tag:blogger.com,1999:blog-48834943630719637792024-03-20T16:07:46.370+01:004 x bærepose and bop to the beatKunden har aldri rettUnknownnoreply@blogger.comBlogger144125tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-51134799616492648772012-01-06T12:00:00.005+01:002012-01-06T16:18:57.122+01:00Baguetter til besvær<div><i><br /></i></div><div><i>Jeg beklager at dette innlegget kommer ulovlig seint. Grunnen til det er, ironisk nok, at jeg har jobbet så mye i det siste at skriving har kommet i bakerste rekke. Jeg lover å være en bedre blogger i 2012. Og forresten - tusen takk for alle hyggelige kommentarer på forrige innlegg! :)</i></div><div><br /></div><div><br /></div><span class="Apple-style-span" style="color:#990000;">"Noen er flinke til å male, tegne og brodere. Andre er flinke til å danse, turne eller spille fotball. Noen er gode i matte, mens noen er musikalske. Jeg er ikke spesielt begavet innenfor disse områdene, tvert i mot, men </span><i><span class="Apple-style-span" style="color:#990000;">én </span></i><span class="Apple-style-span" style="color:#990000;">ting er jeg usedvanlig flink til. Å være kassadame er min store spesialitet. Samfunnet hadde omtrent ikke fungert uten meg og mine kolleger rundt om i landet. Alle vet at nordmenn går av skaftet dersom muligheten til å handle forsvinner. Dessuten tjener man faktisk </span><i><span class="Apple-style-span" style="color:#990000;">penger</span></i><span class="Apple-style-span" style="color:#990000;"> på å jobbe i butikk. En liten, men særdeles viktig detalj det er overraskende enkelt å glemme."</span><div><div><div><br /></div><div>Det er viktig å motivere seg selv til å sette pris på jobben sin. Ettersom jeg har vært gjennom en lengre "butikkdepresjon", trenger jeg ekstra hjelp til å komme meg på beina. Derfor har jeg, som dere kan se, skrevet en liten tekst for å få tilbake gløden. Det er litt sørgelig å tenke på at noe av det jeg duger best til, er å sitte i kassa og slå inn varer, men det kunne tross alt vært verre. </div><div><br /></div><div>Med andre ord er jeg inne i en hard og krevende fase for tiden. "Dette er morsomt og utrolig givende", sier jeg til meg selv flere ganger i løpet av en arbeidsøkt - med vekslende resultater. Det er nemlig enkelte som forsøker å lage riper i lakken i mitt lille motivasjonsprosjekt.</div><div><br />Fredag kveld er ikke det festligste tidspunktet å være på jobb. For det første føler man at en stor prosent helgekos går tapt, og for det andre er butikken fullstappet med desperate kunder som har lyst til å komme seg hjem til NRK-gullrekka fortest mulig.<br /><br />Denne fredagen er intet unntak. Jeg sitter i kassa og forsøker å bevege armene i turbofart for å gjøre kundene fornøyde. Av og til taster jeg inn feil løsvektskode, men jeg ordner raskt opp i rotet slik at det ikke blir kø. Jeg presterer å spørre en 71-årgang om å vise legitimasjon, og da han tar av seg lua og viser fram sine gråaktige hårstrå, rødmer jeg som en forelsket tenåring. Men mannen bare ler, og takker for et hyggelig kompliment. Fredagsrush og diverse klumsete handlinger tatt i betraktning, er dette en ålreit vakt. Slike trivelige stunder varer imidlertid ikke lenge når man arbeider i butikk.<br /><br />En mann slenger varene sine på disken. Han skal ikke storhandle denne fredagen. To bokser tunfisk, et halvgrovt rundstykke og to baguetter. Jeg slår inn varene hans mens jeg kikker på den voksende kundekøen i øyekroken. Nå gjelder det å jobbe ekstra raskt. </div><div><br /></div><div><b>Jeg</b>: Det blir 54,50.</div><div><b>Herr Baguette</b>: Eh... jeg har bare med meg femti kroner. </div><div><b>Jeg</b>: Ja, OK... vil du fjerne en vare, kanskje? </div><div><b>Herr Baguette</b>: Ja, jeg vil ta vekk... de to baguettene. </div><div><br /></div><div>Jeg kikker bort på baguettene, som selvfølgelig er plassert i samme plastpose som det halvgrove rundstykket. Det sier seg selv at jeg ikke kan ta baguettene ut av posen med hendene, ettersom håndhygienen ikke er på topp etter tre timer i kassa. Da vil baguettene regnes som svinn, dvs. søppel, og jeg vil selvfølgelig unngå slike unødvendigheter. Dermed kikker jeg meg desperat rundt etter et par plasthansker, til tross for at det sjelden ligger slike nyttigheter i kasseområdet. Imidlertid finner jeg en rull plastposer. På et særdeles pent og hygienisk vis trer jeg en plastpose rundt min egen hånd, før jeg napper ut de to baguettene og legger dem i en egen pose. Deretter roper jeg på returnøkkelen, som jeg trenger for å fjerne brødvarene fra kjøpet. Kollegaen min kaster nøkkelen til meg, jeg strekker meg opp fra stolen og tar den i mot med høyre hånd - selv om jeg er veldig venstrehendt. Touché! Nå er jeg klar til å gjøre meg ferdig med Herr Baguette. Eller...?</div><div><br /></div><div><b>Jeg</b>: Ja, skal vi se. Nå blir det 41, 50. </div><div><b>Herr Baguette</b>: Greit. </div><div><br /></div><div>Han rekker meg femtilappen sin, som er av det krøllete slaget. Mens jeg strever med å lirke seddelen inn i den kranglete cashguard-maskina, kommer kollegaen min forbi og napper til seg returnøkkelen igjen. Jeg mumler til ham at han må åpne en kasse til, for køen bak Herr Baguette begynner å bli faretruende lang. Cashguarden godtar femtilappen til slutt, og jeg kan endelig sette meg opp og forberede meg på neste kunde. Herr Baguette vil det annerledes. </div><div><br /></div><div><b>Herr Baguette</b>: Vent litt! Jeg vil ta tilbake den ene baguetten! Fjern en tunfiskboks!</div><div><br /></div><div>Mens jeg fomlet med femtilappen, har Herr Baguette åpenbart regnet ut at pengene hans kan rekke til en baguette likevel. Dessverre har jeg allerede puttet penger i cashguarden, noe som innebærer et slags "point of no return" i butikksammenheng. Nå kan jeg ikke gjøre retur på Herr Baguettes varer uten å annulere hele kjøpet og starte på nytt. Dette betyr at jeg må rope på returnøkkelen <i>igjen</i>. Det er lang kø i to kasser, og jeg begynner å svette på ryggen. Damen bak Herr Baguette sukker oppgitt. </div><div><br /></div><div><b>Jeg</b>: Eh... i så fall må jeg faktisk annulere hele kjøpet ditt. Det går ikke an å- </div><div><b>Herr Baguette</b>: HVA?!</div><div><br /></div><div>Jeg prøver å forklare Herr Baguette hvordan cashguarden fungerer. Note to self: Folk som ikke jobber i butikk, forstår som regel ikke <i>noe som helst</i> av slike forklaringer. Herr Baguette har allerede lagt varene sine ned i en Rimi-pose. </div><div><br /></div><div><div><b>Jeg</b>: Beklager, men du er dessverre nødt til å gi meg varene dine slik at jeg kan slå dem inn på nytt. </div><div><b>Herr Baguette</b>: Nei! I så fall vil jeg ha tilbake pengene mine først! </div><div><b>Jeg</b>: Selvfølgelig. De vil automatisk komme ut av cashguarden når jeg annulerer kjøpet. </div></div><div><br /></div><div>Herr Baguette ser på meg med en skeptisk mine. Køen bak ham blir stadig tettere. Endelig får jeg returnøkkelen tilbake, jeg annulerer kjøpet og Herr Baguette får tilbake den krøllete femtilappen sin. Motvillig legger han varene sine tilbake på disken. Jeg slår dem inn på nytt, men passer på å hoppe over en av tunfiskboksene. Deretter fester jeg en ny plastpose rundt hånda og legger en av baguettene tilbake på disken. Jeg gjør meg klar til å dytte den superkrøllete femtilappen inn i cashguarden for andre gang, men blir <i>igjen</i> avbrutt av Herr Baguette. </div><div><br /></div><div><b>Herr Baguette</b>: Vent litt... jeg tror jeg vil bytte ut den andre tunfiskboksen også. </div><div><b>Jeg </b>(sliten): Jaha? </div><div><b>Herr Baguette</b>: Jah. Med den siste baguetten. </div><div><i>SURPRISE.</i></div><div><b><br /></b></div><div>Det er veldig sjelden jeg tillater meg å være småfrekk mot kundene. Denne fredagen bryter jeg mitt eget prinsipp. Begeret renner over.</div><div><br /></div><div><b>Jeg</b>: Jeg håper du vet at du lager en gigantisk kø her nå?</div><div><b>Herr Baguette</b>: Men du må gjøre som jeg sier likevel! DETTE ER JOBBEN DIN!</div><div><br /></div><div>Herr Baguette har sikkert rett. Jobben min er, banalt sett, å gjøre som kundene sier. Dessverre er jeg ingen robot man kan kommandere hit og dit, særlig ikke midt i rushtiden. Det er mitt ansvar å passe på at også kundene som står i kø er fornøyde. Ingen av kundene som står i køen bak Herr Baguette er spesielt blide akkurat nå. Herr Baguette selv er heller ikke fornøyd, og han insinuerer at det hele er min feil. Jeg har lyst til å skrike til ham at han kan drite i de forbaska baguettene og komme seg ut av butikken, men holder selvfølgelig kjeft. Istedet svelger jeg stoltheten min og gjør som Herr Baguette sier. Med returnøkkelen fjerner jeg tunfiskboksen, slår inn den siste baguetten og skviser femtilappen inn i cashguarden. Herr Baguette er fortsatt sint, men tar i mot kvitteringen og forlater butikken med mørke øyne. Jeg vender blikket mot neste kunde.</div><div><br /></div><div><b>Jeg</b>: Beklager så mye, det var ikke meningen at du skulle vente i en evighet!</div><div><b>Dame</b>: Det går bra. Jeg så jo at dette ikke var din feil. </div><div><br />Støttende kunder til tross - jeg fikk meg en skikkelig motivasjonsknekk etter ekspederingen av Herr Baguette. De siste timene på jobb gikk fryktelig sakte. Jeg er ikke kvitt butikksyken min, og det kommer nok til å ta en stund før jeg er helt frisk. Men jeg forsøker å trøste meg selv med at jeg forhåpentligvis ikke kommer til å sitte i kassa resten av livet. Og motivasjonsteksten skal jeg printe ut og legge i lomma på uniformen. </div></div></div><div><br /></div><div>(Dessuten er det vel en viss sjanse for at jeg blir litt friskere når den neste lønningen tikker inn på kontoen min). </div>Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com108tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-6553212381283039632011-11-21T14:25:00.002+01:002011-11-21T14:34:55.621+01:00Min KampDet er veldig, veldig lenge siden jeg publiserte forrige innlegg. Jeg har fått med meg at mange av de såkalte "toppbloggerne" her til lands unner seg en aldri så liten "bloggpause" nå og da. Slike pauser varer neppe lenger enn to-tre dager, ettersom superbloggerne tross alt tjener penger på å holde herlighetene i live. <div><br /></div><div>Min "bloggpause" har vart i nøyaktig fem måneder. Det har sin forklaring. </div><div><br /></div><div>En eller annen gang i sommer, jeg vet ikke helt når, begynte jeg å hate jobben min. En liten spire av misnøye hadde plutselig vokst til en diger, stikkende kaktus. Jeg var drittlei. Drittlei av kundene, drittlei av å sitte i kassa, drittlei av den ulende panteautomaten og den iskalde melkekjøla. Jeg sluttet å være hyggelig mot kundene, jeg sluttet å bry meg om hvordan butikken så ut. Jeg ga blanke i hele denne bloggen også. Det skjedde jo aldri noe spennende på jobb uansett. </div><div><br /></div><div>Hyggelige og blide Rimi-Line var som sunket i jorden. I stedet var det en mørkhåret og ekstra surgeipet versjon av Siv Jensen som satt i kassa. "Har det vært en lang dag, eller?", sa en smilende tirsdagskunde til det miserable trynet mitt. Vakta mi hadde startet for nøyaktig fem minutter siden. Natten i forveien hadde jeg ligget våken og grudd meg til arbeidsøkta som ventet på meg dagen etter. En diger orm av misnøye og hat lå og buktet seg i magen min. Jeg begynte å fantasere om en hverdag uten Rimi. Kanskje jeg kunne skaffe meg en jobb hvor jeg fikk gjøre noe gøy? Kanskje noe studierelevant, til og med? Tenk om jeg kunne få <i>betalt</i> for å skrive! </div><div><br /></div><div>Langt inne i min egen fantasi leverte jeg oppsigelsen i august. Jeg markerte min aller siste arbeidsdag i kalenderen - "Ferdig på Rimi FOR GODT!" - og telte timene til jeg kunne forlate butikken uten å vende tilbake. </div><div><br /></div><div>*</div><div><br /></div><div>Det var en enorm lettelse å slenge uniformen i vaskemaskina, vel vitende om at jeg aldri igjen skulle ta den på meg. Det var uhorvelig deilig å våkne av meg selv hver eneste lørdag, i stedet for å slite meg opp klokka halv seks annenhver uke. Det var behagelig å legge seg mandag kveld, vel vitende om at slemme-Rimi ikke ventet på meg dagen etter. Jeg hadde fri. Fri, fri, fri. FRI. </div><div><br /></div><div>Det er forbanna kjedelig å ha fri. Det er særdeles lite <i>lønnsomt</i> å ha fri. Da jeg mottok min siste lønning fra Rimi forsto jeg at det kom til å bli en knipen høst. Med mindre jeg fant meg en ny jobb, da. Og <i>selvfølgelig </i>skulle jeg finne meg en ny jobb! Null problem!</div><div><br /></div><div>For å gjøre en lang og traurig historie kort - jeg har <i>ikke </i>fått meg noen ny jobb. Det er faktisk ikke så enkelt som man skulle tro. Uttrykket "fattig student" har definitivt fått en ny betydning for meg. For å si det på en pen og pyntelig måte; jeg er <i>lutfattig</i>. Og jeg er ufattelig lei av å sitte hjemme og glo i veggen. Dessuten - når man gang på gang får avslag på jobbsøknader man har arbeidet lenge med, er det ikke så lett å holde motivasjonen oppe.</div><div><br /></div><div>En onsdagskveld jeg satt foran TV-en og følte meg mislykket, dukket en viss reklamefilm opp på skjermen. Reklamen for den nye og "nyttige" telefonappen Rimi Pluss, som ble lansert for en liten måned siden. Jeg har selvfølgelig lastet ned denne appen for lenge siden og synes ærlig talt den er temmelig ubrukelig, men likevel fikk synet av reklamefilmen meg til å bli varm om hjertet. (Filmen kan sees <span class="Apple-style-span" style="color:#000099;"><a href="http://vimeo.com/28507242">her</a> </span>for de spesielt interesserte).</div><div><br /></div><div>Resten av reklamepausen ble jeg sittende og tenke. Jeg innså at jeg, mot alle odds, faktisk <i>savnet </i>Rimi-livet. Jeg savnet den gigantiske uniformbuksa og den lefsete, lyseblå fleecegenseren. Jeg savnet kundene, melkekjøla, rydding i butikkhyllene og - ja, faktisk - den mindre trivelige panteautomaten. Hvorfor hadde jeg funnet på noe så tåpelig som å <i>forlate</i> den trygge og fine arbeidsplassen min? Resolutt tok jeg opp mobiltelefonen, slo nummeret til min tidligere sjef og <i>tryglet </i>ham om lov til å komme tilbake. Heldigvis var han ikke vond å be. Nå er jeg tilbake i kassa, tilbake der jeg hører hjemme - et hjem jeg<i> aldri </i>skal forlate igjen. </div><div><br /></div><div><br /></div><div>(Rask oversettelse av de to klisjéfylte avsnittene ovenfor: Jeg er jævlig blakk. Klarer ikke å skaffe meg noen ny jobb, til tross for iherdig innsats. Har spurt eks-sjefen min om jeg får lov til å jobbe litt i jula. Det sa han ja til. Torsdag i forrige uke kickstartet jeg julesesongen med seks timer i kassa. Det var ganske hyggelig. Faktisk. Særlig når jeg kan lene meg tilbake og tenke på at jeg tjener penger på å sitte der).</div><div><br /></div><div><br /></div><div>Med andre ord er bloggen vekket til live, og denne gangen har skribenten friskt mot. Snart ringer julen inn, og én ting er sikkert og visst - det blir ingen jul uten sure, grinete og vrange kunder. </div><div><br /></div><div>Det er nesten så jeg gleder meg. </div><div><span class="Apple-style-span" style="color:#000099;"><br /></span></div>Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com37tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-8600284502449589522011-06-21T10:02:00.001+02:002011-06-21T12:36:51.468+02:00MorellsprellDet er juni. Eksamenstida er over, det er lyst til langt på kveld og jeg kan endelig skimte sommerferien i det fjerne. I butikken er det også sommer. Kundene kjøper øl på en vanlig tirsdag hvis det er fint vær, og vi blir utsolgt for pølser og engangsgriller stadig vekk. De siste ukene har vi dessuten hatt moreller i butikken. Disse ble i utgangspunktet solgt til 199 kroner pr. kg. Et par uker seinere ble de satt ned til 149,90 kroner pr. kg., men dette har vel ikke gjort saken noe særlig bedre. Morellene er fryktelig dyre, og dette har kundene absolutt lagt merke til. Tro meg. Imidlertid er det ikke stort jeg kan gjøre med situasjonen. Det er ikke sesong for moreller akkurat nå, og det er sikkert en god grunn til at vi må selge dem til såpass høy kilopris. Jeg har fulgt med i de andre dagligvarekjedene, og på Kiwi må du også ut med en stram hundrelapp for en kilo moreller.