Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

tirsdag 27. juli 2010

Fellesferiens gleder

Nå er det - som de fleste muligens har fått med seg - sommer. Butikken jeg jobber i, ligger i et område hvor folk generelt er ganske velstående. De har svære hus, fine hager og kule biler med plass til hele familien. Jeg synes at disse menneskene burde være hjemme i ferien. Når man har et slikt stort, flott hus og en lekker hage, er det da tullete å reise langt vekk bare fordi det er sommer? Ærlig talt! Etter min mening bør alle som bor her pelle seg hjem igjen, ligge i hagen og sole seg og nyte livet. Og gå og handle på ICA. Helst flere ganger om dagen. Vær så snill? I så fall blir jeg og alle mine kolleger meget takknemlige.

Parkeringsplassen vår er nemlig like tom som en skolegård antakelig er på denne tida av året. De få kundene som stikker innom butikken, kjøper bare en brus og går ut igjen. Hyllene er ryddet, de få varene vi mottar er satt ut, og kassene er vasket ørten ganger. Generelt ser hele butikken fabulous ut. En fantastisk ren og ryddig butikk = fryktelig få kunder. Jeg, som har vært så heldig å få lov til å jobbe hver dag i to uker, skal ikke legge skjul på at jeg kjeder meg litt av og til. Faktisk kjeder jeg meg en hel del. Konstant, når jeg tenker etter.

Heldigvis er jeg en meget kreativ jente. I hvert fall blir jeg veldig kreativ når jeg er tvunget til å sitte i en tom butikk nesten åtte timer hver dag. Faktisk lurer jeg litt på om jeg skal kutte ut alt som heter utdanning og heller satse på en kunstnerisk karriere. Hva sier dere, virker ikke denne kvitteringsvifta særdeles lovende?


Eventuelt kan jo ICA ansette meg som en slags illustratør. Man kan vel ikke nekte for at kundeavisa ble atskillig mer sjarmerende etter at jeg arbeidet litt med den?


Vel, vel. Ellers hører jeg mye på radio, ettersom sjefen vår faktisk har gitt oss lov til det. Da p3 valgte å sende en viss Karpe Diem-låt for sikkert tohundrede gang i løpet av tre timer, ble jeg irritert. Så irritert at jeg glemte at det faktisk kommer kunder på besøk innimellom.

Jeg: Herregud, da! De skal vel ikke spille den sangen nå igjen?!
Kunde: Eh. Hei, hei.
Jeg: Ehe, heisann. Jeg beklager.
Kunde: Høhø, det går fint. Er det stille her om dagen, eller?

"Stille" er vel bare forbokstaven. Til og med min superkollega, som aldri gjør en flue fortred og ble kåret til årets ansatt i 2009, kjeder seg litt:


I løpet av våre vakter sammen har vi spilt hangman, gjennomført selvlagde quizer og hatt høytlesing av FHM. Dette er selvfølgelig ikke noe vi pleier å gjøre til vanlig. Men ferie er ferie! Forøvrig liker vi å gjøre noe ekstra for kundene våre nå som det er sommer. (Les: Vi liker å gjøre noe ekstra for kundene våre fordi dette medfører at vi selv får noe å bruke en halvtime eller to på). Se hvilke lekre smaksprøver min nevnte kollega lagde på lørdag!


Ingen skal komme og si at vi ikke gjør en skikkelig arbeidsinnsats! I dag er det imidlertid bare fire dager igjen til jeg skal ta på meg den røde ICA-uniformen for aller siste gang. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg synes det er trist eller ikke.

mandag 26. juli 2010

Gjesteopptreden: Fra Lene

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Lene. Hun har jobbet på Shell og 7-Eleven, og i en lekebutikk/bokhandel. Det er få ting hun ikke har hørt kundene si.

I leke-/bokbutikken er det en veldig treg bankterminal, og da hører jeg ofte:
Kunde: Næmmen, dette gikk tregt.
Jeg: Ja, det hender seg at den er det.
Kunde: Det står bare kobler opp her.
Jeg tenker: Ja, selvfølgelig. Det er vel det den skal gjøre?
Kunden begynner å bli litt irritert. Og vips der gikk den igjennom, etter 30 sekunder ventetid.
Kunde: Det var på tide altså!

