Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

lørdag 19. desember 2009

Forandringer som ikke frydet

Da jeg kom på jobb mandag kveld, fikk jeg (nesten) mitt livs sjokk. I løpet av helgen hadde nemlig sjefene mine endret på store deler av butikken. Både hyller og varer hadde fått nye plasser, og hele lokalet virket større. Likevel klarte jeg ikke helt å sette pris på denne forandringen. For er det noe jeg ikke takler, så er det nettopp forandringer. Helt siden jeg var liten har jeg vært veldig avhengig av å ha rutine i hverdagen, og jeg liker ikke at folk endrer på ting uten å si i fra til meg. De første ti minuttene på jobb ble derfor brukt til å sukke og stønne over butikkens nye utseende. Frokostblandingen hadde fått en helt ny plass! Eggene og juicen også! Hvordan skulle jeg forholde meg til dette?!

Jeg var i middelmådig humør da jeg satte meg i kassa. Tror dere ikke det var noe galt der også? JODA. Den nederste delen av rullebåndet fungerte ikke! Ergo ble jeg nødt til å dytte alle varene ned til kundene med de ekstremt korte armene mine! All denne elendigheten gjorde meg så deprimert at jeg gikk for å rydde i Sørlandschipsen.

Da jeg litt seinere sto på en kasse og stappet varer inn på topphylla - fortsatt med sinnatanker i hodet - ropte en mann på meg borte fra frukta.

Mann: Hallo! Har dere kalkun?
Jeg: Jeg tror da det! Men den er i så fall frossen.
Mann: Øh... akkurat dét skjønner jeg jo.

Butikkens skumle forandringer påvirket åpenbart hjernen min også.

Nok om det. Snart er det jul! Jeg skal jobbe 20., 21., 23. og 24. desember. Gleder meg stort, altså! Julekunder er alltid så hyggelige. Jeg håper alle har tent adventslys disse ukene? Det er jo så lett å glemme! Enda godt at Icas kundeavis har minnet oss på dette hver eneste uke. Ellers hadde vi garantert glemt vekk hele greia, ikke sant?



På mandag var vi selvfølgelig utsolgt for masse julegreier. Rød saus, melis og bakepapir var blitt revet vekk fra hyllene i løpet av helgen. "Å NEI! Hva skal jeg gjøre nå?!", hylte en kunde da jeg fortalte henne at vi var tomme for bakepapir. (Jeg foreslo at hun kunne gå til en annen butikk).

Ja, også NonStop da. NonStop er en diger hit akkurat nå.

NonStop-dame (holder opp en NonStop-pose): Er dette den siste dere har, eller?
Jeg: Ja, det ser visst sånn ut. Men jeg kan se på bakrommet hvis du vil, vi har en del varer der inne!
NonStop-dame: Ja, det hadde vært fint.

Da jeg kom tilbake fra lageret (hvor det forøvrig ikke var NonStop å finne), oppdaget jeg at NonStop-damen hadde tatt saken i egne hender. Hun sto nemlig der og rotet på topphyllene! Ingen normale mennesker rekker opp til den hylla (jeg trenger to kasser), så kunden sto på tærne og "lette" etter NonStop-esker med fingrene. Flere esker var dessuten pælma på gulvet. Til min forferdelse så jeg at hun hadde klart å velte en åpnet pappboks med Läkerol også. De små pastilleskene lå strødd utover to hyller.

Jeg: Eh... jeg fant ikke NonStop på lageret. Og jeg tror ærlig talt ikke det er noe der oppe heller. Men det går kanskje greit å bruke NonStop med melkesjokolade? For det har vi!
NonStop-dame (snurt): Nei! Det blir ikke det samme! Jeg ha den originale NonStop-typen!

Etter å ha slått inn NonStop-posen hennes, spurte jeg om hun ville ha kvitteringen.

NonStop-dame: Javel! Jeg får vel ta den, da!
Jeg (prøver å være munter): Hehe, du jo ikke. Helt frivillig!
NonStop-dame: HØH! Jeg fikk jo ingen pose, en gang!
Trenger du egentlig bærepose når alt du kjøper er én jævla NonStop-pose?
Jeg: Altså... du kan godt få en! Jeg glemte å spørre deg om det, beklager.

Kunden svarte ikke, bare glodde dumt på meg og trampet ut døra. Jeg gikk for å rydde i rotet hun hadde stelt i stand. Jeg brukte faktisk ti minutter på å få topphylla fin igjen.

Nei og nei, nå ble det mye deprimerende lesestoff her gitt! Jeg avslutter derfor med et bilde av tehylla, som er et av mine faste ryddeobjekter når jeg er på jobb. Har dere noen gang sett en vakrere butikkhylle? Jeg tviler! Det er jo en grunn til at jeg tok bilde av den!

søndag 13. desember 2009

I kjøleskapet hjemme er det... ikke øl

Mandag kveld var det rolig på jobb. Kundene som av og til trampet inn var i unormalt godt humør, og timene i kassa gikk raskt. Jeg koste meg, faktisk. Den salige gleden kunne selvfølgelig ikke vare lenge.

Presis klokka åtte ekspederte jeg en kunde. I øyekroken så jeg at en annen kunde nærmet seg kassa. Han handler ofte på Ica, og kjøper vanligvis tolv-femten tunfiskbokser hver gang han er innom. I dag bar han på en sixpack med øl i stedet. Greit med litt variasjon i hverdagen, antar jeg. Kunden jeg ekspederte var i ferd med å dytte kortet sitt inn i terminalen, og jeg smilte anstrengt mens jeg ba en indre bønn til digitalklokka i kassa. Med det samme kvitteringen var printet ut, grep jeg tak i sixpacken den nye kunden hadde plassert på båndet. Et millisekund før strekkoden nådde avleseren (eller "bipper'n", som jeg liker å kalle den), ble klokka 20.01. Kassa ga meg beskjed om at ølet ikke kunne slås inn. FAEN, tenkte jeg. Med god grunn.

Jeg: Oj. Sorry, men du er et minutt for seint ute! Nå får jeg ikke slått inn ølen din.
Ølkunde: Hæ, kødder du eller?
JA. Jeg kødder.
Jeg: Beklager. Klokka ble ett over åtte idet jeg prøvde å slå inn sixpacken.
Ølkunde: Jammen... klokka er jo ikke åtte ennå! Se her, da!
Kunden drar opp mobilen sin.
Ølkunde: Den er jo ikke åtte ennå! Klokka deres går feil! Min mobilklokke går riktig!
Vel, vel. Den har jeg hørt før.
Jeg: Jeg beklager, men det er klokka i kassa som gjør at salget blir sperret av. Den kan ikke stilles av ansatte. Så det er dessverre lite jeg kan gjøre... -
Ølkunde: Faen, altså!

