Minneverdige kunder, del 2: Fru Gjerrig

Vel, vel. Det skal neimen ikke være lett å skaffe seg en ny jobb! Har jeg sendt ut diverse søknader til ulike matkjeder, skrytt av meg selv til nye potensielle arbeidsgivere og lagt ut om hvor høyt jeg elsker butikklivet? Ja. Har dette resultert i noe annet enn "sucks to be you, lykke til videre"-mailer fra samtlige søknadssteder? Nei. Har stakkars Line blitt nødt til å krype til korset, snakke med sin tidligere sjef og trygle om å få sin gamle jobb tilbake?

...

Hun har nok det, ja. Ikke at jeg egentlig måtte trygle - sjefen min ble meget fornøyd da jeg spurte om jeg kunne komme tilbake - men likevel. Jeg bor ikke i nærheten av butikken lenger, og reiseveien blir lang og stressende midt i rushtida. Dessuten er det ganske flaut når kundene ser spørrende på meg og sier "men har ikke du sluttet, da?", og jeg må knise tåpelig og innrømme at jeg er tilbake fordi jeg ikke fant meg noe nytt.

MEN! Det finnes også lyspunkter i all denne elendigheten. For det første er ICA Nær historie, og vår lille butikk har nå blitt en fancypancy Rimi-sjappe. Billigere varer (kundene merker faktisk stor forskjell), flunkende nye hyller og cashguard. Og ekstreme åpningstider. Hvorfor stenge klokka ti når man kan stenge klokka elleve? Jeg bare spør, liksom!

Uansett - kundene er stort sett veldig fornøyde med den nye butikken. Som følge av de tydelige prisendringene har kundemassen økt, og det er mange nye fjes å se. Mange av disse nye fjesene synes det er en supergod idé å ta med seg barna sine på handletur (mer om dette i et senere innlegg), men ellers er det god stemning på jobb. Det er hyggelig å snakke med mine dypt savnede kolleger igjen, og jeg er alt i alt fornøyd med å være tilbake. (Enda mer fornøyd vil jeg nok være når jeg får lønn i november, men det er en annen sak).

Nå har jeg skrevet mye uinteressant. Dette innlegget skulle jo egentlig handle om Fru Gjerrig, som (dessverre) har begynt å vanke i butikken etter at vi ble Rimi. Fru Gjerrig handlet på ICA av og til, og da var hun alltid i skrekkelig dårlig humør. Hun brukte gjerne minst tre kvarter på å plukke med seg fem-seks varer, og ved en anledning ringte hun til vår konkurrent Prix for å spørre dem om hva de tok for en pakke vitaminer hun vurderte å kjøpe hos oss. Hun måtte jo selvfølgelig undersøke om Prix hadde en lavere pris på vitaminene! Telefonopprigningen ble gjennomført midt på gulvet i butikken, helt åpenlyst. Virker som en herlig kundetype, eller hva?

Man skulle jo tro at Fru Gjerrig er i bedre humør nå, med lavere priser og en nyoppusset butikk. Men neida.

En torsdag kveld er hun på plass. Hun ankommer i titida, med en halvfull Kiwipose i hånda. Antakelig har hun vært hos Kiwi først, og nå går hun hit for å fullføre billigvare-touren sin. Hun bruker, som vanlig, umenneskelig lang tid på bestemme seg for hvilke varer hun skal ha. Alle prislablene blir studert i detalj. Etter å ha brukt minst ti minutter borte ved avisene, hvor både Dagbladet og VG skumleses, går hun bort til frysedisken og myser ned i den.

Fru Gjerrig: DU!
Jeg: Eh, heisann. Ja?
Fru Gjerrig: Jeg lurer på hva denne her koster!
Hun holder opp en eske med frosne konfektbiter.
Jeg: Jeg har dessverre ikke prisen i hodet, men jeg kan sjekke den i kassa hvis du vil!

Fru Gjerrig stønner oppgitt og går de fem superlange skrittene bort til meg. Jeg undersøker prisen på iskonfekten og forteller henne hva den koster.

Fru Gjerrig: Uffameg, så utrolig dyrt! Hvor mange biter er det i den pakken, da? Hm, 9 stykker ja. Det blir jo veldig mye penger per bit, da! Ærlig talt!