På Shell var det en stamkunde som alltid ha kaffe, og hver gang var kaffekoppen full av kald kaffe fra før av. Jeg ignorerte dette hver gang, og ga ham kaffen han ba om. Han ble alltid stående ved kassen og sa ikke noe.
Til en medarbeider hadde han en gang spurt om hun ville ha noe i Sverige, i og med at han skulle dit i helgen. Hun takket pent nei.
Han: Skal du ikke ha noe vin da?
Og han ble stående og mase en god stund.
Til slutt ga hun opp å si nei, og sa at hun kunne sende ham en melding om hun skulle ha noe. Han skrev ned nummeret, gliste og gikk. Hun ville ikke ha noe, og sendte derfor ingen melding heller.
Neste gang hun jobbet kom han innom som vanlig. Denne gangen med en full kaffekopp og en pose.
Han ga posen til henne. Hun så rart på ham og skjønte ikke helt greia.
Han: Det er vinen din, det blir 250 kroner.
Hun hadde jo ikke bedt han kjøpe noe som helst. Men betale det måtte hun, for de to vinflaskene hun egentlig ikke skulle ha.

lørdag 24. juli 2010

Gjesteopptreden: Emoanonym

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Emoanonym. 

Jeg har jobbet i ulike matbutikker de siste årene, og kundene....

En liten, rar jente som ofte pleide å komme innom var der igjen. Hun hadde flere ganger tidligere feks. puttet en 200 grams-sjokolade i øvre del av genser-ermet, for så å ha påstått at hun har "glemt at hun la den der" idet hun blir på vei ut.
Denne dagen hadde hun med handlelapp:
Jenta: Har dere puffa ris?
"Ja, det har du her," sier jeg og kaster en pose til henne.
Jenta: Nei... Det står jo at dette er puffET ris..
Jeg: Men det er jo det samme, bare at du sier det på dialekt.
Jenta: Kan jeg låne telefon og ringe mamma?

I en tidligere anledning har jeg jobbet som baker i en dagligvarebutikk, hvor jeg også har en del kundekontakt.
En kvinne kommer bort i bakeriet mens jeg står og holder på med noe jeg helst ikke kan gå fra:
Kvinnen: Du, jeg ser ingen pris på denne kaken.
Jeg: Å, men prisen skal stå der borte, det er jeg sikker på.
Jeg er veldig vant til at kunder ikke ser ordentlig etter, og ber de derfor alltid ta en ekstra titt før jeg blir med dem selv.
"JEG SER FORTSATT IKKE DEN FORBANNA PRISEN!!!!!!!" sier hun og SLENGER kaka ned i kakedisken idet jeg kommer etter henne for å hjelpe henne.
Hun puster og peser mens hun går fram og tilbake.
Jeg: Nei, de har visst tatt vekk labelen. Jeg kan godt ringe lageret og spørre om du vil?
Da går hun.

Kunde nummer 3 er priceless. Jeg jobber fortsatt som baker, og spaserer rundt utenfor bakeriet da en kunde kommer inn med en pantelapp.
Han: HVA ER DETTE FOR NOE! Her har jeg stått og pantet flasker for 7 kroner, så trykker jeg på knappen, og da står det at jeg kun får 2,50! Her går jeg på butikken i beste tro, og jeg FÅR SÅ VIDT DE ØKONOMISKE ENDENE TIL Å MØTES, så prøver dere på toppen av det hele å SNYLTE meg! Nå ANER jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre!!
Alt dette roper han superfort, så det er umulig å bryte inn på noen som helst måte. Jeg må bare stå der og ta imot talen.
Jeg: Eeh, nå har jeg ikke noe med den pantemaskinen og gjøre, men jeg kan godt ringe og høre med lageret så du får så mye penger du skal....
Han: NEI, hva skal jeg gjøre!!! Mine økonomiske ender sliter nok fra før, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, dette er det VERSTE jeg har opplevd i HELE mitt liv! 7 kroner og 2,50 - hvor DUM er den pantemaskinen egentlig! Herregud, det er det absolutt VERSTE...
Jeg: Går og ringer lageret jeg da...
Mens jeg går bak for å ringe ser jeg ham sparere videre i butikken mens han roper at dette er det "ABSOLUTT VERSTE" han noengang hadde opplevd. Så jeg driter i hele fyren og håper noen andre ansatte tar seg av ham.

Kunde nr. 4 står og ser på at jeg setter inn nystekte brød i hyllene, før han tar i et av de VARME brødene og spør:
"Ja, er det stekt i dag det her eller?"
Jeg: Nei du, dette ble stekt i forrige uke.

fredag 23. juli 2010

Gjesteopptreden: Koselig på Spar

 Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Ida som har jobbet på Rema 1000, Spar og Hennes & Mauritz.