Med disse ord kaster kunden mobilen sin i gulvet. Delene spretter utover gulvet.

Jeg: Ehrm...
Ølkunde: Dere kan jo ikke ha en klokke som går feil! Klokka mi er ikke åtte ennå!
Jeg: Æh... som sagt, jeg kan ikke stille klokka her. Beklager.
Ølkunde: Helvete, altså... FITTEHELVETE!!
Jeg: ...
Ølkunde: Nei vettu hva, dette gidder jeg faenmeg ikke altså! De andre varene vil jeg ikke kjøpe likevel!

Kunden travet dramatisk fram og tilbake ved kassa et par ganger før han bøyde seg ned for å plukke mobildelene sine opp fra gulvet. Rygggen hans dirret av sinne. Jeg holdt kjeft mens jeg stirret på varene som lå igjen på båndet. Vurderte å plystre en liten melodi for å lette på den særdeles dårlige stemninga, men la ideen raskt fra meg. (Jeg kan nemlig ikke plystre).

Kunden jeg ekspederte like før ølsalget stengte, og som nå puttet varene sine i en pose, begynte å fnise idet ølkunden var ute av døra. Jeg fniste kanskje litt, jeg også. Kunder som ikke rekker ølsalget er jo egentlig noe av det morsomste jeg vet om. Selv om noen av dem blir sabla sinte.

søndag 29. november 2009

Frustrasjonsutbrudd

Jeg regner med at de aller fleste som leser denne bloggen handler i dagligvarebutikker av og til? Hvis ikke er det faenmeg på tide. Uansett - dersom dere plukker med dere en vare, for eksempel en melkekartong, og seinere bestemmer dere for at dere ikke vil ha den likevel - hvor legger dere kartongen da? Tilbake i melkeskapet, der melken streng tatt skal befinne seg til enhver tid? Eller legger dere den istedet i en random hylle, sammen med andre tørr- eller frysevarer?

Til alle som nå nikker gjenkjennende til sistnevnte plasseringsmulighet: SKAM DERE!

Jeg jobber annenhver helg, og i går var det vill fest på Icaen min. Tidlig på morgenen var det unormalt få kunder innom, og jeg vandret rundt i butikken på utkikk etter arbeidsoppgaver. Ettersom jeg hadde vært på jobb kvelden før, var de største ryddeprosjektene allerede unnagjort. Ergo måtte jeg begynne å finpusse på hyllene denne lørdagsmorgenen. Etter å ha ryddet meg gjennom bindhylla og radene med potetgullposer, satte jeg kursen mot sjokoladen. Denne hylla var heldigvis ganske rotete, så synet av den gjorde meg (nesten) varm om hjertet. Imidlertid stoppet jeg opp da blikket mitt nærmet seg Snickers-sjokoladene. Vi selger nemlig bare små Snickersbarer. Men sammen med disse godsakene (dvs. kaloribombene) lå det nå en diger kladask av en Snickers. Wat?

Jeg regner med at alle er fra seg av nysgjerrighet nå? Løsningen var enkel. Den store Snickersbaren var ingen sjokolade. Det var en IS! Vel, den hadde i hvert fall vært en is før den ble lagt sammen med sjokoladen. Greit nok at man ikke har lyst på Snickers-is likevel, men HALLO! Man legger den ikke fra seg sammen med Snickers-sjokolader! Sjokolade og is er faktisk to helt forskjellige ting. Is smelter, for eksempel. I min butikk er is-disken og sjokoladehyllene omtrent fem skritt fra hverandre, så jeg tviler på at den uansvarlige kunden hadde slitt ræva av seg for å legge isen tilbake på riktig plass uansett.

Hva ble så resultatet av dette? Joda, isen/sausen måtte svinnes og kastes. Ergo tapte butikken min penger. Akkurat dette bryr jeg meg i grunnen ikke spesielt mye om (jeg får jo lønn uansett lizzm), men det at folk så å si ødelegger varer med vilje gjør meg særdeles provosert. Det tar som regel ikke så lang tid å legge varen på sin opprinnelige plass! Eventuelt kan den gis til en ansatt.



SE på dette, da! (Hvis noen lurer: Ja, jeg liker å sprike med fingrene når jeg holder ting).


Etter denne dramatiske hendelsen vendte jeg tilbake til mine krevende arbeidsoppgaver. Noen timere seinere tok jeg meg en velfortjent pause - det var jo lite kunder uansett. Vel, det sekundet jeg forsvant inn på personalrommet bestemte visst halve bydelen seg for å trampe til butikken samtidig. Alle ble åpenbart også enige om å gå til kassa i fellesskap. Ergo ble det kø, og min stakkars kollega ble nødt til å gaule på meg i telefongreia vi har i kassene. Jeg sukket og stønnet og gikk ut for å sette meg tilbake i kassa. Moren min var selvfølgelig en av disse "nå går vi til butikken i samlet tropp"-kundene, og hun informerte meg om at noen hadde lagt en julebrus i is-disken. Denne flaska var av glass. Hva skjer når man legger en glassflaske i fryseren? Glasset sprekker. Med andre ord var en stor del av is-diskens innhold nå dekket av glasskår og frosset julebrus-skum. Jeg sukket og stønnet og trampet i gulvet. Så gikk jeg tilbake til pauserommet for å roe de tynnslitte nervene mine.

Da jeg etterpå sto og pirket vekk klissete brusskum fra et titalls Sandwich-is, kom det en fast kunde bort til meg. Denne kunden er vanligvis veldig grei, og jeg synes det er hyggelig når han handler hos oss. Nå hadde han imidlertid tatt med seg den lille sønnen sin i butikken, noe jeg ikke akkurat frydet meg nevneverdig over. Jeg ble ikke særlig blidere da kunden fortalte meg at det lille vesenet hans hadde hatt "et lite uhell borte ved eggene". Dette "lille uhellet" var i virkeligheten ti knuste egg nederst i kjøleskapet. JESS! Å tørke opp egg er min favoritthobby! Jeg nøt faktisk hvert sekund.


