Supre dager

Et par ganger i året blir det arrangert såkalte ”superuker” på ICA. Disse ukene går ut på at det er førti prosent rabatt på enkelte varer fra mandag til lørdag, og kundene elsker det. De ansatte er ikke fullt så positive når en ny superuke står for døra. Faktisk tvert i mot. Bare ordet gjør at de fleste kassearbeidere som jobber på ICA får lyst til å legge seg i fosterstilling og bli hjemme til det hele er over. Å sitte i kassa under disse SUPRE dagene er nemlig litt av en utfordring. Selv hadde jeg den store glede av å jobbe på mandag, da vi hadde førti prosent avslag på alle frossenvarer fra Findus. Findusprodukter er generelt ganske dyre, og kundene nærmest kaster seg over fiskegrateng og gourmettorsk hvis disse varene kan fås for noen kroner mindre enn vanlig. Med andre ord: på mandag kjøpte ikke kundene én vare av hver sort. Heller ikke to. Neida – her ble det lasset tårn av Findusvarer opp på disken. En av kundene kjøpte faktisk 20 esker med God Gammeldags Fiskegrateng. Personlig blir jeg litt kvalm av slik hamstring, men den diskusjonen kan vi ta en annen gang. Det største problemet mitt som kassearbeider mandag kveld var nemlig dette:


Bildet er en skjermdump fra ICAs ukentlige kundeavis. Den røde rammen (som jeg har laget selv) uthever annonsens viktigste detalj. Rabatten skulle trekkes fra i kassa. Med andre ord hadde vi ikke skiftet ut noen av prislablene i frysedisken (tilbudet varte tross alt bare i én dag), og rabatten ble gjort automatisk i kassa. Imidlertid dukket ikke tilbudsprisen opp på den lille skjermen kundene får se. Det samlede beløpet kunden sparte på å kjøpe tilbudsvarer, sto bare på min kassaskjerm. Dermed kunne det se ut som kundene ikke fikk Findusvarer til rabattpris. Og tro meg – de aller fleste fulgte med på skjermen for å nyte synet av de lave prisene.

Jeg har full forståelse for at tilbudssystemet ikke var åpenbart for dem, ettersom de naturligvis ikke kunne se skjermen rabatten ble gjort på. Likevel går det an å spørre om noe er galt på en pen måte, gjerne med et vennlig ”unnskyld?” foran. Det gjorde flesteparten av kundene mine. Andre… uttrykte seg på alternativt vis.

Sur kunde #1: HALLO! Er det ikke tilbud på Findusvarer i dag?! Den fisken kan da umulig koste åtti kroner når jeg får femti prosent rabatt?!

Førti prosent rabatt, din gnom.
Jeg: Jo da, rabatt skal du få! Pengene trekkes fra i kassa, og den samlede sparesummen din vil stå nederst på kvitteringen.
Sur kunde #1: Jasså! Da vil jeg gjerne se den kvitteringen!


Jeg raste gjennom resten av kundens varer i full fart, og satte deretter en blyantstrek under pengesummen kunden hadde spart. Kunden studerte papirlappen i fem intense minutter. Innimellom gløttet han mistenksomt opp på meg som om jeg var tidenes svindler. Jeg ”ryddet” i kasseområdet imens. Heldigvis slo han seg til ro med rabatten han hadde fått, og forlot butikken i stillhet. Nye misfornøydheter var imidlertid ikke langt unna. 


Sur kunde #2: HVORFOR blir det ikke lavere pris når du slår inn Findusvarene?! Jeg trodde det var femti prosent rabatt på dem i dag?
 Jeg har rett til å få rabatt på disse varene!
Hvorfor sier alle at det er femti prosent rabatt? Det er jo FØRTI.
Jeg: Rabatten gjøres i kassa, og samles nederst på kvitteringen din. Foreløpig har du spart over 200 kroner!
Sur kunde #2: Hm, ja vel. Det er vel i orden. Men vent litt! Jeg trenger flere pakker fiskegrateng! Ikke God Gammeldags, men den andre typen vet du… hva heter den igjen…?
Jeg: Kystens fiskegrateng, kanskje?
Sur kunde #2: NEI! Det er ikke det den heter!
Jeg: Eh, OK. Beklager. Jeg vet egentlig ikke om noen andre typer enn Ky-
Sur kunde #2: Herregud. Jeg går og finner den selv.

Jeg glodde ut i lufta og følte meg som en uvitende butikkansatt mens kunden fant fiskegratengen sin. Han kom tilbake med… fem pakker Kystens fiskegrateng.

Sur kunde #2: Sånn! Det var den typen jeg skulle ha. Ser du?
Nøyaktig den varianten jeg foreslo i stad, med andre ord? 

Jeg: Kystens fiskegrateng, ja. M-m. Trenger du noen poser, eller?

Vel, vel. Jeg kom meg i hvert fall gjennom Superukas første dag uten varige mén. Imidlertid er jeg meget takknemlig for at jeg ikke skal jobbe denne helgen. På lørdag har vi nemlig tilbud på varer fra Den Stolte Hane:


Jeg har en ørliten følelse av at enkelte kunder kommer til å overse detaljen jeg har rammet inn her. Faktisk er det nesten fristende å stikke innom jobben i morgen, bare for å godte meg over de stakkars kollegaene mine. Neida. Månedens ansatt for mars (!!!!!) oppfører seg selvfølgelig ikke så ondskapsfullt.

God helg! Håper den blir SUPER.

:)

Men, men, hvor er ...

Kunder glemmer de rareste tingene i butikken. Det er de som glemmer igjen medlemskortene sine og de som glemmer tyggegummipakken som ligger helt nederst på bånden, men også de som glemmer den ene varen de har kjøpt. Eller de som glemmer igjen en en handlevogn full av betalte varer. Andre igjen, glemmer solbrillene sine.
Kunde, fresh dame 40-50: Hei, jeg glemte igjen solbrillene mine her forrige uke. Du har ikke fått dem inn vel?
Jeg: Jeg kan gå og sjekke i glemmekassen vår, et øyeblikk bare.
Jeg rusler inn på bakrommet, men ingen solbriller der.
Jeg: Beklager, ingen solbriller der.
Kunde: Folk altså, de er så tyvete! Kjeltringer alle sammen. Stjeler som ravner.
Indre-jeg: Eller så kan du passe bedre på tingene dine...
Hun betaler med kontanter og går.

Litt senere kommer hun tilbake igjen.
Kunde: Jeg glemte igjen vekselet mitt.
Jeg: Om det ikke ligger i skålen, så er det nok noen andre som har tatt det, dessverre.
Kunde: Det er så mange tyver her, altså! De stjeler alt de kommer over.

Moralen er: Pass på tingene dine.