Pin(s)eaften

Lørdag for snart tre uker siden, også kjent som pinseaften, hadde butikken jeg jobber i kortere åpningstid enn vanlig. De aller fleste butikker (unntatt Bunnpris og liknende kjeder med bittesmå lokaler) stengte tidlig på pinseaften. Dette var ikke noe jeg eller de andre ansatte hadde bestemt, tvert i mot. Faktisk er det en lov som bestemmer at butikker skal stenge tidligere. For å sitere en meget seriøs kilde (les: Wikipedia): ”Pinseaften må butikker over 100 kvadratmeter stenge senest klokken 16.00.”

Altså stengte min ICA presis klokka fire denne lørdagen. Imidlertid åpnet vi klokka åtte som vanlig – min kollega og jeg var på plass en halvtime i forveien. Jeg hadde vært på jobb kvelden før, og for å være helt ærlig gledet jeg meg ikke så fryktelig mye til å tilbringe ni timer i kassa. Men må man så må man – og jeg trøstet meg med at jeg skulle gjøre en skikkelig samfunnsinnsats denne dagen. (Og at jeg fikk hundre prosent tillegg etter klokka ett). 


Vel, vel. Det var, som det gjerne er når jeg har helgevakter, strålende vær fra tidlig morgen. Kundene lot vente på seg de første timene, og vi brukte tiden vår på å sortere vekk råtne pærer og druer i fruktavdelingen. Etter hvert kom det flere kunder på besøk, og til min store skrekk hadde mange av dem en ting til felles – utallige poser med pantegods. Panteautomaten vår er fryktelig liten og fryktelig følsom, og det skal ikke mye til før den piper hysterisk eller bestemmer seg for å spytte ut flasker det tilsynelatende ikke er noe galt med. Dermed sier det seg selv at den ikke blir spesielt fornøyd når enkelte kunder presser inn seksti-søtti flasker på kort tid. GNØEØRLEFHF, sier den da. Og deretter: DUT DUT DUT DUT DUT DUT DUT. Eller, enda verre: PIIIIIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIIIIP. Sistnevnte lyd, som er den verste lyden jeg vet om, betyr at panteautomaten er skikkelig sint og sur. Og da er det ikke alltid like lett å gjøre den glad igjen.

Pinseaften, fra nå av bedre kjent som ”Den store pantedagen”, ble med andre ord ingen stor fornøyelse. Det ble en del DUT DUT DUT og PIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIP, for å si det sånn. Panteautomaten hadde ingen god dag, og det hadde ærlig talt ikke jeg heller. Jeg var sliten og jobb-lei i utgangspunktet, og når kundene i tillegg begynte å stille irriterende spørsmål…

Sur kunde med 1500 flasker: Hvorfor fungerer ikke panteautomaten nå? Flaskene mine kommer jo bare ut igjen!
Jeg: Eh… faktisk vet jeg ikke helt hvorfor automaten ikke vil ta flaskene. Vent litt, jeg skal… -
Sur kunde med 1500 flasker: Vet du ikke hvorfor? Jobber du ikke her?
Jeg: HERREGUD NÅ ER JEG SÅ JÆVLA LEI AV Å FÅ DET SPØRSMÅLET! JA, JEG JOBBER HER!!!!!

Neida, jeg sa ikke det. Bare inni meg. Til tross for diverse pantegrusomheter (jeg blir fortsatt litt sint ved synet av en pantekunde) var det enkelte artige lyspunkter i løpet av de ni timene på jobb.

Gammel dame: Heisann! Du, er det ikke sånn at dere pleier å ha halv pris på påskegodt?
Jeg og min kollega i kor: EH… jooda. For to måneder siden. Nå er det pinse.

Kollegaen min (som er en servicemaskin av dimensjoner) fikk den gamle damen til å kjøpe en annen type godt i stedet. Da hun gikk ut av butikken litt seinere, fornøyd som få, fniste vi. Det begynner tross alt å bli en stund siden påskegodtet ble solgt til halv pris.

Som jeg sikkert har nevnt tidligere i løpet av dette (fordømt lange) innlegget – det var ikke spesielt mange kunder innom butikken på pinseaften. Ikke før klokka ble fem på fire. Noen av dere husker kanskje at vi skulle stenge presis klokka fire denne dagen? Vel, kundene kunne ikke brydd seg mindre. Her skulle det handles til den store gullmedalje, og alle vet jo at en lørdagshandel helst gjøres i sneglefart. På dette tidspunktet hadde jeg DUT DUT DUT og PIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIP i hodet, og bittelitt lyst til å komme meg hjem. Derfor vil jeg ikke akkurat påstå at jeg ble smørblid da kundene sprintet inn i butikken som om de var på jakt etter en skjult diamant.

Klokka ble fem over fire. Klokka nærmet seg ti over fire. Og vi hadde fortsatt ikke fått muligheten til å stenge. Butikken skulle vært stengt presis fire (jeg har et sterkt behov for å gjenta dette hundre ganger), og etter den tid brøt vi faktisk loven. For å være helt ærlig dreit jeg ganske langt i loven akkurat da, jeg brydde meg mest om meg selv og min egen stakkars kropp. Kollegaen min var også temmelig gåen, og vi bestemte oss for å lukke igjen skyvedøra slik at flere kunder ikke kunne slippe inn. Brydde folk seg om det? Gjett to ganger. Kundene glante dumt på døra, før de bestemte seg for å åpne den med hendene.

Jeg (henvendt til en dame med en unge på slep): Jeg beklager, men vi skal dessverre stenge nå.
Dame: Jada, jeg vet det. Skal bare ha et par ting! 


Deretter hentet hun en mini-handlevogn til avkommet sitt og trasket rolig inn i lokalet. Jeg hadde mest lyst til å samle både henne og alle de andre kundene inn i en håv, for så å kaste dem utover parkeringsplassen og le ondt. Akkurat dét lot seg naturligvis ikke gjøre, og som regel tenker jeg ikke slike tanker om kundene mine heller. Jeg var bare veldig sliten og lei. Butikken hadde vært åpen siden klokka åtte. Hvorfor måtte alle handle nå?


Etter mye om og men, hundre tusen ”beklager, nå stenger vi” og intens service for å kvitte oss med de siste kundene, fikk vi endelig låst døra ordentlig. Mens vi tok oppgjøret og ryddet i butikken, kjørte det flere biler inn på parkeringsplassen. Enkelte folk kom bort til døra og banket på den og ropte hysterisk. Jeg holdt på å skrive ”HAHA, SUCKERS!!!” på en lapp og vifte den foran nesa deres, men jeg var litt for sliten til slike fantestreker. Da vi, nesten en halvtime på overtid, kunne forlate butikken for godt, møtte vi en dame på vei ut. ”Å nei, har dere stengt?”, sa hun. Vi nikket og beklaget i kor. For å si det sånn – fra min side var ikke denne beklagelsen spesielt ekte. Damen holdt nemlig en pantepose i hånda. Så trist at hun ikke fikk pantet da, gitt! Kjempetrist.