Cashguard

I butikken min er det cashguard. Det betyr kort og godt at man ikke kan rane meg, fordi jeg ikke har tilgang til pengene. De puttes i en boks og lappene forsvinner inni rare hull. Det mange kunder ikke skjønner, er at det er meningen at de skal putte på myntene og at det er mye lettere for dem å gjøre det enn meg. Så når kunder gir meg penger, ber jeg dem pent om å legge dem på selv. Men noen ganger blir de sinte og spør hvorfor ikke jeg kan gjøre det.

"Må jeg gjøre jobben din?!" fikk jeg høre en gang.

Nei, det er ikke jobben min. Jeg gjør det bare for gamle damer og barn som ikke rekker opp.

Hvor er medlemskortet ditt?

Jeg spør alle om de har medlemskort. Svarene jeg får, er ikke bare ja eller nei.

"Nei, trenger ikke, det trekkes automatisk når jeg drar kortet!"

"Nei, det lønner seg ikke." (Det lønner seg alltid.)
"Nei, du, det har jeg lagt igjen hjemme!"
"Nei, vet du hva ..." og så legger de ut om hele livshistorier og at medlemskortet ligger her og her og kona har det.
Jeg skjønner at de bare vil kommunisere, men jeg bryr meg lite om hvor kunder har lagt igjen medlemskortene sine.

Igjen, har du medlemskort?

Det var i sommer og det var supermedlemstilbud på Farris Bris, typ 6,50 kroner pluss pant for en halvannenlitersflaske. Det kommer en mann og kjøper ganske mange flasker. Jeg spør om medlemskort, men han har ikke, så da blir det sånn passe dyrt. Mens han pakker, kommer fruen.

Hun til meg: Hvor mye betalte han for disse?

Jeg: 8,50 pluss pant. (Noe som også er billigere enn hva de koster til vanlig.)

Hun til ham: Jammen, du er jo medlem!

De krangler litt seg i mellom om at det er hun som har medlemskortet og ikke han.

Han: Men hun (meg) vet jo ikke at vi deler medlemskort og at du passer på det!

Moralen? Alltid ha med deg medlemkort, ellers betaler du mer enn du må.

2-3-4-5

Det er en ting jeg har ergret meg over lenge: Kunder som ber om poser i antall som ikke finnes. Nei, du kan ikke få "to til tre poser". Hva er det de egentlig mener, to og en halv pose eller hva? Jeg gir dem i alle fall det største tallet.

Bad hair day

Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, er jeg en ganske klumsete person. Særlig på jobb. For et par uker siden presterte jeg å knuse to glass med barnemat og ett egg i løpet av én vakt. Dessuten festet en ustekt, eggpenslet bolle seg til veggen (!) da jeg skjøv et fullt bakebrett inn på bolletralla. Å dytte brettet inn på tralla med full kraft var visst ingen god idé. (Den hoppende bolla lagde forøvrig et lekkert eggmerke på veggen som jeg ikke klarte å få vekk. Ups.)

Uansett - knusing, mosing og søling er en… hyggelig del av hverdagen på Ica. Under min kveldsvakt i går klarte jeg imidlertid å havne i tidenes festligste situasjon. Ordet "klumsete" har nå fått en helt ny betydning. Dere kan gjerne le av meg hvis dere føler for det.

Når det blir lang kø, bruker jeg en slags telefonlignende dings til å rope på en kasse til. Denne saken ligger nedenfor kasseapparatet, og jeg må bøye meg for å kunne snakke inn i den. I går klarte jeg å bøye meg litt for langt ned da jeg ytret mitt ønske om en ny kasse. Håret mitt festet seg dermed til det rullende varebåndet, noe som resulterte i at hodet mitt brutalt ble dratt ned. Jeg rakk ikke å stoppe båndet før det var for seint. Så da lå jeg der, da. Med hodet most inn i rullebåndet. Jeg satt faktisk bom fast. Av åpenbare årsaker fikk jeg ikke sjansen til å studere situasjonen utenfra, men jeg kan tenke meg at opptrinnet så usannsynlig teit ut. Det er liksom ikke vanlig å ligge med kinnet presset ned i rullebåndet.

Kunde 1: Eh. Går det bra med deg, eller?
Jeg: Egentlig ikke!

