Gjesteoppteden: Et hes(t)lig besøk

Dere klager på at det ikke skjer noe her, og det er forståelig. På den annen side er det vanskelig å skrive et godt innlegg når man ikke har noe spesielt å skrive om. Kundene mine har vist seg fra sin beste side i det siste, nemlig. "Heldigvis" varer slike perioder aldri lenge, så ta det med ro - ganske snart kommer det nok et nytt og frustrert innlegg fra undertegnede. I mellomtida kan dere kose dere med et gjesteinnlegg fra Ann Kristin:


Jeg jobbet i en nærbutikk i et finere villastrøk i Oslo, der det var mye grøntarealer og en rideskole i nærheten. Det var sommer og fint vær, det hadde vært en bra dag på jobb og ettermiddagsrushet var endelig over. Alle kunder var hjemme og grillet middag, og det var nesten bare ansatte igjen i butikken. Jeg jobbet på gulvet sammen med en ung ekstrahjelp. Hun ryddet i drikkevarer i nærheten av inngangen, mens jeg ryddet brødhyllen lengst inn i butikken. Plutselig kommer hun springende mot meg.

Ekstrahjelp: AK! AAAK! Du MÅ komme! Det er en hest inni butikken!
Hæ?
Jeg: En HEST?!
Det må jo bare være en dårlig spøk, det går ikke akkurat hester løst her oppe. En katt eller hund iblant, javisst, men en HEST?!
Jeg: Kødder du med meg, eller?
Hun må jo kødde, det er sikkert bare noen som har parkert en stor hund ved inngangen...
Ekstrahjelp: Nei, jeg kødder ikke!

Vi småspringer mot inngangen, og da mener jeg ikke inngangsdøra, men inne i butikken, og jeg tror øynene skal trille ut for der står det så absolutt en HEST! En Shetlandsponni med sal og grime, fint leid av to småjenter på omtrent 12 år.

Jeg (lettere sjokkert): Unnskyld, men dere kan ikke ta med en HEST inn i butikken!

Jeg titter nervøst mot inngangen. Det hadde jo vært typisk om næringsmiddeltilsynet tok seg en tur innom akkurat nå!

Hestejente (nølende): Neheeei... hvorfor ikke det da?
Greit at du er tolv år, men HALLOOO!
Jeg: Du, folk får ikke ta med HUNDER inn i en butikk en gang. Hva i all verden gjør at du tror dere kan ta med en HEST!? Nå skal dere ta den ut igjen MED ÉN GANG!

Heldigvis hadde ikke jentene kommet seg langt inn i butikken, bare rett innenfor, og i mitt hode spilte seg en skrekkfilm der hesten fikk panikk og sprang som et villdyr rundt i butikken og raserte alt den kom over - for til slutt å stoppe ved frukten og gnafse og gomle i seg epler og pærer. Og deretter legge en skikkelig hesteruke midt på gulvet...

Tilbake til virkeligheten: Mens jentene geleidet hesten ut igjen, forklarte jeg dem klart og tydelig hvorfor man ikke tar med hester inn i butikken. De bandt dyret på utsiden og gikk selv inn igjen og kjøpte det de skulle ha. Vi ansatte ble ganske lattermilde av det hele - det gikk jo faktisk bra til slutt. En sann historie som har blitt en gjenganger i festlige lag!


Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Grumpy old men

Dette innlegget er ikke av den mannefiendtlige sorten, selv om tittelen muligens kan hinte til noe slikt. De fleste menn som handler hos meg er både hyggelige og blide, så jeg har i grunnen svært lite å klage på! Men det finnes jo alltid unntak, og disse unntakene er som regel svært lite koselige. Dagens innlegg er dedikert til to småkjipe fyrer, heretter kalt Herr Skrik og Herr Skrål.

Jeg får gleden av å ekspedere Herr Skrik en mandag ettermiddag. Kundene er åpenbart sultne og slitne og vil hjem til middag, for her handles det inn tacolefser og potetmos til den store gullmedalje. Køen er lang. Herr Skrik befinner seg i kunderekka, men synes åpenbart det er unødvendig å bruke tid på denslags akkurat denne mandagen. Han forsøker å brøyte seg fram.

Herr Skrik: Hallo! Jeg skal bare ha en lighter, du kan vel ekspedere meg nå? Det tar to sekunder! Sikkert greit for hun her!

Herr Skrik peker på damen foran ham i køen, som har en ganske stor topp på handlekurven sin. Hun nikker forfjamset.

