Søskenkjærlighet

Ica Nær ligger rett ved banen der (det mer eller mindre dyktige) lokale A-laget stadig løper rundt på balljakt. Imidlertid er fotballbanen (også kjent som "stadion") også i bruk når A-laget ikke trener. Min 10-årige bror og samtlige av hans venner utgjør en liten del av disse øvrige besøkende. Om de i det hele tatt tilbringer tiden der borte med å spille fotball er en smule uklart, men sultne blir de i hvert fall. Det kommer fotballgutter inn døra hver gang jeg jobber - ofte i flere omganger. Boller, smågodt og brus går unna. Guttene er opptatt av å ha et sunt idrettskosthold, med andre ord. Ettersom min kjære bror åpenbart har spredd nyheten om sin hardtarbeidende Ica-søster, gir de små fotballspillerne (evt. de små drittungene) meg mye oppmerksomhet. Spørsmål av typen "Kan jeg få rabatt, siden jeg kjenner Rune?" og "Er det greit at jeg mangler 10 kroner, siden jeg kjenner Rune?" blir glatt overhørt.

Imidlertid kan jeg nesten ikke nekte for at jeg er Runes søster. Akkurat det spørsmålet får jeg minst én gang pr. jobbvakt. Ergo begynner jeg å bli en smule lei. Som regel glefser jeg bare "JA" når noen spør, men i forrige uke fant jeg på et nytt (og svært underholdende) svar.

Fotballgutt nr. 1: Er du søstern til Rune?
Jeg: Ja. Men altså, egentlig er vi ikke søsken. Ikke på ordentlig.
Fotballgutt nr. 2: Hæ? Rune sier at du er søstern hans, da!
Jeg: Joda, vi er søsken. Men ikke biologisk. Rune er adoptert, vi fikk ham like etter at han ble født. Foreldrene hans er narkomane.
Fotballgutt 1 & 2: ...
Jeg: Ojsann. Har ikke Rune fortalt dere dette?
Fotballgutt 1 & 2: ...
Jeg: Jaja. Dere får hilse ham fra meg hvis han er på stadion, da!

Jeg føler på meg at dette nye svaret kan bli en slager.