Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

torsdag 27. august 2009

Posetrøbbel #867

Storhandler: Jeg trenger visst noen poser.
Jeg: Ja, det ser sånn ut. Hvor mange tror du at du må ha? Fire, kanskje?
Storhandler: Mumlemumle.
Jeg tolker dette uklare svaret som et ja, og slår inn fire poser.
Storhandler: Fikk jeg fire poser? Jeg skulle jo bare ha tre! Betaler jeg for fire poser nå?
Jeg: Beklager, jeg trodde du sa fire.
Storhandler: Jeg sa da klart og tydelig at jeg ville ha tre poser! Jeg trenger ikke flere enn tre, og det er uaktuelt å betale for flere. Jeg har nok poser hjemme som det er!
Selvfølgelig. Du har handla for over tusen kroner, så å betale én krone ekstra er jo helt drøyt.
Jeg: Jeg misforsto deg, sorry! Skal jeg ta den ene posen i retur?
Storhandler: Det skal du! At det går an, altså.

Dermed fjerner jeg den ene posen, både fra kjøpesummen og båndet. Kunden stapper varer oppi de tre posene, mens jeg teller sakte til ti og fokuserer hardt på å ikke stikke ham ned med tapetkniven min. (Kniven brukes forøvrig til å åpne pappesker med. Bare så det er sagt).

Storhandler: Hm... jeg tror nesten jeg trenger en pose til likevel, jeg.
Jeg: Jasså. (Her la jeg nesten til et "gitt", men klarte holde meg).
Storhandler: Sleng ned en, da!

Joda, kunden fikk den fjerde posen sin. Gratis. Men han fikk verken smil eller avskjedshilsen da han forlot butikken.

søndag 23. august 2009

Søskenkjærlighet

Ica Nær ligger rett ved banen der (det mer eller mindre dyktige) lokale A-laget stadig løper rundt på balljakt. Imidlertid er fotballbanen (også kjent som "stadion") også i bruk når A-laget ikke trener. Min 10-årige bror og samtlige av hans venner utgjør en liten del av disse øvrige besøkende. Om de i det hele tatt tilbringer tiden der borte med å spille fotball er en smule uklart, men sultne blir de i hvert fall. Det kommer fotballgutter inn døra hver gang jeg jobber - ofte i flere omganger. Boller, smågodt og brus går unna. Guttene er opptatt av å ha et sunt idrettskosthold, med andre ord. Ettersom min kjære bror åpenbart har spredd nyheten om sin hardtarbeidende Ica-søster, gir de små fotballspillerne (evt. de små drittungene) meg mye oppmerksomhet. Spørsmål av typen "Kan jeg få rabatt, siden jeg kjenner Rune?" og "Er det greit at jeg mangler 10 kroner, siden jeg kjenner Rune?" blir glatt overhørt.

Imidlertid kan jeg nesten ikke nekte for at jeg er Runes søster. Akkurat det spørsmålet får jeg minst én gang pr. jobbvakt. Ergo begynner jeg å bli en smule lei. Som regel glefser jeg bare "JA" når noen spør, men i forrige uke fant jeg på et nytt (og svært underholdende) svar.

Fotballgutt nr. 1: Er du søstern til Rune?
Jeg: Ja. Men altså, egentlig er vi ikke søsken. Ikke på ordentlig.
Fotballgutt nr. 2: Hæ? Rune sier at du er søstern hans, da!
Jeg: Joda, vi er søsken. Men ikke biologisk. Rune er adoptert, vi fikk ham like etter at han ble født. Foreldrene hans er narkomane.
Fotballgutt 1 & 2: ...
Jeg: Ojsann. Har ikke Rune fortalt dere dette?
Fotballgutt 1 & 2: ...
Jeg: Jaja. Dere får hilse ham fra meg hvis han er på stadion, da!

Jeg føler på meg at dette nye svaret kan bli en slager.

