Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

fredag 15. mai 2009

Kokosdamen

Jeg har fått mitt første kallenavn som jeg ikke har gitt meg selv. Fra nå av vil jeg bare kalles “Kokosdamen”. Hvordan jeg fikk det? Jo, morsomt at du spør.

Det er en ikkesåfast,menlikevelsåfastatjegkjennerhamigjen-kunde som noen ganger innom butikken min. På tirsdag var han der igjen.
Kunden: Hei, jenter (Jeg hadde som vanlig ruslet til frukten og hang der) Selger dere kokosmelk?
Jeg: Jaa! Det husker jeg å ha solgt før.
Jeg strener mot den lilla hyllen, der jeg mener at kokosmelk burde være.
Jeg: Jepp, her. Vanlig, økologisk og en liten.
Kunden: Jeg tar denne lille, jeg. Og det skal jeg huske på, at hun der (henviser til meg), at hun er en jævel på kokosmelk!
Vi ler.
Jeg går tilbake til kassejobben min.

Han må jo så klart betale, så jeg sitter klar og venter på ham.
Kunden: Hei, der er du igjen. Kokosdamen!
Jeg ler.
Og her viser det seg at han har lagt igjen kokosmelken mens han hentet seg en pose nøtter.
Vi ler litt.
Han går og henter seg en ny en.
Jeg begynner å tenke på alle de morsomme vitsene hans.
Jeg ler inni meg.
Hele mannen er tross alt morsom uansett hva han gjør.
Han betaler og går sin vei mens jeg sitter igjen og hylskratter.
(Okei, gjorde ikke det, men det var ganske nærme. Hadde vært ganske dårlig kundeservice det.)