Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

torsdag 25. februar 2010

Si;D om sinte kunder

Til alle dere som ikke leser Aftenposten hver dag – dere gikk glipp av noe stort. I går var hovedinnlegget på Si;D skrevet av en Avut på 19 år og handlet kunder.

"Vi forventer ikke stort, vi er her for å gjøre dagen din enklere, vi ønsker å tilby deg det du trenger, og vi, akkurat som du, ønsker at handelen blir gjort effektivt og smertefritt. Vi morer oss ikke over trege kunder, streikende kasseapparater eller systemsvikt."

Vil du lese hele innlegget, ligger det her: Sinte kunder – nei takk!

onsdag 24. februar 2010

Gjesteopptreden: Rekesalat-mas

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Dagens historie kommer fra Sindre. Han har den store glede av å jobbe i samme butikkjede som Line:

Jeg jobber på Ica Nær. En relativt grei butikk, men døvhetsskalaen kan overstige 100 fra tid til annen. Butikken er en av to nærbutikker i området så det er som regel stamkunder som kommer, mange av dem er veldig hyggelige, noen er middelmådige, mens et fåtall er ufordragelige.

Jeg vil gjerne dele en historie som gjorde meg for å si det mildt, grønnjævlig amper her om dagen. Vi kan kalle kunden for Mr. Rekesalat.

Onsdager er en dag vi kan kalle Stor-vare-dag. Kommer alltid 3-4 bur med frys, kjøl og en 8 bur med tørr, som tas i den rekkefølgen.

Jeg og kollegaen min står og syssler med pizzaen som skal inn i fryseskapet når Mr. rekesalat kommer og er rimelig forbanna fordi det er tomt for Euroshopper(billig)-rekesalaten i kjøledisken.

Jeg: Tja, det har vel gått en del i løpe' av uka da.
Mr. Rekesalat: Det går da ikke an å la det være tomt for rekesalat!
Jeg: Nei, jeg beklager det, den kommer ut i løpet av kvelden, vi må ta frysen først.
Det fyrer han opp ganske kraftig
Mr. Rekesalat: I LØPET AV KVELDEN?! JEG TRENGER REKESALATEN MIN NÅ FOR FAEN!
Jeg: Ja, men det er jo både Denja og Delikat rekesalat der bo-
Mr. Rekesalat: Men i svarte da gutt, EUROSHOPPER rekesalat skal jeg ha!
Jeg: Jau jau, jeg kan løpe inn på kjøla og se om jeg kan fiske fram fra et av burene der inne.

Etter et minutt med leting finner jeg rekesalaten, i BÅNN av det ene buret, har ingen kjans til å få den ut derfra.

Jeg: Beklager, men den ligger i bånn av det ene buret, har ikke mulighet til å få den ut.
Mr. Rekesalat: Herregud 'a gutt, er du pinglete eller? Men jeg skjønner greia nå, dere vil vel ha oss til å kjøpe den dyre salaten så dere kan tjene mer!

Og før jeg fikk sagt et ord til så slang kisen fra seg melka og skjente ut av butikken i travmarsj. Etterpå måtte jeg sette meg ned for å roe meg ned litt. Har ikke sett kisen siden det.

fredag 19. februar 2010

Gjesteopptreden: Fra kassen på Gina Tricot

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Det er vanskelige kunder overalt, ikke bare i matvareforretninger. Denne historien er fra Henriette Ringmo, som aldri har jobbet i en matbutikk, men Gina Tricot. (Til alle våre lesere i den eldre garde, det er en klesbutikk.)

2 juledag hvert år, er det salg. Da blir over halve butikken satt ned til 50%
Butikken blir delt opp, sånn at det er f.eks fronten av butikken som er salgsområde. Det henger store skilt utenfor butikken, og ooooveralt inne i butikken.
SALG
50%
RØD PRIS GJELDER
(Disse 3 linjene står under hverandre og med forskjellig størrelse på skrift, så man tydelig kan se budskapet (som vist)) vi bruker hundreogsytti år på å gå rundt og prise alle varene for at kunden skal slippe å måtte ta frem mobil kalkulatoren. Snille tenkte vi.

Kunde, en dame på 40+ kommer til kassa med allefall 20 plagg.
Kunden slenger alt på disken og står rett opp og ned.
Jeg begynner å ta av alle hengerene først, og gjør meg klar til å pipe inn varene.
Så ser jeg at det har kommet en ordinær vare blant klærne.
Jeg: Du vet kanskje at denne ikke er på salg?
Greit å spørre...
Kunde: HVA BEHAGER???
Jeg: Denne har nok blitt hengt feil, den er dessverre på ordinær pris.
Kunde: NEIVETDUHVA... Den hang på salget, da skal jeg ha den på salg.
Jeg: Det er nok dessverre ikke sånn det fungerer, dette er en ganske stor butikk, og klær blir hengt feil hele tiden, og vi har dessverre ikke tid til å –
Kunde: Det ER DERES jobb å henge de rett!!!
Jeg: Ja, jeg beklager, men det er uansett ikke salg på dette plagget.
Kunde: Javel, da skal jeg ikke ha den. Og er tydelig snurt.
Jeg fortsetter å pipe inn resten av varene (som var salgsvarer) og av-alarmerer. Når det er salg må vi også selv skrive inn 50% etter hvert plagg, det blir ikke gjort automatisk, så det tar litt ekstra tid.
Jeg: Det blir 399 kr.
Kunde: NEHEEEI!!!!!! det er det iallefall ikke, jeg regnet ut på mobilen min at det skulle bli 199,50 kr.
Jeg: Det kan nok ikke stemme, det er halv pris av ordinær pris.
Kunde: NEINEINEI! Håhåhå... Det er halv pris av HALV PRIS!
Jeg: Nei, det er halv pris av ordinær pris. (Igjen...)
Kunde: NEI DET STÅR JO PÅ ALLE SKILTENE AT DET ER HALV PRIS AV HALV PRIS!!! (Hun roper faktisk)
Så peker hun på salgskiltet som er rett ved siden av kassen.
Jeg: Ja, hva står det da?
Kunden leser inni seg og ser hun har lest feil...
Buurn, bitch.
Jeg tenker hun skal bli litt ydmyk og beklage seg, men istedet sier hun:
"Ååh... Nei, da skal jeg ikke ha noe!"
Og så går hun...

