Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

lørdag 19. desember 2009

Forandringer som ikke frydet

Da jeg kom på jobb mandag kveld, fikk jeg (nesten) mitt livs sjokk. I løpet av helgen hadde nemlig sjefene mine endret på store deler av butikken. Både hyller og varer hadde fått nye plasser, og hele lokalet virket større. Likevel klarte jeg ikke helt å sette pris på denne forandringen. For er det noe jeg ikke takler, så er det nettopp forandringer. Helt siden jeg var liten har jeg vært veldig avhengig av å ha rutine i hverdagen, og jeg liker ikke at folk endrer på ting uten å si i fra til meg. De første ti minuttene på jobb ble derfor brukt til å sukke og stønne over butikkens nye utseende. Frokostblandingen hadde fått en helt ny plass! Eggene og juicen også! Hvordan skulle jeg forholde meg til dette?!

Jeg var i middelmådig humør da jeg satte meg i kassa. Tror dere ikke det var noe galt der også? JODA. Den nederste delen av rullebåndet fungerte ikke! Ergo ble jeg nødt til å dytte alle varene ned til kundene med de ekstremt korte armene mine! All denne elendigheten gjorde meg så deprimert at jeg gikk for å rydde i Sørlandschipsen.

Da jeg litt seinere sto på en kasse og stappet varer inn på topphylla - fortsatt med sinnatanker i hodet - ropte en mann på meg borte fra frukta.

Mann: Hallo! Har dere kalkun?
Jeg: Jeg tror da det! Men den er i så fall frossen.
Mann: Øh... akkurat dét skjønner jeg jo.

Butikkens skumle forandringer påvirket åpenbart hjernen min også.

Nok om det. Snart er det jul! Jeg skal jobbe 20., 21., 23. og 24. desember. Gleder meg stort, altså! Julekunder er alltid så hyggelige. Jeg håper alle har tent adventslys disse ukene? Det er jo så lett å glemme! Enda godt at Icas kundeavis har minnet oss på dette hver eneste uke. Ellers hadde vi garantert glemt vekk hele greia, ikke sant?



På mandag var vi selvfølgelig utsolgt for masse julegreier. Rød saus, melis og bakepapir var blitt revet vekk fra hyllene i løpet av helgen. "Å NEI! Hva skal jeg gjøre nå?!", hylte en kunde da jeg fortalte henne at vi var tomme for bakepapir. (Jeg foreslo at hun kunne gå til en annen butikk).

Ja, også NonStop da. NonStop er en diger hit akkurat nå.

NonStop-dame (holder opp en NonStop-pose): Er dette den siste dere har, eller?
Jeg: Ja, det ser visst sånn ut. Men jeg kan se på bakrommet hvis du vil, vi har en del varer der inne!
NonStop-dame: Ja, det hadde vært fint.

Da jeg kom tilbake fra lageret (hvor det forøvrig ikke var NonStop å finne), oppdaget jeg at NonStop-damen hadde tatt saken i egne hender. Hun sto nemlig der og rotet på topphyllene! Ingen normale mennesker rekker opp til den hylla (jeg trenger to kasser), så kunden sto på tærne og "lette" etter NonStop-esker med fingrene. Flere esker var dessuten pælma på gulvet. Til min forferdelse så jeg at hun hadde klart å velte en åpnet pappboks med Läkerol også. De små pastilleskene lå strødd utover to hyller.

Jeg: Eh... jeg fant ikke NonStop på lageret. Og jeg tror ærlig talt ikke det er noe der oppe heller. Men det går kanskje greit å bruke NonStop med melkesjokolade? For det har vi!
NonStop-dame (snurt): Nei! Det blir ikke det samme! Jeg ha den originale NonStop-typen!

Etter å ha slått inn NonStop-posen hennes, spurte jeg om hun ville ha kvitteringen.

NonStop-dame: Javel! Jeg får vel ta den, da!
Jeg (prøver å være munter): Hehe, du jo ikke. Helt frivillig!
NonStop-dame: HØH! Jeg fikk jo ingen pose, en gang!
Trenger du egentlig bærepose når alt du kjøper er én jævla NonStop-pose?
Jeg: Altså... du kan godt få en! Jeg glemte å spørre deg om det, beklager.