Jeg (som akkurat har begynt å slå inn varene til en annen storhandler): Eh, beklager. Du må nok vente til jeg er ferdig med denne kunden, i hvert fall. Jeg har nettopp begynt å slå inn... -
Herr Skrik: GREIT! Da venter jeg, da!

Og dermed masjerer han ut av køen og stiller seg borte ved frysedisken. Jaha? Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke dette. Skal han ha frysevarer, eller stiller han seg der borte for å vente på tur? I så fall har han kanskje misforstått begrepet "kø". Jeg gjør meg ferdig med storhandleren og kikker bort på Herr Skrik igjen, som nå holder opp en pakke med Findus-fisk. Jeg veksler et forvirret blikk med damen Herr Skrik nettopp forlangte å komme foran, og bestemmer meg for å ta sjansen. Jeg begynner å slå inn varene hennes. Etter tre-fire varer våkner Herr Skrik til live borte ved frysedisken. Nå er han rasende.

Herr Skrik: HALLO DU! Du kan jo ikke begynne å slå inn hennes varer nå?! Jeg SA JO at jeg skulle gå foran henne i køen! Jeg har ikke hele dagen på meg!
Jeg: Jeg beklager! Men... jeg trodde kanskje du skulle ha frysevarer, siden du stilte deg borte ved disken?
Herr Skrik: Jeg stilte meg der borte for Å VENTE! Du skulle jo ROPE PÅ MEG når det var min tur!
Jaha, ja. Flott at du ga meg beskjed om dette på forhånd!

Samtlige kunder i køen får med seg dette herlige opptrinnet, og det er en liten trøst at flesteparten av dem gir meg medfølende blikk. Herr Skrik fikk lighteren sin til slutt, etter å ha informert meg om hvilken udugelig jobb jeg nettopp hadde gjennomført. Alltid trivelig med tilbakemeldinger fra kundene, altså!


*

Herr Skrål dukket opp i butikken en tidlig lørdag morgen. Jeg, som hadde stått opp ulovlig tidlig for å kunne åpne butikken klokka sju, syntes i grunnen det var hyggelig å få kunder på besøk. Det er nemlig ikke så folksomt på Rimi klokka halv åtte på en lørdag, tro det eller ei! Herr Skrål gikk rolig rundt i butikken og puttet varer i kurven, før han kom bort til meg.

Jeg (klistrer på morgenfrisk-gliset): Hei, hei!
Herr Skrål: Hei!

Jeg slår inn varene hans. Ingen problemer så langt. Faktisk vil jeg påstå at stemningen er rimelig god.

Jeg: Trenger du en pose?
Herr Skrål: Ja, takk.

Jeg legger en pose oppå varene hans.

Jeg: Det blir 184,50.

Herr Skrål setter kortet inn i betalingsterminalen.

Jeg: Vil du ha kvitteringen?

Herr Skrål er i ferd med å trykke inn koden sin idet jeg stiller dette spørsmålet. Nå blir han plutselig bråsint.

Herr Skrål: JEG KLARER JO IKKE Å KONSENTRERE MEG OM NOE SOM HELST NÅR DU MASER SÅ FÆLT HELE TIDA!

Jeg (skvetter opp): Oj! Unnskyld!

Slukøret synker jeg tilbake i stolsetet med munnen klokelig lukket. Herr Skrål skal så absolutt få fullføre kjøpet sitt i fred og ro. Så kommer jeg på at jeg faktisk ikke har fått svar på om Herr Skrål har lyst på kvitteringen eller ikke. Skal jeg snike meg til å spørre på nytt?

Jeg (ytterst forsiktig): Eh... men... ville du ha kvitteringen?

Herr Skrål: Nei takk, jenta mi. Den kan du kaste.

Heisann, plutselig forandret tonen seg drastisk! Tydelig at Herr Skrål ikke var av den langsinte sorten. Faktisk dristet jeg meg til å ønske ham en god dag da han forlot butikken - situasjonen var jo i grunnen ganske komisk. En skravlebøtte som meg fortjener vel å få tilsnakk en gang i blant. Herr Skrik har jeg derimot ikke noe ønske om å ekspedere igjen. Noen menn kan faktisk kalles for gamle, gretne gubber.


PS. Neste innlegg skal inneholde noe annet enn klaging over sure kunder og håpløse vakter. Jeg lover.

