Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

fredag 6. januar 2012

Baguetter til besvær


Jeg beklager at dette innlegget kommer ulovlig seint. Grunnen til det er, ironisk nok, at jeg har jobbet så mye i det siste at skriving har kommet i bakerste rekke. Jeg lover å være en bedre blogger i 2012. Og forresten - tusen takk for alle hyggelige kommentarer på forrige innlegg! :)


"Noen er flinke til å male, tegne og brodere. Andre er flinke til å danse, turne eller spille fotball. Noen er gode i matte, mens noen er musikalske. Jeg er ikke spesielt begavet innenfor disse områdene, tvert i mot, men én ting er jeg usedvanlig flink til. Å være kassadame er min store spesialitet. Samfunnet hadde omtrent ikke fungert uten meg og mine kolleger rundt om i landet. Alle vet at nordmenn går av skaftet dersom muligheten til å handle forsvinner. Dessuten tjener man faktisk penger på å jobbe i butikk. En liten, men særdeles viktig detalj det er overraskende enkelt å glemme."

Det er viktig å motivere seg selv til å sette pris på jobben sin. Ettersom jeg har vært gjennom en lengre "butikkdepresjon", trenger jeg ekstra hjelp til å komme meg på beina. Derfor har jeg, som dere kan se, skrevet en liten tekst for å få tilbake gløden. Det er litt sørgelig å tenke på at noe av det jeg duger best til, er å sitte i kassa og slå inn varer, men det kunne tross alt vært verre.

Med andre ord er jeg inne i en hard og krevende fase for tiden. "Dette er morsomt og utrolig givende", sier jeg til meg selv flere ganger i løpet av en arbeidsøkt - med vekslende resultater. Det er nemlig enkelte som forsøker å lage riper i lakken i mitt lille motivasjonsprosjekt.

Fredag kveld er ikke det festligste tidspunktet å være på jobb. For det første føler man at en stor prosent helgekos går tapt, og for det andre er butikken fullstappet med desperate kunder som har lyst til å komme seg hjem til NRK-gullrekka fortest mulig.

Denne fredagen er intet unntak. Jeg sitter i kassa og forsøker å bevege armene i turbofart for å gjøre kundene fornøyde. Av og til taster jeg inn feil løsvektskode, men jeg ordner raskt opp i rotet slik at det ikke blir kø. Jeg presterer å spørre en 71-årgang om å vise legitimasjon, og da han tar av seg lua og viser fram sine gråaktige hårstrå, rødmer jeg som en forelsket tenåring. Men mannen bare ler, og takker for et hyggelig kompliment. Fredagsrush og diverse klumsete handlinger tatt i betraktning, er dette en ålreit vakt. Slike trivelige stunder varer imidlertid ikke lenge når man arbeider i butikk.

En mann slenger varene sine på disken. Han skal ikke storhandle denne fredagen. To bokser tunfisk, et halvgrovt rundstykke og to baguetter. Jeg slår inn varene hans mens jeg kikker på den voksende kundekøen i øyekroken. Nå gjelder det å jobbe ekstra raskt.

Jeg: Det blir 54,50.
Herr Baguette: Eh... jeg har bare med meg femti kroner.
Jeg: Ja, OK... vil du fjerne en vare, kanskje?
Herr Baguette: Ja, jeg vil ta vekk... de to baguettene.

Jeg kikker bort på baguettene, som selvfølgelig er plassert i samme plastpose som det halvgrove rundstykket. Det sier seg selv at jeg ikke kan ta baguettene ut av posen med hendene, ettersom håndhygienen ikke er på topp etter tre timer i kassa. Da vil baguettene regnes som svinn, dvs. søppel, og jeg vil selvfølgelig unngå slike unødvendigheter. Dermed kikker jeg meg desperat rundt etter et par plasthansker, til tross for at det sjelden ligger slike nyttigheter i kasseområdet. Imidlertid finner jeg en rull plastposer. På et særdeles pent og hygienisk vis trer jeg en plastpose rundt min egen hånd, før jeg napper ut de to baguettene og legger dem i en egen pose. Deretter roper jeg på returnøkkelen, som jeg trenger for å fjerne brødvarene fra kjøpet. Kollegaen min kaster nøkkelen til meg, jeg strekker meg opp fra stolen og tar den i mot med høyre hånd - selv om jeg er veldig venstrehendt. Touché! Nå er jeg klar til å gjøre meg ferdig med Herr Baguette. Eller...?

Jeg: Ja, skal vi se. Nå blir det 41, 50.
Herr Baguette: Greit.

