Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

onsdag 30. juni 2010

Gjesteopptreden: Historie fra en kioskansatt

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien er fra Marianne.

Under hele videregående jobbet jeg i en kiosk av typen liten og pølseselgende, og jeg kan love deg at man blir like lei av å si "vil du ha med brus til pølsa?" som av "vil du ha pose?" I kiosken min solgte vi wiener-, grill-, bacon- og ostepølser. Et meget vanlig scenario er at kunden sier "jeg vil ha en pølse", og at det dermed følger en lang samtale om ønsket pølsetype, lompe eller brød, brussmak og så videre. Man blir lei.

En dag ble jeg ekstra lei:
Jeg: Hva kan jeg hjelpe deg med?
Kunde: Jeg vil ha en pølse, takk
Jeg: Jaha, hva slags type pølse vil du ha?
Kunde: Hva har dere?
Jeg: Vi har wiener, grill, bacon og ost
Kunde: Da vil jeg ha en grill
Jeg: Brød eller lompe?
Kunde: Lompe.
Jeg tar opp en lompe.
Kunde: Nei, brød. Varmer dere brødet?
Jeg: Jada, det skal jeg gjøre.
Kunde: Flott. Men du, jeg vil ha ostepølse i stedet, jeg
Den er grei, tenker jeg, og etter å ha varmet brødet tar jeg ostepølsen fra grillen og legger den i brødet.

Som alle vet: Pølser i kiosk ligger på grill, bortsett fra wiener, som ligger i vann.

Kunde: Takk. Men du, dette er da ikke en ostepølse?
Jeg: Jo, det er det
Hva faen skal det ellers være?
Kunde: Det er en wiener, se så tynn den er.
Jeg: Nei du, det der er en ostepølse.
Kunde: Nei, jeg er helt sikker på at dette er en wiener, ostepølser er mye tykkere enn det her
Jeg: Jeg er hundre prosent sikker på at det er en ostepølse. Se her, jeg tok den fra grillen, og den er helt lik de andre pølsene som ligger der
Kunde (sint): DET ER EN WIENER!
Jeg tar opp en wiener.
Jeg: Se her, DETTE er en wiener!
Samtalen foregår i vel fem gode minutter til, kunden er like påståelig og begynner å kjefte på meg, kalle meg ubrukelig osv, og nå er det nok:
Jeg tar ostepølsen ut av brødet og knekker den i to.
Jeg: SE HER! Di forbanna megge. SER DU DET SOM RENNER UT HER? DET ER OST. OST, SIER JEG DEG. DET HADDE VEL IKKE KOMMET UT AV PØLSA OM DET IKKE VAR EN OSTEPØLSE, HADDE DET VEL? SÅ VIDT JEG VET, ETTER Å HA JOBBET HER I TRE ÅR, SÅ ER DET IKKE OST I WIENERPØLSER!
Kunde: Oi, jeg må visst ha tatt feil, gitt. Hehe.
Enden på visa ble at kunden fikk ny og hel ostepølse, og jeg fikk ikke pris som månedens vennligste ansatte.

Moralen er: Aldri still spørsmål ved den kioskansattes pølsekunnskaper. Vi er stolte av dem.

mandag 28. juni 2010

Gjesteopptreden: Ta lærdom, eller le!

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Anette, som har jobbet i en elektrobutikk i nesten 12 år. Hun har møtt mange rare kunder opp gjennom årene.

