De små hærverkerne

Long time, no see. Jeg har ingen jobb lenger. Det er litt deilig og litt trist. Mest deilig, det skal jeg innrømme. Etter nesten fire år som butikkmedarbeider er det greit med en pause. På den annen side er det ikke spesielt lønnsomt å være arbeidsløs, og jeg har allerede startet jakten etter noe nytt. Eller, jeg skal starte. Jeg må bare nyte friheten en ørliten stund til. Uansett kommer jeg garantert til å bli ansatt i en ny matvarekjede når den tid kommer, så det er bare å glede seg! Jeg gleder meg i hvert fall... supermye.

En av de tingene jeg absolutt ikke savner med butikklivet, er barn. Dere som har lest denne bloggen en stund, har muligens fått med dere at jeg ikke akkurat er så begeistret for slike fysaker. Snarere tvert i mot, faktisk. Dere kan si hva dere vil om hvor fantastisk søte, yndige, kosete og snuskeluskete unger kan være, men jeg er altså ikke enig. Punktum. Som kasseansatt møter man nemlig en haug med drittunger, og dette innlegget er viet til noen av dem. De små hærverkerne.

Det er en vanlig fredag kveld i begynnelsen av juni. Rushet er over for flere timer siden, og jeg tusler fraværende rundt i godteavdelingen (som er nærmest kassa) og rydder i hyllene. Plutselig oppdager jeg noe særdeles oppsiktsvekkende. Det ligger en brukket Smilrull i hylla! Knekt tvers over! Masse sjokolade ligger strødd utover alle de andre rullene. Kollegaen min kommer tilfeldigvis forbi, og jeg viser ham funnet mitt.

Kollega: Ojsann. Herregud, hvem er det som gidder å drive på sånn? Sikkert noen ungdommer.
Jeg: Ja. Eller noen barn...

I løpet av kvelden gjør flere jeg oppdagelser - utallige sjokoladeruller i hyllene ser slik ut:


Her er det åpenbart noen som er ute etter å ødelegge sjokoladene våre. Eller halvveis ødelegge dem. Vi som jobber i butikk vet godt at kunder ikke rører varer som ser bittelitt herpa ut, så disse varene ligger alltid igjen i hylla i en evighet og går til slutt ut på dato. (Hvis dette gjelder sjokolade eller noe annet godt, hender det av og til at vi legger det på personalrommet og spiser det selv. Men det er litt hemmelig, og dessuten ikke poenget i denne historien).

Lørdag morgen: Detektiv Line sitter og speider i kassa. Til å begynne med er det bare gamle damer på besøk, og jeg mistenker egentlig ikke dem for å ødelegge sjokoladeruller. Faktisk detter jeg litt ut av etterforskerrollen min noen timer, men er raskt tilbake igjen idet jeg blir oppmerksom på tre små guttekrek som spankulerer mot godterihyllene. De har på seg fotballdrakter, og jeg mistenker dem øyeblikkelig for å være venner av min slaskete lillebror. Jeg regner altså med at vennene hans ikke er noe særlig bedre. Den ene gutten i trekløveret kjenner jeg igjen, han har besøkt butikken mange ganger tidligere. Ved flere anledninger har han forsøkt å få varer gratis ved hjelp av frekke kommentarer, uten å lykkes. Jeg har dessverre ikke mulighet til å gi kunder gratisvarer helt uten videre, og særlig ikke til barn.

Uansett - guttene går mot sjokoladen. Jeg ekspederer en annen kunde for øyeblikket, og strekker halsen så langt jeg kan for å følge med på guttene samtidig. Multitasking er en av mine (få) spesialiteter. Kunden kikker selvfølgelig dumt på meg der jeg sitter som en sjiraff. Jeg slår inn varene i rekordfart for å bli kvitt utsiktshindringen fortest mulig, og idet kjøpet gjennomføres ser jeg tydelig at den ene drittgutten griper tak i en sjokoladerull og bender den hardt fram og tilbake. AHA!

Jeg kaster meg dramatisk ut av kassa og sprinter bort til guttene.

Jeg: Hva er det du driver med, egentlig?!
Gutt #1: Hæ?
Jeg: Jeg så at du bøyde på den sjokoladerullen! Og i går fant vi en brukket Smil i hylla! Dere er klar over at dette kan kalles hærverk?

Hva gjør barn når de blir tatt på fersken, mon tro? Legger de seg flate, unnskylder seg og gråter en skvett for syns skyld? Vel, det gjorde i hvert fall ikke disse ungene. De skyldte på hverandre i stedet.

Gutt #1: Hallo, det er ikke bare jeg som har gjort dette! Han der har også gjort det!
Gutt #2: Det har jeg vel ikke, det har jeg vel ikke! Seriøst, jeg har ikke gjort noenting!
Gutt #3: Jeg gjorde det bare litt, det er han som har gjort mest!

Så der står de, da. Og peker på hverandre mens de skriker uforståelig. Jeg gir opp.

Jeg: Vet dere hva, det er totalt uinteressant for meg hvem av dere som har gjort det ene og det andre. Men jeg kommer til å informere sjefen min om det som har skjedd, og nå vil jeg at dere skal gå.

Gutt #1 (den frekkasen): Hallo, du kan jo ikke bare kaste oss ut da!
Jeg: Selvfølgelig kan jeg kaste dere ut! Dere ødelegger varene våre! Skal jeg rope på sjefen min med én gang, kanskje?

Guttene piler ut døra. De kan jo ikke vite at sjefen min nesten aldri er tilstede på lørdager. Kollegaen min får derimot gleden av å høre hele historien i detalj når han slentrer forbi kassa litt seinere - og han ler godt av meg der jeg sitter og vifter engasjert med armene mens jeg forteller. Det er vel lov til å være litt stolt når man har kastet ut slike fæle drittunger? Det synes i hvert fall jeg. Amen.