Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

lørdag 28. februar 2009

Tilbudsvarer

Det er, tydeligvis, tilbud på bind denne uken. Noen vet å utnytte dette bedre enn andre.

Jeg sitter i den kassen med utsikt mot hyllen med bind. Det er en av de bedre kassene, for jeg slipper å se rett inn i smågodtet. (Prøv det når du er sulten.) Hun står der og plukker ut hele den forreste raden med bind. Og en hel rad til. Det er sikkert 15 pakker med bind i kurven hennes. Jeg prøver å ikke stirre samtidig som jeg ber til Gud om at hun må komme til meg mens jeg fniser stille. Butikken er nesten tom, jeg er ledig. Hun ser seg litt rundt og går mot kassene. Min kasse. Pakke på pakke med bind kommer opp på båndet. Jeg holder på å fnise meg i hjel, men holder meg - så vidt.

På en eller annen måte kom en av pakkene med bind over på den andre siden av skillepinnen. Der er det en gammel mann som står og pakker:
Den gamle mannen: Jeg tror denne er din
og holder opp pakken med bind
Bind-damen: Ja, det er det nok. Kjøper ikke du sånne altså?
Den gamle mannen: Nei, ikke nå lenger.

Jeg skulle ønske det var tilbud på bind hver dag.

onsdag 25. februar 2009

Faste kunder

Selv om jeg jobber i en stor butikk, begynner man å kjenne igjen kundene etterhvert. Noen bedre enn andre, og noen er så heldige at de får kallenavn.

Uvennen. Hun skjelte meg ut første dag på jobb fordi jeg tydeligvis hadde tatt jobben hennes. Hun hadde også søkt, og ikke fått svar. Men nå er vi venner igjen. Hun kom nemlig en sen kveld og skulle kjøpe øl. Klokken er 19:58, så jeg ber henne løpe og hente øl. Og smart som jeg er, slår jeg inn en paprika til 2 øre for å få klokken til å stoppe. Da jeg fortalte henne det ble hun så glad og sa at jeg jammen meg var grei.

Den sure pantelappmannen . En gang glemte jeg å scanne pantelappen hans. Han klikka nesten i vinkel for 6 kroner og 50 øre. Jeg er ganske sikker på at han er lærer på skolen jeg gikk på.

Prinsippmannen. Han klikker i vinkel om han må betale 90 øre for en pose for mye og krever retur på den, “det handler om prinsipp!” sier han. Ryktene vil ha det til at Den sure pantelappmannen og Prinsippmannen er samme person.

Pappaen til Kristian. Mens en av kundene er flau over datteren med Downs syndrom, er pappaen til Nikolas helt rolig uansett hva sønnen finner på. Harmonisk. (Nå er det lenge siden jeg har sett ham. Kanskje de har flyttet.)

Han kjekke. Han røyker Blue Master og ser ut som om han er 20, selv om han egentlig bare er 18. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om han er kjekk eller slesk.

Mellomslagmannen. Kommer ofte antrukket uniform (tipper Forsvaret). En gang kalte han meg ufaglært (selvfølgelig er jeg det!) og dårlig fordi systemet vi har ikke kan slå mellomslag. Neste gang kan han gjøre det selv, om han er så smart.

Vis hensyn-mannen. Blir kjempesinna om noen av varene kommer i klem og maser at jeg må "vise hensyn". Morra di kan vise hensyn, skal jeg si deg.

Jeg lurer på hvor mange som kjenner igjen meg.

Hei hei

Jeg jobber i en dagligvarehandel. Det er sånn passe greit, men noen ganger er det spesielt festlig. Og det er disse øyeblikkene denne bloggen skal handle om. Du skal få være med på moroa som finnes i myldreret av pasjonsfrukter, trøffelolje og sultne barn som spiser snørr.

Har du medlemskort?