Takkskarruha.

torsdag 18. februar 2010

Gjesteopptreden: En vanlig dag på jobben

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail tilingrid@prosopopeia.org.

I En kassadames betroelser av Anna Sam forteller hun om en gang hun fikk en kundebuse på fingeren. Jeg trodde ikke det var mulig, men jeg tok feil.

Denne historien er fra Daniel.

I dag hadde jeg en virkelig givende dag på arbeid. Foruten alle de faste, mildt sagt spesielle kundene var det en ekstra som gjorde vesentlig inntrykk på meg i dag.
Først så legger han fra seg rundstykkene på båndet, før han drar for å hente en vare til. Imens han henter varen går jeg igang med å slå inn rundstykkene. Jeg merker meg at de var uvanlig fuktige, og regner med at det har begynt å regne ute, og at vedkommende dermed har blitt våt på hendene. Kanskje har han pantet noen flasker og benyttet muligheten til å vaske seg i vasken etterpå? Mulighetene var mange.
Han kommer tilbake med en pakke smør, og idet jeg tar i pakken merker jeg at den også er våt. Da bestemmer jeg meg for å ta en ekstra god titt på denne kunden og fører blikket mitt sakte oppover....Med ett blir jeg uvel og faktisk helt forskrekket! Jeg har store problemer med å være mitt vanlig sjarmerende jeg, for det viser seg nemlig - hold dere fast, at denne herremannen på 60+ har et problem med å holde igjen munnen, noe som resulterer i at ekstreme mengder med spytt kontinuerlig renner ut av munnen hans som ett lite fossefall. Og ikke nok med det. Jaggu har han ikke litt trøbbel med å holde snørret sitt innenfor neseborene også. En lang liane av snørr var også på vei ut i det han var i ferd med å betale.

Etter denne hendelsen var jeg ekstremt ivrig på desinfiseringsmiddelet, og skvatt til hver gang noen kjøpte en frysevare eller en brusboks med kondens på.

Kan også nevne at en hyggelig dame lurte på om hun kunne få juletreet som noen hadde satt fra seg utenfor butikken. Det var jo tross alt gratis. Det fikk hun.

onsdag 17. februar 2010

Siste dag på jobb, og godt er det

I dag var min siste dag som kassadame. Får meg sikkert en ny, marginalt mindre kjip jobb når jeg studerer, men den tid den sorg. Planen var egentlig å unngå kundene så mye som mulig og stappe i meg medisterkaker, men det gikk veldig dårlig. Hadde en liten diskusjon med en av kundene.

Damen: HALLO? HAAAAR dere ikke mer vaniljeis på tilbud?
Den nye jenta: Det vet jeg ikke. Johanne?
Meg: Jeg vet heller ikke, vent litt så-
Damen: Det SKAL du jo vite!
DNJ: Jeg beklager.
Meg: Vi har ikke oversikt over alle tilbudene til enhver tid, vi sitter i kassa og kan ikke være på bakrommet samtidig. Jeg skal gå å fi-
Damen: Dere skal jo administerere butikken! Dere må vite det! Jeg har jobbet i butikk selv, jeg!
Meg: Administere butikken er det faktisk sjefen som gjør.
Damen: MEN DET ER MASSE REKLAME FOR DET UTENFOR! HVORDAN KAN DU REKLAMERE FOR DET NÅR DU IKKE VET NOE?
Meg: Nå er det faktisk ikke jeg som reklamerer utenfor…
Damen, til låseansvarlig som akkurat kom: *gestikulerer i min retning* Sånn går det ikke an å svare! Utrolig frekt!
Meg: Unnskyld? Hva sa du nå? Vennligst kritiser meg til meg, det er enklere på den måten. Vi jobber her en gang i uken for minstelønn. Vi kan ikke svare på alle spørsmål om sortimentet. Du har sikkert ikke 100% oversikt over alt som skjer på hele din arbeidsplass heller.
Damen: *Lager ekstremt surt fjes mens hun tenker over hva hun skal si.*
Mann i køen, til låseansvarlig: Hun var ikke frekk, altså, jeg er ikke enig i det der!
Meg: Jo, NÅ er jeg frekk. I stad var jeg ikke det.
Mann i køen: *:D*
Damen: Slik går det virkelig ikke an å svare!
Meg: Slik går det ikke an å spørre, heller.
Låseansvarlig: (tenk deg en morsom dialekt) Noen mennesker, altså.

Vet ikke om jeg hadde vært så frekk om jeg ikke skulle slutte. Noe sier meg at jo, det hadde jeg. Får unnskylde henne med at hun sikkert har en kjipere jobb enn meg, om hun har behov for å hevde seg over deltidsarbeidende kassadamer.

lørdag 13. februar 2010

Vi'kke ha'n likevel

Noen ganger hender det at kunder tar seg vann over hodet. Det kan være at man ikke vil kjøpe så mye likevel, andre ganger er det varer det er noe feil med eller som blir ødelagt på den farefulle veien gjennom butikken. Hva skal man egentlig gjøre med noe man ikke vil ha?