Jeg slår av hjernen, jeg også

Ofte irriterer jeg meg over hvor dumme kunder kan være. I dag irriterte jeg meg over hvor dum jeg var.
Kunde: Hvilken vei skal chipen? (på bankkortet)
Jeg: Eeh, nedover.
Jeg tror hun hadde skjønt dét. (Selv om det er mange som setter kortet nedi med chipen opp.)

fredag 21. august 2009

Mer om helligdager

Ja, ang. helligdager. Jeg jobbet dagen før Kristi Himmelfart eller noe. 2. juni var det i alle fall. Jeg husker ikke når selve butikken stengte, men ølsalget stengte vel klokken tre. Mye over tre (så mye at man ikke kan bli gretten fordi man ikke rakk ølsalget, jeg skjønner at mennesker blir sinte når klokken er to over og de har stått i kø) kommer det en mann med to sixpacker med halvlitere.
Jeg: Beklager, men ølsalget er stengt.
Han: Det står ikke noe om det ved ølet. Jeg sjekket, og det står bare for nyttårsaften, ikke for i dag.
Jeg: Jeg får uansett ikke slått inn ølet ditt og om du lurte på når ølsalget stengte, kunne du spurt noen...
Og her begynner han å legge ut om at han har blitt lurt. Rett og slett lurt av Coop. Vi er noen sniker som ikke selger øl lenger. Fy søren, så dårlig gjort. Jeg har så lyst til å si at det faktisk er lovfestet dette med ølsalg, vi har ikke lov, uansett hvor lurt han har blitt. Vi syns ikke det er gøy å ha et ølsalg som stenger, men sånn er nå reglene. "Nei, vi i Coop syns ikke det er gøy å tjene penger, derfor stenger vi ølsalget før vi må." Det er ikke sånn det fungerer, nemlig.

Men han gir seg ikke. Han legger ut. Jeg godter meg litt. Det var den langhelgen. Og polet er i alle fall stengt. Ha en fin langhelg da! Det skal i alle fall jeg ha, for jeg har kjøpt det jeg trenger.

torsdag 20. august 2009

Potetbråk

I år fikk jeg æren av å jobbe på påskeaften. Butikker over hele landet stenger tidlig denne dagen, og mange er ikke klar over at også ølsalget er kraftig redusert. (Å hindre folk i å kjøpe øl er forøvrig hysterisk morsomt.)

Ica hadde et relativt labert vareutvalg denne lørdagen; snart skulle butikken være stengt flere dager i strekk, og kundene hamstret inn varer til den store gullmedalje. Vår ellers stappfulle frukt- og grøntavdeling hadde krympet betraktelig på få timer, og påfyll ville ikke komme før helligdagenes slutt. Det er tross alt grenser for hvor lenge frukt og grønnsaker holder seg ferske, selv om mesteparten oppbevares på et kjølerom etter stengetid. Alle påskekundene både skjønte og aksepterte at utvalget var dårlig. Vel - nesten alle.

Gammel dame: Har dere ikke flere poteter enn de som ligger i kurven der borte?!
Jeg: Nei, dessverre. Vi får ikke inn nye poteter før tirsdag, når butikken åpner igjen etter ferien. Men vi har fortsatt Icapoteter i pose, så vidt jeg vet!
Gammel dame: En butikk da ha poteter! Dette går ikke an!
Jeg: Jeg beklager, men vi har ikke fått inn så mye frukt og grønt i det siste. Slike varer holder seg ikke over lang tid, og nå skal vi jo snart stenge for flere dager.
Gammel dame: Poteter holder seg! Jeg må ha poteter! En butikk har alltid poteter! Hvor er sjefen din? Jeg vil snakke med ham.
Vi har jo strengt tatt poteter, din gamle røy. Bare ikke av den billige typen i løsvekt.
Jeg: Begge sjefene her har påskeferie nå, dessverre.
Gammel dame: Men jeg må ha poteter! En butikk har jo bestandig poteter!
Jeg har hørt det nå. Hvis du har et så jævlig stort behov for poteter i løsvekt, kan du vel stikke innom grønnsakshandelen som ligger fem minutter unna? De har sikkert et hav av poteter å by på.
Jeg: Ja. Altså, jeg beklager... -
Gammel dame: Når kom sjefene her tilbake, sa du? Jeg vil ta en prat med dem! Det går ikke an å drive en butikk uten poteter!
Jaha? Tydelig at du har peiling på dette området.
Jeg: De er tilbake på jobb når vi åpner på tirsdag.
Gammel dame: Da kommer jeg hit! Jeg skal klage på dette!
CARE. Jeg jobber ikke på tirsdag uansett.


