Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

torsdag 16. desember 2010

Billig øl!

Fra Underskog.

Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, og i dag er vi i cup mot Opplysningskontoret. Stem her da vel.

tirsdag 14. desember 2010

Peanøttmannen

Det bør være ganske klart nå at det ikke er noe som heter "bare en melk" etter stengetid. Denne mannen skjønte det, men syntes at "bare en pose peanøtter" skulle gå fint.
Det er rimelig vanlig at en eller annen kunde finner det for godt å tasse rundt i butikken fem-ti minutter etter stengetid på leting etter den fineste pakken lettrømme eller (gud forby) øl. Det er sånn det er, og det må man leve med.
Men en dag, etter å ha vennlig, men bestemt geleidet ut den siste etterdilteren, slått inn alle pantelappene og vasket kjøttdisken en siste gang, ringte det på varedøra.
Rart, syns jeg og låseansvarlig, ettersom det ikke bare er feil tid for varelevering, men også feil dag. Vi ignorerte det, kanskje det var noen unger. Det ringte på igjen, en skikkelig masete "det brenner!"-plinging.
Vi åpner, fortsatt forvirrede, og finner en middelaldrende mann på andre siden. Han ser veldig sint ut. Har vi glemt å gi ham vekslepenger? Har vi låst datteren hans inni fryseren ved et uhell? Nei.

Mann: Har dere peanøtter?
Jeg: Ja, men vi er stengt.
Mann: Jeg ha peanøtter.
Jeg: Sorry, da får du dra på 7/11, vi er stengt.
Mann: Men jeg vil ha peanøtter!
Jeg: Det var leit.

Dessverre er døren åpen nok til at han kan se inn på varerommet, der det selvsagt er peanøtter.

Mann: Jeg ser peanøtter der borte!
Jeg: Ja, vi har peanøtter. Men vi er stengt. Vi har stengt kassene. Klokka er halv ni.
Mann: Kom igjen, jeg gir deg en tjuings også gir du meg de nøttene.
Jeg: Sorry mac.

Til slutt ble jeg nødt til å smelle igjen døra. Han ringte på tre ganger til.

Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, takket være dere flotte lesere. I dag er det ny cup, her kan dere stemme (x 2)!

søndag 12. desember 2010

Stem på oss!

Vi er med i Tordenbloggen 2010, og takket være dere har vi kommet oss til andre runde. I dag er det cup, 4 x bærepose mot SerendipityCat, vi håper på din stemme! Stem her, og husk at du kan stemme både i pollen og i kommentarfeltet.

Gratis poser til alle som stemmer på oss!

onsdag 8. desember 2010

Den nye butikken

Med en (relativt liten) tåre i øyekroken kan jeg meddele at mine glansdager i nærbutikk er over. Sjefen min fikk tilbud om å ta over en annen Rimi-butikk, og jeg fikk lov til å være med på flyttelasset. Nå jobber jeg i en Rimi-sjappe som er ganske mye større, faktisk så stor at jeg ikke vet hvor halvparten av varene våre befinner seg. Flere av kollegene mine fra mini-Rimi har blitt med til den nye butikken, så jeg regner i grunnen med at jeg snart vil føle meg som "hjemme". Jobben er uansett den samme; jeg rydder hyller, setter ut varer og koper i kassa. Det vil si, en av kassene - nå har vi faktisk fire stykker. Et hav av valgmuligheter!

Den nye butikken har ingen parkeringsplass. Ergo er det ikke så mange som gidder å ta storhandelen sin hos oss, og jeg klager ikke. Det renner inn med folk hele tida, men det selges færre varer per kunde. Og ettersom butikken ligger nær et bomiljø med mange små leiligheter, er det få barnefamilier som stikker innom. Ingen barn, dere! Mine dypeste bønner er endelig hørt! Det har vært et par skrikerunger på besøk, men det er ingenting sammenliknet med min gamle arbeidsplass.

Det bor kanskje ikke så mange barnefamilier i området, men det er en viss annen kundegruppe som gjør seg bemerket. Partysvensker. Haugevis av partysvensker.

Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Partysvenske #1: Hø?
Jeg (saktere): Vil du ha kvitteringen?
Partysvenske #1: Vad säger du? Kvitt-?
Partysvenske #2: Kvitto, Johanna! Kvitto!
Partysvenske #1: Ah, kvitto! Nej, den vill jag inte ha. Hahaha, "kvitteringen"!

Personlig synes jeg "kvitto" høres hakket tåpeligere ut enn "kvittering", men det er nå meg. Mandagsvakta mi var ikke så preget av partysvenskene (med unntak av en fyr som skjelte meg ut fordi han misset ølsalget - ordene "fan" og "fitte" ble brukt hyppig), men på lørdag sprintet de inn døra. Samtlige skulle ha øl, så klart. Man blir jo ingen fullverdig partysvenske uten party! Ølskapene våre står rett ved inngangen, og her (most opptil inngangspartiet, altså) bestemte tre-fire partysvensker seg for å ha en heftig diskusjon. Om øl. Nærmere bestemt billigøl. Hvilket billigøl smaker best, hvilket billigøl blir man fortest full av, og hvilket billigøl kan man eventuelt blande med sprit? Dessverre fikk jeg ikke hørt hvilken øl som gikk av med seieren, men det virket som Borg lå godt an.

Enhver butikk har sin egen Fru Gjerrig, også denne. En lav, middelaldrende dame som brukte omtrent tjue minutter på å bestemme seg for å kjøpe en bitteliten sjokolade - en Bergene Melk på sikkert tre gram.

Jeg: Seks kroner er det for den.
Fru Sjokolade: NEI! Den koster fem kroner!
Jeg: Jaha? På skjermen min står det -
Fru Sjokolade: Jeg var her i går, og da kostet den fem! Dere har endret prisen!
Ærlig talt. Har hun virkelig tenkt å starte en krangel for én krones skyld?
Jeg: Javel. Men prisene forandrer seg nesten hver uke, det er -
Fru Sjokolade: Du har å gi meg sjokoladen til fem kroner! Det er et prinsipp!
Kunder med prinsipper er de jeg liker aller best. Virkelig.

Jeg skjønner at det ikke er noe vits i å diskutere med denne dama. Hun skal ha mikrosjokoladen sin for en femmer, og hun kommer ikke til å forlate butikken før hun får det som hun vil. Imidlertid har jeg ingen returnøkkel og blir dermed nødt til å rope på kasselederen. Hun befinner seg på lageret og bruker litt tid på å komme seg tilbake til kasseområdet. I mellomtiden står gjerrigknarken med armene strengt i kors og glaner olmt på meg. Jeg glaner nesten like olmt tilbake, for nå blir det selvfølgelig kø. En lang kø som lett kunne vært unngått. Demonstrativt roper jeg på en kasse til. Kundene i køen ser oppgitt på hverandre fordi det ikke skjer noe, og en ung jente spør meg hva som egentlig er problemet. Jeg trekker på skuldrene og har lyst til å si noe svært stygt om Fru Sjokolade, men holder kjeft. Endelig kommer kasselederen med returnøkkelen. Jeg fjerner sjokoladen til seks kroner og slår inn en diversevare til en krone mindre.

Jeg: Sånn!
Fru Sjokolade: Koster den fem kroner nå?
J.A.
Jeg: Jada, det gjør den.
Fru Sjokolade: Skulle bare mangle!

Og deretter marsjerer hun ut av butikken med sjokoladen i neven. For min del kan hun godt få diabetes.