Dårlig frukt
"Denne agurken er råtten, jeg tar og legger den tilbake, jeg!" er det mange som sier. Om du finner en grønnsak som er råtten, er det veldig dumt å legge den tilbake. For da kommer det garantert en annen kunde og plukker opp samme vare, for så å si til meg/en annen butikkansatt at "denne agurken er råtten, jeg legger den tilbake, jeg!"/kjøper den råtne agurken uten å oppdage at den er råtten, for så å komme hjem og bli gretten fordi agurken er råtten, for så å komme tilbake til butikken og kjefte på meg fordi jeg har solgt en råtten agurk. Vil du gjøre andre sinte? Nei, så følg med nå:
Det du derimot kan (les: skal) gjøre, er å finne en som er ansatt i butikken og gi den råtne agurken til denne personen slik at den butikkansatte kan registrere det som svinn. Det er samme hva slags ansatt du finner, du kan godt gi den til en som sitter i kassen også. Det viktigste er at dårlig frukt og grønnsaker ikke skal legges tilbake i hyllene fordi: Ingen vil kjøpe dårlig mat. Om du ser at det er mye dårlig frukt/grønnsaker kan du godt si ifra også, så kan butikken fikse det.

Vi'kke ha'n likevel
I julen fant jeg en ribbe i kakebakehyllen. Ettersom ribbe ikke er en kake gikk jeg med den tilbake ferskvaren, hvor den hørte hjemme.
"Ååh, hun sto her en halvtime og klarte ikke velge mellom stekt og ikkestrekt ribbe, og så vil hun ikke ha den likevel," stønnet min ferskvarekollega.
Det at du har brukt mye tid på å velge ut en vare og masse av tiden til en ansatt (som uansett være der, så det er ikke egentlig så farlig), gjør det ingenting å gå tilbake om du angrer. Det er aldri for sent å snu. Om du går tilbake med en vare du ikke vil ha kan varen selges igjen. Ferskvarevarer kan ikke ligge lenge i romtemperatur, brokkolien blir ødelagt om den legges i fryseren og is krystalliserer seg om den tines opp for så å fryses ned igjen.

Ødelagt vare
Om du knuser et egg, mister brødet på gulvet, slår hull i en ølboks, kan du få en ny. De fleste butikker (så vidt meg bekjent) er ganske greie på sånne ting. Ja, det blir svinn og minus for butikken, men de fleste vil at kunden skal ha en god opplevelse av handlen, som er lik faste kunder som igjen er lik at kunden bruker mye penger.
Tidligere i uken mistet jeg en boks med pastasaus i gulvet og slo hull i bunnen av den. Hva gjorde jeg? Jeg ga den til en ansatt. Det var ikke store ødeleggelser, men boksen var fortsatt ødelagt og uselgbar. Ville jeg ha en ødelagt boks med pastasaus? Nei. Ville jeg sette boksen tilbake så en annen kunde kunne kjøpe en ødelagt pastasuaboks? Nei.

fredag 12. februar 2010

torsdag 11. februar 2010

Kløneri på høyt nivå

Innlegget om Ole og hans frustrasjoner høstet mange fine kommentarer. En av dem var imidlertid ikke fullt så hyggelig. Leseren, som dessverre ønsker å være anonym, synes bloggen vår er kundefiendtlig.

”Selv om bloggen i seg selv er morsom, gir den uttrykk for en svært nedlatende holdning til oss kunder. Vi er idioter og tullinger som gjør merkelige ting, og når vi påpeker det enkle faktum at det faktisk er oss som utgjør livsgrunnlaget og betaler lønna blant annet til dem som sitter i kassen, så blir vi sett på som rariteter og duster”, skriver leseren. Både Ingrid og jeg ble litt triste da vi leste kommentaren, som forøvrig var svært saklig formulert. Vår intensjon har nemlig aldri vært å hetse eller rakke ned på kunder, verken våre egne eller kunder generelt. Faktisk er de aller fleste som handler hos oss veldig hyggelige - kun et mindretall av kundene oppfører seg ufordragelig. Vi skriver ikke om sistnevnte kundegruppe for å være slemme eller henge ut noen, men for å illustrere hvilke absurde situasjoner man kan komme opp i når man jobber som kassadame. 

Og for å vise dere hvor nedlatende enkelte oppfører seg mot mennesker i servicebransjen.

Det er imidlertid viktig å huske på at situasjoner gjerne forandrer seg når de blir nedskrevet, og enkelte av historiene er overdrevet litt for underholdningens skyld. Det er jo meningen at dere skal le av det vi skriver. I dette innlegget vil dere kanskje le litt av meg. Kassadamer kan nemlig være dumme og klønete, de også. Tro det eller ei.

I forrige uke klarte en kunde å knuse et digert yoghurtbeger utover gulvet like før stengetid. Han unnskyldte seg flere ganger og var oppriktig lei seg for uhellet, og jeg smilte tilbake. ”Det går bra”, sa jeg. Og det gjorde det forsåvidt også, selv om det var relativt kjedelig å tørke opp yoghurten. Kollegaen min kom bort til meg flere ganger kun for å le av meg, og jeg tenkte mindre pene tanker om både yoghurt og sølekunden i ti minutter. Særlig da jeg oppdaget at den superfine ICA-genseren min var full av yoghurtstriper.

Mandag denne uka var jeg tilbake på jobb. Jeg fylte på varer i flere timer, til tross for at vareburet var stappfullt av tunge ting som syltetøyglass og saftflasker. Det er ingen hemmelighet at jeg er en temmelig muskelløs og pinglete jente, og etter en stund ble jeg fryktelig sliten i armene. Så sliten at jeg mistet et brett med juicekartonger i gulvet. En av kartongene (på 1,5 liter) sprakk umiddelbart, og appelsinjuicen flommet dramatisk utover gulvet i rasende fart.

Jeg: Å NEI! FAE-
Kundevitne #1: Ojsann! Huff, da.

Kunden minnet meg på at jeg ikke akkurat var alene i butikken, og at det muligens var lurt å roe seg ned litt. Jeg fikk rettet opp den blødende juicekartongen før all væsken hadde rent ut, og ropte desperat på kollegaen min (som for øyeblikket ikke gjorde noe som helst) for å få ham til å hente papir til meg.