Til tross for potethendelsen er den gamle damen fortsatt fast kunde på Ica. I tillegg til de (åpenbart livsviktige) løspotetene sine, kjøper hun bestandig H-melk. Æsj.

onsdag 19. august 2009

Jeg tenker, derfor ekspederer jeg

For noen uker siden kom Uvennen inn. Klokken var 19:58.
Hun: Er ølsalget fortsatt åpent?
Jeg: Ja, to minutter til. Løp du, så rekker du det kanskje.
Hun løper og jeg tenker på Murphys lov, så jeg slår inn en paprika på to gram for å stoppe klokken. (Med en gang man begynner å slå inn varer, skal klokken stoppe. Det er dog ikke alltid den gjør det... Men den kvelden var jeg heldig.)
Hun kommer tilbake med øl.
Jeg: Jeg slo inn en paprika til to øre for å stoppe klokken, om du lurer på hvorfor den står på kvitteringen.
Og hun klarer ikke slutte å rose meg for hvor flink jeg er! Jeg ble rett forfjamset av alt hun sa, for hun pleier alltid å være så sur.

Så kom hun på nytt med øl for noen dager siden. Klokken var 19:50.
Jeg: Ja, nå har du god tid i alle fall!
Hun: Eeh, hva mener du?
Jeg: Ja, forrige gang kom du jo 19:58. Nå har du hele ti minutter på deg.
Hun: Oi, husker du det?!
Jeg er kanskje ikke medlem av Mensa, men jeg har faktisk en ganske god hukommelse. Om noen ting. Som ting hun gjør.

Kjendiseri

Det er en del kjendiser innom butikken. Politikere, fjernsynsfjes, sånne ting. Jeg syntes det var veldig stas den første tiden og holdt på å rødme i hjel, men nå har jeg blitt vant til det. I dag var det en mann som stirret på en av kjendisene. En ting er å titte diskret, en annen ting er å stirre så mye at øynene holder på å poppe ut av hodet. Shit, kjendiser spiser mat de også! Tenk det'a.

tirsdag 18. august 2009

En pakke Malboro light

Jeg røyker ikke selv, men likevel vet jeg tydeligvis mer om røykmerker enn de fleste kundene. Jeg spør konsekvent mennesker som spør om vi selger Malboro light om legetimasjon. Noe som følges opp av en samtale som dette:
Kunde: Tror du jeg er sytten eller?
Jeg: Når du ikke vet hva røyken du skal ha heter engang , så tror jeg i alle fall at du er under 23.
Så blir de gjerne litt gretne.

Når du lærer deg hva røyken heter, skal jeg slutte å spørre deg om leg.

mandag 17. august 2009

Om å bli glad for et smil

Ingrid har tidligere skrevet om kallenavn på kunder. Ettersom jeg jobber i en liten butikk som preges av faste kunder, har jeg kallenavn på nesten alle som stikker innom. Jeg nevner i fleng - Ugledamen (som ser ut som en ugle i ansiktet og bestandig ber om å få kvitteringa), Ølmannen (som alltid kjøper øl - jeg er nesten litt bekymret for ham), han hyggelige (som også hilser på meg hvis jeg treffer ham på gata utenom arbeidstid) og jaffa-fyren (som kjøper minst to pakker jaffa cakes hver gang han handler - og han handler ofte).