Blåmandag

Tro det eller ei - av og til er det skikkelig kjipt å jobbe i butikk. Det finnes vakter som rett og slett bare er dritt, enten på grunn av dårlig dagsform eller at kundene oppfører seg som de har stått opp med det gale beinet først. På mandag hadde jeg min verste vakt så langt i 2011, kanskje den verste i hele min butikkarriere (som snart er fire år lang, jeg bare nevner det!). Da jeg kom hjem etter endt arbeidsdag var jeg så sur, sliten og lei at jeg hadde mest lyst til å skrive en oppsigelse. Istedet for å velge denne barnslige løsningen, skal jeg forsøke å bruke skriving som terapi. Jeg håper dere setter pris på det.

Jeg troppet opp på jobb i den vakre og særdeles kledelige uniformen min mandag ettermiddag. Jeg formelig ristet av glede ved tanken på å tilbringe resten av dagen i kassa. Sju, herlige timer i ren lykkerus. Kremt. Uansett; denne mandagen skilte seg ut fra andre. Det pleier som regel å være mange kunder i begynnelsen av uka, som seg hør og bør etter en lang og handlefri søndag. Men nå var det unormale mengder kunder i butikken. Om det var våre fantastiske tilbud som hadde skylda (bl.a. 6,90 pr. hekto for smågodt!), vet jeg ikke. Uhorvelig lang kø var det, i hvert fall. Fra det sekundet jeg satte meg til rette i kassa og til vi stengte døra klokka elleve, var det fullt kjør. På et tidspunkt ble vi nødt til å ha alle kassene åpne, og det er ikke normalt i vår butikk. Jeg har ikke noe imot mange kunder, det betyr tross alt at butikken tjener penger, men likevel. Dette var i overkant.

Det første tydelige tegnet på at det kommer til å bli en bedriten vakt på jobb, melder seg ganske raskt. En kunde, en middelaldrende dame med kåpe, presterer å knuse en hel Go' Morgen-yoghurt utover hele rullebåndet og samtlige varer som ligger der. Flott.

Damen: Ojsann! Har du noe papir?

Det har jeg, irriterende nok, ikke. Jeg roper på hjelp, men kollegaen som dukker opp klarer merkelig nok ikke å skaffe meg papir. Til slutt blir jeg nødt til å løpe inn på personalrommet for å hente noe å tørke vekk griseriet med, og når jeg kommer tilbake... er køen ti meter lang. Alle kundene stirrer surt på meg. Jeg roper desperat på en kasse til mens jeg tørker i rasende fart. Damen får også litt papir, for hun har fått en liten dert med yoghurt på jakkeermet sitt og er rimelig misfornøyd. Stakkars.

En liten stund etter den festlige yoghurt-episoden, tar kassa mi kvelden. Jeg setter meg i en ny kasse, som henger seg opp et par timer seinere. Fire kasser er redusert til to kasser. Hipp hurra og hæla i taket! Kundene strømmer fortsatt på i ekstreme mengder, og idet en av våre fire ansatte går hjem for kvelden begynner panteautomaten å tulle. En av de gjenværende ansatte er helt ny og kan verken håndtere kassa eller pantemaskina. Ergo er vi praktisk sett bare to stykker på jobb, og det er kø i begge kassene. Jeg veksler et bekymret blikk med kollegaen min, panteautomaten hyler og skriker i bakgrunnen. Kollegaen min må la kundene vente, han løper inn til atomaten mens jeg sitter igjen med 1500 kunder i kø. Blodsukkeret mitt er på null, jeg har ikke fått en pustepause på over fem timer, og humøret mitt synker i takt med kundekøens vekst. Jeg har mest lyst til å legge meg ned og grine. Eventuelt også sparke med beina.

Kunde 1: Hei! Jeg skal hente en pakke, jeg.
Jeg har lyst til å kaldkvele den idioten som oppfant "post i butikk".
Jeg: Eh, OK. Du må dessverre vente litt, kollegaen min prøver å fikse panteautomaten.
Kunde 1: Jasså. Hvor lang tid tar det? Kan ikke du hjelpe meg?
Jeg: Vel, jeg må nesten ta meg av kundene akkurat nå. Som du ser, det er ganske lang k-
Kunde 1 (snurt): Javel, jeg får vel vente da!

Han stiller seg ved siden av kassa med armene i kors og glor irritert på meg.

Kunde 2 (bryter seg framover i køen): Hallo! Jeg skal bare bytte denne avokadoen, den er jo helt råtten! Kjøpte den tidligere i dag!
Kunde 3: Hva er det som tar så lang tid? Kan du ikke åpne en kasse til?
Kunde 4: Unnskyld, hva koster denne boksen med krumkaker? Det står ingen pris her!

