4 x bærepose and bop to the beat

Baguetter til besvær

2012-01-06T12:00:00.005+01:00

Jeg beklager at dette innlegget kommer ulovlig seint. Grunnen til det er, ironisk nok, at jeg har jobbet så mye i det siste at skriving har kommet i bakerste rekke. Jeg lover å være en bedre blogger i 2012. Og forresten - tusen takk for alle hyggelige kommentarer på forrige innlegg! :)

"Noen er flinke til å male, tegne og brodere. Andre er flinke til å danse, turne eller spille fotball. Noen er gode i matte, mens noen er musikalske. Jeg er ikke spesielt begavet innenfor disse områdene, tvert i mot, men én ting er jeg usedvanlig flink til. Å være kassadame er min store spesialitet. Samfunnet hadde omtrent ikke fungert uten meg og mine kolleger rundt om i landet. Alle vet at nordmenn går av skaftet dersom muligheten til å handle forsvinner. Dessuten tjener man faktisk penger på å jobbe i butikk. En liten, men særdeles viktig detalj det er overraskende enkelt å glemme."

Det er viktig å motivere seg selv til å sette pris på jobben sin. Ettersom jeg har vært gjennom en lengre "butikkdepresjon", trenger jeg ekstra hjelp til å komme meg på beina. Derfor har jeg, som dere kan se, skrevet en liten tekst for å få tilbake gløden. Det er litt sørgelig å tenke på at noe av det jeg duger best til, er å sitte i kassa og slå inn varer, men det kunne tross alt vært verre.

Med andre ord er jeg inne i en hard og krevende fase for tiden. "Dette er morsomt og utrolig givende", sier jeg til meg selv flere ganger i løpet av en arbeidsøkt - med vekslende resultater. Det er nemlig enkelte som forsøker å lage riper i lakken i mitt lille motivasjonsprosjekt.

Fredag kveld er ikke det festligste tidspunktet å være på jobb. For det første føler man at en stor prosent helgekos går tapt, og for det andre er butikken fullstappet med desperate kunder som har lyst til å komme seg hjem til NRK-gullrekka fortest mulig.

Denne fredagen er intet unntak. Jeg sitter i kassa og forsøker å bevege armene i turbofart for å gjøre kundene fornøyde. Av og til taster jeg inn feil løsvektskode, men jeg ordner raskt opp i rotet slik at det ikke blir kø. Jeg presterer å spørre en 71-årgang om å vise legitimasjon, og da han tar av seg lua og viser fram sine gråaktige hårstrå, rødmer jeg som en forelsket tenåring. Men mannen bare ler, og takker for et hyggelig kompliment. Fredagsrush og diverse klumsete handlinger tatt i betraktning, er dette en ålreit vakt. Slike trivelige stunder varer imidlertid ikke lenge når man arbeider i butikk.

En mann slenger varene sine på disken. Han skal ikke storhandle denne fredagen. To bokser tunfisk, et halvgrovt rundstykke og to baguetter. Jeg slår inn varene hans mens jeg kikker på den voksende kundekøen i øyekroken. Nå gjelder det å jobbe ekstra raskt.

Jeg: Det blir 54,50.

Herr Baguette: Eh... jeg har bare med meg femti kroner.

Jeg: Ja, OK... vil du fjerne en vare, kanskje?

Herr Baguette: Ja, jeg vil ta vekk... de to baguettene.

Jeg kikker bort på baguettene, som selvfølgelig er plassert i samme plastpose som det halvgrove rundstykket. Det sier seg selv at jeg ikke kan ta baguettene ut av posen med hendene, ettersom håndhygienen ikke er på topp etter tre timer i kassa. Da vil baguettene regnes som svinn, dvs. søppel, og jeg vil selvfølgelig unngå slike unødvendigheter. Dermed kikker jeg meg desperat rundt etter et par plasthansker, til tross for at det sjelden ligger slike nyttigheter i kasseområdet. Imidlertid finner jeg en rull plastposer. På et særdeles pent og hygienisk vis trer jeg en plastpose rundt min egen hånd, før jeg napper ut de to baguettene og legger dem i en egen pose. Deretter roper jeg på returnøkkelen, som jeg trenger for å fjerne brødvarene fra kjøpet. Kollegaen min kaster nøkkelen til meg, jeg strekker meg opp fra stolen og tar den i mot med høyre hånd - selv om jeg er veldig venstrehendt. Touché! Nå er jeg klar til å gjøre meg ferdig med Herr Baguette. Eller...?

Jeg: Ja, skal vi se. Nå blir det 41, 50.

Herr Baguette: Greit.

Han rekker meg femtilappen sin, som er av det krøllete slaget. Mens jeg strever med å lirke seddelen inn i den kranglete cashguard-maskina, kommer kollegaen min forbi og napper til seg returnøkkelen igjen. Jeg mumler til ham at han må åpne en kasse til, for køen bak Herr Baguette begynner å bli faretruende lang. Cashguarden godtar femtilappen til slutt, og jeg kan endelig sette meg opp og forberede meg på neste kunde. Herr Baguette vil det annerledes.

Herr Baguette: Vent litt! Jeg vil ta tilbake den ene baguetten! Fjern en tunfiskboks!

Mens jeg fomlet med femtilappen, har Herr Baguette åpenbart regnet ut at pengene hans kan rekke til en baguette likevel. Dessverre har jeg allerede puttet penger i cashguarden, noe som innebærer et slags "point of no return" i butikksammenheng. Nå kan jeg ikke gjøre retur på Herr Baguettes varer uten å annulere hele kjøpet og starte på nytt. Dette betyr at jeg må rope på returnøkkelen igjen. Det er lang kø i to kasser, og jeg begynner å svette på ryggen. Damen bak Herr Baguette sukker oppgitt.

Jeg: Eh... i så fall må jeg faktisk annulere hele kjøpet ditt. Det går ikke an å-

Herr Baguette: HVA?!

Jeg prøver å forklare Herr Baguette hvordan cashguarden fungerer. Note to self: Folk som ikke jobber i butikk, forstår som regel ikke noe som helst av slike forklaringer. Herr Baguette har allerede lagt varene sine ned i en Rimi-pose.

Jeg: Beklager, men du er dessverre nødt til å gi meg varene dine slik at jeg kan slå dem inn på nytt.

Herr Baguette: Nei! I så fall vil jeg ha tilbake pengene mine først!

Jeg: Selvfølgelig. De vil automatisk komme ut av cashguarden når jeg annulerer kjøpet.

Herr Baguette ser på meg med en skeptisk mine. Køen bak ham blir stadig tettere. Endelig får jeg returnøkkelen tilbake, jeg annulerer kjøpet og Herr Baguette får tilbake den krøllete femtilappen sin. Motvillig legger han varene sine tilbake på disken. Jeg slår dem inn på nytt, men passer på å hoppe over en av tunfiskboksene. Deretter fester jeg en ny plastpose rundt hånda og legger en av baguettene tilbake på disken. Jeg gjør meg klar til å dytte den superkrøllete femtilappen inn i cashguarden for andre gang, men blir igjen avbrutt av Herr Baguette.

Herr Baguette: Vent litt... jeg tror jeg vil bytte ut den andre tunfiskboksen også.

Jeg (sliten): Jaha?

Herr Baguette: Jah. Med den siste baguetten.

SURPRISE.

Det er veldig sjelden jeg tillater meg å være småfrekk mot kundene. Denne fredagen bryter jeg mitt eget prinsipp. Begeret renner over.

Jeg: Jeg håper du vet at du lager en gigantisk kø her nå?

Herr Baguette: Men du må gjøre som jeg sier likevel! DETTE ER JOBBEN DIN!

Herr Baguette har sikkert rett. Jobben min er, banalt sett, å gjøre som kundene sier. Dessverre er jeg ingen robot man kan kommandere hit og dit, særlig ikke midt i rushtiden. Det er mitt ansvar å passe på at også kundene som står i kø er fornøyde. Ingen av kundene som står i køen bak Herr Baguette er spesielt blide akkurat nå. Herr Baguette selv er heller ikke fornøyd, og han insinuerer at det hele er min feil. Jeg har lyst til å skrike til ham at han kan drite i de forbaska baguettene og komme seg ut av butikken, men holder selvfølgelig kjeft. Istedet svelger jeg stoltheten min og gjør som Herr Baguette sier. Med returnøkkelen fjerner jeg tunfiskboksen, slår inn den siste baguetten og skviser femtilappen inn i cashguarden. Herr Baguette er fortsatt sint, men tar i mot kvitteringen og forlater butikken med mørke øyne. Jeg vender blikket mot neste kunde.

Jeg: Beklager så mye, det var ikke meningen at du skulle vente i en evighet!

Dame: Det går bra. Jeg så jo at dette ikke var din feil.

Støttende kunder til tross - jeg fikk meg en skikkelig motivasjonsknekk etter ekspederingen av Herr Baguette. De siste timene på jobb gikk fryktelig sakte. Jeg er ikke kvitt butikksyken min, og det kommer nok til å ta en stund før jeg er helt frisk. Men jeg forsøker å trøste meg selv med at jeg forhåpentligvis ikke kommer til å sitte i kassa resten av livet. Og motivasjonsteksten skal jeg printe ut og legge i lomma på uniformen.

(Dessuten er det vel en viss sjanse for at jeg blir litt friskere når den neste lønningen tikker inn på kontoen min).

Min Kamp

2011-11-21T14:25:00.002+01:00

Det er veldig, veldig lenge siden jeg publiserte forrige innlegg. Jeg har fått med meg at mange av de såkalte "toppbloggerne" her til lands unner seg en aldri så liten "bloggpause" nå og da. Slike pauser varer neppe lenger enn to-tre dager, ettersom superbloggerne tross alt tjener penger på å holde herlighetene i live.

Min "bloggpause" har vart i nøyaktig fem måneder. Det har sin forklaring.

En eller annen gang i sommer, jeg vet ikke helt når, begynte jeg å hate jobben min. En liten spire av misnøye hadde plutselig vokst til en diger, stikkende kaktus. Jeg var drittlei. Drittlei av kundene, drittlei av å sitte i kassa, drittlei av den ulende panteautomaten og den iskalde melkekjøla. Jeg sluttet å være hyggelig mot kundene, jeg sluttet å bry meg om hvordan butikken så ut. Jeg ga blanke i hele denne bloggen også. Det skjedde jo aldri noe spennende på jobb uansett.

Hyggelige og blide Rimi-Line var som sunket i jorden. I stedet var det en mørkhåret og ekstra surgeipet versjon av Siv Jensen som satt i kassa. "Har det vært en lang dag, eller?", sa en smilende tirsdagskunde til det miserable trynet mitt. Vakta mi hadde startet for nøyaktig fem minutter siden. Natten i forveien hadde jeg ligget våken og grudd meg til arbeidsøkta som ventet på meg dagen etter. En diger orm av misnøye og hat lå og buktet seg i magen min. Jeg begynte å fantasere om en hverdag uten Rimi. Kanskje jeg kunne skaffe meg en jobb hvor jeg fikk gjøre noe gøy? Kanskje noe studierelevant, til og med? Tenk om jeg kunne få betalt for å skrive!

Langt inne i min egen fantasi leverte jeg oppsigelsen i august. Jeg markerte min aller siste arbeidsdag i kalenderen - "Ferdig på Rimi FOR GODT!" - og telte timene til jeg kunne forlate butikken uten å vende tilbake.

Det var en enorm lettelse å slenge uniformen i vaskemaskina, vel vitende om at jeg aldri igjen skulle ta den på meg. Det var uhorvelig deilig å våkne av meg selv hver eneste lørdag, i stedet for å slite meg opp klokka halv seks annenhver uke. Det var behagelig å legge seg mandag kveld, vel vitende om at slemme-Rimi ikke ventet på meg dagen etter. Jeg hadde fri. Fri, fri, fri. FRI.

Det er forbanna kjedelig å ha fri. Det er særdeles lite lønnsomt å ha fri. Da jeg mottok min siste lønning fra Rimi forsto jeg at det kom til å bli en knipen høst. Med mindre jeg fant meg en ny jobb, da. Og selvfølgelig skulle jeg finne meg en ny jobb! Null problem!

For å gjøre en lang og traurig historie kort - jeg har ikke fått meg noen ny jobb. Det er faktisk ikke så enkelt som man skulle tro. Uttrykket "fattig student" har definitivt fått en ny betydning for meg. For å si det på en pen og pyntelig måte; jeg er lutfattig. Og jeg er ufattelig lei av å sitte hjemme og glo i veggen. Dessuten - når man gang på gang får avslag på jobbsøknader man har arbeidet lenge med, er det ikke så lett å holde motivasjonen oppe.

En onsdagskveld jeg satt foran TV-en og følte meg mislykket, dukket en viss reklamefilm opp på skjermen. Reklamen for den nye og "nyttige" telefonappen Rimi Pluss, som ble lansert for en liten måned siden. Jeg har selvfølgelig lastet ned denne appen for lenge siden og synes ærlig talt den er temmelig ubrukelig, men likevel fikk synet av reklamefilmen meg til å bli varm om hjertet. (Filmen kan sees her for de spesielt interesserte).

Resten av reklamepausen ble jeg sittende og tenke. Jeg innså at jeg, mot alle odds, faktisk savnet Rimi-livet. Jeg savnet den gigantiske uniformbuksa og den lefsete, lyseblå fleecegenseren. Jeg savnet kundene, melkekjøla, rydding i butikkhyllene og - ja, faktisk - den mindre trivelige panteautomaten. Hvorfor hadde jeg funnet på noe så tåpelig som å forlate den trygge og fine arbeidsplassen min? Resolutt tok jeg opp mobiltelefonen, slo nummeret til min tidligere sjef og tryglet ham om lov til å komme tilbake. Heldigvis var han ikke vond å be. Nå er jeg tilbake i kassa, tilbake der jeg hører hjemme - et hjem jeg aldri skal forlate igjen.

(Rask oversettelse av de to klisjéfylte avsnittene ovenfor: Jeg er jævlig blakk. Klarer ikke å skaffe meg noen ny jobb, til tross for iherdig innsats. Har spurt eks-sjefen min om jeg får lov til å jobbe litt i jula. Det sa han ja til. Torsdag i forrige uke kickstartet jeg julesesongen med seks timer i kassa. Det var ganske hyggelig. Faktisk. Særlig når jeg kan lene meg tilbake og tenke på at jeg tjener penger på å sitte der).

Med andre ord er bloggen vekket til live, og denne gangen har skribenten friskt mot. Snart ringer julen inn, og én ting er sikkert og visst - det blir ingen jul uten sure, grinete og vrange kunder.

Det er nesten så jeg gleder meg.

Morellsprell

2011-06-21T10:02:00.001+02:00

Det er juni. Eksamenstida er over, det er lyst til langt på kveld og jeg kan endelig skimte sommerferien i det fjerne. I butikken er det også sommer. Kundene kjøper øl på en vanlig tirsdag hvis det er fint vær, og vi blir utsolgt for pølser og engangsgriller stadig vekk. De siste ukene har vi dessuten hatt moreller i butikken. Disse ble i utgangspunktet solgt til 199 kroner pr. kg. Et par uker seinere ble de satt ned til 149,90 kroner pr. kg., men dette har vel ikke gjort saken noe særlig bedre. Morellene er fryktelig dyre, og dette har kundene absolutt lagt merke til. Tro meg. Imidlertid er det ikke stort jeg kan gjøre med situasjonen. Det er ikke sesong for moreller akkurat nå, og det er sikkert en god grunn til at vi må selge dem til såpass høy kilopris. Jeg har fulgt med i de andre dagligvarekjedene, og på Kiwi må du også ut med en stram hundrelapp for en kilo moreller.

Lørdag for et par uker siden var det musikkens dag i Oslo. Det var en nydelig morgen, og jeg kjente sola steke meg i ryggen da jeg trasket nedover til butikken like før sju. Ikke overraskende, da jeg har en tendens til å jobbe på årets fineste lørdager. Allerede i titida rant det inn med folk som skulle kjøpe grillmat, brus, potetgull og øl. Og, tradisjonen tro, ble dette en "alt skjer på en gang"-lørdag. Kø i kassa, en panteautomat som hylte og skreik i ett sett - og klumsete ansatte (dvs. meg) som sølte ut en hel desinfiseringsspray og måtte gnikke på gulvet i en evighet. Uniformen min stinker fortsatt.

Etter en velfortjent lunsjpause er klumse-Line tilbake ved godt mot. Fornøyd med at den nye 18-åringen i butikken tar seg av kassa, stabler jeg varer inn i hyllene i et relativt høyt tempo. Plutselig blir jeg oppmerksom på noe som ligger inne i vaniljesaus-hylla. En liten, hard klump med mørkerød farge. Hø? Jeg plukker opp klumpen og studerer den nøye, men slipper den automatisk da jeg innser at jeg står og tafser på en morellstein. Jasså, noen har kost seg med moreller inne i butikken? Og kastet den fra seg inn i en hylle? Trivelig. Jeg hiver steinen i søpla og fortsetter med varepåfyllinga. Et par minutter seinere, borte ved vaskemidlene (hvor gulvet fortsatt er blankt av desinfiseringsmiddelet jeg sølte ut): En ny morellstein, godt plassert inne i hylla. Borte ved hundematen finner jeg morellstein nummer tre. Og jammen er det ikke en stein borte ved toalettpapiret også! Jeg samler sammen de ekle steinene i en pappeske og viser dem til kollegaen min.

Jeg: Se her! Noen har spist masse moreller og lagt fra seg steinene inni hyllene!
Kollegaen min: Æsj. De morellene er vel så dyre at folk synes de kan unne seg noen smaksprøver...

Å smake på en morell er greit. Å smake på tre-fire moreller, og kaste fra seg steinene på tilfeldige steder, er ikke greit. Noen ganger lurer jeg på om folk tror at en butikk er et slags fristed. Ville de lagt morellsteiner inne i hyller og skap hjemme hos seg selv? Neppe. Men når man går i butikken, da er det greit å oppføre seg som man er tre år gammel!

Med en frustrert mine i ansiktet fortsetter jeg å stable varer inn i hyllene. Resultatet? Jeg mister en skurekrem i gulvet som spruter oppover halve buksa mi. Det er neimen ikke hver dag man blir både desinfisert og skurekremet på jobb! Gratulerer til meg selv.

Da jeg jobbet forrige lørdag, sjekket jeg morellprisene på nytt. Nå koster de 124,90 pr. kg. Jeg lurer på hvor lite de må koste for at kundene skal slutte å gå på morellslang, for jeg fant fire-fem morellsteiner rundt omkring i løpet av arbeidsdagen. Dere får i grunnen anse dette som en reklame for Rimis moreller, ettersom de åpenbart er så gode at kundene ikke greier å motstå en smaksprøve...

PS. Jeg er en elendig blogger for tiden. Beklager. Skjerpings!

Påskerennet 2011

2011-05-06T12:00:00.004+02:00

De tre siste årene har jeg hatt gleden av å jobbe på påskeaften. Jeg har stort sett flaks når det gjelder familien Aften. Julaften, påskeaften, pinseaften... jeg har jobbet meg gjennom dem alle, så å si hvert eneste år. Med mer eller mindre vekslende hell. Denne påsken startet jeg imidlertid friskt med å jobbe onsdag før Skjærtorsdag.

For de som av en eller annen grunn ikke har fått med seg følgende informasjon: Skjærtorsdag er en helligdag. I Norge er det sånn at ølsalget stenger klokka seks, 18.00, dagen før en helligdag. Ølkranene stengte altså klokka seks på Rimi denne onsdagen, og dette hadde vi passet på å informere kundene våre om. Noen velskrevne lapper var hengt opp, både ved inngangspartiet og enkelte av ølskapene. Informasjonen inkluderte dessuten de innskrenkrede åpningstidene våre de neste dagene. Det er åpenbart flere analfabeter i dette landet enn man skulle tro, for etter bare fem minutter i kassa...

Kunde 1: Når stenger ølsalget i dag?
 Jeg: Det stenger klokka seks.  

Kunde 2: Når stenger ølsalget? 
Jeg: Det stenger seks.  

Kunde 3: Stenger ølsalget åtte i dag, eller? 
Jeg: Nei, klokka seks.  

Kunde 4: Åssen er det med ølsalget i dag, stenger det åt-? 
Jeg: Seks!

Det var opplagt at våre sirlige lappers informasjon ikke kom til sin fulle rett.

  Kunde 5: Har dere åpent i morgen? 
Jeg: Nei, vi holder stengt fram til lørdag. 
Kunde 5: Åja, men har dere ølsalg den dagen?
 Jeg: Ja, fra ni til tre. 

Kunde 6: Åssen er det med ølsalg på lørdag, egentlig? 
Jeg: Det er åpent fra ni til tre. 
Kunde 6: Men når åpner dere på lørdag, da? 
Jeg: Vi åpner klokka sju som vanlig. 
Kunde 6: Men dere har stengt i morgen, eller?
 Alt dette står på lappene vi har hengt opp, ditt fjols. Nå blir det kø her. 
Jeg: Ja, vi har stengt fram til lørdag morgen. 
Kunde 6: Så det er stengt fredag også? 
Her må det åpenbart dyttes inn med teskje.
 Jeg: Vi har stengt på Langfredag, ja. 

Etter omtrent førti liknende samtaler tikker klokka mot seks, og 18.01 presis setter ølmester Line kroken på døra. Like etter ølslutt kommer det en gjeng med partysvensker. De gleder seg nok til tidenes langhelg i finværet, og har lastet opp ikke mindre enn fire kasser øl i tralla si. Jeg stålsetter meg.  

Jeg: Hei! Beklager, men ølsalget er dessverre stengt.
 Partysvenske 1: VADÅ?!
 Jeg: Det stengte klokka seks i dag. 
Partysvenske 2: Men... VARFÖR?!

(Partsvenske 3 ser ut som han skal begynne å grine).

Jeg: Altså, i morgen er det Skjærtorsdag. I Norge stenger ølsalget klokka seks dagen før en helligdag.
Partysvenske 1: Vadå Skjærtorsdag?
Partysvenske 2: Men... när öppnar ölsalet?
Jeg: Eh, ikke før lørdag morgen dessverre.
Partysvenske 3: FAN!
Partysvenske 2: Fy fan som jag hatar Norge og alla deras skitregler.

Hyggelig påskestemning i butikken, med andre ord! Mine kolleger og jeg brukte de neste timene på å lempe øl fra kasseområdet og tilbake til ølskapene. "Beklager, ølsalget er stengt" ble min mest uttalte setning i løpet av hele påsken, for å si det sånn. En trønderjypling påsto at jeg løy da jeg sa at ølsalget stenger seks dagen før en helligdag, og en annen mente at denne loven var DEN MEST IDIOTISKE han hadde hørt om i HELE SITT LIV. Det mangler ikke på følelser når det kommer til øl. 

Påskeaften morgen: Mine første kunder står og venter utenfor inngangsdøra. De har åpenbart ikke avsluttet gårsdagens fest. Den ene jenta klager høylytt over at vi ikke har "fersk varmmat", noe som muligens er litt mye å forlange klokka sju på en lørdag morgen. Det er få kunder før klokka tolv, og mine kollegaer og jeg bruker mesteparten av tida vår på å luke vekk råtten frukt og grønt. Generelt ser butikken ut som en søppelhaug, det er rotete i hyllene og feilplasserte varer overalt. Varer som er feilplassert av kunder, ikke av de ansatte. For eksempel finner jeg en flaske Solo i fryseren. Det virker som det er mange der ute som ikke vet forskjellen, så la meg gjøre dette klinkende klart en gang for alle: Fryser og kjøleskap er IKKE DET SAMME..

Med andre ord - jeg var i halvgodt humør da jeg satte meg tilbake i kassa for å håndtere kundestrømmen som etterhvert begynte å renne inn i butikken. I køen står det en eldre mann og en ung gutt. Jeg slår inn mannens varer, men oppdager etterhvert at varene tilhører den unge gutten. Hvorfor slår jeg inn guttens varer? Fordi han ikke har hatt vett nok til å bruke den stakkars, nedprioriterte skillepinnen. Og her har jeg altså slått inn alle varene hans mens han har stått og sett på, uten at han har sagt et pip.

Jeg: Eh, slår jeg inn feil varer nå? Er dette dine?
Ung gutt: Det er mine varer, ja.

Jeg motstår fristelsen til å si noe stygt og roper på returnøkkelen. Den eldre mannen sukker oppgitt. Den unge gutten sukker oppgitt. Jeg klarer ikke å la være å si noe likevel.

Jeg: Jeg beklager altså, det er bare ikke så lett å vite hvilke varer som tilhører hvem når ingen bruker skillepinnen.
Ung gutt: Det går an å følge med!
Excuse me? Hva er det du forsøker å insinuere, om jeg tør spørre?!
Jeg (meget spiss i stemmen): Ja. Det går an.

Nok en trivelig kundeprat, for å si det sånn. Jeg ofret ikke den unge gutten så mye som et blikk da han rasket med seg varene sine og forlot butikken. Et par minutter seinere:

Kunde 147: Når er det ølsalget stenger i dag?
Jeg: ....

Ølsalget stengte ett over tre, og det gikk forholdsvis smertefritt. I hvert fall for min del. Vakta mi var ferdig samtidig som ølsalget, så mens mine kolleger måtte avvise ølkjøper etter ølkjøper kunne jeg løpe ut og nyte resten av påskedagen. Eventuelt gikk jeg hjem og la meg.

Uansett - jeg overlevde i år også. Nå teller jeg ned dagene til neste aften-vakt. Jeg gleder meg allerede.

Gjesteoppteden: Et hes(t)lig besøk

2011-04-05T12:25:00.002+02:00

Dere klager på at det ikke skjer noe her, og det er forståelig. På den annen side er det vanskelig å skrive et godt innlegg når man ikke har noe spesielt å skrive om. Kundene mine har vist seg fra sin beste side i det siste, nemlig. "Heldigvis" varer slike perioder aldri lenge, så ta det med ro - ganske snart kommer det nok et nytt og frustrert innlegg fra undertegnede. I mellomtida kan dere kose dere med et gjesteinnlegg fra Ann Kristin:

Jeg jobbet i en nærbutikk i et finere villastrøk i Oslo, der det var mye grøntarealer og en rideskole i nærheten. Det var sommer og fint vær, det hadde vært en bra dag på jobb og ettermiddagsrushet var endelig over. Alle kunder var hjemme og grillet middag, og det var nesten bare ansatte igjen i butikken. Jeg jobbet på gulvet sammen med en ung ekstrahjelp. Hun ryddet i drikkevarer i nærheten av inngangen, mens jeg ryddet brødhyllen lengst inn i butikken. Plutselig kommer hun springende mot meg.

Ekstrahjelp: AK! AAAK! Du MÅ komme! Det er en hest inni butikken!
Hæ?
Jeg: En HEST?!
Det må jo bare være en dårlig spøk, det går ikke akkurat hester løst her oppe. En katt eller hund iblant, javisst, men en HEST?!
Jeg: Kødder du med meg, eller?
Hun må jo kødde, det er sikkert bare noen som har parkert en stor hund ved inngangen...
Ekstrahjelp: Nei, jeg kødder ikke!

Vi småspringer mot inngangen, og da mener jeg ikke inngangsdøra, men inne i butikken, og jeg tror øynene skal trille ut for der står det så absolutt en HEST! En Shetlandsponni med sal og grime, fint leid av to småjenter på omtrent 12 år.

Jeg (lettere sjokkert): Unnskyld, men dere kan ikke ta med en HEST inn i butikken!

Jeg titter nervøst mot inngangen. Det hadde jo vært typisk om næringsmiddeltilsynet tok seg en tur innom akkurat nå!

Hestejente (nølende): Neheeei... hvorfor ikke det da?
Greit at du er tolv år, men HALLOOO!
Jeg: Du, folk får ikke ta med HUNDER inn i en butikk en gang. Hva i all verden gjør at du tror dere kan ta med en HEST!? Nå skal dere ta den ut igjen MED ÉN GANG!

Heldigvis hadde ikke jentene kommet seg langt inn i butikken, bare rett innenfor, og i mitt hode spilte seg en skrekkfilm der hesten fikk panikk og sprang som et villdyr rundt i butikken og raserte alt den kom over - for til slutt å stoppe ved frukten og gnafse og gomle i seg epler og pærer. Og deretter legge en skikkelig hesteruke midt på gulvet...

Tilbake til virkeligheten: Mens jentene geleidet hesten ut igjen, forklarte jeg dem klart og tydelig hvorfor man ikke tar med hester inn i butikken. De bandt dyret på utsiden og gikk selv inn igjen og kjøpte det de skulle ha. Vi ansatte ble ganske lattermilde av det hele - det gikk jo faktisk bra til slutt. En sann historie som har blitt en gjenganger i festlige lag!

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Grumpy old men

2011-02-28T15:00:00.001+01:00

Dette innlegget er ikke av den mannefiendtlige sorten, selv om tittelen muligens kan hinte til noe slikt. De fleste menn som handler hos meg er både hyggelige og blide, så jeg har i grunnen svært lite å klage på! Men det finnes jo alltid unntak, og disse unntakene er som regel svært lite koselige. Dagens innlegg er dedikert til to småkjipe fyrer, heretter kalt Herr Skrik og Herr Skrål.

Jeg får gleden av å ekspedere Herr Skrik en mandag ettermiddag. Kundene er åpenbart sultne og slitne og vil hjem til middag, for her handles det inn tacolefser og potetmos til den store gullmedalje. Køen er lang. Herr Skrik befinner seg i kunderekka, men synes åpenbart det er unødvendig å bruke tid på denslags akkurat denne mandagen. Han forsøker å brøyte seg fram.

Herr Skrik: Hallo! Jeg skal bare ha en lighter, du kan vel ekspedere meg nå? Det tar to sekunder! Sikkert greit for hun her!

Herr Skrik peker på damen foran ham i køen, som har en ganske stor topp på handlekurven sin. Hun nikker forfjamset.

Jeg (som akkurat har begynt å slå inn varene til en annen storhandler): Eh, beklager. Du må nok vente til jeg er ferdig med denne kunden, i hvert fall. Jeg har nettopp begynt å slå inn... -
Herr Skrik: GREIT! Da venter jeg, da!

Og dermed masjerer han ut av køen og stiller seg borte ved frysedisken. Jaha? Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke dette. Skal han ha frysevarer, eller stiller han seg der borte for å vente på tur? I så fall har han kanskje misforstått begrepet "kø". Jeg gjør meg ferdig med storhandleren og kikker bort på Herr Skrik igjen, som nå holder opp en pakke med Findus-fisk. Jeg veksler et forvirret blikk med damen Herr Skrik nettopp forlangte å komme foran, og bestemmer meg for å ta sjansen. Jeg begynner å slå inn varene hennes. Etter tre-fire varer våkner Herr Skrik til live borte ved frysedisken. Nå er han rasende.

Herr Skrik: HALLO DU! Du kan jo ikke begynne å slå inn hennes varer nå?! Jeg SA JO at jeg skulle gå foran henne i køen! Jeg har ikke hele dagen på meg!
Jeg: Jeg beklager! Men... jeg trodde kanskje du skulle ha frysevarer, siden du stilte deg borte ved disken?
Herr Skrik: Jeg stilte meg der borte for Å VENTE! Du skulle jo ROPE PÅ MEG når det var min tur!
Jaha, ja. Flott at du ga meg beskjed om dette på forhånd!

Samtlige kunder i køen får med seg dette herlige opptrinnet, og det er en liten trøst at flesteparten av dem gir meg medfølende blikk. Herr Skrik fikk lighteren sin til slutt, etter å ha informert meg om hvilken udugelig jobb jeg nettopp hadde gjennomført. Alltid trivelig med tilbakemeldinger fra kundene, altså!

*

Herr Skrål dukket opp i butikken en tidlig lørdag morgen. Jeg, som hadde stått opp ulovlig tidlig for å kunne åpne butikken klokka sju, syntes i grunnen det var hyggelig å få kunder på besøk. Det er nemlig ikke så folksomt på Rimi klokka halv åtte på en lørdag, tro det eller ei! Herr Skrål gikk rolig rundt i butikken og puttet varer i kurven, før han kom bort til meg.

Jeg (klistrer på morgenfrisk-gliset): Hei, hei!
Herr Skrål: Hei!

Jeg slår inn varene hans. Ingen problemer så langt. Faktisk vil jeg påstå at stemningen er rimelig god.

Jeg: Trenger du en pose?
Herr Skrål: Ja, takk.

Jeg legger en pose oppå varene hans.

Jeg: Det blir 184,50.

Herr Skrål setter kortet inn i betalingsterminalen.

Jeg: Vil du ha kvitteringen?

Herr Skrål er i ferd med å trykke inn koden sin idet jeg stiller dette spørsmålet. Nå blir han plutselig bråsint.

Herr Skrål: JEG KLARER JO IKKE Å KONSENTRERE MEG OM NOE SOM HELST NÅR DU MASER SÅ FÆLT HELE TIDA!

Jeg (skvetter opp): Oj! Unnskyld!

Slukøret synker jeg tilbake i stolsetet med munnen klokelig lukket. Herr Skrål skal så absolutt få fullføre kjøpet sitt i fred og ro. Så kommer jeg på at jeg faktisk ikke har fått svar på om Herr Skrål har lyst på kvitteringen eller ikke. Skal jeg snike meg til å spørre på nytt?

Jeg (ytterst forsiktig): Eh... men... ville du ha kvitteringen?

Herr Skrål: Nei takk, jenta mi. Den kan du kaste.

Heisann, plutselig forandret tonen seg drastisk! Tydelig at Herr Skrål ikke var av den langsinte sorten. Faktisk dristet jeg meg til å ønske ham en god dag da han forlot butikken - situasjonen var jo i grunnen ganske komisk. En skravlebøtte som meg fortjener vel å få tilsnakk en gang i blant. Herr Skrik har jeg derimot ikke noe ønske om å ekspedere igjen. Noen menn kan faktisk kalles for gamle, gretne gubber.