Kollega: HAHAHAHAHA! Var det du som gjorde det der?
Jeg: Ikke morsomt! Det kommer til å ta hundre år før dette er tørket opp!

Etter et kvarters intens tørking begynte juicehavet å trekke seg sammen. Den skadefro kollegaen min hadde kommet bort til meg for å le minst tre ganger i løpet av tørkeseansen, og jeg hadde bestemt meg for å aldri drikke en dråpe appelsinjuice igjen. Da jeg endelig var ferdig, rettet jeg meg opp for å sjekke at gulvet var juicefritt. Tror dere ikke jeg klarte å dulte borti den sprukne kartongen, som fortsatt inneholdt omtrent fem desiliter juice? Jo da, jeg gjorde nok det.

Jeg: NEI! Ikke nå igjen!
Kundevitne #2: Håhåhå, du er glad i juice ser jeg?

I løpet av min andre tørkesjau den kvelden kom det flere kunder bort til meg for å vise sin sympati, selv om det åpenbart var min egen feil at gulvet var gulfarget. Av og til er kunder kjempesøte. Men kollegaen min? Han lo, så klart. Den frekkasen.

onsdag 10. februar 2010

Tilbudsuker – noen av dem er verre enn andre

Hver uke får jeg Coop Megas kundeavis på mail. Ikke at kjøper så mye mat selv, dessuten er det ingen Cooper i Drammen (hvem må jeg ringe for at noe skal skje?!), men jeg liker å se hva som er på tilbud. (Denne uken er det 40% avslag på texmexmat (da kommer alle de russiske gamle damene og hamstrer tacokrydder) og for medlemmer er det 40% avslag på en type juice.) Men det beste med medlemsavisene er å tenke på at ikke skal jobbe verken når det er dorulluke eller Findus-uke.

Kunder tar ikke av så mye når det er dorulluke (dvs. 40% avslag på alle doruller), det er bare det at de gjerne kjøper de største pakkene. Og her kommer vi tilbake til det der med å sette strekkoden riktig vei: Se for deg et bånd med tohundre 16-/32-pakker med doruller (dvs. ganske store pakker), og alle er av forskjellig merke. Alle står feil vei, gjerne med strekkoden oppover også, bare for å være ekstra elskverdige, og alle står to og to i bredden. Og der sitter jeg, og må snu alle de store dorullpakkene. Hardt liv skal jeg si dere!
Dessuten kan jeg ikke slå vitser (inni hodet mitt) om at nå skal noen hjem og trykke skikkelig, for jeg vet at de bare kjøper mye fordi det er billig.

Findus-uke tar kaka. Ingenting er mer spennende/verre enn å jobbe i en Findus-uke, og jeg er sjeleglad det ikke skjer så ofte. Særlig å jobbe på en mandag i en Findus-uke er ekstra spennende/ille. Mandag klokken fire – definitivt årets vakt. Findus-uke betyr at det er 40% avslag på alle varer fra Findus. Fiskevarene fra Findus er ganske dyre til vanlig og mange tenker at nå skal de gjøre et kupp og kjøpe masse billig scampi og kamskjell. Skeie ut rett og slett, for mennesker som kjøper mat på tilbud er gjerne kunder som ikke kjøper sånne ting til vanlig.

Det er bare det at 40% ikke er det samme som gratis. Og det er her mange faller ut:
Kunde #1: Hvorfor koster scampien 52 kroner per pakke! Det skal være tilbud på dem! De skal koste mye mindre!
Om en pakke scampi koster over hundre kroner til vanlig, koster den ikke ti kroner når det er 40% avslag. (Dessuten er scampi veldig lite miljøvennlig, så du burde ikke kjøpe det uansett.)

Det som også er vanskelig med Findus-uke er at lablene blir byttet ut, altså – prisen på lablene er ikke fullprisen, men det er tilbudsprisen, altså den prisen som gjelder.
Tips: Om du er i butikken og det er tilbud på en vare og du lurer på om lablen viser tilbudsprisen eller den vanlige prisen er en god tommelfingerregel: Butikker operere vanligvis med 50 og 90 øre. Om prisen er 16 øre er den mest sannsynlig på tilbud. (Sånn operer i alle fall Coop Mega.)
Det er det alltid mange som misforstår.

Forrige gang jeg jobbet i en Findus-uke fikk jeg så mye kjeft fordi kundene hadde betalt det samme som stod på labelen i frysedisken. Her snakker vi om mennesker som først skjeller ut kassereren (alt er vår feil), for så å strene tilbake til frysedisken (i andre enden av butikken), for der å finne en ansatt å skjelle ut, for så å komme tilbake og skjelle ut mer. Men de skal likevel ha varene de har kjøpt, de må bare få ut alt sinnet sitt først.

Det virker som om kundene ikke stoler på kasserene heller når vi prøver å forklare noe. Som at lablene viser tilbudsprisen. En dame ble så sint at hun skulle gå til lokalavisen og få dem til å lage en sak på at Coop Mega lurer kundene. Det er nemlig det butikken gjør, alle butikker går bevisst inn for å lure penger fra kunder. Hvordan tror du ellers jeg skulle få lønn?

Jeg håper hun gikk til lokalavisen og forklarte situasjonen. Og jeg håper journalisten sa noe som: "Jasså, så Coop Mega skriver faktisk den reele prisen på varene sine? Hmm, og det mener du er feil? Du mener de skal skrive feil priser. Jaha, ja..." Det kunne blitt en fin sak.

Det er jo også de som skal ringe butikksjefen – de som skjønner at sånt ikke er min feil, at det ikke hjelper å skjelle meg huden full. Da tenker jeg at jeg også vil bli butikksjef bare så jeg kan få alle telefonene. Det er sikkert en morsom affære.

tirsdag 9. februar 2010

Kleinhetsfaktor på 10

Noen ganger kommer det inn mennesker jeg kjenner. Jeg jobber passe langt fra der jeg bor, så det er ikke så mange, men noen ganger kommer det mennesker jeg for eksempel gikk på ungdomskole med.
Menneske fra ungdomskolen jeg aldri pratet med da jeg gikk på ungdomsskolen: Jasså, så du jobber her du...

