Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

tirsdag 22. september 2009

Bad hair day

Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, er jeg en ganske klumsete person. Særlig på jobb. For et par uker siden presterte jeg å knuse to glass med barnemat og ett egg i løpet av én vakt. Dessuten festet en ustekt, eggpenslet bolle seg til veggen (!) da jeg skjøv et fullt bakebrett inn på bolletralla. Å dytte brettet inn på tralla med full kraft var visst ingen god idé. (Den hoppende bolla lagde forøvrig et lekkert eggmerke på veggen som jeg ikke klarte å få vekk. Ups.)

Uansett - knusing, mosing og søling er en… hyggelig del av hverdagen på Ica. Under min kveldsvakt i går klarte jeg imidlertid å havne i tidenes festligste situasjon. Ordet "klumsete" har nå fått en helt ny betydning. Dere kan gjerne le av meg hvis dere føler for det.

Når det blir lang kø, bruker jeg en slags telefonlignende dings til å rope på en kasse til. Denne saken ligger nedenfor kasseapparatet, og jeg må bøye meg for å kunne snakke inn i den. I går klarte jeg å bøye meg litt for langt ned da jeg ytret mitt ønske om en ny kasse. Håret mitt festet seg dermed til det rullende varebåndet, noe som resulterte i at hodet mitt brutalt ble dratt ned. Jeg rakk ikke å stoppe båndet før det var for seint. Så da lå jeg der, da. Med hodet most inn i rullebåndet. Jeg satt faktisk bom fast. Av åpenbare årsaker fikk jeg ikke sjansen til å studere situasjonen utenfra, men jeg kan tenke meg at opptrinnet så usannsynlig teit ut. Det er liksom ikke vanlig å ligge med kinnet presset ned i rullebåndet.

Kunde 1: Eh. Går det bra med deg, eller?
Jeg: Egentlig ikke!

Jeg prøver å dra håret opp av rullebåndsprekken, noe som ikke gir meg andre resultater enn ekle ”nå-revner-håret”-lyder. Jeg har dreads, og håret mitt har kostet meg både penger og smerte de siste to årene. Skrekkslagen ser jeg for meg at man blir nødt til å klippe av mine elskede pølselokker for å få meg løs.

Jeg (en smule preget av klippe-tanken): Hjelp!
Kunde 1: Går det ikke an å rulle båndet andre veien? Det finnes vel en knapp man kan trykke på?
Jeg: Nei, det gjør det nok ikke.

I min fortvilelse forsøker jeg å rope på hjelp i telefongreia, men den intense nærkontakten med båndet gjør dette vanskelig. Jeg klarer ikke å bevege hodet i det hele tatt.

Kunde 2: Hva er det som skjer foran der?
Kunde 1: Det er visst håret hennes som sitter fast i rullebåndet!
Kunde 3: Sitter hun fast i rullebåndet?!

En av mine kolleger kommer for å åpne en ny kasse. Køen hos meg begynner å bli faretruende lang nå.

Kunde 1: Jeg tror du må hjelpe henne litt! Hun sitter fast!
Kollega (får øye på meg): HAHAHAHAHA!
Jeg: Dette er ikke morsomt! Jeg kommer faktisk ikke løs!

Stadig flere kunder blander seg inn den dramatiske hårhendelsen, og jeg begynner å bli både desperat og pinlig berørt. Plutselig rykker det i båndet, og jeg kan trekke hodet opp. Kunde 1 har greid å dra båndet motsatt vei.

Jeg: Oj! Takk!
Kunde 1: Ja, jeg måtte jo gjøre noe her! Det der kunne vært skikkelig farlig. Tenk om det var skjerfet ditt som satte seg fast! Da kunne du ha blitt kvalt!
Jaja, whatever. Bare håret mitt ikke blir ødelagt, er jeg fornøyd.
Jeg (som nå har et visst behov for å prate om noe annet): Ja, det båndet der skal ikke undervurderes. Du skulle ha fire poser, ikke sant?

Ja, ja. Det endte jo godt. Men jeg har en ørliten følelse av at samtlige kunder i køen sprinta hjem til familien sin for å fortelle om den gærne kassedama som satte seg fast i rullebåndet. Neste gang jeg jobber skal jeg definitivt sette opp håret.


PS! Takk for kommentarer! Keep 'em comin'!