PS. Neste innlegg skal inneholde noe annet enn klaging over sure kunder og håpløse vakter. Jeg lover.

Blåmandag

2011-02-02T14:30:00.002+01:00

Tro det eller ei - av og til er det skikkelig kjipt å jobbe i butikk. Det finnes vakter som rett og slett bare er dritt, enten på grunn av dårlig dagsform eller at kundene oppfører seg som de har stått opp med det gale beinet først. På mandag hadde jeg min verste vakt så langt i 2011, kanskje den verste i hele min butikkarriere (som snart er fire år lang, jeg bare nevner det!). Da jeg kom hjem etter endt arbeidsdag var jeg så sur, sliten og lei at jeg hadde mest lyst til å skrive en oppsigelse. Istedet for å velge denne barnslige løsningen, skal jeg forsøke å bruke skriving som terapi. Jeg håper dere setter pris på det.

Jeg troppet opp på jobb i den vakre og særdeles kledelige uniformen min mandag ettermiddag. Jeg formelig ristet av glede ved tanken på å tilbringe resten av dagen i kassa. Sju, herlige timer i ren lykkerus. Kremt. Uansett; denne mandagen skilte seg ut fra andre. Det pleier som regel å være mange kunder i begynnelsen av uka, som seg hør og bør etter en lang og handlefri søndag. Men nå var det unormale mengder kunder i butikken. Om det var våre fantastiske tilbud som hadde skylda (bl.a. 6,90 pr. hekto for smågodt!), vet jeg ikke. Uhorvelig lang kø var det, i hvert fall. Fra det sekundet jeg satte meg til rette i kassa og til vi stengte døra klokka elleve, var det fullt kjør. På et tidspunkt ble vi nødt til å ha alle kassene åpne, og det er ikke normalt i vår butikk. Jeg har ikke noe imot mange kunder, det betyr tross alt at butikken tjener penger, men likevel. Dette var i overkant.

Det første tydelige tegnet på at det kommer til å bli en bedriten vakt på jobb, melder seg ganske raskt. En kunde, en middelaldrende dame med kåpe, presterer å knuse en hel Go' Morgen-yoghurt utover hele rullebåndet og samtlige varer som ligger der. Flott.

Damen: Ojsann! Har du noe papir?

Det har jeg, irriterende nok, ikke. Jeg roper på hjelp, men kollegaen som dukker opp klarer merkelig nok ikke å skaffe meg papir. Til slutt blir jeg nødt til å løpe inn på personalrommet for å hente noe å tørke vekk griseriet med, og når jeg kommer tilbake... er køen ti meter lang. Alle kundene stirrer surt på meg. Jeg roper desperat på en kasse til mens jeg tørker i rasende fart. Damen får også litt papir, for hun har fått en liten dert med yoghurt på jakkeermet sitt og er rimelig misfornøyd. Stakkars.

En liten stund etter den festlige yoghurt-episoden, tar kassa mi kvelden. Jeg setter meg i en ny kasse, som henger seg opp et par timer seinere. Fire kasser er redusert til to kasser. Hipp hurra og hæla i taket! Kundene strømmer fortsatt på i ekstreme mengder, og idet en av våre fire ansatte går hjem for kvelden begynner panteautomaten å tulle. En av de gjenværende ansatte er helt ny og kan verken håndtere kassa eller pantemaskina. Ergo er vi praktisk sett bare to stykker på jobb, og det er kø i begge kassene. Jeg veksler et bekymret blikk med kollegaen min, panteautomaten hyler og skriker i bakgrunnen. Kollegaen min må la kundene vente, han løper inn til atomaten mens jeg sitter igjen med 1500 kunder i kø. Blodsukkeret mitt er på null, jeg har ikke fått en pustepause på over fem timer, og humøret mitt synker i takt med kundekøens vekst. Jeg har mest lyst til å legge meg ned og grine. Eventuelt også sparke med beina.

Kunde 1: Hei! Jeg skal hente en pakke, jeg.
Jeg har lyst til å kaldkvele den idioten som oppfant "post i butikk".
Jeg: Eh, OK. Du må dessverre vente litt, kollegaen min prøver å fikse panteautomaten.
Kunde 1: Jasså. Hvor lang tid tar det? Kan ikke du hjelpe meg?
Jeg: Vel, jeg må nesten ta meg av kundene akkurat nå. Som du ser, det er ganske lang k-
Kunde 1 (snurt): Javel, jeg får vel vente da!

Han stiller seg ved siden av kassa med armene i kors og glor irritert på meg.

Kunde 2 (bryter seg framover i køen): Hallo! Jeg skal bare bytte denne avokadoen, den er jo helt råtten! Kjøpte den tidligere i dag!
Kunde 3: Hva er det som tar så lang tid? Kan du ikke åpne en kasse til?
Kunde 4: Unnskyld, hva koster denne boksen med krumkaker? Det står ingen pris her!

Som dere kanskje skjønner - det var mye som skjedde på én gang. Ved flere anledninger måtte jeg unnskylde meg overfor kundene, ettersom jeg var særdeles lite hyggelig mot noen av dem. Panteautomaten lot seg ikke ordne før kvelden var omme, det gjorde heller ikke de to ubrukelige kassene. Butikken så helt forjævlig ut da vi stengte den kvelden, for rydding i hyllene ble det rett og slett ikke tid til.

Dette innlegget er verken særlig morsomt eller interessant, men jeg trengte å skrive det likevel. Det er muligens ganske enkelt og greit å være butikkansatt, men det er sørenmeg stressende og vanskelig til tider også. Nå har jeg imidlertid fått ristet av meg de verste frustrasjonene og er fit for fight til lørdagsvakta om noen dager. Da skal jeg stå opp fem over halv seks om morgenen (!!!) for å åpne butikken i sjutida. Det blir sikkert veldig givende. Tross alt elsker jeg jobben min!

Men mandagsvakta har jeg bare lyst til å putte i glemmeboka.

Gjesteopptreden: Fru Fordom

2011-01-27T11:22:00.003+01:00

Tusen takk for herlige tilbakemeldinger på det forrige innlegget! Godt å høre at de fleste av dere er flittige skillepinne-brukere. Klapp på skuldra og stjerne i boka!

Dere skal nok ikke se bort fra at det kommer et nytt butikkinnlegg ganske snart, ettersom det har vært flere actionfylte vakter i det siste. Men i mellomtida kan dere kose dere med et artig gjesteinnlegg! Dette kommer fra Karoline:

For noen år siden jobba jeg på en garn- og stoffbutikk. Som sagt hadde vi både garn og stoff, men mitt spesialfelt var nok garnet, da det jeg for det meste gjør her i livet er å spise, sove og strikke.

Da jeg var så hedig å bli ansatt i denne butikken, var jeg inne i en "periode". Jeg tror nok alle har vært i en "periode", og min var svarte klær og mye piercinger. Jeg så altså ut som jeg kom rett fra Blitz eller helvete, alt ettersom hvor mange fordommer man hadde. Dette ble ofte litt for mye for kundene, og det var ikke alle som helt kunne stole på meg når jeg veiledet dem i bunadsøm, hardangersøm og strikking av babyklær i butikken.

Nå hadde det seg også sånn at jeg jobbet sammen med en meget pen og pyntelig Bergens-dame i 60-åra, med prikkfri finbergensk og det jeg liker å kalle "to-timer-på-badet-om-morran-hår". Hun var en reser på å sy klær, men helt håpløs til å strikke. Altså, hun tok seg for det meste av stoffavdelingen. Det hadde seg imidlertid slik at den avdelingen befant seg i kjelleren, og når det ikke var kunder der nede, oppholdt hun seg oppe i garnavdelingen sammen med meg, der vi hadde et lite bord vi kunne sitte rundt og skravle.

En dag kommer en dame inn i butikken, heretter kalt "Fru Fordom". Jeg er ledig, men min kollega, heretter kalt "Fru Bergen", er opptatt med en annen kunde.

Fru Fordom: Hei? Jeg skulle hatt garn til denne luen her. Kan du noe om det?

Jeg: Jada, det ordner vi vet du.

Fru Fordom: Ja? Det står her at jeg trenger Peer Gynt-garn, har dere det?

Jeg: Jada... (oppdager at vi mangler den blå fargen hun trenger i Peer Gynt) ... Nei, vi mangler jaggu den blå, men du kan bruke dette!

Jeg viser henne et nøste av et annet merke, som også kan brukes.

Fru Fordom: Jammen, det er jo et helt annet garn! Er du sikker på at jeg kan bruke dette? Kan du noe om dette?

Jeg: Jada. De er like, det er kun merket som er forskjellen. Forskjellige leverandører, vet du.

Fru Fordom: Hm... nei, dette er jeg ikke sikker på du. (Hun tar garnnøstet). Nei, jeg må nok tenke litt på det. Takktakk.

Jeg går litt rundt i butikken og rydder litt. Jeg merker hele tida at Fru Fordom gransker meg og skotter hele tiden bort på Fru Bergen, som fortsatt holder på med en kunde. Det går lang tid, og Fru Fordom står liksom bare der i kroken og glaner på garnnøstet.

Så skjønner jeg det. Hun venter selvfølgelig på Fru Bergen. Endelig er hun ferdig med kunden sin, og Fru Fordom sniker seg diskret innpå henne.

Fru Fordom: Jeg trenger garn til denne luen her. Kan du hjelpe meg?

Fru Bergen: Kunne ikkje Karoline hjelpe deg?

Fru Fordom: Hun? Joo... men dere har ikke mer igjen av den blå fargen.

Fru Bergen: Eeeh... nei vel. (Hun titter bort på meg, som står og gliser). Men du kan bruke dette!

Fru Bergen holder opp det samme nøstet som jeg hadde funnet frem, og henvender seg deretter til meg.

Fru Bergen: Hun kan bruke dette i steden for Peer Gynt, sant? Det gir samme resultat?

Jeg: Joda, det gjør da det.

Fru Bergen (henvendt til kunden): Karoline er strikkeorakelet her, skjønner du! Jeg er egentlig ikke noe god til å strikke, så jeg må alltid spørre henne.

Fru Fordom sjokker mot kassen med garnnøstet, og sender meg ikke så mye som et blikk.

OWNED! You gotta love it!

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Pi(n)nen i mitt liv

2011-01-04T13:30:00.002+01:00

I butikkhverdagen er det vanlig å bruke en pinne til å skille kundenes varer fra hverandre på rullebåndet. Denne pinnen, som passende nok ble døpt "skillepinne" i høst, er nyttig for oss butikkansatte. Svært nyttig, faktisk. Jeg visste i grunnen ikke hvor viktig denne pinnen var, før jeg begynte å jobbe i min nåværende Rimi-butikk. De fleste kundene som handler hos meg her, skjønner nemlig ikke vitsen med å benytte seg av skillepinnens fantastiske funksjon. Tvert i mot, faktisk. Hvorfor bruke skillepinnen når de kan la være, liksom? Hver eneste vakt gjør jeg feil fordi kundene lar være å legge skillepinnen på båndet. Hver eneste vakt må jeg rope på returnøkkel, hver eneste vakt blir det kø, hver eneste vakt står kundene og sukker og stønner over den dumme kassedama som ikke skjønner hvilke varer som tilhører hvem. Hver eneste vakt må jeg bite meg i kinnene for å ikke dælje skillepinnen i kassa og skrike "Men dere brukte jo ikke denne her, DUSTEKUNDER! Det er faktisk ikke så lett å gjette hvem som eier hva, når dere ikke viser meg det!"

Like før jul var det selvfølgelig en god del kunder i butikken. Jeg satt i kassa i åtte timer i strekk, slo inn kalkuner og medisterkaker for harde livet og var generelt ganske sliten i hodet. I løpet av en slik kveld slår jeg inn varene til ei ung jente. Det vil si, jeg tror de tilhører henne.

Ung jente: Nei, vent litt! Det der er jo ikke mine varer! Det eneste som er mitt, er den brusen!

Det står ingen andre kunder i køen. Jeg blir forvirret.

Jeg: OK? Men... hvem er det som eier varene jeg har slått inn?
Ung jente: Aner ikke! Jeg la egentlig ikke merke til hvem som sto foran meg. Men de varene er i hvert fall ikke mine!
Jeg: Beklager. Det er ikke så lett å vite hvilke varer som tilhører hvem når nesten ingen bruker skillepinnen.

Det blir stille. Jenta sender meg et stygt blikk, jeg kikker desperat ut i butikken og håper å få øye på kunden som eier varene. Jeg kan ikke se noen. En pinlig stemning brer seg utover kasseområdet. Plutselig dukker en hattedame opp i synsfeltet mitt.

Dame med hatt: Hallo der! Er det mine varer du slår inn?
Jeg: Kanskje? Jeg vet egentlig ikke hvem de tilhører.
Dame med hatt: Joda, de er mine! Jeg skulle bare gå og hente et par ting til!
Jeg: Eh, OK.
Jeg elsker kunder som stikker av i en evighet for å hente ting når de har lagt alle de andre varene sine på båndet fra før.
Dame med hatt: Men vent nå litt! Hvor er resten av varene mine? Jeg la noen varer oppå her!

Hun peker på kjølebeholderen vår, som står inntil kassa. Den inneholder yoghurt, salater og andre varer vi håper kundene vil bli fristet til å raske med seg i siste øyeblikk. På Rimi er det alltid sukkerfri kasse, bare så det er sagt!

Jeg: Hva?
Dame med hatt: Jeg satte noen varer oppå her! Hvor er de?
Hvorfor i all verden bestemte du deg for å sette varer oppå kjølebeholderen?
Jeg (sliten nå): Hm... jeg roper på hjelp. Jeg må fjerne noen varer her uansett, det ble slått inn noen som ikke er dine.
Dame med hatt: DET skal vi jo ikke ha noe av!

Jeg roper på kollegaen min, som kommer med returnøkkelen. Jeg spør ham om han har sett noen varer som sto på kjøleren.

Kollega: Oj, jeg beklager! Jeg trodde det var varer som ingen skulle ha, siden de sto oppå der.
Dame med hatt: NEI! De var mine! Hvor har du gjort av dem?
Ung jente (til meg): Kanskje du kan ekspedere mine varer snart også? Jeg begynner å få dårlig tid!

På dette tidspunktet har jeg mest lyst til å stenge hele kassa og gå hjem og legge meg.

Kollega: Det går bra, jeg husker hvilke varer som sto der. Jeg henter dem nå!

Han sprinter avgårde, antakelig skjønner han at dette er en kunde man ikke skal spøke med. Hattedamen stiller seg opp foran meg med et meget misfornøyd uttrykk i ansiktet. Jeg nuller vekk brusen til den unge jenta, som for øyeblikket ser på meg med et minst like surmulende fjes. Gooood stemning. Heldigvis kommer kollegaen min raskt tilbake.

Dame med hatt (tar i mot varene): Veldig så lang tid det skulle ta å få handlet i dag, da!
Du har vel muligens deg selv å takke når du stikker av fra varene dine i over fem minutter?
Ung jente: M-m!

Ingen tvil om hvem som var skurken i denne saken, med andre ord! Fysj og fy for en ubrukelig kassedame jeg er.

Jeg vil gjerne oppsummere læringsmålene for denne historien: Ikke forlat varene dine på båndet, ikke dandér et personlig varelager på tilfeldige steder i butikken, og vær så snill, BRUK SKILLEPINNEN når du skal legge varene på båndet!

Takk for meg.

Billig øl!

2010-12-16T21:12:00.000+01:00

Fra Underskog.

Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, og i dag er vi i cup mot Opplysningskontoret. Stem her da vel.

Peanøttmannen

2010-12-14T15:50:00.003+01:00

Det bør være ganske klart nå at det ikke er noe som heter "bare en melk" etter stengetid. Denne mannen skjønte det, men syntes at "bare en pose peanøtter" skulle gå fint.
Det er rimelig vanlig at en eller annen kunde finner det for godt å tasse rundt i butikken fem-ti minutter etter stengetid på leting etter den fineste pakken lettrømme eller (gud forby) øl. Det er sånn det er, og det må man leve med.
Men en dag, etter å ha vennlig, men bestemt geleidet ut den siste etterdilteren, slått inn alle pantelappene og vasket kjøttdisken en siste gang, ringte det på varedøra.
Rart, syns jeg og låseansvarlig, ettersom det ikke bare er feil tid for varelevering, men også feil dag. Vi ignorerte det, kanskje det var noen unger. Det ringte på igjen, en skikkelig masete "det brenner!"-plinging.
Vi åpner, fortsatt forvirrede, og finner en middelaldrende mann på andre siden. Han ser veldig sint ut. Har vi glemt å gi ham vekslepenger? Har vi låst datteren hans inni fryseren ved et uhell? Nei.

Mann: Har dere peanøtter?
Jeg: Ja, men vi er stengt.
Mann: Jeg må ha peanøtter.
Jeg: Sorry, da får du dra på 7/11, vi er stengt.
Mann: Men jeg vil ha peanøtter!
Jeg: Det var leit.

Dessverre er døren åpen nok til at han kan se inn på varerommet, der det selvsagt er peanøtter.

Mann: Jeg ser peanøtter der borte!
Jeg: Ja, vi har peanøtter. Men vi er stengt. Vi har stengt kassene. Klokka er halv ni.
Mann: Kom igjen, jeg gir deg en tjuings også gir du meg de nøttene.
Jeg: Sorry mac.

Til slutt ble jeg nødt til å smelle igjen døra. Han ringte på tre ganger til.

Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, takket være dere flotte lesere. I dag er det ny cup, her kan dere stemme (x 2)!

Stem på oss!

2010-12-12T16:33:00.002+01:00

Vi er med i Tordenbloggen 2010, og takket være dere har vi kommet oss til andre runde. I dag er det cup, 4 x bærepose mot SerendipityCat, vi håper på din stemme! Stem her, og husk at du kan stemme både i pollen og i kommentarfeltet.

Gratis poser til alle som stemmer på oss!

Den nye butikken

2010-12-08T12:00:00.002+01:00

Med en (relativt liten) tåre i øyekroken kan jeg meddele at mine glansdager i nærbutikk er over. Sjefen min fikk tilbud om å ta over en annen Rimi-butikk, og jeg fikk lov til å være med på flyttelasset. Nå jobber jeg i en Rimi-sjappe som er ganske mye større, faktisk så stor at jeg ikke vet hvor halvparten av varene våre befinner seg. Flere av kollegene mine fra mini-Rimi har blitt med til den nye butikken, så jeg regner i grunnen med at jeg snart vil føle meg som "hjemme". Jobben er uansett den samme; jeg rydder hyller, setter ut varer og koper i kassa. Det vil si, en av kassene - nå har vi faktisk fire stykker. Et hav av valgmuligheter!

Den nye butikken har ingen parkeringsplass. Ergo er det ikke så mange som gidder å ta storhandelen sin hos oss, og jeg klager ikke. Det renner inn med folk hele tida, men det selges færre varer per kunde. Og ettersom butikken ligger nær et bomiljø med mange små leiligheter, er det få barnefamilier som stikker innom. Ingen barn, dere! Mine dypeste bønner er endelig hørt! Det har vært et par skrikerunger på besøk, men det er ingenting sammenliknet med min gamle arbeidsplass.

Det bor kanskje ikke så mange barnefamilier i området, men det er en viss annen kundegruppe som gjør seg bemerket. Partysvensker. Haugevis av partysvensker.

Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Partysvenske #1: Hø?
Jeg (saktere): Vil du ha kvitteringen?
Partysvenske #1: Vad säger du? Kvitt-?
Partysvenske #2: Kvitto, Johanna! Kvitto!
Partysvenske #1: Ah, kvitto! Nej, den vill jag inte ha. Hahaha, "kvitteringen"!

Personlig synes jeg "kvitto" høres hakket tåpeligere ut enn "kvittering", men det er nå meg. Mandagsvakta mi var ikke så preget av partysvenskene (med unntak av en fyr som skjelte meg ut fordi han misset ølsalget - ordene "fan" og "fitte" ble brukt hyppig), men på lørdag sprintet de inn døra. Samtlige skulle ha øl, så klart. Man blir jo ingen fullverdig partysvenske uten party! Ølskapene våre står rett ved inngangen, og her (most opptil inngangspartiet, altså) bestemte tre-fire partysvensker seg for å ha en heftig diskusjon. Om øl. Nærmere bestemt billigøl. Hvilket billigøl smaker best, hvilket billigøl blir man fortest full av, og hvilket billigøl kan man eventuelt blande med sprit? Dessverre fikk jeg ikke hørt hvilken øl som gikk av med seieren, men det virket som Borg lå godt an.

Enhver butikk har sin egen Fru Gjerrig, også denne. En lav, middelaldrende dame som brukte omtrent tjue minutter på å bestemme seg for å kjøpe en bitteliten sjokolade - en Bergene Melk på sikkert tre gram.

Jeg: Seks kroner er det for den.
Fru Sjokolade: NEI! Den koster fem kroner!
Jeg: Jaha? På skjermen min står det -
Fru Sjokolade: Jeg var her i går, og da kostet den fem! Dere har endret prisen!
Ærlig talt. Har hun virkelig tenkt å starte en krangel for én krones skyld?
Jeg: Javel. Men prisene forandrer seg nesten hver uke, det er -
Fru Sjokolade: Du har å gi meg sjokoladen til fem kroner! Det er et prinsipp!
Kunder med prinsipper er de jeg liker aller best. Virkelig.

Jeg skjønner at det ikke er noe vits i å diskutere med denne dama. Hun skal ha mikrosjokoladen sin for en femmer, og hun kommer ikke til å forlate butikken før hun får det som hun vil. Imidlertid har jeg ingen returnøkkel og blir dermed nødt til å rope på kasselederen. Hun befinner seg på lageret og bruker litt tid på å komme seg tilbake til kasseområdet. I mellomtiden står gjerrigknarken med armene strengt i kors og glaner olmt på meg. Jeg glaner nesten like olmt tilbake, for nå blir det selvfølgelig kø. En lang kø som lett kunne vært unngått. Demonstrativt roper jeg på en kasse til. Kundene i køen ser oppgitt på hverandre fordi det ikke skjer noe, og en ung jente spør meg hva som egentlig er problemet. Jeg trekker på skuldrene og har lyst til å si noe svært stygt om Fru Sjokolade, men holder kjeft. Endelig kommer kasselederen med returnøkkelen. Jeg fjerner sjokoladen til seks kroner og slår inn en diversevare til en krone mindre.

Jeg: Sånn!
Fru Sjokolade: Koster den fem kroner nå?
J.A.
Jeg: Jada, det gjør den.
Fru Sjokolade: Skulle bare mangle!

Og deretter marsjerer hun ut av butikken med sjokoladen i neven. For min del kan hun godt få diabetes.

Hei, hå - nå er det jul... allerede

2010-11-22T13:23:00.005+01:00

På Facebook finnes det utallige grupper som skriker ut sitt hat mot jul i oktober. ”Nei til jul i oktober” har over 48 000 medlemmer, og jeg må si jeg er både imponert og rørt. Det er så flott å se så mange engasjerte mennesker! Og et så viktig og meningsfylt tema, da gitt! Kjør debatt, liksom!

Vel, vel. Kommende julefeiring blir min fjerde som butikkansatt, og til dere som ikke visste det fra før – butikkmedarbeidere er selvfølgelig ansvarlige for at pepperkaker, julegodis og julebrus havner i hyllene allerede i oktober. Det er med andre ord helt riktig å komme bort til oss, skjelle oss ut etter alle kunstens regler og generelt klage til krampa tar dere.

Dame med sykkelhjelm (slenger en boks pepperkaker på disken): Hallo! Selger dere slikt allerede, altså? 
Jeg: Eh, ja. Julevarene kom faktisk to uker tidligere enn planlagt i år! Og vi er nesten nødt til å sette dem ut, ellers - …  
Dame med sykkelhjelm: Jeg synes det kommer tidligere og tidligere for hver år, jeg! Det er jo ikke noe koselig å spise pepperkaker i oktober!  
Jeg: Nei, jeg er vel for så vidt enig med deg i det. Men… -  
Dame med sykkelhjelm: Helt forkastelig, er det! Det kan da ikke fortsette sånn! Kommer pepperkakene i september til neste år da, eller? Og juletrærne i oktober? Håh! 
Jeg (vet ikke hva jeg skal si): Hm, ja, det kan man jo lure på…  
Dame med sykkelhjelm (peker på pepperkakeboksen): Skal du ikke slå den inn? 
Jeg (litt paff): Eh? Skal du ha den?
 Dame med sykkelhjelm: Selvfølgelig skal jeg det! Hvorfor tror du ellers jeg legger den på rullebåndet? 
Jeg: Åja, jeg beklager. Trodde bare at… nei, glem det.  
Dame med sykkelhjelm: Ungene er så glad i de kakene, skjønner du! Og de koster jo bare ti kroner boksen!
 Jeg: Jasså… jeg skjønner.

Jeg håper hele familien nøt pepperkakene! Et par dager senere var jeg på jobb igjen, og etter en stund i kassa kom det en liten gutt bort i meg. Han lurte på om vi hadde julebrus. Det kunne jeg forsikre ham om at vi absolutt hadde, og trasket deretter bort til det gigantiske julebrustårnet som var plassert midt i butikken. Tomt. Ikke en julebrusflaske å se. På to-tre dager hadde kundene drukket opp hele bruspallen vår. Et par timer seinere fikk jeg enda en juleforespørsel.

Stresset dame: Selger dere ikke julekalendere her? 
Jeg: Nei, dessverre. Ikke ennå. Men de kommer nok om ikke så lenge, antakelig i begynnelsen av november.  
Stresset dame: Det hjelper jo ikke meg så mye, jeg trenger kalenderen i morgen!
Høh? Hvorfor det?
Jeg: Hm, åja. Beklager.
Stresset dame: Søren altså!

Jaja, dere. Nå er det bare en liten måned igjen til jula faktisk setter inn. I skrivende stund selger butikken min julebrus, julekaker og julemarsipan i store mengder. Julekalenderne har kommet, ekle sjokoladekalendere til ti kroner, og de selges i bøtter og spann. Ribba vi hadde på tilbud for et par uker siden, ble utsolgt etter få dager. Julesylte, lutefisk og julepølse slenges opp på rullebåndet. Juletallerkenen til Fjordland også. Forbrukerne setter åpenbart pris på både julegodter og -kjøttvarer. Er det egentlig så rart at julevarene slippes i oktober og november, når de blir utsolgt gang på gang?   

Jeg bare spør.

Gjesteopptreden: Kjøpt og betalt

2010-11-14T15:06:00.004+01:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Denne historien kommer fra Christine.

En eldre fyr har handla noe som tilsvarer to nesten fulle bæreposer.
Jeg: Får du med deg alt?
Jeg hjelper til å pakke de siste varene.
Han: Ja, hvis du hjelper meg ut med det, så.
Jeg: Klart jeg kan det.
Vi strekker oss litt for kundene.

Jeg bærer posene halvveis ut av butikken da han kommer på at han har en pantelapp. Jeg løser inn lappen mens han tusler mot bilen.
Ute ved bilen gir jeg ham pantepengene.

Han: Nei, de kan du få siden du er så snill og hjelper meg ut til bilen.
Jeg: Jeg kan ikke ta imot...
Han: Hvorfor ikke?
Jeg: Øh.. jeg vet ikke...
Han: Nettopp.

Etter fire forsøk på å gi ham pengene ga jeg opp og putta de 12 kronene i lomma.

Jeg: God helg da! Så ses vi helt sikkert neste gang du skal handle!
Han: Ja, det tar nok litt tid å bli kvitt detta.
Han peker mot varene.
Jeg (spøkefullt): Da ses vi om en ukes tid da.
Han: Ja, med mindre du vil komme hjem til meg da.
Jeg: Øh... Jeg jobber jeg vettu.. he...he...
Han: Men du er vel ferdig en gang?
Jeg: Og så har jeg en hund som jeg må hjem til.
Her ble det en fryktelig pinlig stillhet.
Jeg: Jeg må nesten gå inn og jobbe igjen, jeg. God helg 'a!

Jeg måtte ta meg sammen for ikke å løpe inn. Men jeg fikk 12 kroner da. Og hvis du ser bort fra hans nederlag ved å bli avvist (av en som er 40 år yngre, det ikke burde kommet som et sjokk), tror jeg dagens han ble bedre av at jeg var snill og grei.

Gjesteopptreden: Hagesenter

2010-11-11T11:14:00.003+01:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Denne historien kommer fra Ole som jobber på hagesenter, et sted hvor kundene nesten er litt for blide og hyggelige.

I motsetning til det å jobbe i en dagligvarehandel har man på et hagesenter mye mer dialog med kundene og vi selger i tillegg så mye forskjellig og det er vanskelig å ha kunnskap om alt (i og med at kundene bruker alt i fra egenlagde navn til latinske navn på alt fra planter til gjødsel, frø, redskaper, osv.) er det mange som forventer det. Likevel går det som oftest greit – jeg er faktisk utrolig glad i jobben min.

Men - en ikke så voldsomt herlig mandag ettermiddag i mai (som er den travleste tiden i året) da køene til de tre kassene vi har – og betjente – stod nesten femti meter lange, kom det en eldre mann til min kasse. Med seg hadde han en pose fra vårt hagesenter og hver gang dette skjer får jeg lyst til å bare rope
"NEI GÅ VEKK, GÅ UT, VIL IKKE SE NOE BYTTELAPP, DU FÅR IKKE PENGENE TILBAKE".
Men dette er da ikke et alternativ, så jeg smilte da han kom mot meg.

Jeg: God dag!
Mann: Hei. Jeg skulle ha byttet disse her.
Han viser frem seks Gardena-koblinger, sånne som er til hageslanger.
Jeg: Ah, ja, men det skal nok gå bra
De lå i emballasjen og han viftet med kvitteringen.
Jeg: Bare finn deg noen nye i hylla og kom til kassa igjen, så ordner vi det.
Mann: Ah, må jeg stå her i denne køen igjen? Ja vel, greit.
Jeg: He-he, ja jeg beklager, det er litt hektisk her på denne tiden av året.

Mann finner det han skal ha og stiller seg i køen igjen.

Jeg: Ja, du fant deg noen nye?
Mann: Ja. Jeg skal bytte de jeg hadde med, i noen med andre dimensjoner.
Jeg løfter de andre koblingene opp av posen han hadde med, inkludert en som ikke hadde emballasje.
Jeg: Det skal nok gå bra med de fem, men denne kan jeg ikke gi deg noe bytterett på.
Jeg løfter opp koblingen som ikke har emballasje.
Mann: Du tuller med meg, ikke sant? Jeg er god kunde her og har sikkert handlet her for flere tusen!
Den dagen Rimi gir meg spesialbehandling for det skal jeg gi deg forståelse for den kommentaren.
Jeg: Det gjør ingen forskjell hvor mye du har handlet for, vi får ikke solgt den igjen. Beklager.
Mann: Jeg skal bytte den!!!
Jeg: Nei, det går ikke. Det er ikke vår feil at du har tatt den ut av emballasjen.
Mann: Jo, det... FAENS DRITTSERVICE!
Jeg: Nei, det er det ikke. Men du skal ha de andre, eller? (Smiler med sammenbitte tenner)
Mann: Hmpf.
Jeg: Ja, de nye koblingene du valgte deg var dyrere enn de andre. Det blir 154,50.
Mann: Herregud for en drittbutikk dette er.
Han trekker kortet.
Jeg: Kvittering? Ha en fortsatt god dag!
Jeg kvitrer og smiler så bredt at jeg ser nesten dum ut.

Jeg ble så sint av denne mannen at jeg frivillig spurte om pause og gikk for å skure kundetoalettene.

Gjesteopptreden: Kunden har alltid rett - uansett

2010-11-10T11:16:00.000+01:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com

Denne historien kommer fra Bea som jobber i bokhandel.

Bøker er en populær julegave, og bra er det, for folk burde lese mer. Det er allikevel ikke alltid at mottaker blir like begeistret for gaven, men det er ikke noe problem, det er bare å bytte den (i hvert fall så lenge du har byttelapp, men det er en annen historie). Kunden jeg nå skal fortelle om, hadde byttelapp. Flott. I og med at han var så flink at han hadde husket byttelappen, antok jeg ham for å være en snill og grei kunde, smilte, ga ham tilgodelappen og kvitteringen på returen, og tenkte ikke mer over saken.

Før vi går videre i historien, kan litt bakgrunnsinformasjon være nyttig. Du vet når du handler på Rema, skal ha varer for 50 kr og betaler med en tohundrelapp? Da får du 150 kr tilbake. Det står da på kvitteringen hvor mye du har fått tilbake. Samme, enkle logikk gjelder også for tilgodelapper. Du returnerer en bok, på kvitteringen står det at du har fått en tilgodelapp tilbake, der summen av vekslepengene vanligvir står. På samme måte som Rema-kvitteringen ikke gjelder som 150 kr, gjelder tilgodelappkvitteringen ikke som en tilgodelapp. Det er det derimot ikke alle som forstår. De fleste sier dog "Åh, beklager, her har du tilgodelappen" eller "Åh nei, da har jeg glemt tilgodelappen hjemme, her har du penger" når jeg forklarer dem dette, og saken er ute av verden. Om det bare alltid var så enkelt.

Kunden fra første avsnitt, la oss heretter kalle ham Mr. Tilgode, kommer til kassen med en bok han har valgt seg ut. Jeg slår den inn, og han rekker meg kvitteringen på tilgodelappen han fikk tidligere.