I min ungdom (vel, det er vel 11 år siden, da) jobbet jeg et par år FULLTID i kassen på Spar. En dag var det et ektepar på rundt 50 som handlet en drøss med varer, og når han hadde lastet opp alle varene på rullebåndet lå VG og Dagbladet igjen i handlevognen.

Jeg: Unnskyld, men jeg tror du glemte å legge opp avisene?
Kunde (den mannlige delen av ekteparet): De hadde jeg med meg inn.
Jeg: Åja, neste gang er det fint om du sier fra om det i kassen når du går inn i butikken
kunde: Jaha.

(Jeg tar betalt, og kunden pakker varene, og ser han har kjøpt for lite poser. Han henter så en pose, og KASTER 50 øre i ansiktet mitt.)

Kunde: Ja, her har du 50 øre for posen, ellers så beskylder du meg vel for å ha stjålet den også.

Så koselig jobb å sitte i kassa, altså...

torsdag 22. juli 2010

Gjesteopptreden: Rema 1000 og bill.mrk. Slesk

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.


Her kommer det historier fra Berit.

#1
Det var en helt vanlig lørdag på Rema 1000. Kundene kom med overfylte handlevogner som resulterte i meterlange kvitteringer. Etter noen timer i kassa, fikk jeg endelig anledningen til å komme meg bort litt. Idet jeg gikk, kom det inn en mann, som spurte:

Mannen: Har dere gass her?

Jeg gav han en nøkkel og viste han veien ut i gangen. Ut fra ansiktsuttrykket hans og dømme, så det ut som noen hadde skrevet et stort spørsmålstegn i skallen hans. Jeg tenkte: "Ehh, forventer du at jeg skal være med, eller hva?" Han er en lokal kunde, så jeg vet at han er en som kan komme med en spøk nå og da, så dette var jo ikke helt unaturlig.

Jeg: Ja, det er inn døra til høyre i gangen.

Han enda mer spørrende på meg. Jeg begynte å miste tålmodigheten, og sørget for å uttrykke meg tydeligere enn forrige gang.

Jeg: Ja, her er nøkkelen til dass.
Mannen: DASS?! Jeg skal da ikke på dass, jeg spurte etter gass!

Du aner ikke hvor flau jeg ble over mine tette øreganger. Så passende at det var flere kjentfolk tilstede. Såklart måtte alle le, inkludert kunden selv, og påpeke den nye ansiktsfargen min. Idet øyeblikket skulle jeg ønske at jeg hadde en spade å grave meg ned med...

#2
Jeg var på jobb og gjorde et forsøk på å være hyggelig og kundevennlig etter en ellers så lang dag. En kunde hadde fått gjennom alle varene sine i kassen min, men sendte ungen sin til å hente noe mer.
"Det kommer snart noe mer, så jeg kan ikke betale enda."
Jeg nikket bekreftende, og utbrøt: "Åja, så han kommer snart tilb..."
Idet øyeblikket kom ungen tilbake og moren gav meg tidenes styggeste blikk. Det var først da jeg innså at avkommet hennes var ei jente. Ehe, det var ikke så åpenbart hvilket kjønn det var. Tro meg.

3#
Det var en fredagskveld og jeg gjorde mine vanlige gjøremål ute i butikken. Jeg holdt på med mitt, og merka snart at to mannlige kunder stod et lite stykke unna og stirra som besatt. Jeg prøvde å ignorere det og fortsatte jobben, men ble helt ærlig distrahert av å ha dem i sidesynet. Jeg kunne ikke fatte hva faen som var problemet deres. Plutselig begynte han ene å bevege seg nærmere og nærmere. Det eneste jeg la merke til ved han i det øyeblikket, var den utvaska og vide shortsen fra 70-tallet han hadde på seg. Jeg fryktet det verste, men levde i håpet om at han skulle lenger bort for å hente en vare.

MEN NEIDA.

Før jeg visste ordet av det, stod han rett bak meg. Granska meg fra topp til tå. Helt uten videre, utbrøt han: "Fin dame!" Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre - rett og slett. Heldigvis forduftet han langt nok vekk til at jeg fikk "gjemt meg" litt. I mellomtiden prøvde han å ta kontakt med to andre kvinnelige kollegaer av meg, der han blant annet spurte etter telefonnumre og gav samme "kompliment" som han gjorde til meg. Det lille jeg fikk sett av han var jaggu nok. Du skulle sett dét dollargliset. ÆSJ!