<br /><br />Lørdag for et par uker siden var det musikkens dag i Oslo. Det var en nydelig morgen, og jeg kjente sola steke meg i ryggen da jeg trasket nedover til butikken like før sju. Ikke overraskende, da jeg har en tendens til å jobbe på årets fineste lørdager. Allerede i titida rant det inn med folk som skulle kjøpe grillmat, brus, potetgull og øl. Og, tradisjonen tro, ble dette en "alt skjer på en gang"-lørdag. Kø i kassa, en panteautomat som hylte og skreik i ett sett - og klumsete ansatte (dvs. meg) som sølte ut en hel desinfiseringsspray og måtte gnikke på gulvet i en evighet. Uniformen min stinker fortsatt.<br /><br />Etter en velfortjent lunsjpause er klumse-Line tilbake ved godt mot. Fornøyd med at den nye 18-åringen i butikken tar seg av kassa, stabler jeg varer inn i hyllene i et relativt høyt tempo. Plutselig blir jeg oppmerksom på noe som ligger inne i vaniljesaus-hylla. En liten, hard klump med mørkerød farge. Hø? Jeg plukker opp klumpen og studerer den nøye, men slipper den automatisk da jeg innser at jeg står og tafser på en morellstein. Jasså, noen har kost seg med moreller inne i butikken? Og kastet den fra seg <span style="font-style: italic;">inn i </span>en hylle? Trivelig. Jeg hiver steinen i søpla og fortsetter med varepåfyllinga. Et par minutter seinere, borte ved vaskemidlene (hvor gulvet fortsatt er blankt av desinfiseringsmiddelet jeg sølte ut): En ny morellstein, godt plassert inne i hylla. Borte ved hundematen finner jeg morellstein nummer tre. Og jammen er det ikke en stein borte ved toalettpapiret også! Jeg samler sammen de ekle steinene i en pappeske og viser dem til kollegaen min.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Se her! Noen har spist masse moreller og lagt fra seg steinene inni hyllene!<br /><span style="font-weight: bold;">Kollegaen min</span>: Æsj. De morellene er vel så dyre at folk synes de kan unne seg noen smaksprøver...<br /><br />Å smake på en morell er greit. Å smake på tre-fire moreller, og kaste fra seg steinene på tilfeldige steder, er <span style="font-style: italic;">ikke</span> greit. Noen ganger lurer jeg på om folk tror at en butikk er et slags fristed. Ville de lagt morellsteiner inne i hyller og skap hjemme hos seg selv? Neppe. Men når man går i butikken, <span style="font-style: italic;">da</span> er det greit å oppføre seg som man er tre år gammel!<br /><br />Med en frustrert mine i ansiktet fortsetter jeg å stable varer inn i hyllene. Resultatet? Jeg mister en skurekrem i gulvet som spruter oppover halve buksa mi. Det er neimen ikke hver dag man blir både desinfisert og skurekremet på jobb! Gratulerer til meg selv.<br /><br />Da jeg jobbet forrige lørdag, sjekket jeg morellprisene på nytt. Nå koster de 124,90 pr. kg. Jeg lurer på hvor lite de må koste for at kundene skal slutte å gå på morellslang, for jeg fant fire-fem morellsteiner rundt omkring i løpet av arbeidsdagen. Dere får i grunnen anse dette som en reklame for Rimis moreller, ettersom de åpenbart er så gode at kundene ikke greier å motstå en smaksprøve...<br /><br />PS. Jeg er en elendig blogger for tiden. Beklager. Skjerpings!Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com34tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-10757285117344748572011-05-06T12:00:00.004+02:002011-05-11T10:09:14.947+02:00Påskerennet 2011De tre siste årene har jeg hatt gleden av å jobbe på påskeaften. Jeg har stort sett flaks når det gjelder familien Aften. Julaften, påskeaften, pinseaften... jeg har jobbet meg gjennom dem alle, så å si hvert eneste år. Med mer eller mindre vekslende hell. Denne påsken startet jeg imidlertid friskt med å jobbe onsdag før Skjærtorsdag.<br /><br />For de som av en eller annen grunn ikke har fått med seg følgende informasjon: Skjærtorsdag er en helligdag. I Norge er det sånn at ølsalget stenger klokka seks, 18.00, dagen før en helligdag. Ølkranene stengte altså klokka seks på Rimi denne onsdagen, og dette hadde vi passet på å informere kundene våre om. Noen velskrevne lapper var hengt opp, både ved inngangspartiet og enkelte av ølskapene. Informasjonen inkluderte dessuten de innskrenkrede åpningstidene våre de neste dagene. Det er åpenbart flere analfabeter i dette landet enn man skulle tro, for etter bare fem minutter i kassa...<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 1</span>: Når stenger ølsalget i dag?<br /><span style="font-weight: bold;"> Jeg</span>: Det stenger klokka seks. <br /><br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 2</span>: Når stenger ølsalget? <br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Det stenger seks. <br /><br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 3</span>: Stenger ølsalget åtte i dag, eller? <br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Nei, klokka seks. <br /><br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 4</span>: Åssen er det med ølsalget i dag, stenger det åt-? <br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: <span style="font-style: italic;">Seks</span><span>!</span><br /><br />Det var opplagt at våre sirlige lappers informasjon ikke kom til sin fulle rett.<br /><br /><span style="font-weight: bold;"> Kunde 5</span>: Har dere åpent i morgen? <br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Nei, vi holder stengt fram til lørdag. <br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 5</span>: Åja, men har dere ølsalg den dagen?<br /><span style="font-weight: bold;"> Jeg</span>: Ja, fra ni til tre. <br /><br /><span><span style="font-weight: bold;">Kunde 6</span>: Åssen er det med ølsalg på lørdag, egentlig? <br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Det er åpent fra ni til tre. <br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 6</span>: Men når åpner dere på lørdag, da? <br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Vi åpner klokka sju som vanlig. <br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 6</span>: Men dere har stengt i morgen, eller?<br /> <span style="font-style: italic;">Alt dette står på lappene vi har hengt opp, ditt fjols. Nå blir det kø her. </span><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Ja, vi har stengt fram til lørdag morgen. <br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 6</span>: Så det er stengt fredag også? <br /><span style="font-style: italic;">Her må det åpenbart dyttes inn med teskje.</span><br /><span style="font-weight: bold;"> Jeg</span>: Vi har stengt på Langfredag, ja. </span><br /><br />Etter omtrent førti liknende samtaler tikker klokka mot seks, og 18.01 presis setter ølmester Line kroken på døra. Like etter ølslutt kommer det en gjeng med partysvensker. De gleder seg nok til tidenes langhelg i finværet, og har lastet opp ikke mindre enn fire kasser øl i tralla si. Jeg stålsetter meg. <br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Hei! Beklager, men ølsalget er dessverre stengt.<br /><span style="font-weight: bold;"> Partysvenske 1</span>: VADÅ?!<br /><span style="font-weight: bold;"> Jeg</span>: Det stengte klokka seks i dag. <br /><span style="font-weight: bold;">Partysvenske 2</span>: Men... VARFÖR?!<br /><br />(Partsvenske 3 ser ut som han skal begynne å grine).<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Altså, i morgen er det Skjærtorsdag. I Norge stenger ølsalget klokka seks dagen før en helligdag.<br /><span style="font-weight: bold;">Partysvenske 1</span>: Vadå Skjærtorsdag?<br /><span style="font-weight: bold;">Partysvenske 2</span>: Men... när öppnar ölsalet?<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Eh, ikke før lørdag morgen dessverre.<br /><span style="font-weight: bold;">Partysvenske 3</span>: FAN!<br /><span style="font-weight: bold;">Partysvenske 2</span>: Fy fan som jag hatar Norge og alla deras skitregler. <span style="font-style: italic;"><br /><br /></span>Hyggelig påskestemning i butikken, med andre ord! Mine kolleger og jeg brukte de neste timene på å lempe øl fra kasseområdet og tilbake til ølskapene. "Beklager, ølsalget er stengt" ble min mest uttalte setning i løpet av hele påsken, for å si det sånn. En trønderjypling påsto at jeg <span style="font-style: italic;">løy</span> da jeg sa at ølsalget stenger seks dagen før en helligdag, og en annen mente at denne loven var DEN MEST IDIOTISKE han hadde hørt om i HELE SITT LIV. Det mangler ikke på følelser når det kommer til øl. <br /><span style="font-style: italic;"><br /></span><span><br />Påskeaften morgen: Mine første kunder står og venter utenfor inngangsdøra. De har åpenbart ikke avsluttet gårsdagens fest. Den ene jenta klager høylytt over at vi ikke har "fersk varmmat", noe som muligens er litt mye å forlange klokka sju på en lørdag morgen. Det er få kunder før klokka tolv, og mine kollegaer og jeg bruker mesteparten av tida vår på å luke vekk råtten frukt og grønt. Generelt ser butikken ut som en søppelhaug, det er rotete i hyllene og feilplasserte varer overalt. Varer som er feilplassert av <span style="font-style: italic;">kunder</span>, ikke av de ansatte. For eksempel finner jeg en flaske Solo i fryseren. Det virker som det er mange der ute som ikke vet forskjellen, så la meg gjøre dette klinkende klart en gang for alle: Fryser og kjøleskap er IKKE DET SAMME.</span><span>.<br /><br />Med andre ord - jeg var i halvgodt humør da jeg satte meg tilbake i kassa for å håndtere kundestrømmen som etterhvert begynte å renne inn i butikken. I køen står det en eldre mann og en ung gutt. Jeg slår inn mannens varer, men oppdager etterhvert at varene tilhører den unge gutten. Hvorfor slår jeg inn guttens varer? Fordi han ikke har hatt vett nok til å bruke den stakkars, nedprioriterte <a style="color: rgb(0, 0, 153);" href="http://vilduhapose.blogspot.com/2011/01/pinnen-i-mitt-liv.html"><span style="font-style: italic;">skillepinnen</span></a>. Og her har jeg altså slått inn alle varene hans mens han har stått og sett på, uten at han har sagt et pip.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Eh, slår jeg inn feil varer nå? Er dette dine?<br /><span style="font-weight: bold;">Ung gutt</span>: Det er mine varer, ja.<br /><br />Jeg motstår fristelsen til å si noe stygt og roper på returnøkkelen. Den eldre mannen sukker oppgitt. Den unge gutten sukker oppgitt. <span style="font-style: italic;">Jeg</span> klarer ikke å la være å si noe likevel.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Jeg beklager altså, det er bare ikke så lett å vite hvilke varer som tilhører hvem når ingen bruker skillepinnen.<br /><span style="font-weight: bold;">Ung gutt</span>: Det går an å <span style="font-style: italic;">følge med</span>!<br /><span style="font-style: italic;">Excuse me? Hva er det du forsøker å insinuere, om jeg tør spørre?!</span></span><br /><span><span style="font-weight: bold;">Jeg</span> (meget spiss i stemmen): Ja. Det går an.<br /><br />Nok en trivelig kundeprat, for å si det sånn. Jeg ofret ikke den unge gutten så mye som et <span style="font-style: italic;">blikk</span> da han rasket med seg varene sine og forlot butikken. Et par minutter seinere:<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 147</span>: Når er det ølsalget stenger i dag?<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: ....<br /><br /><br />Ølsalget stengte ett over tre, og det gikk forholdsvis smertefritt. I hvert fall for min del. Vakta mi var ferdig samtidig som ølsalget, så mens mine kolleger måtte avvise ølkjøper etter ølkjøper kunne jeg løpe ut og nyte resten av påskedagen. Eventuelt gikk jeg hjem og la meg.<br /><br />Uansett - jeg overlevde i år også. Nå teller jeg ned dagene til neste aften-vakt. Jeg gleder meg allerede. </span>Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com37tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-6038708104488447122011-04-05T12:25:00.002+02:002011-04-05T12:25:31.611+02:00Gjesteoppteden: Et hes(t)lig besøk<span style="font-style: italic;">Dere klager på at det ikke skjer noe her, og det er forståelig. På den annen side er det vanskelig å skrive et godt innlegg når man ikke har noe spesielt å skrive om. Kundene mine har vist seg fra sin beste side i det siste, nemlig. "Heldigvis" varer slike perioder aldri lenge, så ta det med ro - ganske snart kommer det nok et nytt og frustrert innlegg fra undertegnede. I mellomtida kan dere kose dere med et gjesteinnlegg fra Ann Kristin:<br /><br /><br /></span>Jeg jobbet i en nærbutikk i et finere villastrøk i Oslo, der det var mye grøntarealer og en rideskole i nærheten. Det var sommer og fint vær, det hadde vært en bra dag på jobb og ettermiddagsrushet var endelig over. Alle kunder var hjemme og grillet middag, og det var nesten bare ansatte igjen i butikken. Jeg jobbet på gulvet sammen med en ung ekstrahjelp. Hun ryddet i drikkevarer i nærheten av inngangen, mens jeg ryddet brødhyllen lengst inn i butikken. Plutselig kommer hun springende mot meg. <span style="font-weight: bold;"><br /><br /></span><span style="font-weight: bold;">Ekstrahjelp</span>: AK! AAAK! Du MÅ komme! Det er en <span class="il">hest</span> inni butikken!<br /><em>Hæ?</em><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: En <strong style="font-weight: normal; font-style: italic;"><span class="il">HEST</span></strong>?!<br /><em>Det må jo bare være en dårlig spøk, det går ikke akkurat hester løst her oppe. En katt eller hund iblant, javisst, men en <span class="il">HEST</span>?!</em><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Kødder du med meg, eller?<br /><em>Hun må jo kødde, det er sikkert bare noen som har parkert en stor hund ved inngangen...</em><br /><span style="font-weight: bold;">Ekstrahjelp</span>: Nei, jeg kødder ikke!<br /><br />Vi småspringer mot inngangen, og da mener jeg ikke inngangsdøra, men inne i butikken, og jeg tror øynene skal trille ut for der står det så absolutt en <span class="il">HEST</span>! En Shetlandsponni med sal og grime, fint leid av to småjenter på omtrent 12 år.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span> (lettere sjokkert): Unnskyld, men dere kan ikke ta med en <span class="il">HEST</span> inn i butikken!<br /><br />Jeg titter nervøst mot inngangen. Det hadde jo vært typisk om næringsmiddeltilsynet tok seg en tur innom akkurat nå!<br /><em></em><br /><span style="font-weight: bold;">Hestejente</span> (nølende): Neheeei... hvorfor ikke det da?<br /><em>Greit at du er tolv år, men HALLOOO!</em><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Du, folk får ikke ta med HUNDER inn i en butikk en gang. Hva i all verden gjør at du tror dere kan ta med en <span class="il">HEST</span>!? Nå skal dere ta den ut igjen <strong style="font-weight: normal;">MED ÉN GANG</strong>!<br /><br />Heldigvis hadde ikke jentene kommet seg langt inn i butikken, bare rett innenfor, og i mitt hode spilte seg en skrekkfilm der hesten fikk panikk og sprang som et villdyr rundt i butikken og raserte alt den kom over - for til slutt å stoppe ved frukten og gnafse og gomle i seg epler og pærer. Og deretter legge en skikkelig hesteruke midt på gulvet...<br /><br />Tilbake til virkeligheten: Mens jentene geleidet hesten ut igjen, forklarte jeg dem<strong> <span style="font-style: italic; font-weight: normal;">klart og tydelig</span> </strong>hvorfor man<strong> <span style="font-style: italic; font-weight: normal;">ikke</span></strong> tar med hester inn i butikken. De bandt dyret på utsiden og gikk selv inn igjen og kjøpte det de skulle ha. Vi ansatte ble ganske lattermilde av det hele - det gikk jo faktisk bra til slutt. En sann historie som har blitt en gjenganger i festlige lag!