"Heldigvis er det to uker til neste gang", tenkte jeg da jeg omsider kom hjem fra denne superfestlige lørdagsvakta. Så kom jeg på at jeg jobber neste lørdag også. Føkk.

søndag 22. november 2009

Lørdagspenger

Forrige lørdag kom det mange slemme kunder på besøk. Da jeg gikk til jobb tidlig lørdag morgen, hadde jeg faktisk en unormalt god innstilling. "Dette kan bli en fin vakt", tenkte jeg. Så feil kan man ta, gitt! Om det var tidenes sludd- og regnvær som skapte et slik begredelig humør hos de fleste som kom for å handle, vites ikke. De sure lørdagstrynene lot i hvert fall gørra si sprute ut over den stakkars, uskyldige personen i kassa. Dessuten spurte omtrent 80% av dem om å få ta ut penger. Skrev jeg "spurte"? KREVDE er i grunnen et mer beskrivende ord.

La meg gjøre én ting klinkende klart: KIWI har bank i butikk. Ica har IKKE bank i butikk. Det er åpenbart mange som tror at "Kiwi har bank i butikk" automatisk betyr "ALLE butikkjeder har bank i butikk." Vel, slik er det altså ikke. Og dersom den ansatte i kassa ikke har mulighet til å gi deg penger, kommer man ingen vei med tåpelig krangling. Hvis det er så jævlig viktig å ta ut penger, er det vel mulig å komme seg ned til en butikk som faktisk har det dustete bankopplegget? Eller en minibank, kanskje? Hørt om det?

Sinte ord her, altså. Beklager. Her kommer det to illustrerende eksempler fra den grusomme lørdagsvakta mi i forrige uke.

Gammel dame: Ja, også trenger jeg tusen kroner. Kan du ordne det for meg?
Jeg: Njaaa... egentlig har jeg ikke noe særlig penger å gi ut akkurat nå.
Gammel dame: Jamen, jeg skal ut i morgen skjønner du! Jeg ha kontanter!
Og dette er mitt problem fordi...?
Jeg: Hm... jeg har nesten ingen kontanter igjen her, skjønner du. Jeg er nødt til å ha noen vekslepenger her - det er ikke alle som betaler med kort.
Gammel dame: Men du har vel en liten tusenlapp til meg, har du ikke?
Hører du egentlig på hva jeg sier i det hele tatt?
Jeg (som skjønner at jeg aldri blir kvitt dama hvis hun ikke får spenn): Eh... du kan vel få fem hundre. Går det greit?
Gammel dame: Jeg får klare meg med fem hundre, da!

Etter å ha fått min siste femhundrelapp, pakket gamlingen sammen varene sine med en sur mine i ansiktet. Hun svarte ikke da jeg prøvde å blidgjøre henne med et (påtatt) hyggelig "hadet" da hun forlot butikken. Eldre mennesker er mine favorittkunder, altså. Virkelig.

To-tre kvarter seinere kommer det en mann inn. Han er fast kunde, og kjøper bestandig en boks General løssnus. (Tror dere at butikksansatte ikke legger merke til hva dere kjøper, eller? Tro om igjen! Jeg legger i hvert fall merke til alt. Høhø.)

Mr. Snus (slenger boksen på båndet): Og to hundre kroner, takk.
Jeg: Beklager, men jeg har dessverre ikke mer penger å gi ut.
Mr. Snus: Åjoa, kom igjen. Du har alltids to hundre i kassa!
Jeg (åpner kassa demonstrativt): Sorry, men jeg kan nesten ikke gi ut mer nå. Jeg trenger kontantene til veksel.
Mr. Snus: Hallo! Jeg ser at du har en hundrelapp der! Gi meg den.
Det er fristende å gi deg penger når du argumenterer på denne måten, altså.
Jeg (med et lite snev av irritasjon): Javel, du kan få den. Men dette er faktisk ingen bank. Det er Kiwi som har bank i butikk.
Mr. Snus: Joa, jeg vet det. Men jeg pleier ikke å ta ut penger her så ofte!

Gode argumenter fra den fyren, altså. Da han snappet hundrelappen ut av hånda mi, var det veldig fristende å si noe stygt om den heftige snusbruken hans.

(Men jeg klarte å la være.)

tirsdag 17. november 2009

Hatobjekt nr. 1

Jeg var i utgangspunktet ikke spesielt begeistret for barn da jeg begynte å jobbe på Ica. Nå, over ett år seinere, blir jeg kvalm bare jeg hører en barnestemme. Hver lørdag synes åpenbart de aller fleste småbarnsforeldre at det er en kjempegod idé å drasse med seg ungene sine i butikken. Den herlige lørdagshandelen må jo inkludere hele familien, ellers blir vel ikke helgekozen komplett. Vel, for min del kan barna godt bindes til rekkverket utenfor. Her er det nemlig ikke snakk om å oppføre seg ordentlig når man er på handletur! Jeg har opplevd alt fra ekstreme raseriutbrudd til smågodtkrig og tissing på gulvet. Sistnevnte hendelse var muligens et uhell, men sikker kan man jo aldri være når det gjelder disse utspekulerte trollene! Og til dere som nå får lyst til å fortelle meg at "jeg har vært barn selv en gang": HOLD SNAVLA.

Jeg har så mange barnehistorier at det er vanskelig å finne et sted å begynne. Barn har aldri med seg nok penger. Barn er som regel flere hakk frekkere enn voksne. Barn griner når de ikke får det som de vil. Barn liker å prøvesmake smågodtbiter, for så å legge den halvspiste biten tilbake.

Barn synes det er ekstremt morsomt å kjøpe en brus, drikke den opp på ti minutter (gjerne inne i butikken), for så å pante den. Den ene krona brukes som regel på smågodt. ("Kan jeg få to biter for denne pantelappen, eller? Kom igjen'a, væææær så snill liksom!") Deretter er det obligatorisk å spørre om å få låne doen, for tisse må man jo etter slik heavy brusdrikking.

Små barn sikler. Større barn mister sjokolademilkshaken sin på gulvet sekundet etter å ha kjøpt den. Barn plukker på alt og alle, hele tida. Barn knuser ølflasker og åpner poser med godteri selv om foreldrene ikke gir dem lov til å kjøpe den uansett. Barn holder ikke kjeft ett sekund. Å være i nærheten av barn er et prevensjonsmiddel i seg selv.

