Mimretid

Noen har etterlyst flere historier, og det blir selvfølgelig satt pris på. Imidlertid jobber ikke Ingrid noe særlig for tiden, og da dukker det ikke opp så mange historier. Mine kunder har oppført seg meget eksemplarisk i det siste, og det eneste jeg egentlig har å by på er diverse innlegg om hvor mye jeg misliker unger. Barn viser aldri eksemplarisk oppførsel når de handler hos meg, nemlig. Forøvrig synes jeg det er ganske traurig at bloggen aldri blir oppdatert, så nå slenger jeg ut en nokså gammel historie til dere:

ICAen der jeg jobber blir regnet som en ekte nærbutikk, og de aller fleste kundene som stikker innom er faste. Man blir ikke akkurat kjent med folk når man sitter i en butikk-kasse, men jeg får ofte hyggelige smil fra hundeluftere og andre turgåere når jeg en sjelden gang trasker rundt i området utenom arbeidstid. Imidlertid vil jeg ikke påstå at jeg faktisk kjenner noen av kundene mine, og det kommer jeg neppe til å gå inn for heller. Det får nesten være grenser.

I fjor var jeg, i likhet med flere av kollegene mine, avgangselev på videregående. Jeg brukte selvfølgelig ikke russebuksa mi mens jeg jobbet (bevare meg vel!), men det var likevel mange som fikk med seg at min tid som skolejente snart var over. Til og med kunder jeg ikke kunne huske å ha sett før.

Random kunde #1: Heisann! Sitter du her nå også, selv om du er russ?
EH, åssen vet du at jeg…?
Jeg (litt paff): Hehe, jada. Kan jo ikke skulke unna heller!
Random kunde #1: Nei, det er sikkert lurt å tjene litt penger innimellom også. Var du på Tryvann i helgen, da?
Hjelp. Hvorfor lurer han på dette?
Jeg: Ehe… nei, faktisk ikke. Men jeg drar nok opp dit natt til første mai, tenker jeg.
Random kunde #1: Kollegaen din, Andreas, er ikke han også russ? Jeg så dere sammen forrige uke! 

Herregud, nå begynner dette å bli creepy.
Jeg: Jo… han er det. Trenger du en pose, eller?
Random kunde #1: Ja takk! Pass på å ikke feste for mye disse ukene, da! Snart er det eksamen!
Er du moren min?
Jeg: Hehe… neida.

Litt seinere på dagen kom det en dame innom. Jeg gjenkjente henne ikke som stamkunde, men hun hadde åpenbart truffet meg en del ganger.

Random kunde #2: Hallo! Du jobber selv om du er russ, altså?
Enda en?
Jeg: Jeg gjør det, ja!
Random kunde #2: Jeg kan tenke meg at det blir deilig å slutte på videregående?
Jeg: Eh, jo da. Det blir fint.
Random kunde #2: Husker du på å lese litt til eksamen også?
HVORFOR bryr du deg om dette?
Jeg (litt freaka ut): Hehe. Jeg har nok ikke lest så fryktelig mye foreløpig, jeg tror… -
Random kunde #2: Men har du noen planer til neste år? Skal du studere, kanskje?
Jeg: Eh, jeg håper det. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å komme inn på studiet jeg har søkt.
Random kunde #2: Åh, så du vil ikke ta et friår?
Jeg: Øhm, nei. Ikke hvis jeg kommer inn på studiet, i hvert fall.
Random kunde #2: Jaja, det kan jo sikkert være greit å studere litt da!
Jeg: Hehe, jada. Var det to poser du skulle ha?


Noen uker etter disse to... interessante samtalene, kom enda en stamkunde på besøk. (Til info: Han handler ikke hos oss lenger. Imidlertid fersket jeg ham i å gå inn på dustebutikken Prix for noen uker siden. Hva var galt med ICA, om jeg tør spørre?!) Han pleide bestandig å være veldig søt og hyggelig, men hadde en lite pen hårfrisyre. Denne dagen la jeg merke til at han hadde klippet seg, og den nye sveisen passet ham mye bedre.

Nyklipt kunde: Hei, hei!
Jeg: Hei! Så fin du er på håret!

Kunden rødmet kraftig, og stotret fram et takk og et "det er litt uvant, da" mens han raskt stappet varene sine i posen og forsvant. Det er tydeligvis ikke bare kassesittere som kan bli satt ut av kommentarer - kunder blir også pinlig berørt hvis butikkarbeidere slenger ut en bemerkning. Selv om den er av det hyggelige slaget.

:)


PS! Dette innlegget ble laget som utkast før helgen. På lørdag var det pinseaften. Da tilbragte jeg ni - 9 - timer på ICA. Tro meg, det kommer et nytt innlegg om kort tid.