Jeg prøver å dra håret opp av rullebåndsprekken, noe som ikke gir meg andre resultater enn ekle ”nå-revner-håret”-lyder. Jeg har dreads, og håret mitt har kostet meg både penger og smerte de siste to årene. Skrekkslagen ser jeg for meg at man blir nødt til å klippe av mine elskede pølselokker for å få meg løs.

Jeg (en smule preget av klippe-tanken): Hjelp!
Kunde 1: Går det ikke an å rulle båndet andre veien? Det finnes vel en knapp man kan trykke på?
Jeg: Nei, det gjør det nok ikke.

I min fortvilelse forsøker jeg å rope på hjelp i telefongreia, men den intense nærkontakten med båndet gjør dette vanskelig. Jeg klarer ikke å bevege hodet i det hele tatt.

Kunde 2: Hva er det som skjer foran der?
Kunde 1: Det er visst håret hennes som sitter fast i rullebåndet!
Kunde 3: Sitter hun fast i rullebåndet?!

En av mine kolleger kommer for å åpne en ny kasse. Køen hos meg begynner å bli faretruende lang nå.

Kunde 1: Jeg tror du må hjelpe henne litt! Hun sitter fast!
Kollega (får øye på meg): HAHAHAHAHA!
Jeg: Dette er ikke morsomt! Jeg kommer faktisk ikke løs!

Stadig flere kunder blander seg inn den dramatiske hårhendelsen, og jeg begynner å bli både desperat og pinlig berørt. Plutselig rykker det i båndet, og jeg kan trekke hodet opp. Kunde 1 har greid å dra båndet motsatt vei.

Jeg: Oj! Takk!
Kunde 1: Ja, jeg måtte jo gjøre noe her! Det der kunne vært skikkelig farlig. Tenk om det var skjerfet ditt som satte seg fast! Da kunne du ha blitt kvalt!
Jaja, whatever. Bare håret mitt ikke blir ødelagt, er jeg fornøyd.
Jeg (som nå har et visst behov for å prate om noe annet): Ja, det båndet der skal ikke undervurderes. Du skulle ha fire poser, ikke sant?

Ja, ja. Det endte jo godt. Men jeg har en ørliten følelse av at samtlige kunder i køen sprinta hjem til familien sin for å fortelle om den gærne kassedama som satte seg fast i rullebåndet. Neste gang jeg jobber skal jeg definitivt sette opp håret.


PS! Takk for kommentarer! Keep 'em comin'!

Kodemoro

Som Ingrid er inne på i innlegget under her, er det utrolig morsomt å ha kodequiz. Riktignok er dette en aktivitet med begrensede muligheter - det finnes jo faktisk mennesker som ikke jobber i butikk. I fjor, før jeg begynte å sitte i kassa, opplevde jeg at tre festdeltakere satte i gang med kodekonkurranse. Alle sammen jobbet på Ica, og jeg irriterte meg kraftig over den høylytte leken. I dag skjønner jeg imidlertid hvor ekstremt festlige slike konkurranser er, og benytter alltid sjansen hvis jeg treffer andre butikkansatte. Patetisk, men veldig moro. Jeg lover.

Uansett - som butikkmedarbeider blir man nødt til å huske et høyt antall koder. Siden jeg sitter i kassa omtrent 90% av tiden på jobb, kan jeg selvfølgelig samtlige Icakoder utenat. Egentlig er det litt merkelig at jeg klarer å huske disse kodene så godt, for visse andre ting (som f.eks. fotosyntesen) har jeg aldri fått banka inn i hodet.

Jeg handler relativt sjelden på Ica, mest fordi kjeden er litt dyr for en stakkars student. Imidlertid må jeg krype til korset av og til, og for en stund siden besøkte jeg Ica Supermarked på Sandaker. Jeg hadde dårlig tid, og selvfølgelig var det lang kø. Etter en stund skjønte jeg hvorfor ting gikk så uhorvelig sakte - dama i kassa var nybegynner. Hun kunne med andre ord nesten ingen koder. Jeg skjønte at jeg måtte gi henne en hjelpende... røst. Selv om hun ikke ekspederte meg.

Jeg: 4042.
Kassadame: Hva?
Jeg: Koden på plommer er 4042.
Kassadama glaner skeptisk på meg. Antakelig tror hun jeg er den nye Rainman. Så taster hun inn koden. Den er selvfølgelig riktig, for plommekoden er en av mine spesialiteter. Neste vare er reker.
Jeg: 791.
Kunden som ekspederes snur seg og ser på meg som om jeg skulle være en psykiatrisk pasient på flukt.
Jeg: Glemte jeg å si at jeg jobber på Ica?