En gang klarte jeg ikke holde munn og spøy ut en lettere spydig kommentar som resulterte i mye rot og gavekort til kunden:
Vi hadde en populær kaffetrakter på tilbud, og det var rift om de få vi hadde fått inn. Ofte står det i avisen vår at det er maks én per kunde eller husstand, men ikke denne gangen…

Kunde 1 står og diskuterer med kollegaen min: Kom igjen, kan ikke jeg få kjøpe 2?
Kollega: Nei, dessverre så er det maks én per kunde, fordi det er et så bra et tilbud.
Kunde 1: Men da kjøper jeg én og kona mi én så går vel det greit?
Kollega: Nei, dessverre så mente jeg én per husstand

Dette er en kjent diskusjon vi ofte har med kundene på tilbudsvarer

Kunde 1: Du (han leser av navneskiltet mitt og skal liksom være kompis), snille du, kan ikke jeg få kjøpe to stykker av deg?
Jeg: Men kollegaen min sa vel i fra i sted?
Kunde 1: Jo'a, men jeg har jo handlet masse hos dere før, bare sjekk dataen din.
Jeg: Du mener de 2 pakkene med støvsugerposer og lysrøret for 3 år siden?
På dette tidspunktet er jeg lettere oppgitt over "kompisoppførselen" hans og gir etter og lar han kjøpe de to kaffetrakterne. (Håper du brenner deg på skoldvarm kaffe!)
Jeg: Ok, greit, du skal få kjøpe to stykker du da, siden du er så "god" kunde...

Kunden betaler og er på vei ut døra da neste kunde henvender seg i kassa.

Kunde 2: Har dere ikke mer igjen av kaffetrakteren på tilbud?
Jeg: Nei, dessverre så ble det akkurat utsolgt.
Kunde 2: Ja er ikke det typisk? Dere har aldri varene dere reklamerer for. Lokker kunder helt ut hit for å kunne lure dem til å kjøpe noe helt annet, gjerne dyrere!
Jeg (oppgitt): Nei, vi hadde flere igjen men noen krangla seg til å kjøpe mere enn én.
(Titter bort i retning av Kunde 1 som nesten er ute av døra.)

Da snur Kunde 1 i døra og stormer bort til kassa.

Kunde 1: Står du her og baksnakker meg til andre kunder? Makan til nesvis selger du er!
Kunde 2: Ja, fy søren det var kjempedårlig gjort! Ungdommen nå…
Jeg: Men, men… Jeg sa jo bare sannheten til Kunde 2?! Du (Kunde 1) snakka deg jo til å kjøpe mer enn én og hadde ikke du kjøpt to stykker hadde Kunde 2 fått sin ene han har kjørt så langt for å kjøpe!
Og hvorfor i alle dager tar Kunde 2 samme side som Kunde 1? Jeg prøvde jo egentlig å forklare han hvorfor vi var tomme!
Kunde 1: Kan jeg få nr til sjefen din?!
Han er tydelig opphisset.
Jeg: Selvfølgelig kan du det. Her er mailadressen hans og min så kan du gjerne klage til han.
Jeg vet nemlig at jeg ikke hadde gjort noe galt og at han ville backe meg opp i saken.

Kunde 1 og 2 raser ut av butikken og var tydelig opphisset da de dro.
Noen dager senere får jeg en mail fra hovedkontoret via sjefen min. Den rotta, Kunde 1 har da sendt klage til ikke min sjef, nei, men til administrerende direktør og klaget på meg. Det eneste positive som var å si om den saken var at han hadde beskrevet hendelsen akkurat som den skjedde uten å ljuge på meg enda mer ufine ting.
Alt i alt endte det med en beklagelse fra hovedkontoret og ett gavekort på 500,- til Kunde 1. Og jeg fikk en løftet pekefinger av sjefen min mens han humret over utfallet.

Så kjære butikksfolk, leksen her er at skal du ”baksnakke” kundene dine så sørg for de enten er steindøve eller uten for hørbar rekkevidde! Det nærmeste jeg kommer spydighet i butikk nå er når jeg sier hadet til kunden og de ikke svarer. Da hender det at jeg ganske høyt sier: Eller ikke!

Eller nå ljuger jeg, jeg var litt spydig en dag i siste uke da en kunde skulle ha en lader til mobilen sin:
Jeg: Nei, den har vi dessverre ikke, men jeg kan bestille en til deg?
Kunde: Men dere selger jo mobilen her, og jeg kjøpte jo den her for ikke så lenge siden??
Jeg: Jo da, men da fulgte det vel med i esken da du kjøpte den?

