Kløneri på høyt nivå

Innlegget om Ole og hans frustrasjoner høstet mange fine kommentarer. En av dem var imidlertid ikke fullt så hyggelig. Leseren, som dessverre ønsker å være anonym, synes bloggen vår er kundefiendtlig.

”Selv om bloggen i seg selv er morsom, gir den uttrykk for en svært nedlatende holdning til oss kunder. Vi er idioter og tullinger som gjør merkelige ting, og når vi påpeker det enkle faktum at det faktisk er oss som utgjør livsgrunnlaget og betaler lønna blant annet til dem som sitter i kassen, så blir vi sett på som rariteter og duster”, skriver leseren. Både Ingrid og jeg ble litt triste da vi leste kommentaren, som forøvrig var svært saklig formulert. Vår intensjon har nemlig aldri vært å hetse eller rakke ned på kunder, verken våre egne eller kunder generelt. Faktisk er de aller fleste som handler hos oss veldig hyggelige - kun et mindretall av kundene oppfører seg ufordragelig. Vi skriver ikke om sistnevnte kundegruppe for å være slemme eller henge ut noen, men for å illustrere hvilke absurde situasjoner man kan komme opp i når man jobber som kassadame. 

Og for å vise dere hvor nedlatende enkelte oppfører seg mot mennesker i servicebransjen.

Det er imidlertid viktig å huske på at situasjoner gjerne forandrer seg når de blir nedskrevet, og enkelte av historiene er overdrevet litt for underholdningens skyld. Det er jo meningen at dere skal le av det vi skriver. I dette innlegget vil dere kanskje le litt av meg. Kassadamer kan nemlig være dumme og klønete, de også. Tro det eller ei.

I forrige uke klarte en kunde å knuse et digert yoghurtbeger utover gulvet like før stengetid. Han unnskyldte seg flere ganger og var oppriktig lei seg for uhellet, og jeg smilte tilbake. ”Det går bra”, sa jeg. Og det gjorde det forsåvidt også, selv om det var relativt kjedelig å tørke opp yoghurten. Kollegaen min kom bort til meg flere ganger kun for å le av meg, og jeg tenkte mindre pene tanker om både yoghurt og sølekunden i ti minutter. Særlig da jeg oppdaget at den superfine ICA-genseren min var full av yoghurtstriper.

Mandag denne uka var jeg tilbake på jobb. Jeg fylte på varer i flere timer, til tross for at vareburet var stappfullt av tunge ting som syltetøyglass og saftflasker. Det er ingen hemmelighet at jeg er en temmelig muskelløs og pinglete jente, og etter en stund ble jeg fryktelig sliten i armene. Så sliten at jeg mistet et brett med juicekartonger i gulvet. En av kartongene (på 1,5 liter) sprakk umiddelbart, og appelsinjuicen flommet dramatisk utover gulvet i rasende fart.

Jeg: Å NEI! FAE-
Kundevitne #1: Ojsann! Huff, da.

Kunden minnet meg på at jeg ikke akkurat var alene i butikken, og at det muligens var lurt å roe seg ned litt. Jeg fikk rettet opp den blødende juicekartongen før all væsken hadde rent ut, og ropte desperat på kollegaen min (som for øyeblikket ikke gjorde noe som helst) for å få ham til å hente papir til meg.

Kollega: HAHAHAHAHA! Var det du som gjorde det der?
Jeg: Ikke morsomt! Det kommer til å ta hundre år før dette er tørket opp!

Etter et kvarters intens tørking begynte juicehavet å trekke seg sammen. Den skadefro kollegaen min hadde kommet bort til meg for å le minst tre ganger i løpet av tørkeseansen, og jeg hadde bestemt meg for å aldri drikke en dråpe appelsinjuice igjen. Da jeg endelig var ferdig, rettet jeg meg opp for å sjekke at gulvet var juicefritt. Tror dere ikke jeg klarte å dulte borti den sprukne kartongen, som fortsatt inneholdt omtrent fem desiliter juice? Jo da, jeg gjorde nok det.

Jeg: NEI! Ikke nå igjen!
Kundevitne #2: Håhåhå, du er glad i juice ser jeg?

I løpet av min andre tørkesjau den kvelden kom det flere kunder bort til meg for å vise sin sympati, selv om det åpenbart var min egen feil at gulvet var gulfarget. Av og til er kunder kjempesøte. Men kollegaen min? Han lo, så klart. Den frekkasen.