Min Kamp

Det er veldig, veldig lenge siden jeg publiserte forrige innlegg. Jeg har fått med meg at mange av de såkalte "toppbloggerne" her til lands unner seg en aldri så liten "bloggpause" nå og da. Slike pauser varer neppe lenger enn to-tre dager, ettersom superbloggerne tross alt tjener penger på å holde herlighetene i live.

Min "bloggpause" har vart i nøyaktig fem måneder. Det har sin forklaring.

En eller annen gang i sommer, jeg vet ikke helt når, begynte jeg å hate jobben min. En liten spire av misnøye hadde plutselig vokst til en diger, stikkende kaktus. Jeg var drittlei. Drittlei av kundene, drittlei av å sitte i kassa, drittlei av den ulende panteautomaten og den iskalde melkekjøla. Jeg sluttet å være hyggelig mot kundene, jeg sluttet å bry meg om hvordan butikken så ut. Jeg ga blanke i hele denne bloggen også. Det skjedde jo aldri noe spennende på jobb uansett.

Hyggelige og blide Rimi-Line var som sunket i jorden. I stedet var det en mørkhåret og ekstra surgeipet versjon av Siv Jensen som satt i kassa. "Har det vært en lang dag, eller?", sa en smilende tirsdagskunde til det miserable trynet mitt. Vakta mi hadde startet for nøyaktig fem minutter siden. Natten i forveien hadde jeg ligget våken og grudd meg til arbeidsøkta som ventet på meg dagen etter. En diger orm av misnøye og hat lå og buktet seg i magen min. Jeg begynte å fantasere om en hverdag uten Rimi. Kanskje jeg kunne skaffe meg en jobb hvor jeg fikk gjøre noe gøy? Kanskje noe studierelevant, til og med? Tenk om jeg kunne få betalt for å skrive!

Langt inne i min egen fantasi leverte jeg oppsigelsen i august. Jeg markerte min aller siste arbeidsdag i kalenderen - "Ferdig på Rimi FOR GODT!" - og telte timene til jeg kunne forlate butikken uten å vende tilbake.

*

Det var en enorm lettelse å slenge uniformen i vaskemaskina, vel vitende om at jeg aldri igjen skulle ta den på meg. Det var uhorvelig deilig å våkne av meg selv hver eneste lørdag, i stedet for å slite meg opp klokka halv seks annenhver uke. Det var behagelig å legge seg mandag kveld, vel vitende om at slemme-Rimi ikke ventet på meg dagen etter. Jeg hadde fri. Fri, fri, fri. FRI.

Det er forbanna kjedelig å ha fri. Det er særdeles lite lønnsomt å ha fri. Da jeg mottok min siste lønning fra Rimi forsto jeg at det kom til å bli en knipen høst. Med mindre jeg fant meg en ny jobb, da. Og selvfølgelig skulle jeg finne meg en ny jobb! Null problem!

For å gjøre en lang og traurig historie kort - jeg har ikke fått meg noen ny jobb. Det er faktisk ikke så enkelt som man skulle tro. Uttrykket "fattig student" har definitivt fått en ny betydning for meg. For å si det på en pen og pyntelig måte; jeg er lutfattig. Og jeg er ufattelig lei av å sitte hjemme og glo i veggen. Dessuten - når man gang på gang får avslag på jobbsøknader man har arbeidet lenge med, er det ikke så lett å holde motivasjonen oppe.

En onsdagskveld jeg satt foran TV-en og følte meg mislykket, dukket en viss reklamefilm opp på skjermen. Reklamen for den nye og "nyttige" telefonappen Rimi Pluss, som ble lansert for en liten måned siden. Jeg har selvfølgelig lastet ned denne appen for lenge siden og synes ærlig talt den er temmelig ubrukelig, men likevel fikk synet av reklamefilmen meg til å bli varm om hjertet. (Filmen kan sees her for de spesielt interesserte).

Resten av reklamepausen ble jeg sittende og tenke. Jeg innså at jeg, mot alle odds, faktisk savnet Rimi-livet. Jeg savnet den gigantiske uniformbuksa og den lefsete, lyseblå fleecegenseren. Jeg savnet kundene, melkekjøla, rydding i butikkhyllene og - ja, faktisk - den mindre trivelige panteautomaten. Hvorfor hadde jeg funnet på noe så tåpelig som å forlate den trygge og fine arbeidsplassen min? Resolutt tok jeg opp mobiltelefonen, slo nummeret til min tidligere sjef og tryglet ham om lov til å komme tilbake. Heldigvis var han ikke vond å be. Nå er jeg tilbake i kassa, tilbake der jeg hører hjemme - et hjem jeg aldri skal forlate igjen.

(Rask oversettelse av de to klisjéfylte avsnittene ovenfor: Jeg er jævlig blakk. Klarer ikke å skaffe meg noen ny jobb, til tross for iherdig innsats. Har spurt eks-sjefen min om jeg får lov til å jobbe litt i jula. Det sa han ja til. Torsdag i forrige uke kickstartet jeg julesesongen med seks timer i kassa. Det var ganske hyggelig. Faktisk. Særlig når jeg kan lene meg tilbake og tenke på at jeg tjener penger på å sitte der).

Med andre ord er bloggen vekket til live, og denne gangen har skribenten friskt mot. Snart ringer julen inn, og én ting er sikkert og visst - det blir ingen jul uten sure, grinete og vrange kunder.

Det er nesten så jeg gleder meg.