Kunden tok den og skjønte hun hadde tabbet seg ut.

Ta lærdom eller le!

lørdag 26. juni 2010

Gjesteopptreden: Trenger "dings"

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Cecilie.

Om sommeren jobber jeg på Coop Obs! bygg og en dag jeg satt å passa telefonen hendte dette:

Jeg: Obs Bygg, vær så god
Kunde: Jeg lurte på om dere har sånne greier...
Jeg: Du må nok være litt mer spesifikk for at jeg skal få satt deg over til rett avdeling.
Kunde: Jeg er på utkikk etter en sånn dings...
Jeg: Ja, det meste vi selger er dingser, hva skal du bruke dingsen til?
Kunde: Jo det er en slik dings som man bruker til *umulig å høre*...
Jeg: Unnskyld, kan du si det en gang til?
Kunde: Ei sånn greie vet du, til å *umulig å høre*
Jeg: Beklager igjen altså, men kan du gjenta?
Kunde: Dings til å bruke i huset vet du...
Jeg: Skal sette deg over til jernvare, jeg..

Tror ikke noen i butikken fant helt ut hva han egentlig ville ha.

torsdag 24. juni 2010

Flere legitimasjonshistorier

Her om dagen leste jeg gjennom Ingrids artige legitimasjons-innlegg, og humret for meg selv. Da slo det meg at jeg faktisk har mange liknende historier på lager, og nå som det er sommer og sol og ”ølsesong” passer det jo fint å legge dem ut. I min butikk er vi veldig strenge når det gjelder legitimasjonsplikt (det burde alle butikker være!), og jeg blir stadig skjelt ut av sinte ungdommer som ikke får øl. Det er mange som ikke vet at man skal vise legitimasjon uoppfordret hvis man er under 23 år, for å si det sånn.

En gang kom det en guttegjeng inn i butikken. Jeg fulgte dem med øynene der jeg satt i utkikkstårnet mitt (dvs. kassa), og jeg skjønte raskt at ingen av dem var fylt 18 år. For det første så de ut som de var rundt 14-15, og oppførselen deres var mistenkelig. De småløp rundt i alkoholavdelingen, fniste nervøst og stakk hodene tett sammen. Plutselig sprintet nesten hele guttegjengen ut av døra – kun én av dem ble igjen. Til gjengjeld skulle han kjøpe fire sixpacks med øl. Jasså, tenkte jeg.

Jeg: Hei! Har du legitimasjon?

Gutten flakket med øynene og klappet seg dramatisk på bukselommene. 

Gutt: Å nei, det har jeg visst glemt gitt!

Jeg: OK. Da kan jeg dessverre ikke selge denne ølen til deg. 

Gutt: Men jeg er 18, altså!

Helt sikkert.
Jeg: Så lenge du ikke kan vise meg gyldig legitimasjon, får du ikke kjøpt øl. 

Gutt: Åh, kom igjen a! Vær litt grei!

I så fall vil greiheten min koste meg jobben, din drittunge.

Jeg: Hehe, jeg tror ikke det du. Jeg tror ikke at du er gammel nok til å kjøpe alkohol, heller. 

Gutt: Helvete!

Og det var enden på ølvisa for ham. Jeg var fornøyd. Det blir jeg også når jeg tar folk med falsk legitimasjon. Jeg er født og oppvokst der butikken min ligger, og takket være skolekatalogene vi fikk på ungdomsskolen, har jeg en viss oversikt over hvem i nærområdet som er yngre enn meg. Selvfølgelig vet jeg ikke hvem alle er, men jeg er veldig flink til å kjenne igjen folk jeg har sett på denne type bilder – og huske navnene deres. Faktisk er dette en av mine største spesialiteter her i livet. Eh, kanskje min eneste spesialitet. Uansett:

Snusgutt: Hei. 

Husker at han der er yngre enn meg.

Jeg: Hei! Har du legitimasjon?
Snusgutt: Ja, her. 

