Ring meg når du skal til stranda

I sommer jobbet jeg en god del. Noe annet ville vært ganske tåpelig, ettersom jeg befant meg i Oslo stort sett hele sommeren. I fellesferien gikk timene på Ica imidlertid begredelig sakte, og mye av dødtida ble brukt til å lese aviser og ukeblader i kassa - vel vitende om at et av butikkens overvåkningskameraer stirret på meg. (Dette kameraet lagde jeg også grimaser og peacetegn til når jeg gikk tom for lesestoff, men det er en annen historie).

Uansett; selv om det var få kunder i butikken og ekstremt lite å gjøre - for eksempel ryddet jeg perfeksjonistisk i bindhylla 150 ganger - var det slett ikke grusomt å være på jobb. For sommeren 2009 var vel strengt tatt ikke mye å skryte av rent værmessig. Nesten samtlige av mine jobbvakter var preget av piskende regn mot vinduene, så jeg gikk ikke akkurat glipp av noe ved å være på Ica. (Bortsett fra å sjekke facebook, så klart).

Men en lørdag i begynnelsen i august var plutselig finværet på besøk. Jeg hadde tidligvakt, og trasket dermed til jobb litt før halv åtte. Da butikken åpnet klokka ni hadde jeg svært lite mynter i kassa, og brukte mye tid (og krefter!) på å lure veksel ut av kundene. Denne lørdagen fantes det nemlig ikke ekstra veksel på bakrommet heller. Rundt klokka tolv hadde jeg endelig klart å skaffe meg et akseptabelt antall mynter og små sedler i kassa. Min salige glede skulle imidlertid ikke vare lenge.

Bråkjekk type: Jah... jeg vil ha ut 350 kroner, jeg. Eller, vent litt - 550 kroner. Og de femti kronene skal jeg ha i tre tikroninger og to tjuekroner.
Nok en kunde som spør pent. Nå forsvinner myntene mine også, gitt.

Jeg rakte mannen (som forøvrig hadde på seg noen ekstremt grelle solbriller) de fem myntene og en 500-lapp.

Bråkjekk type: Nei, vent litt du! Jeg skal ikke ha noen stor seddel! Jeg vil ha tre hundrelapper og én tohundrelapp!
Jeg: Eh... jeg har egentlig veldig få sedler i kassa nå, men... -
Bråkjekk type: Det er ikke mitt problem! Jeg så at du hadde noen sedler oppi der!
Det er faktisk alle sedlene jeg har, din fjomp! Når alle betaler med kort og samtidig forlanger å ta ut penger, forsvinner vekslepengene etterhvert! Uansett er ikke dette en jævla bank.
Jeg (bittelitt irritert i stemmen): Javel.

Den fæle fyren slengte pengene i lommeboka og begynte å pakke sammen varene sine. Jeg stirret sørgmodig ned i den vekseltomme kassa mi. I hodet mitt ble kunden presset sakte gjennom en kjøttkvern.

Bråkjekk type: Du skal ikke være med på stranda, da?
Jeg: Hæ?
Bråkjekk type (helt seriøs!): Du har ikke lyst til å være med en tur på stranda?
Jeg: Øh... nei, jeg må nok være her noen timer til.
Bråkjekk type: Synd!

Så forsvant han ut av butikken. En annen varepakkende kunde, som sto ved siden av vekseltyven, begynte å le. Jeg (som antakelig så ut som tidenes spørsmålstegn), fniste også litt.

Per dags dato er dette den særeste opplevelsen jeg har hatt i løpet av min fortryllende karriere på Ica. Strandfyren har ikke dukket opp flere ganger. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg synes det er trist eller ikke.