Som dere kanskje skjønner - det var mye som skjedde på én gang. Ved flere anledninger måtte jeg unnskylde meg overfor kundene, ettersom jeg var særdeles lite hyggelig mot noen av dem. Panteautomaten lot seg ikke ordne før kvelden var omme, det gjorde heller ikke de to ubrukelige kassene. Butikken så helt forjævlig ut da vi stengte den kvelden, for rydding i hyllene ble det rett og slett ikke tid til.

Dette innlegget er verken særlig morsomt eller interessant, men jeg trengte å skrive det likevel. Det er muligens ganske enkelt og greit å være butikkansatt, men det er sørenmeg stressende og vanskelig til tider også. Nå har jeg imidlertid fått ristet av meg de verste frustrasjonene og er fit for fight til lørdagsvakta om noen dager. Da skal jeg stå opp fem over halv seks om morgenen (!!!) for å åpne butikken i sjutida. Det blir sikkert veldig givende. Tross alt elsker jeg jobben min!

Men mandagsvakta har jeg bare lyst til å putte i glemmeboka.

Gjesteopptreden: Fru Fordom

Tusen takk for herlige tilbakemeldinger på det forrige innlegget! Godt å høre at de fleste av dere er flittige skillepinne-brukere. Klapp på skuldra og stjerne i boka!

Dere skal nok ikke se bort fra at det kommer et nytt butikkinnlegg ganske snart, ettersom det har vært flere actionfylte vakter i det siste. Men i mellomtida kan dere kose dere med et artig gjesteinnlegg! Dette kommer fra Karoline:

For noen år siden jobba jeg på en garn- og stoffbutikk. Som sagt hadde vi både garn og stoff, men mitt spesialfelt var nok garnet, da det jeg for det meste gjør her i livet er å spise, sove og strikke.

Da jeg var så hedig å bli ansatt i denne butikken, var jeg inne i en "periode". Jeg tror nok alle har vært i en "periode", og min var svarte klær og mye piercinger. Jeg så altså ut som jeg kom rett fra Blitz eller helvete, alt ettersom hvor mange fordommer man hadde. Dette ble ofte litt for mye for kundene, og det var ikke alle som helt kunne stole på meg når jeg veiledet dem i bunadsøm, hardangersøm og strikking av babyklær i butikken.

Nå hadde det seg også sånn at jeg jobbet sammen med en meget pen og pyntelig Bergens-dame i 60-åra, med prikkfri finbergensk og det jeg liker å kalle "to-timer-på-badet-om-morran-hår". Hun var en reser på å sy klær, men helt håpløs til å strikke. Altså, hun tok seg for det meste av stoffavdelingen. Det hadde seg imidlertid slik at den avdelingen befant seg i kjelleren, og når det ikke var kunder der nede, oppholdt hun seg oppe i garnavdelingen sammen med meg, der vi hadde et lite bord vi kunne sitte rundt og skravle.

En dag kommer en dame inn i butikken, heretter kalt "Fru Fordom". Jeg er ledig, men min kollega, heretter kalt "Fru Bergen", er opptatt med en annen kunde.

Fru Fordom: Hei? Jeg skulle hatt garn til denne luen her. Kan du noe om det?

Jeg: Jada, det ordner vi vet du.

Fru Fordom: Ja? Det står her at jeg trenger Peer Gynt-garn, har dere det?

Jeg: Jada... (oppdager at vi mangler den blå fargen hun trenger i Peer Gynt) ... Nei, vi mangler jaggu den blå, men du kan bruke dette!

Jeg viser henne et nøste av et annet merke, som også kan brukes.

Fru Fordom: Jammen, det er jo et helt annet garn! Er du sikker på at jeg kan bruke dette? Kan du noe om dette?

Jeg: Jada. De er like, det er kun merket som er forskjellen. Forskjellige leverandører, vet du.

Fru Fordom: Hm... nei, dette er jeg ikke sikker på du. (Hun tar garnnøstet). Nei, jeg må nok tenke litt på det. Takktakk.

Jeg går litt rundt i butikken og rydder litt. Jeg merker hele tida at Fru Fordom gransker meg og skotter hele tiden bort på Fru Bergen, som fortsatt holder på med en kunde. Det går lang tid, og Fru Fordom står liksom bare der i kroken og glaner på garnnøstet.