Jeg: Åh, dette er kvitteringen på returen. Har du tilgodelappen?
Mr. Tilgode: Hva? Du fikk den jo der.
Jeg: Nei, dette er bare kvitteringen. Jeg trenger tilgodelappen jeg ga deg for å kunne trekke fra beløpet.
Jeg forklarer ham så det samme jeg forklarte dere i sted.
Mr. Tilgode: Vel, da har du gjort feil, for jeg er HELT BOMBESIKKER på at jeg aldri fikk noen annen lapp en denne.
Det hender dog at jeg husker én spesiell kunde veldig godt, og dette er tilfellet her. Jeg husket godt at jeg hadde gitt ham tilgodelappen, og i tillegg spesifisert at det var forskjell på kvittering og tilgodelapp.
Jeg: Jeg husker godt at jeg ga deg tilgodelappen, du kan ikke se etter i lommene? Kanskje den har gjemt seg bort i lommeboka?
(Åh, som jeg hater munterhetsfraser som den siste).
Mr. Tilgode: JEG ER HELT SIKKER PÅ AT JEG ALDRI HAR FÅTT NOEN ANNEN LAPP, HØRER DU, JEG HAR KRAV PÅ DISSE PENGENE!
Jeg: Jeg kan dessverre ikke gi deg avslag uten å ha bevis på det.
Og det kan jeg jo ikke heller. For det første blir det vanskelig å forklare for sjefen, for det andre blir det diff på kassa og surr på regnskapskontoret, for det tredje har han sannsynligvis tilgodelappen ett eller annet sted og vil da kunne bruke den på nytt, og for det fjerde er jeg i hvert fall ikke snill mot så sure folk.
Mr. Tilgode: Vel, da skal jeg I HVERT FALL ha tilbake boken jeg returnerte.
Men, i og med at vi nå har kjøpt den tilbake i bytte mot hans tilgodelapp, går selvsagt ikke det.
Jeg: Jeg kan dessverre ikke ...
Mr. Tilgode: (Han lener seg inn over disken, rager over meg, og skriker så håret mitt blafrer bakover) HVA ER DET DU SIER? GÅR DERE INN FOR Å STJELE FRA MEG HER?
Søren, tatt på fersken! Vi har skiftet strategi – nå skal vi bli rike på å svindle kunder ved å nekte dem å bruke tilgodebevis.

Slik fortsetter det en stund. Køen blir lengre og lengre, de andre kundene mer og mer utålmodige, og jeg reddere og reddere. Plutselig kommer dog en tredjepart inn i samtalen: hans kone. Hun har nemlig funnet tilgodelappen. Han hadde gitt den til henne.

Mrs. Tilgode: Her er den, jeg hadde den visst, hehe ...
Jeg: (Nå med et overanstrengt smil og morderiske tanker) Flott, da trekker vi den fra her, sånn, da blir det 50 kroner å betale.
Mr. Tilgode: HVA? JEG HAR ALDRI FÅTT DENNE TILGODELAPPEN! DET ER BARE SVINDEL OG TØV! JEG HAR ALDRI, ALDRI FÅTT DEN DER TILGODELAPPEN!
Han styrter ut av butikken med posen i hånda, og jeg tenker at Gud, så deilig det må være så sikker på seg selv at man har rett, uansett hva.

Su(p)re epler

2010-11-08T11:15:00.003+01:00

Uke 43, dere! Fest og moro fra dag én, både på Rimi og hos ICA Supermarked. Hos oss var det megatilbud på smågodt i løsvekt, mens ICA hadde superuke. Åh, superuke... jammen glad jeg er kvitt den dritten. Det vil si - jeg trodde jeg var kvitt den dritten.

Kåpedame (som ikke står i kø, men skviser seg inn foran kassa likevel): Hallo der!
Jeg (som slår inn varer for harde livet - det er rushtid): Ja?
Kåpedame: Er det sånn at dere har kjøttpålegg til reduserte priser i dag? Førti prosent eller noe sånt?
Jeg (prøver å oppsummere ukas tilbudsvarer): Eh... nei, jeg tror ikke det? Det høres ikke kjent- ...
Kåpedame: Men jeg fikk en avis i posten hvor det sto at det var tilbud på kjøttpålegg i dag! Nye tilbud hver dag hele uka, førti prosent rabatt!
AHA! Superuke hos ICA! Kjenner meg igjen!
Jeg: Åja! Det høres ut som ICAs superuke! Vi har ikke de tilbudene, dessverre.
Kåpedame: Jasså? Men er ikke dette ICA, da?
Joda, jeg sitter her med Rimi-klær fordi jeg synes de er finere enn ICAs uniformer.
Jeg: Nei, butikken ble til Rimi i september. Men det er en ICA Supermarked på Storo Sent- ...
Kåpedame: Så dere har ikke tilbud på kjøttpålegg, altså?
N.E.I.
Jeg: Nei, dessverre. Men du får dem altså hos ICA!
Kåpedame: Hvorfor har ikke dere tilbud på disse varene? Rimi selger jo de samme varene som ICA gjør?

Det blir stadig vanskeligere for meg å ekspedere haugevis med kunder samtidig som jeg må diskutere Rimi/ICA-problematikk med denne dama. Jeg begynner å bli en smule lysten på å bli kvitt henne.

Jeg: Vi har faktisk ikke like mange varer som ICA. Kjedene samarbeider jo på et vis, men vi har ulike tilbud og ulik pris på varene våre.
Kåpedame: Men hvorfor kan ikke dere også ha sånn superuke, da?
Og hvorfor kan ikke du akseptere at du er på besøk hos feil kjede?
Jeg: Eh, det vet jeg ikke. Men som sagt, ICA Supermarked ligger på Sto- ...
Kåpedame: Jeg gidder ikke kjøpe noe her hvis dere ikke har kjøttpåleggtilbudet!

Og dermed masjerer hun småsnurt ut av butikken. Kanskje like greit.

Rimi hadde imidlertid flere gode tilbud i uke 43, blant annet smågodt. 6,90 pr. hekto, perfekt timet til Halloween-hysteriet i helgen. (ICA solgte smågodt til 7,90, akkurat som det er noe å skryte av! Alle på Rimi lo av dem!)

For dem som ønsket en litt sunnere lørdagssnacks, kunne vi tilby norske, saftige epler til 14,90 pr. kilo. Kundene digger de norske eplene våre, faktisk fikk jeg positive kommentarer flere ganger i løpet av uka. Imidlertid selger vi fortsatt røde, utenlandske epler til normalpris, og disse kan muligens likne bittelitt på de norske. En middelaldrende dame, heretter kalt Fru Bedreviter, syntes i hvert fall det. Hun lasset flere kilo epler opp på disken, og ble særdeles furten da hun tok en kikk på kvitteringen i etterkant.

Fru Bedreviter: HALLO! Disse eplene er da på tilbud nå, til 14,90? Det står 24,90 her på kvitteringen!
Jeg: Ja, du har kjøpt utenlandske epler. Det er de norske eplene som selges til 14,90.
Fru Bedreviter: Men jeg har da kjøpt norske epler?!
Jeg: Eh, dessverre. Du har kjøpt de utenlandske. Men de ser jo ganske like ut, så det er ikke så rart at du tok fe- ...
Fru Bedreviter: TROR DU IKKE JEG VET HVILKE EPLER JEG SELV HAR PLUKKET UT OG KJØPT?!
Tror du ikke jeg vet hvilken epletype som er på tilbud?
Jeg: Eh, joda. Men du har faktisk kjøpt de utenlandske eplene.
Fru Bedreviter: Nei, det har jeg ikke! Disse er norske, det kan da hvem som helst se! Og jeg vil ha dem til riktig pris!

Nok er nok, også for en tålmodig butikkansatt. Det står flere kunder i kø, og jeg har rett og slett ikke tid til å fortsette denne tåpelige diskusjonen. Jeg griper tak i damas eplepose, strammer plastposen rundt ett av eplene og peker på klistremerket.

Jeg: Pleier det å være Südtirol-merker på norske epler, eller? Jeg tror nok jeg har rett når jeg sier at du har kjøpt de utenlandske.
Fru Bedreviter: Åh. Du har vel et poeng der. OK. Hm. Ehe, ha det bra!
Jeg: Ha det!
Haha, PWNED!

Moralen er: Ikke tro at du vet mer om epletyper enn butikkansatte. Sistnevnte er ikke så dumme som de ser ut til.

Gjesteopptreden: En helt vanlig godtepose

2010-11-03T11:16:00.003+01:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Denne historien kommer fra Silje som jobber i en Meny-butikk.

En eldre dame kommer inn i butikken og spør høyt: «Har dere godtepose?»

Jeg: Hva slags godtepose tenker du på da?
Dame: Sånn vanlig svart godtepose.

Jeg tenker så det knaker for å prøve å forstå hva det er hun kan mene.

Jeg: Hva er det i den godteposen da, er det sjokolade i den?
Dame: Nei det er ikke sjokolade i den. Hallo, jeg spør etter en helt vanlig godtepose.

Jeg er fortsatt ikke sikker på hva dama tenker på, men tar henne med bort i godteriavdelingen. Vi har sjokolade adskilt fra annet godteri, og vi går jo da bort til hylla med annet godteri.

Jeg: Kan det være denne du tenker på?
Jeg viser henne en «Godt og blandet»-pose
Dame: Kan det være så vanskelig da? Jeg skal ha en helt vanlig godtepose!

Etter mange forsøk på ulike godteposer sier damen: Men den pleier å stå på andre siden.

Med andre ord der sjokoladen står.

Jeg: Men der står det jo bare sjokolade, og du sa jo det ikke var sjokolade i den?
Dame: Nei, det er ikke sjokolade i den. Men det hender det er noe karamell i den, og den pleier å stå på øverste hylle på andre siden.

Så vi tusler over til sjokoladehylla og jeg vrir nok en gang hjernen min for å finne ut hva det kan være hun mener. Jeg prøver å tenke typisk ”eldre dame” og kommer på tanken av Twist.

Jeg: Er det Twist du mener?
Dame: Nei, det er det ikke! Det er en vanlig godtepose!

Jeg finner fram en Twist-pose og viser henne.

Jeg: Er det denne du mener?
Dame: Ja, der er den, ja! Helt vanlig godtepose!

Når i alle verden ble Twist noe annet enn sjokolade? Og når i all verden begynte man å kalle det «en helt vanlig godtepose»?

Noen dager etter dukket dama opp igjen. Denne gangen var det krokan-is på pinne hun skulle ha. Krokanis på pinne finnes ikke – så vidt jeg vet, men hun mente hardnakket på at det var det hun skulle ha. Etter mye om og men viste det seg at det var en PinUp hun skulle ha…

Gjesteopptreden: Falske poser

2010-10-30T11:15:00.003+02:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Denne historien kommer fra Eva Ceclie som har jobbet halvannet år på ICA.

Når man jobber i matbutikk møter man ganske mange spesielle kunder. Et eksempel på det er en av våre stamkunder, som kjennetegnes ved at han bare har en halv brille på seg, pluss lukten av han som kan kjennes mange meter unna. Han kjøper seg alltid en flaske med cola og en sjokolade, og hver eneste gang, uansett om jeg har gitt han pose eller ikke, så strekker han seg over kassa for å ta en pose selv. Men han tar ikke bare en, han drar til seg fem, seks stykker, før han velger ut en av dem i midten som han putter varene sine i. Resten av posene lar han bli liggende nederst ved kassa. Ikke bare er det veldig irriterende, men jeg har også lurt på om han hadde noen spesiell grunn til å gjøre det, så her om dagen fant jeg ut at jeg var nødt til å spørre:

Jeg: Trenger du mer enn en pose til det der?
Han: Neida, bare en!
Jeg: Å ja... Hvorfor tar du så mange da?
Han: Det er noe feil med dem, skjønner du.
Jeg: Hæ? Er det noe feil med posene?
Han: Ja! Noen er ekte, og noen er flaske...
Jeg: Falske mener du?
Han: Ja, nettopp! Jeg har merket det mange ganger!
Jeg: Å ja... Skjønner...

Så der har vi forklaringen! Falske poser er jo ikke bra.

Minneverdige kunder, del 2: Fru Gjerrig

2010-10-21T11:55:00.002+02:00

Vel, vel. Det skal neimen ikke være lett å skaffe seg en ny jobb! Har jeg sendt ut diverse søknader til ulike matkjeder, skrytt av meg selv til nye potensielle arbeidsgivere og lagt ut om hvor høyt jeg elsker butikklivet? Ja. Har dette resultert i noe annet enn "sucks to be you, lykke til videre"-mailer fra samtlige søknadssteder? Nei. Har stakkars Line blitt nødt til å krype til korset, snakke med sin tidligere sjef og trygle om å få sin gamle jobb tilbake?

...

Hun har nok det, ja. Ikke at jeg egentlig måtte trygle - sjefen min ble meget fornøyd da jeg spurte om jeg kunne komme tilbake - men likevel. Jeg bor ikke i nærheten av butikken lenger, og reiseveien blir lang og stressende midt i rushtida. Dessuten er det ganske flaut når kundene ser spørrende på meg og sier "men har ikke du sluttet, da?", og jeg må knise tåpelig og innrømme at jeg er tilbake fordi jeg ikke fant meg noe nytt.

MEN! Det finnes også lyspunkter i all denne elendigheten. For det første er ICA Nær historie, og vår lille butikk har nå blitt en fancypancy Rimi-sjappe. Billigere varer (kundene merker faktisk stor forskjell), flunkende nye hyller og cashguard. Og ekstreme åpningstider. Hvorfor stenge klokka ti når man kan stenge klokka elleve? Jeg bare spør, liksom!

Uansett - kundene er stort sett veldig fornøyde med den nye butikken. Som følge av de tydelige prisendringene har kundemassen økt, og det er mange nye fjes å se. Mange av disse nye fjesene synes det er en supergod idé å ta med seg barna sine på handletur (mer om dette i et senere innlegg), men ellers er det god stemning på jobb. Det er hyggelig å snakke med mine dypt savnede kolleger igjen, og jeg er alt i alt fornøyd med å være tilbake. (Enda mer fornøyd vil jeg nok være når jeg får lønn i november, men det er en annen sak).

Nå har jeg skrevet mye uinteressant. Dette innlegget skulle jo egentlig handle om Fru Gjerrig, som (dessverre) har begynt å vanke i butikken etter at vi ble Rimi. Fru Gjerrig handlet på ICA av og til, og da var hun alltid i skrekkelig dårlig humør. Hun brukte gjerne minst tre kvarter på å plukke med seg fem-seks varer, og ved en anledning ringte hun til vår konkurrent Prix for å spørre dem om hva de tok for en pakke vitaminer hun vurderte å kjøpe hos oss. Hun måtte jo selvfølgelig undersøke om Prix hadde en lavere pris på vitaminene! Telefonopprigningen ble gjennomført midt på gulvet i butikken, helt åpenlyst. Virker som en herlig kundetype, eller hva?

Man skulle jo tro at Fru Gjerrig er i bedre humør nå, med lavere priser og en nyoppusset butikk. Men neida.

En torsdag kveld er hun på plass. Hun ankommer i titida, med en halvfull Kiwipose i hånda. Antakelig har hun vært hos Kiwi først, og nå går hun hit for å fullføre billigvare-touren sin. Hun bruker, som vanlig, umenneskelig lang tid på bestemme seg for hvilke varer hun skal ha. Alle prislablene blir studert i detalj. Etter å ha brukt minst ti minutter borte ved avisene, hvor både Dagbladet og VG skumleses, går hun bort til frysedisken og myser ned i den.

Fru Gjerrig: DU!
Jeg: Eh, heisann. Ja?
Fru Gjerrig: Jeg lurer på hva denne her koster!
Hun holder opp en eske med frosne konfektbiter.
Jeg: Jeg har dessverre ikke prisen i hodet, men jeg kan sjekke den i kassa hvis du vil!

Fru Gjerrig stønner oppgitt og går de fem superlange skrittene bort til meg. Jeg undersøker prisen på iskonfekten og forteller henne hva den koster.

Fru Gjerrig: Uffameg, så utrolig dyrt! Hvor mange biter er det i den pakken, da? Hm, 9 stykker ja. Det blir jo veldig mye penger per bit, da! Ærlig talt!

Jeg holder klokelig kjeft mens Fru Gjerrig står og diskuterer det mulige konfektkjøpet med seg selv.

Fru Gjerrig: Jeg får vel ta den, ta!

Hun lemper de få varene sine opp på disken. En pantelapp har hun også med seg. Jeg scanner den inn og legger den i lomma, slik jeg pleier å gjøre. Deretter slår jeg inn resten av varene. Fru Gjerrig surmuler når jeg forteller henne totalsummen, men rekker meg en tohundrelapp. Vekslepengene kommer strømmende ut av maskinen (cashguard, vet dere!), og jeg gir henne kvitteringen på eget initiativ. Fru Gjerrig snapper den til seg og nileser den, fortsatt stående rett foran kassa. Etter en liten stund kommer det en annen kunde, og hun blir nødt til å flytte seg ned til varene sine. Hun har ikke begynt å legge dem i posen sin ennå. Så kikker hun plutselig opp og ser olmt på meg.

Fru Gjerrig: Hallo! Jeg tror du har slått inn noe feil her! Den konfektesken kostet da ikke så mye?
Det går ikke an å "slå inn noe feil", din grinebiter.
Jeg: Jaha? Jeg kan sjekke prisen i kassa på nytt hvis du vil?

Fru Gjerrig rekker meg konfektesken og ser på meg med et fryktelig mistenksomt blikk. Jeg scanner konfekten på nytt, som (ikke overraskende) koster nøyaktig det samme som den gjorde forrige gang jeg slo den inn. Fru Gjerrig kikker på kvitteringen sin.

Fru Gjerrig: Hm... ja, det stemmer vel. Det får gå for denne gang.
"Får gå for denne gang"?!

Deretter stiller hun seg nederst i kassa igjen, fortsatt med kvitteringen most inntil ansiktet. Her skal det visst kontrolleres til det kjedsommelige. Innimellom kikker hun opp på meg, stadig like mistenksomt. Det er tydelig at hun tror jeg er en ond forbryter som er ute etter å stjele alle pengene hennes. Jeg synes den intense overvåkingen begynner å bli en smule ekkel, og ettersom det ikke er noen andre kunder i nærheten begynner jeg å bevege meg ut av kassa.

Fru Gjerrig: Vent nå litt!
Hva er det nå da?!
Jeg: Ja?
Fru Gjerrig: Den pantelappen jeg ga til deg... kan jeg få ta en ekstra titt på den? Hvis du har den i nærheten?
Herregud, tror hun faktisk at jeg har snytt henne for de usle pantepengene?

Jeg setter meg tilbake i kassa, drar fram alle pantelappene fra bukselomma og finner Fru Gjerrigs blant de øverste. Jeg rekker den til henne.

Jeg: Her! Vær så god!

Fru Gjerrig kikker på pantelappen. Kikker på kvitteringen sin. Kikker stygt på meg. Kikker tilbake på pantelappen. Kikker tilbake på meg. Kikker på kvitteringen atter en gang. Kikker på meg igjen. Så sukker hun.

Fru Gjerrig: OK, det er vel greit da!

Hun rekker meg pantelappen, som jeg smetter ned i lomma før jeg nærmest sprinter ut av kassa og gjemmer meg i fruktområdet. Her sitter jeg halvveis på huk fram til Fru Gjerrig har forlatt butikken. For hun går faktisk til slutt, etter enda noen minutters kvitteringsstirring. Jeg lusker fram fra skjulestedet mitt. Litt seinere kommer kollegaen min bort til meg og lurer på hvorfor jeg vandrer rundt i butikken og vrir meg i hendene.

Jeg: Senvirkninger! Hun gjerrige dama var nettopp innom!
Kollega: Hahaha, jeg skjønner hva du mener. I forrige uke var hun her i over en time, jeg trodde aldri hun skulle gå sin vei.

For noen dager siden var Fru Gjerrig innom igjen. Da tillot hun seg å "handle" (dvs. studere kvitteringen) fram til ti over elleve, slik at vi ikke fikk stengt butikken før kvart over. For å si det sånn - Fru Gjerrig er min nye favorittkunde. Seriøst ass.

Minneverdige kunder, del 1

2010-09-27T12:10:00.001+02:00

Det er sommer, sol og generelt en vakker og hengiven onsdag. Jeg tilbringer hele ettermiddagen i kassa, og humøret mitt synker stadig etter hvert som antallet "jeg skal bare ha masse grillmat og øl"-kunder øker. Så kommer det selvfølgelig et barn bort til meg. Dette barnet, en liten jente på omtrent åtte år, har vært innom butikken utallige ganger i fellesferien. Hun er veldig snakkesalig. Jeg er også veldig snakkesalig (for å si det pent), men jeg er fryktelig dårlig til å prate med barn. Jenta legger fem pakker med kattemat på disken.

Jente: Katten vår har fått unger!
Jeg (totalt uinteressert): Jaha, ja. Det er jo koselig.
BRYR. MEG. IKKE.
Jente: Ja! Det er fire stykker, den ene er hvit med svarte flekker, den andre er nesten helt svart, den tredje er...

Jeg lider meg gjennom diverse info om de nusselige kattungene. Plutselig føler jeg meg litt slem. Det er nesten ingen kunder i butikken, jeg holder på å krepere av kjedsomhet, og jeg er faktisk veldig glad i katter. Og her sitter jeg og surmuler over en jentunge som i grunnen kan gjøre jobbvakta mi litt mer sosial. Jeg tar meg sammen og stiller et par oppfølgingsspørsmål til det jenta forteller meg. Etter å ha fått uhyre detaljerte opplysninger rundt kattene (hvem som kanskje skal få dem, hvilken katt jenta selv håper på å kunne beholde etc.), kommer det en ny kunde til kassa. Jenta forlater butikken. Jeg kikker på klokka og konstaterer at det fortsatt er en trilliard timer igjen til vi kan stenge for dagen.

Så kommer jenta tilbake.

Jenta: Jeg glemte å kjøpe kalkunpølser til mamma! Kan du vise meg hvor de er hen?

Jeg drar meg selv ut av kassa og tar med meg jenta bort til pølsedisken. Det viser seg at vi ikke har kalkunpølser, bare pølser som inneholder både kylling og kalkun. Jentas mor liker ikke kylling- og kalkunpølser, så jenta kan i hvert fall ikke kjøpe dem! Da blir moren sint og sur og i det hele tatt. Javel.

Jeg: Hm, da er det kanskje best å ikke kjøpe noe. Du kan jo gå bort til Pri-
Jenta: Er ikke du skikkelig lav?
Excuse me?
Jeg: Eh. Joda, jeg er kanskje litt-
Jenta: For du er jo voksen! Mamma er mye høyere enn deg!
Tror ikke jeg liker moren din.
Jeg: Hehe, det er ikke alle som er høye selv om de er voksne. Jeg klarer meg ganske greit selv om jeg er litt lav!
Jenta: Jeg håper i hvert fall at jeg blir mye høyere enn du er når jeg blir stor! Det er ikke noe fint å være såå lav!
Jeg: ...

Barn, altså. Så utrolig sjarmerende og hyggelige! På den annen side kan voksne også være ganske ille. Noen uker tidligere hadde jeg besøk av en fyr som skapte tidenes kleineste stemning i butikklokalet.

Sleazy mann i 30-årene: Halla! Hvor finner jeg kondomer?
Jeg (peker): De henger der borte, ved siden av batteriene.

Fyren studerer de tre hengerne både lenge og vel. Utvalget består av kondomtypene Näkken, Profil og Easy. Plutselig snur han seg brått og traver tilbake mot kassa igjen.

Sleazy mann i 30-årene: Du! Har dere ikke Good Vibration Kit?
Jooda, når jeg tenker etter har jeg gjemt en hel haug bak kassa her.
Jeg: Vi har nok bare de typene som henger der, dessverre!
Sleazy mann i 30-årene: Jasså. Det var jo dumt.

Deretter stiller han seg ved siden av kassa og glaner intenst på meg. Det er ingen andre kunder i butikken, og jeg merker at en viss pinlig stillhet kommer snikende innover oss. Som den store pratemakeren jeg jo er, takler jeg som regel slike situasjoner ved å snakke. Note to self: Lær deg å holde kjeft.

Jeg: Ehh, altså... det kan jo hende at vi får inn Good Vibration Kit seinere... hvis den er... godt etterspurt.
Sleazy mann i 30-årene (smiler sleskt til meg mens han legger varene sine på båndet): Jah, det får vi da håpe! Du vet - damene liker den vibreringa. Hehehe!
HVA FAEN SKAL JEG SI NÅ?!
Jeg: Eh, hehe, jaha ja, OK...
Kjempebra, Line! Strålende innsats! Klapp på skuldra!
Sleazy mann i 30-årene: Vel, du får si til sjefen din at han skal ta inn den typen! Da får dere sikkert flere kunder også!

Så blunker han til meg, tar varene sine under armen og forlater butikken. Jeg sitter betuttet igjen i kassa. Like etter trasker kollegaen min forbi, stopper opp og spør meg hvorfor jeg er så "sinnssykt rød i fleisen". Flott.

De små hærverkerne

2010-09-08T12:20:00.002+02:00

Long time, no see. Jeg har ingen jobb lenger. Det er litt deilig og litt trist. Mest deilig, det skal jeg innrømme. Etter nesten fire år som butikkmedarbeider er det greit med en pause. På den annen side er det ikke spesielt lønnsomt å være arbeidsløs, og jeg har allerede startet jakten etter noe nytt. Eller, jeg skal starte. Jeg må bare nyte friheten en ørliten stund til. Uansett kommer jeg garantert til å bli ansatt i en ny matvarekjede når den tid kommer, så det er bare å glede seg! Jeg gleder meg i hvert fall... supermye.

En av de tingene jeg absolutt ikke savner med butikklivet, er barn. Dere som har lest denne bloggen en stund, har muligens fått med dere at jeg ikke akkurat er så begeistret for slike fysaker. Snarere tvert i mot, faktisk. Dere kan si hva dere vil om hvor fantastisk søte, yndige, kosete og snuskeluskete unger kan være, men jeg er altså ikke enig. Punktum. Som kasseansatt møter man nemlig en haug med drittunger, og dette innlegget er viet til noen av dem. De små hærverkerne.

Det er en vanlig fredag kveld i begynnelsen av juni. Rushet er over for flere timer siden, og jeg tusler fraværende rundt i godteavdelingen (som er nærmest kassa) og rydder i hyllene. Plutselig oppdager jeg noe særdeles oppsiktsvekkende. Det ligger en brukket Smilrull i hylla! Knekt tvers over! Masse sjokolade ligger strødd utover alle de andre rullene. Kollegaen min kommer tilfeldigvis forbi, og jeg viser ham funnet mitt.

Kollega: Ojsann. Herregud, hvem er det som gidder å drive på sånn? Sikkert noen ungdommer.
Jeg: Ja. Eller noen barn...

I løpet av kvelden gjør flere jeg oppdagelser - utallige sjokoladeruller i hyllene ser slik ut:

Her er det åpenbart noen som er ute etter å ødelegge sjokoladene våre. Eller halvveis ødelegge dem. Vi som jobber i butikk vet godt at kunder ikke rører varer som ser bittelitt herpa ut, så disse varene ligger alltid igjen i hylla i en evighet og går til slutt ut på dato. (Hvis dette gjelder sjokolade eller noe annet godt, hender det av og til at vi legger det på personalrommet og spiser det selv. Men det er litt hemmelig, og dessuten ikke poenget i denne historien).

Lørdag morgen: Detektiv Line sitter og speider i kassa. Til å begynne med er det bare gamle damer på besøk, og jeg mistenker egentlig ikke dem for å ødelegge sjokoladeruller. Faktisk detter jeg litt ut av etterforskerrollen min noen timer, men er raskt tilbake igjen idet jeg blir oppmerksom på tre små guttekrek som spankulerer mot godterihyllene. De har på seg fotballdrakter, og jeg mistenker dem øyeblikkelig for å være venner av min slaskete lillebror. Jeg regner altså med at vennene hans ikke er noe særlig bedre. Den ene gutten i trekløveret kjenner jeg igjen, han har besøkt butikken mange ganger tidligere. Ved flere anledninger har han forsøkt å få varer gratis ved hjelp av frekke kommentarer, uten å lykkes. Jeg har dessverre ikke mulighet til å gi kunder gratisvarer helt uten videre, og særlig ikke til barn.

Uansett - guttene går mot sjokoladen. Jeg ekspederer en annen kunde for øyeblikket, og strekker halsen så langt jeg kan for å følge med på guttene samtidig. Multitasking er en av mine (få) spesialiteter. Kunden kikker selvfølgelig dumt på meg der jeg sitter som en sjiraff. Jeg slår inn varene i rekordfart for å bli kvitt utsiktshindringen fortest mulig, og idet kjøpet gjennomføres ser jeg tydelig at den ene drittgutten griper tak i en sjokoladerull og bender den hardt fram og tilbake. AHA!

Jeg kaster meg dramatisk ut av kassa og sprinter bort til guttene.

Jeg: Hva er det du driver med, egentlig?!
Gutt #1: Hæ?
Jeg: Jeg så at du bøyde på den sjokoladerullen! Og i går fant vi en brukket Smil i hylla! Dere er klar over at dette kan kalles hærverk?

Hva gjør barn når de blir tatt på fersken, mon tro? Legger de seg flate, unnskylder seg og gråter en skvett for syns skyld? Vel, det gjorde i hvert fall ikke disse ungene. De skyldte på hverandre i stedet.

Gutt #1: Hallo, det er ikke bare jeg som har gjort dette! Han der har også gjort det!
Gutt #2: Det har jeg vel ikke, det har jeg vel ikke! Seriøst, jeg har ikke gjort noenting!
Gutt #3: Jeg gjorde det bare litt, det er han som har gjort mest!

Så der står de, da. Og peker på hverandre mens de skriker uforståelig. Jeg gir opp.

Jeg: Vet dere hva, det er totalt uinteressant for meg hvem av dere som har gjort det ene og det andre. Men jeg kommer til å informere sjefen min om det som har skjedd, og nå vil jeg at dere skal gå.

Gutt #1 (den frekkasen): Hallo, du kan jo ikke bare kaste oss ut da!
Jeg: Selvfølgelig kan jeg kaste dere ut! Dere ødelegger varene våre! Skal jeg rope på sjefen min med én gang, kanskje?

Guttene piler ut døra. De kan jo ikke vite at sjefen min nesten aldri er tilstede på lørdager. Kollegaen min får derimot gleden av å høre hele historien i detalj når han slentrer forbi kassa litt seinere - og han ler godt av meg der jeg sitter og vifter engasjert med armene mens jeg forteller. Det er vel lov til å være litt stolt når man har kastet ut slike fæle drittunger? Det synes i hvert fall jeg. Amen.

Fellesferiens gleder

2010-07-27T13:15:00.000+02:00

Nå er det - som de fleste muligens har fått med seg - sommer. Butikken jeg jobber i, ligger i et område hvor folk generelt er ganske velstående. De har svære hus, fine hager og kule biler med plass til hele familien. Jeg synes at disse menneskene burde være hjemme i ferien. Når man har et slikt stort, flott hus og en lekker hage, er det da tullete å reise langt vekk bare fordi det er sommer? Ærlig talt! Etter min mening bør alle som bor her pelle seg hjem igjen, ligge i hagen og sole seg og nyte livet. Og gå og handle på ICA. Helst flere ganger om dagen. Vær så snill? I så fall blir jeg og alle mine kolleger meget takknemlige.

Parkeringsplassen vår er nemlig like tom som en skolegård antakelig er på denne tida av året. De få kundene som stikker innom butikken, kjøper bare en brus og går ut igjen. Hyllene er ryddet, de få varene vi mottar er satt ut, og kassene er vasket ørten ganger. Generelt ser hele butikken fabulous ut. En fantastisk ren og ryddig butikk = fryktelig få kunder. Jeg, som har vært så heldig å få lov til å jobbe hver dag i to uker, skal ikke legge skjul på at jeg kjeder meg litt av og til. Faktisk kjeder jeg meg en hel del. Konstant, når jeg tenker etter.

Heldigvis er jeg en meget kreativ jente. I hvert fall blir jeg veldig kreativ når jeg er tvunget til å sitte i en tom butikk nesten åtte timer hver dag. Faktisk lurer jeg litt på om jeg skal kutte ut alt som heter utdanning og heller satse på en kunstnerisk karriere. Hva sier dere, virker ikke denne kvitteringsvifta særdeles lovende?

Eventuelt kan jo ICA ansette meg som en slags illustratør. Man kan vel ikke nekte for at kundeavisa ble atskillig mer sjarmerende etter at jeg arbeidet litt med den?

Vel, vel. Ellers hører jeg mye på radio, ettersom sjefen vår faktisk har gitt oss lov til det. Da p3 valgte å sende en viss Karpe Diem-låt for sikkert tohundrede gang i løpet av tre timer, ble jeg irritert. Så irritert at jeg glemte at det faktisk kommer kunder på besøk innimellom.

Jeg: Herregud, da! De skal vel ikke spille den sangen nå igjen?!
Kunde: Eh. Hei, hei.
Jeg: Ehe, heisann. Jeg beklager.
Kunde: Høhø, det går fint. Er det stille her om dagen, eller?

"Stille" er vel bare forbokstaven. Til og med min superkollega, som aldri gjør en flue fortred og ble kåret til årets ansatt i 2009, kjeder seg litt:

I løpet av våre vakter sammen har vi spilt hangman, gjennomført selvlagde quizer og hatt høytlesing av FHM. Dette er selvfølgelig ikke noe vi pleier å gjøre til vanlig. Men ferie er ferie! Forøvrig liker vi å gjøre noe ekstra for kundene våre nå som det er sommer. (Les: Vi liker å gjøre noe ekstra for kundene våre fordi dette medfører at vi selv får noe å bruke en halvtime eller to på). Se hvilke lekre smaksprøver min nevnte kollega lagde på lørdag!

Ingen skal komme og si at vi ikke gjør en skikkelig arbeidsinnsats! I dag er det imidlertid bare fire dager igjen til jeg skal ta på meg den røde ICA-uniformen for aller siste gang. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg synes det er trist eller ikke.