Alle de overnevnte menneskene oppfører seg stort sett pent når de handler på Ica. Dessverre finnes det også kunder som gjør meg litt redd. En av dem er Sinnamannen. Sinnamannen er, som navnet tilsier, alltid sint. Han ser bestandig morsk og rasende ut (og oppfører seg deretter), tilsynelatende uten grunn. Sinnamannen er faktisk så skummel at jeg blir nervøs hver gang han er innom butikken. Når jeg er nervøs, blir jeg automatisk ekstra klumsete. En mandag klarte jeg (tro det eller ei) å slå inn 240 poser i stedet for de 2 han hadde bedt om.

Jeg: Ojsann, jeg slo visst inn 240 poser. Hehe, uff da.
Sinnamannen (med sur stemme): Imponerende gjort.
Jeg (enda mer nervøs): Ja, hehe, jeg skal fjerne dem igjen.
Sinnamannen: Jah, 240 poser er det ikke snakk om å betale for!
Herregud. Jeg sa jo at jeg skulle fjerne dem. Jeg skjønner faktisk at ingen vil betale for 240 poser.
Jeg: Sånn, da var de borte. Vil du ha kvitteringen?
Sinnamannen: JA!

Etterpå studerte han selvfølgelig kvitteringen opp og ned hundre ganger for å forsikre seg om at jeg ikke hadde prøvd å svindle ham. Etter den tåpelige pose-episoden har jeg skjerpet meg når Sinnamannen har vært på besøk, og ikke gjort noen nevneverdige tabber. Sinnamannen selv har derimot ikke skjerpet seg - det sure uttrykket er nærmest murt fast i ansiktet hans. Fram til i dag.

Etter to ukers ferie fra Ica var det hardt å komme tilbake på jobb. At jeg fikk skikkelig mageknip etter et par timer i kassa, gjorde ikke saken bedre. Jeg hadde så vondt at jeg trodde jeg skulle besvime, men knep tenna sammen og presset fram hyggelige hilsner til kundene som ramla inn i butikken. Da jeg i tillegg slo hofta hardt mot kassekanten (noe som gjorde forferdelig vondt), var begeret nesten fullt. Jeg var ti sekunder fra å brenne ned hele Ica da Sinnamannen dukket opp. Jeg forberedte meg mentalt på å bli i enda dårligere humør av å ekspedere ham, men der tok jeg grundig feil. Sinnamannen smilte da han kom til kassa! På eget initiativ! Faktisk så han ganske søt ut. Selv om smilet bare varte i et øyeblikk (steinansiktet vendte tilbake før jeg fikk sukk for meg), ble jeg unektelig i bedre form etter at Sinnamannen hadde forlatt butikken. Ikke bare hadde han smilt til meg for første gang - smilet kom på en av mine verste jobbdager noensinne.

Akkurat dét kan vel ikke kalles noe annet enn bra timing.

søndag 16. august 2009

Mensen bare én gang i måneden

Jeg har tidligere skrevet om kunden som kjøpte ekstremt mange bind på tilbud. En annen ting jeg har lagt merke til senere, er at de dagene jeg selger bind og tamponger, selger jeg aldri til bare én kunde. Det er alltid seks-syv stykker som kommer og kjøper. Mens resten av måneden er det sjelden jeg selger noe. Har alle kundene synkronisert syklusene sine?

mandag 10. august 2009

Grei kunde #1 og #2

Så, ølsalget stenger klokken seks på lørdager. Noen ganger 17:59 også. (Dumme kasse.) Og nå har noen tydeligvis skjønt det! Ikke alle som handler er dumme, og jeg elsker dem.

Scenario: Lang kø, klokken er fem på seks. Jeg er sliten. Hører ølflasker som klirrer. Jeg tenker at om du er så dum at du er sen, så er det ditt eget problem.
Grei kunde #1: Hei, kan jeg bare betale disse før klokken seks?
Jeg: Jaja.
Jeg henvender meg til grei kunde 2 som skal til å betale.
Jeg: Er det greit for deg?
Grei kunde #2: Jada, om han er avhengig så.
Jeg slår inn ølet, han betaler.
Jeg: Kan jeg bare spørre om det er noen som har øl?
(Klokken er 17:58.)
Grei kunde #2: Jada, det går greit.
Det er ingen som svarer at de har øl, så da får det være synd for dem.
Og alle som ville ha øl, fikk øl, og ingen var sure.