<br /><br /><br /><span class="Apple-style-span" style="color: rgb(51, 51, 51); line-height: 20px;font-family:Arial,sans-serif;font-size:13px;" ><i>Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: rgb(51, 51, 51); line-height: 20px;font-family:Arial,sans-serif;font-size:13px;" ><a href="http://twitter.com/vilduhapose" style="color: rgb(76, 76, 76); text-decoration: none;"><i>Twitter @vilduhapose</i></a></span><span class="Apple-style-span" style="color: rgb(51, 51, 51); line-height: 20px;font-family:Arial,sans-serif;font-size:13px;" ><i> eller sende en mail til </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: rgb(51, 51, 51); line-height: 20px;font-family:Arial,sans-serif;font-size:13px;" ><a href="mailto:begredelig@gmail.com" style="color: rgb(19, 89, 90); text-decoration: none;"><i>begredelig@gmail.com</i></a></span><span class="Apple-style-span" style="color: rgb(51, 51, 51); line-height: 20px;font-family:Arial,sans-serif;font-size:13px;" >.</span>Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com18tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-51216838912309342662011-02-28T15:00:00.001+01:002011-02-28T15:08:16.166+01:00Grumpy old menDette innlegget er ikke av den mannefiendtlige sorten, selv om tittelen muligens kan hinte til noe slikt. De fleste menn som handler hos meg er både hyggelige og blide, så jeg har i grunnen svært lite å klage på! Men det finnes jo alltid unntak, og disse unntakene er som regel svært lite koselige. Dagens innlegg er dedikert til to småkjipe fyrer, heretter kalt Herr Skrik og Herr Skrål.<br /><br />Jeg får gleden av å ekspedere Herr Skrik en mandag ettermiddag. Kundene er åpenbart sultne og slitne og vil hjem til middag, for her handles det inn tacolefser og potetmos til den store gullmedalje. Køen er lang. Herr Skrik befinner seg i kunderekka, men synes åpenbart det er unødvendig å bruke tid på denslags akkurat denne mandagen. Han forsøker å brøyte seg fram.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Herr Skrik</span>: Hallo! Jeg skal bare ha en lighter, du kan vel ekspedere meg nå? Det tar to sekunder! Sikkert greit for hun her!<br /><br />Herr Skrik peker på damen foran ham i køen, som har en ganske stor topp på handlekurven sin. Hun nikker forfjamset.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg </span>(som akkurat har begynt å slå inn varene til en annen storhandler): Eh, beklager. Du må nok vente til jeg er ferdig med denne kunden, i hvert fall. Jeg har nettopp begynt å slå inn... -<br /><span style="font-weight: bold;">Herr Skrik</span>: GREIT! Da venter jeg, da!<br /><br />Og dermed masjerer han ut av køen og stiller seg borte ved frysedisken. Jaha? Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke dette. Skal han ha frysevarer, eller stiller han seg der borte for å vente på tur? I så fall har han kanskje misforstått begrepet "kø". Jeg gjør meg ferdig med storhandleren og kikker bort på Herr Skrik igjen, som nå holder opp en pakke med Findus-fisk. Jeg veksler et forvirret blikk med damen Herr Skrik nettopp forlangte å komme foran, og bestemmer meg for å ta sjansen. Jeg begynner å slå inn varene hennes. Etter tre-fire varer våkner Herr Skrik til live borte ved frysedisken. Nå er han rasende.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Herr Skrik</span>: HALLO DU! Du kan jo ikke begynne å slå inn hennes varer nå?! Jeg SA JO at jeg skulle gå foran henne i køen! Jeg har ikke hele dagen på meg!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Jeg beklager! Men... jeg trodde kanskje du skulle ha frysevarer, siden du stilte deg borte ved disken?<br /><span style="font-weight: bold;">Herr Skrik</span>: Jeg stilte meg der borte for Å VENTE! Du skulle jo ROPE PÅ MEG når det var min tur!<br /><span style="font-style: italic;">Jaha, ja. Flott at du ga meg beskjed om dette på forhånd!<br /></span><br />Samtlige kunder i køen får med seg dette herlige opptrinnet, og det er en liten trøst at flesteparten av dem gir meg medfølende blikk. Herr Skrik fikk lighteren sin til slutt, etter å ha informert meg om hvilken udugelig jobb jeg nettopp hadde gjennomført. Alltid trivelig med tilbakemeldinger fra kundene, altså!<br /><br /><br />*<br /><br />Herr Skrål dukket opp i butikken en tidlig lørdag morgen. Jeg, som hadde stått opp ulovlig tidlig for å kunne åpne butikken klokka sju, syntes i grunnen det var hyggelig å få kunder på besøk. Det er nemlig ikke så folksomt på Rimi klokka halv åtte på en lørdag, tro det eller ei! Herr Skrål gikk rolig rundt i butikken og puttet varer i kurven, før han kom bort til meg.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span> (klistrer på morgenfrisk-gliset): Hei, hei!<br /><span style="font-weight: bold;">Herr Skrål</span>: Hei!<br /><br />Jeg slår inn varene hans. Ingen problemer så langt. Faktisk vil jeg påstå at stemningen er rimelig god.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Trenger du en pose?<br /><span style="font-weight: bold;">Herr Skrål</span>: Ja, takk.<br /><br />Jeg legger en pose oppå varene hans.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Det blir 184,50.<br /><br />Herr Skrål setter kortet inn i betalingsterminalen.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Vil du ha kvitteringen?<br /><br />Herr Skrål er i ferd med å trykke inn koden sin idet jeg stiller dette spørsmålet. Nå blir han plutselig bråsint.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Herr Skrål</span>: JEG KLARER JO IKKE Å KONSENTRERE MEG OM NOE SOM HELST NÅR DU MASER SÅ FÆLT HELE TIDA!<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span> (skvetter opp): Oj! Unnskyld!<br /><br />Slukøret synker jeg tilbake i stolsetet med munnen klokelig lukket. Herr Skrål skal så absolutt få fullføre kjøpet sitt i fred og ro. Så kommer jeg på at jeg faktisk ikke har fått svar på om Herr Skrål har lyst på kvitteringen eller ikke. Skal jeg snike meg til å spørre på nytt?<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg </span>(ytterst forsiktig): Eh... men... ville du ha kvitteringen?<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Herr Skrål</span>: Nei takk, jenta mi. Den kan du kaste.<br /><br />Heisann, plutselig forandret tonen seg drastisk! Tydelig at Herr Skrål ikke var av den langsinte sorten. Faktisk dristet jeg meg til å ønske ham en god dag da han forlot butikken - situasjonen var jo i grunnen ganske komisk. En skravlebøtte som meg fortjener vel å få tilsnakk en gang i blant. Herr Skrik har jeg derimot ikke noe ønske om å ekspedere igjen. Noen menn kan faktisk kalles for gamle, gretne gubber.<br /><br /><br />PS. Neste innlegg skal inneholde noe annet enn klaging over sure kunder og håpløse vakter. Jeg lover.Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com20tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-3273507078934520372011-02-02T14:30:00.002+01:002011-02-02T18:40:41.397+01:00BlåmandagTro det eller ei - av og til er det skikkelig kjipt å jobbe i butikk. Det finnes vakter som rett og slett bare er dritt, enten på grunn av dårlig dagsform eller at kundene oppfører seg som de har stått opp med det gale beinet først. På mandag hadde jeg min verste vakt så langt i 2011, kanskje den verste i hele min butikkarriere (som snart er fire år lang, jeg bare nevner det!). Da jeg kom hjem etter endt arbeidsdag var jeg så sur, sliten og lei at jeg hadde mest lyst til å skrive en oppsigelse. Istedet for å velge denne barnslige løsningen, skal jeg forsøke å bruke skriving som terapi. Jeg håper dere setter pris på det.<br /><br />Jeg troppet opp på jobb i den vakre og særdeles kledelige uniformen min mandag ettermiddag. Jeg formelig <span style="font-style: italic;">ristet </span>av glede ved tanken på å tilbringe resten av dagen i kassa. Sju, herlige timer i ren lykkerus. Kremt. Uansett; denne mandagen skilte seg ut fra andre. Det pleier som regel å være mange kunder i begynnelsen av uka, som seg hør og bør etter en lang og handlefri søndag. Men nå var det unormale mengder kunder i butikken. Om det var våre fantastiske tilbud som hadde skylda (bl.a. 6,90 pr. hekto for smågodt!), vet jeg ikke. Uhorvelig lang kø var det, i hvert fall. Fra det sekundet jeg satte meg til rette i kassa og til vi stengte døra klokka elleve, var det fullt kjør. På et tidspunkt ble vi nødt til å ha alle kassene åpne, og det er ikke normalt i vår butikk. Jeg har ikke noe imot mange kunder, det betyr tross alt at butikken tjener penger, men likevel. Dette var i overkant.<br /><br />Det første tydelige tegnet på at det kommer til å bli en bedriten vakt på jobb, melder seg ganske raskt. En kunde, en middelaldrende dame med kåpe, presterer å knuse en hel Go' Morgen-yoghurt utover hele rullebåndet og samtlige varer som ligger der. <span style="font-style: italic;">Flott</span>.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Damen</span>: Ojsann! Har du noe papir?<br /><br />Det har jeg, irriterende nok, ikke. Jeg roper på hjelp, men kollegaen som dukker opp klarer merkelig nok ikke å skaffe meg papir. Til slutt blir jeg nødt til å løpe inn på personalrommet for å hente noe å tørke vekk griseriet med, og når jeg kommer tilbake... er køen <span style="font-style: italic;">ti meter </span>lang. Alle kundene stirrer surt på meg. Jeg roper desperat på en kasse til mens jeg tørker i rasende fart. Damen får også litt papir, for hun har fått en liten dert med yoghurt på jakkeermet sitt og er rimelig misfornøyd. Stakkars.<br /><br />En liten stund etter den festlige yoghurt-episoden, tar kassa mi kvelden. Jeg setter meg i en ny kasse, som henger seg opp et par timer seinere. Fire kasser er redusert til to kasser. Hipp hurra og hæla i taket! Kundene strømmer fortsatt på i ekstreme mengder, og idet en av våre fire ansatte går hjem for kvelden begynner panteautomaten å tulle. En av de gjenværende ansatte er helt ny og kan verken håndtere kassa eller pantemaskina. Ergo er vi praktisk sett bare to stykker på jobb, og det er kø i begge kassene. Jeg veksler et bekymret blikk med kollegaen min, panteautomaten hyler og skriker i bakgrunnen. Kollegaen min må la kundene vente, han løper inn til atomaten mens jeg sitter igjen med 1500 kunder i kø. Blodsukkeret mitt er på null, jeg har ikke fått en pustepause på over fem timer, og humøret mitt synker i takt med kundekøens vekst. Jeg har mest lyst til å legge meg ned og grine. Eventuelt også sparke med beina.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 1</span>: Hei! Jeg skal hente en pakke, jeg.<br /><span style="font-style: italic;">Jeg har lyst til å kaldkvele den idioten som oppfant "post i butikk".<br /></span><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>:<span style="font-style: italic;"><span style="font-style: italic;"> </span></span>Eh, OK. Du må dessverre vente litt, kollegaen min prøver å fikse panteautomaten. <span style="font-style: italic;"><br /></span><span style="font-weight: bold;">Kunde 1</span><span style="font-style: italic;">: </span>Jasså. Hvor lang tid tar det? Kan ikke <span style="font-style: italic;">du </span>hjelpe meg?<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Vel, jeg må nesten ta meg av kundene akkurat nå. Som du ser, det er ganske lang k-<br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 1</span> (snurt): Javel, jeg får vel vente da!<br /><br />Han stiller seg ved siden av kassa med armene i kors og glor irritert på meg.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 2</span> (bryter seg framover i køen): Hallo! Jeg skal bare bytte denne avokadoen, den er jo helt råtten! Kjøpte den tidligere i dag!<br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 3<span style="font-weight: bold;"></span></span>: Hva er det som tar så lang tid? Kan du ikke åpne en kasse til?<br /><span style="font-weight: bold;">Kunde 4</span>: Unnskyld, hva koster denne boksen med krumkaker? Det står ingen pris her!<br /><br />Som dere kanskje skjønner - det var mye som skjedde på én gang. Ved flere anledninger måtte jeg unnskylde meg overfor kundene, ettersom jeg var særdeles lite hyggelig mot noen av dem. Panteautomaten lot seg ikke ordne før kvelden var omme, det gjorde heller ikke de to ubrukelige kassene. Butikken så helt forjævlig ut da vi stengte den kvelden, for rydding i hyllene ble det rett og slett ikke tid til.<br /><br />Dette innlegget er verken særlig morsomt eller interessant, men jeg trengte å skrive det likevel. Det er muligens ganske enkelt og greit å være butikkansatt, men det er sørenmeg stressende og vanskelig til tider også. Nå har jeg imidlertid fått ristet av meg de verste frustrasjonene og er fit for fight til lørdagsvakta om noen dager. Da skal jeg stå opp fem over halv seks om morgenen (!!!) for å åpne butikken i sjutida. Det blir sikkert veldig givende. Tross alt elsker jeg jobben min!<br /><br />Men mandagsvakta har jeg bare lyst til å putte i glemmeboka.Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com34tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-68849192261806741752011-01-27T11:22:00.003+01:002011-01-28T09:13:56.529+01:00Gjesteopptreden: Fru Fordom<span style="font-style: italic;">Tusen takk for herlige tilbakemeldinger på det forrige innlegget! Godt å høre at de fleste av dere er flittige skillepinne-brukere. Klapp på skuldra og stjerne i boka! </span><br /><br /><span style="font-style: italic;">Dere skal nok ikke se bort fra at det kommer et nytt butikkinnlegg ganske snart, ettersom det har vært flere actionfylte vakter i det siste. Men i mellomtida kan dere kose dere med et artig gjesteinnlegg! Dette kommer fra Karoline: </span><br /><br />For noen år siden jobba jeg på en garn- og stoffbutikk. Som sagt hadde vi både garn og stoff, men mitt spesialfelt var nok garnet, da det jeg for det meste gjør her i livet er å spise, sove og strikke. <p class="MsoNormal">Da jeg var så hedig å bli ansatt i denne butikken, var jeg inne i en "periode". Jeg tror nok alle har vært i en "periode", og min var svarte klær og mye piercinger. Jeg så altså ut som jeg kom rett fra Blitz eller helvete, alt ettersom hvor mange fordommer man hadde. Dette ble ofte litt for mye for kundene, og det var ikke alle som helt kunne stole på meg når jeg veiledet dem i bunadsøm, hardangersøm og strikking av babyklær i butikken.</p> <p class="MsoNormal">Nå hadde det seg også sånn at jeg jobbet sammen med en meget pen og pyntelig Bergens-dame i 60-åra, med prikkfri finbergensk og det jeg liker å kalle "to-timer-på-badet-om-morran-hår". Hun var en reser på å sy klær, men helt håpløs til å strikke. Altså, hun tok seg for det meste av stoffavdelingen. Det hadde seg imidlertid slik at den avdelingen befant seg i kjelleren, og når det ikke var kunder der nede, oppholdt hun seg oppe i garnavdelingen sammen med meg, der vi hadde et lite bord vi kunne sitte rundt og skravle.</p> <p class="MsoNormal">En dag kommer en dame inn i butikken, heretter kalt "Fru Fordom". Jeg er ledig, men min kollega, heretter kalt "Fru Bergen", er opptatt med en annen kunde.</p> <p class="MsoNormal"><span style="font-weight: bold;">Fru Fordom</span>: Hei? Jeg skulle hatt garn til denne luen her. Kan du noe om det?</p> <p class="MsoNormal"><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Jada, det ordner vi vet du.<br /></p> <p class="MsoNormal"><span style="font-weight: bold;">Fru Fordom</span>: Ja? Det står her at jeg trenger Peer Gynt-garn, har dere det?</p> <p class="MsoNormal"><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Jada... (oppdager at vi mangler den blå fargen hun trenger i Peer Gynt) ... Nei, vi mangler jaggu den blå, men du kan bruke dette!