På lørdag var jeg på jobb. I løpet av de seks timene jeg nøt livet i kassa, var det flertallige småkryp innom. En av disse ufyselige parasittene presterte å trille et høyt tårn med kurver ut på gulvet, for så å
velte det. Ergo smalt det kraftig i hele butikken, og kurvene fløt utover hele inngangspartiet. Som regel smiler jeg bare pent (les: anstrengt) når barn finner på slike ting, men denne gangen klarte jeg ikke å la være å sukke oppgitt. Sukket var dessverre såpass høyt at kurvvelterens far registerte det, og han stirret surt på meg mens han plukket opp avkommet sitt. Kurvene? Vel, dere kan vel gjette hvem som måtte stable dem sammen igjen! Drittungens far gjorde det i hvert fall ikke.

Neida, jeg er faktisk ikke en fæl gammel grinebiter som bruker veldig mye tid på å mislike unger - mange av dem er sikkert greie å ha med å gjøre. Jeg har bare vært litt for mye på jobb, og møtt litt for mange barn mens jeg har vært der.



(Haha, hvem er det egentlig jeg prøver å lure her? Barn kan gjerne slaktes for min del!)

fredag 6. november 2009

Butikk-dumskap

Ingrid har tidligere skrevet et innlegg om avskrudd hjerne på jobb. Vel, jeg har mine dager jeg også. I aller høyeste grad.

Ung fyr
: Hei, Line!
Jeg
: Eh... hei.
Åssen vet han hva jeg heter? Hvor kjenner jeg ham fra? Er det frekt av meg å ikke gi ham en mer personlig hilsen, siden vi tydeligvis har møtt hverandre før?

Jeg studerer fyren mistenksomt mens jeg slår inn alle varene hans. Deretter glaner jeg på ham mens han stapper varene ned i posen sin.

Ung fyr
(ser opp fra varepakkinga): Er det noe galt?
Jeg: Hehe, neida. Jeg prøver bare å finne ut hvor jeg kjenner deg fra, siden du vet hva jeg heter.
Ung fyr
: Øh... du har et navneskilt på genseren din.
Jeg
: Åja! Hihihehehe.
Herrejesus. Jeg dør.

Etter at fyren hadde gått, gjemte jeg meg under kassa. Jeg reiste meg ikke opp igjen før den sterke rødfargen i ansiktet var borte. Det tok en stund.

tirsdag 3. november 2009

Krangel over spilt melk

I det siste har butikken min tatt inn mindre H-melk enn vanlig. Dette er fordi vi over lang tid har hatt store problemer med å selge melken før den har gått ut på dato. Faktisk har vi måttet svinne (les: helle ut) ekstremt mange liter H-melk de siste ukene. Dette taper butikken mye penger på, og sjefene mine bestemte seg dermed for å ta inn færre H-melk en periode. Personlig synes jeg dette var en god idé, da jeg ikke kan forstå hvorfor noen skulle ønske å drikke H-melk i utgangspunktet.

I går ble vi utsolgt for den ekle melken. For aller første gang. Da en kunde kom bort til meg og spurte om hvorfor vi var tomme for "vanlig melk", trodde jeg automatisk at han snakket om lettmelk. Man kan da umulig mene at H-melk er vanlig? ÆSJ. Seinere på kvelden kom det nye H-melk-kunder. (Det finnes altså flere!) Dette paret, som forøvrig var godt voksne, klarte imidlertid ikke helt å godta at vi var tomme for den elskbare drikken deres.

Fru H-melk: Er det noen spesiell grunn til at dere er utsolgt for H-melk?
Jeg: Nja. Vi har tatt inn mindre H-melk i det siste, for vi har solgt lite av det i flere måneder. Jeg antar at det er noen som har kjøpt mange kartonger på én gang tidligere i dag, for det var mye melk igjen nå i helgen.
Herr H-melk: Unnskyldning ikke godtatt!
Jeg (litt paff): Eh... neivel.
Fru H-melk: Dere kan jo ikke drive butikk på denne måten! H-melk er man nødt til å ha!
Herregud. Hvorfor tror kunder bestandig at de vet "hvordan man driver en butikk"?
Herr H-melk: Hva er dette for noe tull? Dere kan jo ikke ta inn mindre H-melk bare fordi enkelte ikke kjøper den! Når man selger lite av noe bør man kjøpe inn ekstra mye, slik at man alltid har noe til overs!
EH. Det der virker jo jævlig logisk.
Jeg: Men altså... vi har hatt store problemer med å få solgt H-melken før den går ut på dato. Vi har fått utrolig mye melkesvinn. Butikken taper mye penger på det, og da blir vi nødt til å redusere vareantallet.
Herr H-melk: Jeg blåser vel i hvor mye denne butikken tjener! Kunne ikke brydd meg mindre! Nå får du slutte å være så schtøgg i trynet.
Jeg: ...
Herr H-melk: Jeg kommer jo hit for å handle det jeg trenger! Når jeg ikke får det jeg trenger, blir jeg irritert.
ÅJA! Det har jeg ikke fått med meg.

Jeg holdt kjeft mens paret pakket sammen varene sine. Det går ikke an å diskutere rolig med noen som ber deg "slutte å være schtøgg i trynet". Da de endelig forlot butikken, kunne jeg høre at herr H-melk fortsatt mumlet sint for seg selv - blant annet oppfattet jeg ordene "jævla idioter". Jeg tror vel egentlig jeg har en viss formening om hvem som var den største idioten i dette tilfellet.

søndag 1. november 2009

Bunnpris-nostalgi

Siden en viss anonym leser har ytret et særdeles høflig ønske om en oppdaterrrring, skal jeg nå dele en Bunnpris-historie med dere. Jeg jobbet i en slik minibutikk i nesten to år, og jeg vil vel ikke påstå at det var den lykkeligste tiden i mitt liv. Butikken lå (og ligger fortsatt) sentralt til, og det ramla inn kunder hele tida. Særlig fem minutter før stengetid klokka elleve, så klart. Jeg tillot meg å ikke være spesielt hyggelig mot disse kundene. Skulle bare mangle!