Gjesteopptreden: Fra Lene

2010-07-26T22:26:00.001+02:00

Gjesteopptreden: Emoanonym

2010-07-24T12:30:00.000+02:00

Jeg har jobbet i ulike matbutikker de siste årene, og kundene....

En liten, rar jente som ofte pleide å komme innom var der igjen. Hun hadde flere ganger tidligere feks. puttet en 200 grams-sjokolade i øvre del av genser-ermet, for så å ha påstått at hun har "glemt at hun la den der" idet hun blir på vei ut.
Denne dagen hadde hun med handlelapp:
Jenta: Har dere puffa ris?
"Ja, det har du her," sier jeg og kaster en pose til henne.
Jenta: Nei... Det står jo at dette er puffET ris..
Jeg: Men det er jo det samme, bare at du sier det på dialekt.
Jenta: Kan jeg låne telefon og ringe mamma?

I en tidligere anledning har jeg jobbet som baker i en dagligvarebutikk, hvor jeg også har en del kundekontakt.
En kvinne kommer bort i bakeriet mens jeg står og holder på med noe jeg helst ikke kan gå fra:
Kvinnen: Du, jeg ser ingen pris på denne kaken.
Jeg: Å, men prisen skal stå der borte, det er jeg sikker på.
Jeg er veldig vant til at kunder ikke ser ordentlig etter, og ber de derfor alltid ta en ekstra titt før jeg blir med dem selv.
"JEG SER FORTSATT IKKE DEN FORBANNA PRISEN!!!!!!!" sier hun og SLENGER kaka ned i kakedisken idet jeg kommer etter henne for å hjelpe henne.
Hun puster og peser mens hun går fram og tilbake.
Jeg: Nei, de har visst tatt vekk labelen. Jeg kan godt ringe lageret og spørre om du vil?
Da går hun.

Kunde nummer 3 er priceless. Jeg jobber fortsatt som baker, og spaserer rundt utenfor bakeriet da en kunde kommer inn med en pantelapp.
Han: HVA ER DETTE FOR NOE! Her har jeg stått og pantet flasker for 7 kroner, så trykker jeg på knappen, og da står det at jeg kun får 2,50! Her går jeg på butikken i beste tro, og jeg FÅR SÅ VIDT DE ØKONOMISKE ENDENE TIL Å MØTES, så prøver dere på toppen av det hele å SNYLTE meg! Nå ANER jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre!!
Alt dette roper han superfort, så det er umulig å bryte inn på noen som helst måte. Jeg må bare stå der og ta imot talen.
Jeg: Eeh, nå har jeg ikke noe med den pantemaskinen og gjøre, men jeg kan godt ringe og høre med lageret så du får så mye penger du skal....
Han: NEI, hva skal jeg gjøre!!! Mine økonomiske ender sliter nok fra før, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, dette er det VERSTE jeg har opplevd i HELE mitt liv! 7 kroner og 2,50 - hvor DUM er den pantemaskinen egentlig! Herregud, det er det absolutt VERSTE...
Jeg: Går og ringer lageret jeg da...
Mens jeg går bak for å ringe ser jeg ham sparere videre i butikken mens han roper at dette er det "ABSOLUTT VERSTE" han noengang hadde opplevd. Så jeg driter i hele fyren og håper noen andre ansatte tar seg av ham.

Kunde nr. 4 står og ser på at jeg setter inn nystekte brød i hyllene, før han tar i et av de VARME brødene og spør:
"Ja, er det stekt i dag det her eller?"
Jeg: Nei du, dette ble stekt i forrige uke.

Gjesteopptreden: Koselig på Spar

2010-07-23T12:23:00.000+02:00

Gjesteopptreden: Rema 1000 og bill.mrk. Slesk

2010-07-22T12:16:00.000+02:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Her kommer det historier fra Berit.

#1
Det var en helt vanlig lørdag på Rema 1000. Kundene kom med overfylte handlevogner som resulterte i meterlange kvitteringer. Etter noen timer i kassa, fikk jeg endelig anledningen til å komme meg bort litt. Idet jeg gikk, kom det inn en mann, som spurte:

Mannen: Har dere gass her?

Jeg gav han en nøkkel og viste han veien ut i gangen. Ut fra ansiktsuttrykket hans og dømme, så det ut som noen hadde skrevet et stort spørsmålstegn i skallen hans. Jeg tenkte: "Ehh, forventer du at jeg skal være med, eller hva?" Han er en lokal kunde, så jeg vet at han er en som kan komme med en spøk nå og da, så dette var jo ikke helt unaturlig.

Jeg: Ja, det er inn døra til høyre i gangen.

Han enda mer spørrende på meg. Jeg begynte å miste tålmodigheten, og sørget for å uttrykke meg tydeligere enn forrige gang.

Jeg: Ja, her er nøkkelen til dass.
Mannen: DASS?! Jeg skal da ikke på dass, jeg spurte etter gass!

Du aner ikke hvor flau jeg ble over mine tette øreganger. Så passende at det var flere kjentfolk tilstede. Såklart måtte alle le, inkludert kunden selv, og påpeke den nye ansiktsfargen min. Idet øyeblikket skulle jeg ønske at jeg hadde en spade å grave meg ned med...

#2
Jeg var på jobb og gjorde et forsøk på å være hyggelig og kundevennlig etter en ellers så lang dag. En kunde hadde fått gjennom alle varene sine i kassen min, men sendte ungen sin til å hente noe mer.
"Det kommer snart noe mer, så jeg kan ikke betale enda."
Jeg nikket bekreftende, og utbrøt: "Åja, så han kommer snart tilb..."
Idet øyeblikket kom ungen tilbake og moren gav meg tidenes styggeste blikk. Det var først da jeg innså at avkommet hennes var ei jente. Ehe, det var ikke så åpenbart hvilket kjønn det var. Tro meg.

3#
Det var en fredagskveld og jeg gjorde mine vanlige gjøremål ute i butikken. Jeg holdt på med mitt, og merka snart at to mannlige kunder stod et lite stykke unna og stirra som besatt. Jeg prøvde å ignorere det og fortsatte jobben, men ble helt ærlig distrahert av å ha dem i sidesynet. Jeg kunne ikke fatte hva faen som var problemet deres. Plutselig begynte han ene å bevege seg nærmere og nærmere. Det eneste jeg la merke til ved han i det øyeblikket, var den utvaska og vide shortsen fra 70-tallet han hadde på seg. Jeg fryktet det verste, men levde i håpet om at han skulle lenger bort for å hente en vare.

MEN NEIDA.

Før jeg visste ordet av det, stod han rett bak meg. Granska meg fra topp til tå. Helt uten videre, utbrøt han: "Fin dame!" Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre - rett og slett. Heldigvis forduftet han langt nok vekk til at jeg fikk "gjemt meg" litt. I mellomtiden prøvde han å ta kontakt med to andre kvinnelige kollegaer av meg, der han blant annet spurte etter telefonnumre og gav samme "kompliment" som han gjorde til meg. Det lille jeg fikk sett av han var jaggu nok. Du skulle sett dét dollargliset. ÆSJ!

Ellers var jeg heldig å komme i kontakt med en delvis tannløs femtiåring, som tydeligvis hadde sett et par bilder av meg på Facebook gjennom en felles venn.
Mannen: Heihei, du! *slesk latter, stirre opp og ned på meg*
Jeg: Ja, hei, ja..
Mannen: Driver og rydder du da? Hehe
Jeg: Jadda, må nesten det, vettu!
Mannen: Ja-a.
Jeg: *likegyldig*
Mannen: *trekker pusten* Jeg så noen fine bilder av deg på Facebook, forresten!
Jeg: Åfydda, hva var det for noe?
Mannen: Nei, det sier vi ikke noe om! *slesk latter*

I det øyeblikket visste jeg heller ikke hva jeg skulle tro. Hva svarer man på sånt? Hvordan skal man reagere - spy eller grine? Jeg finner ikke ord. Gudskjelov viste det seg at det bare var noen "spenstige" bilder av at jeg og søstra mi gjorde akrobatiske øvelser på gresset. Farlige greier, altså...

Og mens vi er inne på ekle ting:

Denne historien kommer fra Oda.

Jeg jobber på en liten lokal kiosk. Der er det tipping. For å få tippe må kundene våre stikke inn et tippekort i en kortleser, og det er ikke alltid den fungerer. Dette var en av mine aller første arbeidsdager hvor jeg jobbet helt alene og en middelaldrende mann kommer inn og skal tippe.

Han setter kortet inn i kortleseren, men maskinen leser det ikke så jeg ber han ta det ut og inn. Kunden får øyekontakt med meg og sier: Ja, det liker du vel kan jeg tenke meg. Hehe. *blunk*

Ubekvem og litt redd får jeg det unnagjort så fort som mulig. Sier ikke mer enn æsj.

Gjesteopptreden: Nordkapp

2010-07-20T12:12:00.004+02:00

Gjesteopptreden: Knut er tilbake!

2010-07-07T14:39:00.001+02:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

For en god stund siden hadde Knut et alle tiders gjestinnlegg her. Nå har jeg fått mail av ham igjen:

FIRE TING JEG ALDRI KOMMER TIL Å SI TIL KUNDER

På lunchrommet på Joker'n hvor jeg har sommerjobb henger det en plakat som skal guide kassemedarbeidere i alkohol og tobakksalg og spørsmålet om legitimasjon. Her er hva du skal si dersom vedkommende viser seg å være passert atten før muren falt.

Om jeg noen gang skulle finne på å bruke nr. 3, vil jeg lage gåseøyne med fingrene akkurat som de har skrevet det her.

Gjesteopptreden: Historie fra en kioskansatt

2010-06-30T22:31:00.000+02:00

Gjesteopptreden: Ta lærdom, eller le!

2010-06-28T22:31:00.002+02:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Anette, som har jobbet i en elektrobutikk i nesten 12 år. Hun har møtt mange rare kunder opp gjennom årene.

En gang klarte jeg ikke holde munn og spøy ut en lettere spydig kommentar som resulterte i mye rot og gavekort til kunden:
Vi hadde en populær kaffetrakter på tilbud, og det var rift om de få vi hadde fått inn. Ofte står det i avisen vår at det er maks én per kunde eller husstand, men ikke denne gangen…

Kunde 1 står og diskuterer med kollegaen min: Kom igjen, kan ikke jeg få kjøpe 2?
Kollega: Nei, dessverre så er det maks én per kunde, fordi det er et så bra et tilbud.
Kunde 1: Men da kjøper jeg én og kona mi én så går vel det greit?
Kollega: Nei, dessverre så mente jeg én per husstand

Dette er en kjent diskusjon vi ofte har med kundene på tilbudsvarer

Kunde 1: Du (han leser av navneskiltet mitt og skal liksom være kompis), snille du, kan ikke jeg få kjøpe to stykker av deg?
Jeg: Men kollegaen min sa vel i fra i sted?
Kunde 1: Jo'a, men jeg har jo handlet masse hos dere før, bare sjekk dataen din.
Jeg: Du mener de 2 pakkene med støvsugerposer og lysrøret for 3 år siden?
På dette tidspunktet er jeg lettere oppgitt over "kompisoppførselen" hans og gir etter og lar han kjøpe de to kaffetrakterne. (Håper du brenner deg på skoldvarm kaffe!)
Jeg: Ok, greit, du skal få kjøpe to stykker du da, siden du er så "god" kunde...

Kunden betaler og er på vei ut døra da neste kunde henvender seg i kassa.

Kunde 2: Har dere ikke mer igjen av kaffetrakteren på tilbud?
Jeg: Nei, dessverre så ble det akkurat utsolgt.
Kunde 2: Ja er ikke det typisk? Dere har aldri varene dere reklamerer for. Lokker kunder helt ut hit for å kunne lure dem til å kjøpe noe helt annet, gjerne dyrere!
Jeg (oppgitt): Nei, vi hadde flere igjen men noen krangla seg til å kjøpe mere enn én.
(Titter bort i retning av Kunde 1 som nesten er ute av døra.)

Da snur Kunde 1 i døra og stormer bort til kassa.

Kunde 1: Står du her og baksnakker meg til andre kunder? Makan til nesvis selger du er!
Kunde 2: Ja, fy søren det var kjempedårlig gjort! Ungdommen nå…
Jeg: Men, men… Jeg sa jo bare sannheten til Kunde 2?! Du (Kunde 1) snakka deg jo til å kjøpe mer enn én og hadde ikke du kjøpt to stykker hadde Kunde 2 fått sin ene han har kjørt så langt for å kjøpe!
Og hvorfor i alle dager tar Kunde 2 samme side som Kunde 1? Jeg prøvde jo egentlig å forklare han hvorfor vi var tomme!
Kunde 1: Kan jeg få nr til sjefen din?!
Han er tydelig opphisset.
Jeg: Selvfølgelig kan du det. Her er mailadressen hans og min så kan du gjerne klage til han.
Jeg vet nemlig at jeg ikke hadde gjort noe galt og at han ville backe meg opp i saken.

Kunde 1 og 2 raser ut av butikken og var tydelig opphisset da de dro.
Noen dager senere får jeg en mail fra hovedkontoret via sjefen min. Den rotta, Kunde 1 har da sendt klage til ikke min sjef, nei, men til administrerende direktør og klaget på meg. Det eneste positive som var å si om den saken var at han hadde beskrevet hendelsen akkurat som den skjedde uten å ljuge på meg enda mer ufine ting.
Alt i alt endte det med en beklagelse fra hovedkontoret og ett gavekort på 500,- til Kunde 1. Og jeg fikk en løftet pekefinger av sjefen min mens han humret over utfallet.

Så kjære butikksfolk, leksen her er at skal du ”baksnakke” kundene dine så sørg for de enten er steindøve eller uten for hørbar rekkevidde! Det nærmeste jeg kommer spydighet i butikk nå er når jeg sier hadet til kunden og de ikke svarer. Da hender det at jeg ganske høyt sier: Eller ikke!

Eller nå ljuger jeg, jeg var litt spydig en dag i siste uke da en kunde skulle ha en lader til mobilen sin:
Jeg: Nei, den har vi dessverre ikke, men jeg kan bestille en til deg?
Kunde: Men dere selger jo mobilen her, og jeg kjøpte jo den her for ikke så lenge siden??
Jeg: Jo da, men da fulgte det vel med i esken da du kjøpte den?

Kunden tok den og skjønte hun hadde tabbet seg ut.

Ta lærdom eller le!

Gjesteopptreden: Trenger "dings"

2010-06-26T20:35:00.000+02:00

Flere legitimasjonshistorier

2010-06-24T12:13:00.006+02:00

Her om dagen leste jeg gjennom Ingrids artige legitimasjons-innlegg, og humret for meg selv. Da slo det meg at jeg faktisk har mange liknende historier på lager, og nå som det er sommer og sol og ”ølsesong” passer det jo fint å legge dem ut. I min butikk er vi veldig strenge når det gjelder legitimasjonsplikt (det burde alle butikker være!), og jeg blir stadig skjelt ut av sinte ungdommer som ikke får øl. Det er mange som ikke vet at man skal vise legitimasjon uoppfordret hvis man er under 23 år, for å si det sånn.

En gang kom det en guttegjeng inn i butikken. Jeg fulgte dem med øynene der jeg satt i utkikkstårnet mitt (dvs. kassa), og jeg skjønte raskt at ingen av dem var fylt 18 år. For det første så de ut som de var rundt 14-15, og oppførselen deres var mistenkelig. De småløp rundt i alkoholavdelingen, fniste nervøst og stakk hodene tett sammen. Plutselig sprintet nesten hele guttegjengen ut av døra – kun én av dem ble igjen. Til gjengjeld skulle han kjøpe fire sixpacks med øl. Jasså, tenkte jeg.

Jeg: Hei! Har du legitimasjon? 
Gutten flakket med øynene og klappet seg dramatisk på bukselommene.  
Gutt: Å nei, det har jeg visst glemt gitt! 
Jeg: OK. Da kan jeg dessverre ikke selge denne ølen til deg.  
Gutt: Men jeg er 18, altså! 
Helt sikkert.  
Jeg: Så lenge du ikke kan vise meg gyldig legitimasjon, får du ikke kjøpt øl.  
Gutt: Åh, kom igjen a! Vær litt grei! 
I så fall vil greiheten min koste meg jobben, din drittunge. 
Jeg: Hehe, jeg tror ikke det du. Jeg tror ikke at du er gammel nok til å kjøpe alkohol, heller.  
Gutt: Helvete!

Og det var enden på ølvisa for ham. Jeg var fornøyd. Det blir jeg også når jeg tar folk med falsk legitimasjon. Jeg er født og oppvokst der butikken min ligger, og takket være skolekatalogene vi fikk på ungdomsskolen, har jeg en viss oversikt over hvem i nærområdet som er yngre enn meg. Selvfølgelig vet jeg ikke hvem alle er, men jeg er veldig flink til å kjenne igjen folk jeg har sett på denne type bilder – og huske navnene deres. Faktisk er dette en av mine største spesialiteter her i livet. Eh, kanskje min eneste spesialitet. Uansett:

Snusgutt: Hei.  
Husker at han der er yngre enn meg. 
Jeg: Hei! Har du legitimasjon?
Snusgutt: Ja, her.  
Haha, det der er jo en av vennene hans. Likner ikke, en gang.  
Jeg: Eh, dette er ikke deg. Jeg kan ikke selge-
Snusgutt: OK, OK!   

Og så sprintet han ut, rød i trynet. Det er tydeligvis ikke så festlig å bli tatt med falsk legitimasjon. Noen måneder seinere kom fyren tilbake, med nok en snusboks i hånda. Denne gangen kunne han imidlertid bruke sitt eget bankkort – nå hadde han fylt 18.  

Jeg (med et smil): Jasså gitt, nå kan du bruke ditt eget leg altså?
Snusgutt (flau igjen): EHEHE, ja.   

Er det ikke irriterende med folk som kjenner igjen alt og alle, dere? Synd for mindreårige at jeg er en slik person.   

Av og til kommer legitimasjonen til tidligere klassekamerater på besøk:

Jeg: Hei, hei! 
Åpenbart mindreårig gutt med masse øl: Hei.  
Jeg: Har du legitimasjon?
Åpenbart mindreårig gutt med masse øl: Jada. Her.

Jeg tar en rask kikk på kortet, og må øyeblikkelig anstrenge meg for å ikke begynne å le. Bildet på bankkortet er nemlig av Martin, en gutt jeg gikk i klasse med gjennom hele barneskolen. Faktisk så jeg ham nesten hver dag fram til vi begynte på videregående. Martin befinner seg for tiden i en annen by, der han studerer.

Jeg: Dette er ikke deg.  
Gutten begynner umiddelbart å flakke med blikket. Et klassisk tegn på at man bruker falsk legitimasjon.  

Åpenbart mindreårig gutt (nervøs): Jojo, det der er meg.  
Jeg: Nei, det er det ikke. Dette er Martin, som jeg gikk i klasse med i seks år.
Åpenbart mindreårig gutt (med tynn stemme): Åh… ja vel.
Jeg: Ja. Med andre ord får du ikke kjøpt øl av meg. Faktisk kommer jeg til å melde fra om dette til sjefen min, og hvis du prøver deg med falsk legitimasjon igjen…-
Åpenbart mindreårig gutt (rødflammet ned til halsen): Greit.  

Deretter spurtet han ut av butikken. Jeg ga meg selv en velfortjent stjerne i boka.

Moralen er: Ikke bruk falsk legitimasjon, det er strengt forbudt og kan få alvorlige konsekvenser for både deg og den du låner leg av hvis du er uheldig. Dersom du ikke er gammel nok til å kjøpe alkohol, får du pent vente til du blir 18. Det finnes dog andre (og hakket mer lovlige) måter å få tak i alkohol på selv om du er mindreårig. Det vet jeg alt om, tihi.   

Forøvrig kommer det også ungdommer som tror de ser så voksne ut at det ikke er noe vits i å ta med seg et bevis på hvor gamle de er. Som jeg skrev innledningsvis: Hvis du er under 23 år, er du faktisk pliktet til å vise legitimasjon uoppfordret. I hvert fall er du nødt til å ha med deg legitimasjon, slik at du har noe å vise fram hvis personen i kassa spør deg. 

Kjempehøy gutt: Halla! 
Hm, han der ser altfor ung ut i ansiktet til å være over 23. 
Jeg: Hei! Har du legitimasjon? 
Kjempehøy gutt: Nei, det har jeg ikke. Bussen min går om to minutter, jeg har bare med meg busskort. Det er jo bare tre øl! 
Jeg: Sorry, jeg kan ikke selge til deg hvis du ikke har leg.  
Kjempehøy gutt: Hallo! Du ser vel at jeg er over 18! Jeg har handla her mange ganger før! 
Eh, jeg har i hvert fall aldri sett deg tidligere.
Jeg: Jaha. Hvor gammel er du, da?  
Kjempehøy gutt: Jeg er 18 år, født i 91! Jeg går på Fagerborg! 
Hvilken skole du går på er vel strengt tatt ikke spesielt relevant. Du kunne gått på Harvard for min del! 
Jeg: Ja vel, det kan godt hende. Men så lenge du ikke har leg, kan jeg dessverre la deg kjøpe øl her. Du er nødt til å ha med deg legitimasjon når du er under 23 år!
Kjempehøy gutt: Faen ass, dette gidder jeg ikke!

Og så gikk han. Det var jo egentlig ikke noe poeng i å bli stående, heller. Om han faktisk var 18 år, er det umulig å vite. Øl fikk han i hvert fall ikke. Lurer på om han rakk bussen sin…   

PS! Har du kjempelyst til å sjekke ut dine egne kunnskaper om legitimasjonsbruk og ølsalg? Sjekk ut Ølsalgsskolen på http://olsalg.no/!

Pin(s)eaften

2010-06-09T11:00:00.003+02:00

Lørdag for snart tre uker siden, også kjent som pinseaften, hadde butikken jeg jobber i kortere åpningstid enn vanlig. De aller fleste butikker (unntatt Bunnpris og liknende kjeder med bittesmå lokaler) stengte tidlig på pinseaften. Dette var ikke noe jeg eller de andre ansatte hadde bestemt, tvert i mot. Faktisk er det en lov som bestemmer at butikker skal stenge tidligere. For å sitere en meget seriøs kilde (les: Wikipedia): ”Pinseaften må butikker over 100 kvadratmeter stenge senest klokken 16.00.”

Altså stengte min ICA presis klokka fire denne lørdagen. Imidlertid åpnet vi klokka åtte som vanlig – min kollega og jeg var på plass en halvtime i forveien. Jeg hadde vært på jobb kvelden før, og for å være helt ærlig gledet jeg meg ikke så fryktelig mye til å tilbringe ni timer i kassa. Men må man så må man – og jeg trøstet meg med at jeg skulle gjøre en skikkelig samfunnsinnsats denne dagen. (Og at jeg fikk hundre prosent tillegg etter klokka ett).  

Vel, vel. Det var, som det gjerne er når jeg har helgevakter, strålende vær fra tidlig morgen. Kundene lot vente på seg de første timene, og vi brukte tiden vår på å sortere vekk råtne pærer og druer i fruktavdelingen. Etter hvert kom det flere kunder på besøk, og til min store skrekk hadde mange av dem en ting til felles – utallige poser med pantegods. Panteautomaten vår er fryktelig liten og fryktelig følsom, og det skal ikke mye til før den piper hysterisk eller bestemmer seg for å spytte ut flasker det tilsynelatende ikke er noe galt med. Dermed sier det seg selv at den ikke blir spesielt fornøyd når enkelte kunder presser inn seksti-søtti flasker på kort tid. GNØEØRLEFHF, sier den da. Og deretter: DUT DUT DUT DUT DUT DUT DUT. Eller, enda verre: PIIIIIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIIIIP. Sistnevnte lyd, som er den verste lyden jeg vet om, betyr at panteautomaten er skikkelig sint og sur. Og da er det ikke alltid like lett å gjøre den glad igjen.

Pinseaften, fra nå av bedre kjent som ”Den store pantedagen”, ble med andre ord ingen stor fornøyelse. Det ble en del DUT DUT DUT og PIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIP, for å si det sånn. Panteautomaten hadde ingen god dag, og det hadde ærlig talt ikke jeg heller. Jeg var sliten og jobb-lei i utgangspunktet, og når kundene i tillegg begynte å stille irriterende spørsmål…

Sur kunde med 1500 flasker: Hvorfor fungerer ikke panteautomaten nå? Flaskene mine kommer jo bare ut igjen!
Jeg: Eh… faktisk vet jeg ikke helt hvorfor automaten ikke vil ta flaskene. Vent litt, jeg skal… -
Sur kunde med 1500 flasker: Vet du ikke hvorfor? Jobber du ikke her?
Jeg: HERREGUD NÅ ER JEG SÅ JÆVLA LEI AV Å FÅ DET SPØRSMÅLET! JA, JEG JOBBER HER!!!!!

Neida, jeg sa ikke det. Bare inni meg. Til tross for diverse pantegrusomheter (jeg blir fortsatt litt sint ved synet av en pantekunde) var det enkelte artige lyspunkter i løpet av de ni timene på jobb.

Gammel dame: Heisann! Du, er det ikke sånn at dere pleier å ha halv pris på påskegodt?
Jeg og min kollega i kor: EH… jooda. For to måneder siden. Nå er det pinse.

Kollegaen min (som er en servicemaskin av dimensjoner) fikk den gamle damen til å kjøpe en annen type godt i stedet. Da hun gikk ut av butikken litt seinere, fornøyd som få, fniste vi. Det begynner tross alt å bli en stund siden påskegodtet ble solgt til halv pris.

Som jeg sikkert har nevnt tidligere i løpet av dette (fordømt lange) innlegget – det var ikke spesielt mange kunder innom butikken på pinseaften. Ikke før klokka ble fem på fire. Noen av dere husker kanskje at vi skulle stenge presis klokka fire denne dagen? Vel, kundene kunne ikke brydd seg mindre. Her skulle det handles til den store gullmedalje, og alle vet jo at en lørdagshandel helst gjøres i sneglefart. På dette tidspunktet hadde jeg DUT DUT DUT og PIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIP i hodet, og bittelitt lyst til å komme meg hjem. Derfor vil jeg ikke akkurat påstå at jeg ble smørblid da kundene sprintet inn i butikken som om de var på jakt etter en skjult diamant.

Klokka ble fem over fire. Klokka nærmet seg ti over fire. Og vi hadde fortsatt ikke fått muligheten til å stenge. Butikken skulle vært stengt presis fire (jeg har et sterkt behov for å gjenta dette hundre ganger), og etter den tid brøt vi faktisk loven. For å være helt ærlig dreit jeg ganske langt i loven akkurat da, jeg brydde meg mest om meg selv og min egen stakkars kropp. Kollegaen min var også temmelig gåen, og vi bestemte oss for å lukke igjen skyvedøra slik at flere kunder ikke kunne slippe inn. Brydde folk seg om det? Gjett to ganger. Kundene glante dumt på døra, før de bestemte seg for å åpne den med hendene.

Jeg (henvendt til en dame med en unge på slep): Jeg beklager, men vi skal dessverre stenge nå.
Dame: Jada, jeg vet det. Skal bare ha et par ting!  

Deretter hentet hun en mini-handlevogn til avkommet sitt og trasket rolig inn i lokalet. Jeg hadde mest lyst til å samle både henne og alle de andre kundene inn i en håv, for så å kaste dem utover parkeringsplassen og le ondt. Akkurat dét lot seg naturligvis ikke gjøre, og som regel tenker jeg ikke slike tanker om kundene mine heller. Jeg var bare veldig sliten og lei. Butikken hadde vært åpen siden klokka åtte. Hvorfor måtte alle handle nå? 

Etter mye om og men, hundre tusen ”beklager, nå stenger vi” og intens service for å kvitte oss med de siste kundene, fikk vi endelig låst døra ordentlig. Mens vi tok oppgjøret og ryddet i butikken, kjørte det flere biler inn på parkeringsplassen. Enkelte folk kom bort til døra og banket på den og ropte hysterisk. Jeg holdt på å skrive ”HAHA, SUCKERS!!!” på en lapp og vifte den foran nesa deres, men jeg var litt for sliten til slike fantestreker. Da vi, nesten en halvtime på overtid, kunne forlate butikken for godt, møtte vi en dame på vei ut. ”Å nei, har dere stengt?”, sa hun. Vi nikket og beklaget i kor. For å si det sånn – fra min side var ikke denne beklagelsen spesielt ekte. Damen holdt nemlig en pantepose i hånda. Så trist at hun ikke fikk pantet da, gitt! Kjempetrist.

Mimretid

2010-05-26T15:00:00.003+02:00

Noen har etterlyst flere historier, og det blir selvfølgelig satt pris på. Imidlertid jobber ikke Ingrid noe særlig for tiden, og da dukker det ikke opp så mange historier. Mine kunder har oppført seg meget eksemplarisk i det siste, og det eneste jeg egentlig har å by på er diverse innlegg om hvor mye jeg misliker unger. Barn viser aldri eksemplarisk oppførsel når de handler hos meg, nemlig. Forøvrig synes jeg det er ganske traurig at bloggen aldri blir oppdatert, så nå slenger jeg ut en nokså gammel historie til dere:

ICAen der jeg jobber blir regnet som en ekte nærbutikk, og de aller fleste kundene som stikker innom er faste. Man blir ikke akkurat kjent med folk når man sitter i en butikk-kasse, men jeg får ofte hyggelige smil fra hundeluftere og andre turgåere når jeg en sjelden gang trasker rundt i området utenom arbeidstid. Imidlertid vil jeg ikke påstå at jeg faktisk kjenner noen av kundene mine, og det kommer jeg neppe til å gå inn for heller. Det får nesten være grenser.

I fjor var jeg, i likhet med flere av kollegene mine, avgangselev på videregående. Jeg brukte selvfølgelig ikke russebuksa mi mens jeg jobbet (bevare meg vel!), men det var likevel mange som fikk med seg at min tid som skolejente snart var over. Til og med kunder jeg ikke kunne huske å ha sett før.

Random kunde #1: Heisann! Sitter du her nå også, selv om du er russ?
EH, åssen vet du at jeg…?
Jeg (litt paff): Hehe, jada. Kan jo ikke skulke unna heller!
Random kunde #1: Nei, det er sikkert lurt å tjene litt penger innimellom også. Var du på Tryvann i helgen, da?
Hjelp. Hvorfor lurer han på dette?
Jeg: Ehe… nei, faktisk ikke. Men jeg drar nok opp dit natt til første mai, tenker jeg.
Random kunde #1: Kollegaen din, Andreas, er ikke han også russ? Jeg så dere sammen forrige uke!  
Herregud, nå begynner dette å bli creepy.
Jeg: Jo… han er det. Trenger du en pose, eller?
Random kunde #1: Ja takk! Pass på å ikke feste for mye disse ukene, da! Snart er det eksamen!
Er du moren min?
Jeg: Hehe… neida.

Litt seinere på dagen kom det en dame innom. Jeg gjenkjente henne ikke som stamkunde, men hun hadde åpenbart truffet meg en del ganger.

Random kunde #2: Hallo! Du jobber selv om du er russ, altså?
Enda en?
Jeg: Jeg gjør det, ja!
Random kunde #2: Jeg kan tenke meg at det blir deilig å slutte på videregående?
Jeg: Eh, jo da. Det blir fint.
Random kunde #2: Husker du på å lese litt til eksamen også?
HVORFOR bryr du deg om dette?
Jeg (litt freaka ut): Hehe. Jeg har nok ikke lest så fryktelig mye foreløpig, jeg tror… -
Random kunde #2: Men har du noen planer til neste år? Skal du studere, kanskje?
Jeg: Eh, jeg håper det. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å komme inn på studiet jeg har søkt.
Random kunde #2: Åh, så du vil ikke ta et friår?
Jeg: Øhm, nei. Ikke hvis jeg kommer inn på studiet, i hvert fall.
Random kunde #2: Jaja, det kan jo sikkert være greit å studere litt da!
Jeg: Hehe, jada. Var det to poser du skulle ha?

Noen uker etter disse to... interessante samtalene, kom enda en stamkunde på besøk. (Til info: Han handler ikke hos oss lenger. Imidlertid fersket jeg ham i å gå inn på dustebutikken Prix for noen uker siden. Hva var galt med ICA, om jeg tør spørre?!) Han pleide bestandig å være veldig søt og hyggelig, men hadde en lite pen hårfrisyre. Denne dagen la jeg merke til at han hadde klippet seg, og den nye sveisen passet ham mye bedre.

Nyklipt kunde: Hei, hei!
Jeg: Hei! Så fin du er på håret!

Kunden rødmet kraftig, og stotret fram et takk og et "det er litt uvant, da" mens han raskt stappet varene sine i posen og forsvant. Det er tydeligvis ikke bare kassesittere som kan bli satt ut av kommentarer - kunder blir også pinlig berørt hvis butikkarbeidere slenger ut en bemerkning. Selv om den er av det hyggelige slaget.

:)

PS! Dette innlegget ble laget som utkast før helgen. På lørdag var det pinseaften. Da tilbragte jeg ni - 9 - timer på ICA. Tro meg, det kommer et nytt innlegg om kort tid.

D for dårlig #3

2010-05-06T12:30:00.002+02:00

Ingrid har skrevet et par innlegg om mer eller mindre ubrukelige kassearbeidere i Drammen. Og, tro det eller ei, det finnes middelmådige kassadamer i Oslo også!