Jeg syns det er veldig kleint, for jeg må jo være hyggelig mot alle fordi jeg jobber, selv mot de jeg ikke liker. Og de skal alltid fortelle om hvor bra de har det, hvor flinke de er på skolen, hvor mye bedre de er enn meg (les: hvor mye bedre de tror de er enn meg, jeg er faktisk et geni når det kommer til stykket) – og jeg bryr meg like lite som jeg gjorde på ungdomsskolen. Men så tenker jeg at det er mennesker som har det verre enn meg:



Jeg slipper i alle fall å ha på meg maske. Nesten så jeg elsker den grønnrutede uniformen min.

mandag 8. februar 2010

Ole vil ha pose

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Nå kan du også bli fan av 4 x bærepose and bop to the beat på Facebook.

Her om dagen fikk jeg en mail fra Ole. Ole er ganske irritert og begynner mailen med: "Selvsagt vil jeg ha pose", og fortsetter:

"Ja - jeg vil ha pose. Hva tror du egentlig? Jeg har kjøpt varer for 1200 spenn, rullebåndet er smekkfullt av alt fra bind til bananer, og så spør du om jeg skal ha pose. Drit i å spørre, bare gi meg så mange poser som det ser ut til at jeg trenger."
Hva jeg egentlig tror? Jeg tror (les: vet/har opplevd) at flere og flere kunder har med egne bærenett, trillevogner (særlig gamle damer har dette) og poser hjemmefra. Noen vil også ha papirposer og de ligger foran kassen sånn at kunden skal ta dem selv. Færre og færre vil ha plastikkposene jeg har bak kassen min. Så jeg tror at du ikke vil ha poser når du kjøper for 1200 kroner.

Det er også veldig individuelt hvor mange poser kunder vil ha. Noen vil ha én tung pose, andre vil ha to lette poser så de kan fordele vekten likt. Menn trenger alltid flere poser enn kvinner. Noen vil sortere varene alfabetisk med fem varer per pose. Andre vil ha to poser med mat som skal på hytta, en pose frysevarer og tre poser med mat som skal til bestemor. Så om du som kunde kan si "syv poser, takk" i steden for å skrike til meg og kreve 2 kroner og 50 øre tilbake da jeg regnet med at du trengte ti.

Videre skriver han: "Og ja - jeg vil ha kvitteringen også. Hvor mye sparer dere egentlig på å ikke gi kvitteringen til en kunde? 0,01 øre? Gi meg poser, og gi meg kvitteringen, please." Hvor mye vi sparer på å ikke gi kvitteringen til en kunde? Ingenting, kvitteringen kommer ut uansett. Der hvor jeg jobber vil én av åtte kunder ha kvitteringen. De blir irriterte om de får den når de ikke skal ha den, og legger den gjerne i enden av samlebåndet hvor de blir rotete. Rot er dumt, for tyggegummipakker, sjokolader og andre små varer kommer til å forsvinne der. Og da blir kundene enda sintere.

"Og en annen ting: Når du betjener meg, er det faktisk JEG som er den viktigste personen for deg akkurat da. Ikke han i kassen ved siden av, ikke han eller hun du sender SMS til. Høylytt klaging over kolleger som ikke gjør jobben sin kan du også spare meg for."
Om man som kunde blir oversett er det mulig å hinte forsiktig om at du faktisk eksisterer. Men om du gang på gang møter sure kasserere, kanskje man skal gå i seg selv? Jeg er hyggeligere mot mennesker som sier hei til meg. Jeg skal også ha sagt at jeg har aldri sendt meldinger eller klaget høylytt mens jeg ekspederer.

Om man er så misfornøyd med butikken man handler i, er det bare å gå i en annen butikk. Joker har slagordet "helt i nærheten", og jeg regner med at de holder det de lover.

"Jeg vet at du har en lavtlønnet møkkjobb der halvparten av kundene oppfører seg som idioter. På en god dag. Men ta meg på alvor, jeg bruker kanskje 6-7 tusen kroner i butikken din hver måned. Uten meg (og de andre kundene selvsagt), ingen lønn. Simple as that." Butikkyrket er ikke spesielt lavtlønnet, jeg har råd til smør på brødskiva. Det er heller ingen møkkajobb. Det som gjør det møkkete, er dårlige kunder som ikke skjønner at jeg er et menneske selv om jeg sitter bak en kasse. Men dem er det få av. Noen ganger irriterer jeg meg over at det er så få idiotkunder, som er lik få historier.

"PS: Og please: Sjekk at varene i hyllene ikke er to dager unna utløpsdato. Særlig kjøttpålegg, kyllingfileter og leverpostei. Trikset med å skyve de ferskeste varene lengst bak i hyllen har jeg gjennomskuet, men det er ikke alltid fruen og ungene er like obervante. Skjerpings!"
Er ikke det ganske logisk – at det som går ut sist står bakerst så man får solgt ut det som går ut først? Jeg har ikke behov for fløte som går ut om to uker når jeg skal bruke den samme dag.

Når Line rydder i melkeskapet i sin butikk, må hun bruke masse unødvendig tid på å "gjemme" melkekartongene med lengst holdbarhet. Melkesvinn er nemlig et tilbakevendende problem. Det er forståelig at folk ønsker å kjøpe melk som holder lenge, men kom igjen - om melka går ut den 10. eller 12. februar spiller vel strengt tatt ingen rolle? Det er i hvert fall ikke nødvendig å krype inn i melkeskapet for å få tak i melka som holder to dager lenger enn kartongene som står på første rekke. Faktisk er melk gjerne drikkbar i flere dager etter utgått dato uansett. Så det så!

