Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

fredag 29. januar 2010

Mer om barn

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Barn er noen ufyselige små skapninger. Det er svært få ting jeg misliker sterkere enn barn. Dersom de ikke er i sovende tilstand eller på annet mystisk vis holder kjeft helt av seg selv, vil jeg helst ikke være i nærheten av dem. Javel, jeg kan godt innrømme at et mindretall unger (dvs. omtrent 0,3% av dem) er søte og yndige og generelt til å spise opp. Men barna som kommer og handler på Icaen der jeg jobber er definitivt ikke blant dette mindretallet.

Forrige fredag kom det to guttekrek inn i butikken og nærmest sprintet bort til godteriavdelingen. Der ble de både vel og lenge, og jeg trasket rundt i nærheten av dem for å passe på at de ikke stappet ting ned i lommene. Etter 20 minutter (!) med intens godterileting var de små basillene endelig på vei mot kassa.

Jeg: Sånn! Det blir 55 kroner og 50 øre.
Krapyl #1: Hæ, så mye?
Krapyl #2: Vi har bare 50 kroner!
Tenkte jeg det ikke.
Jeg: Jaha. I så fall bør dere kanskje fjerne en ting?
Krapyl #1: Nja… hvilken da, i så fall?
Krapyl #2
: Ikke sjokoladen, i hvert fall!

Guttene fortsatte diskusjonen borte ved godterihylla (takk og lov), og brukte denne gangen et kvarter på å bestemme seg. (Hvis noen lurer: Jeg ryddet i medisinskapet imens).

Jeg: Eh… nå ble det 62 kroner og 50 øre.
Krapyl #1: HÆ? Åssen kan det koste mer nå? Den tingen der er jo mye mindre enn den forrige!
Jeg: Hehe, det er dessverre ikke størrelsen på godteriet som bestemmer prisnivået.
Krapyl #2: Ååååh! Hva skal vi gjøre nå?!
FORLATE butikken og aldri komme tilbake? Vær så snill?
Krapyl #1: Ehm… vi får vel fjerne den siste tingen igjen, da. Nå gidder vi ikke mer.

Så gikk de – etter å ha tilbrakt nesten tre kvarter i butikken. Det var stille før stormen. Dagen etter var det nemlig lørdag, dvs. barnedag. Jeg kan virkelig ikke fatte og begripe hvorfor enkelte foreldre ønsker å drasse med seg slike levende forstyrrelser når de skal gjennomføre lørdagshandelen.

I tolvtida, når rushet melder sin ankomst, kommer selvfølgelig fru Barnemaskin inn i butikken. På slep har hun med seg sine TRE barn, alle i gå- og snakkealder. De har dessuten svært ulike meninger om hva som skal kjøpes inn denne lørdagen. Er barn noen gang enige?

Avkom #1: Mamma, kan jeg få et Donaldblad? Mamma, kan jeg det? MAMMA!
Avkom #2: I så fall vil jeg også ha et sånt blad, mamma! Ellers er det urettferdig! Mamma, kan jeg også få, kan jeg det mamma?
Avkom #3 (for liten til å si noe særlig): MAMMA. MAMMA.

Den stakkars moren blir selvfølgelig nødt til å kjøpe tre tegneserier for å unngå tidenes hylekor. Etter omtrent femti år borte ved smågodtavdelingen – hvor de tre larvene selvfølgelig har meget forskjellige synspunkter på hvilke biter som skulle puttes i posen – beveger de seg mot meg. De to eldste barna forsvinner ned til enden av kassa for å plukke opp bladene sine når den tid kommer, mens den yngste holder seg hos moren.

Fru Barnemaskin: Har du lyst til å hjelpe mamma med å legge ting på båndet?
Neeeeei!

Men joooda. Her skal hjelpes. Den lille dotten bruker omtrent tretti sekunder på å legge én vare på båndet, og handlekurven er stappfull. Etter tre varer samler det seg kø bak dem, og kollegaen min må åpne en ny kasse. Det hjelper dessverre ikke så mye, for køen hos meg rikker seg jo ikke av flekken.

Fru Barnemaskin (ser på køen): Ojsann. Eh, kanskje mamma skal hjelpe deg litt…?

Hun tar melkekartongen ut av neven til ungen og prøver å legge den på båndet.
Avkom #3: NEEEEEEI! IKKE!!! GJØR’ SELV!! IKKKEEEEEEEEEEE!!!


For å gjøre en lang historie kort: Det tok sin tid før barnespetakkelet og den stakkars moren var ute av butikken. Antakelig kunne jeg reist fram og tilbake til Kina fem-seks ganger i mellomtiden. 


_____________________________________________________


Dette innlegget begynte jeg på i helgen, da jeg fortsatt var full av barnehat og –irritasjon. Mandag kveld kom det imidlertid en ung far på besøk, med en nydelig liten gutt plassert i handlevogna. Gutten sa ikke et ord, og jeg likte ham med det samme. Faktisk så godt at jeg smilte til ham. Og den lille ungen, kanskje tre år gammel, smilte tilbake og rødmet! Så snudde han hodet vekk med et litt brydd uttrykk i ansiktet, og mitt iskalde hjerte smeltet fullstendig. Jeg ønsker meg den gutten til bursdagen min. Men det tar nok en stund før jeg får egne barn:



Takk til Ingrid for perfekt videofunn!