Ellers var jeg heldig å komme i kontakt med en delvis tannløs femtiåring, som tydeligvis hadde sett et par bilder av meg på Facebook gjennom en felles venn.
Mannen: Heihei, du! *slesk latter, stirre opp og ned på meg*
Jeg: Ja, hei, ja..
Mannen: Driver og rydder du da? Hehe
Jeg: Jadda, må nesten det, vettu!
Mannen: Ja-a.
Jeg: *likegyldig*
Mannen: *trekker pusten* Jeg så noen fine bilder av deg på Facebook, forresten!
Jeg: Åfydda, hva var det for noe?
Mannen: Nei, det sier vi ikke noe om! *slesk latter*

I det øyeblikket visste jeg heller ikke hva jeg skulle tro. Hva svarer man på sånt? Hvordan skal man reagere - spy eller grine? Jeg finner ikke ord. Gudskjelov viste det seg at det bare var noen "spenstige" bilder av at jeg og søstra mi gjorde akrobatiske øvelser på gresset. Farlige greier, altså...

Og mens vi er inne på ekle ting:

Denne historien kommer fra Oda.

Jeg jobber på en liten lokal kiosk. Der er det tipping. For å få tippe må kundene våre stikke inn et tippekort i en kortleser, og det er ikke alltid den fungerer. Dette var en av mine aller første arbeidsdager hvor jeg jobbet helt alene og en middelaldrende mann kommer inn og skal tippe.

Han setter kortet inn i kortleseren, men maskinen leser det ikke så jeg ber han ta det ut og inn. Kunden får øyekontakt med meg og sier: Ja, det liker du vel kan jeg tenke meg. Hehe. *blunk*

Ubekvem og litt redd får jeg det unnagjort så fort som mulig. Sier ikke mer enn æsj.

tirsdag 20. juli 2010

Gjesteopptreden: Nordkapp

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.


Denne historien kommer fra Juni Marie. Hun har jobbet fire somre på Nordkapp i en souvernirbutikk. 

Jeg vikarierte et par timer i informasjonsavdelingen på Nordkapphallen. Det vil si at jeg står og smiler pent til alle kundene og sier "hei", setter på en film og lager et riktig så lekkert sertifikat og medlemskort til kunder som ønsker å betale en liten formue for det.

På dette sertifikatet er det et stempel, og er det noe turister på Nordkapp er gal etter, så er det stempel. Jeg har hatt tysk tre år på skolen, men det jeg virkelig har behov for å si på jobb, har jeg lært etter at jeg ble ferdig på skolen "Ich habe keine stempel!" og "das stempel bekommen sie automatisch wenn Sie die karten in den briefkasten einwerfen" (med forbehold om skrivefeil!).

Så denne dagen hadde jeg laget medlemskap til noen kunder, og glemt å gjemme stempelet da det plutselig kom et cruise på 500 franske turister en og en halv time før tiden. Jeg løp tre etasjer ned for å sette på filmen, og kom stormende opp trappene igjen og så at en gjeng med franske turister hadde gått BAK disken og stemplet postkortene sine av hjertens lyst.

Sjokkert som jeg er løper jeg bort og roper "HEY! This is not OK!" Hvoretter turistene fniser og rekker tunge og går fra meg (husk at dette er pensjonister som bruker sommeren sin på å cruise Norges kyst, jeg forventer ikke mer). Igjen står en ca 70 år gammel fransk dame og spør så tynt, så tynt om hun ikke kan få stempel på postkortet sitt. Jeg svarer at det ikke er lov, og det fortsetter et par ganger til; hun spør om å få stempel "you are so kind and sweet, pleeeease" og jeg svarer "No!" Til slutt skifter hun fullstendig om, "kan" ikke engelsk og roper til meg på fransk. Hun avslutter hver setning med "stupid girl!" og "idiot!" Jeg visste ikke hva annet jeg skulle gjøre enn å le og smile tilbake og takke pent og si at hun var snill.

onsdag 7. juli 2010

Gjesteopptreden: Knut er tilbake!

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

For en god stund siden hadde Knut et alle tiders gjestinnlegg her. Nå har jeg fått mail av ham igjen:

FIRE TING JEG ALDRI KOMMER TIL Å SI TIL KUNDER

På lunchrommet på Joker'n hvor jeg har sommerjobb henger det en plakat som skal guide kassemedarbeidere i alkohol og tobakksalg og spørsmålet om legitimasjon. Her er hva du skal si dersom vedkommende viser seg å være passert atten før muren falt.
Om jeg noen gang skulle finne på å bruke nr. 3, vil jeg lage gåseøyne med fingrene akkurat som de har skrevet det her.