Hatobjekt nr. 1

Jeg var i utgangspunktet ikke spesielt begeistret for barn da jeg begynte å jobbe på Ica. Nå, over ett år seinere, blir jeg kvalm bare jeg hører en barnestemme. Hver lørdag synes åpenbart de aller fleste småbarnsforeldre at det er en kjempegod idé å drasse med seg ungene sine i butikken. Den herlige lørdagshandelen må jo inkludere hele familien, ellers blir vel ikke helgekozen komplett. Vel, for min del kan barna godt bindes til rekkverket utenfor. Her er det nemlig ikke snakk om å oppføre seg ordentlig når man er på handletur! Jeg har opplevd alt fra ekstreme raseriutbrudd til smågodtkrig og tissing på gulvet. Sistnevnte hendelse var muligens et uhell, men sikker kan man jo aldri være når det gjelder disse utspekulerte trollene! Og til dere som nå får lyst til å fortelle meg at "jeg har vært barn selv en gang": HOLD SNAVLA.

Jeg har så mange barnehistorier at det er vanskelig å finne et sted å begynne. Barn har aldri med seg nok penger. Barn er som regel flere hakk frekkere enn voksne. Barn griner når de ikke får det som de vil. Barn liker å prøvesmake smågodtbiter, for så å legge den halvspiste biten tilbake.

Barn synes det er ekstremt morsomt å kjøpe en brus, drikke den opp på ti minutter (gjerne inne i butikken), for så å pante den. Den ene krona brukes som regel på smågodt. ("Kan jeg få to biter for denne pantelappen, eller? Kom igjen'a, væææær så snill liksom!") Deretter er det obligatorisk å spørre om å få låne doen, for tisse må man jo etter slik heavy brusdrikking.

Små barn sikler. Større barn mister sjokolademilkshaken sin på gulvet sekundet etter å ha kjøpt den. Barn plukker på alt og alle, hele tida. Barn knuser ølflasker og åpner poser med godteri selv om foreldrene ikke gir dem lov til å kjøpe den uansett. Barn holder ikke kjeft ett sekund. Å være i nærheten av barn er et prevensjonsmiddel i seg selv.

På lørdag var jeg på jobb. I løpet av de seks timene jeg nøt livet i kassa, var det flertallige småkryp innom. En av disse ufyselige parasittene presterte å trille et høyt tårn med kurver ut på gulvet, for så å velte det. Ergo smalt det kraftig i hele butikken, og kurvene fløt utover hele inngangspartiet. Som regel smiler jeg bare pent (les: anstrengt) når barn finner på slike ting, men denne gangen klarte jeg ikke å la være å sukke oppgitt. Sukket var dessverre såpass høyt at kurvvelterens far registerte det, og han stirret surt på meg mens han plukket opp avkommet sitt. Kurvene? Vel, dere kan vel gjette hvem som måtte stable dem sammen igjen! Drittungens far gjorde det i hvert fall ikke.

Neida, jeg er faktisk ikke en fæl gammel grinebiter som bruker veldig mye tid på å mislike unger - mange av dem er sikkert greie å ha med å gjøre. Jeg har bare vært litt for mye på jobb, og møtt litt for mange barn mens jeg har vært der.


(Haha, hvem er det egentlig jeg prøver å lure her? Barn kan gjerne slaktes for min del!)