<br /><br />Jeg viser henne et nøste av et annet merke, som også kan brukes.</p> <p class="MsoNormal"><span style="font-weight: bold;">Fru Fordom</span>: Jammen, det er jo et helt annet garn! Er du sikker på at jeg kan bruke dette? Kan du noe om dette?</p> <p class="MsoNormal"><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Jada. De er like, det er kun merket som er forskjellen. Forskjellige leverandører, vet du.</p> <p class="MsoNormal"><span style="font-weight: bold;">Fru Fordom</span>: Hm... nei, dette er jeg ikke sikker på du. (Hun tar garnnøstet). Nei, jeg må nok tenke litt på det. Takktakk.</p><p class="MsoNormal">Jeg går litt rundt i butikken og rydder litt. Jeg merker hele tida at Fru Fordom gransker meg og skotter hele tiden bort på Fru Bergen, som fortsatt holder på med en kunde. Det går lang tid, og Fru Fordom står liksom bare der i kroken og glaner på garnnøstet.</p> <p class="MsoNormal">Så skjønner jeg det. Hun venter selvfølgelig på Fru Bergen. Endelig er hun ferdig med kunden sin, og Fru Fordom sniker seg diskret innpå henne.</p> <p class="MsoNormal"><span style="font-weight: bold;">Fru Fordom</span>: Jeg trenger garn til denne luen her. Kan du hjelpe meg?</p> <p class="MsoNormal"><span style="font-weight: bold;">Fru Bergen</span>: Kunne ikkje Karoline hjelpe deg?</p> <p class="MsoNormal"><span style="font-weight: bold;">Fru Fordom</span>: Hun? Joo... men dere har ikke mer igjen av den blå fargen.</p> <p class="MsoNormal"><span style="font-weight: bold;">Fru Bergen</span>: Eeeh... nei vel. (Hun titter bort på meg, som står og gliser). Men du kan bruke dette!<br /><br />Fru Bergen holder opp det samme nøstet som jeg hadde funnet frem, og henvender seg deretter til meg.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Fru Bergen</span>: Hun kan bruke dette i steden for Peer Gynt, sant? Det gir samme resultat?</p> <p class="MsoNormal"><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Joda, det gjør da det.</p> <p class="MsoNormal"><span style="font-weight: bold;">Fru Bergen</span> (henvendt til kunden): Karoline er strikkeorakelet her, skjønner du! Jeg er egentlig ikke noe god til å strikke, så jeg må alltid spørre henne. </p> <p class="MsoNormal">Fru Fordom sjokker mot kassen med garnnøstet, og sender meg ikke så mye som et blikk.<br /></p> <p class="MsoNormal">OWNED! You gotta love it!</p><p class="MsoNormal"><br /><span class="Apple-style-span" style="color: rgb(51, 51, 51); line-height: 20px;font-family:Arial,sans-serif;font-size:13px;" ><i>Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: rgb(51, 51, 51); line-height: 20px;font-family:Arial,sans-serif;font-size:13px;" ><a href="http://twitter.com/vilduhapose" style="color: rgb(76, 76, 76); text-decoration: none;"><i>Twitter @vilduhapose</i></a></span><span class="Apple-style-span" style="color: rgb(51, 51, 51); line-height: 20px;font-family:Arial,sans-serif;font-size:13px;" ><i> eller sende en mail til </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: rgb(51, 51, 51); line-height: 20px;font-family:Arial,sans-serif;font-size:13px;" ><a href="mailto:begredelig@gmail.com" style="color: rgb(19, 89, 90); text-decoration: none;"><i>begredelig@gmail.com</i></a></span><span class="Apple-style-span" style="color: rgb(51, 51, 51); line-height: 20px;font-family:Arial,sans-serif;font-size:13px;" >.</span> </p><div><br /></div><br /><p class="MsoNormal"></p>Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com14tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-52787052663228786942011-01-04T13:30:00.002+01:002011-01-04T13:52:33.559+01:00Pi(n)nen i mitt livI butikkhverdagen er det vanlig å bruke en pinne til å skille kundenes varer fra hverandre på rullebåndet. Denne pinnen, som passende nok ble døpt <a style="color: rgb(0, 0, 102);" href="http://m.nrk.no/m/artikkel.jsp?art_id=17359169">"skillepinne"</a> i høst, er nyttig for oss butikkansatte. Svært nyttig, faktisk. Jeg visste i grunnen ikke hvor viktig denne pinnen var, før jeg begynte å jobbe i min nåværende Rimi-butikk. De fleste kundene som handler hos meg her, skjønner nemlig ikke vitsen med å benytte seg av skillepinnens fantastiske funksjon. Tvert i mot, faktisk. Hvorfor bruke skillepinnen når de <span style="font-style: italic;">kan</span> la være, liksom? Hver eneste vakt gjør jeg feil fordi kundene lar være å legge skillepinnen på båndet. Hver eneste vakt må jeg rope på returnøkkel, hver eneste vakt blir det kø, hver eneste vakt står kundene og sukker og stønner over den dumme kassedama som ikke skjønner hvilke varer som tilhører hvem. Hver eneste vakt må jeg bite meg i kinnene for å ikke dælje skillepinnen i kassa og skrike "Men dere brukte jo ikke denne her, DUSTEKUNDER! Det er faktisk ikke så lett å gjette hvem som eier hva, når dere ikke viser meg det!"<br /><br />Like før jul var det selvfølgelig en god del kunder i butikken. Jeg satt i kassa i åtte timer i strekk, slo inn kalkuner og medisterkaker for harde livet og var generelt ganske sliten i hodet. I løpet av en slik kveld slår jeg inn varene til ei ung jente. Det vil si, jeg <span style="font-style: italic;">tror </span>de tilhører henne.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Ung jente</span>: Nei, vent litt! Det der er jo ikke mine varer! Det eneste som er mitt, er den brusen!<br /><br />Det står ingen andre kunder i køen. Jeg blir forvirret.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: OK? Men... hvem er det som eier varene jeg har slått inn?<br /><span style="font-weight: bold;">Ung jente</span>: Aner ikke! Jeg la egentlig ikke merke til hvem som sto foran meg. Men de varene er i hvert fall ikke mine!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Beklager. Det er ikke så lett å vite hvilke varer som tilhører hvem når nesten ingen bruker skillepinnen.<br /><br />Det blir stille. Jenta sender meg et stygt blikk, jeg kikker desperat ut i butikken og håper å få øye på kunden som eier varene. Jeg kan ikke se noen. En pinlig stemning brer seg utover kasseområdet. Plutselig dukker en hattedame opp i synsfeltet mitt.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Dame med hatt</span>: Hallo der! Er det mine varer du slår inn?<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Kanskje? Jeg vet egentlig ikke hvem de tilhører.<br /><span style="font-weight: bold;">Dame med hatt</span>: Joda, de er mine! Jeg skulle bare gå og hente et par ting til!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Eh, OK.<br /><span style="font-style: italic;">Jeg <span style="font-weight: bold;">elsker </span>kunder som stikker av i en evighet for å hente ting når de har lagt alle de andre varene sine på båndet fra før</span>.<br /><span style="font-weight: bold;">Dame med hatt</span>: Men vent nå litt! Hvor er resten av varene mine? Jeg la noen varer oppå her!<br /><br />Hun peker på kjølebeholderen vår, som står inntil kassa. Den inneholder yoghurt, salater og andre varer vi håper kundene vil bli fristet til å raske med seg i siste øyeblikk. På Rimi er det alltid sukkerfri kasse, bare så det er sagt!<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Hva?<br /><span style="font-weight: bold;">Dame med hatt</span>: Jeg satte noen varer oppå her! Hvor er de?<br /><span style="font-style: italic;">Hvorfor i all verden bestemte du deg for å sette varer <span style="font-weight: bold;">oppå</span> kjølebeholderen?<br /></span><span style="font-weight: bold;">Jeg</span> (sliten nå): Hm... jeg roper på hjelp. Jeg må fjerne noen varer her uansett, det ble slått inn noen som ikke er dine.<br /><span style="font-weight: bold;">Dame med hatt</span>: DET<span style="font-style: italic;"> </span>skal vi jo ikke ha noe av!<br /><br />Jeg roper på kollegaen min, som kommer med returnøkkelen. Jeg spør ham om han har sett noen varer som sto på kjøleren.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Kollega</span>: Oj, jeg beklager! Jeg trodde det var varer som ingen skulle ha, siden de sto oppå der.<br /><span style="font-weight: bold;">Dame med hatt</span>: NEI! De var mine! Hvor har du gjort av dem?<br /><span style="font-weight: bold;">Ung jente </span>(til meg): Kanskje du kan ekspedere <span style="font-style: italic;">mine</span> varer snart også? Jeg begynner å få dårlig tid!<br /><br />På dette tidspunktet har jeg mest lyst til å stenge hele kassa og gå hjem og legge meg.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Kollega</span>: Det går bra, jeg husker hvilke varer som sto der. Jeg henter dem nå!<br /><br />Han sprinter avgårde, antakelig skjønner han at dette er en kunde man ikke skal spøke med. Hattedamen stiller seg opp foran meg med et meget misfornøyd uttrykk i ansiktet. Jeg nuller vekk brusen til den unge jenta, som for øyeblikket ser på meg med et minst like surmulende fjes. <span style="font-style: italic;">Gooood </span>stemning. Heldigvis kommer kollegaen min raskt tilbake.<span style="font-weight: bold;"><br /></span><br /><span style="font-weight: bold;">Dame med hatt</span> (tar i mot varene): Veldig så lang tid det skulle ta å få handlet i dag, da!<br /><span style="font-style: italic;">Du har vel muligens deg selv å takke når du stikker av fra varene dine i over fem minutter?</span><br /><span style="font-weight: bold;"><span style="font-weight: bold;">Ung jente</span></span>: M-m! <span style="font-weight: bold;"><br /><br /></span>Ingen tvil om hvem som var skurken i denne saken, med andre ord! Fysj og fy for en ubrukelig kassedame jeg er.<br /><br />Jeg vil gjerne oppsummere læringsmålene for denne historien: Ikke forlat varene dine på båndet, ikke dandér et personlig varelager på tilfeldige steder i butikken, og <span style="font-style: italic;">vær så snill</span>, BRUK SKILLEPINNEN når du skal legge varene på båndet!<br /><br />Takk for meg.<br /><span style="font-style: italic;"></span>Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com53tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-33446290135385305492010-12-16T21:12:00.000+01:002010-12-16T21:13:14.337+01:00Billig øl!<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://3.bp.blogspot.com/_mMdUfi4X_PY/TNrwLN5_wBI/AAAAAAAABoE/UezG1rEt4Us/s1600/Corona+2.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="http://3.bp.blogspot.com/_mMdUfi4X_PY/TNrwLN5_wBI/AAAAAAAABoE/UezG1rEt4Us/s320/Corona+2.png" width="295" /></a></div><span class="Apple-style-span" style="font-size: x-small;">Fra </span><a href="http://www.underskog.no/"><span class="Apple-style-span" style="font-size: x-small;">Underskog</span></a><span class="Apple-style-span" style="font-size: x-small;">.</span><br />
<br />
Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, og i dag er vi i cup mot Opplysningskontoret. Stem <a href="http://tordenbloggen.sonitus.org/2010/12/16/kvartfinalene-o-come-all-ye-faithful/#comments">her</a> da vel.Unknownnoreply@blogger.com227tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-76004192182146913742010-12-14T15:50:00.003+01:002010-12-15T10:40:02.392+01:00PeanøttmannenDet bør være ganske klart nå at det ikke er noe som heter "bare en melk" etter stengetid. Denne mannen skjønte det, men syntes at "bare en pose peanøtter" skulle gå fint.<br />Det er rimelig vanlig at en eller annen kunde finner det for godt å tasse rundt i butikken fem-ti minutter etter stengetid på leting etter den fineste pakken lettrømme eller (gud forby) øl. Det er sånn det er, og det må man leve med.<br />Men en dag, etter å ha vennlig, men bestemt geleidet ut den siste etterdilteren, slått inn alle pantelappene og vasket kjøttdisken en siste gang, ringte det på varedøra.<br />Rart, syns jeg og låseansvarlig, ettersom det ikke bare er feil tid for varelevering, men også feil dag. Vi ignorerte det, kanskje det var noen unger. Det ringte på igjen, en skikkelig masete "det brenner!"-plinging.<br />Vi åpner, fortsatt forvirrede, og finner en middelaldrende mann på andre siden. Han ser veldig sint ut. Har vi glemt å gi ham vekslepenger? Har vi låst datteren hans inni fryseren ved et uhell? Nei.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Mann</span>: Har dere peanøtter?<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Ja, men vi er stengt.<br /><span style="font-weight: bold;">Mann</span>: Jeg <span style="font-style: italic;">må</span> ha peanøtter.<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Sorry, da får du dra på 7/11, vi er stengt.<br /><span style="font-weight: bold;">Mann</span>: Men jeg vil ha peanøtter!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Det var leit.<br /><br />Dessverre er døren åpen nok til at han kan se inn på varerommet, der det selvsagt er peanøtter.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Mann</span>: Jeg ser peanøtter der borte!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Ja, vi har peanøtter. Men vi er stengt. Vi har stengt kassene. Klokka er halv ni.<br /><span style="font-weight: bold;">Mann</span>: Kom igjen, jeg gir deg en tjuings også gir du meg de nøttene.<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Sorry mac.<br /><br />Til slutt ble jeg nødt til å smelle igjen døra. Han ringte på tre ganger til.<br /><br /><b>Vi er fortsatt med i <a href="http://tordenbloggen.sonitus.org/">Tordenbloggen</a>, takket være dere flotte lesere. I dag er det ny cup, <a href="http://tordenbloggen.sonitus.org/2010/12/14/tredje-runde-del-1-det-blir-varmere">her kan dere stemme (</a>x 2)!</b>Johannehttp://www.blogger.com/profile/09721439873984440007noreply@blogger.com11tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-24197102076144203972010-12-12T16:33:00.002+01:002010-12-12T16:34:36.117+01:00Stem på oss!Vi er med i <a href="http://tordenbloggen.sonitus.org/">Tordenbloggen 2010</a>, og takket være dere har vi kommet oss til andre runde. I dag er det cup, 4 x bærepose mot SerendipityCat, vi håper på din stemme! Stem <a href="http://tordenbloggen.sonitus.org/2010/12/12/andre-runde-del-1-cup-er-cup">her,</a> og <i>husk at du kan stemme både i pollen og i kommentarfeltet.</i><br />
<br />