Det var noen fine minutter.

Grei kunde #2 har en tendens til å komme 17:59 og 19:59, men hun syns alltid det er greit at de som må ha øl får øl. Kanskje hun tror på karma. I så fall blir hun noe veldig fint i sitt neste liv.

lørdag 8. august 2009

Potetsalat til bry

Det er forskjell på Coop-butikkene. Coop Marked er nærbutikk, Coop Mega er storbutikk, Coop Obs! er altmuligbutikk, Coop Prix er billigbutikk. Når en type Coop-butikk har tilbud, betyr ikke det at alle andre har det samme tilbudet.

30. august hadde Coop Prix en helside i Aftenposten med sommertilbud. Blant annet 400 gram potetsalat til 5 kroner og 90 øre. På Coop Mega koster den 6,90. En dame kjøper fem stykker og går. Så kommer hun tilbake:

“Er ikke denne på tilbud?”
“Nei…”
“Jammen, det stod i avisen!” og rekker frem avissiden. (Herregud, at hun i det hele tatt har tatt den med!)
“Dette er en prixreklame. Vi er Mega.”
“Dere er Coop!”
“Ja, men vi har ikke samme priser for det.”
Og så maser hun om at dette er dårlig for Coop og at hun har vært trofast kunde i så mange år og at nå skal hun ringe managementet!
“Veldig misvisende reklame! Da vil jeg ha tilbake pengene!”
Jeg ringer på returkort og begynner å slå dem ut igjen.
“Så får du 34 kroner og 50 øre tilbake da.”
“Er det ikke mer?”
“Nei, de koster 6,90 per stykk.”
“Her står det 14!” og peker igjen på reklamen.
“Det er per kilo… En pakke koster 6,90 for den er 400 gram.”
“Da vil jeg ikke ha tilbake pengene likevel!”
“…”

Jeg håper hun ringte til managementet.

Er ikke dette Ica?!

Det har kommet en hel del mennesker nå i det siste som tydeligvis ikke aner hvilken butikk de er i.

Eks. 1

“Har du medlemskort?”
“Nei, det trekkes automatisk fra dette kortet!”
“Eeh…”
Eneste måten å få medlemsrabatt er å scanne medlemskortet.

Eks. 2
“Har du medlemskort?”
“Tar dere Trumf?”
“Nei, vi er Coop.”
“ER IKKE DETTE ICA?!”

Eks. 3
“Vil du ha poser?”
“Nei, jeg kjøper dette nettet i steden for, jeg!”
Hun ser nøye på nettet, som er en kjempestor sort bag med en diger Coop-logo med slagord på.
“Var ikke disse grønne før?”
“Nei, de har nok alltid vært svarte.”
“Merkelig… Er ikke dette Meny da?”
“…”

Posestyr

Det er så mye styr med de posene. I dag spurte jeg en mann om han ville ha “pose på det”. “Jeg vil ikke ha pose på det, kanskje til det, men ikke på!”
Greit at du har en dårlig dag og er en lingvistkverulant, men vær så snill og ikke la det gå utover meg.

Så kom det en annen kunde:
Jeg: Vil du ha poser til det?
Han: Ja.
Jeg trykker to ganger på poseknappen.
Han: En pose gjerne.
Jeg har ikke returkort og ser ingen grunn til å ringe på returkort når det tar så himla lang tid.
Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Så kaster jeg ned to poser fordi han betalte for det, selv om han sa han bare ville ha en.
Han: Nei, takk. Betalte jeg for to poser nå?
Jeg: Om du bad om en, så betalte du bare for en.
Så ler jeg inni meg.