Lørdagspenger

Forrige lørdag kom det mange slemme kunder på besøk. Da jeg gikk til jobb tidlig lørdag morgen, hadde jeg faktisk en unormalt god innstilling. "Dette kan bli en fin vakt", tenkte jeg. Så feil kan man ta, gitt! Om det var tidenes sludd- og regnvær som skapte et slik begredelig humør hos de fleste som kom for å handle, vites ikke. De sure lørdagstrynene lot i hvert fall gørra si sprute ut over den stakkars, uskyldige personen i kassa. Dessuten spurte omtrent 80% av dem om å få ta ut penger. Skrev jeg "spurte"? KREVDE er i grunnen et mer beskrivende ord.

La meg gjøre én ting klinkende klart: KIWI har bank i butikk. Ica har IKKE bank i butikk. Det er åpenbart mange som tror at "Kiwi har bank i butikk" automatisk betyr "ALLE butikkjeder har bank i butikk." Vel, slik er det altså ikke. Og dersom den ansatte i kassa ikke har mulighet til å gi deg penger, kommer man ingen vei med tåpelig krangling. Hvis det er så jævlig viktig å ta ut penger, er det vel mulig å komme seg ned til en butikk som faktisk har det dustete bankopplegget? Eller en minibank, kanskje? Hørt om det?

Sinte ord her, altså. Beklager. Her kommer det to illustrerende eksempler fra den grusomme lørdagsvakta mi i forrige uke.

Gammel dame: Ja, også trenger jeg tusen kroner. Kan du ordne det for meg?
Jeg: Njaaa... egentlig har jeg ikke noe særlig penger å gi ut akkurat nå.
Gammel dame: Jamen, jeg skal ut i morgen skjønner du! Jeg må ha kontanter!
Og dette er mitt problem fordi...?
Jeg: Hm... jeg har nesten ingen kontanter igjen her, skjønner du. Jeg er nødt til å ha noen vekslepenger her - det er ikke alle som betaler med kort.
Gammel dame: Men du har vel en liten tusenlapp til meg, har du ikke?
Hører du egentlig på hva jeg sier i det hele tatt?
Jeg (som skjønner at jeg aldri blir kvitt dama hvis hun ikke får spenn): Eh... du kan vel få fem hundre. Går det greit?
Gammel dame: Jeg får klare meg med fem hundre, da!

Etter å ha fått min siste femhundrelapp, pakket gamlingen sammen varene sine med en sur mine i ansiktet. Hun svarte ikke da jeg prøvde å blidgjøre henne med et (påtatt) hyggelig "hadet" da hun forlot butikken. Eldre mennesker er mine favorittkunder, altså. Virkelig.

To-tre kvarter seinere kommer det en mann inn. Han er fast kunde, og kjøper bestandig en boks General løssnus. (Tror dere at butikksansatte ikke legger merke til hva dere kjøper, eller? Tro om igjen! Jeg legger i hvert fall merke til alt. Høhø.)

Mr. Snus (slenger boksen på båndet): Og to hundre kroner, takk.
Jeg: Beklager, men jeg har dessverre ikke mer penger å gi ut.
Mr. Snus: Åjoa, kom igjen. Du har alltids to hundre i kassa!
Jeg (åpner kassa demonstrativt): Sorry, men jeg kan nesten ikke gi ut mer nå. Jeg trenger kontantene til veksel.
Mr. Snus: Hallo! Jeg ser at du har en hundrelapp der! Gi meg den.
Det er fristende å gi deg penger når du argumenterer på denne måten, altså.
Jeg (med et lite snev av irritasjon): Javel, du kan få den. Men dette er faktisk ingen bank. Det er Kiwi som har bank i butikk.
Mr. Snus: Joa, jeg vet det. Men jeg pleier ikke å ta ut penger her så ofte!

Gode argumenter fra den fyren, altså. Da han snappet hundrelappen ut av hånda mi, var det veldig fristende å si noe stygt om den heftige snusbruken hans.

(Men jeg klarte å la være.)