Gratis poser til alle som stemmer på oss!Unknownnoreply@blogger.com20tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-21937223454018616712010-12-08T12:00:00.002+01:002010-12-08T17:28:58.637+01:00Den nye butikkenMed en (relativt liten) tåre i øyekroken kan jeg meddele at mine glansdager i nærbutikk er over. Sjefen min fikk tilbud om å ta over en annen Rimi-butikk, og jeg fikk lov til å være med på flyttelasset. Nå jobber jeg i en Rimi-sjappe som er ganske mye større, faktisk så stor at jeg ikke vet hvor halvparten av varene våre befinner seg. Flere av kollegene mine fra mini-Rimi har blitt med til den nye butikken, så jeg regner i grunnen med at jeg snart vil føle meg som "hjemme". Jobben er uansett den samme; jeg rydder hyller, setter ut varer og koper i kassa. Det vil si, en av <span style="font-style: italic;">kass</span><span style="font-style: italic;">ene</span> - nå har vi faktisk fire stykker. Et <span style="font-style: italic;">hav</span> av valgmuligheter!<br /><br />Den nye butikken har ingen parkeringsplass. Ergo er det ikke så mange som gidder å ta storhandelen sin hos oss, og jeg klager ikke. Det renner inn med folk hele tida, men det selges færre varer per kunde. Og ettersom butikken ligger nær et bomiljø med mange små leiligheter, er det få barnefamilier som stikker innom. Ingen barn, dere! Mine dypeste bønner er endelig hørt! Det har vært et par skrikerunger på besøk, men det er ingenting sammenliknet med min gamle arbeidsplass.<br /><br />Det bor kanskje ikke så mange barnefamilier i området, men det er en viss annen kundegruppe som gjør seg bemerket. <span style="font-style: italic;">Partysvensker</span>. Haugevis av partysvensker.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Vil du ha kvitteringen?<br /><span style="font-weight: bold;">Partysvenske #1</span>: Hø?<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span> (saktere): Vil du ha kvitteringen?<br /><span style="font-weight: bold;">Partysvenske #1</span>: Vad säger du? Kvitt-?<br /><span style="font-weight: bold;">Partysvenske #2</span>: Kvitto, Johanna! Kvitto!<br /><span style="font-weight: bold;">Partysvenske <span style="font-weight: bold;">#1</span></span>: Ah, <span style="font-style: italic;">kvitto</span>! Nej, den vill jag inte ha. Hahaha, "kvitteringen"!<br /><br />Personlig synes jeg "kvitto" høres hakket tåpeligere ut enn "kvittering", men det er nå meg. Mandagsvakta mi var ikke så preget av partysvenskene (med unntak av en fyr som skjelte meg ut fordi han misset ølsalget - ordene "fan" og "fitte" ble brukt hyppig), men på lørdag sprintet de inn døra. Samtlige skulle ha øl, så klart. Man blir jo ingen fullverdig partysvenske uten party! Ølskapene våre står rett ved inngangen, og her (most opptil inngangspartiet, altså) bestemte tre-fire partysvensker seg for å ha en heftig diskusjon. Om øl. Nærmere bestemt billigøl. Hvilket billigøl smaker best, hvilket billigøl blir man fortest full av, og hvilket billigøl kan man eventuelt blande med sprit? Dessverre fikk jeg ikke hørt hvilken øl som gikk av med seieren, men det virket som Borg lå godt an.<br /><br />Enhver butikk har sin egen <a style="color: rgb(0, 0, 153);" href="http://vilduhapose.blogspot.com/2010/10/minneverdige-kunder-del-2-fru-gjerrig.html">Fru Gjerrig</a>, også denne. En lav, middelaldrende dame som brukte omtrent tjue minutter på å bestemme seg for å kjøpe en bitteliten sjokolade - en Bergene Melk på sikkert tre gram.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Seks kroner er det for den.<br /><span style="font-weight: bold;">Fru Sjokolade</span>: NEI! Den koster <span style="font-style: italic;">fem kroner</span>!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Jaha? På skjermen min står det -<br /><span style="font-weight: bold;">Fru Sjokolade</span>: Jeg var her <span style="font-style: italic;">i går</span>, og da kostet den fem! Dere har <span style="font-style: italic;">endret</span> prisen!<br /><span style="font-style: italic;">Ærlig talt. Har hun virkelig tenkt å starte en krangel for <span style="font-weight: bold;">én </span>krones skyld?<br /></span><span style="font-weight: bold;"><span style="font-weight: bold;">Jeg</span></span>: Javel<span style="font-style: italic;">. </span>Men prisene forandrer seg nesten hver uke, det er - <span style="font-style: italic;"><br /></span><span style="font-weight: bold;">Fru Sjokolade</span>: Du har å gi meg sjokoladen til fem kroner! Det er et <span style="font-style: italic;">prinsipp</span>!<span style="font-style: italic;"><br />Kunder med prinsipper er de jeg liker aller best. Virkelig.<br /></span><br />Jeg skjønner at det ikke er noe vits i å diskutere med denne dama. Hun skal ha mikrosjokoladen sin for en femmer, og hun kommer ikke til å forlate butikken før hun får det som hun vil. Imidlertid har jeg ingen returnøkkel og blir dermed nødt til å rope på kasselederen. Hun befinner seg på lageret og bruker litt tid på å komme seg tilbake til kasseområdet. I mellomtiden står gjerrigknarken med armene strengt i kors og glaner olmt på meg. Jeg glaner nesten like olmt tilbake, for nå blir det selvfølgelig kø. En lang kø som lett kunne vært unngått. Demonstrativt roper jeg på en kasse til. Kundene i køen ser oppgitt på hverandre fordi det ikke skjer noe, og en ung jente spør meg hva som egentlig er problemet. Jeg trekker på skuldrene og har lyst til å si noe svært stygt om Fru Sjokolade, men holder kjeft. Endelig kommer kasselederen med returnøkkelen. Jeg fjerner sjokoladen til seks kroner og slår inn en diversevare til en krone mindre.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Sånn!<br /><span style="font-weight: bold;">Fru Sjokolade</span>: Koster den fem kroner nå?<br /><span style="font-style: italic;">J.A.<br /></span><span><span style="font-weight: bold;">Jeg</span></span><span>:</span><span style="font-style: italic;"> </span><span>Jada, det gjør den. </span><span style="font-style: italic;"><br /></span><span style="font-weight: bold;">Fru Sjokolade</span>: Skulle bare mangle!<span style="font-style: italic;"><br /></span><br />Og deretter marsjerer hun ut av butikken med sjokoladen i neven<span style="font-style: italic;">. </span>For min del kan hun godt få diabetes.Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com21tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-2703290725563455562010-11-22T13:23:00.005+01:002010-11-22T13:53:41.320+01:00Hei, hå - nå er det jul... alleredePå Facebook finnes det utallige grupper som skriker ut sitt hat mot jul i oktober. ”Nei til jul i oktober” har over 48 000 medlemmer, og jeg må si jeg er både imponert og rørt. Det er så flott å se så mange engasjerte mennesker! Og et så viktig og meningsfylt tema, da gitt! Kjør debatt, liksom!<br /><br />Vel, vel. Kommende julefeiring blir min fjerde som butikkansatt, og til dere som ikke visste det fra før – butikkmedarbeidere er <span style="font-style: italic;">selvfølgelig</span> ansvarlige for at pepperkaker, julegodis og julebrus havner i hyllene allerede i oktober. Det er med andre ord helt riktig å komme bort til oss, skjelle oss ut etter alle kunstens regler og generelt klage til krampa tar dere.<span style="font-weight: bold;"><br /><br />Dame med sykkelhjelm</span> (slenger en boks pepperkaker på disken): Hallo! Selger dere slikt allerede, altså? <br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Eh, ja. Julevarene kom faktisk to uker tidligere enn planlagt i år! Og vi er nesten nødt til å sette dem ut, ellers - … <br /><span style="font-weight: bold;">Dame med sykkelhjelm</span>: Jeg synes det kommer tidligere og tidligere for hver år, jeg! Det er jo ikke noe koselig å spise pepperkaker i<span style="font-style: italic;"> oktober</span>! <br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Nei, jeg er vel for så vidt enig med deg i det. Men… - <br /><span style="font-weight: bold;">Dame med sykkelhjelm</span>: Helt forkastelig, er det! Det kan da ikke fortsette sånn! Kommer pepperkakene i september til neste år da, eller? Og juletrærne i oktober? Håh! <br /><span style="font-weight: bold;">Jeg </span>(vet ikke hva jeg skal si): Hm, ja, det kan man jo lure på… <br /><span style="font-weight: bold;">Dame med sykkelhjelm</span> (peker på pepperkakeboksen): Skal du ikke slå den inn? <br /><span style="font-weight: bold;">Jeg </span>(litt paff): Eh? Skal du ha den?<br /><span style="font-weight: bold;"> Dame med sykkelhjelm</span>: Selvfølgelig skal jeg det! Hvorfor tror du ellers jeg legger den på rullebåndet? <br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Åja, jeg beklager. Trodde bare at… nei, glem det. <br /><span style="font-weight: bold;">Dame med sykkelhjelm</span>: Ungene er så glad i de kakene, skjønner du! Og de koster jo bare ti kroner boksen!<br /><span style="font-weight: bold;"> Jeg</span>: Jasså… jeg skjønner.<br /><br />Jeg håper hele familien <span style="font-style: italic;">nøt</span> pepperkakene! Et par dager senere var jeg på jobb igjen, og etter en stund i kassa kom det en liten gutt bort i meg. Han lurte på om vi hadde julebrus. Det kunne jeg forsikre ham om at vi absolutt hadde, og trasket deretter bort til det gigantiske julebrustårnet som var plassert midt i butikken. <span style="font-style: italic;">Tomt</span>. Ikke en julebrusflaske å se. På to-tre dager hadde kundene drukket opp hele bruspallen vår. Et par timer seinere fikk jeg enda en juleforespørsel. <span style="font-weight: bold;"><br /><br />Stresset dame</span>: Selger dere ikke julekalendere her? <br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Nei, dessverre. Ikke ennå. Men de kommer nok om ikke så lenge, antakelig i begynnelsen av november. <br /><span style="font-weight: bold;">Stresset dame</span>: Det hjelper jo ikke <span style="font-style: italic;">meg</span> så mye, jeg trenger kalenderen i morgen!<br /><span style="font-style: italic;">Høh? Hvorfor det?</span><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Hm, åja. Beklager.<br /><span style="font-weight: bold;">Stresset dame</span>: Søren altså!<br /><br />Jaja, dere. Nå er det bare en liten måned igjen til jula faktisk setter inn. I skrivende stund selger butikken min julebrus, julekaker og julemarsipan i store mengder. Julekalenderne har kommet, ekle sjokoladekalendere til ti kroner, og de selges i bøtter og spann. Ribba vi hadde på tilbud for et par uker siden, ble utsolgt etter få dager. Julesylte, lutefisk og julepølse slenges opp på rullebåndet. Juletallerkenen til Fjordland også. Forbrukerne setter åpenbart pris på både julegodter og -kjøttvarer. Er det egentlig så rart at julevarene slippes i oktober og november, når de blir utsolgt gang på gang? <br /><br />Jeg bare spør.Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com15tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-38896364221867580752010-11-14T15:06:00.004+01:002010-12-09T10:40:45.240+01:00Gjesteopptreden: Kjøpt og betalt<div><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><i>Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><a href="http://twitter.com/vilduhapose" style="color: #4c4c4c; text-decoration: none;"><i>Twitter @vilduhapose</i></a></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><i> eller sende en mail til </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><a href="mailto:begredelig@gmail.com" style="color: #13595a; text-decoration: none;"><i>begredelig@gmail.com</i></a></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;">.</span></div><div><br />
</div><b>Denne historien kommer fra Christine.</b><br />
<br />
En eldre fyr har handla noe som tilsvarer to nesten fulle bæreposer.<br />
<b>Jeg:</b> Får du med deg alt?<br />
Jeg hjelper til å pakke de siste varene.<br />
<b>Han: </b>Ja, hvis du hjelper meg ut med det, så.<br />
<b>Jeg: </b>Klart jeg kan det.<br />
Vi strekker oss litt for kundene.<br />
<br />
Jeg bærer posene halvveis ut av butikken da han kommer på at han har en pantelapp. Jeg løser inn lappen mens han tusler mot bilen. <br />
Ute ved bilen gir jeg ham pantepengene.<br />
<br />
<b>Han:</b> Nei, de kan du få siden du er så snill og hjelper meg ut til bilen.<br />
<b>Jeg:</b> Jeg kan ikke ta imot...<br />
<b>Han: </b>Hvorfor ikke?<br />
<b>Jeg:</b> Øh.. jeg vet ikke...<br />
<b>Han: </b>Nettopp.<br />
<br />
Etter fire forsøk på å gi ham pengene ga jeg opp og putta de 12 kronene i lomma.<br />
<br />
<b>Jeg:</b> God helg da! Så ses vi helt sikkert neste gang du skal handle!<br />
<b>Han: </b>Ja, det tar nok litt tid å bli kvitt detta.<br />
Han peker mot varene.<br />
<b>Jeg (spøkefullt): </b>Da ses vi om en ukes tid da.<br />
<b>Han:</b> Ja, med mindre du vil komme hjem til meg da.<br />
<b>Jeg:</b> Øh... Jeg jobber jeg vettu.. he...he...<br />
<b>Han: </b>Men du er vel ferdig en gang?<br />
<b>Jeg: </b>Og så har jeg en hund som jeg må hjem til.<br />
Her ble det en fryktelig pinlig stillhet.<br />
<b>Jeg: </b>Jeg må nesten gå inn og jobbe igjen, jeg. God helg 'a!<br />
<br />
Jeg måtte ta meg sammen for ikke å løpe inn. Men jeg fikk 12 kroner da. Og hvis du ser bort fra hans nederlag ved å bli avvist (av en som er 40 år yngre, det ikke burde kommet som et sjokk), tror jeg dagens han ble bedre av at jeg var snill og grei.Unknownnoreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-16570918372035334532010-11-11T11:14:00.003+01:002010-11-14T15:05:17.045+01:00Gjesteopptreden: Hagesenter<span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><i>Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><a href="http://twitter.com/vilduhapose" style="color: #4c4c4c; text-decoration: none;"><i>Twitter @vilduhapose</i></a></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><i> eller sende en mail til </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><a href="mailto:begredelig@gmail.com" style="color: #13595a; text-decoration: none;"><i>begredelig@gmail.com</i></a></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;">.</span><br />
<br />
<b>Denne historien kommer fra Ole som jobber på hagesenter, et sted hvor kundene nesten er litt for blide og hyggelige.</b><br />
<br />
I motsetning til det å jobbe i en dagligvarehandel har man på et hagesenter mye mer dialog med kundene og vi selger i tillegg så mye forskjellig og det er vanskelig å ha kunnskap om alt (i og med at kundene bruker alt i fra egenlagde navn til latinske navn på alt fra planter til gjødsel, frø, redskaper, osv.) er det mange som forventer det. Likevel går det som oftest greit – jeg er faktisk utrolig glad i jobben min.<br />
<br />
Men - en ikke så voldsomt herlig mandag ettermiddag i mai (som er den travleste tiden i året) da køene til de tre kassene vi har – og betjente – stod nesten femti meter lange, kom det en eldre mann til min kasse. Med seg hadde han en pose fra vårt hagesenter og hver gang dette skjer får jeg lyst til å bare rope<br />
"NEI GÅ VEKK, GÅ UT, VIL IKKE SE NOE BYTTELAPP, DU FÅR IKKE PENGENE TILBAKE".<br />
Men dette er da ikke et alternativ, så jeg smilte da han kom mot meg.<br />
<br />
<b>Jeg: </b>God dag!<br />
<b>Mann:</b> Hei. Jeg skulle ha byttet disse her.<br />
Han viser frem seks Gardena-koblinger, sånne som er til hageslanger.<br />
<b>Jeg: </b>Ah, ja, men det skal nok gå bra<br />
De lå i emballasjen og han viftet med kvitteringen.<br />
<b>Jeg:</b> Bare finn deg noen nye i hylla og kom til kassa igjen, så ordner vi det.<br />
<b>Mann:</b> Ah, må jeg stå her i denne køen <i>igjen</i>? Ja vel, greit.<br />
<b>Jeg:</b> He-he, ja jeg beklager, det er litt hektisk her på denne tiden av året.<br />
<br />
Mann finner det han skal ha og stiller seg i køen igjen.<br />
<br />
<b>Jeg: </b>Ja, du fant deg noen nye?<br />
<b>Mann: </b>Ja. Jeg skal bytte de jeg hadde med, i noen med andre dimensjoner. <br />
Jeg løfter de andre koblingene opp av posen han hadde med, inkludert en som ikke hadde emballasje.<br />
<b>Jeg:</b> Det skal nok gå bra med de fem, men denne kan jeg ikke gi deg noe bytterett på.<br />
Jeg løfter opp koblingen som ikke har emballasje. <br />
<b>Mann: </b>Du tuller med meg, ikke sant? Jeg er god kunde her og har sikkert handlet her for flere tusen!<br />
<i>Den dagen Rimi gir meg spesialbehandling for det skal jeg gi deg forståelse for den kommentaren.</i><br />
<b>Jeg:</b> Det gjør ingen forskjell hvor mye du har handlet for, vi får ikke solgt den igjen. Beklager.<br />
<b>Mann:</b> Jeg skal bytte den!!!<br />
<b>Jeg: </b>Nei, det går ikke. Det er ikke vår feil at du har tatt den ut av emballasjen. <br />
<b>Mann:</b> Jo, det... FAENS DRITTSERVICE!<br />
<b>Jeg: </b>Nei, det er det ikke. Men du skal ha de andre, eller? (Smiler med sammenbitte tenner)<br />
<b>Mann: </b>Hmpf.<br />
<b>Jeg:</b> Ja, de nye koblingene du valgte deg var dyrere enn de andre. Det blir 154,50. <br />
<b>Mann:</b> Herregud for en drittbutikk dette er.<br />
Han trekker kortet.<br />
<b>Jeg:</b> Kvittering? Ha en fortsatt god dag!<br />
Jeg kvitrer og smiler så bredt at jeg ser nesten dum ut.<br />
<br />
Jeg ble så sint av denne mannen at jeg frivillig spurte om pause og gikk for å skure kundetoalettene.Unknownnoreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-51865334055352589802010-11-10T11:16:00.000+01:002010-11-10T11:16:00.398+01:00Gjesteopptreden: Kunden har alltid rett - uansett<span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><i>Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><a href="http://twitter.com/vilduhapose" style="color: #4c4c4c; text-decoration: none;"><i>Twitter @vilduhapose</i></a></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><i> eller sende en mail til </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><i><a href="mailto:begredelig@gmail.com" style="color: #13595a; text-decoration: none;">begredelig@gmail.com</a></i></span><br />