Om noen så finner en vare(r) som har gått ut på dato/snart går ut på dato, så er det lov å si ifra. Jeg har ikke oversikt over alle varene vi har i butikken og når alle går ut på dato. For nei, butikkansatte bruker ikke dagene på å sjekke datostemplingen på alle varer.

lørdag 6. februar 2010

Gjesteopptreden: Pose for mye, krone for lite

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien er fra Mats. En sint, liten fyr med et stort napoleonskompleks.

Jobber på en butikk i Ålesund når jeg er i byen, og det er jaggu et par skrullinger der omkring også. En av mine favoritter er dustedama som må slå ettertrykkelig fast at hun er uinteressert i å betale for poser fordi sønnen hennes jobber/jobbet der. Ærlig som jeg er, motstår jeg som regel trangen til å slå inn et par poser, bare på faen. En annen klassiker er skrullekisen som skulle ha meg til å rope inn OC for å pakke varene for ham, mens han (riktignok aldrende, men likefullt tilsynelatende frisk og oppegående) skulle stå og kikke ut i lufta mens jeg slo inn varene hans.

Fra øverste hylle er derimot en opplevelse jeg hadde denne julen, hvor jeg hadde en ekkel opplevelse med en gammel skjeggebuse. Jeg hadde slått inn alle varene hans, og spurte rutinemessig om han skulle ha "pose?". Jeg vet ikke helt hvor jeg fikk det fra, men det virket som om han samtykket til dette, og jeg oppfattet et nikk. Slo inn en pose, jeg, men var visst litt slurvete, og trykket en ekstra gang på knappen. Karen fikk en pose. "Kvittering?" "Ja, takk." "Vær så god, ha det bra." Følg med nå: Gubben TOK POSEN, og varene sine, og ruslet vekk. Og kom tilbake. Og holdt kassalappen opp foran seg som en jævla kunngjøring.
Mats: "Var det noe mer?"
Gubbefaen: "Ja. Her er det slått inn to stykk pose. Dette skal jeg ikke ha.
Mats: "...nei vel?"
Gubbe: "Ja, det blir 1 krone og 80 øre tilbake."
Mats: "...Jasså?"
Gubbe: "Og her har du posene tilbake."
Kisen legger posene på båndet. Og rekker hånda ut foran nesa mi på en måte som gir meg noen svært stygge impulser i hodet. Og fyren får sine to forprylte spenn tilbake, og et særdeles iskaldt "beklager, min feil. God jul."

Reis til helvete, gubbefaen.

fredag 5. februar 2010

Betalingsproblemer #2

På tirsdag skrev Ingrid et fabelaktig innlegg om kunder uten penger. I min butikk kommer det også slike folk på besøk av og til. Som lutfattig student er det for meg en helt normal ting å ikke ha penger på kortet, og jeg er som regel svært forståelsesfull når kundenes kjøp ikke går gjennom. Imidlertid virker det ikke som kundene synes det er spesielt festlig selv. Faktisk blir mange av dem relativt sinte. På meg.

Dame #1: Oj, det fungerer ikke! Hva er det som skjer?
Jeg: Eh, jeg vet ikke. Vi kan prøve en gang til, det hender at terminalen tuller litt.

Nytt bomforsøk. Damen blir rød i ansiktet.

Dame #1: Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke blir godkjent!
Jeg (ekstra munter): Du er sikker på at du har penger på kortet…?
Dame #1 (megasint): Herregud, selvfølgelig har jeg penger på kortet! Det er jeg brennsikker på! Kontoen min er jo aldri tom!
Jeg: Hehe, jeg beklager. I min vennekrets er det nemlig ikke så uvanlig at-
Dame #1: Det er jo åpenbart noe galt med bankterminalen her!
Jeg: Eh, jeg tror egentlig ikke det. Men du kan la varene stå her, og ta ut penger på 7-eleven?
Dame #1: Ja, noe må jeg jo gjøre! Jeg har jo handlet varer for hele helgen her! Herlighet, altså.

Damen traver snurt ut av butikken, mens jeg begynner å lempe varene hennes opp i poser. Hun kommer tilbake nesten en time seinere, enda rødere i ansiktet og enda mer hysterisk. Med seg har hun ektemannens bankkort.

Dame #1: Jeg orket rett og slett ikke å dra til 7-eleven, så jeg lånte mannens kort i stedet! Nå bør det virke!
Du orket ikke å dra til 7-eleven, men å dra hjemom er greit nok? Jeg tillater meg å tvile på den evigfulle bankkontoen din.
Jeg: OK. Det går nok fint nå!

Og det gjorde det. Damen kom seg endelig ut for godt, og forsikret meg om at hun aldri skulle besøke butikken igjen. Bankterminalen til Prix slo seg nemlig aldri vrang! Imidlertid er hun fast kunde den dag i dag, så hun er tydeligvis ikke av den langsinte typen. Nå smiler hun til meg av og til også! Jeg har nesten begynt å like henne igjen.

Dame #2: Ojsann, jeg har visst glemt lommeboka hjemme! Er det greit at jeg lar varene stå her mens jeg løper hjem og henter den? Det tar et halvt minutt!
Jeg: Jada, det går fint. Jeg kan sette dem under kassa i en pose så lenge?
Dame #2: Neida, det tar ikke så lang tid. Bare vent her, jeg løper nå!
Jeg: Eh… OK.

Damen løper avsted, og jeg sitter igjen med det ufullstendige kjøpet hennes. Imidlertid bruker kunden (ikke overraskende) mer enn et halvt minutt på å hente lommeboka, og det hoper seg opp en liten kø i kassa. De som står der blir både sure og irriterte og lei seg av all ventingen, så jeg bestemmer meg for å nulle ut damens kjøp. Hun skulle bare ha fire-fem varer uansett, og de plasserer jeg pent på gulvet nedenfor disken. Køen beveger på seg, og alle blir glade og fornøyde igjen. Bortsett fra kunden uten lommebok. Når hun kommer tilbake nesten et kvarter (!) seinere, er hun faktisk alt annet enn fornøyd.