Haha, det der er jo en av vennene hans. Likner ikke, en gang. 

Jeg: Eh, dette er ikke deg. Jeg kan ikke selge-
Snusgutt: OK, OK! 



Og så sprintet han ut, rød i trynet. Det er tydeligvis ikke så festlig å bli tatt med falsk legitimasjon. Noen måneder seinere kom fyren tilbake, med nok en snusboks i hånda. Denne gangen kunne han imidlertid bruke sitt eget bankkort – nå hadde han fylt 18. 


Jeg (med et smil): Jasså gitt, nå kan du bruke ditt eget leg altså?
Snusgutt (flau igjen): EHEHE, ja. 



Er det ikke irriterende med folk som kjenner igjen alt og alle, dere? Synd for mindreårige at jeg er en slik person. 



Av og til kommer legitimasjonen til tidligere klassekamerater på besøk:

Jeg: Hei, hei!

Åpenbart mindreårig gutt med masse øl: Hei. 

Jeg: Har du legitimasjon?
Åpenbart mindreårig gutt med masse øl: Jada. Her.

Jeg tar en rask kikk på kortet, og må øyeblikkelig anstrenge meg for å ikke begynne å le. Bildet på bankkortet er nemlig av Martin, en gutt jeg gikk i klasse med gjennom hele barneskolen. Faktisk så jeg ham nesten hver dag fram til vi begynte på videregående. Martin befinner seg for tiden i en annen by, der han studerer.

Jeg: Dette er ikke deg. 

Gutten begynner umiddelbart å flakke med blikket. Et klassisk tegn på at man bruker falsk legitimasjon. 


Åpenbart mindreårig gutt (nervøs): Jojo, det der er meg. 

Jeg: Nei, det er det ikke. Dette er Martin, som jeg gikk i klasse med i seks år.
Åpenbart mindreårig gutt (med tynn stemme): Åh… ja vel.
Jeg: Ja. Med andre ord får du ikke kjøpt øl av meg. Faktisk kommer jeg til å melde fra om dette til sjefen min, og hvis du prøver deg med falsk legitimasjon igjen…-
Åpenbart mindreårig gutt (rødflammet ned til halsen): Greit. 


Deretter spurtet han ut av butikken. Jeg ga meg selv en velfortjent stjerne i boka.

Moralen er: Ikke bruk falsk legitimasjon, det er strengt forbudt og kan få alvorlige konsekvenser for både deg og den du låner leg av hvis du er uheldig. Dersom du ikke er gammel nok til å kjøpe alkohol, får du pent vente til du blir 18. Det finnes dog andre (og hakket mer lovlige) måter å få tak i alkohol på selv om du er mindreårig. Det vet jeg alt om, tihi. 



Forøvrig kommer det også ungdommer som tror de ser så voksne ut at det ikke er noe vits i å ta med seg et bevis på hvor gamle de er. Som jeg skrev innledningsvis: Hvis du er under 23 år, er du faktisk pliktet til å vise legitimasjon uoppfordret. I hvert fall er du nødt til å ha med deg legitimasjon, slik at du har noe å vise fram hvis personen i kassa spør deg.


Kjempehøy gutt: Halla!

Hm, han der ser altfor ung ut i ansiktet til å være over 23.

Jeg: Hei! Har du legitimasjon?

Kjempehøy gutt: Nei, det har jeg ikke. Bussen min går om to minutter, jeg har bare med meg busskort. Det er jo bare tre øl!

Jeg: Sorry, jeg kan ikke selge til deg hvis du ikke har leg. 

Kjempehøy gutt: Hallo! Du ser vel at jeg er over 18! Jeg har handla her mange ganger før!

Eh, jeg har i hvert fall aldri sett deg tidligere.
Jeg: Jaha. Hvor gammel er du, da? 

Kjempehøy gutt: Jeg er 18 år, født i 91! Jeg går på Fagerborg!