Kunden svarte ikke, bare glodde dumt på meg og trampet ut døra. Jeg gikk for å rydde i rotet hun hadde stelt i stand. Jeg brukte faktisk ti minutter på å få topphylla fin igjen.

Nei og nei, nå ble det mye deprimerende lesestoff her gitt! Jeg avslutter derfor med et bilde av tehylla, som er et av mine faste ryddeobjekter når jeg er på jobb. Har dere noen gang sett en vakrere butikkhylle? Jeg tviler! Det er jo en grunn til at jeg tok bilde av den!

søndag 13. desember 2009

I kjøleskapet hjemme er det... ikke øl

Mandag kveld var det rolig på jobb. Kundene som av og til trampet inn var i unormalt godt humør, og timene i kassa gikk raskt. Jeg koste meg, faktisk. Den salige gleden kunne selvfølgelig ikke vare lenge.

Presis klokka åtte ekspederte jeg en kunde. I øyekroken så jeg at en annen kunde nærmet seg kassa. Han handler ofte på Ica, og kjøper vanligvis tolv-femten tunfiskbokser hver gang han er innom. I dag bar han på en sixpack med øl i stedet. Greit med litt variasjon i hverdagen, antar jeg. Kunden jeg ekspederte var i ferd med å dytte kortet sitt inn i terminalen, og jeg smilte anstrengt mens jeg ba en indre bønn til digitalklokka i kassa. Med det samme kvitteringen var printet ut, grep jeg tak i sixpacken den nye kunden hadde plassert på båndet. Et millisekund før strekkoden nådde avleseren (eller "bipper'n", som jeg liker å kalle den), ble klokka 20.01. Kassa ga meg beskjed om at ølet ikke kunne slås inn. FAEN, tenkte jeg. Med god grunn.

Jeg: Oj. Sorry, men du er et minutt for seint ute! Nå får jeg ikke slått inn ølen din.
Ølkunde: Hæ, kødder du eller?
JA. Jeg kødder.
Jeg: Beklager. Klokka ble ett over åtte idet jeg prøvde å slå inn sixpacken.
Ølkunde: Jammen... klokka er jo ikke åtte ennå! Se her, da!
Kunden drar opp mobilen sin.
Ølkunde: Den er jo ikke åtte ennå! Klokka deres går feil! Min mobilklokke går riktig!
Vel, vel. Den har jeg hørt før.
Jeg: Jeg beklager, men det er klokka i kassa som gjør at salget blir sperret av. Den kan ikke stilles av ansatte. Så det er dessverre lite jeg kan gjøre... -
Ølkunde: Faen, altså!

Med disse ord kaster kunden mobilen sin i gulvet. Delene spretter utover gulvet.

Jeg: Ehrm...
Ølkunde: Dere kan jo ikke ha en klokke som går feil! Klokka mi er ikke åtte ennå!
Jeg: Æh... som sagt, jeg kan ikke stille klokka her. Beklager.
Ølkunde: Helvete, altså... FITTEHELVETE!!
Jeg: ...
Ølkunde: Nei vettu hva, dette gidder jeg faenmeg ikke altså! De andre varene vil jeg ikke kjøpe likevel!

Kunden travet dramatisk fram og tilbake ved kassa et par ganger før han bøyde seg ned for å plukke mobildelene sine opp fra gulvet. Rygggen hans dirret av sinne. Jeg holdt kjeft mens jeg stirret på varene som lå igjen på båndet. Vurderte å plystre en liten melodi for å lette på den særdeles dårlige stemninga, men la ideen raskt fra meg. (Jeg kan nemlig ikke plystre).

Kunden jeg ekspederte like før ølsalget stengte, og som nå puttet varene sine i en pose, begynte å fnise idet ølkunden var ute av døra. Jeg fniste kanskje litt, jeg også. Kunder som ikke rekker ølsalget er jo egentlig noe av det morsomste jeg vet om. Selv om noen av dem blir sabla sinte.