Vel, vel. Køen gikk framover, og dama i kassa fikk masse omsorgsfull hjelp.

(Dessuten rakk jeg trikken min med to sekunders margin. Great success!)

---

PS. Det er frekt å lese en blogg uten å kommentere. Skjerp dere!

Klagekunder

Kunder liker å klage. Alle klagene er ikke like saklige, for å si det sånn.

Sint mann: Jeg vil bare si at det er skikkelig dårlig utvalg her!
Jeg: Eh... OK. (Hva svarer man egentlig på sånt?)
Sint mann: Ja! De har både flere og bedre varer på Rema!
Så hvorfor handler du ikke på Rema istedet?
Sint mann: Prisene her er også utrolig høye. Rema er mye billigere!
STIKK TIL REMA DA, FOR HELVETTE.
Jeg: Beklager, men jeg har dessverre ingen innflytelse på prisnivået her.
Sint mann: Nei, du har vel ikke det. Tenkte bare jeg skulle si ifra.
Så koselig.


Grefsenfrue: Frukten deres er temmelig stygg nå!
Jeg: Øh... er den det? Den ser da ikke så ille ut?
Grefsenfrue: Joho! Jeg synes i hvert fall det! Dere har jo grønne bananer!
Jeg: Javel. Det går kanskje an å la bananene ligge på kjøkkenbenken et par dager? De blir jo gule etterhvert.
Grefsenfrue: Nei, for jeg har lyst på banan i dag!
Du har vel det.
Jeg: OK. Jeg beklager at vi ikke har noen gule akkurat nå. Det er mange som liker dem grønne, nemlig.
Grefsenfrue: Jasså? Man kan jo ikke selge umoden frukt!
Hvorfor i all verden gidder du å krangle på dette her?
Jeg: Som sagt er det mange som foretrekker de grønne bananene. Men vi burde sikkert prøve å kombinere de to typene.
Grefsenfrue: Ja, for jeg spiser ikke de grønne jeg altså!
NO KIDDING.

(Gule/grønne bananer er et stadig tilbakevendende tema. Har vi gule bananer, klager kundene som liker grønne bananer. Og omvendt. Jeg har utviklet et dårligere forhold til bananer etter at jeg begynte å jobbe i butikk).


Julaften-kunde: HVA?! Har dere ikke flere marsipangriser igjen?! Det er jo julaften!
Jeg: Vel... det er nok derfor vi er utsolgt. Folk har kjøpt marsinpangriser i ett sett.
Julaften-kunde: Men får dere ikke inn mer? Jeg MÅ ha marsipangris!
Jeg: Eh... vi får ikke inn flere marsipangriser i dag, nei. Vi stenger om to timer.
Julaften-kunde: Men hva skal jeg gjøre nå? Jeg skjønner ikke hvordan dere kan være utsolgt!
I så fall har du et jævla problem. Det kan kanskje være en idé å skaffe seg marsipangrisen FØR julaften.
Jeg: Jeg beklager. Du får heller prøve deg på Prix eller Rema.
Julaften-kunde: Ja, de har forhåpentligvis ikke så dårlig varebeholdning som dere har! Jeg får aldri det jeg skal ha i denne butikken! Jeg kommer ikke til å fortsette å handle her!

(Kunden handler fortsatt på Ica opptil flere ganger i uka. Hun kom i romjula også.)

5526 - rød paprika

I natt drømte jeg at jeg skulle på jobb. Det må vel bety at jeg savner det litt. Heldgvis har jeg en likesinnet på skolen min. Hun jobbet i en Coop Mega i Gubrandsdalen, så til frokost i dag hadde vi quiz.

Hun: 5508?

Jeg: Blomkål. 5762?

Hun: Epler. Et tall jeg ikke husker.

Jeg: Eeh.

Hun: Grønne druer.

Jeg: De slår jeg inn på 5745. 5526?

Hun: Rød paprika.

Jeg: Og så er 5528 gul, 5529 er orange.

Hun: Det tror jeg aldri at jeg har solgt faktisk.

En tredje: Hva faen er det dere driver med?

Vi: PLU-quiz vel!

Gleder meg til lunsj.