For et par uker siden besøkte jeg en viss ICA Supermarked-filial. Ikke fordi jeg hadde så fryktelig lyst, men fordi jeg trengte å slå ihjel noen minutter fram til trikken min gikk. Ettersom butikken jeg selv jobber i er relativt liten (og koselig!), blir jeg ofte litt fascinert når jeg en sjelden gang er innom ICA Supermarked. Og forvirret. Etter fire-fem minutters intens trasking på jakt etter varene jeg skulle ha, var jeg endelig på vei mot kassa. I min egen butikk er det bare to kasser, mens ICA Supermarked har minst fire. Ergo ble det vanskeligere å vurdere hvilken kasse jeg ville komme meg raskt og greit igjennom. Med trikken jeg ønsket å rekke i bakhodet stilte jeg meg pent i kasse nummer tre, hvor det for øyeblikket bare var én kunde foran meg. ”Wuhu, nå har jeg valgt riktig kasse”, tenkte jeg. Vel… så feil kan man ta.

Kassadamen som satt bak disken jeg hadde valgt meg ut, var nemlig ikke av samme perfekte slag som Ingrid og jeg er. Da jeg kom bort til kassa hennes, var hun i ferd med å slå inn kundens eneste vare – en firepack med Pepsi Max. Disse pakningene har en diger strekkode på hver side, slik at de skal være enkle å slå inn. Til alle kassearbeideres frustrasjon er ikke pakningen strukket ordentlig rundt flaskene, og strekkoden for enkeltflaskene stikker gjerne ut. La meg illustrere:

Strekkodeløsningen gjør at man må være en smule forsiktig når man slår inn disse firepackene. Hvis ikke, er det svært sannsynlig at man slår inn både en firepack og en enkeltflaske i samme vending. Selv har jeg opplevd dette utallige ganger, og det vedder jeg på at kollegene mine også har. Damen i kassa på ICA Supermarked slo inn kundens firepack, og i samme slengen fikk hun med en enkeltflaske. Hun sukket oppgitt, trakk fram returnøkkelen sin, og fjernet enkeltflaska. Jeg så medlidende på henne, ettersom jeg jo vet akkurat hvor irriterende situasjonen er. Kassadamen bestemte seg åpenbart for å starte hele innslåingen på nytt, og løftet firepacken mot sensoren. Imidlertid var hun ikke rask nok, og en enkeltflaske ble på nytt slått inn. Igjen så hun seg nødt til å starte hele operasjonen fra begynnelsen, og igjen slo hun inn en enkeltflaske sammen med firepacken. ”Du må løfte firepacken når du slår den inn, ikke skyve”, holdt jeg på å si til henne. Men jeg holdt kjeft. Jeg er da ingen masete bedreviter-kunde, er jeg vel? På femte forsøk knakk kassadamen koden selv, og løftet firepacken etter å ha slått den inn. Kjøpet ble deretter gjennomført. Jeg, som hadde begynt å bli redd for at trikken skulle kjøre fra meg, ble lystigere til sinns. Dette kom til å gå bra. 

Jeg la de tre varene mine, blant annet en pose med røde plommer, på båndet. Jeg fulgte med på skjermen med et halvt øye, og rykket til da jeg så at kassadamen slo inn ”pasjonsfrukt” til nesten førti kroner. Pasjonsfrukt er ikke det samme som røde plommer, verken kode- eller prismessig.

Jeg: Eh… unnskyld? Nå tror jeg du slo inn noe feil. Det der er plommer, ikke pasjonsfrukt. 
Kassadamen: Hæ? 
Jeg: Du slo inn pasjonsfrukt nå nettopp. I posen min er det plommer.   

Jenta stirret på meg med et glassaktig uttrykk i ansiktet.  

Kassadamen: Æh, jeg forstår ikke helt…? 
DET VAR DA VELDIG, DA! 
Jeg (fortsatt vennlig): Altså – jeg la en pose med plommer på båndet. Du slo dem inn som pasjonsfrukt. Pasjonsfrukt koster mye mer enn plommer, det er derfor jeg reagerer. 
Kassadamen: Neeei… det tror jeg ikke.  
Hallo! Jeg jobber faktisk på ICA selv! Jeg vet at jeg har rett!
Jeg: Eh… faktisk jobber jeg også på ICA, så jeg vet hva ting koster. Og hvordan ting ser ut. Jeg skal ikke kjøpe pasjonsfrukt, men plommer. Du har nok dessverre slått inn feil. 
Kassadamen (peker på plommeposen nederst i kassa): Ja vel. Hent dem, da.  
Pust inn. Pust ut. Pust inn. Pust ut.
Jeg: OK. Vær så god!

Av en eller annen merkelig grunn, bestemte kassadamen seg (nok en gang) for å annullere hele kjøpet og starte fra begynnelsen.

Kassadamen (peker igjen): Hent de andre varene også! Jeg trenger dem, de må slås inn på nytt.
Du er klar over at jobben din innebærer service? Hørt ordet før? Det er uansett du som har gjort en tabbe her, ikke jeg.  
Jeg (ikke like vennlig lenger): Jaha. Her.

Etter mye om og men var kjøpet gjennomført på nytt, nesten tredve kroner billigere enn forrige gang. Jeg presset fram et smil og et takk, før jeg stappet varene mine ned i veska og sprintet ut til trikken – som jeg rakk med et nødskrik. Det blir nok en stund til mitt neste besøk i denne butikken, men da vet jeg i hvert fall hvilken kasse jeg ikke skal stille meg i.

Hva synes dere, kjære lesere? Var dette ueksemplarisk oppførsel fra en butikkansatt, eller er det jeg som er i overkant ømfintlig?

D for dårlig #2

2010-05-03T11:34:00.000+02:00

Ettersom det ikke er noen coopbutikker i Drammen går jeg som oftest på Ica Maxi. Ica Maxi er en grei butikk, de har passe stort utvalg (veldig mye Aas-brus, men det er Drammen). Men ikke minst fordi de slår til med – tamtam – ti-kronersmarked! Så her om dagen kjøpte kjæresten og jeg masse makaroni og pastasaus for en billig penge. Vi la på halvparten av maten på båndet, la en skillepinne på og la på resten. (Vi har cirkus felles økonomi.) Mens vi så en annen vei, slo kassajenta inn alt sammen på samme betaling – hun tok altså vekk skillepinnen og fortsatte.
Jeg: Eeh, vi skulle betale hver for oss.
Kassajente: Men det kunne jo ikke jeg vite!
Nei, så klart. Vi la jo bare på en pinne for gøy!

Jeg har hatt én fin butikkopplevelse i Drammen da. Det var i høst og jeg skulle ta ut hundre kroner. For å ta ut penger i butikken, må man kjøpe noe først. Det billigste butikker selger er poser, men denne gangen var fyren så grei at jeg slapp å kjøpe posen. Én krone spart er én krone spart.

Hilsen Ruth

2010-05-02T12:25:00.003+02:00

For en stund siden fikk jeg en e-mail fra Ruth. Ruth jobber ikke selv i butikk, men hun er ofte i butikken for å handle. Stort sett syns hun de ansatte gjør en strålende jobb, og hun prøver å være en så hyggelig kunde som mulig. Men det er ikke alle som er like hyggelige som Ruth og det er en ting hun blir sur for, og hun skriver:

"Jeg er for en gangs skyld på min nærmeste Rema 1000 på dagtid og oppdager til min glede at de har mer å by på enn jeg trodde. Siden jeg hadde så god tid, vandret jeg mellom hyllene for å titte. Dette plaget tydeligvis en som hadde dårlig tid. I stedet for å unnskylde seg og be om å komme forbi, gikk han oppi ryggen min som en annen hissig italiener i trafikken. Jeg kjente det stakk en djevel i meg og gikk videre i rolig tempo. Til slutt så brøytet han seg forbi slik at jeg holdt på å falle, igjen uten å si et ord eller å se på meg.

Til tross for at han var en meget travel mann endte jeg foran ham i kassekøen, og det var to til foran meg. Ingen av oss hadde mye i kurven - dette plaget ham veldig. Noe han uttrykte høyt å ved rope etter flere til kassen. Så kom det en blid og kjekk jente, hvorpå han, som er sist i køen, rusher bort for å betale.

Jeg er daglig oppgitt over all uhøffligheten jeg treffer på, og i butikken møter man ofte de verste. Dette med ny kasse og splitting av kø er alltid interessant. Hvorfor mener sistemann at han skal være først i neste kø?"

Jeg fikk en lærepenge en gang jeg snek. Jeg hadde ganske dårlig tid, for jeg skulle på personalmøte og jeg bare kjøpe en tannbørste først. Tannbørster har sånn hard, skarp kant, men de er som regel ikke farlige.
Idet jeg skulle til og betale så jeg en full handlevogn komme mot kassen. Jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til å vente på det, så jeg hoppet over en kurv som sto på gulvet for å komme først. Jeg betalte og løp i vei til personalmøte. Men da jeg skulle ta opp låsekortet mitt fra vesken, skar jeg meg på tannbørstekanten. Jeg har smerteterskel på -30, så jeg trodde jeg skulle dø. Og det ville ikke slutte å blø!
På kontoret i butikken skal det være plaster, men den dagen var det ikke flere igjen. Så jeg brukte halve møtet på å slikke i meg blod fra fingeren min. Karma.

Alle som sniker burde oppleve noe sånt, så kanskje de lærer. Jeg har aldri sneket igjen i alle fall.

D for dårlig

2010-05-01T16:44:00.000+02:00

Dette skoleåret har jeg bodd i Drammen. Det sies så mangt om Drammen, men alt i alt syns jeg det en finfin by. Men én ting drammensere er veldig dårlige på: Kundeservice i dagligvareforretninger. Jeg har ikke handlet så mye at jeg har blitt stamkunde i noen av butikkene, men jeg da har prøvd ut en del.

En typisk handel i Drammen er slik:
Kassereren sitter i kassen og ser ned på båndet sitt. (Noen ganger sitter det ingen i kassen, men de kommer da etterhvert.)
Jeg legger varene mine på båndet og kassereren begynner å pipe dem inn. (Ikke noe "hei", eller et lite blikk engang.)
Om jeg er heldig spør den ansatte om jeg vil ha pose. Men ikke "vil du ha en pose?", bare "pose?" Viktig å spare på stemmen.
Jeg putter bankkortet i terminalen, betaler og går.

En gang spurte jeg om kvitteringen, og kassadamen bjeffet tilbake: "Ja, den kommer snart!" Så jeg har ikke turt å gjøre det igjen.

Det er ikke bare de unge, slappe deltidsansatte som overser meg, men også kassasjefer og godt voksne ansatte, folk som (jeg mener) burde vite bedre.

De to siste ukene har jeg tilbragt i Oslo, og ingenting er som å være i butikker hvor de ansatte ser på deg, sier hei og ønsker deg en fin dag idet du går. Selv Spar-gutten som sendte meldinger mens han ekspederte meg klarte å si hei og hadet.

Supre dager

2010-04-16T13:01:00.007+02:00

Et par ganger i året blir det arrangert såkalte ”superuker” på ICA. Disse ukene går ut på at det er førti prosent rabatt på enkelte varer fra mandag til lørdag, og kundene elsker det. De ansatte er ikke fullt så positive når en ny superuke står for døra. Faktisk tvert i mot. Bare ordet gjør at de fleste kassearbeidere som jobber på ICA får lyst til å legge seg i fosterstilling og bli hjemme til det hele er over. Å sitte i kassa under disse SUPRE dagene er nemlig litt av en utfordring. Selv hadde jeg den store glede av å jobbe på mandag, da vi hadde førti prosent avslag på alle frossenvarer fra Findus. Findusprodukter er generelt ganske dyre, og kundene nærmest kaster seg over fiskegrateng og gourmettorsk hvis disse varene kan fås for noen kroner mindre enn vanlig. Med andre ord: på mandag kjøpte ikke kundene én vare av hver sort. Heller ikke to. Neida – her ble det lasset tårn av Findusvarer opp på disken. En av kundene kjøpte faktisk 20 esker med God Gammeldags Fiskegrateng. Personlig blir jeg litt kvalm av slik hamstring, men den diskusjonen kan vi ta en annen gang. Det største problemet mitt som kassearbeider mandag kveld var nemlig dette:

Bildet er en skjermdump fra ICAs ukentlige kundeavis. Den røde rammen (som jeg har laget selv) uthever annonsens viktigste detalj. Rabatten skulle trekkes fra i kassa. Med andre ord hadde vi ikke skiftet ut noen av prislablene i frysedisken (tilbudet varte tross alt bare i én dag), og rabatten ble gjort automatisk i kassa. Imidlertid dukket ikke tilbudsprisen opp på den lille skjermen kundene får se. Det samlede beløpet kunden sparte på å kjøpe tilbudsvarer, sto bare på min kassaskjerm. Dermed kunne det se ut som kundene ikke fikk Findusvarer til rabattpris. Og tro meg – de aller fleste fulgte med på skjermen for å nyte synet av de lave prisene.

Jeg har full forståelse for at tilbudssystemet ikke var åpenbart for dem, ettersom de naturligvis ikke kunne se skjermen rabatten ble gjort på. Likevel går det an å spørre om noe er galt på en pen måte, gjerne med et vennlig ”unnskyld?” foran. Det gjorde flesteparten av kundene mine. Andre… uttrykte seg på alternativt vis.

Sur kunde #1: HALLO! Er det ikke tilbud på Findusvarer i dag?! Den fisken kan da umulig koste åtti kroner når jeg får femti prosent rabatt?!
 Førti prosent rabatt, din gnom.
Jeg: Jo da, rabatt skal du få! Pengene trekkes fra i kassa, og den samlede sparesummen din vil stå nederst på kvitteringen.
Sur kunde #1: Jasså! Da vil jeg gjerne se den kvitteringen! 

Jeg raste gjennom resten av kundens varer i full fart, og satte deretter en blyantstrek under pengesummen kunden hadde spart. Kunden studerte papirlappen i fem intense minutter. Innimellom gløttet han mistenksomt opp på meg som om jeg var tidenes svindler. Jeg ”ryddet” i kasseområdet imens. Heldigvis slo han seg til ro med rabatten han hadde fått, og forlot butikken i stillhet. Nye misfornøydheter var imidlertid ikke langt unna.  

Sur kunde #2: HVORFOR blir det ikke lavere pris når du slår inn Findusvarene?! Jeg trodde det var femti prosent rabatt på dem i dag?  Jeg har rett til å få rabatt på disse varene!
Hvorfor sier alle at det er femti prosent rabatt? Det er jo FØRTI.
Jeg: Rabatten gjøres i kassa, og samles nederst på kvitteringen din. Foreløpig har du spart over 200 kroner!
Sur kunde #2: Hm, ja vel. Det er vel i orden. Men vent litt! Jeg trenger flere pakker fiskegrateng! Ikke God Gammeldags, men den andre typen vet du… hva heter den igjen…?
Jeg: Kystens fiskegrateng, kanskje?
Sur kunde #2: NEI! Det er ikke det den heter!
Jeg: Eh, OK. Beklager. Jeg vet egentlig ikke om noen andre typer enn Ky-
Sur kunde #2: Herregud. Jeg går og finner den selv.

Jeg glodde ut i lufta og følte meg som en uvitende butikkansatt mens kunden fant fiskegratengen sin. Han kom tilbake med… fem pakker Kystens fiskegrateng.

Sur kunde #2: Sånn! Det var den typen jeg skulle ha. Ser du?
Nøyaktig den varianten jeg foreslo i stad, med andre ord?  
Jeg: Kystens fiskegrateng, ja. M-m. Trenger du noen poser, eller?

Vel, vel. Jeg kom meg i hvert fall gjennom Superukas første dag uten varige mén. Imidlertid er jeg meget takknemlig for at jeg ikke skal jobbe denne helgen. På lørdag har vi nemlig tilbud på varer fra Den Stolte Hane:

Jeg har en ørliten følelse av at enkelte kunder kommer til å overse detaljen jeg har rammet inn her. Faktisk er det nesten fristende å stikke innom jobben i morgen, bare for å godte meg over de stakkars kollegaene mine. Neida. Månedens ansatt for mars (!!!!!) oppfører seg selvfølgelig ikke så ondskapsfullt.

God helg! Håper den blir SUPER.

:)

Men, men, hvor er ...

2010-04-12T12:59:00.002+02:00

Kunder glemmer de rareste tingene i butikken. Det er de som glemmer igjen medlemskortene sine og de som glemmer tyggegummipakken som ligger helt nederst på bånden, men også de som glemmer den ene varen de har kjøpt. Eller de som glemmer igjen en en handlevogn full av betalte varer. Andre igjen, glemmer solbrillene sine.
Kunde, fresh dame 40-50: Hei, jeg glemte igjen solbrillene mine her forrige uke. Du har ikke fått dem inn vel?
Jeg: Jeg kan gå og sjekke i glemmekassen vår, et øyeblikk bare.
Jeg rusler inn på bakrommet, men ingen solbriller der.
Jeg: Beklager, ingen solbriller der.
Kunde: Folk altså, de er så tyvete! Kjeltringer alle sammen. Stjeler som ravner.
Indre-jeg: Eller så kan du passe bedre på tingene dine...
Hun betaler med kontanter og går.

Litt senere kommer hun tilbake igjen.
Kunde: Jeg glemte igjen vekselet mitt.
Jeg: Om det ikke ligger i skålen, så er det nok noen andre som har tatt det, dessverre.
Kunde: Det er så mange tyver her, altså! De stjeler alt de kommer over.

Moralen er: Pass på tingene dine.

Gjesteopptreden: Historier fra en platebutikk

2010-03-30T14:56:00.001+02:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Helene. Hun har aldri jobbet i en matvarebutikk, men i en platebutikk hvor hennes motto er "kunden har sjelden rett". Det er kanskje drøyt, men i hennes tilfelle stemmer det ganske bra.

Jeg jobbet mange år i Free Record Shop før kjeden ble lagt ned i 2008, og det er utrolig hvor mange rare mennesker man treffer på i servicebransjen. Her kommer noen av kundehistoriene jeg husker aller best:

Kunde 1, en gammel dame, stavrer seg bort til disken
Kunde 1: Har dere toalettpapir?
Jeg: Nei, dessverre. Dette er en platebutikk. Vi selger dessverre ikke toalettpapir.
Kunde 1: Hva?! Det er uhørt at en så stor butikk ikke selger toalettpapir!
Jeg: Jeg beklager. Men dagligvarebutikken ligger like ved siden av, og de selger nok toalettpapir.

Kunde 2, også en godt voksen dame, kommer inn. Det ligger en bokbutikk rett over gangen på kjøpesenteret jeg jobbet på, og Kunde 2 har tatt med seg noen postkort fra et stativ bokbutikken hadde utenfor inngangen sin, og kommer til kassen.
Kunde 2: Hei, jeg vil gjerne betale for disse kortene.
Jeg: Det får du dessverre ikke gjort her, i og med at det er varene til bokbutikken.
Kunde 2: Hva?! Nå har jeg jo tatt med kortene hit!
Jeg: Jeg beklager, men du har gått til feil butikk. Jeg får ikke tatt betalt for de kortene.
Kunde 2 [begynner å se svært forvirret ut]: Men hvorfor kan du ikke ta betalt for noe du selger i butikken din?
Jeg [har egentlig mest lyst til å rope høyt]: Som sagt er det ikke denne butikken som selger kort.
Kunde 2 kommer seg til slutt over til bokbutikken, og får antakeligvis betalt for kortene der.

Kunde 3, en mann i 30-årene, kommer inn butikken med sin sønn på 4-5 år. I butikken jeg jobbet, var det kun tomme covre ute i butikken, og innholdet var arkivert. Kunde 3 titter rundt i spillseksjonen i ti minutters tid, tar med seg et tomt spillcover (uten at jeg ser det, tror han) til kassen.
Kunde 3: Hei! Sønnen min fikk dette spillet til jul, men så var det ikke noe spill inni coveret.
Jeg: Ja vel. Har du kvittering?
Kunde 3: Nei, det var jo en gave!
Jeg: Men jeg kan dessverre ikke gi deg et nytt spill, fordi jeg så at du var der borte og hentet det coveret.
Kunde 3: Beskylder du meg for å STJELE?!
Jeg: Ehh.. Ja, jeg så at du hentet coveret der borte, og du har ingen kvittering på at det er kjøpt her.
(Jeg sjekket for sikkerhets skyld arkivet, og antallet stemte. Ergo hadde vi ikke glemt å sende med discen på noen av det spillet i julen)
Kunde 3: Dette finner jeg meg ikke i!
Hvorpå han tar med seg coveret, strener ut av butikken og kaster det i søppelkassen rett utenfor. Så viktig var det altså ikke..

Kunde 4 og 5 kom alltid i følge, og må være det mest uhygieniske paret jeg noen gang har vært borti. Det her er ingen overdrivelse; vi kunne faktisk lukte de før de hadde kommet inn i butikken. De kom alltid fem minutter før stengetid, og skulle på død og liv rote gjennom den samme tilbudskurven som de rotet gjennom uken før. Og spørre om de kunne få det enda billigere. Her snakker vi om tyske jodle-CDer som kostet 20 kr. Jeg opplevde aldri at de kjøpte noe til full pris.

Kunde 6 var ofte innom, stadig på utkikk etter nye DVDer til samlingen sin. Han fant ofte flere filmer han likte, men hvis det var noen av dem vi ikke hadde i plast (den som sitter på fra fabrikkens side, ikke forseglingen vi satt på), ville han ikke kjøpe dem.

Kunde 7 var innom flere ganger i uken. Han kjøpte stadig vekk CDer, for i følge han måtte alle ha minst 1000 CDer. Samme hva slags CDer man hadde, bare man hadde 1000 stk. Han kjøpte så å si bare CDer fra billigkurven. Og han spurte hver eneste gang om det kanskje kunne lønne seg å kjøpe en DVD-spiller snart. Han hadde jo en kamerat som hadde DVD-spiller, så det var jo ikke så nøye. Men han tenkte mye og lenge på å gå til anskaffelse av en selv. Dette pågikk frem til 2008, kanskje har han ennå ikke kjøpt seg DVD-spiller.

Og til slutt et par klassikere som jeg hørte igjen og igjen og igjen:

Kunde: Har du [la oss Bruke Bjørn Eidsvåg som eksempel]?
Jeg: Nei, dessverre, den er utsolgt.
Kunde: Er du heeeelt sikker på at du ikke har en liggende bak disken?
Hvorpå jeg hver eneste gang hadde mest lyst til å si: Selvfølgelig har jeg det! Har spart den spesielt til deg! Jeg tulla jo bare med deg da jeg sa at det var utsolgt.

Kunde: Har du [la oss bruke Sissel Kyrkjebø som eksempel denne gangen]?
Jeg: Nei, dessverre.
Kunde: Hva? Nei, da går jeg til konkurrenten din.
Jeg: Å, du mener den andre platebutikken i byen, den borte på hjørnet? Den er i samme butikk-kjede som oss. Jeg jobber der også. Altså er det ikke konkurrenten min, men kollegaen min.

Kunde: Det er en gave. Kan du sette en byttelapp på den?
Jeg: Nei, men jeg kan forsegle den.
Kunde: Forsegle? Hva betyr det?

Kunde som ikke er gammel nok til å kjøpe DVD/spill med 18årsgrense.
Jeg: Har du legitimasjon?
Kunde: Nei…
Jeg: Men da kan jeg nok ikke selge det til deg, fordi du ikke kan bevise at du er gammel nok.
Kunde: Men jeg får lov av mamma…

Gjesteopptreden: Kundevitser #2

2010-03-27T18:43:00.007+01:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Dagens historien kommer fra (en annen) Anders. Han slår vitser (som du kommer til å lese) – kanskje han er i slekt med Bunnprismannen.

Etter snart et halvt år som kasserer har jeg bitt meg merke i et sosialt aspekt, som i stor grad er noe som lyser opp dagen til en stakkars fyr som meg... en som i mange tilfeller bare blir sett på som en maskin for sure småbarnsforeldre (mange vil ha det til at gamle damer er verst, men disse er da bare koselige?). Jeg snakker om humor.

Hos alle mine favorittkunder er humor en viktig del av handelen. Enkelte vitser og bemerkninger fra kundene, samt reaksjonene deres på mine egne vitser og bemerkninger, kan få meg til å smile resten av vakten, noe som igjen fører til at de neste kundene mine blir glade de også. Det eneste som kan ødelegge noe slikt er faktisk at folk kommer og kjefter på meg med ting jeg ikke har noe med, eventuelt klikker helt for en mikroskopisk feil av meg og skal "saksøke meg, ikke jobben, men meg", noe denne bloggen er full av eksempler på. Det høres kanskje rart ut, men om jeg er i en god stim er dette alt som skal til for at jeg blir skutt ned igjen.

Uansett, i dette innlegget har jeg lyst å ta opp humor, både fra kassererens og fra kundens side. Som kasserer opplever man nemlig mange vitser fra kundene. Det er veldig godt ansett sosialt å kunne ha en hyggelig samtale med en kasserer, og derfor er dette noe de fleste kundene mine forsøker å oppnå, og da ofte i form av små vitser, relatert til det som foregår under handelen... Likevel er det utrolig mange vitser som går igjen. Og igjen. Og igjen. Enkelte vitser hører jeg kanskje 5-6 ganger per vakt, og selvom jeg alltid smiler og ler så glir det mer og mer over i en høflig latter. Noen eksempler:

Jeg: Vil du ha pose?
Kunden: Ja, jeg har ikke armer nok til alt dette.

Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Kunden: Nei, jeg får jo ingenting igjen på skatten!

Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Kunden: Ja, jeg må jo se hvor pengene går hen!

I mange tilfeller er jeg såpass forberedt på disse svarene, noe som igjen gjør at jeg kommer med motsvar. Eksempelvis når noen har sagt "Jeg har ikke armer nok til alt dette" har jeg en tendens til å svare "Har du ikke lommer da?". Men i den senere tid har jeg skjønt at det faktisk finnes folk som ikke skjønner hvorfor vi spør om pose, så derfor pleier jeg heller å opplyse om at det er derfor vi spør, litt avhengig av hvor lyst jeg har til å ha det moro med kunden eller irettesette han/hun litt. I tillegg har jeg i ettertid tenkt på om jeg faktisk er så morsom som jeg tror når jeg spøker tilbake med de samme, forberedte spøkene. For hva om kunden, i likhet med meg, har hørt de før? Andre eksempler på vitser jeg kan dra, og som jeg høster høflig latter for:

*Kunde mister penger ned på gulvet*
Jeg: Tror du har for mye penger, jeg.

*Kunde lurer på om hun kan ta ut penger*
Kunde: Har du mye penger du?
Jeg: Jeg har veldig lite penger, men det ligger en del i kassen her.

*Kunde kjøper 4 sekspakninger på en torsdag*
Jeg: Dette ser ut som en kjekk torsdagskveld.

Men som sagt, så har jeg blitt litt betenkt på hvor morsom jeg faktisk er når jeg drar disse små-spøkene. Derfor har jeg skrevet ned tankene mine rundt akkurat dette, og sendt de inn i håp om å få noen svar fra
kommentarfeltet... Hva er å foretrekke av en effektiv og stille kasserer og en som kommer med bløte vitser?

PS: Selv om jeg bare ler høflig av vitser jeg har hørt hundrevis av ganger før så er det virkelig å foretrekke i forhold til folk som er sur, eller som ikke sier noe som helst. Folk som ikke svarer når jeg sier "Heisann" er noe av det som kan drepe smilet mitt.

Gjesteopptreden: Kundevitser #1

2010-03-26T09:39:00.000+01:00

Ting vi skulle ønske vi turte å si høyt

2010-03-25T11:29:00.000+01:00

En ting som går igjen i alle butikker uansett hvor i landet du bor, er kundevitser. En ting det er altfor lite av, er ansattvitser. Her kommer alle de tingene Line og jeg ikke tør å si, fordi vi må være så flinke og seriøse når vi jobber. (Men en dag, min kjære venn, en dag kommer det.)

Jobber du her?

Indre-Ingrid: Nei, jeg bare syns denne flotte grønne uniformen er så flatterende, så jeg kjøpte meg en lik en som de som jobber her!

Indre-Ingrid #2: Nei, jeg bare later som. Gosj, jeg vet ingenting, ikke se sånn på meg!

Er denne kassen åpen?

Indre-Ingrid: Nei, herregud, jeg jobber ikke her engang, sa jeg ikke det i sted! Jeg bare syns et er så innmari gøy å sette meg i forskjellige kasser i forskjellige butikker for å se hvordan det er å jobbe i butikk. Dessuten syns jeg denne uniformen er så flatterende, jeg vil aldri ta den av!

Jeg skal ha en pakke sigaretter da.

Indre-Ingrid: Hvor tror du jeg gjemmer sigarettene? Under kassen, i lommene, mellom alle posene?

Hvordan bruker jeg denne vensafelappen?

Indre-Ingrid: Du tar den med hjem, legger dem i et glass med vann, og vips, når du våkner i morgen ligger det en pakke med sigaretter i glasset ditt!

Kanskje en av varene ikke vil slåes inn:
Ja, da er den vel gratis!
Indre-Ingrid: PRØV MEG.
Alt har sin pris.

Når kunder kjøper for flere tusen og båndet er fullt:
Kasserer-Ingrid: Vil du ha poser?
Nei, jeg putter det i lommene!
Indre-Ingrid: Ha. Ha. Ha. Jeg. Ler. Meg. Ihjel. Vær. Så. Snill. Skyt. Meg.
Det er faktisk mange som har med egne poser.

Når kunder lar store brusflasker stå på båndet, og alle velter idet båndet begynner å kjøre:
Å NEI! Nå fikk du alle flaskene til å falle!
Indre-Line: Jeg fikk alle flaskene til å falle? Det var du som lot dem STÅ på båndet!
(Budskap: Legg flaskene på båndet, da blir alle butikkansatte fornøyde).

Midt i uka. Mange kunder henter seg en tilbudsavis, og finleser hver eneste side.
Gjelder disse tilbudene nå, eller?
Indre-Line: Neeeida. De gjelder for neste uke!
Kasserer-Line: Hehe, jada! Tilbudene varer fram til neste lørdag. Datoene står øverst på avisa.
Jasså, ja. Så bananer koster altså 9,90?
Indre-Line: Nei nei, det som står i tilbudsavisa er bare oppspinn. Bananene koster 26,90!
Kasserer-Line: De koster 9,90, ja!

Om du ikke har hørt så mange kundevitser, skal Anders fortelle deg om det i morgen.

Bill.mrk: Under 18

2010-03-22T15:01:00.001+01:00

Ettersom jeg har fødselsdag i dag og endelig kan kjøpe sprit lovlig (ikke at jeg har kjøpt sprit ulovlig) tenkte jeg å fortelle om folk som ikke har legetimasjon og som ikke får kjøpt morsombrus. (Du kan godt gratulere meg med dagen.)

Gutt kommer og skal kjøpe øl.
Kollega: Har du leg?
Gutten viser frem et bankkort hvor alderen er over 18, men han skal betale med et annet kort.
Kollega: Eeh, det går nok ikke.
Gutt: Jammen, betalingskortet er mammas, det bakkortet er mitt!
Kollega: Så, moren din er 17 år og heter Robert?
Gutt: Eeehe
Så går han, uten øl.
Om du har fake leg, sørg i alle fall for å betale med mynter. Den letteste måten å bli ferska på om du bruker fake leg er at du betaler med et annet kort.

En annen gang kom en jente inn og skulle kjøpe snus. Hun var over 18, det kunne jeg se, men man skal uansett vise leg uoppfordret til man er 23, så jeg spurte henne. Hun hadde alle mulige slags kort utenom gyldig legitimasjon – skolebevis, månedskort på kollektivtransport osv.
Hun fikk ikke snus. Og det gjorde jeg ikke for å være kjip, men fordi jeg ikke ville miste jobben.

Mor og sønn er på handletur sammen. Moren betaler for sine varer og sønnen skal bare ha en boks snus før de kan gå. Han har ikke legitimasjon.
Mor: Men han er over 16 år altså!
Moren fikk en irritert sønn og han fikk ikke snus. Om jeg hadde twitret om det, skulle jeg tagget kommentaren hennes med #epicfail.

Og så er det jo de som "glemmer" bankkortene sine.
Festkledd jente 15 +/-: Hei, jeg skal ha en pakke røyk.
Jeg: Har du legitimasjon?
FJ: Heh...
Hun titter ned i den tomme lille vesken sin.
FJ: Nei, det har jeg glemt...
Jeg: Sorriborri, no smoke 4 u.
(Okei, jeg sa ikke akkurat det, men nesten.)

En annen gang kom en kompisgjeng inn. De var pubertale og en av dem var ganske høy. De gikk en stund rundt i butikken og tittet før de sendte den høyeste for å kjøpe røyk.
Kollega: Har du legitimasjon?
Pubertal gutt: Eeh...
Så gikk de og kjøpte godteri i steden for.

Om du skal kjøpe øl/sigaretter når du er under 18, så lat i alle fall som om du har legitimasjon. Som en kompis av en kompis gjorde da han var 16 og skulle kjøpe snus:
Gutt: Hei, jeg skal ha en boks med snus.
Han i kassen: Ja, da må jeg se legitimasjon.
Gutt: Værsågod.
Han i kassen: Eeh, du vet at det står at du er 16 her?
Så han løp fra hele den kleine situasjonen.

Moralen er: Vent til du får kjøpt lovlig. Alt kommer for en dag uansett.

Det å legge strekkodene riktig vei

2010-03-15T10:44:00.000+01:00

I innlegget til Nina her om dagen ville hun at kunder skal legge strekkodene riktig vei. Og det er det mange som ikke helt skjønner greia med. "Jeg vet jo hvor strekkodene er!" sier ansatte. Jeg tipper Nina også vet hvor strekkodene siter på de fleste varer (kanskje unntatt på Ha-På), så poenget er vel heller at det blir mindre å løfte.

I mange andre land, man skal ikke lenger enn til Sverige, så legger de en og en vare på med strekkodene riktig vei. Fordi det blir mindre å løfte for den som sitter i kassen. Tenk å vri og vende på varer hele dagen. Det blir mye etter en stund. Jeg vet ikke hvor mye jeg løfter, men Anna Sam løfter 800 kilo per arbeidsdag.

