Forandringer som ikke frydet

Da jeg kom på jobb mandag kveld, fikk jeg (nesten) mitt livs sjokk. I løpet av helgen hadde nemlig sjefene mine endret på store deler av butikken. Både hyller og varer hadde fått nye plasser, og hele lokalet virket større. Likevel klarte jeg ikke helt å sette pris på denne forandringen. For er det noe jeg ikke takler, så er det nettopp forandringer. Helt siden jeg var liten har jeg vært veldig avhengig av å ha rutine i hverdagen, og jeg liker ikke at folk endrer på ting uten å si i fra til meg. De første ti minuttene på jobb ble derfor brukt til å sukke og stønne over butikkens nye utseende. Frokostblandingen hadde fått en helt ny plass! Eggene og juicen også! Hvordan skulle jeg forholde meg til dette?!

Jeg var i middelmådig humør da jeg satte meg i kassa. Tror dere ikke det var noe galt der også? JODA. Den nederste delen av rullebåndet fungerte ikke! Ergo ble jeg nødt til å dytte alle varene ned til kundene med de ekstremt korte armene mine! All denne elendigheten gjorde meg så deprimert at jeg gikk for å rydde i Sørlandschipsen.

Da jeg litt seinere sto på en kasse og stappet varer inn på topphylla - fortsatt med sinnatanker i hodet - ropte en mann på meg borte fra frukta.

Mann: Hallo! Har dere kalkun?
Jeg: Jeg tror da det! Men den er i så fall frossen.
Mann: Øh... akkurat dét skjønner jeg jo.

Butikkens skumle forandringer påvirket åpenbart hjernen min også.

Nok om det. Snart er det jul! Jeg skal jobbe 20., 21., 23. og 24. desember. Gleder meg stort, altså! Julekunder er alltid så hyggelige. Jeg håper alle har tent adventslys disse ukene? Det er jo så lett å glemme! Enda godt at Icas kundeavis har minnet oss på dette hver eneste uke. Ellers hadde vi garantert glemt vekk hele greia, ikke sant?



På mandag var vi selvfølgelig utsolgt for masse julegreier. Rød saus, melis og bakepapir var blitt revet vekk fra hyllene i løpet av helgen. "Å NEI! Hva skal jeg gjøre nå?!", hylte en kunde da jeg fortalte henne at vi var tomme for bakepapir. (Jeg foreslo at hun kunne gå til en annen butikk).

Ja, også NonStop da. NonStop er en diger hit akkurat nå.

NonStop-dame (holder opp en NonStop-pose): Er dette den siste dere har, eller?
Jeg: Ja, det ser visst sånn ut. Men jeg kan se på bakrommet hvis du vil, vi har en del varer der inne!
NonStop-dame: Ja, det hadde vært fint.

Da jeg kom tilbake fra lageret (hvor det forøvrig ikke var NonStop å finne), oppdaget jeg at NonStop-damen hadde tatt saken i egne hender. Hun sto nemlig der og rotet på topphyllene! Ingen normale mennesker rekker opp til den hylla (jeg trenger to kasser), så kunden sto på tærne og "lette" etter NonStop-esker med fingrene. Flere esker var dessuten pælma på gulvet. Til min forferdelse så jeg at hun hadde klart å velte en åpnet pappboks med Läkerol også. De små pastilleskene lå strødd utover to hyller.

Jeg: Eh... jeg fant ikke NonStop på lageret. Og jeg tror ærlig talt ikke det er noe der oppe heller. Men det går kanskje greit å bruke NonStop med melkesjokolade? For det har vi!
NonStop-dame (snurt): Nei! Det blir ikke det samme! Jeg må ha den originale NonStop-typen!

Etter å ha slått inn NonStop-posen hennes, spurte jeg om hun ville ha kvitteringen.

NonStop-dame: Javel! Jeg får vel ta den, da!
Jeg (prøver å være munter): Hehe, du må jo ikke. Helt frivillig!
NonStop-dame: HØH! Jeg fikk jo ingen pose, en gang!
Trenger du egentlig bærepose når alt du kjøper er én jævla NonStop-pose?
Jeg: Altså... du kan godt få en! Jeg glemte å spørre deg om det, beklager.

Kunden svarte ikke, bare glodde dumt på meg og trampet ut døra. Jeg gikk for å rydde i rotet hun hadde stelt i stand. Jeg brukte faktisk ti minutter på å få topphylla fin igjen.

Nei og nei, nå ble det mye deprimerende lesestoff her gitt! Jeg avslutter derfor med et bilde av tehylla, som er et av mine faste ryddeobjekter når jeg er på jobb. Har dere noen gang sett en vakrere butikkhylle? Jeg tviler! Det er jo en grunn til at jeg tok bilde av den!