Så skjønner jeg det. Hun venter selvfølgelig på Fru Bergen. Endelig er hun ferdig med kunden sin, og Fru Fordom sniker seg diskret innpå henne.

Fru Fordom: Jeg trenger garn til denne luen her. Kan du hjelpe meg?

Fru Bergen: Kunne ikkje Karoline hjelpe deg?

Fru Fordom: Hun? Joo... men dere har ikke mer igjen av den blå fargen.

Fru Bergen: Eeeh... nei vel. (Hun titter bort på meg, som står og gliser). Men du kan bruke dette!

Fru Bergen holder opp det samme nøstet som jeg hadde funnet frem, og henvender seg deretter til meg.

Fru Bergen: Hun kan bruke dette i steden for Peer Gynt, sant? Det gir samme resultat?

Jeg: Joda, det gjør da det.

Fru Bergen (henvendt til kunden): Karoline er strikkeorakelet her, skjønner du! Jeg er egentlig ikke noe god til å strikke, så jeg må alltid spørre henne.

Fru Fordom sjokker mot kassen med garnnøstet, og sender meg ikke så mye som et blikk.

OWNED! You gotta love it!

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Pi(n)nen i mitt liv

I butikkhverdagen er det vanlig å bruke en pinne til å skille kundenes varer fra hverandre på rullebåndet. Denne pinnen, som passende nok ble døpt "skillepinne" i høst, er nyttig for oss butikkansatte. Svært nyttig, faktisk. Jeg visste i grunnen ikke hvor viktig denne pinnen var, før jeg begynte å jobbe i min nåværende Rimi-butikk. De fleste kundene som handler hos meg her, skjønner nemlig ikke vitsen med å benytte seg av skillepinnens fantastiske funksjon. Tvert i mot, faktisk. Hvorfor bruke skillepinnen når de kan la være, liksom? Hver eneste vakt gjør jeg feil fordi kundene lar være å legge skillepinnen på båndet. Hver eneste vakt må jeg rope på returnøkkel, hver eneste vakt blir det kø, hver eneste vakt står kundene og sukker og stønner over den dumme kassedama som ikke skjønner hvilke varer som tilhører hvem. Hver eneste vakt må jeg bite meg i kinnene for å ikke dælje skillepinnen i kassa og skrike "Men dere brukte jo ikke denne her, DUSTEKUNDER! Det er faktisk ikke så lett å gjette hvem som eier hva, når dere ikke viser meg det!"

Like før jul var det selvfølgelig en god del kunder i butikken. Jeg satt i kassa i åtte timer i strekk, slo inn kalkuner og medisterkaker for harde livet og var generelt ganske sliten i hodet. I løpet av en slik kveld slår jeg inn varene til ei ung jente. Det vil si, jeg tror de tilhører henne.

Ung jente: Nei, vent litt! Det der er jo ikke mine varer! Det eneste som er mitt, er den brusen!

Det står ingen andre kunder i køen. Jeg blir forvirret.

Jeg: OK? Men... hvem er det som eier varene jeg har slått inn?
Ung jente: Aner ikke! Jeg la egentlig ikke merke til hvem som sto foran meg. Men de varene er i hvert fall ikke mine!
Jeg: Beklager. Det er ikke så lett å vite hvilke varer som tilhører hvem når nesten ingen bruker skillepinnen.

Det blir stille. Jenta sender meg et stygt blikk, jeg kikker desperat ut i butikken og håper å få øye på kunden som eier varene. Jeg kan ikke se noen. En pinlig stemning brer seg utover kasseområdet. Plutselig dukker en hattedame opp i synsfeltet mitt.

Dame med hatt: Hallo der! Er det mine varer du slår inn?
Jeg: Kanskje? Jeg vet egentlig ikke hvem de tilhører.
Dame med hatt: Joda, de er mine! Jeg skulle bare gå og hente et par ting til!
Jeg: Eh, OK.
Jeg elsker kunder som stikker av i en evighet for å hente ting når de har lagt alle de andre varene sine på båndet fra før.
Dame med hatt: Men vent nå litt! Hvor er resten av varene mine? Jeg la noen varer oppå her!

Hun peker på kjølebeholderen vår, som står inntil kassa. Den inneholder yoghurt, salater og andre varer vi håper kundene vil bli fristet til å raske med seg i siste øyeblikk. På Rimi er det alltid sukkerfri kasse, bare så det er sagt!

