Om å bli glad for et smil

Ingrid har tidligere skrevet om kallenavn på kunder. Ettersom jeg jobber i en liten butikk som preges av faste kunder, har jeg kallenavn på nesten alle som stikker innom. Jeg nevner i fleng - Ugledamen (som ser ut som en ugle i ansiktet og bestandig ber om å få kvitteringa), Ølmannen (som alltid kjøper øl - jeg er nesten litt bekymret for ham), han hyggelige (som også hilser på meg hvis jeg treffer ham på gata utenom arbeidstid) og jaffa-fyren (som kjøper minst to pakker jaffa cakes hver gang han handler - og han handler ofte).

Alle de overnevnte menneskene oppfører seg stort sett pent når de handler på Ica. Dessverre finnes det også kunder som gjør meg litt redd. En av dem er Sinnamannen. Sinnamannen er, som navnet tilsier, alltid sint. Han ser bestandig morsk og rasende ut (og oppfører seg deretter), tilsynelatende uten grunn. Sinnamannen er faktisk så skummel at jeg blir nervøs hver gang han er innom butikken. Når jeg er nervøs, blir jeg automatisk ekstra klumsete. En mandag klarte jeg (tro det eller ei) å slå inn 240 poser i stedet for de 2 han hadde bedt om.

Jeg: Ojsann, jeg slo visst inn 240 poser. Hehe, uff da.
Sinnamannen (med sur stemme): Imponerende gjort.
Jeg (enda mer nervøs): Ja, hehe, jeg skal fjerne dem igjen.
Sinnamannen: Jah, 240 poser er det ikke snakk om å betale for!
Herregud. Jeg sa jo at jeg skulle fjerne dem. Jeg skjønner faktisk at ingen vil betale for 240 poser.
Jeg: Sånn, da var de borte. Vil du ha kvitteringen?
Sinnamannen: JA!

Etterpå studerte han selvfølgelig kvitteringen opp og ned hundre ganger for å forsikre seg om at jeg ikke hadde prøvd å svindle ham. Etter den tåpelige pose-episoden har jeg skjerpet meg når Sinnamannen har vært på besøk, og ikke gjort noen nevneverdige tabber. Sinnamannen selv har derimot ikke skjerpet seg - det sure uttrykket er nærmest murt fast i ansiktet hans. Fram til i dag.

Etter to ukers ferie fra Ica var det hardt å komme tilbake på jobb. At jeg fikk skikkelig mageknip etter et par timer i kassa, gjorde ikke saken bedre. Jeg hadde så vondt at jeg trodde jeg skulle besvime, men knep tenna sammen og presset fram hyggelige hilsner til kundene som ramla inn i butikken. Da jeg i tillegg slo hofta hardt mot kassekanten (noe som gjorde forferdelig vondt), var begeret nesten fullt. Jeg var ti sekunder fra å brenne ned hele Ica da Sinnamannen dukket opp. Jeg forberedte meg mentalt på å bli i enda dårligere humør av å ekspedere ham, men der tok jeg grundig feil. Sinnamannen smilte da han kom til kassa! På eget initiativ! Faktisk så han ganske søt ut. Selv om smilet bare varte i et øyeblikk (steinansiktet vendte tilbake før jeg fikk sukk for meg), ble jeg unektelig i bedre form etter at Sinnamannen hadde forlatt butikken. Ikke bare hadde han smilt til meg for første gang - smilet kom på en av mine verste jobbdager noensinne.

Akkurat dét kan vel ikke kalles noe annet enn bra timing.