Så tenk på det, alle som vet hvor strekkodene er. 800 kilo kan man spare på å få strekkodene lagt riktig vei. 800 kilo er like mye som en hest. En hest veier ganske mye.

Ellers kan jeg hilse fra Johanne som har hatt en fin drøm:
I dag hadde jeg mareritt om jobben. Jeg satt i kassa, også kom det en familie og skulle kjøpe doruller. Mange doruller. Og alle dorullene måtte slås inn separat, og alle arkene på alle dorullene, og alle dorullkjernene, også ble det lengre og lengre kø og sintere og sintere kunder og ingen kunne komme og ta den andre kassa. Og så våknet jeg.

Gjesteopptreden: Hvordan ikke være en god kunde

2010-03-13T10:21:00.000+01:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

I går handlet innlegget til Nina om hvordan du kan bli en flinkiskunde. I dag presenterer Geir hvordan du kan bli det stikk motsatte.

For de uvitende så har jeg jobba på Rimi før og en kveld mens jeg satt og kjeda meg i kassa fikk jeg en åpenbaring, så jeg skreiv det ned. Når jeg en dag bladde meg gjennom all skiten jeg hadde fant jeg disse notatene og måtte le litt for meg sjøl. Nå deler jeg denne skatten med omverdenen:

Ti punkter som kan gjøre handleturen morsommere for deg som handler (men ikke for oss som jobber der)

10. Følg etter en av de ansatte og gi dem noia. Stirr gjerne lenge nok til at de føler at de må gjemme seg på lageret.

09. Gå til kassa med to traller fulle med mat. Når kassereren har slått igjennom alle varene og går på kontoret for å hente de 20 pakkene med røykeplaster du skulle ha, forsvinner du lydløst og legger igjen en forhåndsskrevet lapp som forklarer at du måtte dra tilbake til fremtiden.

08. Lek gjemsel med tilfeldige unger som er med foreldrene sine på handletur. Vær den mest barnslige.

07. Knus en sixpack med øl, type glass. Si det var med vilje. Løp deretter som faen ut av butikken.

06. Finn ut hvordan callingsystemet fungerer og rop opp deg selv. Etterpå spør du hva for slags syke folk som jobber her som "lar alle bruke callingen som en jævla personlig ropert!"

05. Framfør Team Antonsen-sketsjer for de andre kundene. Klarer du å framføre nederlender-sketsjen 6 ganger før du blir kasta ut, krev å få komme inn igjen for å motta applaus. Det har du faen meg fortjent.

04. Smak på alt i hele butikken. Begynn på A og fortsett alfabetisk. (Ja, dette inkluderer både vaskepulver, blomsterjord og Libresse).

03. Diskutér med sjefen hvorfor du er mer skikka til å være sjef for butikken enn han/henne. Gestikulér som en gal med hendene.

02. Start meitemarkfarm i fruktavdelinga. Forklar at du kommer til å navngi dem etter de ansatte.

01. Kom etter 20:00 og prøv å kjøpe øl. Sleng ut konspirasjonsteorier når de nekter å selge det til deg. Mer enn 0,7 i promille når stuntet bli utført gir ekstrapoeng.

Gjesteopptreden: Hvordan være en god kunde

2010-03-12T13:02:00.001+01:00

Gjesteopptreden: Fru Ekkel Ansatt

2010-03-11T10:02:00.000+01:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Katja. Hun er ikke alltid like blid og glad.

Nå som vi har hørt utallige historier om Herr Ekkel Kunde, tenkte jeg at jeg kunne dele noen historier om Fru Ekkel Ansatt – med andre ord, meg. Ikke misforstå, jeg går på ingen som helst måte inn for å være slem mot kundene, men noen ganger lar det seg ikke unngå. Ingen er perfekte hele tiden.

Scenario 1: Tidligvakt
Kiwi åpner dørene klokken syv om morgenen fra mandag til fredag. Det er sjeldent jeg får tildelt tidligvakter, men når det skjer, pleier jeg å GÅ til jobben, noe som tar én time. Jeg er sporty. (Greit, jeg har verken førerkort, bil eller penger til buss.) Det betyr at jeg må stå opp klokken fem, og dét igjen betyr at humøret er en behagelig plass mellom dårlig og helt forjævlig når jeg ankommer butikken. Selv om jeg prøver å være hyggelig mot de første kundene, er det ikke alltid like enkelt.

Kunde 1 (høflig, blid): Hei, jeg ser dere er tomme for lettmelk, har dere noe på lageret, kanskje?
Jeg (gretten, sur, trøtt, lei): Kanskje, jeg ringer på, så kommer sjefen. Spør ham.
Kunde 1 (fremdeles høflig, blid): Ja, greit.
Sjefen kommer ikke. Jeg sitter i kassen og hater ham.
Kunde 1 (FREMDELES høflig, blid): Unnskyld, jeg har det litt travelt, kunne du kanskje sjekke selv? Kollegaene på jobben vil ha melk i kaffen skjønner du...
Jeg tenker. Egentlig kan jeg, butikken er helt tom, jeg MÅ ikke sitte i kassen akkurat nå. Jeg orker bare ikke å reise meg.
Jeg (50% høflig, 50% likegyldig): Neeei, jeg må egentlig være i kassen... I tilfelle noen kommer.
Parkeringsplassen utenfor vinduet er helt tom. Kunde 1 ser dette og forstår at jeg er lat og vil være i fred.
Kunde 1 (FAKTISK FREMDELES HØFLIG, men med et snev av ergrelse i stemmen): Jaaaaah... Jeg får vel prøve på bensinstasjonen.
Han går. Jeg ser på klokka – fremdeles 7 timer og 45 minutter til jeg kan gå hjem.

Scenario 2: Aldersgrenser
Kunde 2 og 3, venner, sånn cirka ungdomsskolealder, kommer mot meg med hver sin Red Bull (14-årsgrense, men ingen bryr seg, egentlig) i hånden. Dagen har vært teit hittil, og jeg føler for å være teit tilbake.
Kunde 2 setter Red Bullen på båndet.
Jeg: Er du fjorten, eller?
Kunde 2: Neeeeei... Fyller fjorten om fem dager, da!
Jeg: Beklager. Ingen Red Bull på deg.
Kunde 3: Jeg er fjorten! Jeg kan kjøpe til ham! Se her, jeg har leg!
Han trykker et bankkort opp i ansiktet mitt.
Jeg: Sorry, men nå som jeg vet at du kjøper brusen til en som er under aldersgrensen, kan jeg egentlig ikke selge til deg heller. Det er ikke lov å kjøpe til noen som er under aldersgrensen.
Kunde 3: Hva?! Å kom igjen, det er jo ikke alkohol eller noe!
Djevel-Jeg: Nei.
Djevel-Jeg innvendig: MOAHAHAHAHA.
Kunde 2/3: Åsåjævligteitfaenassdrittkjerring
Kunde 2 og 3 går, tydelig sure og oppgitte.

Når jeg tenker på denne blir jeg faktisk fremdeles irritert på meg selv. Personlig både røykte og drakk jeg da jeg var 16, så det er litt ironisk at akkurat jeg skal være prippen på aldersgrenser som ingen i bunn og grunn er nøye på. Selvfølelsen ble forresten ikke noe bedre av å terrorisere småunger, så opplegget var egentlig helt bortkastet.

Scenario 3: Smågodt
Lørdag formiddag, tusen kunder, to åpne kasser, kø herifra til Svinesund.
Kunde 4 kjøper masse ting, deriblant en STOR boks med smågodt. Dessuten skal hun ha tobakk som ligger helt øverst i tobakkskapet. Jeg (163 cm) strekker meg på tå for å få tak i tobakken, ettersom tobakkskapet åpenlyst er bygd for mennesker fra 175 cm og oppover. Tobakken ligger i klem, jeg får den ikke løs.
Kunde 4 (vennlig): Får du det til?
Jeg: Jaaaaaaahfgdkjg
Kunde 4: Hmmm... Det ser ut som om du strever litt. Skal jeg hjelpe deg?
Jeg: Skal... Klare... Selv!
Kunde 4: Det er ikke noe problem, jeg kan gjerne...
I det øyeblikket løsner tobakkesken med et rykk. Jeg mister balansen, snubler og dundrer ned på båndet. Smågodtboksen velter, mister lokket og spyr skumsopp og Malaco-krokodiller i alle retninger. Dessuten greier jeg å skubbe en sekspakning egg og en melkekartong ned på gulvet. Begge knuser selvfølgelig og skaper kaos, fortvilelse og død. Alle i umiddelbar nærhet blir dusjet i egg/melk/smågodt. Storkoser seg, med andre ord.
Jeg: Eeeeehehehee... Innskild?

Som dere ser, oppfører butikkansatte seg ikke ulastelig HELE tiden- bare 99% av arbeidsdagen.

Gjesteopptreden: Historier fra en bokhandel

2010-03-10T11:53:00.001+01:00

Gjesteppptreden: Sylteagurksøl

2010-03-08T13:45:00.005+01:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Daniel hadde for en tid tilbake et gjesteinnlegg om da han møtte en svært snørrete kunde. Nå er han tilbake med enda en historie fra Bunnpris-livet sitt – denne gangen forble han tørr.

En sliten herremann i 50-åra kommer bort til en staut Bunnprisansatt (meg) og lurer på hvor sylteagurken står.
Jeg: Kom her, så skal jeg vise deg jeg.
Fyr: Jah..

Vi ankommer hylla og jeg viser vårt flotte utvalg
Fyr: Jeg tar den der jeg.
Han velger Eldorado-sylteagurk.
Jeg: Ja, den er god vettøøø.
Fyr: Ja. Kan du åpne lokket til meg, kanskje? Jeg har en vond hånd.
Jeg: Ja, klart det.

Det viser seg at lokket sitter ekstra godt på dette glasset. Ja, det var ingenting i veien med muskelmassen min...
Jeg: Den satt godt denne, gitt.
Jeg dunker glasset forsiktig i hyllekanten og lokket må gi slipp.
Jeg: Voila, der vettø.

Fyren ser meget undrende på meg.

Fyr: Hva gjorde du nå?
Jeg: Jeg dunka glasset i kanten så det skulle løsne.
Fyr: Nei, det har jeg aldri hørt om. Blir det ikke ødelagt?
Jeg: Neida, jeg var ganske forsiktig. Tror det gikk bra.

Fyren er fortsatt meget undrende og skeptisk.

Fyr: Tror ikke jeg vil ha den altså.
Jeg: Hvorfor det? Det er jo ikke noe galt med det. Jeg åpna det jo bare.
Fyr: Nei, aldri hørt om å dunke glasset sånn. Sikkert ikke bra.
Jeg: Eeh...
Fyr: Tar et annet glass, jeg.
Jeg: Heh, janeidet. Jeg har jo åpnet dette til deg nå da.
Fyr: Ja. Tar et annet, jeg.
Jeg: Dugjørveldet. Skal vel åpne det til deg også da?
Fyr: Gjerne.

Jeg åpner et nytt glass... Uten å dunke.

Jeg: Vær så god
Fyr: Takk.

Svinn.

Gjesteopptreden: Butikk-FML

2010-03-07T16:53:00.004+01:00

Denne historien kommer fra Magnus som jobber i en elektronikkbutikk.

Jeg: Hei, står denne HDMI-kabelen registrert på et navn?
Nevnte kunde har dessverre lei talefeil og kan ikke uttale ”s”. Dette blir fort ”f”.
Kunde: Den ftår på Laffe!
Jeg søker da på ja – ”Laffe”, men etter flere mislykkede forsøk innser jeg at kunden kan hete Lasse.
Jeg: Åja, hehe! Jeg trodde du het Laffe jeg!
Kunde: Ja, jeg heter faktifk Laffe!, svarer kunden sint.
Jeg innser til slutt at jeg dreit ut Laffes talefeil.

FML.

Superkunden

2010-03-05T15:15:00.000+01:00

Historier om snille kunder er etterlyst. Selv om Ingrid oppfylte leserønsket i går, har jeg også lyst til å bidra. Da jeg jobbet på mandag brukte jeg mye tid på å lete i hukommelsen etter snille kunder. Og mens jeg ryddet i kosmetikkhylla (som forøvrig ble meget lekker), dukket Superkunden opp i hodet mitt.

Superkunden kom på besøk i høst, og det forundrer meg litt at jeg ikke har skrevet om han før. Det var en vanlig mandag, og jeg var selvfølgelig på plass i kassa. Det var få kunder for øyeblikket, og jeg satt og irriterte meg grenseløst over at visse kunder (les: nesten alle) ikke klarer å dytte handlevognene ordentlig på plass i rekka. La meg illustrere problemet:

Ser dere? I stedet for å bruke ett eller to sekunder på å dytte handlevogna si pent inn i rekka, foretrekker så å si samtlige kunder denne halvveis-løsningen. Gjett tre ganger hvem som regelmessig må traske bort til handlevognene og bruke verdifull muskelkraft på å dytte dem på plass?

...

Greit, jeg skal innrømme at det ikke er så fryktelig krevende. Men nettopp derfor er det vanskelig å forstå hvorfor kundene ikke gidder å dytte vognene skikkelig inn i rekka! Superkunden var av samme oppfatning som meg. Som nevnt kom han på besøk mens det var få andre kunder i butikken, og jeg skulle akkurat til å reise meg for å dytte vognene på plass.

Superkunden (ser på kaoset av vogner): Åh, jeg er så lei av at vognene står slik! Hvorfor kan ikke folk sette dem skikkelig på plass?
Jeg: Hehe, ikke godt å si! Jeg irriterer meg veldig over det.
Superkunden: Jeg også! Jeg skjønner ikke hvorfor det stadig oppstår et slikt kaos. Det tar jo to sekunder å sette vogna inn i rekka!
Er du sendt fra oven?
Jeg (relativt amazed av denne fantastiske kunden): Helt enig!
Superkunden: Hadde alle satt vognene pent på plass, hadde verden vært et bedre sted!
Vil du gifte deg med meg? Vær så snill?
Jeg: Ja! Enig!

Etter å ha betalt og pakket sammen varene sine, dyttet Superkunden handlevogna pent på plass. Han smilte skjevt til meg idet vogna smalt inn i rekka. Resten av arbeidsdagen var jeg i strålende humør, takket være Superkunden. Dessverre har han aldri kommet tilbake. Hvem vet - kanskje han vandrer rundt fra butikk til butikk, kun for å spre glede? Han lyktes i hvert fall hos meg!

SKK – snill, kjedelig kunde

2010-03-04T13:31:00.001+01:00

Dere etterlyste at vi skriver mer om snille kunder. For det er flest snille kunder i butikkene. Det er bare det at snille kunder for det meste er synonymt med kjedelige kunder. Og det er ganske kjedelig å skrive om – og lese om. Men dere vil jo ha snille kunder, så her kommer en historie om en snill kunde.

Stamkunde, middelaldrende dame, kommer alltid og handler masse mat om kvelden.
Jeg: Hei!
Snill kunde: Hei!
Hun legger varene i små hauger, men det er ikke så farlig, for hun har ikke kjøpt en kalkun på tre kilo.
Jeg: Har du medlemskort?
Snill kunde: Nei.
Jeg tenker i mitt stille sinn at det burde hun jo ha. Men så tenker jeg at det er jo bare én prosent og noen medlemstilbud, så jeg skjønner at folk ikke har det. Men likevel, alt lønner seg. Nok med tankene mine.
Jeg: Vil du ha poser?
Snill kunde: Ja, takk.
Jeg gir henne åtte poser og hun bruker alle.
Jeg: Hadet bra!
Snill kunde: Hadet bra!
Og sånn går dagene.

Dette er hvorfor vi for det meste skriver om dumme kunder.

Bloggkjendiser!

2010-03-01T10:03:00.005+01:00

Vi vet at det har vært få bloggoppdateringer her i det siste. Grunnen er rett og slett at kundene våre ikke er spesielt slemme for tiden. Da jeg jobbet i helgen, satt jeg nesten i kassa og ønsket at de jeg ekspederte skulle være vrange og vanskelige. Men neida! Tretten ICA-timer på under et døgn - og alt var bare fryd og gammen! Jeg skylder på vinterferien. Man kan vel ikke være sur og gretten når det er ferie, kan man vel?

Vinterferien har også skylden for at Ingrid har vært mindre aktiv i det siste. Sjefen hennes hadde ikke bruk for henne i ferien (HALLO?!), og i ren provokasjon reiste hun på ferie - uten Macen sin.

Men nå, dere. Nå kjenner vi motivasjonen komme tilbake i rasende fart. Fra og med i dag kan vi nemlig skryte på oss bloggkjendis-status! I dag publiserte det nylanserte nettmagasinet Bloggpuls sitt portrettintervju med posejentene! Vi er stolte. Håper dere er det også!

(I hvert fall blir vi rimelig sure hvis dere ikke leser intervjuet).

Si;D om sinte kunder

2010-02-25T13:35:00.000+01:00

Til alle dere som ikke leser Aftenposten hver dag – dere gikk glipp av noe stort. I går var hovedinnlegget på Si;D skrevet av en Avut på 19 år og handlet kunder.

"Vi forventer ikke stort, vi er her for å gjøre dagen din enklere, vi ønsker å tilby deg det du trenger, og vi, akkurat som du, ønsker at handelen blir gjort effektivt og smertefritt. Vi morer oss ikke over trege kunder, streikende kasseapparater eller systemsvikt."

Vil du lese hele innlegget, ligger det her: Sinte kunder – nei takk!

Gjesteopptreden: Rekesalat-mas

2010-02-24T13:40:00.001+01:00

Gjesteopptreden: Fra kassen på Gina Tricot

2010-02-19T13:24:00.001+01:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Det er vanskelige kunder overalt, ikke bare i matvareforretninger. Denne historien er fra Henriette Ringmo, som aldri har jobbet i en matbutikk, men Gina Tricot. (Til alle våre lesere i den eldre garde, det er en klesbutikk.)

2 juledag hvert år, er det salg. Da blir over halve butikken satt ned til 50%
Butikken blir delt opp, sånn at det er f.eks fronten av butikken som er salgsområde. Det henger store skilt utenfor butikken, og ooooveralt inne i butikken.

SALG

50%

RØD PRIS GJELDER

(Disse 3 linjene står under hverandre og med forskjellig størrelse på skrift, så man tydelig kan se budskapet (som vist)) vi bruker hundreogsytti år på å gå rundt og prise alle varene for at kunden skal slippe å måtte ta frem mobil kalkulatoren. Snille tenkte vi.

Kunde, en dame på 40+ kommer til kassa med allefall 20 plagg.
Kunden slenger alt på disken og står rett opp og ned.
Jeg begynner å ta av alle hengerene først, og gjør meg klar til å pipe inn varene.
Så ser jeg at det har kommet en ordinær vare blant klærne.
Jeg: Du vet kanskje at denne ikke er på salg?
Greit å spørre...
Kunde: HVA BEHAGER???
Jeg: Denne har nok blitt hengt feil, den er dessverre på ordinær pris.
Kunde: NEIVETDUHVA... Den hang på salget, da skal jeg ha den på salg.
Jeg: Det er nok dessverre ikke sånn det fungerer, dette er en ganske stor butikk, og klær blir hengt feil hele tiden, og vi har dessverre ikke tid til å –
Kunde: Det ER DERES jobb å henge de rett!!!
Jeg: Ja, jeg beklager, men det er uansett ikke salg på dette plagget.
Kunde: Javel, da skal jeg ikke ha den. Og er tydelig snurt.
Jeg fortsetter å pipe inn resten av varene (som var salgsvarer) og av-alarmerer. Når det er salg må vi også selv skrive inn 50% etter hvert plagg, det blir ikke gjort automatisk, så det tar litt ekstra tid.
Jeg: Det blir 399 kr.
Kunde: NEHEEEI!!!!!! det er det iallefall ikke, jeg regnet ut på mobilen min at det skulle bli 199,50 kr.
Jeg: Det kan nok ikke stemme, det er halv pris av ordinær pris.
Kunde: NEINEINEI! Håhåhå... Det er halv pris av HALV PRIS!
Jeg: Nei, det er halv pris av ordinær pris. (Igjen...)
Kunde: NEI DET STÅR JO PÅ ALLE SKILTENE AT DET ER HALV PRIS AV HALV PRIS!!! (Hun roper faktisk)
Så peker hun på salgskiltet som er rett ved siden av kassen.
Jeg: Ja, hva står det da?
Kunden leser inni seg og ser hun har lest feil...
Buurn, bitch.
Jeg tenker hun skal bli litt ydmyk og beklage seg, men istedet sier hun:
"Ååh... Nei, da skal jeg ikke ha noe!"
Og så går hun...

Takkskarruha.

Gjesteopptreden: En vanlig dag på jobben

2010-02-18T13:39:00.000+01:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail tilingrid@prosopopeia.org.

I En kassadames betroelser av Anna Sam forteller hun om en gang hun fikk en kundebuse på fingeren. Jeg trodde ikke det var mulig, men jeg tok feil.

Denne historien er fra Daniel.

I dag hadde jeg en virkelig givende dag på arbeid. Foruten alle de faste, mildt sagt spesielle kundene var det en ekstra som gjorde vesentlig inntrykk på meg i dag.
Først så legger han fra seg rundstykkene på båndet, før han drar for å hente en vare til. Imens han henter varen går jeg igang med å slå inn rundstykkene. Jeg merker meg at de var uvanlig fuktige, og regner med at det har begynt å regne ute, og at vedkommende dermed har blitt våt på hendene. Kanskje har han pantet noen flasker og benyttet muligheten til å vaske seg i vasken etterpå? Mulighetene var mange.
Han kommer tilbake med en pakke smør, og idet jeg tar i pakken merker jeg at den også er våt. Da bestemmer jeg meg for å ta en ekstra god titt på denne kunden og fører blikket mitt sakte oppover....Med ett blir jeg uvel og faktisk helt forskrekket! Jeg har store problemer med å være mitt vanlig sjarmerende jeg, for det viser seg nemlig - hold dere fast, at denne herremannen på 60+ har et problem med å holde igjen munnen, noe som resulterer i at ekstreme mengder med spytt kontinuerlig renner ut av munnen hans som ett lite fossefall. Og ikke nok med det. Jaggu har han ikke litt trøbbel med å holde snørret sitt innenfor neseborene også. En lang liane av snørr var også på vei ut i det han var i ferd med å betale.

Etter denne hendelsen var jeg ekstremt ivrig på desinfiseringsmiddelet, og skvatt til hver gang noen kjøpte en frysevare eller en brusboks med kondens på.

Kan også nevne at en hyggelig dame lurte på om hun kunne få juletreet som noen hadde satt fra seg utenfor butikken. Det var jo tross alt gratis. Det fikk hun.

Siste dag på jobb, og godt er det

2010-02-17T12:53:00.015+01:00

I dag var min siste dag som kassadame. Får meg sikkert en ny, marginalt mindre kjip jobb når jeg studerer, men den tid den sorg. Planen var egentlig å unngå kundene så mye som mulig og stappe i meg medisterkaker, men det gikk veldig dårlig. Hadde en liten diskusjon med en av kundene.

Damen: HALLO? HAAAAR dere ikke mer vaniljeis på tilbud?

Den nye jenta: Det vet jeg ikke. Johanne?

Meg: Jeg vet heller ikke, vent litt så-

Damen: Det SKAL du jo vite!

DNJ: Jeg beklager.

Meg: Vi har ikke oversikt over alle tilbudene til enhver tid, vi sitter i kassa og kan ikke være på bakrommet samtidig. Jeg skal gå å fi-

Damen: Dere skal jo administerere butikken! Dere må vite det! Jeg har jobbet i butikk selv, jeg!

Meg: Administere butikken er det faktisk sjefen som gjør.

Damen: MEN DET ER MASSE REKLAME FOR DET UTENFOR! HVORDAN KAN DU REKLAMERE FOR DET NÅR DU IKKE VET NOE?

Meg: Nå er det faktisk ikke jeg som reklamerer utenfor…

Damen, til låseansvarlig som akkurat kom: *gestikulerer i min retning* Sånn går det ikke an å svare! Utrolig frekt!

Meg: Unnskyld? Hva sa du nå? Vennligst kritiser meg til meg, det er enklere på den måten. Vi jobber her en gang i uken for minstelønn. Vi kan ikke svare på alle spørsmål om sortimentet. Du har sikkert ikke 100% oversikt over alt som skjer på hele din arbeidsplass heller.

Damen: *Lager ekstremt surt fjes mens hun tenker over hva hun skal si.*

Mann i køen, til låseansvarlig: Hun var ikke frekk, altså, jeg er ikke enig i det der!

Meg: Jo, NÅ er jeg frekk. I stad var jeg ikke det.

Mann i køen: *:D*

Damen: Slik går det virkelig ikke an å svare!

Meg: Slik går det ikke an å spørre, heller.

Låseansvarlig: (tenk deg en morsom dialekt) Noen mennesker, altså.

Vet ikke om jeg hadde vært så frekk om jeg ikke skulle slutte. Noe sier meg at jo, det hadde jeg. Får unnskylde henne med at hun sikkert har en kjipere jobb enn meg, om hun har behov for å hevde seg over deltidsarbeidende kassadamer.

Vi'kke ha'n likevel

2010-02-13T15:30:00.000+01:00

Noen ganger hender det at kunder tar seg vann over hodet. Det kan være at man ikke vil kjøpe så mye likevel, andre ganger er det varer det er noe feil med eller som blir ødelagt på den farefulle veien gjennom butikken. Hva skal man egentlig gjøre med noe man ikke vil ha?

Dårlig frukt

"Denne agurken er råtten, jeg tar og legger den tilbake, jeg!" er det mange som sier. Om du finner en grønnsak som er råtten, er det veldig dumt å legge den tilbake. For da kommer det garantert en annen kunde og plukker opp samme vare, for så å si til meg/en annen butikkansatt at "denne agurken er råtten, jeg legger den tilbake, jeg!"/kjøper den råtne agurken uten å oppdage at den er råtten, for så å komme hjem og bli gretten fordi agurken er råtten, for så å komme tilbake til butikken og kjefte på meg fordi jeg har solgt en råtten agurk. Vil du gjøre andre sinte? Nei, så følg med nå:

Det du derimot kan (les: skal) gjøre, er å finne en som er ansatt i butikken og gi den råtne agurken til denne personen slik at den butikkansatte kan registrere det som svinn. Det er samme hva slags ansatt du finner, du kan godt gi den til en som sitter i kassen også. Det viktigste er at dårlig frukt og grønnsaker ikke skal legges tilbake i hyllene fordi: Ingen vil kjøpe dårlig mat. Om du ser at det er mye dårlig frukt/grønnsaker kan du godt si ifra også, så kan butikken fikse det.

Vi'kke ha'n likevel

I julen fant jeg en ribbe i kakebakehyllen. Ettersom ribbe ikke er en kake gikk jeg med den tilbake ferskvaren, hvor den hørte hjemme.

"Ååh, hun sto her en halvtime og klarte ikke velge mellom stekt og ikkestrekt ribbe, og så vil hun ikke ha den likevel," stønnet min ferskvarekollega.

Det at du har brukt mye tid på å velge ut en vare og masse av tiden til en ansatt (som uansett må være der, så det er ikke egentlig så farlig), gjør det ingenting å gå tilbake om du angrer. Det er aldri for sent å snu. Om du går tilbake med en vare du ikke vil ha kan varen selges igjen. Ferskvarevarer kan ikke ligge lenge i romtemperatur, brokkolien blir ødelagt om den legges i fryseren og is krystalliserer seg om den tines opp for så å fryses ned igjen.

Ødelagt vare

Om du knuser et egg, mister brødet på gulvet, slår hull i en ølboks, kan du få en ny. De fleste butikker (så vidt meg bekjent) er ganske greie på sånne ting. Ja, det blir svinn og minus for butikken, men de fleste vil at kunden skal ha en god opplevelse av handlen, som er lik faste kunder som igjen er lik at kunden bruker mye penger.
Tidligere i uken mistet jeg en boks med pastasaus i gulvet og slo hull i bunnen av den. Hva gjorde jeg? Jeg ga den til en ansatt. Det var ikke store ødeleggelser, men boksen var fortsatt ødelagt og uselgbar. Ville jeg ha en ødelagt boks med pastasaus? Nei. Ville jeg sette boksen tilbake så en annen kunde kunne kjøpe en ødelagt pastasuaboks? Nei.

Finn feilene

2010-02-12T14:45:00.000+01:00

Kløneri på høyt nivå

2010-02-11T14:00:00.007+01:00

Innlegget om Ole og hans frustrasjoner høstet mange fine kommentarer. En av dem var imidlertid ikke fullt så hyggelig. Leseren, som dessverre ønsker å være anonym, synes bloggen vår er kundefiendtlig.

”Selv om bloggen i seg selv er morsom, gir den uttrykk for en svært nedlatende holdning til oss kunder. Vi er idioter og tullinger som gjør merkelige ting, og når vi påpeker det enkle faktum at det faktisk er oss som utgjør livsgrunnlaget og betaler lønna blant annet til dem som sitter i kassen, så blir vi sett på som rariteter og duster”, skriver leseren. Både Ingrid og jeg ble litt triste da vi leste kommentaren, som forøvrig var svært saklig formulert. Vår intensjon har nemlig aldri vært å hetse eller rakke ned på kunder, verken våre egne eller kunder generelt. Faktisk er de aller fleste som handler hos oss veldig hyggelige - kun et mindretall av kundene oppfører seg ufordragelig. Vi skriver ikke om sistnevnte kundegruppe for å være slemme eller henge ut noen, men for å illustrere hvilke absurde situasjoner man kan komme opp i når man jobber som kassadame.   Og for å vise dere hvor nedlatende enkelte oppfører seg mot mennesker i servicebransjen.

Det er imidlertid viktig å huske på at situasjoner gjerne forandrer seg når de blir nedskrevet, og enkelte av historiene er overdrevet litt for underholdningens skyld. Det er jo meningen at dere skal le av det vi skriver. I dette innlegget vil dere kanskje le litt av meg. Kassadamer kan nemlig være dumme og klønete, de også. Tro det eller ei.

I forrige uke klarte en kunde å knuse et digert yoghurtbeger utover gulvet like før stengetid. Han unnskyldte seg flere ganger og var oppriktig lei seg for uhellet, og jeg smilte tilbake. ”Det går bra”, sa jeg. Og det gjorde det forsåvidt også, selv om det var relativt kjedelig å tørke opp yoghurten. Kollegaen min kom bort til meg flere ganger kun for å le av meg, og jeg tenkte mindre pene tanker om både yoghurt og sølekunden i ti minutter. Særlig da jeg oppdaget at den superfine ICA-genseren min var full av yoghurtstriper.

Mandag denne uka var jeg tilbake på jobb. Jeg fylte på varer i flere timer, til tross for at vareburet var stappfullt av tunge ting som syltetøyglass og saftflasker. Det er ingen hemmelighet at jeg er en temmelig muskelløs og pinglete jente, og etter en stund ble jeg fryktelig sliten i armene. Så sliten at jeg mistet et brett med juicekartonger i gulvet. En av kartongene (på 1,5 liter) sprakk umiddelbart, og appelsinjuicen flommet dramatisk utover gulvet i rasende fart.

Jeg: Å NEI! FAE-
Kundevitne #1: Ojsann! Huff, da.

Kunden minnet meg på at jeg ikke akkurat var alene i butikken, og at det muligens var lurt å roe seg ned litt. Jeg fikk rettet opp den blødende juicekartongen før all væsken hadde rent ut, og ropte desperat på kollegaen min (som for øyeblikket ikke gjorde noe som helst) for å få ham til å hente papir til meg.

Kollega: HAHAHAHAHA! Var det du som gjorde det der?
Jeg: Ikke morsomt! Det kommer til å ta hundre år før dette er tørket opp!

Etter et kvarters intens tørking begynte juicehavet å trekke seg sammen. Den skadefro kollegaen min hadde kommet bort til meg for å le minst tre ganger i løpet av tørkeseansen, og jeg hadde bestemt meg for å aldri drikke en dråpe appelsinjuice igjen. Da jeg endelig var ferdig, rettet jeg meg opp for å sjekke at gulvet var juicefritt. Tror dere ikke jeg klarte å dulte borti den sprukne kartongen, som fortsatt inneholdt omtrent fem desiliter juice? Jo da, jeg gjorde nok det.

Jeg: NEI! Ikke nå igjen!
Kundevitne #2: Håhåhå, du er glad i juice ser jeg?

I løpet av min andre tørkesjau den kvelden kom det flere kunder bort til meg for å vise sin sympati, selv om det åpenbart var min egen feil at gulvet var gulfarget. Av og til er kunder kjempesøte. Men kollegaen min? Han lo, så klart. Den frekkasen.

Tilbudsuker – noen av dem er verre enn andre

2010-02-10T12:43:00.000+01:00

Hver uke får jeg Coop Megas kundeavis på mail. Ikke at kjøper så mye mat selv, dessuten er det ingen Cooper i Drammen (hvem må jeg ringe for at noe skal skje?!), men jeg liker å se hva som er på tilbud. (Denne uken er det 40% avslag på texmexmat (da kommer alle de russiske gamle damene og hamstrer tacokrydder) og for medlemmer er det 40% avslag på en type juice.) Men det beste med medlemsavisene er å tenke på at ikke skal jobbe verken når det er dorulluke eller Findus-uke.

Kunder tar ikke av så mye når det er dorulluke (dvs. 40% avslag på alle doruller), det er bare det at de gjerne kjøper de største pakkene. Og her kommer vi tilbake til det der med å sette strekkoden riktig vei: Se for deg et bånd med tohundre 16-/32-pakker med doruller (dvs. ganske store pakker), og alle er av forskjellig merke. Alle står feil vei, gjerne med strekkoden oppover også, bare for å være ekstra elskverdige, og alle står to og to i bredden. Og der sitter jeg, og må snu alle de store dorullpakkene. Hardt liv skal jeg si dere!

