Mer om barn

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Barn er noen ufyselige små skapninger. Det er svært få ting jeg misliker sterkere enn barn. Dersom de ikke er i sovende tilstand eller på annet mystisk vis holder kjeft helt av seg selv, vil jeg helst ikke være i nærheten av dem. Javel, jeg kan godt innrømme at et mindretall unger (dvs. omtrent 0,3% av dem) er søte og yndige og generelt til å spise opp. Men barna som kommer og handler på Icaen der jeg jobber er definitivt ikke blant dette mindretallet.

Forrige fredag kom det to guttekrek inn i butikken og nærmest sprintet bort til godteriavdelingen. Der ble de både vel og lenge, og jeg trasket rundt i nærheten av dem for å passe på at de ikke stappet ting ned i lommene. Etter 20 minutter (!) med intens godterileting var de små basillene endelig på vei mot kassa.

Jeg: Sånn! Det blir 55 kroner og 50 øre.
Krapyl #1: Hæ, så mye?
Krapyl #2: Vi har bare 50 kroner!
Tenkte jeg det ikke.
Jeg: Jaha. I så fall bør dere kanskje fjerne en ting?
Krapyl #1: Nja… hvilken da, i så fall?
Krapyl #2: Ikke sjokoladen, i hvert fall!

Guttene fortsatte diskusjonen borte ved godterihylla (takk og lov), og brukte denne gangen et kvarter på å bestemme seg. (Hvis noen lurer: Jeg ryddet i medisinskapet imens).

Jeg: Eh… nå ble det 62 kroner og 50 øre.
Krapyl #1: HÆ? Åssen kan det koste mer nå? Den tingen der er jo mye mindre enn den forrige!
Jeg: Hehe, det er dessverre ikke størrelsen på godteriet som bestemmer prisnivået.
Krapyl #2: Ååååh! Hva skal vi gjøre nå?!
FORLATE butikken og aldri komme tilbake? Vær så snill?
Krapyl #1: Ehm… vi får vel fjerne den siste tingen igjen, da. Nå gidder vi ikke mer.

Så gikk de – etter å ha tilbrakt nesten tre kvarter i butikken. Det var stille før stormen. Dagen etter var det nemlig lørdag, dvs. barnedag. Jeg kan virkelig ikke fatte og begripe hvorfor enkelte foreldre ønsker å drasse med seg slike levende forstyrrelser når de skal gjennomføre lørdagshandelen.

I tolvtida, når rushet melder sin ankomst, kommer selvfølgelig fru Barnemaskin inn i butikken. På slep har hun med seg sine TRE barn, alle i gå- og snakkealder. De har dessuten svært ulike meninger om hva som skal kjøpes inn denne lørdagen. Er barn noen gang enige?

Avkom #1: Mamma, kan jeg få et Donaldblad? Mamma, kan jeg det? MAMMA!
Avkom #2: I så fall vil jeg også ha et sånt blad, mamma! Ellers er det urettferdig! Mamma, kan jeg også få, kan jeg det mamma?
Avkom #3 (for liten til å si noe særlig): MAMMA. MAMMA.

Den stakkars moren blir selvfølgelig nødt til å kjøpe tre tegneserier for å unngå tidenes hylekor. Etter omtrent femti år borte ved smågodtavdelingen – hvor de tre larvene selvfølgelig har meget forskjellige synspunkter på hvilke biter som skulle puttes i posen – beveger de seg mot meg. De to eldste barna forsvinner ned til enden av kassa for å plukke opp bladene sine når den tid kommer, mens den yngste holder seg hos moren.

Fru Barnemaskin: Har du lyst til å hjelpe mamma med å legge ting på båndet?
Neeeeei!

Men joooda. Her skal hjelpes. Den lille dotten bruker omtrent tretti sekunder på å legge én vare på båndet, og handlekurven er stappfull. Etter tre varer samler det seg kø bak dem, og kollegaen min må åpne en ny kasse. Det hjelper dessverre ikke så mye, for køen hos meg rikker seg jo ikke av flekken.

Fru Barnemaskin (ser på køen): Ojsann. Eh, kanskje mamma skal hjelpe deg litt…?

Hun tar melkekartongen ut av neven til ungen og prøver å legge den på båndet.
Avkom #3: NEEEEEEI! IKKE!!! GJØR’ SELV!! IKKKEEEEEEEEEEE!!!


For å gjøre en lang historie kort: Det tok sin tid før barnespetakkelet og den stakkars moren var ute av butikken. Antakelig kunne jeg reist fram og tilbake til Kina fem-seks ganger i mellomtiden. 


_____________________________________________________


Dette innlegget begynte jeg på i helgen, da jeg fortsatt var full av barnehat og –irritasjon. Mandag kveld kom det imidlertid en ung far på besøk, med en nydelig liten gutt plassert i handlevogna. Gutten sa ikke et ord, og jeg likte ham med det samme. Faktisk så godt at jeg smilte til ham. Og den lille ungen, kanskje tre år gammel, smilte tilbake og rødmet! Så snudde han hodet vekk med et litt brydd uttrykk i ansiktet, og mitt iskalde hjerte smeltet fullstendig. Jeg ønsker meg den gutten til bursdagen min. Men det tar nok en stund før jeg får egne barn:



Takk til Ingrid for perfekt videofunn!