Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

torsdag 27. januar 2011

Gjesteopptreden: Fru Fordom

Tusen takk for herlige tilbakemeldinger på det forrige innlegget! Godt å høre at de fleste av dere er flittige skillepinne-brukere. Klapp på skuldra og stjerne i boka!

Dere skal nok ikke se bort fra at det kommer et nytt butikkinnlegg ganske snart, ettersom det har vært flere actionfylte vakter i det siste. Men i mellomtida kan dere kose dere med et artig gjesteinnlegg! Dette kommer fra Karoline:

For noen år siden jobba jeg på en garn- og stoffbutikk. Som sagt hadde vi både garn og stoff, men mitt spesialfelt var nok garnet, da det jeg for det meste gjør her i livet er å spise, sove og strikke.

Da jeg var så hedig å bli ansatt i denne butikken, var jeg inne i en "periode". Jeg tror nok alle har vært i en "periode", og min var svarte klær og mye piercinger. Jeg så altså ut som jeg kom rett fra Blitz eller helvete, alt ettersom hvor mange fordommer man hadde. Dette ble ofte litt for mye for kundene, og det var ikke alle som helt kunne stole på meg når jeg veiledet dem i bunadsøm, hardangersøm og strikking av babyklær i butikken.

Nå hadde det seg også sånn at jeg jobbet sammen med en meget pen og pyntelig Bergens-dame i 60-åra, med prikkfri finbergensk og det jeg liker å kalle "to-timer-på-badet-om-morran-hår". Hun var en reser på å sy klær, men helt håpløs til å strikke. Altså, hun tok seg for det meste av stoffavdelingen. Det hadde seg imidlertid slik at den avdelingen befant seg i kjelleren, og når det ikke var kunder der nede, oppholdt hun seg oppe i garnavdelingen sammen med meg, der vi hadde et lite bord vi kunne sitte rundt og skravle.

En dag kommer en dame inn i butikken, heretter kalt "Fru Fordom". Jeg er ledig, men min kollega, heretter kalt "Fru Bergen", er opptatt med en annen kunde.

Fru Fordom: Hei? Jeg skulle hatt garn til denne luen her. Kan du noe om det?

Jeg: Jada, det ordner vi vet du.

Fru Fordom: Ja? Det står her at jeg trenger Peer Gynt-garn, har dere det?

Jeg: Jada... (oppdager at vi mangler den blå fargen hun trenger i Peer Gynt) ... Nei, vi mangler jaggu den blå, men du kan bruke dette!

Jeg viser henne et nøste av et annet merke, som også kan brukes.

Fru Fordom: Jammen, det er jo et helt annet garn! Er du sikker på at jeg kan bruke dette? Kan du noe om dette?

Jeg: Jada. De er like, det er kun merket som er forskjellen. Forskjellige leverandører, vet du.

Fru Fordom: Hm... nei, dette er jeg ikke sikker på du. (Hun tar garnnøstet). Nei, jeg må nok tenke litt på det. Takktakk.

Jeg går litt rundt i butikken og rydder litt. Jeg merker hele tida at Fru Fordom gransker meg og skotter hele tiden bort på Fru Bergen, som fortsatt holder på med en kunde. Det går lang tid, og Fru Fordom står liksom bare der i kroken og glaner på garnnøstet.

Så skjønner jeg det. Hun venter selvfølgelig på Fru Bergen. Endelig er hun ferdig med kunden sin, og Fru Fordom sniker seg diskret innpå henne.

Fru Fordom: Jeg trenger garn til denne luen her. Kan du hjelpe meg?

Fru Bergen: Kunne ikkje Karoline hjelpe deg?

Fru Fordom: Hun? Joo... men dere har ikke mer igjen av den blå fargen.

Fru Bergen: Eeeh... nei vel. (Hun titter bort på meg, som står og gliser). Men du kan bruke dette!

Fru Bergen holder opp det samme nøstet som jeg hadde funnet frem, og henvender seg deretter til meg.

Fru Bergen: Hun kan bruke dette i steden for Peer Gynt, sant? Det gir samme resultat?

Jeg: Joda, det gjør da det.

Fru Bergen (henvendt til kunden): Karoline er strikkeorakelet her, skjønner du! Jeg er egentlig ikke noe god til å strikke, så jeg må alltid spørre henne.

Fru Fordom sjokker mot kassen med garnnøstet, og sender meg ikke så mye som et blikk.

OWNED! You gotta love it!


Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.



tirsdag 4. januar 2011

Pi(n)nen i mitt liv

I butikkhverdagen er det vanlig å bruke en pinne til å skille kundenes varer fra hverandre på rullebåndet. Denne pinnen, som passende nok ble døpt "skillepinne" i høst, er nyttig for oss butikkansatte. Svært nyttig, faktisk. Jeg visste i grunnen ikke hvor viktig denne pinnen var, før jeg begynte å jobbe i min nåværende Rimi-butikk. De fleste kundene som handler hos meg her, skjønner nemlig ikke vitsen med å benytte seg av skillepinnens fantastiske funksjon. Tvert i mot, faktisk. Hvorfor bruke skillepinnen når de kan la være, liksom? Hver eneste vakt gjør jeg feil fordi kundene lar være å legge skillepinnen på båndet. Hver eneste vakt må jeg rope på returnøkkel, hver eneste vakt blir det kø, hver eneste vakt står kundene og sukker og stønner over den dumme kassedama som ikke skjønner hvilke varer som tilhører hvem. Hver eneste vakt må jeg bite meg i kinnene for å ikke dælje skillepinnen i kassa og skrike "Men dere brukte jo ikke denne her, DUSTEKUNDER! Det er faktisk ikke så lett å gjette hvem som eier hva, når dere ikke viser meg det!"

Like før jul var det selvfølgelig en god del kunder i butikken. Jeg satt i kassa i åtte timer i strekk, slo inn kalkuner og medisterkaker for harde livet og var generelt ganske sliten i hodet. I løpet av en slik kveld slår jeg inn varene til ei ung jente. Det vil si, jeg tror de tilhører henne.

Ung jente: Nei, vent litt! Det der er jo ikke mine varer! Det eneste som er mitt, er den brusen!

Det står ingen andre kunder i køen. Jeg blir forvirret.

Jeg: OK? Men... hvem er det som eier varene jeg har slått inn?
Ung jente: Aner ikke! Jeg la egentlig ikke merke til hvem som sto foran meg. Men de varene er i hvert fall ikke mine!
Jeg: Beklager. Det er ikke så lett å vite hvilke varer som tilhører hvem når nesten ingen bruker skillepinnen.

Det blir stille. Jenta sender meg et stygt blikk, jeg kikker desperat ut i butikken og håper å få øye på kunden som eier varene. Jeg kan ikke se noen. En pinlig stemning brer seg utover kasseområdet. Plutselig dukker en hattedame opp i synsfeltet mitt.

Dame med hatt: Hallo der! Er det mine varer du slår inn?
Jeg: Kanskje? Jeg vet egentlig ikke hvem de tilhører.
Dame med hatt: Joda, de er mine! Jeg skulle bare gå og hente et par ting til!
Jeg: Eh, OK.
Jeg elsker kunder som stikker av i en evighet for å hente ting når de har lagt alle de andre varene sine på båndet fra før.
Dame med hatt: Men vent nå litt! Hvor er resten av varene mine? Jeg la noen varer oppå her!

Hun peker på kjølebeholderen vår, som står inntil kassa. Den inneholder yoghurt, salater og andre varer vi håper kundene vil bli fristet til å raske med seg i siste øyeblikk. På Rimi er det alltid sukkerfri kasse, bare så det er sagt!

Jeg: Hva?
Dame med hatt: Jeg satte noen varer oppå her! Hvor er de?
Hvorfor i all verden bestemte du deg for å sette varer oppå kjølebeholderen?
Jeg (sliten nå): Hm... jeg roper på hjelp. Jeg må fjerne noen varer her uansett, det ble slått inn noen som ikke er dine.
Dame med hatt: DET skal vi jo ikke ha noe av!

Jeg roper på kollegaen min, som kommer med returnøkkelen. Jeg spør ham om han har sett noen varer som sto på kjøleren.

Kollega: Oj, jeg beklager! Jeg trodde det var varer som ingen skulle ha, siden de sto oppå der.
Dame med hatt: NEI! De var mine! Hvor har du gjort av dem?
Ung jente (til meg): Kanskje du kan ekspedere mine varer snart også? Jeg begynner å få dårlig tid!

På dette tidspunktet har jeg mest lyst til å stenge hele kassa og gå hjem og legge meg.

Kollega: Det går bra, jeg husker hvilke varer som sto der. Jeg henter dem nå!

Han sprinter avgårde, antakelig skjønner han at dette er en kunde man ikke skal spøke med. Hattedamen stiller seg opp foran meg med et meget misfornøyd uttrykk i ansiktet. Jeg nuller vekk brusen til den unge jenta, som for øyeblikket ser på meg med et minst like surmulende fjes. Gooood stemning. Heldigvis kommer kollegaen min raskt tilbake.

Dame med hatt (tar i mot varene): Veldig så lang tid det skulle ta å få handlet i dag, da!
Du har vel muligens deg selv å takke når du stikker av fra varene dine i over fem minutter?
Ung jente: M-m!

Ingen tvil om hvem som var skurken i denne saken, med andre ord! Fysj og fy for en ubrukelig kassedame jeg er.

Jeg vil gjerne oppsummere læringsmålene for denne historien: Ikke forlat varene dine på båndet, ikke dandér et personlig varelager på tilfeldige steder i butikken, og vær så snill, BRUK SKILLEPINNEN når du skal legge varene på båndet!

Takk for meg.