Dessuten kan jeg ikke slå vitser (inni hodet mitt) om at nå skal noen hjem og trykke skikkelig, for jeg vet at de bare kjøper mye fordi det er billig.

Findus-uke tar kaka. Ingenting er mer spennende/verre enn å jobbe i en Findus-uke, og jeg er sjeleglad det ikke skjer så ofte. Særlig å jobbe på en mandag i en Findus-uke er ekstra spennende/ille. Mandag klokken fire – definitivt årets vakt. Findus-uke betyr at det er 40% avslag på alle varer fra Findus. Fiskevarene fra Findus er ganske dyre til vanlig og mange tenker at nå skal de gjøre et kupp og kjøpe masse billig scampi og kamskjell. Skeie ut rett og slett, for mennesker som kjøper mat på tilbud er gjerne kunder som ikke kjøper sånne ting til vanlig.

Det er bare det at 40% ikke er det samme som gratis. Og det er her mange faller ut:

Kunde #1: Hvorfor koster scampien 52 kroner per pakke! Det skal være tilbud på dem! De skal koste mye mindre!

Om en pakke scampi koster over hundre kroner til vanlig, koster den ikke ti kroner når det er 40% avslag. (Dessuten er scampi veldig lite miljøvennlig, så du burde ikke kjøpe det uansett.)

Det som også er vanskelig med Findus-uke er at lablene blir byttet ut, altså – prisen på lablene er ikke fullprisen, men det er tilbudsprisen, altså den prisen som gjelder.

Tips: Om du er i butikken og det er tilbud på en vare og du lurer på om lablen viser tilbudsprisen eller den vanlige prisen er en god tommelfingerregel: Butikker operere vanligvis med 50 og 90 øre. Om prisen er 16 øre er den mest sannsynlig på tilbud. (Sånn operer i alle fall Coop Mega.)

Det er det alltid mange som misforstår.

Forrige gang jeg jobbet i en Findus-uke fikk jeg så mye kjeft fordi kundene hadde betalt det samme som stod på labelen i frysedisken. Her snakker vi om mennesker som først skjeller ut kassereren (alt er vår feil), for så å strene tilbake til frysedisken (i andre enden av butikken), for der å finne en ansatt å skjelle ut, for så å komme tilbake og skjelle ut mer. Men de skal likevel ha varene de har kjøpt, de må bare få ut alt sinnet sitt først.

Det virker som om kundene ikke stoler på kasserene heller når vi prøver å forklare noe. Som at lablene viser tilbudsprisen. En dame ble så sint at hun skulle gå til lokalavisen og få dem til å lage en sak på at Coop Mega lurer kundene. Det er nemlig det butikken gjør, alle butikker går bevisst inn for å lure penger fra kunder. Hvordan tror du ellers jeg skulle få lønn?

Jeg håper hun gikk til lokalavisen og forklarte situasjonen. Og jeg håper journalisten sa noe som: "Jasså, så Coop Mega skriver faktisk den reele prisen på varene sine? Hmm, og det mener du er feil? Du mener de skal skrive feil priser. Jaha, ja..." Det kunne blitt en fin sak.

Det er jo også de som skal ringe butikksjefen – de som skjønner at sånt ikke er min feil, at det ikke hjelper å skjelle meg huden full. Da tenker jeg at jeg også vil bli butikksjef bare så jeg kan få alle telefonene. Det er sikkert en morsom affære.

Kleinhetsfaktor på 10

2010-02-09T18:00:00.000+01:00

Noen ganger kommer det inn mennesker jeg kjenner. Jeg jobber passe langt fra der jeg bor, så det er ikke så mange, men noen ganger kommer det mennesker jeg for eksempel gikk på ungdomskole med.
Menneske fra ungdomskolen jeg aldri pratet med da jeg gikk på ungdomsskolen: Jasså, så du jobber her du...

Jeg syns det er veldig kleint, for jeg må jo være hyggelig mot alle fordi jeg jobber, selv mot de jeg ikke liker. Og de skal alltid fortelle om hvor bra de har det, hvor flinke de er på skolen, hvor mye bedre de er enn meg (les: hvor mye bedre de tror de er enn meg, jeg er faktisk et geni når det kommer til stykket) – og jeg bryr meg like lite som jeg gjorde på ungdomsskolen. Men så tenker jeg at det er mennesker som har det verre enn meg:

Jeg slipper i alle fall å ha på meg maske. Nesten så jeg elsker den grønnrutede uniformen min.

Ole vil ha pose

2010-02-08T15:04:00.008+01:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Nå kan du også bli fan av 4 x bærepose and bop to the beat på Facebook.

Her om dagen fikk jeg en mail fra Ole. Ole er ganske irritert og begynner mailen med: "Selvsagt vil jeg ha pose", og fortsetter:

"Ja - jeg vil ha pose. Hva tror du egentlig? Jeg har kjøpt varer for 1200 spenn, rullebåndet er smekkfullt av alt fra bind til bananer, og så spør du om jeg skal ha pose. Drit i å spørre, bare gi meg så mange poser som det ser ut til at jeg trenger."
Hva jeg egentlig tror? Jeg tror (les: vet/har opplevd) at flere og flere kunder har med egne bærenett, trillevogner (særlig gamle damer har dette) og poser hjemmefra. Noen vil også ha papirposer og de ligger foran kassen sånn at kunden skal ta dem selv. Færre og færre vil ha plastikkposene jeg har bak kassen min. Så jeg tror at du ikke vil ha poser når du kjøper for 1200 kroner.

Det er også veldig individuelt hvor mange poser kunder vil ha. Noen vil ha én tung pose, andre vil ha to lette poser så de kan fordele vekten likt. Menn trenger alltid flere poser enn kvinner. Noen vil sortere varene alfabetisk med fem varer per pose. Andre vil ha to poser med mat som skal på hytta, en pose frysevarer og tre poser med mat som skal til bestemor. Så om du som kunde kan si "syv poser, takk" i steden for å skrike til meg og kreve 2 kroner og 50 øre tilbake da jeg regnet med at du trengte ti.

Videre skriver han: "Og ja - jeg vil ha kvitteringen også. Hvor mye sparer dere egentlig på å ikke gi kvitteringen til en kunde? 0,01 øre? Gi meg poser, og gi meg kvitteringen, please." Hvor mye vi sparer på å ikke gi kvitteringen til en kunde? Ingenting, kvitteringen kommer ut uansett. Der hvor jeg jobber vil én av åtte kunder ha kvitteringen. De blir irriterte om de får den når de ikke skal ha den, og legger den gjerne i enden av samlebåndet hvor de blir rotete. Rot er dumt, for tyggegummipakker, sjokolader og andre små varer kommer til å forsvinne der. Og da blir kundene enda sintere.

"Og en annen ting: Når du betjener meg, er det faktisk JEG som er den viktigste personen for deg akkurat da. Ikke han i kassen ved siden av, ikke han eller hun du sender SMS til. Høylytt klaging over kolleger som ikke gjør jobben sin kan du også spare meg for."
Om man som kunde blir oversett er det mulig å hinte forsiktig om at du faktisk eksisterer. Men om du gang på gang møter sure kasserere, kanskje man skal gå i seg selv? Jeg er hyggeligere mot mennesker som sier hei til meg. Jeg skal også ha sagt at jeg har aldri sendt meldinger eller klaget høylytt mens jeg ekspederer.

Om man er så misfornøyd med butikken man handler i, er det bare å gå i en annen butikk. Joker har slagordet "helt i nærheten", og jeg regner med at de holder det de lover.

"Jeg vet at du har en lavtlønnet møkkjobb der halvparten av kundene oppfører seg som idioter. På en god dag. Men ta meg på alvor, jeg bruker kanskje 6-7 tusen kroner i butikken din hver måned. Uten meg (og de andre kundene selvsagt), ingen lønn. Simple as that." Butikkyrket er ikke spesielt lavtlønnet, jeg har råd til smør på brødskiva. Det er heller ingen møkkajobb. Det som gjør det møkkete, er dårlige kunder som ikke skjønner at jeg er et menneske selv om jeg sitter bak en kasse. Men dem er det få av. Noen ganger irriterer jeg meg over at det er så få idiotkunder, som er lik få historier.

"PS: Og please: Sjekk at varene i hyllene ikke er to dager unna utløpsdato. Særlig kjøttpålegg, kyllingfileter og leverpostei. Trikset med å skyve de ferskeste varene lengst bak i hyllen har jeg gjennomskuet, men det er ikke alltid fruen og ungene er like obervante. Skjerpings!"
Er ikke det ganske logisk – at det som går ut sist står bakerst så man får solgt ut det som går ut først? Jeg har ikke behov for fløte som går ut om to uker når jeg skal bruke den samme dag.

Når Line rydder i melkeskapet i sin butikk, må hun bruke masse unødvendig tid på å "gjemme" melkekartongene med lengst holdbarhet. Melkesvinn er nemlig et tilbakevendende problem. Det er forståelig at folk ønsker å kjøpe melk som holder lenge, men kom igjen - om melka går ut den 10. eller 12. februar spiller vel strengt tatt ingen rolle? Det er i hvert fall ikke nødvendig å krype inn i melkeskapet for å få tak i melka som holder to dager lenger enn kartongene som står på første rekke. Faktisk er melk gjerne drikkbar i flere dager etter utgått dato uansett. Så det så!

Om noen så finner en vare(r) som har gått ut på dato/snart går ut på dato, så er det lov å si ifra. Jeg har ikke oversikt over alle varene vi har i butikken og når alle går ut på dato. For nei, butikkansatte bruker ikke dagene på å sjekke datostemplingen på alle varer.

Gjesteopptreden: Pose for mye, krone for lite

2010-02-06T11:17:00.000+01:00

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien er fra Mats. En sint, liten fyr med et stort napoleonskompleks.

Jobber på en butikk i Ålesund når jeg er i byen, og det er jaggu et par skrullinger der omkring også. En av mine favoritter er dustedama som må slå ettertrykkelig fast at hun er uinteressert i å betale for poser fordi sønnen hennes jobber/jobbet der. Ærlig som jeg er, motstår jeg som regel trangen til å slå inn et par poser, bare på faen. En annen klassiker er skrullekisen som skulle ha meg til å rope inn OC for å pakke varene for ham, mens han (riktignok aldrende, men likefullt tilsynelatende frisk og oppegående) skulle stå og kikke ut i lufta mens jeg slo inn varene hans.

Fra øverste hylle er derimot en opplevelse jeg hadde denne julen, hvor jeg hadde en ekkel opplevelse med en gammel skjeggebuse. Jeg hadde slått inn alle varene hans, og spurte rutinemessig om han skulle ha "pose?". Jeg vet ikke helt hvor jeg fikk det fra, men det virket som om han samtykket til dette, og jeg oppfattet et nikk. Slo inn en pose, jeg, men var visst litt slurvete, og trykket en ekstra gang på knappen. Karen fikk en pose. "Kvittering?" "Ja, takk." "Vær så god, ha det bra." Følg med nå: Gubben TOK POSEN, og varene sine, og ruslet vekk. Og kom tilbake. Og holdt kassalappen opp foran seg som en jævla kunngjøring.
Mats: "Var det noe mer?"
Gubbefaen: "Ja. Her er det slått inn to stykk pose. Dette skal jeg ikke ha.
Mats: "...nei vel?"
Gubbe: "Ja, det blir 1 krone og 80 øre tilbake."
Mats: "...Jasså?"
Gubbe: "Og her har du posene tilbake."
Kisen legger posene på båndet. Og rekker hånda ut foran nesa mi på en måte som gir meg noen svært stygge impulser i hodet. Og fyren får sine to forprylte spenn tilbake, og et særdeles iskaldt "beklager, min feil. God jul."

Reis til helvete, gubbefaen.

Betalingsproblemer #2

2010-02-05T14:30:00.002+01:00

På tirsdag skrev Ingrid et fabelaktig innlegg om kunder uten penger. I min butikk kommer det også slike folk på besøk av og til. Som lutfattig student er det for meg en helt normal ting å ikke ha penger på kortet, og jeg er som regel svært forståelsesfull når kundenes kjøp ikke går gjennom. Imidlertid virker det ikke som kundene synes det er spesielt festlig selv. Faktisk blir mange av dem relativt sinte. På meg.

Dame #1: Oj, det fungerer ikke! Hva er det som skjer?
Jeg: Eh, jeg vet ikke. Vi kan prøve en gang til, det hender at terminalen tuller litt.

Nytt bomforsøk. Damen blir rød i ansiktet.

Dame #1: Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke blir godkjent!
Jeg (ekstra munter): Du er sikker på at du har penger på kortet…?
Dame #1 (megasint): Herregud, selvfølgelig har jeg penger på kortet! Det er jeg brennsikker på! Kontoen min er jo aldri tom!
Jeg: Hehe, jeg beklager. I min vennekrets er det nemlig ikke så uvanlig at-
Dame #1: Det er jo åpenbart noe galt med bankterminalen her!
Jeg: Eh, jeg tror egentlig ikke det. Men du kan la varene stå her, og ta ut penger på 7-eleven?
Dame #1: Ja, noe må jeg jo gjøre! Jeg har jo handlet varer for hele helgen her! Herlighet, altså.

Damen traver snurt ut av butikken, mens jeg begynner å lempe varene hennes opp i poser. Hun kommer tilbake nesten en time seinere, enda rødere i ansiktet og enda mer hysterisk. Med seg har hun ektemannens bankkort.

Dame #1: Jeg orket rett og slett ikke å dra til 7-eleven, så jeg lånte mannens kort i stedet! Nå bør det virke!
Du orket ikke å dra til 7-eleven, men å dra hjemom er greit nok? Jeg tillater meg å tvile på den evigfulle bankkontoen din.
Jeg: OK. Det går nok fint nå!

Og det gjorde det. Damen kom seg endelig ut for godt, og forsikret meg om at hun aldri skulle besøke butikken igjen. Bankterminalen til Prix slo seg nemlig aldri vrang! Imidlertid er hun fast kunde den dag i dag, så hun er tydeligvis ikke av den langsinte typen. Nå smiler hun til meg av og til også! Jeg har nesten begynt å like henne igjen.

Dame #2: Ojsann, jeg har visst glemt lommeboka hjemme! Er det greit at jeg lar varene stå her mens jeg løper hjem og henter den? Det tar et halvt minutt!
Jeg: Jada, det går fint. Jeg kan sette dem under kassa i en pose så lenge?
Dame #2: Neida, det tar ikke så lang tid. Bare vent her, jeg løper nå!
Jeg: Eh… OK.

Damen løper avsted, og jeg sitter igjen med det ufullstendige kjøpet hennes. Imidlertid bruker kunden (ikke overraskende) mer enn et halvt minutt på å hente lommeboka, og det hoper seg opp en liten kø i kassa. De som står der blir både sure og irriterte og lei seg av all ventingen, så jeg bestemmer meg for å nulle ut damens kjøp. Hun skulle bare ha fire-fem varer uansett, og de plasserer jeg pent på gulvet nedenfor disken. Køen beveger på seg, og alle blir glade og fornøyde igjen. Bortsett fra kunden uten lommebok. Når hun kommer tilbake nesten et kvarter (!) seinere, er hun faktisk alt annet enn fornøyd.

Dame #2: Hallo! Hvor har du gjort av varene mine? Jeg ba deg jo om å vente!
Jeg: Jeg beklager, men jeg ble nødt til å nulle dem ut. Du brukte dessverre litt for lang tid, det ble kø her etterhvert. Varene står her nede, det tar ikke lang tid å-
Dame #2: Men jeg ble jo bare borte noen få minutter!
Jeg: …

Hendelser som dette gjør at jeg blir litt glad inni meg når kunder har med seg lommeboka eller et fungerende kort. Som butikkansatt lærer man seg raskt å sette pris på de små ting, tro meg!

Til slutt har jeg en liten fristelse å by på. Denne godsaken fant jeg da jeg gikk gjennom klementinhaugen i fruktavdelingen vår. Noen som har lyst på? Det har i hvert fall jeg:

(Til butikkens forsvar vil jeg gjerne si at klementinene våre svært sjelden ser slik ut. Faktisk får fruktavdelingen vår skryt stadig vekk! Æresord).

Alvorsprat

2010-02-04T14:34:00.003+01:00

I fjor var det en mann som døde i en kassakø. Jeg finner ikke en artikkel som bekrefter dette, men så vidt jeg husker var det ca slik: Mann #1 står i kø på den lokale supern og venter. Mann #2 står i nærheten av Mann #1 sier/gjør noe mot en Kvinne #1, jeg husker ikke hva det var, men det fikk i alle fall kjæresten hennes, Mann #3 til å reagere (les: ville slåss). Han så ikke hva som skjedde og hvem som gjorde hva, men Kvinne #1 peker i retning av Mann #1 og #2. Så Mann #3 må jo forsvare Kvinne #1 (kvinnen i hans liv) og slår til det han tror er den skyldige: Mann #1 – feil mann. Han går rett i bakken og dør.

Var det noe hyggelig gjort? Nei.

På tirsdag på VGs nettsider kunne man lese om Misfornøyd kunde utløste bombe ved kjøpesenter: "Kort tid etter meldte en mann seg for politiet. Ifølge den australske avisen sier politiet at mannen var en misfornøyd kunde. Det er foreløpig uklart hva mannen skal ha vært misfornøyd med."

Om man virkelig er så sint på de ansatte i butikken du handler i, er det ikke bedre med dialog? Ring managementet. Eller butikksjefen. Eller si det til en ansatt så den kan bringe det videre. Sprengning er aldri godt for noe.

Jeg var misfornøyd med nærbutikken min i går. Det var utsolgt for den ene pizzaen jeg liker. Men sprengte jeg butikken for det? Nei. Det kommer inn mer snart, tenkte jeg.

Sånn, dagens voksenopplæring: Ikke drep medkunder. Ikke spreng medkundene dine i luften. Om du er veldig grei kan du få en gratis pose.

PLU-koder

2010-02-03T13:09:00.003+01:00

Hei alle sammen. Vi prøver oss med reklame på bloggen med visjonen om at vi skal bli så rike at vi slipper å jobbe mer for resten av livet. Hva syns du?

Men nå til dagens historie:

Frukt, grønnsaker, bakevarer og ting det ikke er stekkoder på (fryst ørret, mandler i løsvekt osv.) har en PLU-kode. Til vanlig er det fire tall, men jeg har også hørt om butikker som har tre. For da å få prisen på for eksempel 357 gram røde epler, legger man eplene på vekten, slår inn koden for epler – i dette tilfellet 5762, og så kommer prisen automatisk opp. Det finnes uendelig med PLU-koder og de som ikke brukes så ofte, som sharonfrukt (5293) havner lett i glemmeboken og da kan man spørre noen andre som jobber.

Det morsomste er dog med bakevarer. Kunden vet cirkus hvor mye bollen skal koste, det gjør ikke jeg, så noen ganger spør jeg en kollega om jeg ikke finner den i PLU-boken. Og kollegen svarer kanskje 5732. Da blir det bråk.

Kunde: Den skal ikke koste 57 kroner, den skal koste 8 kroner!

Jeg: Det er bare koden for å få slått den inn.

Indrekunde: Særlig, veldig særlig.

Andre ganger kommer kunder og forteller meg at epler koster 12,90 per kilo.

Jeg: Jaha.

Og så slår jeg inn koden og prisen blir veldig sjelden 12,90 kroner – fordi veldig få kjøper akkurat én kilo. En gang fikk jeg kjeft for det.

Kunde: Den skal koste 12,90!

Jeg: Men du har ikke kjøpt en kilo, derfor koster den bare 9,50.

Kunde: Men det står der borte at den skal koste 12,90!

Jeg: ...

Men det er også de kundene som faktisk vet alt:

En kollega av meg husket aldri PLU-kodene og måtte slå opp hver eneste kode for frukt hver gang. Unntatt en gang da det kom en kunde og fortalte henne kodene for alt han skulle kjøpe. Hvordan han visste det? Han hadde bra sifferminne, sa han.

Hvor er pungen som jeg hadde fire kroner i? Jeg er sikker på jeg hadde den i går.

2010-02-02T19:00:00.004+01:00

Coop Mega er en megastor (hehe) butikk. Jeg rettferdiggjør de høye prisene med at du får stort vareutvalg, god service og mye tumleplass – og det fine bladet Gourmega gratis. Men av og til er det mennesker som ikke har råd til alt de vil ha.

Eksempel 1:

Kunde #1: Hvorfor går ikke kortet mitt gjennom?

Jeg: Eeh, jeg vet ikke. Har du dekning på det?

Kunde #1: Ja, det er masse penger på det. PÅ DETTE KORTET ER DET FLERE MILLIONER SKAL JEG SI DEG!

Jeg: Du kan prøve å ta ut penger i minibanken rett bak deg.

Kunden går for å ta ut penger. Så ringer hun sønnen sin. Han kommer og betaler. De millionene, de millionene…

Eksempel 2:

Jeg: 3067 kroner blir det.

Kunde #2: Oi, så mye, ja. Tar det på kort, jeg.

Jeg: Det ble ikke godkjent, dessverre. Har du dekning på kortet?

Kunden gir meg 800 kroner i sedler og ber meg prøve igjen.

Jeg: Fortsatt ikke godkjent, gitt.

Han begynner å se litt nervøs ut og snur seg mot datteren sin:

Kunde #2: Du har ikke noe penger du da?

Det har hun ikke. Køen bak begynner å bli ganske lang. Akkurat da kommer sjefen min forbi, og kunden får låne penger fra safen.

Kunde #3 bak i køen: Da jeg glemte pengene mine, måtte dere slå ut alt,

og virker svært bitter fordi kunde #2 fikk låne penger fra butikksafen.

Eksempel 3:

Kunde #4 har kommet opp i "har ikke penger"-situasjonen to ganger.

Første gang var før jeg hadde skjønt hemmeligheten med kortterminalen (om chipen feiler tre ganger, får du bruke stripen og signere):

Kunde #4: Jeg skal betale med Mastercard, jeg.

Jeg: Ja, den er grei. Bare slå koden du.

Kunde #4: Men jeg kan ikke koden!

Jeg: Jaha... Jeg har samme kode på visakortet og mastercardet mitt, kanskje..?

Kunde #4: Nei, det har ikke jeg!

Jeg: Nei vel...

Kunden prøver forskjellige koder og blir mer og mer desperat. Om jeg prøver å si noe, glefser hun tilbake. Etter å ha stått sånn i noen minutter, sier kunden bak i køen

Kunde #5: Jeg kan betale for deg, jeg.

Og han betaler, gir henne kontonummeret sitt og hun får maten sin.

Eksempel 4:

Kunde #4 kom tilbake igjen og kjøpte igjen for en hel haug med penger. Da vi skjønner at dette ikke kommer til å gå, hun har ikke penger – igjen, tilbyr jeg henne å sette varene hennes bak kassen mens hun går hjem og henter penger. "Det tar bare to minutter altså, bor rett borti her!"

Det tar ikke to minutter – heller en halv time, og da hun kommer tilbake, er jeg midt i en annen kunde, så jeg gir posene til en kollega og sier hvor mye det ble til sammen. Så ser jeg henne ta posene fra kollegaen min og gå på vei ut av butikken.

Jeg: Du vet at hun skal betale for de varene?

Kollega: Hun skulle det, ja...

og sprinter etter henne.

Det er også de kundene som glemmer at de har kjøpt mat... Noen fordi de er så stressa, andre fordi ... de er gamle.

Det tok en tid før jeg begynte å kjenne henne igjen, den gamle damen.

Den gamle damen er veldig søt med litt Anne-Cath. Vestly over seg. Veldig grei, gjør aldri noe galt, det er bare det at hun alltid glemmer å ta med varene sine.

Jeg hadde akkurat ekspedert henne og begynte på neste kunde.

Observant kunde: Hvor ble det av hun hvis varer ligger der?

Jeg: Heh... Nei... Godt spørsmål...

Etterhvert lærte jeg at hun gikk rett til blomsterbutikken som ligger overfor oss, men det var alltid for sent i det jeg oppdaget at "der forsvant den gamle damen".

Men siste gang jeg jobbet i ferien husket jeg det. Jeg skulle akkurat til å bytte kasse da hun kom, så hun var alene i min kasse. Da jeg var ferdig med å ekspedere henne, spurte jeg om jeg skulle hjelpe henne å pakke. Det ville hun ikke, men jeg stod ved siden av henne helt til hun hadde pakket sammen alle varene sine og gått ut av butikken. For en gangs skyld fikk hun med seg alt.

Det er også de som glemmer handlelistene sine. Dette skjedde på julaften:

Kunde #6: Hei, jeg har glemt handlelisten min. Hva trenger jeg?

Jeg: Eeh...

Indre-Ingrid: Toalettpapir og svisker.

Forrige julaften kjøpt nesten samtlige dopapir og svisker. Jeg hadde lyst til å kommentere det, men jeg tror ikke kunder blir så glade om jeg ser på dem og sier "skal hjem og bæsje nå, ja!"

Kunde #6: Melk! Må! Ha! Melk!

Etter en stund kommer hun tilbake.

Kunde #6: Tror jeg husket alt nå. Tror du jeg har glemt noe?

Indre-Ingrid: Du har ikke kjøpt toalettpapir og svisker...

Jeg: Eeh, nei.

Kunde #6: Egg! Må! Ha! Egg!

Hun kom ikke tilbake den dagen, så hun hadde vel husket alt.

Gjesteopptreden: Nytt bankkort til besvær

2010-02-01T16:31:00.001+01:00

Løsningen

2010-01-30T16:23:00.001+01:00

Faksimile fra Aftenposten 14. januar 2009.

Mer om barn

2010-01-29T10:30:00.003+01:00

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Barn er noen ufyselige små skapninger. Det er svært få ting jeg misliker sterkere enn barn. Dersom de ikke er i sovende tilstand eller på annet mystisk vis holder kjeft helt av seg selv, vil jeg helst ikke være i nærheten av dem. Javel, jeg kan godt innrømme at et mindretall unger (dvs. omtrent 0,3% av dem) er søte og yndige og generelt til å spise opp. Men barna som kommer og handler på Icaen der jeg jobber er definitivt ikke blant dette mindretallet.

Forrige fredag kom det to guttekrek inn i butikken og nærmest sprintet bort til godteriavdelingen. Der ble de både vel og lenge, og jeg trasket rundt i nærheten av dem for å passe på at de ikke stappet ting ned i lommene. Etter 20 minutter (!) med intens godterileting var de små basillene endelig på vei mot kassa.

Jeg: Sånn! Det blir 55 kroner og 50 øre.
Krapyl #1: Hæ, så mye?
Krapyl #2: Vi har bare 50 kroner!
Tenkte jeg det ikke.
Jeg: Jaha. I så fall bør dere kanskje fjerne en ting?
Krapyl #1: Nja… hvilken da, i så fall?
Krapyl #2: Ikke sjokoladen, i hvert fall!

Guttene fortsatte diskusjonen borte ved godterihylla (takk og lov), og brukte denne gangen et kvarter på å bestemme seg. (Hvis noen lurer: Jeg ryddet i medisinskapet imens).

Jeg: Eh… nå ble det 62 kroner og 50 øre.
Krapyl #1: HÆ? Åssen kan det koste mer nå? Den tingen der er jo mye mindre enn den forrige!
Jeg: Hehe, det er dessverre ikke størrelsen på godteriet som bestemmer prisnivået.
Krapyl #2: Ååååh! Hva skal vi gjøre nå?!
FORLATE butikken og aldri komme tilbake? Vær så snill?
Krapyl #1: Ehm… vi får vel fjerne den siste tingen igjen, da. Nå gidder vi ikke mer.

Så gikk de – etter å ha tilbrakt nesten tre kvarter i butikken. Det var stille før stormen. Dagen etter var det nemlig lørdag, dvs. barnedag. Jeg kan virkelig ikke fatte og begripe hvorfor enkelte foreldre ønsker å drasse med seg slike levende forstyrrelser når de skal gjennomføre lørdagshandelen.

I tolvtida, når rushet melder sin ankomst, kommer selvfølgelig fru Barnemaskin inn i butikken. På slep har hun med seg sine TRE barn, alle i gå- og snakkealder. De har dessuten svært ulike meninger om hva som skal kjøpes inn denne lørdagen. Er barn noen gang enige?

Avkom #1: Mamma, kan jeg få et Donaldblad? Mamma, kan jeg det? MAMMA!
Avkom #2: I så fall vil jeg også ha et sånt blad, mamma! Ellers er det urettferdig! Mamma, kan jeg også få, kan jeg det mamma?
Avkom #3 (for liten til å si noe særlig): MAMMA. MAMMA.

Den stakkars moren blir selvfølgelig nødt til å kjøpe tre tegneserier for å unngå tidenes hylekor. Etter omtrent femti år borte ved smågodtavdelingen – hvor de tre larvene selvfølgelig har meget forskjellige synspunkter på hvilke biter som skulle puttes i posen – beveger de seg mot meg. De to eldste barna forsvinner ned til enden av kassa for å plukke opp bladene sine når den tid kommer, mens den yngste holder seg hos moren.

Fru Barnemaskin: Har du lyst til å hjelpe mamma med å legge ting på båndet?
Neeeeei!

Men joooda. Her skal hjelpes. Den lille dotten bruker omtrent tretti sekunder på å legge én vare på båndet, og handlekurven er stappfull. Etter tre varer samler det seg kø bak dem, og kollegaen min må åpne en ny kasse. Det hjelper dessverre ikke så mye, for køen hos meg rikker seg jo ikke av flekken.

Fru Barnemaskin (ser på køen): Ojsann. Eh, kanskje mamma skal hjelpe deg litt…? 
Hun tar melkekartongen ut av neven til ungen og prøver å legge den på båndet.
Avkom #3: NEEEEEEI! IKKE!!! GJØR’ SELV!! IKKKEEEEEEEEEEE!!!

For å gjøre en lang historie kort: Det tok sin tid før barnespetakkelet og den stakkars moren var ute av butikken. Antakelig kunne jeg reist fram og tilbake til Kina fem-seks ganger i mellomtiden.  

_____________________________________________________

Dette innlegget begynte jeg på i helgen, da jeg fortsatt var full av barnehat og –irritasjon. Mandag kveld kom det imidlertid en ung far på besøk, med en nydelig liten gutt plassert i handlevogna. Gutten sa ikke et ord, og jeg likte ham med det samme. Faktisk så godt at jeg smilte til ham. Og den lille ungen, kanskje tre år gammel, smilte tilbake og rødmet! Så snudde han hodet vekk med et litt brydd uttrykk i ansiktet, og mitt iskalde hjerte smeltet fullstendig. Jeg ønsker meg den gutten til bursdagen min. Men det tar nok en stund før jeg får egne barn:

Takk til Ingrid for perfekt videofunn!

Noen "Not Always Right"

2010-01-28T15:30:00.000+01:00

Jeg bytter poseeske, det er litt tungt og krever begge hender. Kunden, som ikke er et barn, men en mann i femtiårene, ser det.
Kunde, irritert: Kommer du og tar tippinga, eller?
Jeg hinter til esken, og setter den fra meg før jeg kommer bort.
Meg: Beklager, har bare to armer.
Kunde: Det får du gjøre noe med!
…Selvfølgelig, mester, skal lage meg en robotarm til neste gang.

Meg: Vil du ha en pose?
Den gamle damen nikker, sånn ser det i det minste ut for meg. Jeg slenger ned en pose.
Mannen til den gamle damen: Ba vi om pose? Vi trenger ikke pose! Hvorfor fikk vi pose?
Meg: Da jeg spurte deg, så det ut som om du nikket.
Damen: DET GJORDE JEG FAKTISK IKKE!
Meg: Nei vel. Det er ikke noen big deal, skal du -
Damen: Det er helt tydelig!
Meg: Skal du ha retur på femti øre?
Damen og mannen går mens de lager surtgammeltmenneskelyd.
Nestemann i køen: Jeg skal ha pose. Jeg mener det, jeg skal ha pose.
Indre-Johanne: ILU, posemann.

Kunde jeg vil bli venn med #2

2010-01-26T15:06:00.000+01:00

Det finnes en annen kunde jeg også godt kunne tenket meg å bli venn med. Noen ganger føler jeg at vi er litt venner også, for han er den eneste jeg tør å prate med – mer enn "har du medlemskort?" Han kjøper mye økologiske varer og har nesten alltid med seg handlenett. Jeg kommenterte det en gang og da svarte han at det var fordi "poser er for pingler", og jeg må jo si at jeg er enig. Men noen ganger har han glemt handlenettene hjemme, og da kan jeg si trøstende ting som at Solheim også bruker plastikkposer.

I julen sa han noe mer smart også: Bæreposer koster 90 øre per stykk og man bruker den gjerne én gang for så å bruke det som søppelpose. Om man kjøper et bærenett koster det ti kroner og man kan bruke det for alltid.

Men hva skal man da kaste søppel i, tenker du sikkert nå? Lett, du kjøper miljøvennlige søppelposer laget av mais til 30 øre per stykk.

Det tar ikke lang tid å spare penger på det, altså. Så tenk litt på det, du, her kan du spare både penger og miljø.

Kreditt-dritt

2010-01-25T10:28:00.004+01:00

Bankterminalen i butikken der jeg jobber godtar ikke kredittkort. Ergo blir Mastercard, American Express og andre liknende kort dramatisk avvist dersom noen prøver å stappe dem inn i terminalen. At man ikke kan bruke kredittkort i butikken er selvfølgelig både trist og grusomt og forkastelig og uakseptabelt, men tro det eller ei - personen som sitter i kassa kan ikke gjøre noen ting med det. Hadde jeg kunnet knipse med fingrene eller på annet mystisk vis tryllet bankterminalen vår om til en kredittkortelsker, hadde jeg gjort det for lenge siden. Jeg lover.