Jeg holder klokelig kjeft mens Fru Gjerrig står og diskuterer det mulige konfektkjøpet med seg selv.

Fru Gjerrig: Jeg får vel ta den, ta!

Hun lemper de få varene sine opp på disken. En pantelapp har hun også med seg. Jeg scanner den inn og legger den i lomma, slik jeg pleier å gjøre. Deretter slår jeg inn resten av varene. Fru Gjerrig surmuler når jeg forteller henne totalsummen, men rekker meg en tohundrelapp. Vekslepengene kommer strømmende ut av maskinen (cashguard, vet dere!), og jeg gir henne kvitteringen på eget initiativ. Fru Gjerrig snapper den til seg og nileser den, fortsatt stående rett foran kassa. Etter en liten stund kommer det en annen kunde, og hun blir nødt til å flytte seg ned til varene sine. Hun har ikke begynt å legge dem i posen sin ennå. Så kikker hun plutselig opp og ser olmt på meg.

Fru Gjerrig: Hallo! Jeg tror du har slått inn noe feil her! Den konfektesken kostet da ikke så mye?
Det går ikke an å "slå inn noe feil", din grinebiter.
Jeg: Jaha? Jeg kan sjekke prisen i kassa på nytt hvis du vil?

Fru Gjerrig rekker meg konfektesken og ser på meg med et fryktelig mistenksomt blikk. Jeg scanner konfekten på nytt, som (ikke overraskende) koster nøyaktig det samme som den gjorde forrige gang jeg slo den inn. Fru Gjerrig kikker på kvitteringen sin.

Fru Gjerrig: Hm... ja, det stemmer vel. Det får gå for denne gang.
"Får gå for denne gang"?!

Deretter stiller hun seg nederst i kassa igjen, fortsatt med kvitteringen most inntil ansiktet. Her skal det visst kontrolleres til det kjedsommelige. Innimellom kikker hun opp på meg, stadig like mistenksomt. Det er tydelig at hun tror jeg er en ond forbryter som er ute etter å stjele alle pengene hennes. Jeg synes den intense overvåkingen begynner å bli en smule ekkel, og ettersom det ikke er noen andre kunder i nærheten begynner jeg å bevege meg ut av kassa.

Fru Gjerrig: Vent nå litt!
Hva er det nå da?!
Jeg: Ja?
Fru Gjerrig: Den pantelappen jeg ga til deg... kan jeg få ta en ekstra titt på den? Hvis du har den i nærheten?
Herregud, tror hun faktisk at jeg har snytt henne for de usle pantepengene?

Jeg setter meg tilbake i kassa, drar fram alle pantelappene fra bukselomma og finner Fru Gjerrigs blant de øverste. Jeg rekker den til henne.

Jeg: Her! Vær så god!

Fru Gjerrig kikker på pantelappen. Kikker på kvitteringen sin. Kikker stygt på meg. Kikker tilbake på pantelappen. Kikker tilbake på meg. Kikker på kvitteringen atter en gang. Kikker på meg igjen. Så sukker hun.

Fru Gjerrig: OK, det er vel greit da!

Hun rekker meg pantelappen, som jeg smetter ned i lomma før jeg nærmest sprinter ut av kassa og gjemmer meg i fruktområdet. Her sitter jeg halvveis på huk fram til Fru Gjerrig har forlatt butikken. For hun går faktisk til slutt, etter enda noen minutters kvitteringsstirring. Jeg lusker fram fra skjulestedet mitt. Litt seinere kommer kollegaen min bort til meg og lurer på hvorfor jeg vandrer rundt i butikken og vrir meg i hendene.

Jeg: Senvirkninger! Hun gjerrige dama var nettopp innom!
Kollega: Hahaha, jeg skjønner hva du mener. I forrige uke var hun her i over en time, jeg trodde aldri hun skulle gå sin vei.


For noen dager siden var Fru Gjerrig innom igjen. Da tillot hun seg å "handle" (dvs. studere kvitteringen) fram til ti over elleve, slik at vi ikke fikk stengt butikken før kvart over. For å si det sånn - Fru Gjerrig er min nye favorittkunde. Seriøst ass.