<br />
<b>Denne historien kommer fra Bea som jobber i bokhandel.</b><br />
<br />
Bøker er en populær julegave, og bra er det, for folk burde lese mer. Det er allikevel ikke alltid at mottaker blir like begeistret for gaven, men det er ikke noe problem, det er bare å bytte den (i hvert fall så lenge du har byttelapp, men det er en annen historie). Kunden jeg nå skal fortelle om, hadde byttelapp. Flott. I og med at han var så flink at han hadde husket byttelappen, antok jeg ham for å være en snill og grei kunde, smilte, ga ham tilgodelappen og kvitteringen på returen, og tenkte ikke mer over saken.<br />
<br />
Før vi går videre i historien, kan litt bakgrunnsinformasjon være nyttig. Du vet når du handler på Rema, skal ha varer for 50 kr og betaler med en tohundrelapp? Da får du 150 kr tilbake. Det står da på kvitteringen hvor mye du har fått tilbake. Samme, enkle logikk gjelder også for tilgodelapper. Du returnerer en bok, på kvitteringen står det at du har fått en tilgodelapp tilbake, der summen av vekslepengene vanligvir står. På samme måte som Rema-kvitteringen ikke gjelder som 150 kr, gjelder tilgodelappkvitteringen ikke som en tilgodelapp. Det er det derimot ikke alle som forstår. De fleste sier dog "Åh, beklager, her har du tilgodelappen" eller "Åh nei, da har jeg glemt tilgodelappen hjemme, her har du penger" når jeg forklarer dem dette, og saken er ute av verden. Om det bare alltid var så enkelt.<br />
<br />
Kunden fra første avsnitt, la oss heretter kalle ham Mr. Tilgode, kommer til kassen med en bok han har valgt seg ut. Jeg slår den inn, og han rekker meg kvitteringen på tilgodelappen han fikk tidligere.<br />
<br />
<b>Jeg:</b> Åh, dette er kvitteringen på returen. Har du tilgodelappen?<br />
<b>Mr. Tilgode: </b>Hva? Du fikk den jo der.<br />
<b>Jeg:</b> Nei, dette er bare kvitteringen. Jeg trenger tilgodelappen jeg ga deg for å kunne trekke fra beløpet.<br />
Jeg forklarer ham så det samme jeg forklarte dere i sted.<br />
<b>Mr. Tilgode: </b>Vel, da har du gjort feil, for jeg er HELT BOMBESIKKER på at jeg aldri fikk noen annen lapp en denne.<br />
Det hender dog at jeg husker én spesiell kunde veldig godt, og dette er tilfellet her. Jeg husket godt at jeg hadde gitt ham tilgodelappen, og i tillegg spesifisert at det var forskjell på kvittering og tilgodelapp.<br />
<b>Jeg:</b> Jeg husker godt at jeg ga deg tilgodelappen, du kan ikke se etter i lommene? Kanskje den har gjemt seg bort i lommeboka?<br />
(Åh, som jeg hater munterhetsfraser som den siste).<br />
<b>Mr. Tilgode: </b>JEG ER HELT SIKKER PÅ AT JEG ALDRI HAR FÅTT NOEN ANNEN LAPP, HØRER DU, JEG HAR KRAV PÅ DISSE PENGENE!<br />
<b>Jeg: </b>Jeg kan dessverre ikke gi deg avslag uten å ha bevis på det.<br />
Og det kan jeg jo ikke heller. For det første blir det vanskelig å forklare for sjefen, for det andre blir det diff på kassa og surr på regnskapskontoret, for det tredje har han sannsynligvis tilgodelappen ett eller annet sted og vil da kunne bruke den på nytt, og for det fjerde er jeg i hvert fall ikke snill mot så sure folk.<br />
<b>Mr. Tilgode:</b> Vel, da skal jeg I HVERT FALL ha tilbake boken jeg returnerte.<br />
Men, i og med at vi nå har kjøpt den tilbake i bytte mot hans tilgodelapp, går selvsagt ikke det.<br />
<b>Jeg:</b> Jeg kan dessverre ikke ...<br />
<b>Mr. Tilgode:</b> (Han lener seg inn over disken, rager over meg, og skriker så håret mitt blafrer bakover) HVA ER DET DU SIER? GÅR DERE INN FOR Å STJELE FRA MEG HER? <br />
<i>Søren, tatt på fersken! Vi har skiftet strategi – nå skal vi bli rike på å svindle kunder ved å nekte dem å bruke tilgodebevis.</i><br />
<br />
Slik fortsetter det en stund. Køen blir lengre og lengre, de andre kundene mer og mer utålmodige, og jeg reddere og reddere. Plutselig kommer dog en tredjepart inn i samtalen: hans kone. Hun har nemlig funnet tilgodelappen. Han hadde gitt den til henne.<br />
<br />
<b>Mrs. Tilgode:</b> Her er den, jeg hadde den visst, hehe ...<br />
<b>Jeg:</b> (Nå med et overanstrengt smil og morderiske tanker) Flott, da trekker vi den fra her, sånn, da blir det 50 kroner å betale.<br />
<b>Mr. Tilgode:</b> HVA? JEG HAR ALDRI FÅTT DENNE TILGODELAPPEN! DET ER BARE SVINDEL OG TØV! JEG HAR ALDRI, ALDRI FÅTT DEN DER TILGODELAPPEN!<br />
Han styrter ut av butikken med posen i hånda, og jeg tenker at Gud, så deilig det må være så sikker på seg selv at man har rett, uansett hva.Unknownnoreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-34269258106376393942010-11-08T11:15:00.003+01:002010-11-10T15:30:41.411+01:00Su(p)re eplerUke 43, dere! Fest og moro fra dag én, både på Rimi og hos ICA Supermarked. Hos oss var det megatilbud på smågodt i løsvekt, mens ICA hadde <a style="color: rgb(0, 0, 153);" href="http://vilduhapose.blogspot.com/2010/04/supre-dager.html">superuke</a>. Åh, superuke... jammen glad jeg er kvitt den dritten. Det vil si - jeg<span style="font-style: italic;"> trodde</span> jeg var kvitt den dritten.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Kåpedame</span> (som ikke står i kø, men skviser seg inn foran kassa likevel): Hallo der!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span> (som slår inn varer for harde livet - det er rushtid): Ja?<br /><span style="font-weight: bold;">Kåpedame</span>: Er det sånn at dere har kjøttpålegg til reduserte priser i dag? Førti prosent eller noe sånt?<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span> (prøver å oppsummere ukas tilbudsvarer): Eh... nei, jeg tror ikke det? Det høres ikke kjent- ...<br /><span style="font-weight: bold;">Kåpedame:</span> Men jeg fikk en avis i posten hvor det sto at det var tilbud på kjøttpålegg i dag! Nye tilbud hver dag hele uka, førti prosent rabatt!<br /><span style="font-style: italic;">AHA! Superuke hos ICA! Kjenner meg igjen!</span><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Åja! Det høres ut som ICAs superuke! Vi har ikke de tilbudene, dessverre.<br /><span style="font-weight: bold;">Kåpedame</span>: Jasså? Men er ikke dette ICA, da?<br /><span style="font-style: italic;">Joda, jeg sitter her med Rimi-klær fordi jeg synes de er finere enn ICAs uniformer.</span><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Nei, butikken ble til Rimi i september. Men det er en ICA Supermarked på Storo Sent- ...<br /><span style="font-weight: bold;">Kåpedame</span>: Så dere <span style="font-style: italic;">har</span> ikke tilbud på kjøttpålegg, altså?<br /><span style="font-style: italic;">N.E.I. </span><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Nei, dessverre. Men du får dem altså hos ICA!<br /><span style="font-weight: bold;">Kåpedame</span>: Hvorfor har ikke <span style="font-style: italic;">dere </span>tilbud på disse varene? Rimi selger jo de samme varene som ICA gjør?<br /><br />Det blir stadig vanskeligere for meg å ekspedere haugevis med kunder samtidig som jeg må diskutere Rimi/ICA-problematikk med denne dama. Jeg begynner å bli en smule lysten på å bli kvitt henne.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Vi har faktisk ikke like mange varer som ICA. Kjedene samarbeider jo på et vis, men vi har ulike tilbud og ulik pris på varene våre.<br /><span style="font-weight: bold;">Kåpedame</span>: Men hvorfor kan ikke dere også ha sånn superuke, da?<br /><span style="font-style: italic;">Og hvorfor kan ikke du akseptere at du er på besøk hos feil kjede?</span><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Eh, det vet jeg ikke. Men som sagt, ICA Supermarked ligger på Sto- ...<br /><span style="font-weight: bold;">Kåpedame</span>: Jeg gidder ikke kjøpe noe her hvis dere ikke har kjøttpåleggtilbudet!<br /><br />Og dermed masjerer hun småsnurt ut av butikken. Kanskje like greit.<br /><br />Rimi hadde imidlertid flere gode tilbud i uke 43, blant annet smågodt. 6,90 pr. hekto, perfekt timet til Halloween-hysteriet i helgen. (ICA solgte smågodt til 7,90, akkurat som <span style="font-style: italic;">det</span> er noe å skryte av! Alle på Rimi <span style="font-style: italic;">lo</span> av dem!)<br /><br />For dem som ønsket en litt sunnere lørdagssnacks, kunne vi tilby norske, saftige epler til 14,90 pr. kilo. Kundene digger de norske eplene våre, faktisk fikk jeg positive kommentarer flere ganger i løpet av uka. Imidlertid selger vi fortsatt røde, utenlandske epler til normalpris, og disse kan muligens likne bittelitt på de norske. En middelaldrende dame, heretter kalt Fru Bedreviter, syntes i hvert fall det. Hun lasset flere kilo epler opp på disken, og ble særdeles furten da hun tok en kikk på kvitteringen i etterkant.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Fru Bedreviter</span>: HALLO! Disse eplene er da på tilbud nå, til 14,90? Det står 24,90 her på kvitteringen!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Ja, du har kjøpt utenlandske epler. Det er de norske eplene som selges til 14,90.<br /><span style="font-weight: bold;">Fru Bedreviter</span>: Men jeg har da kjøpt norske epler?!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Eh, dessverre. Du har kjøpt de utenlandske. Men de ser jo ganske like ut, så det er ikke så rart at du tok fe- ...<br /><span style="font-weight: bold;">Fru Bedreviter</span>: TROR DU IKKE JEG VET HVILKE EPLER JEG SELV HAR PLUKKET UT OG KJØPT?!<br /><span style="font-style: italic;">Tror du ikke <span style="font-weight: bold;">jeg</span> vet hvilken epletype som er på tilbud?</span><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Eh, joda. Men du har faktisk kjøpt de utenlandske eplene.<br /><span style="font-weight: bold;">Fru Bedreviter</span>: Nei, det har jeg ikke! Disse er norske, det kan da hvem som helst se! Og jeg vil ha dem til <span style="font-style: italic;">riktig pris</span>!<br /><br />Nok er nok, også for en tålmodig butikkansatt. Det står flere kunder i kø, og jeg har rett og slett ikke tid til å fortsette denne tåpelige diskusjonen. Jeg griper tak i damas eplepose, strammer plastposen rundt ett av eplene og peker på klistremerket.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Pleier det å være Südtirol-merker på norske epler, eller? Jeg tror nok jeg har rett når jeg sier at du har kjøpt de utenlandske.<br /><span style="font-weight: bold;">Fru Bedreviter</span>: Åh. Du har vel et poeng der. OK. Hm. Ehe, ha det bra!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Ha det!<br /><span style="font-style: italic;">Haha, PWNED!</span><br /><br />Moralen er: Ikke tro at du vet mer om epletyper enn butikkansatte. Sistnevnte er ikke så dumme som de ser ut til.Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-70871717388703454862010-11-03T11:16:00.003+01:002010-11-03T11:16:00.111+01:00Gjesteopptreden: En helt vanlig godtepose<span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><i>Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><a href="http://twitter.com/vilduhapose" style="color: #4c4c4c; text-decoration: none;"><i>Twitter @vilduhapose</i></a></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><i> eller sende en mail til </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><a href="mailto:begredelig@gmail.com" style="color: #13595a; text-decoration: none;"><i>begredelig@gmail.com</i></a></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;">.</span><br />
<br />
<b>Denne historien kommer fra Silje som jobber i en Meny-butikk.</b><br />
<br />
En eldre dame kommer inn i butikken og spør høyt: <span class="Apple-style-span" style="font-family: Helvetica; font-size: 12px;">«</span>Har dere godtepose?<span class="Apple-style-span" style="font-family: Helvetica; font-size: 12px;">»</span><br />
<br />
<b>Jeg:</b> Hva slags godtepose tenker du på da?<br />
<b>Dame: </b>Sånn vanlig svart godtepose.<br />
<br />
Jeg tenker så det knaker for å prøve å forstå hva det er hun kan mene.<br />
<br />
<b>Jeg: </b>Hva er det i den godteposen da, er det sjokolade i den?<br />
<b>Dame: </b>Nei det er <i>ikke</i> sjokolade i den. Hallo, jeg spør etter en helt <i>vanlig</i> godtepose.<br />
<br />
Jeg er fortsatt ikke sikker på hva dama tenker på, men tar henne med bort i godteriavdelingen. Vi har sjokolade adskilt fra annet godteri, og vi går jo da bort til hylla med annet godteri.<br />
<br />
<b>Jeg:</b> Kan det være denne du tenker på?<br />
Jeg viser henne en <span class="Apple-style-span" style="font-family: Helvetica; font-size: 12px;">«</span>Godt og blandet<span class="Apple-style-span" style="font-family: Helvetica; font-size: 12px;">»</span>-pose<br />
<b>Dame:</b> Kan det være så vanskelig da? Jeg skal ha en helt <i>vanlig</i> godtepose!<br />
<br />
Etter mange forsøk på ulike godteposer sier damen: Men den pleier å stå på andre siden.<br />
<br />
Med andre ord der sjokoladen står.<br />
<br />
<b>Jeg:</b> Men der står det jo bare sjokolade, og du sa jo det ikke var sjokolade i den?<br />
<b>Dame: </b>Nei, det er<i> ikke</i> sjokolade i den. Men det hender det er noe karamell i den, og den pleier å stå på øverste hylle på andre siden.<br />
<br />
Så vi tusler over til sjokoladehylla og jeg vrir nok en gang hjernen min for å finne ut hva det kan være hun mener. Jeg prøver å tenke typisk ”eldre dame” og kommer på tanken av Twist.<br />
<br />
<b>Jeg:</b> Er det Twist du mener?<br />
<b>Dame: </b>Nei, det er det ikke! Det er en vanlig godtepose!<br />
<br />
Jeg finner fram en Twist-pose og viser henne.<br />
<br />
<b>Jeg:</b> Er det denne du mener?<br />
<b>Dame:</b> Ja, der er den, ja! Helt vanlig godtepose!<br />
<br />
Når i alle verden ble Twist noe annet enn sjokolade? Og når i all verden begynte man å kalle det <span class="Apple-style-span" style="font-family: Helvetica; font-size: 12px;">«</span>en helt vanlig godtepose<span class="Apple-style-span" style="font-family: Helvetica; font-size: 12px;">»</span>?<br />
<br />
Noen dager etter dukket dama opp igjen. Denne gangen var det krokan-is på pinne hun skulle ha. Krokanis på pinne finnes ikke – så vidt jeg vet, men hun mente hardnakket på at det var det hun skulle ha. Etter mye om og men viste det seg at det var en PinUp hun skulle ha…Unknownnoreply@blogger.com14tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-43725194826736579172010-10-30T11:15:00.003+02:002010-11-03T10:35:21.615+01:00Gjesteopptreden: Falske poser<span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><i>Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><a href="http://twitter.com/vilduhapose" style="color: #4c4c4c; text-decoration: none;"><i>Twitter @vilduhapose</i></a></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><i> eller sende en mail til </i></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><a href="mailto:begredelig@gmail.com" style="color: #13595a; text-decoration: none;"><i>begredelig@gmail.com</i></a></span><span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;">.</span><br />
<br />
<b>Denne historien kommer fra Eva Ceclie som har jobbet halvannet år på ICA.</b><br />
<br />
Når man jobber i matbutikk møter man ganske mange spesielle kunder. Et eksempel på det er en av våre stamkunder, som kjennetegnes ved at han bare har en halv brille på seg, pluss lukten av han som kan kjennes mange meter unna. Han kjøper seg alltid en flaske med cola og en sjokolade, og hver eneste gang, uansett om jeg har gitt han pose eller ikke, så strekker han seg over kassa for å ta en pose selv. Men han tar ikke bare en, han drar til seg fem, seks stykker, før han velger ut en av dem i midten som han putter varene sine i. Resten av posene lar han bli liggende nederst ved kassa. Ikke bare er det veldig irriterende, men jeg har også lurt på om han hadde noen spesiell grunn til å gjøre det, så her om dagen fant jeg ut at jeg var nødt til å spørre:<br />