Herr Kreditt: Hva, tar dere ikke kredittkort her?! Det går jo ikke an!
Jeg: Jeg beklager! Men det er en minib-
Fru Kreditt: Tar de ikke kredittkort? Hvordan skal vi få betalt da?
Herr Kreditt: ALLE andre butikker i området her tar kredittkort! Jeg har så å si aldri vært borti forretninger som ikke tar kreditt! Man kan jo ikke drive en butikk på denne måten!
Du kan godt ta over butikkdriften et par uker hvis du har veldig lyst?
Jeg: Beklager. Men det ligger en minibank ved 7-eleven, dere kan ta ut penger der og betale senere? Det går helt fint!
Herr Kreditt: Jasså? Hvor ligger denne 7-eleven-butikken hen, da?

Jeg forklarer Herr Kreditt veien til 7-eleven, og etter mye skrik og skrål fordi han må kjøre "helt dit" (dvs. hundre meter) tramper han ut av butikken. Jeg sitter igjen sammen med Fru Kreditt, som insisterer på å bli igjen og passe på de fem stappfulle bæreposene. Sistnevnte er fortsatt plassert nederst i kassa, og stjeler omtrent 80% av plassen der. Fru Kreditt tar opp mobilen sin og ringer til en venninne mens jeg ekspederer andre kunder. Litt seinere blir det kø, og jeg blir en smule irritert over den manglende vareplassen. Jeg prøver å kikke hintende på Fru Kreditt, men hun snakker bare i telefonen og later som jeg ikke eksisterer.

Jeg: Eh... unnskyld?
Fru Kreditt: Dere skal på hytta i helgen, altså? Så hyggelig!
Jeg: Unnskyld?
Fru Kreditt (oppgitt): Vent litt. JA, hva er det du vil?
Jeg (superblid): Jeg bare lurer på om du kan flytte bæreposene ned på gulvet? Jeg får ikke plass til andre kunders varer når de posene står oppe i kassa.
Fru Kreditt: Nei, vet du hva! Det er din feil at jeg blir nødt til å stå her og vente! Varene blir stående til mannen min kommer tilbake.
Hadde jeg hatt et balltre her nå...
Jeg: Åh... jaha. Greit.

Jeg kommer meg gjennom rushet på et vis, og blir glad når Herr Kreditt endelig trasker inn i butikken igjen.

Herr Kreditt: Det var kø på 7-eleven! Herregud så lang tid det skulle ta å handle litt!
Whatever. Kan dere gå nå?
Herr Kreditt: Si til sjefen din at dere må ordne en bankterminal som tar kredittkort!
Jeg: M-m, det kan jeg gjøre.
Eventuelt gjør jeg det ikke.
Fru Kreditt: Ja, for dette her går ikke altså!

Like etter at kredittparet (ENDELIG) hadde gått, kom det en ung fyr inn i butikken. Han betalte kontant. Der og da hadde jeg mest lyst til å kysse ham.

Til slutt vil jeg gjerne takke kunden som åpenbart syntes det var en god idé å stappe en Norgespakke i søppelkassa vår forrige lørdag. Dette var forsåvidt et artig påfunn, men ærlig talt. Det får være grenser. Jeg sørget for at esken ble most i pappressa på bakrommet i stedet.

Gjesteopptreden: Fra ferskvaredisken

2010-01-24T18:11:00.002+01:00

Kjære kunde,

når jeg steller i stand brett med smaksprøver så er det for at du skal få lov til å smake på de ulike varene vi har i disk. Jeg prøver gjerne å gjøre dem delikate med pynt bestående av tomater kuttet i fine stjerner eller helt enkelt grønne salatblader. Smaksprøven i seg selv ligger pent adskilt i hvite skåler. Det jeg prøver å si er; pynten er ikke til å spises!

I tillegg til det opplagte (at det ikke lenger ser delikat ut) tenner du en liten kinaputt inni meg fordi jeg i tillegg til å være en perfeksjonist, har brukt tid og krefter på å dandere noe som nå ser ut som en slagmark. Takk skarru’ ha.

For å forhindre ytterligere destruksjoner ser jeg helst at du prøver å koordinere tommelen og pekefingeren din når du skal ta tak i matbiten, i stedet for å legge hele hånda di oppi maten; også av hensyn til de andre kundene som kommer etter deg og helst ikke vil ha ditt håndflateavtrykk på noe de selv skal putte i munnen. Dessuten bidrar du til rot, og rot = sinna Malene. Rot er også = misfornøyde kunder som klager, og disse = enda sintere Malene.

En annen ting når vi først er inne på dette med å ta hensyn til kundene som kommer etter deg – dine medsammensvorne om du vil kalle dem det, siden dere er en egen rase etter min oppfatning. Enkelte smaksprøver er av en litt flytende konsistens, som majonessalater, og her putter jeg et par plastskjeer oppi slik at du kan bruke dem til å legge rekesalaten oppå en kjeks. Det denne plastskjeen ikke skal brukes til er bestikk. Den er ikke der for at du skal kunne fylle den med rekesalat for så å putte den i munnen, og deretter sette den tilbake i salaten igjen! Sier hygiene deg noe?! Og de gangene jeg er heldig nok til å se dette (!), medfører du i tillegg pengetap i form av at jeg nå må kaste hele skålen med reker i majones for så å lage ny.

Tenk også litt over ordet ”smaksprøve”. Smak. Prøve. En smakebit. En liten test av hvordan maten er. Du prøver den ut.

Smaksprøver er altså ikke et synonym for ”treretters middag”. At en smaksprøve er god og du gjerne vil ha en bit til, helt greit for meg, men å tømme halve brettet fordi ”ah, detta smakte sabla godt!!” er ikke godkjent i min verden (og til dere som diskret fyller begge jakkelommene deres; I see you..!). Spesielt siden det er mitt ansvar å fylle på med mer mat. Det er her jeg vil nevne at jeg har andre arbeidsoppgaver i tillegg til å måtte fylle på mer for hver femte kunde som kommer forbi fordi dere forsyner dere av prøvene som om jeg er deres personlige kokk. Er det ikke vanlig barneoppdragelse at man skal dele med andre?

Og selv om det er tomt for smaksprøver, så ikke ta saken i egne hender. Vær så snill. Si i fra til meg! Ikke gå og hent nye varer fra diskene i butikken for så å åpne dem selv! Det er noe som heter ”uregistrert svinn” og den blir veldig stor hvis dere forsyner dere selv uten at jeg får det med meg og kan skanne varen dere nå har maltraktert i et forsøk på å få åpnet den.

Også har vi det motsatte; hvis du ikke liker smaksprøven er det egentlig bare to ting å gjøre. Enten kniper du øynene sammen og tar et dypt svelg (eventuelt ber om et glass vann hvis du har smakt på den sterkeste blåmuggosten vår) eller så hiver du den i søplebøtten som står ved siden av bordet.

IKKE legg den fra deg på smaksprøvebrettet igjen, inni serviettdispenseren, oppå glasset til ferskvaredisken, i varmeskapets selvbetjente del (du vet vel at ost smelter?!), i butikkhyllene, bak melken, eller i kassen.

I verste fall kan du gi den til meg, så skal jeg kaste den i søpla for deg. Jeg vil bare slippe å plukke opp halvspiste, gamle smaksprøver fra vilkårlige steder i butikken.

Helt til slutt vil jeg gi deg et lite tips:

Ikke putt en smaksprøve i munnen før du går over til ferskvaren for å si hva du vil ha. Om du av personlige grunner må gjøre det i denne rekkefølgen, tygg ferdig og svelg før du begynner å prate med meg. Det sparer oss begge for diverse pinligheter.

Takk.

Kunde jeg vil bli venn med #1

2010-01-22T17:52:00.000+01:00

Denne bloggen skal ikke bare handle om dumme kunder. For det finnes ikke bare om dumme og teite kunder. Det finnes også noen riktig så greie. Som jeg godt kunne tatt med hjem, hadde jeg ikke vært så sjenert. Og så er det jo ganske upassende.

Diskusjonen om hvilken vei strekkoden skal legges har vi jo hatt allerede, men jeg tar det igjen. Jeg vet ikke om du har tenkt på det, det er så vidt jeg har tenkt på det, men hvor mye jeg faktisk bruker armene på jobb? I Norge er det ikke kultur for å sette strekkoden fra kassereren, noe som betyr at jeg må snu alle varene. Halvannen litere med brus veier mye, hele kalkuner veier mer. Og alt må jeg snu og vende på i åtte timer i strekk. Er det rart jeg får senebetennelse?

Noen ganger kommer det omtenksomme kunder. En venninne av meg som jeg jobber sammen med har i lang tid fortalt meg om den ene gangen hun fikk en kunde som snudde alt riktig vei. Og i julen kom han igjen! (Jeg regner med at det er samme fyren i alle fall.) Jeg la ikke merke til det før midt i kjøpet, men han stod og snudde på alle varene og satte dem forsiktig på båndet. Og så glad jeg ble, jeg ble helt varm om hjertet og det bruste litt i hodet. Men feig som jeg var turte jeg ikke si tusen takk, jeg følte meg mer teit som satte så stor pris på det. Jeg noterte meg dog navnet hans, jeg tenkte å sende ham et brev hvor jeg skrev hvor stor pris jeg satte på sånne mennesker som ham, men jeg turte ikke det heller. Det kunne jo kanskje misforståes som at jeg er en crazy stalker.

Men etter det kjøpet merket jeg at jeg ikke var sliten i håndleddene i det hele tatt. Det er deilig å få anledning til å løfte så lite som mulig.

Jeg har nå skjønt at det et flere mennesker som legger strekkodene riktig vei. Da vil jeg bare si: Jeg elsker dere alle sammen, og jeg håper dere vil komme i fødselsdagsselskapet mitt.

Gis bort: Kassedisker

2010-01-22T12:05:00.000+01:00

Vil du øve deg til å bli en bedre kunde? Vil du øve deg på å stå i kø? Vil du øve deg på å smile pent, si hei og pakke i poser? På Finn kan du nå få to kassedisker (dog uten kassen), så du kan også invitere over venner og pakke varer om kapp. Ny drikkelek kanskje? Hentes i Halden, og om ikke du henter dem skal jammen jeg ha dem.

159 kroner per kilo

2010-01-21T17:03:00.000+01:00

I fjor fikk jeg masse kjeft fordi "pinnekjøttet skal koste 129 kroner, hvorfor står det her at det kostet 367 kroner!". I år fikk jeg kjeft for kalkunen i steden for.

En dame kommer med tre esker hel kalkun. Kalkuner er ganske store og tunge og veier som oftest mer enn en kilo per stykk. Jeg slår dem inn og det blir en ganske stor sum:

Jeg: 743 kroner da.

Hun: Eeh, skal de ikke koste 159 kroner?

Jeg: Det er per kilo, men disse kalkunene veier rundt to kilo og en halv hver.

Hun: Ehehe, da tar jeg bare to, jeg.

High-tech

2010-01-19T11:10:00.004+01:00

Jeg jobber i en ganske så high-tech butikk. Vi har cash guard og vensafe. Cash guard fungerer nesten som en kasse, bare at det ikke kommer en skuff med penger ut, som det gjør i butikken til Line. Dette betyr at om man mangler én krone, så går ikke kjøpet gjennom. Jeg som kasserer har ingen mulighet til å fullføre kjøpet – uansett. Og det er ikke som om jeg har masse mynter i lommen til alle verdens tider så jeg kan legge ut for kunder. Det som er bra med det, er at du som kunde alltid får tilbake riktig beløp, for jeg slipper å fikle med mynter.

I romjulen kom det en liten gutt og skulle kjøpe pepperkaker på tilbud, hele tre bokser.

Jeg: 7,50 kroner blir det.

Han putter på penger og mangler 50 øre.

Han: Jeg kan komme tilbake etterpå altså!

Jeg: Beklager, men du må ha ha nok.

Han gikk sin vei, tydelig ganske lei seg, men to pepperkakebokser rikere.

En annen gang kom det en mann som skulle kjøpe øl. Jeg var heldig, for han kom ikke til min kasse, men han gikk til hun som satt bak meg.

Hun: Beklager, men du mangler en krone. Du må ha nok penger, ellers går ikke kjøpet gjennom.

Og da klikket det for mannen. Han skrek og kjeftet, og da kassereren prøvde å forklare hvordan systemet fungerer, ble han enda sintere. Heldigvis kunne en bak i køen slenge inn en krone for ham så han ble fornøyd til slutt.

Men jeg hadde så lyst til å snu meg og si: Vet du hva, vi leker ikke butikk her.

Vensafe er en annen fin ting. Det betyr at jeg ikke har sigaretter og medisin i kassen, men at man først må gå til en grå maskin, trykke på det man skal ha, så kan jeg slå inn lappen og når man har betalt må man gå til en ny maskin hvor man får ut sigarettene sine. Det er ikke så komplisert som det høres ut, men det er fortsatt mange som ikke skjønner det.

Kundetype #1 kommer til kassen og sier sleskt: "20 Marlboro light!"

Jeg: Da må du gå i automaten der borte.

Kundetype #1 går til automaten og trykker litt før han sier: Jeg skjønner ikke denne!

Vensafen er noe at det mest intuitive som noen gange er laget. Først trykker man på det man vil ha, sigaretter, snus, legemidler osv. Så kommer det opp hva slags merke du vil ha, og da trykker man (naturligvis) på merket man vil kjøpe. Så kommer det opp navn og bilde av alle typene vi selger. Da trykker man på den man vil ha. Og så kommer det ut en lapp med en strekkode som du gir til kassereren. Vanskelig? Nei.

I sommerferien var det bilde av varene på lappene også. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men da jeg jobbet i julen, var bildene borte. Det ble lagt merke til av én kunde:

Kunde #2: Nå må dere jammen få på bilde på lappene igjen! Dårlig kaller jeg det!

Kundetype #3: Hei, 20 Marlboro Light.

Jeg: Da må du gå i automaten der borte.

Kunde #3 går bort og ser dumt på den mens den trykker litt før den sier: Eeh, skal det være masse striper på skjermen?

Jeg: Da virker den ikke, så bruk den neste du.

Det kan være at det bare er jeg som er superintelligent, men når noe man vet skal gi en sigaretter er grønnstripete, så er det en liten sjanse for at noe galt med den.

Så jeg limte på en lapp hvor det stod "Virker ikke!" på den.

Kundetype #4: Hei, 20 Marlboro Light!

Jeg: Ja, da må du bruke automaten der borte.

Kunde #4: Eeh, det står at den ikke virker.

Jeg: Ja, da må du bruke den ved siden av... (Det er i alle fall fem – 5 – automater på rad og rekke ved kassene.)

Jeg har lyst til å gråte. Og når skal mennesker lære seg at det Marlboro Light ikke finnes mer, den heter Marlboro Gold.

Kundetype #5, ungt menneske: Hei, 20 Marlboro Light.

Jeg: Da må du gå i automaten der borte.

Han får det til og kommer med lappen.

Jeg: Har du legitimasjon?

Han: Eeh, ja. Jeg er over 18 da.

De er alltid over 18.

Indre-Jeg: Sorry, men når du er under 25 skal du vise leg uoppfordret, og særlig når du ikke vet hva røyken du skal kjøpe heter.

En annen ting med vensafen er at man må ha betalt varen før man får den ut av den andre automaten. At en vare en pepet inn betyr ikke at den er betalt. Noe også mange har problemer med.

Eksempel: To stykker handler, så mens jeg piper inn varer pakker den ene i poser og den andre går for å hente sigarettene.

Kundetype #6: Vensafen vil ikke gi meg sigarettene mine!

Jeg: Det er fordi den ikke er betalt.

Kundetype #6: Men du har jo pepet den inn!

Jeg: Ja, og så?

Kundetype #6: Men da skal det jo gå!

Jeg: Den må være betalt før du får den ut, den er ikke betalt når den bare er pepet inn...

Noen ganger tror jeg at jeg jobber i en barnehage.

Gjesteopptreden: Samlebånd

2010-01-18T10:55:00.002+01:00

Denne historien kommer fra Knut. Han er din venn bak ferskvarendisken, og av og til bak kassen.

Det sikreste beviset vi har for at vi nå befinner oss i postmoderniteten, og ikke i det moderne industrialiserte samfunnet, er at folk ikke lengre vet hvordan samlebånd fungerer. Tro det eller ei, det finnes åpenbare metoder for hvordan varer best kan legges på samlebåndet for å oppnå en mest mulig sikker, effektiv, rask og fornøyelig handleopplevelse både for deg og din venn bak kassen.

Samlebånd for nybegynnere
1) "Haugen". Å stå i kø kan være en psykologisk påkjennelse som svekker folks eller normale kognitive evner. Dette utmaner seg spesielt når man er "neste mann" til å bli ekspedert. Av en eller annen mystisk grunn er det eneste målet for "neste mann" å få alle varene på båndet fortest mulig. Jo mer varer, jo raskere må de på båndet. De åpenbare –men åpenbart ikke åpenbart nok– feilene i denne effektivitetsrasjonalistiske måten å takle situasjonen som "neste mann" på utarter seg når følgende ting skjer: a) varene detter ned på gulvet, i 20% av tilfellene er dette en ølflaske, b) varene drar med seg ting som er stablet rundt kassen, c) det tar mer tid for kassebetjenten å slå i gjennom varene fordi hun/han er tvunget til å gjøre manøvre man vanligvis finner i spillet Jenga.

2) "Bowlingkjeglene". Brus kommer i flasker. Flasker er sylinderformede gjenstander og har en relativt høy egenvekt i forhold til diameteren i bunnen. Kombinert med at tyngdepunktet er jevnt ut over hele høyden fører dette til at flasker ikke står særlig stabilt, iallefall ikke på et underlag som beveger seg. Man trenger ikke 3FY for å ha fått med seg dette. Allikevel synes folk det er lurt å sette flasker vertikalt på båndet. På Vinmonopolet går dette fordi her har man tatt det til etterettning at varebeholdningen stort sett består av disse gjenstandende, og har derfor skrudd ned tempoet på båndet betraktelig (det pleier heller ikke å være så langt). I matbutikker er det en helt annen situasjon, og jo større butikk, jo fortere går båndene. Det eneste positive som kommer ut av dette er at din venn i kassen for øvd opp sine finmotoriske evner fordi hun/han er nødt til å redde flaskene dine når disse kommer veltende inn. Og ja, dersom du setter flaskene på båndet på denne måten, ikke klag over at vi er "uforsiktige" eller at "nå blir cola’n flat" når vi er nødt til å gjøre en slik redningsmanøver.

3) "Pris- og matkjenneren". Dette er ikke direkte relatert til samlebåndets fysiske natur, men heller dens "sosiologiske kontekst". I noen tilfeller oppstår situasjonen der kasseren ikke umiddelbart får scannet inn varen ved hjelp av dens strekkode, eller har hjerneteppe når det kommer til PLU nummeret til sharonfrukten/aroma-soppen/sitrongresset/piel-de-sapo-melonen eller hva enn esoterisk grønnsak du tror du vil lage imponerende mat med. Kunden observerer gjerne litt rynking i pannen, trykking og sjekking i sladrelistene. Dette er ikke en invitasjon til å formidle 1) prisen på produktet, eller 2) opplysning på hva produktet heter. Dersom du enten kan EAN-koden eller PLU-koden er det en annen sak. Stort sett alle som sitter i kassen (og som ikke har "under opplæring" spikret til bryset) er klar over at det du forsøker å imponere gourmétvennene dine med er en carambol. Prisen har vi heller ikke bruk for, fordi butikken er best kjent med å bruke den rette koden fordi da får man oversikt over hva som blir solgt (og dette er tro-det-eller-ei viktig for butikker å vite). Det finnes bare ett unntak hvor kunden bør komme med slike opplysninger, og det er når din venn i kassen spør deg (noe vi forøvrig hater å måtte gjøre). Er du interessert i en effektiv og hyggelig handleopplevelse kommer du med opplysningen uten sarkastiske "dette burde du vite", eller tilbyr deg å sjekke prisen selv om det er mye kø (ikke alle kan forlate kassen sin og må derfor ringe på en annen).

4) "Lapp-o-strofe". Penger, vensafe-lapper og lignende skal ikke legges på båndet, men på den lille skålen rett foran deg eller rett i hendene til din venn i kassen. Dette burde ikke behøve forklaring.

Samlebånd for viderekommende
Når man har tatt disse punktene til etterettning vil man kanskje prøve å bli en bedre kunde. Hvordan går man videre for å sikre en sikker, effektiv, rask og fornøyelig handleopplevelse både for seg selv og ens venn bak kassen? Her er noen tips:

1) Tunge, store og harde ting først. De varene du er minst redd for og som tåler mest bør først opp på båndet. Dette vil alle tjene på. Disse vil ligge nederst i andre enden og komme først opp i posen/vognen igjen. De vil heller ikke risikere å knuse chipsposen/tomatene eller eggene dersom din venn bak kassen ikke får lagt disse varene til side. (Vi er klar over at dette krever litt koordinering fordi disse varene gjerne ligger nederst i handlekurven, men det burde i nesten alle tilfeller være overkommelig.)

2) Vent til det er plass på båndet før du fortsetter å legge ting på båndet. Vi vil helst ha varer i kun ett lag (en ideel verden ville disse bli lagt med strekkoden klar mot scanneren, men vi er jo tross alt bare mennesker).

3) Flasker, spesielt 1.5l flasker legges på båndet med tuten vendt mot kassen (for å unngå "rulle-effekten").

4) Spør etter pose (evt. takk ja til pose) i begynnelsen og send din medhjelper ned for å begynne pakkingen, evt. begynn selv om du har mange varer. To ting oppnås: du slipper å se dumt ut i luften og føle trangen til å opplyse din venn i kassen om at det er en "sellerirot" og at den koster "seksnitti"), og du kommer deg fortere ut av butikken.

Kjeft og smell

2010-01-16T14:19:00.000+01:00

Det er en kjent greie at kontrollører i NSB får kjeft for mye rart. Mange lar sinnet gå utover mennesker som ikke har noe skyld i det. Noen går i butikken og kjefter også:

Kunde #1: Nå må dere slutte å ta ut varer av sortimentetet deres som jeg liker! Jeg er så lei av det, dere gjør det hele tiden!

Hun sa dog ikke hva slags varer det var. Herrejemini, jeg er ikke synsk heller. Kontruktiv kritikk, vær så snill...

Julesild er julesild, glassmestersild er ikke julesild

2010-01-15T11:16:00.001+01:00

En kunde har akkurat kjøpt et glass med glassmestersild og annet julesnadder, men før hun kan pakke sammen, må hun studere kvitteringen.

Kunde: Den julesilden skal koste 19,90. Det er tilbud på den! Jeg har betalt 34,90! Det stod at julesild skulle koste 19,90!

Jeg: Jaha, jeg kan sjekke det ut.

Akkurat da går en som jobber på gulvet (aka en som vet sånt) forbi.

Jeg: Er det tilbud på denne silden?

Kollega: Jeg kan sjekke.

Han tar med seg glasset med sild.

Kollega: Nei, det er tilbud på julesild, ikke glassmestersild.

Kunde: Da vil jeg ha julesilden i steden for.

Kollega går og setter på plass glassmestersilden og henter et glass med julesild.

Kunde: Bra, denne er jo mye bedre! Men dere må jammen meg bli flinkere til å prise ting!

Jeg lurer på hvordan kunden vil at vi skal prise ting. Hun så at det stod "julesild 19,90" på prisetikketten under julesilden. Likevel tok hun med seg et glass med glassmestersild. Dette er en butikk, ikke en barnehage.

Om bankkort med og uten chips

2010-01-14T19:34:00.000+01:00

I dag tenkte jeg å lære alle sammen om bankkort. Noen bankkort har chip, andre har ikke chip. For å få en klarhet i dette og for at alle skal skjønne dette, her er et bilde av et bankkort:

Sparebank1 på Flickr / Creative Commons

Til venstre på bankkortet er chipen. Noen ganger er den gullfarget, noen ganger er den sølvfarget. Men det er altså den du skal bruke til å betale med. Mange kort har også et sølvfarget merke på andre siden og mange mennesker forveksler den med en chip. Men dette er altså ikke chipen. Noen ganger finnes bare den søvfargede ikke-chipen på kortet ditt. Det betyr ikke at chipen på bankkortet ikke fungerer, men rett og slett at du ikke har chip på bankkortet ditt. Da kan du, om du vil ha chip, ringe banken din. Jeg som butikkansatt kan ikke trylle på en chip til deg.

Nå som du vet hvordan chipen ser ut, kan vi lære hvordan chipen skal brukes. Det som er gøy med chip og bankterminaler, er at alle bankterminaler er ulike, så det kan være ganske vanskelig å lære seg. Noen ganger skal chipen vende mot deg, andre ganger skal den peke mot meg, noen ganger skal den puttes i oppå terminalen, andre ganger skal den under terminalen. Men en ting er felles, chipen skal alltid nedover. Aldri oppover. Nå tenker du kanskje "aldri si aldri", men seriøst, chipen skal aldri opp i luften. Det er en bankterminal du skal bruke, ikke en spåkone. Det hjelper heller ikke å klage til den butikkansatte at det er vanskelig, ring heller til bankterminalfabrikkene. Jeg som butikkansatt har ikke noe ansvar for design av bankterminaler. Men jeg kan gjerne fortelle deg hvordan bankterminalen skal brukes.

Noen ganger når du har klart å putte kortet nedi riktig, sier bankterminalen "ta ut kortet og prøv igjen" og det er det mange som ikke skjønner hva betyr. Det betyr at du skal ta opp kortet og sette det ned igjen. Det betyr ikke ta opp kortet, se på det, se på kassereren, spør hva det betyr, for så å dra kortet. Bare sett det ned igjen. Om bankterminalen sier "ta ut kortet og prøv igjen" må du gjenta prosedyren, altså: ta opp kortet og sette det ned igjen. Noen ganger sier den at du skal trykke inn koden, og da gjør du det. (Det er ikke nødvendig å lese opp alt som står på bankterminalens skjerm til den som sitter i kassen, vi har vår egen skjerm hvor akkurat det samme står.) Så må du ha bankkortet i bankterminalen helt til transaksjonen er godkjent. Om du tar det ut for tidlig, må hele prosedyren gjøre om igjen og noen ganger tar det ørlite lenger tid.

Noen ganger sier bankterminalen "ta ut kortet og dra stripen". Dette skjer aldri (les: aldri) før du har satt ned kortet tre – 3 – ganger, men det betyr altså at man må dra kortet og bruke stripen. På gamlemåten. Dette er fordi chipen ikke fungerer. Jeg vet ikke hvorfor den ikke fungerer. Ring heller banken og snakk med dem.

Noen mennesker har Mastercard og vil gjerne signere kvitteringen i steden for å taste en kode av forskjellige grunner. Noen kan rett og slett ikke koden sin (suspekt). Men når man bruker chip må man taste inn kode (bedre sikkerhet). Da kan du lære et triks nå: Putt chipen inn feil vei i bankterminalen tre ganger, for som du har lært, du får ikke dra kortet før chipen har feilet tre ganger. Nå tror bankterminalen at chipen ikke fungerer og den vil at du skal dra stripen. Og vips, du slipper å slå kode. Smart, eh?

Kaste flasker i miljøstasjonen? Nei takk!

2010-01-13T11:00:00.003+01:00

I butikken min har vi en kjempefin panteautomat. Den piper når den er full, og sier ifra når den trenger en vask. Faktisk maser den på deg helt til den blir vasket. Etter rengjøringen blir den imidlertid glad igjen. ”Takk for at du vasket meg!” står det på skjermen.

Som butikkansatt får man gjerne et spesielt forhold til dette miljøapparatet, og jeg er selvfølgelig intet unntak. Det hender titt og ofte at jeg gir panteautomaten en kjærlig klaps når jeg går forbi.

(GREIT, jeg gjør kanskje ikke det. Men jeg kunne sikkert ha gjort det!)

Ved siden av panteautomaten er det en søppelsekk. Denne søppelsekken er det meningen at kundene skal kaste ekle plastikkposer og den slags i. Omtrent førti skritt unna butikken er det en miljøstasjon. I den er det meningen at folk i nærområdet skal kaste vinflasker og andre glassgreier oppi. Skal vi ta det en gang til, slik at alle får det med seg? Plastikkposer og annet søppel kastes i søppelposen ved siden av automaten. Vinflasker, syltetøyglass etc. skal stappes i miljøstasjonen. På den måten unngår vi at butikkens søppelpose blir full av glassflasker og alkoholgris (noe som både er stygt og ekkelt), mens miljøstasjonen får velfortjent påfyll. En enkel og grei løsning, ikke sant? Vel... ikke for alle.

Familiefar: Wops, jeg har visst tatt med meg noen vinflasker i dag. Haha, de kan jo ikke pantes!
Jeg: Hehe, nei. Men det er en miljøstasjon der nede!

Mannen snur seg og ser miljøstasjonen, som står litt nedenfor parkeringsplassen. Det regner ute.

Familiefar: Æh, jeg har egentlig litt dårlig tid nå. Kaster flaskene i denne posen jeg, det går vel greit?
NEI! Det går ikke greit!
Jeg: Øh, egentlig skal det ikke kastes glassflasker i den pos-

Lenger kom jeg ikke før alle flaskene var slengt oppi søppelposen, som var ganske full fra før. På slutten av arbeidsdagen gikk jeg og min kollega ned til miljøstasjonen og kastet flaskene der. Det tok oss tross alt bare to minutter, selv i regnværet.

Kåpedame: Oj! Rusbrusflasker kan kanskje ikke pantes, eller?
Jeg: Nei, slike flasker er det ikke pant på.

Damen prøver å stappe flaskene inn i maskina et par ganger til. Det er tydeligvis veldig festlig å se på at de kommer ut igjen nederst.

Kåpedame: Nei, dette fungerer visst ikke!
SURPRISE!
Jeg: Eh, som sagt er det ikke pant på rusbrusflasker.
Kåpedame: Du hadde visst rett, ja! Hm. Skal jeg bare kaste flaskene oppi denne posen da, eller?
Neiiiiiiii.
Jeg: Det hadde vært kjempefint om du kastet dem i miljøstasjonen i stedet! Den står rett der borte!
Kåpedame: Åja. Jeg kan gjøre det når jeg er ferdig med å handle!

Kunden la flaskene i handlevognen sin og gikk inn i butikken. Hun brukte lang tid på å handle, og det endte med at hun ble ekspedert av en annen kasserer. Et par timer seinere oppdaget jeg at rusbrusflaskene lå på toppen av søppelposen. Damen hadde slengt dem oppi på vei ut. Ved siden av søppelposen, som nå var stappfull, sto det en tom vinflaske og en Bacardi. Gulvet brukes gjerne som reserve dersom posen er full, nemlig. Ved flere anledninger har kunder satt fra seg bæreposer fulle av glassflasker. Å bruke miljøstasjonen er visst utelukket for enkelte. Ganske trist, i grunn. Hva skjedde med miljøånden?

_____________________________________________________

Apropos panteautomater: I går var en liten tur på Kiwi. Da jeg sto i kassakøen og ventet på tur, begynte panteautomaten å pipe. Jeg kjente selvfølgelig igjen lyden med én gang. ”Pantebordet er fullt!”, sa munnen min helt av seg selv, slik den pleier når jeg er i min egen butikk. Ikke mindre enn tre personer foran i køen snudde seg og glante på meg som om jeg skulle vært klin gæern. Ja, ja. Vi som jobber i butikk blir kanskje litt gale etter en stund.

Gjesteopptreden: Min hemmelige lidenskap

2010-01-12T09:03:00.000+01:00

Denne historien kommer fra Hilde-Gunn.

Du har helt sikkert sett oss. Kanskje trodd vi var butikkdetektiver der vi rusler rundt i butikkene uten å putte så mye i vogna, stirrende på hyllene..tankefulle. Noen ganger nikker vi anerkjennende. Andre ganger kaster vi et oppgitt blikk på dårlig arrangert frukt og sukker. Det er oss. Kjøpmannsbarna.

Vi kan ikke noe for det. En ny butikk er en opplevelse. Det er en lidenskap vi ikke blir kvitt. En time i butikken kan fort gå med selv om man bare skal kjøpe en brunost og to pakker melk. Jeg har riktignok lært å skjerpe meg hvis jeg må. Men det må ut til slutt. Timevis etterpå vender jeg stadig tilbake til den smarte betalingsløsningen, køordningen, produktplasseringen og observerte hyllevarmere. Ja, du vet, hyllevarmere, de produktene som har alt for lang omløpstid til å forsvare sin tid i butikkhyllene.

Den mest ekstreme butikkopplevelsen hadde jeg i ei lita bygd et sted i Norge. Den var fantastisk. Du visste aldri når den var åpen for det hang ikke noe skilt på døra. Den var åpen når døra var åpen. Stengt når døra var låst. Det var en knøttliten butikk, ja, mange ville kanskje bare kalt den en kiosk. Men den hadde dagligvarer og sikringer i porselen håndpriset med blyant. Melka ble stort sett solgt til halv pris noen dager på overtid i forhold til stemplingsdatoen. Ferskvarer var i det hele tatt ikke denne butikkens spesialitet. Etter en nøye vurdering, falt jeg for fristelsen å kjøpe en pakke tørkede Vestlandslefser. Den burde jo ha lang nok holdbarhet selv for denne butikken, tenkte jeg. Men så snart jeg la pakken på disken, snappet kjøpmannen den lynraskt tilbake.

-Nei, ikke den!
-Eh, er den ikke salgs?
-Ikke den!

Jeg rakk akkurat å se holdbarhetsdatoen før kjøpmannen la pakken bort. Den hadde gått ut på dato for 15 år siden. Da jeg stakk innom dagen etter, lå den på plass i hylla igjen.

Etter dette ble det aldri det samme igjen å gjenkjenne hyllevarmere i butikkhyllene. Jeg skjønte at den gamle kjøpmannen og jeg var like ubotelig glad i kremmeryrket. Han tjente nok ikke så mye. Men det var livet hans.