Han rekker meg femtilappen sin, som er av det krøllete slaget. Mens jeg strever med å lirke seddelen inn i den kranglete cashguard-maskina, kommer kollegaen min forbi og napper til seg returnøkkelen igjen. Jeg mumler til ham at han må åpne en kasse til, for køen bak Herr Baguette begynner å bli faretruende lang. Cashguarden godtar femtilappen til slutt, og jeg kan endelig sette meg opp og forberede meg på neste kunde. Herr Baguette vil det annerledes.

Herr Baguette: Vent litt! Jeg vil ta tilbake den ene baguetten! Fjern en tunfiskboks!

Mens jeg fomlet med femtilappen, har Herr Baguette åpenbart regnet ut at pengene hans kan rekke til en baguette likevel. Dessverre har jeg allerede puttet penger i cashguarden, noe som innebærer et slags "point of no return" i butikksammenheng. Nå kan jeg ikke gjøre retur på Herr Baguettes varer uten å annulere hele kjøpet og starte på nytt. Dette betyr at jeg må rope på returnøkkelen igjen. Det er lang kø i to kasser, og jeg begynner å svette på ryggen. Damen bak Herr Baguette sukker oppgitt.

Jeg: Eh... i så fall må jeg faktisk annulere hele kjøpet ditt. Det går ikke an å-
Herr Baguette: HVA?!

Jeg prøver å forklare Herr Baguette hvordan cashguarden fungerer. Note to self: Folk som ikke jobber i butikk, forstår som regel ikke noe som helst av slike forklaringer. Herr Baguette har allerede lagt varene sine ned i en Rimi-pose.

Jeg: Beklager, men du er dessverre nødt til å gi meg varene dine slik at jeg kan slå dem inn på nytt.
Herr Baguette: Nei! I så fall vil jeg ha tilbake pengene mine først!
Jeg: Selvfølgelig. De vil automatisk komme ut av cashguarden når jeg annulerer kjøpet.

Herr Baguette ser på meg med en skeptisk mine. Køen bak ham blir stadig tettere. Endelig får jeg returnøkkelen tilbake, jeg annulerer kjøpet og Herr Baguette får tilbake den krøllete femtilappen sin. Motvillig legger han varene sine tilbake på disken. Jeg slår dem inn på nytt, men passer på å hoppe over en av tunfiskboksene. Deretter fester jeg en ny plastpose rundt hånda og legger en av baguettene tilbake på disken. Jeg gjør meg klar til å dytte den superkrøllete femtilappen inn i cashguarden for andre gang, men blir igjen avbrutt av Herr Baguette.

Herr Baguette: Vent litt... jeg tror jeg vil bytte ut den andre tunfiskboksen også.
Jeg (sliten): Jaha?
Herr Baguette: Jah. Med den siste baguetten.
SURPRISE.

Det er veldig sjelden jeg tillater meg å være småfrekk mot kundene. Denne fredagen bryter jeg mitt eget prinsipp. Begeret renner over.

Jeg: Jeg håper du vet at du lager en gigantisk kø her nå?
Herr Baguette: Men du må gjøre som jeg sier likevel! DETTE ER JOBBEN DIN!

Herr Baguette har sikkert rett. Jobben min er, banalt sett, å gjøre som kundene sier. Dessverre er jeg ingen robot man kan kommandere hit og dit, særlig ikke midt i rushtiden. Det er mitt ansvar å passe på at også kundene som står i kø er fornøyde. Ingen av kundene som står i køen bak Herr Baguette er spesielt blide akkurat nå. Herr Baguette selv er heller ikke fornøyd, og han insinuerer at det hele er min feil. Jeg har lyst til å skrike til ham at han kan drite i de forbaska baguettene og komme seg ut av butikken, men holder selvfølgelig kjeft. Istedet svelger jeg stoltheten min og gjør som Herr Baguette sier. Med returnøkkelen fjerner jeg tunfiskboksen, slår inn den siste baguetten og skviser femtilappen inn i cashguarden. Herr Baguette er fortsatt sint, men tar i mot kvitteringen og forlater butikken med mørke øyne. Jeg vender blikket mot neste kunde.

Jeg: Beklager så mye, det var ikke meningen at du skulle vente i en evighet!
Dame: Det går bra. Jeg så jo at dette ikke var din feil.

Støttende kunder til tross - jeg fikk meg en skikkelig motivasjonsknekk etter ekspederingen av Herr Baguette. De siste timene på jobb gikk fryktelig sakte. Jeg er ikke kvitt butikksyken min, og det kommer nok til å ta en stund før jeg er helt frisk. Men jeg forsøker å trøste meg selv med at jeg forhåpentligvis ikke kommer til å sitte i kassa resten av livet. Og motivasjonsteksten skal jeg printe ut og legge i lomma på uniformen.

(Dessuten er det vel en viss sjanse for at jeg blir litt friskere når den neste lønningen tikker inn på kontoen min).