<br />
<b>Jeg: </b>Trenger du mer enn en pose til det der?<br />
<b>Han:</b> Neida, bare en!<br />
<b>Jeg:</b> Å ja... Hvorfor tar du så mange da?<br />
<b>Han:</b> Det er noe feil med dem, skjønner du.<br />
<b>Jeg: </b>Hæ? Er det noe feil med posene?<br />
<b>Han:</b> Ja! Noen er ekte, og noen er flaske...<br />
<b>Jeg: </b>Falske mener du?<br />
<b>Han:</b> Ja, nettopp! Jeg har merket det mange ganger!<br />
<b>Jeg:</b> Å ja... Skjønner...<br />
<br />
Så der har vi forklaringen! Falske poser er jo ikke bra.Unknownnoreply@blogger.com9tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-32835897361014204372010-10-21T11:55:00.002+02:002010-10-21T13:17:13.524+02:00Minneverdige kunder, del 2: Fru GjerrigVel, vel. Det skal neimen ikke være lett å skaffe seg en ny jobb! Har jeg sendt ut diverse søknader til ulike matkjeder, skrytt av meg selv til nye potensielle arbeidsgivere og lagt ut om hvor høyt jeg elsker butikklivet? <span style="font-style: italic;">Ja</span>. Har dette resultert i noe annet enn "sucks to be you, lykke til videre"-mailer fra samtlige søknadssteder? <span style="font-style: italic;">Nei.</span> Har stakkars Line blitt nødt til å krype til korset, snakke med sin tidligere sjef og <span style="font-style: italic;">trygle</span> om å få sin gamle jobb tilbake?<br /><br />...<br /><br />Hun har nok det, ja. Ikke at jeg egentlig måtte trygle - sjefen min ble meget fornøyd da jeg spurte om jeg kunne komme tilbake - men likevel. Jeg bor ikke i nærheten av butikken lenger, og reiseveien blir lang og stressende midt i rushtida. Dessuten er det ganske flaut når kundene ser spørrende på meg og sier "men har ikke du sluttet, da?", og jeg må knise tåpelig og innrømme at jeg er tilbake fordi jeg ikke fant meg noe nytt.<br /><br />MEN! Det finnes også lyspunkter i all denne elendigheten. For det første er ICA Nær historie, og vår lille butikk har nå blitt en fancypancy Rimi-sjappe. Billigere varer (kundene merker faktisk stor forskjell), flunkende nye hyller og cashguard. Og <span style="font-style: italic;">ekstreme </span>åpningstider. Hvorfor stenge klokka ti når man <span style="font-style: italic;">kan</span> stenge klokka elleve? Jeg bare spør, liksom!<br /><br />Uansett - kundene er stort sett veldig fornøyde med den nye butikken. Som følge av de tydelige prisendringene har kundemassen økt, og det er mange nye fjes å se. Mange av disse nye fjesene synes det er en supergod idé å ta med seg <span style="font-style: italic;">barna sine </span>på handletur<span style="font-style: italic;"> </span>(mer om dette i et senere innlegg), men ellers er det god stemning på jobb. Det er hyggelig å snakke med mine dypt savnede kolleger igjen, og jeg er alt i alt fornøyd med å være tilbake. (Enda mer fornøyd vil jeg nok være når jeg får lønn i november, men det er en annen sak).<br /><br />Nå har jeg skrevet mye uinteressant. Dette innlegget skulle jo egentlig handle om Fru Gjerrig, som (dessverre) har begynt å vanke i butikken etter at vi ble Rimi. Fru Gjerrig handlet på ICA av og til, og da var hun alltid i skrekkelig dårlig humør. Hun brukte gjerne minst tre kvarter på å plukke med seg fem-seks varer, og ved en anledning ringte hun til vår konkurrent Prix for å spørre dem om hva de tok for en pakke vitaminer hun vurderte å kjøpe hos oss. Hun måtte jo selvfølgelig undersøke om Prix hadde en lavere pris på vitaminene! Telefonopprigningen ble gjennomført midt på gulvet i butikken, helt åpenlyst. Virker som en herlig kundetype, eller hva?<br /><br />Man skulle jo tro at Fru Gjerrig er i bedre humør nå, med lavere priser og en nyoppusset butikk. Men <span style="font-style: italic;">neida</span>.<br /><br />En torsdag kveld er hun på plass. Hun ankommer i titida, med en halvfull Kiwipose i hånda. Antakelig har hun vært hos Kiwi først, og nå går hun hit for å fullføre billigvare-touren sin. Hun bruker, som vanlig, umenneskelig lang tid på bestemme seg for hvilke varer hun skal ha. Alle prislablene blir studert i detalj. Etter å ha brukt minst ti minutter borte ved avisene, hvor både Dagbladet og VG skumleses, går hun bort til frysedisken og myser ned i den.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Fru Gjerrig</span>: DU!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Eh, heisann. Ja?<br /><span style="font-weight: bold;">Fru Gjerrig</span>: Jeg lurer på hva denne her koster!<br />Hun holder opp en eske med frosne konfektbiter.<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Jeg har dessverre ikke prisen i hodet, men jeg kan sjekke den i kassa hvis du vil!<br /><br />Fru Gjerrig stønner oppgitt og går de fem superlange skrittene bort til meg. Jeg undersøker prisen på iskonfekten og forteller henne hva den koster.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Fru Gjerrig</span>: Uffameg, så utrolig dyrt! Hvor mange biter er det i den pakken, da? Hm, 9 stykker ja. Det blir jo veldig mye penger per bit, da! Ærlig talt!<span style="font-weight: bold;"><span style="font-weight: bold;"><br /><br /></span></span>Jeg holder klokelig kjeft mens Fru Gjerrig står og diskuterer det mulige konfektkjøpet med seg selv. <span style="font-weight: bold;"><span style="font-weight: bold;"><br /><br /><span style="font-weight: bold;">Fru Gjerrig</span></span></span>: Jeg får vel ta den, ta!<br /><br />Hun lemper de få varene sine opp på disken. En pantelapp har hun også med seg. Jeg scanner den inn og legger den i lomma, slik jeg pleier å gjøre. Deretter slår jeg inn resten av varene. Fru Gjerrig surmuler når jeg forteller henne totalsummen, men rekker meg en tohundrelapp. Vekslepengene kommer strømmende ut av maskinen (cashguard, vet dere!), og jeg gir henne kvitteringen på eget initiativ. Fru Gjerrig snapper den til seg og nileser den, fortsatt stående rett foran kassa. Etter en liten stund kommer det en annen kunde, og hun blir nødt til å flytte seg ned til varene sine. Hun har ikke begynt å legge dem i posen sin ennå. Så kikker hun plutselig opp og ser olmt på meg.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Fru Gjerrig</span>: Hallo! Jeg tror du har slått inn noe feil her! Den konfektesken kostet da ikke <span style="font-style: italic;">så </span>mye?<br /><span style="font-style: italic;">Det går ikke an å "slå inn noe feil", din grinebiter.<br /></span><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Jaha?<span style="font-style: italic;"> </span>Jeg kan sjekke prisen i kassa på nytt hvis du vil?<span style="font-style: italic;"><br /><br /></span>Fru Gjerrig rekker meg konfektesken og ser på meg med et fryktelig mistenksomt blikk. Jeg scanner konfekten på nytt, som (ikke overraskende) koster nøyaktig det samme som den gjorde forrige gang jeg slo den inn. Fru Gjerrig kikker på kvitteringen sin.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Fru Gjerrig</span>: Hm... ja, det stemmer vel. Det får gå for denne gang.<br /><span style="font-style: italic;">"Får gå for denne gang"?!</span><br /><br />Deretter stiller hun seg nederst i kassa igjen, fortsatt med kvitteringen most inntil ansiktet. Her skal det visst kontrolleres til det kjedsommelige. Innimellom kikker hun opp på meg, stadig like mistenksomt. Det er tydelig at hun tror jeg er en ond forbryter som er ute etter å stjele alle pengene hennes. Jeg synes den intense overvåkingen begynner å bli en smule ekkel, og ettersom det ikke er noen andre kunder i nærheten begynner jeg å bevege meg ut av kassa.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Fru Gjerrig</span>: Vent nå litt!<br /><span style="font-style: italic;">Hva er det <span style="font-weight: bold;">nå </span>da?!<br /></span><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>:<span style="font-style: italic;"> </span>Ja?<span style="font-style: italic;"><br /></span><span style="font-weight: bold;">Fru Gjerrig</span>: Den pantelappen jeg ga til deg... kan jeg få ta en ekstra titt på den? Hvis du har den i nærheten?<span style="font-style: italic;"><br />Herregud, tror hun faktisk at jeg har snytt henne for de usle pantepengene?<br /><br /></span>Jeg setter meg tilbake i kassa, drar fram alle pantelappene fra bukselomma og finner Fru Gjerrigs blant de øverste<span style="font-style: italic;">. </span>Jeg rekker den til henne. <span style="font-style: italic;"><br /><br /></span><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>:<span style="font-style: italic;"><span style="font-weight: bold;"><span style="font-style: italic;"> </span></span></span>Her! Vær så god!<span style="font-style: italic;"><br /><br /></span>Fru Gjerrig kikker på pantelappen. Kikker på kvitteringen sin. Kikker stygt på meg. Kikker tilbake på pantelappen. Kikker tilbake på meg. Kikker på kvitteringen atter en gang. Kikker på meg <span style="font-style: italic;">igjen</span>. Så sukker hun.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Fru Gjerrig</span>: OK, det er vel greit da!<br /><br />Hun rekker meg pantelappen, som jeg smetter ned i lomma før jeg nærmest <span style="font-style: italic;">sprinter </span>ut av kassa og gjemmer meg i fruktområdet. Her sitter jeg halvveis på huk fram til Fru Gjerrig har forlatt butikken. For hun går faktisk til slutt, etter <span style="font-style: italic;">enda </span>noen minutters kvitteringsstirring. Jeg lusker fram fra skjulestedet mitt. Litt seinere kommer kollegaen min bort til meg og lurer på hvorfor jeg vandrer rundt i butikken og vrir meg i hendene.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Senvirkninger! Hun gjerrige dama var nettopp innom!<br /><span style="font-weight: bold;">Kollega</span>: Hahaha, jeg skjønner hva du mener. I forrige uke var hun her i over en time, jeg trodde aldri hun skulle gå sin vei.<br /><br /><br />For noen dager siden var Fru Gjerrig innom igjen. Da tillot hun seg å "handle" (dvs. studere kvitteringen) fram til ti over elleve, slik at vi ikke fikk stengt butikken før kvart over. For å si det sånn - Fru Gjerrig er min nye favorittkunde. Seriøst ass.Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com10tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-54585079691174153082010-09-27T12:10:00.001+02:002010-09-28T08:32:53.194+02:00Minneverdige kunder, del 1<span>Det er sommer, sol og generelt en vakker og hengiven onsdag. </span><span>Jeg tilbringer hele ettermiddagen i kassa, og humøret mitt synker stadig etter hvert som antallet "jeg skal bare ha masse grillmat og øl"-kunder øker. Så kommer det selvfølgelig et <span style="font-style: italic;">barn</span> bort til meg. Dette barnet, en liten jente på omtrent åtte år, har vært innom butikken utallige ganger i fellesferien. Hun er veldig snakkesalig. Jeg er også veldig snakkesalig (for å si det <span style="font-style: italic;">pent</span>), men jeg er fryktelig dårlig til å prate med barn. Jenta legger fem pakker med kattemat på disken.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jente</span>: Katten vår har fått unger!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span> (totalt uinteressert): Jaha, ja. Det er jo koselig.<br /><span style="font-style: italic;">BRYR. MEG. IKKE.<br /></span><span><span style="font-weight: bold;">Jente</span>: Ja! Det er fire stykker, den ene er hvit med svarte flekker, den andre er nesten helt svart, den tredje er...<br /><br />Jeg lider meg gjennom diverse info om de nusselige kattungene. Plutselig føler jeg meg litt slem. Det er nesten ingen kunder i butikken, jeg holder på å krepere av kjedsomhet, og jeg er faktisk veldig glad i katter. Og her sitter jeg og surmuler over en jentunge som i grunnen kan gjøre jobbvakta mi litt mer sosial. Jeg tar meg sammen og stiller et par oppfølgingsspørsmål til det jenta forteller meg. Etter å ha fått uhyre detaljerte opplysninger rundt kattene (hvem som kanskje skal få dem, hvilken katt jenta selv håper på å kunne beholde etc.), kommer det en ny kunde til kassa. Jenta forlater butikken. Jeg kikker på klokka og konstaterer at det fortsatt er en trilliard timer igjen til vi kan stenge for dagen.<br /><br />Så kommer jenta tilbake.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jenta</span>: Jeg glemte å kjøpe kalkunpølser til mamma! Kan du vise meg hvor de er hen?<br /><br />Jeg drar meg selv ut av kassa og tar med meg jenta bort til pølsedisken. Det viser seg at vi ikke har kalkunpølser, bare pølser som inneholder både kylling og kalkun. Jentas mor liker ikke kylling- og kalkunpølser, så jenta kan <span style="font-style: italic;">i hvert fall ikke </span>kjøpe dem! Da blir moren sint og sur og i det hele tatt. Javel.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Hm, da er det kanskje best å ikke kjøpe noe. Du kan jo gå bort til Pri-<br /><span style="font-weight: bold;">Jenta</span>: Er ikke du skikkelig <span style="font-style: italic;">lav</span>?<br /><span style="font-style: italic;">Excuse me?<br /></span><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Eh. Joda, jeg er kanskje litt-<br /><span style="font-weight: bold;">Jenta</span>: For du er jo <span style="font-style: italic;">voksen</span>! Mamma er mye høyere enn deg!<br /><span style="font-style: italic;">Tror ikke jeg liker moren din.<br /></span><span style="font-weight: bold;"><span style="font-weight: bold;">Jeg</span></span>: Hehe, det er ikke alle som er høye selv om de er voksne. Jeg klarer meg ganske greit selv om jeg er litt lav!<br /><span style="font-weight: bold;">Jenta</span>: <span style="font-style: italic;"></span>Jeg håper i hvert fall at jeg blir <span style="font-style: italic;">mye høyere </span>enn du er når jeg blir stor! Det er ikke noe fint å være <span style="font-style: italic;">såå lav</span>!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: ...<br /><br /><br />Barn, altså. Så utrolig sjarmerende og hyggelige! På den annen side kan voksne også være ganske ille. Noen uker tidligere hadde jeg besøk av en fyr som skapte tidenes kleineste stemning i butikklokalet.<br /></span></span><span style="font-weight: bold;"><br /><br />Sleazy mann i 30-årene</span>: <span><span><span><span><span>Halla! Hvor finner jeg kondomer?<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span> (peker): De henger der borte, ved siden av batteriene.<br /><br />Fyren studerer de tre hengerne både lenge og vel. Utvalget består av kondomtypene Näkken, Profil og Easy. Plutselig snur han seg brått og traver tilbake mot kassa igjen.<br /><br /></span></span></span></span></span><span style="font-weight: bold;">Sleazy mann i 30-årene</span>: Du! Har dere ikke Good Vibration Kit?<br /><span style="font-style: italic;">Jooda, når jeg tenker etter har jeg gjemt en hel haug bak kassa her.<br /></span><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Vi har nok bare de typene som henger der, dessverre!<span style="font-style: italic;"><br /></span><span style="font-weight: bold;">Sleazy mann i 30-årene</span>:<span style="font-style: italic;"><span style="font-style: italic;"> </span></span>Jasså. Det var jo dumt. <span style="font-style: italic;"><br /><br /></span>Deretter stiller han seg ved siden av kassa og glaner intenst på meg. Det er ingen andre kunder i butikken, og jeg merker at en viss pinlig stillhet kommer snikende innover oss.<span style="font-style: italic;"> </span>Som den store pratemakeren jeg jo er, takler jeg som regel slike situasjoner ved å <span style="font-style: italic;">snakke</span>.<span style="font-style: italic;"> </span>Note to self: Lær deg å holde kjeft.<span style="font-style: italic;"><br /><br /></span><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Ehh, altså..<span style="font-style: italic;">. </span>det kan jo hende at vi får inn Good Vibration Kit seinere... hvis den er... godt etterspurt.