Dame #2: Hallo! Hvor har du gjort av varene mine? Jeg ba deg jo om å vente!
Jeg: Jeg beklager, men jeg ble nødt til å nulle dem ut. Du brukte dessverre litt for lang tid, det ble kø her etterhvert. Varene står her nede, det tar ikke lang tid å-
Dame #2: Men jeg ble jo bare borte noen få minutter!
Jeg: …


Hendelser som dette gjør at jeg blir litt glad inni meg når kunder har med seg lommeboka eller et fungerende kort. Som butikkansatt lærer man seg raskt å sette pris på de små ting, tro meg!

Til slutt har jeg en liten fristelse å by på. Denne godsaken fant jeg da jeg gikk gjennom klementinhaugen i fruktavdelingen vår. Noen som har lyst på? Det har i hvert fall jeg:

(Til butikkens forsvar vil jeg gjerne si at klementinene våre svært sjelden ser slik ut. Faktisk får fruktavdelingen vår skryt stadig vekk! Æresord).

torsdag 4. februar 2010

Alvorsprat

I fjor var det en mann som døde i en kassakø. Jeg finner ikke en artikkel som bekrefter dette, men så vidt jeg husker var det ca slik: Mann #1 står i kø på den lokale supern og venter. Mann #2 står i nærheten av Mann #1 sier/gjør noe mot en Kvinne #1, jeg husker ikke hva det var, men det fikk i alle fall kjæresten hennes, Mann #3 til å reagere (les: ville slåss). Han så ikke hva som skjedde og hvem som gjorde hva, men Kvinne #1 peker i retning av Mann #1 og #2. Så Mann #3 må jo forsvare Kvinne #1 (kvinnen i hans liv) og slår til det han tror er den skyldige: Mann #1 – feil mann. Han går rett i bakken og dør.

Var det noe hyggelig gjort? Nei.

På tirsdag på VGs nettsider kunne man lese om Misfornøyd kunde utløste bombe ved kjøpesenter: "Kort tid etter meldte en mann seg for politiet. Ifølge den australske avisen sier politiet at mannen var en misfornøyd kunde. Det er foreløpig uklart hva mannen skal ha vært misfornøyd med."

Om man virkelig er så sint på de ansatte i butikken du handler i, er det ikke bedre med dialog? Ring managementet. Eller butikksjefen. Eller si det til en ansatt så den kan bringe det videre. Sprengning er aldri godt for noe.

Jeg var misfornøyd med nærbutikken min i går. Det var utsolgt for den ene pizzaen jeg liker. Men sprengte jeg butikken for det? Nei. Det kommer inn mer snart, tenkte jeg.

Sånn, dagens voksenopplæring: Ikke drep medkunder. Ikke spreng medkundene dine i luften. Om du er veldig grei kan du få en gratis pose.

onsdag 3. februar 2010

PLU-koder

Hei alle sammen. Vi prøver oss med reklame på bloggen med visjonen om at vi skal bli så rike at vi slipper å jobbe mer for resten av livet. Hva syns du?

Men nå til dagens historie:

Frukt, grønnsaker, bakevarer og ting det ikke er stekkoder på (fryst ørret, mandler i løsvekt osv.) har en PLU-kode. Til vanlig er det fire tall, men jeg har også hørt om butikker som har tre. For da å få prisen på for eksempel 357 gram røde epler, legger man eplene på vekten, slår inn koden for epler – i dette tilfellet 5762, og så kommer prisen automatisk opp. Det finnes uendelig med PLU-koder og de som ikke brukes så ofte, som sharonfrukt (5293) havner lett i glemmeboken og da kan man spørre noen andre som jobber.
Det morsomste er dog med bakevarer. Kunden vet cirkus hvor mye bollen skal koste, det gjør ikke jeg, så noen ganger spør jeg en kollega om jeg ikke finner den i PLU-boken. Og kollegen svarer kanskje 5732. Da blir det bråk.
Kunde: Den skal ikke koste 57 kroner, den skal koste 8 kroner!
Jeg: Det er bare koden for å få slått den inn.
Indrekunde: Særlig, veldig særlig.

Andre ganger kommer kunder og forteller meg at epler koster 12,90 per kilo.
Jeg: Jaha.
Og så slår jeg inn koden og prisen blir veldig sjelden 12,90 kroner – fordi veldig få kjøper akkurat én kilo. En gang fikk jeg kjeft for det.
Kunde: Den skal koste 12,90!
Jeg: Men du har ikke kjøpt en kilo, derfor koster den bare 9,50.
Kunde: Men det står der borte at den skal koste 12,90!
Jeg: ...

Men det er også de kundene som faktisk vet alt:
En kollega av meg husket aldri PLU-kodene og måtte slå opp hver eneste kode for frukt hver gang. Unntatt en gang da det kom en kunde og fortalte henne kodene for alt han skulle kjøpe. Hvordan han visste det? Han hadde bra sifferminne, sa han.

tirsdag 2. februar 2010

Hvor er pungen som jeg hadde fire kroner i? Jeg er sikker på jeg hadde den i går.

Coop Mega er en megastor (hehe) butikk. Jeg rettferdiggjør de høye prisene med at du får stort vareutvalg, god service og mye tumleplass – og det fine bladet Gourmega gratis. Men av og til er det mennesker som ikke har råd til alt de vil ha.