12 kommentarer:

  1. LOL! Takker for dagens latterkule! :D

    SvarSlett
  2. Men klag i alle fall ikke på at unger stjeler smågodt. Hver gang en av mine yndige toåringer forsvinner i butikken for å dyppe de skitne nevene sine ned i den fristende, duftende smågodthylla, forsvinner hvert snev jeg måtte ha av ansvarlig mor, og jeg blir omgjort til en meget fornøyd anti-kapitalist. Butikkfolkene kan nemlig bare ha det så godt så lenge de plasserer ALT rettet mot unger i en høyde under 1 meter og 10 cm. (Ja, donaldblader også. Unntatt kiosken min hjemme i bygda jeg kommer fra. De brukte de laveste hyllene til PORNO. Herlig.)
    Så det så. Men ellers må man jo ta hensyn.

    Kan dere skrive noe om gamlinger som sniker i køen? Eller er det bare noe vi som frekventerer den andre siden av kassen lar oss provosere over?

    SvarSlett
  3. Hahaha, fantastisk! Ekstremt passende video på slutten også ;)
    Jeg må jo si meg helt enig. Selv er jeg ikke kjempebegeistret for småtråkk, men det er heldigvis ikke så mange av dem som lager noe særlig spetakkel i ferskvaren. Vel, en og annen unge hyler nok etter en fiskekake, men det er det. Resten er bare søte og kikker med store øyne på det mangfoldige utvalget vi har av stygg fisk i fiskedisken.

    Men det hindrer meg ikke å høre dem ellers i butikken med sine hyl som jeg skulle ønske bare hunder kunne høre :P En gang tullet jeg med kollegaen min om at "de måtte slutte å slå ungen sin" (ja, den hylte såpass høyt), men etter den gangen herr far var i nærheten og overhørte meg og sendte meg dødsblikket, har jeg begynt å holde spøkene for meg selv.

    SvarSlett
  4. FAntastisk filmsnutt! Mine born er snille i butikken also:) Dei tek nei for eit nei og masar ikkje, spring ikkje rundt og brukar ikkje utestemme inne. Ofte tenkjer eg at det må vere ei tolmodsprøve å jobbe i butikkar, spesielt på laurdag.
    Men alle born er slettes ikkje krek, svært få faktisk.

    SvarSlett
  5. Til Elisabeth:
    jeg jobber i en ICA nær hvor vi faktisk har et par kortvokste som kunder. En av dem er en meget koselig eldre mann som ikke er stort høyere enn kassabåndet. Denne eldre mannen er fryktelig glad i smågodt og hadde det vært plassert høyere, ville han ha trengt hjelp for å nå sjokokrisp bitene. Selvsagt er vi annsatte det for å hjelpe i slike tilfeller, men han synes det sikkert er hyggelig og klare handleturen på egen maskin :)

    fantastisk blog! Stå på!

    SvarSlett
  6. Ahh kjenner meg utrolig godt igjen i dette ja. Skjønner ikke hvorfor foreldrene skal ha barna til å legge på båndet når enkelte av varene veier mer enn dem!

    SvarSlett
  7. Personlig skjønner jeg ikke hvorfor foreldre insisterer på å dra med seg disse små, illeluktende, hyperaktive bakteriekoloniene på handleturer i det hele tatt. Spar deg selv, dine medkunder og — ikke minst — de ansatte for irritasjonen og la de bli hjemme. Eller bind de fast utenfor inngangen. (Sarkasme, for de som ikke måtte skjønne det...)

    SvarSlett
  8. Åherregud JA! Må barna "hjelpe til" når klokka er ti på seks på ein lørdag (rett før ølsalget stenger) og det er kø over alt?? Det er IKKJE søtt, det er vanvittig irriterende. Og dei ungen som på død og liv skal henge på kassa og ta på ALLE varene før du tar på dei. For ikkje å snakke om all skrikinga og masinga. Eg kødder ikkje, ein gong var det ein unge som oppførte seg akkurat som i den videoen. Det heile endte med at faren måtte dra ungen ut av butikken etter ein halvtime med intens hyling.

    Og i går, var det ein bitteliten unge som spydde sikkert 5 liter av mest illeluktende sort utover butikkgulvet. Hjalp faren til å tørke opp? Nei, han ba om papir til å tørke litt av drittungen sin, så fortsatte han handleturen som om ingenting hadde skjedd, og gjekk rett til fruktavdelinga, der eg registrerte at han tafsa på det meste av uemballerte varer, sånn for å vere sikker på at det som garantert er omgangssyke blir spredd videre til alt og alle. TAKK!

    Pust.

    Helsing ei som har jobba på ICA i 6 år.

    SvarSlett
  9. Hanna: hm.. kanskje jeg må begynne å vaske frukten jeg kjøper...

    SvarSlett
  10. Hanna: Herregud! Jeg hadde DØDD. Spy er en av de få tingene jeg ikke takler i det hele tatt. Uæh!

    SvarSlett
  11. Det slo meg etter å ha lest både innlegg og kommentarer at det er de voksne som er krapylene, og ikke de små. Barn er bare et produkt av foreldrene.

    Og jeg er en sånn mor som får frysninger av Fru Barnemaskin...og hun finnes overalt! *grøss*

    SvarSlett
  12. Husk, det er ikke de butikkansatte som VIL ha disse hyllene med smågodt/kjærlighet på pinne, donaldblad osv innen rekkevidde...DET er butikkjeden, det blir montert og satt sammen slik, før vi blir ansatt ! Just so u know....

    SvarSlett