Jeg: Hva?
Dame med hatt: Jeg satte noen varer oppå her! Hvor er de?
Hvorfor i all verden bestemte du deg for å sette varer oppå kjølebeholderen?
Jeg (sliten nå): Hm... jeg roper på hjelp. Jeg må fjerne noen varer her uansett, det ble slått inn noen som ikke er dine.
Dame med hatt: DET skal vi jo ikke ha noe av!

Jeg roper på kollegaen min, som kommer med returnøkkelen. Jeg spør ham om han har sett noen varer som sto på kjøleren.

Kollega: Oj, jeg beklager! Jeg trodde det var varer som ingen skulle ha, siden de sto oppå der.
Dame med hatt: NEI! De var mine! Hvor har du gjort av dem?
Ung jente (til meg): Kanskje du kan ekspedere mine varer snart også? Jeg begynner å få dårlig tid!

På dette tidspunktet har jeg mest lyst til å stenge hele kassa og gå hjem og legge meg.

Kollega: Det går bra, jeg husker hvilke varer som sto der. Jeg henter dem nå!

Han sprinter avgårde, antakelig skjønner han at dette er en kunde man ikke skal spøke med. Hattedamen stiller seg opp foran meg med et meget misfornøyd uttrykk i ansiktet. Jeg nuller vekk brusen til den unge jenta, som for øyeblikket ser på meg med et minst like surmulende fjes. Gooood stemning. Heldigvis kommer kollegaen min raskt tilbake.

Dame med hatt (tar i mot varene): Veldig så lang tid det skulle ta å få handlet i dag, da!
Du har vel muligens deg selv å takke når du stikker av fra varene dine i over fem minutter?
Ung jente: M-m!

Ingen tvil om hvem som var skurken i denne saken, med andre ord! Fysj og fy for en ubrukelig kassedame jeg er.

Jeg vil gjerne oppsummere læringsmålene for denne historien: Ikke forlat varene dine på båndet, ikke dandér et personlig varelager på tilfeldige steder i butikken, og vær så snill, BRUK SKILLEPINNEN når du skal legge varene på båndet!

Takk for meg.

Billig øl!

Fra Underskog.

Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, og i dag er vi i cup mot Opplysningskontoret. Stem her da vel.

Peanøttmannen

Det bør være ganske klart nå at det ikke er noe som heter "bare en melk" etter stengetid. Denne mannen skjønte det, men syntes at "bare en pose peanøtter" skulle gå fint.
Det er rimelig vanlig at en eller annen kunde finner det for godt å tasse rundt i butikken fem-ti minutter etter stengetid på leting etter den fineste pakken lettrømme eller (gud forby) øl. Det er sånn det er, og det må man leve med.
Men en dag, etter å ha vennlig, men bestemt geleidet ut den siste etterdilteren, slått inn alle pantelappene og vasket kjøttdisken en siste gang, ringte det på varedøra.
Rart, syns jeg og låseansvarlig, ettersom det ikke bare er feil tid for varelevering, men også feil dag. Vi ignorerte det, kanskje det var noen unger. Det ringte på igjen, en skikkelig masete "det brenner!"-plinging.
Vi åpner, fortsatt forvirrede, og finner en middelaldrende mann på andre siden. Han ser veldig sint ut. Har vi glemt å gi ham vekslepenger? Har vi låst datteren hans inni fryseren ved et uhell? Nei.

Mann: Har dere peanøtter?
Jeg: Ja, men vi er stengt.
Mann: Jeg må ha peanøtter.
Jeg: Sorry, da får du dra på 7/11, vi er stengt.
Mann: Men jeg vil ha peanøtter!
Jeg: Det var leit.

Dessverre er døren åpen nok til at han kan se inn på varerommet, der det selvsagt er peanøtter.

Mann: Jeg ser peanøtter der borte!
Jeg: Ja, vi har peanøtter. Men vi er stengt. Vi har stengt kassene. Klokka er halv ni.
Mann: Kom igjen, jeg gir deg en tjuings også gir du meg de nøttene.
Jeg: Sorry mac.

Til slutt ble jeg nødt til å smelle igjen døra. Han ringte på tre ganger til.

Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, takket være dere flotte lesere. I dag er det ny cup, her kan dere stemme (x 2)!

Stem på oss!

Vi er med i Tordenbloggen 2010, og takket være dere har vi kommet oss til andre runde. I dag er det cup, 4 x bærepose mot SerendipityCat, vi håper på din stemme! Stem her, og husk at du kan stemme både i pollen og i kommentarfeltet.

