Gjesteopptreden: Samlebånd

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Knut. Han er din venn bak ferskvarendisken, og av og til bak kassen.

Det sikreste beviset vi har for at vi nå befinner oss i postmoderniteten, og ikke i det moderne industrialiserte samfunnet, er at folk ikke lengre vet hvordan samlebånd fungerer. Tro det eller ei, det finnes åpenbare metoder for hvordan varer best kan legges på samlebåndet for å oppnå en mest mulig sikker, effektiv, rask og fornøyelig handleopplevelse både for deg og din venn bak kassen.

Samlebånd for nybegynnere
1) "Haugen". Å stå i kø kan være en psykologisk påkjennelse som svekker folks eller normale kognitive evner. Dette utmaner seg spesielt når man er "neste mann" til å bli ekspedert. Av en eller annen mystisk grunn er det eneste målet for "neste mann" å få alle varene på båndet fortest mulig. Jo mer varer, jo raskere må de på båndet. De åpenbare –men åpenbart ikke åpenbart nok– feilene i denne effektivitetsrasjonalistiske måten å takle situasjonen som "neste mann" på utarter seg når følgende ting skjer: a) varene detter ned på gulvet, i 20% av tilfellene er dette en ølflaske, b) varene drar med seg ting som er stablet rundt kassen, c) det tar mer tid for kassebetjenten å slå i gjennom varene fordi hun/han er tvunget til å gjøre manøvre man vanligvis finner i spillet Jenga.

2) "Bowlingkjeglene". Brus kommer i flasker. Flasker er sylinderformede gjenstander og har en relativt høy egenvekt i forhold til diameteren i bunnen. Kombinert med at tyngdepunktet er jevnt ut over hele høyden fører dette til at flasker ikke står særlig stabilt, iallefall ikke på et underlag som beveger seg. Man trenger ikke 3FY for å ha fått med seg dette. Allikevel synes folk det er lurt å sette flasker vertikalt på båndet. På Vinmonopolet går dette fordi her har man tatt det til etterettning at varebeholdningen stort sett består av disse gjenstandende, og har derfor skrudd ned tempoet på båndet betraktelig (det pleier heller ikke å være så langt). I matbutikker er det en helt annen situasjon, og jo større butikk, jo fortere går båndene. Det eneste positive som kommer ut av dette er at din venn i kassen for øvd opp sine finmotoriske evner fordi hun/han er nødt til å redde flaskene dine når disse kommer veltende inn. Og ja, dersom du setter flaskene på båndet på denne måten, ikke klag over at vi er "uforsiktige" eller at "nå blir cola’n flat" når vi er nødt til å gjøre en slik redningsmanøver.

3) "Pris- og matkjenneren". Dette er ikke direkte relatert til samlebåndets fysiske natur, men heller dens "sosiologiske kontekst". I noen tilfeller oppstår situasjonen der kasseren ikke umiddelbart får scannet inn varen ved hjelp av dens strekkode, eller har hjerneteppe når det kommer til PLU nummeret til sharonfrukten/aroma-soppen/sitrongresset/piel-de-sapo-melonen eller hva enn esoterisk grønnsak du tror du vil lage imponerende mat med. Kunden observerer gjerne litt rynking i pannen, trykking og sjekking i sladrelistene. Dette er ikke en invitasjon til å formidle 1) prisen på produktet, eller 2) opplysning på hva produktet heter. Dersom du enten kan EAN-koden eller PLU-koden er det en annen sak. Stort sett alle som sitter i kassen (og som ikke har "under opplæring" spikret til bryset) er klar over at det du forsøker å imponere gourmétvennene dine med er en carambol. Prisen har vi heller ikke bruk for, fordi butikken er best kjent med å bruke den rette koden fordi da får man oversikt over hva som blir solgt (og dette er tro-det-eller-ei viktig for butikker å vite). Det finnes bare ett unntak hvor kunden bør komme med slike opplysninger, og det er når din venn i kassen spør deg (noe vi forøvrig hater å måtte gjøre). Er du interessert i en effektiv og hyggelig handleopplevelse kommer du med opplysningen uten sarkastiske "dette burde du vite", eller tilbyr deg å sjekke prisen selv om det er mye kø (ikke alle kan forlate kassen sin og må derfor ringe på en annen).

4) "Lapp-o-strofe". Penger, vensafe-lapper og lignende skal ikke legges på båndet, men på den lille skålen rett foran deg eller rett i hendene til din venn i kassen. Dette burde ikke behøve forklaring.

Samlebånd for viderekommende
Når man har tatt disse punktene til etterettning vil man kanskje prøve å bli en bedre kunde. Hvordan går man videre for å sikre en sikker, effektiv, rask og fornøyelig handleopplevelse både for seg selv og ens venn bak kassen? Her er noen tips:

1) Tunge, store og harde ting først. De varene du er minst redd for og som tåler mest bør først opp på båndet. Dette vil alle tjene på. Disse vil ligge nederst i andre enden og komme først opp i posen/vognen igjen. De vil heller ikke risikere å knuse chipsposen/tomatene eller eggene dersom din venn bak kassen ikke får lagt disse varene til side. (Vi er klar over at dette krever litt koordinering fordi disse varene gjerne ligger nederst i handlekurven, men det burde i nesten alle tilfeller være overkommelig.)

2) Vent til det er plass på båndet før du fortsetter å legge ting på båndet. Vi vil helst ha varer i kun ett lag (en ideel verden ville disse bli lagt med strekkoden klar mot scanneren, men vi er jo tross alt bare mennesker).

3) Flasker, spesielt 1.5l flasker legges på båndet med tuten vendt mot kassen (for å unngå "rulle-effekten").

4) Spør etter pose (evt. takk ja til pose) i begynnelsen og send din medhjelper ned for å begynne pakkingen, evt. begynn selv om du har mange varer. To ting oppnås: du slipper å se dumt ut i luften og føle trangen til å opplyse din venn i kassen om at det er en "sellerirot" og at den koster "seksnitti"), og du kommer deg fortere ut av butikken.