Men uansett - min tid på Bunnpris ble først og fremst tilbragt på gulvet. Da jeg begynte å jobbe der var jeg 16 år, og fikk ergo ikke lov til å sitte i kassa. Som nesten-dverg trengte jeg gjerne to-tre bruskasser for å rekke opp til de øverste hyllene, for på Bunnprisbutikkene i Oslo stabler man alt i høyden. En gang jeg ryddet i buljonghylla (som var helt øverst), kom det en fyr forbi. Han kløp meg i baken, noe som selvfølgelig fikk meg til å snu meg rundt. Da kunne mannen, som forøvrig var omtrent femti år, fortelle at jeg så ut som "en jente man sikkert kunne gjøre mye moro med". Sjarmerende, eller hva? Hadde jeg ikke vært fanget oppe på bruskassene, skulle jeg smelt til ham. I skrittet.

Vel, vel. Dersom Bunnpris-kunder finner varer som er utgått på dato i butikken, får de varen gratis. Denne regelen finnes også hos Kiwi - det er vel mange som har hørt om Kiwi-Bob? På Bunnpris fikk vi hvert fall besøk av en liknende type. Imidlertid gjorde han ikke den stakkars nybegynneren i kassa (les: meg) oppmerksom på dette før jeg hadde slått inn halvparten av varene.

Mann
: Du er klar over at dette er varer som har gått ut på dato, ikke sant? Jeg skal ha dem gratis!
Jeg: Eh... nei, det visste jeg ikke.
Mann: Du må jo følge med!
Du kunne kanskje ha gitt meg beskjed om dette før jeg begynte å slå inn varene? Jeg er ikke så interessert i kunders varer at jeg sjekker datoen på eget intiativ.
Jeg: Ja, OK. Datoen har gått ut på alle disse?
Mann: Jeg sa jo det! Jeg skal ha dem gratis! Det er sånn regelen er!
Jeg: Ja, det skal du få. Eh, jeg vet faktisk ikke helt hvordan man fjerner varene igjen. Jeg tror jeg blir nødt til å rope på hjelp.
Mann: Du vet ikke hvordan man fjerner varene? Jobber ikke du her?!

Dette er muligens en av de mest sympatiske og hyggelige kundene jeg har vært borti noensinne. For å gjøre en lang og vond historie kort: han fikk alle varene gratis. At samtlige varer var reker i lake - utgått på dato for over en måned siden - sier vel sitt. Mannen hadde virkelig gjort en heftig leteinnsats på kjølerommet vårt, i hvert fall. Jeg håper han nøt rekene sine.


PS! På Icaen min er det sommer helt til november. I hvert fall på kvitteringsnivå. Hurra!
(JA, jeg har faktisk tatt med meg en kvittering hjem fra jobben og scannet den inn her. En nerd har jeg alltid vært!)


onsdag 21. oktober 2009

Kommunikasjonsproblemer

Jeg anser meg selv for å være en noenlunde oppegående person, men av og til sliter jeg litt likevel. For eksempel på jobb.

Kveldskunde
: Hei! Jeg ser etter sånn derre Peppes pizzabånn. Har dere det?
Jeg: Eh... bånd? Har Peppes kommet ut med... bånd?
Kveldskunde: Ja, Peppes har kommet ut med sine egne produkter nå. Jeg er ute etter pizzabånnen.
Jeg: Hm... hvor pleier disse... båndene å ligge? I andre butikker, altså?
Kveldskunde: Eh, det pleier vel å være i en hylle?
Jeg: Jaha. Øh... hva bruker man egentlig slike pizzabånd til?
Kveldskunde: Altså... det er sånn melaktig pulver liksom, man blander det med vann. Et lettving måte å lage pizzabånn på! Det kommer i pose.
Herregud. Han har prata om pizzabunn hele tida. Han er en sånn type som sier "bånn" i stedet for "bunn". For en idiot jeg er.
Jeg: Aha, skjønner jeg hva du mener! Hihihehe. (Til info: jeg fniser alltid tåpelig når jeg skjønner at jeg har driti meg ut).

Kunden fikk Peppes-posen sin. Jeg var rød i trynet da han betalte.


Polsk fyr: Hello. Do you have Vikingapsifjsofh?
Jeg: Øh... sorry?
Polsk fyr: Vikingdflkshjfl!
Jeg: Viking-hvafforno?
Polsk fyr: Vikingdlsfhsl!
HVA FAEN?
Jeg: What? Sorry, I don't understand -
Polsk fyr: Vikingldfkdfh!
Kunde lenger bak i køen: Eh. Jeg tror han mener Vikinglotto.
Jeg (glemmer å snakke engelsk): Åjaaa! Nei, det har vi ikke her.

Polske kunder forstår gjerne litt norsk, så han tok poenget. Imidlertid virket han en smule oppgitt da han forlot butikken. Jeg tror jeg skjønner hvorfor.

onsdag 14. oktober 2009

Legitimasjon til frustrasjon

Tro det eller ei - man er pliktet til å vise legitimasjon uoppfordret ved kjøp av tobakk eller alkohol fram til man er 25 år. Som kasseslave kan jeg melde om at det (ikke overraskende) er svært få som følger denne regelen. På min Ica er det veldig strenge regler når det gjelder ølsalg, og de ansatte blir nærmest pisket til å spørre folk om de har legitimasjon. Vi må jo det når så å si ingen viser den uoppfordret.

Faktisk er det ganske vanskelig å gjette alderen på folk. Gutter har en tendens til å se mye eldre ut enn de er, og flere ganger har jeg vært nervøs for at jeg har solgt alkohol eller røyk til mindreårige. Det er nemlig ikke alltid like festlig å spørre folk om de har legitimasjon. En gang spurte jeg en fyr på 31 (han ut som en 17-åring, jeg lover!), og jeg har måttet be flere 25-årige jenter om unnskyldning. De fleste tar det heldigvis pent, for jeg gjør jo bare jobben min. På et drøyt år hos Ica har jeg dessuten tatt flere småunger på fersken med falsk legitimasjon. Delvis fordi disse hjernedøde mindreårige har lånt leget til folk jeg kjenner fra før, og delvis fordi jeg er jævlig flink. Jeg elsker å ta folk med falsk leg. Høhø.

Uansett - av og til kommer det folk (les: gutter) som ikke blir så happy når jeg spør om de kan være så elskverdige å vise fram legitimasjonen sin.