Eksempel 1:
Kunde #1: Hvorfor går ikke kortet mitt gjennom?
Jeg: Eeh, jeg vet ikke. Har du dekning på det?
Kunde #1: Ja, det er masse penger på det. PÅ DETTE KORTET ER DET FLERE MILLIONER SKAL JEG SI DEG!
Jeg: Du kan prøve å ta ut penger i minibanken rett bak deg.
Kunden går for å ta ut penger. Så ringer hun sønnen sin. Han kommer og betaler. De millionene, de millionene…

Eksempel 2:
Jeg: 3067 kroner blir det.
Kunde #2: Oi, så mye, ja. Tar det på kort, jeg.
Jeg: Det ble ikke godkjent, dessverre. Har du dekning på kortet?
Kunden gir meg 800 kroner i sedler og ber meg prøve igjen.
Jeg: Fortsatt ikke godkjent, gitt.
Han begynner å se litt nervøs ut og snur seg mot datteren sin:
Kunde #2: Du har ikke noe penger du da?
Det har hun ikke. Køen bak begynner å bli ganske lang. Akkurat da kommer sjefen min forbi, og kunden får låne penger fra safen.
Kunde #3 bak i køen: Da jeg glemte pengene mine, måtte dere slå ut alt,
og virker svært bitter fordi kunde #2 fikk låne penger fra butikksafen.

Eksempel 3:
Kunde #4 har kommet opp i "har ikke penger"-situasjonen to ganger.
Første gang var før jeg hadde skjønt hemmeligheten med kortterminalen (om chipen feiler tre ganger, får du bruke stripen og signere):
Kunde #4: Jeg skal betale med Mastercard, jeg.
Jeg: Ja, den er grei. Bare slå koden du.
Kunde #4: Men jeg kan ikke koden!
Jeg: Jaha... Jeg har samme kode på visakortet og mastercardet mitt, kanskje..?
Kunde #4: Nei, det har ikke jeg!
Jeg: Nei vel...
Kunden prøver forskjellige koder og blir mer og mer desperat. Om jeg prøver å si noe, glefser hun tilbake. Etter å ha stått sånn i noen minutter, sier kunden bak i køen
Kunde #5: Jeg kan betale for deg, jeg.
Og han betaler, gir henne kontonummeret sitt og hun får maten sin.

Eksempel 4:
Kunde #4 kom tilbake igjen og kjøpte igjen for en hel haug med penger. Da vi skjønner at dette ikke kommer til å gå, hun har ikke penger – igjen, tilbyr jeg henne å sette varene hennes bak kassen mens hun går hjem og henter penger. "Det tar bare to minutter altså, bor rett borti her!"
Det tar ikke to minutter – heller en halv time, og da hun kommer tilbake, er jeg midt i en annen kunde, så jeg gir posene til en kollega og sier hvor mye det ble til sammen. Så ser jeg henne ta posene fra kollegaen min og gå på vei ut av butikken.
Jeg: Du vet at hun skal betale for de varene?
Kollega: Hun skulle det, ja...
og sprinter etter henne.

Det er også de kundene som glemmer at de har kjøpt mat... Noen fordi de er så stressa, andre fordi ... de er gamle.

Det tok en tid før jeg begynte å kjenne henne igjen, den gamle damen.
Den gamle damen er veldig søt med litt Anne-Cath. Vestly over seg. Veldig grei, gjør aldri noe galt, det er bare det at hun alltid glemmer å ta med varene sine.
Jeg hadde akkurat ekspedert henne og begynte på neste kunde.
Observant kunde: Hvor ble det av hun hvis varer ligger der?
Jeg: Heh... Nei... Godt spørsmål...
Etterhvert lærte jeg at hun gikk rett til blomsterbutikken som ligger overfor oss, men det var alltid for sent i det jeg oppdaget at "der forsvant den gamle damen".

Men siste gang jeg jobbet i ferien husket jeg det. Jeg skulle akkurat til å bytte kasse da hun kom, så hun var alene i min kasse. Da jeg var ferdig med å ekspedere henne, spurte jeg om jeg skulle hjelpe henne å pakke. Det ville hun ikke, men jeg stod ved siden av henne helt til hun hadde pakket sammen alle varene sine og gått ut av butikken. For en gangs skyld fikk hun med seg alt.

Det er også de som glemmer handlelistene sine. Dette skjedde på julaften:
Kunde #6: Hei, jeg har glemt handlelisten min. Hva trenger jeg?
Jeg: Eeh...
Indre-Ingrid: Toalettpapir og svisker.
Forrige julaften kjøpt nesten samtlige dopapir og svisker. Jeg hadde lyst til å kommentere det, men jeg tror ikke kunder blir så glade om jeg ser på dem og sier "skal hjem og bæsje nå, ja!"
Kunde #6: Melk! Må! Ha! Melk!
Etter en stund kommer hun tilbake.
Kunde #6: Tror jeg husket alt nå. Tror du jeg har glemt noe?
Indre-Ingrid: Du har ikke kjøpt toalettpapir og svisker...
Jeg: Eeh, nei.
Kunde #6: Egg! Må! Ha! Egg!
Hun kom ikke tilbake den dagen, så hun hadde vel husket alt.

mandag 1. februar 2010

Gjesteopptreden: Nytt bankkort til besvær

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Karoline.

Da jeg var 17 jobbet jeg på et lokalt bakeri i Bergen. Hoveddelen av gjestene var 70+ eller ansatte på senteret bakeriet var i. Som mange kanskje vet er ikke alltid eldre mennesker og teknologi en god kombinasjon. En dag kom en av stamkundene våre inn og viste stolt frem det nye bankkortet sitt
Han: En wienerpekan og kopp kaffe med påfyll takk
Jeg: Ja, det blir 56 kroner
Han: Så har jeg fått nytt bankkort, se!
Jeg: Ja, flotte greier, ikke verst!
Han: Hvor mye ble det sa du?
Jeg: 56 kroner, bare et øyeblikk (Vi hadde en sånn gammel bankterminal der man må manuelt taste inn beløpet kunden skal betale)
Jeg: Nå kan du dra!
Han (lettere forvirret): Ja jeg skal bare betale først.

Han trodde jeg ba ham om å gå...