D for dårlig #3

Ingrid har skrevet et par innlegg om mer eller mindre ubrukelige kassearbeidere i Drammen. Og, tro det eller ei, det finnes middelmådige kassadamer i Oslo også!

For et par uker siden besøkte jeg en viss ICA Supermarked-filial. Ikke fordi jeg hadde så fryktelig lyst, men fordi jeg trengte å slå ihjel noen minutter fram til trikken min gikk. Ettersom butikken jeg selv jobber i er relativt liten (og koselig!), blir jeg ofte litt fascinert når jeg en sjelden gang er innom ICA Supermarked. Og forvirret. Etter fire-fem minutters intens trasking på jakt etter varene jeg skulle ha, var jeg endelig på vei mot kassa. I min egen butikk er det bare to kasser, mens ICA Supermarked har minst fire. Ergo ble det vanskeligere å vurdere hvilken kasse jeg ville komme meg raskt og greit igjennom. Med trikken jeg ønsket å rekke i bakhodet stilte jeg meg pent i kasse nummer tre, hvor det for øyeblikket bare var én kunde foran meg. ”Wuhu, nå har jeg valgt riktig kasse”, tenkte jeg. Vel… så feil kan man ta.

Kassadamen som satt bak disken jeg hadde valgt meg ut, var nemlig ikke av samme perfekte slag som Ingrid og jeg er. Da jeg kom bort til kassa hennes, var hun i ferd med å slå inn kundens eneste vare – en firepack med Pepsi Max. Disse pakningene har en diger strekkode på hver side, slik at de skal være enkle å slå inn. Til alle kassearbeideres frustrasjon er ikke pakningen strukket ordentlig rundt flaskene, og strekkoden for enkeltflaskene stikker gjerne ut. La meg illustrere:


Strekkodeløsningen gjør at man må være en smule forsiktig når man slår inn disse firepackene. Hvis ikke, er det svært sannsynlig at man slår inn både en firepack og en enkeltflaske i samme vending. Selv har jeg opplevd dette utallige ganger, og det vedder jeg på at kollegene mine også har. Damen i kassa på ICA Supermarked slo inn kundens firepack, og i samme slengen fikk hun med en enkeltflaske. Hun sukket oppgitt, trakk fram returnøkkelen sin, og fjernet enkeltflaska. Jeg så medlidende på henne, ettersom jeg jo vet akkurat hvor irriterende situasjonen er. Kassadamen bestemte seg åpenbart for å starte hele innslåingen på nytt, og løftet firepacken mot sensoren. Imidlertid var hun ikke rask nok, og en enkeltflaske ble på nytt slått inn. Igjen så hun seg nødt til å starte hele operasjonen fra begynnelsen, og igjen slo hun inn en enkeltflaske sammen med firepacken. ”Du må løfte firepacken når du slår den inn, ikke skyve”, holdt jeg på å si til henne. Men jeg holdt kjeft. Jeg er da ingen masete bedreviter-kunde, er jeg vel? På femte forsøk knakk kassadamen koden selv, og løftet firepacken etter å ha slått den inn. Kjøpet ble deretter gjennomført. Jeg, som hadde begynt å bli redd for at trikken skulle kjøre fra meg, ble lystigere til sinns. Dette kom til å gå bra.


Jeg la de tre varene mine, blant annet en pose med røde plommer, på båndet. Jeg fulgte med på skjermen med et halvt øye, og rykket til da jeg så at kassadamen slo inn ”pasjonsfrukt” til nesten førti kroner. Pasjonsfrukt er ikke det samme som røde plommer, verken kode- eller prismessig.

Jeg: Eh… unnskyld? Nå tror jeg du slo inn noe feil. Det der er plommer, ikke pasjonsfrukt.

Kassadamen: Hæ?

Jeg: Du slo inn pasjonsfrukt nå nettopp. I posen min er det plommer. 



Jenta stirret på meg med et glassaktig uttrykk i ansiktet.



Kassadamen: Æh, jeg forstår ikke helt…?

DET VAR DA VELDIG, DA!

Jeg (fortsatt vennlig): Altså – jeg la en pose med plommer på båndet. Du slo dem inn som pasjonsfrukt. Pasjonsfrukt koster mye mer enn plommer, det er derfor jeg reagerer.

Kassadamen: Neeei… det tror jeg ikke. 

Hallo! Jeg jobber faktisk på ICA selv! Jeg vet at jeg har rett!
Jeg: Eh… faktisk jobber jeg også på ICA, så jeg vet hva ting koster. Og hvordan ting ser ut. Jeg skal ikke kjøpe pasjonsfrukt, men plommer. Du har nok dessverre slått inn feil.

Kassadamen (peker på plommeposen nederst i kassa): Ja vel. Hent dem, da. 

Pust inn. Pust ut. Pust inn. Pust ut.
Jeg: OK. Vær så god!

Av en eller annen merkelig grunn, bestemte kassadamen seg (nok en gang) for å annullere hele kjøpet og starte fra begynnelsen.

Kassadamen (peker igjen): Hent de andre varene også! Jeg trenger dem, de må slås inn på nytt.
Du er klar over at jobben din innebærer service? Hørt ordet før? Det er uansett du som har gjort en tabbe her, ikke jeg. 

Jeg (ikke like vennlig lenger): Jaha. Her.

Etter mye om og men var kjøpet gjennomført på nytt, nesten tredve kroner billigere enn forrige gang. Jeg presset fram et smil og et takk, før jeg stappet varene mine ned i veska og sprintet ut til trikken – som jeg rakk med et nødskrik. Det blir nok en stund til mitt neste besøk i denne butikken, men da vet jeg i hvert fall hvilken kasse jeg ikke skal stille meg i.


Hva synes dere, kjære lesere? Var dette ueksemplarisk oppførsel fra en butikkansatt, eller er det jeg som er i overkant ømfintlig?