<br /><span style="font-weight: bold;">Sleazy mann i 30-årene </span>(smiler sleskt til meg mens han legger varene sine på båndet): Jah, det får vi da håpe! Du vet - damene liker den vibreringa. Hehehe!<br /><span style="font-style: italic;">HVA FAEN SKAL JEG SI NÅ?!<br /></span><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Eh, hehe, jaha ja, OK...<br /><span style="font-style: italic;">Kjempebra, Line! Strålende innsats! Klapp på skuldra!<br /></span><span style="font-weight: bold;">Sleazy mann i 30-årene</span>:<span style="font-style: italic;"> </span>Vel, du får si til sjefen din at han skal ta inn den typen! Da får dere sikkert flere kunder også!<span style="font-style: italic;"><br /><br /></span>Så blunker han til meg, tar varene sine under armen og forlater butikken. Jeg sitter betuttet igjen i kassa. Like etter trasker kollegaen min forbi, stopper opp og spør meg hvorfor jeg er så "sinnssykt rød i fleisen". <span style="font-style: italic;">Flott</span><span>. </span><span style="font-style: italic;"><br /></span>Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-73882849115333508082010-09-08T12:20:00.002+02:002010-09-09T15:36:07.464+02:00De små hærverkerneLong time, no see. Jeg har ingen jobb lenger. Det er litt deilig og litt trist. Mest deilig, det skal jeg innrømme. Etter nesten fire år som butikkmedarbeider er det greit med en pause. På den annen side er det ikke spesielt lønnsomt å være arbeidsløs, og jeg har allerede startet jakten etter noe nytt. Eller, jeg <span style="font-style: italic;">skal </span>starte. Jeg må bare nyte friheten en ørliten stund til. Uansett kommer jeg garantert til å bli ansatt i en ny matvarekjede når den tid kommer, så det er bare å glede seg! Jeg gleder meg i hvert fall... supermye.<br /><br />En av de tingene jeg absolutt <span style="font-style: italic;">ikke</span> savner med butikklivet, er <span style="font-style: italic;">barn</span>. Dere som har lest denne bloggen en stund, har muligens fått med dere at jeg ikke akkurat er så begeistret for slike fysaker. Snarere tvert i mot, faktisk. Dere kan si hva dere vil om hvor fantastisk søte, yndige, kosete og snuskeluskete unger kan være, men jeg er altså ikke enig. Punktum. Som kasseansatt møter man nemlig en haug med drittunger, og dette innlegget er viet til noen av dem. <span style="font-style: italic;">De små hærverkerne</span>.<br /><br />Det er en vanlig fredag kveld i begynnelsen av juni. Rushet er over for flere timer siden, og jeg tusler fraværende rundt i godteavdelingen (som er nærmest kassa) og rydder i hyllene. Plutselig oppdager jeg noe særdeles oppsiktsvekkende. Det ligger en <span style="font-style: italic;">brukket</span> Smilrull i hylla! Knekt tvers over! Masse sjokolade ligger strødd utover alle de andre rullene. Kollegaen min kommer tilfeldigvis forbi, og jeg viser ham funnet mitt.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Kollega</span>: Ojsann. Herregud, hvem er det som gidder å drive på sånn? Sikkert noen ungdommer.<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Ja. Eller noen <span style="font-style: italic;">barn</span>...<br /><br />I løpet av kvelden gjør flere jeg oppdagelser - utallige sjokoladeruller i hyllene ser slik ut:<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="http://3.bp.blogspot.com/_1w_8u5iZJFk/TIZHPfqZA9I/AAAAAAAAAFI/HY0Ya4Sf0VI/s1600/stratosrull.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 240px; height: 320px;" src="http://3.bp.blogspot.com/_1w_8u5iZJFk/TIZHPfqZA9I/AAAAAAAAAFI/HY0Ya4Sf0VI/s320/stratosrull.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5514173125284660178" border="0" /></a><br />Her er det åpenbart noen som er ute etter å ødelegge sjokoladene våre. Eller halvveis ødelegge dem. Vi som jobber i butikk vet godt at kunder ikke rører varer som ser <span style="font-style: italic;">bittelitt</span> herpa ut, så disse varene ligger alltid igjen i hylla i en evighet og går til slutt ut på dato. (Hvis dette gjelder sjokolade eller noe annet godt, hender det av og til at vi legger det på personalrommet og spiser det selv. Men det er litt hemmelig, og dessuten ikke poenget i denne historien).<br /><br />Lørdag morgen: Detektiv Line sitter og speider i kassa. Til å begynne med er det bare gamle damer på besøk, og jeg mistenker egentlig ikke dem for å ødelegge sjokoladeruller. Faktisk detter jeg litt ut av etterforskerrollen min noen timer, men er raskt tilbake igjen idet jeg blir oppmerksom på tre små guttekrek som spankulerer mot godterihyllene. De har på seg fotballdrakter, og jeg mistenker dem øyeblikkelig for å være venner av min slaskete lillebror. Jeg regner altså med at vennene hans ikke er noe særlig bedre. Den ene gutten i trekløveret kjenner jeg igjen, han har besøkt butikken mange ganger tidligere. Ved flere anledninger har han forsøkt å få varer gratis ved hjelp av frekke kommentarer, uten å lykkes. Jeg har dessverre ikke mulighet til å gi kunder gratisvarer helt uten videre, og <span style="font-style: italic;">særlig</span> ikke til barn.<br /><br />Uansett - guttene går mot sjokoladen. Jeg ekspederer en annen kunde for øyeblikket, og strekker halsen så langt jeg kan for å følge med på guttene samtidig. Multitasking er en av mine (få) spesialiteter. Kunden kikker selvfølgelig dumt på meg der jeg sitter som en sjiraff. Jeg slår inn varene i rekordfart for å bli kvitt utsiktshindringen fortest mulig, og idet kjøpet gjennomføres ser jeg tydelig at den ene drittgutten griper tak i en sjokoladerull og bender den hardt fram og tilbake. AHA!<br /><br />Jeg kaster meg dramatisk ut av kassa og sprinter bort til guttene.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Hva er det du driver med, egentlig?!<br /><span style="font-weight: bold;">Gutt #1</span>: Hæ?<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Jeg så at du bøyde på den sjokoladerullen! Og i går fant vi en brukket Smil i hylla! Dere er klar over at dette kan kalles <span style="font-style: italic;">hærverk</span>?<br /><br />Hva gjør barn når de blir tatt på fersken, mon tro? Legger de seg flate, unnskylder seg og gråter en skvett for syns skyld? Vel, det gjorde i hvert fall <span style="font-style: italic;">ikke </span>disse ungene. De skyldte på hverandre i stedet.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Gutt #1</span>: Hallo, det er ikke bare <span style="font-style: italic;">jeg </span>som har gjort dette! Han der har også gjort det!<span style="font-style: italic;"><span style="font-style: italic;"></span></span><br /><span style="font-weight: bold;">Gutt #2</span>: Det har jeg vel ikke, det har jeg vel ikke! Seriøst, jeg har ikke gjort <span style="font-style: italic;">noenting</span>!<br /><span style="font-weight: bold;">Gutt #3</span>: Jeg gjorde det bare litt, det er han som har gjort mest!<br /><br />Så der står de, da. Og peker på hverandre mens de skriker uforståelig. Jeg gir opp.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Vet dere hva, det er totalt uinteressant for meg <span style="font-style: italic;">hvem</span> av dere som har gjort det ene og det andre. Men jeg kommer til å informere sjefen min om det som har skjedd, og nå vil jeg at dere skal <span style="font-style: italic;">gå</span>.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Gutt #1 </span>(den frekkasen): Hallo, du kan jo ikke bare kaste oss ut da!<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Selvfølgelig kan jeg kaste dere ut! Dere ødelegger varene våre! Skal jeg rope på sjefen min med én gang, kanskje?<br /><br />Guttene piler ut døra. De kan jo ikke vite at sjefen min nesten aldri er tilstede på lørdager. Kollegaen min får derimot gleden av å høre hele historien i detalj når han slentrer forbi kassa litt seinere - og han ler godt av meg der jeg sitter og vifter engasjert med armene mens jeg forteller. Det er vel lov til å være litt stolt når man har kastet ut slike fæle drittunger? Det synes i hvert fall <span style="font-style: italic;">jeg</span>. Amen.Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com17tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-70374809782280099342010-07-27T13:15:00.000+02:002010-07-27T13:15:00.944+02:00Fellesferiens glederNå er det - som de fleste muligens har fått med seg - sommer. Butikken jeg jobber i, ligger i et område hvor folk generelt er ganske velstående. De har svære hus, fine hager og kule biler med plass til hele familien. Jeg synes at disse menneskene burde være hjemme i ferien. Når man har et slikt stort, flott hus og en lekker hage, er det da tullete å reise langt vekk bare fordi det er sommer? Ærlig talt! Etter min mening bør alle som bor her pelle seg hjem igjen, ligge i hagen og sole seg og nyte livet. Og gå og handle på ICA. Helst flere ganger om dagen. Vær så snill? I så fall blir jeg og alle mine kolleger <span style="font-style: italic;">meget</span> takknemlige.<br /><br />Parkeringsplassen vår er nemlig like tom som en skolegård antakelig er på denne tida av året. De få kundene som stikker innom butikken, kjøper bare en brus og går ut igjen. Hyllene er ryddet, de få varene vi mottar er satt ut, og kassene er vasket ørten ganger. Generelt ser hele butikken <span class="hw">fabulous</span><span class="red"> </span> ut. En fantastisk ren og ryddig butikk = fryktelig få kunder. Jeg, som har vært så heldig å få lov til å jobbe <span style="font-style: italic;">hver dag i to uker</span>, skal ikke legge skjul på at jeg kjeder meg litt av og til. Faktisk kjeder jeg meg en hel del. Konstant, når jeg tenker etter.<br /><br />Heldigvis er jeg en meget kreativ jente. I hvert fall blir jeg veldig kreativ når jeg er tvunget til å sitte i en tom butikk nesten åtte timer hver dag. Faktisk lurer jeg litt på om jeg skal kutte ut alt som heter utdanning og heller satse på en kunstnerisk karriere. Hva sier dere, virker ikke denne kvitteringsvifta særdeles lovende?<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="http://1.bp.blogspot.com/_1w_8u5iZJFk/TEyZeHg-7JI/AAAAAAAAAEg/rPGW67ZW0Ao/s1600/Vifte.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 320px; height: 240px;" src="http://1.bp.blogspot.com/_1w_8u5iZJFk/TEyZeHg-7JI/AAAAAAAAAEg/rPGW67ZW0Ao/s320/Vifte.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5497937987805047954" border="0" /></a><br />Eventuelt kan jo ICA ansette meg som en slags illustratør. Man kan vel ikke nekte for at kundeavisa ble atskillig mer sjarmerende etter at jeg arbeidet litt med den?<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="http://1.bp.blogspot.com/_1w_8u5iZJFk/TEyZoiaEuzI/AAAAAAAAAEo/0HaI52GeLHg/s1600/Kundeavisa.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 353px; height: 264px;" src="http://1.bp.blogspot.com/_1w_8u5iZJFk/TEyZoiaEuzI/AAAAAAAAAEo/0HaI52GeLHg/s320/Kundeavisa.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5497938166822517554" border="0" /></a><br />Vel, vel. Ellers hører jeg mye på radio, ettersom sjefen vår faktisk har gitt oss lov til det. Da p3 valgte å sende en viss Karpe Diem-låt for sikkert tohundrede gang i løpet av tre timer, ble jeg irritert. Så irritert at jeg glemte at det faktisk kommer kunder på besøk innimellom.<br /><br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Herregud, da! De skal vel ikke spille den sangen nå <span style="font-style: italic;">igjen</span>?!<br /><span style="font-weight: bold;">Kunde</span>: Eh. Hei, hei.<br /><span style="font-weight: bold;">Jeg</span>: Ehe, heisann. Jeg beklager.<br /><span style="font-weight: bold;">Kunde</span>: Høhø, det går fint. Er det stille her om dagen, eller?<br /><br />"Stille" er vel bare forbokstaven. Til og med min superkollega, som aldri gjør en flue fortred og ble kåret til årets ansatt i 2009, kjeder seg litt:<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="http://2.bp.blogspot.com/_1w_8u5iZJFk/TEycacJ2ZWI/AAAAAAAAAEw/isnrudG0nCI/s1600/ICAhatt.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 240px; height: 320px;" src="http://2.bp.blogspot.com/_1w_8u5iZJFk/TEycacJ2ZWI/AAAAAAAAAEw/isnrudG0nCI/s320/ICAhatt.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5497941223160571234" border="0" /></a><br />I løpet av våre vakter sammen har vi spilt hangman, gjennomført selvlagde quizer og hatt høytlesing av FHM. Dette er <span style="font-style: italic;">selvfølgelig</span> ikke noe vi pleier å gjøre til vanlig. Men ferie er ferie! Forøvrig liker vi å gjøre noe ekstra for kundene våre nå som det er sommer. (Les: Vi liker å gjøre noe ekstra for kundene våre fordi dette medfører at vi selv får noe å bruke en halvtime eller to på). Se hvilke lekre smaksprøver min nevnte kollega lagde på lørdag!<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="http://4.bp.blogspot.com/_1w_8u5iZJFk/TEydoD9xBXI/AAAAAAAAAE4/72yFh35_hDo/s1600/Smaksprover.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 320px; height: 240px;" src="http://4.bp.blogspot.com/_1w_8u5iZJFk/TEydoD9xBXI/AAAAAAAAAE4/72yFh35_hDo/s320/Smaksprover.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5497942556697232754" border="0" /></a><br />Ingen skal komme og si at vi ikke gjør en skikkelig arbeidsinnsats! I dag er det imidlertid bare fire dager igjen til jeg skal ta på meg den røde ICA-uniformen for aller siste gang. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg synes det er trist eller ikke.Linehttp://www.blogger.com/profile/15178155338788375396noreply@blogger.com14tag:blogger.com,1999:blog-4883494363071963779.post-81010005341611129192010-07-26T22:26:00.001+02:002010-07-26T22:26:00.134+02:00Gjesteopptreden: Fra Lene<span class="Apple-style-span" style="color: #333333; font-family: Arial,sans-serif; font-size: 13px; line-height: 20px;"><i>Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på </i><a href="http://twitter.com/vilduhapose" style="color: #4c4c4c; text-decoration: none;"><i>Twitter @vilduhapose</i></a><i>, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til </i><a href="mailto:ingrid@prosopopeia.org" style="color: #13595a; text-decoration: none;"><i>ingrid@prosopopeia.org</i></a>.</span><br />
<br />
<b>Denne historien kommer fra Lene. Hun har jobbet på Shell og 7-Eleven, og i en lekebutikk/bokhandel. Det er få ting hun ikke har hørt kundene si.</b><br />
<br />
I leke-/bokbutikken er det en veldig treg bankterminal, og da hører jeg ofte:<br />
<b>Kunde:</b> Næmmen, dette gikk tregt.<br />
<b>Jeg:</b> Ja, det hender seg at den er det.<br />
<b>Kunde: </b>Det står bare kobler opp her.<br />
<i>Jeg tenker: Ja, selvfølgelig. Det er vel det den skal gjøre?</i><br />
Kunden begynner å bli litt irritert. Og vips der gikk den igjennom, etter 30 sekunder ventetid.<br />
<b>Kunde: </b>Det var på tide altså!<br />
<br />
På Shell var det en stamkunde som alltid ha kaffe, og hver gang var kaffekoppen full av kald kaffe fra før av. Jeg ignorerte dette hver gang, og ga ham kaffen han ba om. Han ble alltid stående ved kassen og sa ikke noe.<br />
Til en medarbeider hadde han en gang spurt om hun ville ha noe i Sverige, i og med at han skulle dit i helgen. Hun takket pent nei.<br />
<b>Han:</b> Skal du ikke ha noe vin da? <br />
Og han ble stående og mase en god stund.<br />
Til slutt ga hun opp å si nei, og sa at hun kunne sende ham en melding om hun skulle ha noe. Han skrev ned nummeret, gliste og gikk. Hun ville ikke ha noe, og sendte derfor ingen melding heller.<br />
Neste gang hun jobbet kom han innom som vanlig. Denne gangen med en full kaffekopp og en pose. <br />
Han ga posen til henne. Hun så rart på ham og skjønte ikke helt greia.<br />
<b>Han:</b> Det er vinen din, det blir 250 kroner.<br />
Hun hadde jo ikke bedt han kjøpe noe som helst. Men betale det måtte hun, for de to vinflaskene hun egentlig ikke skulle ha.Unknownnoreply@blogger.com1