Kvisete gutt
(som slenger en sixpack med øl på båndet): Halla!
Jeg: Hei. Har du legitimasjon?
Kvisete gutt: Hæ? Seriøst? Spør du meg om legitimasjon?
Jeg (som ikke ser noen grunn til å være superhyggelig): Jeg gjør nok det.
Kvisete gutt: Kødder du, eller? Skal jeg vise leg? Jeg er sikkert mye eldre enn deg, ass!
Herrejesus.
Jeg: Det kan godt hende. Men du må fortsatt vise meg legitimasjon for å kunne kjøpe øl.

Pøbelgutten trekker motvillig opp bankkortet sitt. Jeg tar en rask kikk. Fyren er født i 1989. Ergo er han et knapt år eldre enn meg, og fortsatt ung nok til å måtte regne med å vise legitimasjon ved alkoholkjøp.

Jeg: Jaha, det er greit.
Kvisete gutt: Det er dritlenge siden jeg har blitt spurt om leg, ass! Seriøst, ass!
GREIT.
Jeg: Så fint for deg, da. Vil du ha kvitteringen?

Et hyggelig kundeøyeblikk, med andre ord. I forrige uke var jeg tilfeldigvis en liten tur på Ica Supermarked på Storosenteret. Og hvem oppdager jeg der? Den ufordragelige kvisegutten, så klart! Han jobber også på Ica! Vi er nesten kolleger! Blikkene våre møttes, og jeg kunne se at han kjente meg igjen. Jeg var sekunder fra å trampe bort for å gi ham en skjennepreken. En seriøs butikkansatt skal selvfølgelig vise legitimasjon uten å trekke en mine! I det minste kunne han spart seg for det barnslige raseriutbruddet. Jeg sendte ham i hvert fall et iskaldt blikk før jeg spankulerte rundt hjørnet.

Selv viser jeg alltid legitimasjon når jeg kjøper alkohol - uoppfordret. Det er min plikt, både som samfunnsborger og viktig butikkansatt.


(Neida. Jeg viser bare legitimasjon fordi jeg ser ut som en tolvåring og faenmeg alltid blir spurt).

søndag 27. september 2009

Cashguard

I butikken min er det cashguard. Det betyr kort og godt at man ikke kan rane meg, fordi jeg ikke har tilgang til pengene. De puttes i en boks og lappene forsvinner inni rare hull. Det mange kunder ikke skjønner, er at det er meningen at de skal putte på myntene og at det er mye lettere for dem å gjøre det enn meg. Så når kunder gir meg penger, ber jeg dem pent om å legge dem på selv. Men noen ganger blir de sinte og spør hvorfor ikke jeg kan gjøre det.
"Må jeg gjøre jobben din?!" fikk jeg høre en gang.

Nei, det er ikke jobben min. Jeg gjør det bare for gamle damer og barn som ikke rekker opp.

lørdag 26. september 2009

Hvor er medlemskortet ditt?

Jeg spør alle om de har medlemskort. Svarene jeg får, er ikke bare ja eller nei.
"Nei, trenger ikke, det trekkes automatisk når jeg drar kortet!"
"Nei, det lønner seg ikke." (Det lønner seg alltid.)
"Nei, du, det har jeg lagt igjen hjemme!"
"Nei, vet du hva ..." og så legger de ut om hele livshistorier og at medlemskortet ligger her og her og kona har det.
Jeg skjønner at de bare vil kommunisere, men jeg bryr meg lite om hvor kunder har lagt igjen medlemskortene sine.

fredag 25. september 2009

Igjen, har du medlemskort?

Det var i sommer og det var supermedlemstilbud på Farris Bris, typ 6,50 kroner pluss pant for en halvannenlitersflaske. Det kommer en mann og kjøper ganske mange flasker. Jeg spør om medlemskort, men han har ikke, så da blir det sånn passe dyrt. Mens han pakker, kommer fruen.
Hun til meg: Hvor mye betalte han for disse?
Jeg: 8,50 pluss pant. (Noe som også er billigere enn hva de koster til vanlig.)
Hun til ham: Jammen, du er jo medlem!
De krangler litt seg i mellom om at det er hun som har medlemskortet og ikke han.
Han: Men hun (meg) vet jo ikke at vi deler medlemskort og at du passer på det!

Moralen? Alltid ha med deg medlemkort, ellers betaler du mer enn du må.

2-3-4-5

Det er en ting jeg har ergret meg over lenge: Kunder som ber om poser i antall som ikke finnes. Nei, du kan ikke få "to til tre poser". Hva er det de egentlig mener, to og en halv pose eller hva? Jeg gir dem i alle fall det største tallet.

tirsdag 22. september 2009

Bad hair day

Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, er jeg en ganske klumsete person. Særlig på jobb. For et par uker siden presterte jeg å knuse to glass med barnemat og ett egg i løpet av én vakt. Dessuten festet en ustekt, eggpenslet bolle seg til veggen (!) da jeg skjøv et fullt bakebrett inn på bolletralla. Å dytte brettet inn på tralla med full kraft var visst ingen god idé. (Den hoppende bolla lagde forøvrig et lekkert eggmerke på veggen som jeg ikke klarte å få vekk. Ups.)

Uansett - knusing, mosing og søling er en… hyggelig del av hverdagen på Ica. Under min kveldsvakt i går klarte jeg imidlertid å havne i tidenes festligste situasjon. Ordet "klumsete" har nå fått en helt ny betydning. Dere kan gjerne le av meg hvis dere føler for det.

Når det blir lang kø, bruker jeg en slags telefonlignende dings til å rope på en kasse til. Denne saken ligger nedenfor kasseapparatet, og jeg må bøye meg for å kunne snakke inn i den. I går klarte jeg å bøye meg litt for langt ned da jeg ytret mitt ønske om en ny kasse. Håret mitt festet seg dermed til det rullende varebåndet, noe som resulterte i at hodet mitt brutalt ble dratt ned. Jeg rakk ikke å stoppe båndet før det var for seint. Så da lå jeg der, da. Med hodet most inn i rullebåndet. Jeg satt faktisk bom fast. Av åpenbare årsaker fikk jeg ikke sjansen til å studere situasjonen utenfra, men jeg kan tenke meg at opptrinnet så usannsynlig teit ut. Det er liksom ikke vanlig å ligge med kinnet presset ned i rullebåndet.

Kunde 1: Eh. Går det bra med deg, eller?
Jeg: Egentlig ikke!

Jeg prøver å dra håret opp av rullebåndsprekken, noe som ikke gir meg andre resultater enn ekle ”nå-revner-håret”-lyder. Jeg har dreads, og håret mitt har kostet meg både penger og smerte de siste to årene. Skrekkslagen ser jeg for meg at man blir nødt til å klippe av mine elskede pølselokker for å få meg løs.