Hvilken skole du går på er vel strengt tatt ikke spesielt relevant. Du kunne gått på Harvard for min del!

Jeg: Ja vel, det kan godt hende. Men så lenge du ikke har leg, kan jeg dessverre la deg kjøpe øl her. Du er nødt til å ha med deg legitimasjon når du er under 23 år!
Kjempehøy gutt: Faen ass, dette gidder jeg ikke!

Og så gikk han. Det var jo egentlig ikke noe poeng i å bli stående, heller. Om han faktisk var 18 år, er det umulig å vite. Øl fikk han i hvert fall ikke. Lurer på om han rakk bussen sin… 




PS! Har du kjempelyst til å sjekke ut dine egne kunnskaper om legitimasjonsbruk og ølsalg? Sjekk ut Ølsalgsskolen på http://olsalg.no/!

onsdag 9. juni 2010

Pin(s)eaften

Lørdag for snart tre uker siden, også kjent som pinseaften, hadde butikken jeg jobber i kortere åpningstid enn vanlig. De aller fleste butikker (unntatt Bunnpris og liknende kjeder med bittesmå lokaler) stengte tidlig på pinseaften. Dette var ikke noe jeg eller de andre ansatte hadde bestemt, tvert i mot. Faktisk er det en lov som bestemmer at butikker skal stenge tidligere. For å sitere en meget seriøs kilde (les: Wikipedia): ”Pinseaften må butikker over 100 kvadratmeter stenge senest klokken 16.00.”

Altså stengte min ICA presis klokka fire denne lørdagen. Imidlertid åpnet vi klokka åtte som vanlig – min kollega og jeg var på plass en halvtime i forveien. Jeg hadde vært på jobb kvelden før, og for å være helt ærlig gledet jeg meg ikke så fryktelig mye til å tilbringe ni timer i kassa. Men må man så må man – og jeg trøstet meg med at jeg skulle gjøre en skikkelig samfunnsinnsats denne dagen. (Og at jeg fikk hundre prosent tillegg etter klokka ett). 


Vel, vel. Det var, som det gjerne er når jeg har helgevakter, strålende vær fra tidlig morgen. Kundene lot vente på seg de første timene, og vi brukte tiden vår på å sortere vekk råtne pærer og druer i fruktavdelingen. Etter hvert kom det flere kunder på besøk, og til min store skrekk hadde mange av dem en ting til felles – utallige poser med pantegods. Panteautomaten vår er fryktelig liten og fryktelig følsom, og det skal ikke mye til før den piper hysterisk eller bestemmer seg for å spytte ut flasker det tilsynelatende ikke er noe galt med. Dermed sier det seg selv at den ikke blir spesielt fornøyd når enkelte kunder presser inn seksti-søtti flasker på kort tid. GNØEØRLEFHF, sier den da. Og deretter: DUT DUT DUT DUT DUT DUT DUT. Eller, enda verre: PIIIIIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIIIIP. Sistnevnte lyd, som er den verste lyden jeg vet om, betyr at panteautomaten er skikkelig sint og sur. Og da er det ikke alltid like lett å gjøre den glad igjen.

Pinseaften, fra nå av bedre kjent som ”Den store pantedagen”, ble med andre ord ingen stor fornøyelse. Det ble en del DUT DUT DUT og PIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIP, for å si det sånn. Panteautomaten hadde ingen god dag, og det hadde ærlig talt ikke jeg heller. Jeg var sliten og jobb-lei i utgangspunktet, og når kundene i tillegg begynte å stille irriterende spørsmål…

Sur kunde med 1500 flasker: Hvorfor fungerer ikke panteautomaten nå? Flaskene mine kommer jo bare ut igjen!
Jeg: Eh… faktisk vet jeg ikke helt hvorfor automaten ikke vil ta flaskene. Vent litt, jeg skal… -
Sur kunde med 1500 flasker: Vet du ikke hvorfor? Jobber du ikke her?
Jeg: HERREGUD NÅ ER JEG SÅ JÆVLA LEI AV Å FÅ DET SPØRSMÅLET! JA, JEG JOBBER HER!!!!!