21 kommentarer:

  1. HAHA! Jeg får vondt i magen! Herregud, skulle ønske jeg var der.

    SvarSlett
  2. Heeregud! Kan ikke tro det! :)

    SvarSlett
  3. (herregud - ble litt for ivrig)

    SvarSlett
  4. hahaha! hahahaha! jeg bør virkelig begynne å gå på butikken...

    SvarSlett
  5. Priceless. Skulle ønske han på Remaen min gjorde noen sånne ting av og til.

    Men dette har jeg lurt på:
    Jeg handler på den samme Remaen iallfall et par ganger i uken, og jeg er helt sikker på at han ene fyren som jobber heltid der, kjenner meg igjen. Det begynner å bli litt rart, for vi er jo enige om at jeg skal ha en pose mindre enn det man skulle tro (stoooor veske), betale med kort og bare ha kvittering ca 1 av 7 ganger. Burde jeg hilse mer hjertelig på ham enn de andre siden vi er litt buddies? Eller skal jeg late som jeg ikke kjenner ham igjen?

    (han er ikke kjekk)

    SvarSlett
  6. Sjansen for at han kjenner deg igjen er minimal. Om du ikke er veldig spesiell, dvs skriker/slår ham, husker han deg nesten garantert ikke. Men om du begynner å hilse hjertlig på ham, han det jo være han gidder bryet med å spørre om du skal ha en pose mindre. Jeg spør alle om medlemskort uansett, fordi jeg tenker at de kanskje har skaffet det siden sist. Kanskje han tror at du har full veske en dag.

    SvarSlett
  7. Hahahhaahahhaahahahahahah

    SvarSlett
  8. hahahhaha. jeg dør.

    SvarSlett
  9. Huff, så pinleg! Bra det endte godt då i alle fall. :)

    SvarSlett
  10. Ahahahaha, åh gud, jeg ler! En fantastisk historie, skulle nesten ønske jeg hadde opplevd noe lignende i min rema-karriere. Bare som vitne, altså.

    Fantastisk blogg!

    *le videre*

    SvarSlett
  11. Dette er det morsomste jeg har lest på lenge! Fikk anbefalt denne siden hvis jeg savnet å ha latterkrampe, og jaggu fikk jeg ikke det gitt!! =)

    SvarSlett
  12. Helt fantastisk! Wow, det må ha sett utrolig bra ut. Men føler med deg; er ikke alltid like greit å være kassedame.

    SvarSlett
  13. Hahahah! Jeg ler så jeg griner, dette er det desidert morsomste innlegget jeg har lest på lang tid!

    SvarSlett
  14. har fått to stykker som har sendt link til bloggen deres, og lest et blogginnlegg om den også!
    jeg tror jeg faktisk digger dere før jeg har rukket å følge dere særlig lenge!
    :)

    SvarSlett
  15. Fikk seriøst latterkrampe av dette. Jeg og samboern lo så vi vrei oss i sofaen her nå og det tok sin tid før jeg kom meg gjennom det, for det kom jo bare hysteriske latterutbrudd.

    Veldig bra blogg!!

    SvarSlett
  16. jeg må bare takke deg for dette fantastiske inlegget! dagen min ble mye bedre:-)

    SvarSlett
  17. Erhm.. HAHAHAHA! Jeg dævver helt! Er kliss ny leser og har begynt å jobbe meg systematisk gjennom innleggene. Jeg får jo ALDRI lagt meg. Takk FOR det...

    SvarSlett
  18. Tisser på meg!! Fantastisk komitragisk:)
    Been there, done that, nesten hvertfall...
    Følte meg fin og fjong da jeg hadde på meg noen nyinnkjøpte øredobber (sånne lange, tynne "tråder" du bare kjører gjennom øret, typ:p).
    Bøyde meg ned mot gulvet for å plukke opp posen med sjysaus som tidligere ble plassert på toppen av varepyramiden på disken.
    Vips ble øredobben dratt med rundt med rullebåndet. Panisk, reagerer jeg med å rykke imot. Bad idea! Som spaghetti som spreller idet du slurper den i deg, forsvant øredobben utav øret. Blodet renner, kunder stirrer, kollegaer ruller på gulvet.
    Klassisk...:p

    SvarSlett
  19. Utrolig bra blogg! Digger dere :)

    SvarSlett