Jeg (en smule preget av klippe-tanken): Hjelp!
Kunde 1: Går det ikke an å rulle båndet andre veien? Det finnes vel en knapp man kan trykke på?
Jeg: Nei, det gjør det nok ikke.

I min fortvilelse forsøker jeg å rope på hjelp i telefongreia, men den intense nærkontakten med båndet gjør dette vanskelig. Jeg klarer ikke å bevege hodet i det hele tatt.

Kunde 2: Hva er det som skjer foran der?
Kunde 1: Det er visst håret hennes som sitter fast i rullebåndet!
Kunde 3: Sitter hun fast i rullebåndet?!

En av mine kolleger kommer for å åpne en ny kasse. Køen hos meg begynner å bli faretruende lang nå.

Kunde 1: Jeg tror du må hjelpe henne litt! Hun sitter fast!
Kollega (får øye på meg): HAHAHAHAHA!
Jeg: Dette er ikke morsomt! Jeg kommer faktisk ikke løs!

Stadig flere kunder blander seg inn den dramatiske hårhendelsen, og jeg begynner å bli både desperat og pinlig berørt. Plutselig rykker det i båndet, og jeg kan trekke hodet opp. Kunde 1 har greid å dra båndet motsatt vei.

Jeg: Oj! Takk!
Kunde 1: Ja, jeg måtte jo gjøre noe her! Det der kunne vært skikkelig farlig. Tenk om det var skjerfet ditt som satte seg fast! Da kunne du ha blitt kvalt!
Jaja, whatever. Bare håret mitt ikke blir ødelagt, er jeg fornøyd.
Jeg (som nå har et visst behov for å prate om noe annet): Ja, det båndet der skal ikke undervurderes. Du skulle ha fire poser, ikke sant?

Ja, ja. Det endte jo godt. Men jeg har en ørliten følelse av at samtlige kunder i køen sprinta hjem til familien sin for å fortelle om den gærne kassedama som satte seg fast i rullebåndet. Neste gang jeg jobber skal jeg definitivt sette opp håret.


PS! Takk for kommentarer! Keep 'em comin'!

torsdag 17. september 2009

Kodemoro

Som Ingrid er inne på i innlegget under her, er det utrolig morsomt å ha kodequiz. Riktignok er dette en aktivitet med begrensede muligheter - det finnes jo faktisk mennesker som ikke jobber i butikk. I fjor, før jeg begynte å sitte i kassa, opplevde jeg at tre festdeltakere satte i gang med kodekonkurranse. Alle sammen jobbet på Ica, og jeg irriterte meg kraftig over den høylytte leken. I dag skjønner jeg imidlertid hvor ekstremt festlige slike konkurranser er, og benytter alltid sjansen hvis jeg treffer andre butikkansatte. Patetisk, men veldig moro. Jeg lover.

Uansett - som butikkmedarbeider blir man nødt til å huske et høyt antall koder. Siden jeg sitter i kassa omtrent 90% av tiden på jobb, kan jeg selvfølgelig samtlige Icakoder utenat. Egentlig er det litt merkelig at jeg klarer å huske disse kodene så godt, for visse andre ting (som f.eks. fotosyntesen) har jeg aldri fått banka inn i hodet.

Jeg handler relativt sjelden på Ica, mest fordi kjeden er litt dyr for en stakkars student. Imidlertid må jeg krype til korset av og til, og for en stund siden besøkte jeg Ica Supermarked på Sandaker. Jeg hadde dårlig tid, og selvfølgelig var det lang kø. Etter en stund skjønte jeg hvorfor ting gikk så uhorvelig sakte - dama i kassa var nybegynner. Hun kunne med andre ord nesten ingen koder. Jeg skjønte at jeg måtte gi henne en hjelpende... røst. Selv om hun ikke ekspederte meg.

Jeg: 4042.
Kassadame: Hva?
Jeg: Koden på plommer er 4042.
Kassadama glaner skeptisk på meg. Antakelig tror hun jeg er den nye Rainman. Så taster hun inn koden. Den er selvfølgelig riktig, for plommekoden er en av mine spesialiteter. Neste vare er reker.
Jeg: 791.
Kunden som ekspederes snur seg og ser på meg som om jeg skulle være en psykiatrisk pasient på flukt.
Jeg: Glemte jeg å si at jeg jobber på Ica?

Vel, vel. Køen gikk framover, og dama i kassa fikk masse omsorgsfull hjelp.

(Dessuten rakk jeg trikken min med to sekunders margin. Great success!)




PS. Det er frekt å lese en blogg uten å kommentere. Skjerp dere!

søndag 13. september 2009

Klagekunder

Kunder liker å klage. Alle klagene er ikke like saklige, for å si det sånn.

Sint mann: Jeg vil bare si at det er skikkelig dårlig utvalg her!
Jeg: Eh... OK. (Hva svarer man egentlig på sånt?)
Sint mann: Ja! De har både flere og bedre varer på Rema!
Så hvorfor handler du ikke på Rema istedet?
Sint mann: Prisene her er også utrolig høye. Rema er mye billigere!
STIKK TIL REMA DA, FOR HELVETTE.
Jeg: Beklager, men jeg har dessverre ingen innflytelse på prisnivået her.
Sint mann: Nei, du har vel ikke det. Tenkte bare jeg skulle si ifra.
Så koselig.


Grefsenfrue: Frukten deres er temmelig stygg nå!
Jeg: Øh... er den det? Den ser da ikke så ille ut?
Grefsenfrue: Joho! Jeg synes i hvert fall det! Dere har jo grønne bananer!
Jeg: Javel. Det går kanskje an å la bananene ligge på kjøkkenbenken et par dager? De blir jo gule etterhvert.
Grefsenfrue
: Nei, for jeg har lyst på banan i dag!
Du har vel det.
Jeg: OK. Jeg beklager at vi ikke har noen gule akkurat nå. Det er mange som liker dem grønne, nemlig.
Grefsenfrue: Jasså? Man kan jo ikke selge umoden frukt!
Hvorfor i all verden gidder du å krangle på dette her?
Jeg: Som sagt er det mange som foretrekker de grønne bananene. Men vi burde sikkert prøve å kombinere de to typene.
Grefsenfrue: Ja, for jeg spiser ikke de grønne jeg altså!
NO KIDDING.