Gratis poser til alle som stemmer på oss!

Den nye butikken

Med en (relativt liten) tåre i øyekroken kan jeg meddele at mine glansdager i nærbutikk er over. Sjefen min fikk tilbud om å ta over en annen Rimi-butikk, og jeg fikk lov til å være med på flyttelasset. Nå jobber jeg i en Rimi-sjappe som er ganske mye større, faktisk så stor at jeg ikke vet hvor halvparten av varene våre befinner seg. Flere av kollegene mine fra mini-Rimi har blitt med til den nye butikken, så jeg regner i grunnen med at jeg snart vil føle meg som "hjemme". Jobben er uansett den samme; jeg rydder hyller, setter ut varer og koper i kassa. Det vil si, en av kassene - nå har vi faktisk fire stykker. Et hav av valgmuligheter!

Den nye butikken har ingen parkeringsplass. Ergo er det ikke så mange som gidder å ta storhandelen sin hos oss, og jeg klager ikke. Det renner inn med folk hele tida, men det selges færre varer per kunde. Og ettersom butikken ligger nær et bomiljø med mange små leiligheter, er det få barnefamilier som stikker innom. Ingen barn, dere! Mine dypeste bønner er endelig hørt! Det har vært et par skrikerunger på besøk, men det er ingenting sammenliknet med min gamle arbeidsplass.

Det bor kanskje ikke så mange barnefamilier i området, men det er en viss annen kundegruppe som gjør seg bemerket. Partysvensker. Haugevis av partysvensker.

Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Partysvenske #1: Hø?
Jeg (saktere): Vil du ha kvitteringen?
Partysvenske #1: Vad säger du? Kvitt-?
Partysvenske #2: Kvitto, Johanna! Kvitto!
Partysvenske #1: Ah, kvitto! Nej, den vill jag inte ha. Hahaha, "kvitteringen"!

Personlig synes jeg "kvitto" høres hakket tåpeligere ut enn "kvittering", men det er nå meg. Mandagsvakta mi var ikke så preget av partysvenskene (med unntak av en fyr som skjelte meg ut fordi han misset ølsalget - ordene "fan" og "fitte" ble brukt hyppig), men på lørdag sprintet de inn døra. Samtlige skulle ha øl, så klart. Man blir jo ingen fullverdig partysvenske uten party! Ølskapene våre står rett ved inngangen, og her (most opptil inngangspartiet, altså) bestemte tre-fire partysvensker seg for å ha en heftig diskusjon. Om øl. Nærmere bestemt billigøl. Hvilket billigøl smaker best, hvilket billigøl blir man fortest full av, og hvilket billigøl kan man eventuelt blande med sprit? Dessverre fikk jeg ikke hørt hvilken øl som gikk av med seieren, men det virket som Borg lå godt an.

Enhver butikk har sin egen Fru Gjerrig, også denne. En lav, middelaldrende dame som brukte omtrent tjue minutter på å bestemme seg for å kjøpe en bitteliten sjokolade - en Bergene Melk på sikkert tre gram.

Jeg: Seks kroner er det for den.
Fru Sjokolade: NEI! Den koster fem kroner!
Jeg: Jaha? På skjermen min står det -
Fru Sjokolade: Jeg var her i går, og da kostet den fem! Dere har endret prisen!
Ærlig talt. Har hun virkelig tenkt å starte en krangel for én krones skyld?
Jeg: Javel. Men prisene forandrer seg nesten hver uke, det er -
Fru Sjokolade: Du har å gi meg sjokoladen til fem kroner! Det er et prinsipp!
Kunder med prinsipper er de jeg liker aller best. Virkelig.

Jeg skjønner at det ikke er noe vits i å diskutere med denne dama. Hun skal ha mikrosjokoladen sin for en femmer, og hun kommer ikke til å forlate butikken før hun får det som hun vil. Imidlertid har jeg ingen returnøkkel og blir dermed nødt til å rope på kasselederen. Hun befinner seg på lageret og bruker litt tid på å komme seg tilbake til kasseområdet. I mellomtiden står gjerrigknarken med armene strengt i kors og glaner olmt på meg. Jeg glaner nesten like olmt tilbake, for nå blir det selvfølgelig kø. En lang kø som lett kunne vært unngått. Demonstrativt roper jeg på en kasse til. Kundene i køen ser oppgitt på hverandre fordi det ikke skjer noe, og en ung jente spør meg hva som egentlig er problemet. Jeg trekker på skuldrene og har lyst til å si noe svært stygt om Fru Sjokolade, men holder kjeft. Endelig kommer kasselederen med returnøkkelen. Jeg fjerner sjokoladen til seks kroner og slår inn en diversevare til en krone mindre.