Delt økonomi

Jeg har hørt en som ble dumpet i en kassekø. Det har dog aldri skjedd noe så dramatisk hos meg, men en gang kom det noen som kranglet om hvem som skulle betale.

Par i 40+-alderen.

Han: Jeg betaler, jeg.

Hun: Nei, jeg skal betale.

Han: Nei, jeg tar det, jeg.

Og så setter han inn kortet.

Hun: Jeg skal betale!

Og så tar hun ut kortet hans.

Mannen kaster seg nå nesten over kvinnfolket som svarer med å fnise som en 13-åring.

Jeg husker ikke hvordan krangelen endte, men det ble lang kø og irriterte kunder av det. Jeg foreslår at man tar den krangelen om hvem som skal betale før man lager kø av det. Det var uansett bare 100 kroner av en økonomi de sikkert deler.

Ring meg når du skal til stranda

I sommer jobbet jeg en god del. Noe annet ville vært ganske tåpelig, ettersom jeg befant meg i Oslo stort sett hele sommeren. I fellesferien gikk timene på Ica imidlertid begredelig sakte, og mye av dødtida ble brukt til å lese aviser og ukeblader i kassa - vel vitende om at et av butikkens overvåkningskameraer stirret på meg. (Dette kameraet lagde jeg også grimaser og peacetegn til når jeg gikk tom for lesestoff, men det er en annen historie).

Uansett; selv om det var få kunder i butikken og ekstremt lite å gjøre - for eksempel ryddet jeg perfeksjonistisk i bindhylla 150 ganger - var det slett ikke grusomt å være på jobb. For sommeren 2009 var vel strengt tatt ikke mye å skryte av rent værmessig. Nesten samtlige av mine jobbvakter var preget av piskende regn mot vinduene, så jeg gikk ikke akkurat glipp av noe ved å være på Ica. (Bortsett fra å sjekke facebook, så klart).

Men en lørdag i begynnelsen i august var plutselig finværet på besøk. Jeg hadde tidligvakt, og trasket dermed til jobb litt før halv åtte. Da butikken åpnet klokka ni hadde jeg svært lite mynter i kassa, og brukte mye tid (og krefter!) på å lure veksel ut av kundene. Denne lørdagen fantes det nemlig ikke ekstra veksel på bakrommet heller. Rundt klokka tolv hadde jeg endelig klart å skaffe meg et akseptabelt antall mynter og små sedler i kassa. Min salige glede skulle imidlertid ikke vare lenge.

Bråkjekk type: Jah... jeg vil ha ut 350 kroner, jeg. Eller, vent litt - 550 kroner. Og de femti kronene skal jeg ha i tre tikroninger og to tjuekroner.
Nok en kunde som spør pent. Nå forsvinner myntene mine også, gitt.

Jeg rakte mannen (som forøvrig hadde på seg noen ekstremt grelle solbriller) de fem myntene og en 500-lapp.

Bråkjekk type: Nei, vent litt du! Jeg skal ikke ha noen stor seddel! Jeg vil ha tre hundrelapper og én tohundrelapp!
Jeg: Eh... jeg har egentlig veldig få sedler i kassa nå, men... -
Bråkjekk type: Det er ikke mitt problem! Jeg så at du hadde noen sedler oppi der!
Det er faktisk alle sedlene jeg har, din fjomp! Når alle betaler med kort og samtidig forlanger å ta ut penger, forsvinner vekslepengene etterhvert! Uansett er ikke dette en jævla bank.
Jeg (bittelitt irritert i stemmen): Javel.

Den fæle fyren slengte pengene i lommeboka og begynte å pakke sammen varene sine. Jeg stirret sørgmodig ned i den vekseltomme kassa mi. I hodet mitt ble kunden presset sakte gjennom en kjøttkvern.

Bråkjekk type: Du skal ikke være med på stranda, da?
Jeg: Hæ?
Bråkjekk type (helt seriøs!): Du har ikke lyst til å være med en tur på stranda?
Jeg: Øh... nei, jeg må nok være her noen timer til.
Bråkjekk type: Synd!

Så forsvant han ut av butikken. En annen varepakkende kunde, som sto ved siden av vekseltyven, begynte å le. Jeg (som antakelig så ut som tidenes spørsmålstegn), fniste også litt.

Per dags dato er dette den særeste opplevelsen jeg har hatt i løpet av min fortryllende karriere på Ica. Strandfyren har ikke dukket opp flere ganger. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg synes det er trist eller ikke.