Peanøttmannen

Det bør være ganske klart nå at det ikke er noe som heter "bare en melk" etter stengetid. Denne mannen skjønte det, men syntes at "bare en pose peanøtter" skulle gå fint.
Det er rimelig vanlig at en eller annen kunde finner det for godt å tasse rundt i butikken fem-ti minutter etter stengetid på leting etter den fineste pakken lettrømme eller (gud forby) øl. Det er sånn det er, og det må man leve med.
Men en dag, etter å ha vennlig, men bestemt geleidet ut den siste etterdilteren, slått inn alle pantelappene og vasket kjøttdisken en siste gang, ringte det på varedøra.
Rart, syns jeg og låseansvarlig, ettersom det ikke bare er feil tid for varelevering, men også feil dag. Vi ignorerte det, kanskje det var noen unger. Det ringte på igjen, en skikkelig masete "det brenner!"-plinging.
Vi åpner, fortsatt forvirrede, og finner en middelaldrende mann på andre siden. Han ser veldig sint ut. Har vi glemt å gi ham vekslepenger? Har vi låst datteren hans inni fryseren ved et uhell? Nei.

Mann: Har dere peanøtter?
Jeg: Ja, men vi er stengt.
Mann: Jeg må ha peanøtter.
Jeg: Sorry, da får du dra på 7/11, vi er stengt.
Mann: Men jeg vil ha peanøtter!
Jeg: Det var leit.

Dessverre er døren åpen nok til at han kan se inn på varerommet, der det selvsagt er peanøtter.

Mann: Jeg ser peanøtter der borte!
Jeg: Ja, vi har peanøtter. Men vi er stengt. Vi har stengt kassene. Klokka er halv ni.
Mann: Kom igjen, jeg gir deg en tjuings også gir du meg de nøttene.
Jeg: Sorry mac.

Til slutt ble jeg nødt til å smelle igjen døra. Han ringte på tre ganger til.

Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, takket være dere flotte lesere. I dag er det ny cup, her kan dere stemme (x 2)!