Neida, jeg sa ikke det. Bare inni meg. Til tross for diverse pantegrusomheter (jeg blir fortsatt litt sint ved synet av en pantekunde) var det enkelte artige lyspunkter i løpet av de ni timene på jobb.

Gammel dame: Heisann! Du, er det ikke sånn at dere pleier å ha halv pris på påskegodt?
Jeg og min kollega i kor: EH… jooda. For to måneder siden. Nå er det pinse.

Kollegaen min (som er en servicemaskin av dimensjoner) fikk den gamle damen til å kjøpe en annen type godt i stedet. Da hun gikk ut av butikken litt seinere, fornøyd som få, fniste vi. Det begynner tross alt å bli en stund siden påskegodtet ble solgt til halv pris.

Som jeg sikkert har nevnt tidligere i løpet av dette (fordømt lange) innlegget – det var ikke spesielt mange kunder innom butikken på pinseaften. Ikke før klokka ble fem på fire. Noen av dere husker kanskje at vi skulle stenge presis klokka fire denne dagen? Vel, kundene kunne ikke brydd seg mindre. Her skulle det handles til den store gullmedalje, og alle vet jo at en lørdagshandel helst gjøres i sneglefart. På dette tidspunktet hadde jeg DUT DUT DUT og PIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIP i hodet, og bittelitt lyst til å komme meg hjem. Derfor vil jeg ikke akkurat påstå at jeg ble smørblid da kundene sprintet inn i butikken som om de var på jakt etter en skjult diamant.

Klokka ble fem over fire. Klokka nærmet seg ti over fire. Og vi hadde fortsatt ikke fått muligheten til å stenge. Butikken skulle vært stengt presis fire (jeg har et sterkt behov for å gjenta dette hundre ganger), og etter den tid brøt vi faktisk loven. For å være helt ærlig dreit jeg ganske langt i loven akkurat da, jeg brydde meg mest om meg selv og min egen stakkars kropp. Kollegaen min var også temmelig gåen, og vi bestemte oss for å lukke igjen skyvedøra slik at flere kunder ikke kunne slippe inn. Brydde folk seg om det? Gjett to ganger. Kundene glante dumt på døra, før de bestemte seg for å åpne den med hendene.

Jeg (henvendt til en dame med en unge på slep): Jeg beklager, men vi skal dessverre stenge nå.
Dame: Jada, jeg vet det. Skal bare ha et par ting! 


Deretter hentet hun en mini-handlevogn til avkommet sitt og trasket rolig inn i lokalet. Jeg hadde mest lyst til å samle både henne og alle de andre kundene inn i en håv, for så å kaste dem utover parkeringsplassen og le ondt. Akkurat dét lot seg naturligvis ikke gjøre, og som regel tenker jeg ikke slike tanker om kundene mine heller. Jeg var bare veldig sliten og lei. Butikken hadde vært åpen siden klokka åtte. Hvorfor måtte alle handle ?


Etter mye om og men, hundre tusen ”beklager, nå stenger vi” og intens service for å kvitte oss med de siste kundene, fikk vi endelig låst døra ordentlig. Mens vi tok oppgjøret og ryddet i butikken, kjørte det flere biler inn på parkeringsplassen. Enkelte folk kom bort til døra og banket på den og ropte hysterisk. Jeg holdt på å skrive ”HAHA, SUCKERS!!!” på en lapp og vifte den foran nesa deres, men jeg var litt for sliten til slike fantestreker. Da vi, nesten en halvtime på overtid, kunne forlate butikken for godt, møtte vi en dame på vei ut. ”Å nei, har dere stengt?”, sa hun. Vi nikket og beklaget i kor. For å si det sånn – fra min side var ikke denne beklagelsen spesielt ekte. Damen holdt nemlig en pantepose i hånda. Så trist at hun ikke fikk pantet da, gitt! Kjempetrist.