Jeg: Sånn!
Fru Sjokolade: Koster den fem kroner nå?
J.A.
Jeg: Jada, det gjør den.
Fru Sjokolade: Skulle bare mangle!

Og deretter marsjerer hun ut av butikken med sjokoladen i neven. For min del kan hun godt få diabetes.

Hei, hå - nå er det jul... allerede

På Facebook finnes det utallige grupper som skriker ut sitt hat mot jul i oktober. ”Nei til jul i oktober” har over 48 000 medlemmer, og jeg må si jeg er både imponert og rørt. Det er så flott å se så mange engasjerte mennesker! Og et så viktig og meningsfylt tema, da gitt! Kjør debatt, liksom!

Vel, vel. Kommende julefeiring blir min fjerde som butikkansatt, og til dere som ikke visste det fra før – butikkmedarbeidere er selvfølgelig ansvarlige for at pepperkaker, julegodis og julebrus havner i hyllene allerede i oktober. Det er med andre ord helt riktig å komme bort til oss, skjelle oss ut etter alle kunstens regler og generelt klage til krampa tar dere.

Dame med sykkelhjelm (slenger en boks pepperkaker på disken): Hallo! Selger dere slikt allerede, altså?

Jeg: Eh, ja. Julevarene kom faktisk to uker tidligere enn planlagt i år! Og vi er nesten nødt til å sette dem ut, ellers - … 

Dame med sykkelhjelm: Jeg synes det kommer tidligere og tidligere for hver år, jeg! Det er jo ikke noe koselig å spise pepperkaker i oktober! 

Jeg: Nei, jeg er vel for så vidt enig med deg i det. Men… - 

Dame med sykkelhjelm: Helt forkastelig, er det! Det kan da ikke fortsette sånn! Kommer pepperkakene i september til neste år da, eller? Og juletrærne i oktober? Håh!

Jeg (vet ikke hva jeg skal si): Hm, ja, det kan man jo lure på… 

Dame med sykkelhjelm (peker på pepperkakeboksen): Skal du ikke slå den inn?

Jeg (litt paff): Eh? Skal du ha den?

Dame med sykkelhjelm: Selvfølgelig skal jeg det! Hvorfor tror du ellers jeg legger den på rullebåndet?

Jeg: Åja, jeg beklager. Trodde bare at… nei, glem det. 

Dame med sykkelhjelm: Ungene er så glad i de kakene, skjønner du! Og de koster jo bare ti kroner boksen!

Jeg: Jasså… jeg skjønner.

Jeg håper hele familien nøt pepperkakene! Et par dager senere var jeg på jobb igjen, og etter en stund i kassa kom det en liten gutt bort i meg. Han lurte på om vi hadde julebrus. Det kunne jeg forsikre ham om at vi absolutt hadde, og trasket deretter bort til det gigantiske julebrustårnet som var plassert midt i butikken. Tomt. Ikke en julebrusflaske å se. På to-tre dager hadde kundene drukket opp hele bruspallen vår. Et par timer seinere fikk jeg enda en juleforespørsel.

Stresset dame: Selger dere ikke julekalendere her?

Jeg: Nei, dessverre. Ikke ennå. Men de kommer nok om ikke så lenge, antakelig i begynnelsen av november. 

Stresset dame: Det hjelper jo ikke meg så mye, jeg trenger kalenderen i morgen!
Høh? Hvorfor det?
Jeg: Hm, åja. Beklager.
Stresset dame: Søren altså!

Jaja, dere. Nå er det bare en liten måned igjen til jula faktisk setter inn. I skrivende stund selger butikken min julebrus, julekaker og julemarsipan i store mengder. Julekalenderne har kommet, ekle sjokoladekalendere til ti kroner, og de selges i bøtter og spann. Ribba vi hadde på tilbud for et par uker siden, ble utsolgt etter få dager. Julesylte, lutefisk og julepølse slenges opp på rullebåndet. Juletallerkenen til Fjordland også. Forbrukerne setter åpenbart pris på både julegodter og -kjøttvarer. Er det egentlig så rart at julevarene slippes i oktober og november, når de blir utsolgt gang på gang? 



Jeg bare spør.