(Gule/grønne bananer er et stadig tilbakevendende tema. Har vi gule bananer, klager kundene som liker grønne bananer. Og omvendt. Jeg har utviklet et dårligere forhold til bananer etter at jeg begynte å jobbe i butikk).


Julaften-kunde: HVA?! Har dere ikke flere marsipangriser igjen?! Det er jo julaften!
Jeg: Vel... det er nok derfor vi er utsolgt. Folk har kjøpt marsinpangriser i ett sett.
Julaften-kunde: Men får dere ikke inn mer? Jeg MÅ ha marsipangris!
Jeg: Eh... vi får ikke inn flere marsipangriser i dag, nei. Vi stenger om to timer.
Julaften-kunde: Men hva skal jeg gjøre nå? Jeg skjønner ikke hvordan dere kan være utsolgt!
I så fall har du et jævla problem. Det kan kanskje være en idé å skaffe seg marsipangrisen FØR julaften.
Jeg: Jeg beklager. Du får heller prøve deg på Prix eller Rema.
Julaften-kunde: Ja, de har forhåpentligvis ikke så dårlig varebeholdning som dere har! Jeg får aldri det jeg skal ha i denne butikken! Jeg kommer ikke til å fortsette å handle her!

(Kunden handler fortsatt på Ica opptil flere ganger i uka. Hun kom i romjula også.)


torsdag 3. september 2009

5526 - rød paprika

I natt drømte jeg at jeg skulle på jobb. Det må vel bety at jeg savner det litt. Heldgvis har jeg en likesinnet på skolen min. Hun jobbet i en Coop Mega i Gubrandsdalen, så til frokost i dag hadde vi quiz.

Hun: 5508?
Jeg: Blomkål. 5762?
Hun: Epler. Et tall jeg ikke husker.
Jeg: Eeh.
Hun: Grønne druer.
Jeg: De slår jeg inn på 5745. 5526?
Hun: Rød paprika.
Jeg: Og så er 5528 gul, 5529 er orange.
Hun: Det tror jeg aldri at jeg har solgt faktisk.
En tredje: Hva faen er det dere driver med?
Vi: PLU-quiz vel!

Gleder meg til lunsj.

Delt økonomi

Jeg har hørt en som ble dumpet i en kassekø. Det har dog aldri skjedd noe så dramatisk hos meg, men en gang kom det noen som kranglet om hvem som skulle betale.

Par i 40+-alderen.
Han: Jeg betaler, jeg.
Hun: Nei, jeg skal betale.
Han: Nei, jeg tar det, jeg.
Og så setter han inn kortet.
Hun: Jeg skal betale!
Og så tar hun ut kortet hans.
Mannen kaster seg nå nesten over kvinnfolket som svarer med å fnise som en 13-åring.
Jeg husker ikke hvordan krangelen endte, men det ble lang kø og irriterte kunder av det. Jeg foreslår at man tar den krangelen om hvem som skal betale før man lager kø av det. Det var uansett bare 100 kroner av en økonomi de sikkert deler.

onsdag 2. september 2009

Ring meg når du skal til stranda

I sommer jobbet jeg en god del. Noe annet ville vært ganske tåpelig, ettersom jeg befant meg i Oslo stort sett hele sommeren. I fellesferien gikk timene på Ica imidlertid begredelig sakte, og mye av dødtida ble brukt til å lese aviser og ukeblader i kassa - vel vitende om at et av butikkens overvåkningskameraer stirret på meg. (Dette kameraet lagde jeg også grimaser og peacetegn til når jeg gikk tom for lesestoff, men det er en annen historie).

Uansett; selv om det var få kunder i butikken og ekstremt lite å gjøre - for eksempel ryddet jeg perfeksjonistisk i bindhylla 150 ganger - var det slett ikke grusomt å være på jobb. For sommeren 2009 var vel strengt tatt ikke mye å skryte av rent værmessig. Nesten samtlige av mine jobbvakter var preget av piskende regn mot vinduene, så jeg gikk ikke akkurat glipp av noe ved å være på Ica. (Bortsett fra å sjekke facebook, så klart).

Men en lørdag i begynnelsen i august var plutselig finværet på besøk. Jeg hadde tidligvakt, og trasket dermed til jobb litt før halv åtte. Da butikken åpnet klokka ni hadde jeg svært lite mynter i kassa, og brukte mye tid (og krefter!) på å lure veksel ut av kundene. Denne lørdagen fantes det nemlig ikke ekstra veksel på bakrommet heller. Rundt klokka tolv hadde jeg endelig klart å skaffe meg et akseptabelt antall mynter og små sedler i kassa. Min salige glede skulle imidlertid ikke vare lenge.

Bråkjekk type: Jah... jeg vil ha ut 350 kroner, jeg. Eller, vent litt - 550 kroner. Og de femti kronene skal jeg ha i tre tikroninger og to tjuekroner.
Nok en kunde som spør pent. Nå forsvinner myntene mine også, gitt.

Jeg rakte mannen (som forøvrig hadde på seg noen ekstremt grelle solbriller) de fem myntene og en 500-lapp.

Bråkjekk type
: Nei, vent litt du! Jeg skal ikke ha noen stor seddel! Jeg vil ha tre hundrelapper og én tohundrelapp!
Jeg: Eh... jeg har egentlig veldig få sedler i kassa nå, men... -
Bråkjekk type: Det er ikke mitt problem! Jeg så at du hadde noen sedler oppi der!
Det er faktisk alle sedlene jeg har, din fjomp! Når alle betaler med kort og samtidig forlanger å ta ut penger, forsvinner vekslepengene etterhvert! Uansett er ikke dette en jævla bank.
Jeg (bittelitt irritert i stemmen): Javel.

Den fæle fyren slengte pengene i lommeboka og begynte å pakke sammen varene sine. Jeg stirret sørgmodig ned i den vekseltomme kassa mi. I hodet mitt ble kunden presset sakte gjennom en kjøttkvern.

Bråkjekk type: Du skal ikke være med på stranda, da?
Jeg: Hæ?
Bråkjekk type (helt seriøs!): Du har ikke lyst til å være med en tur på stranda?
Jeg: Øh... nei, jeg må nok være her noen timer til.
Bråkjekk type: Synd!

Så forsvant han ut av butikken. En annen varepakkende kunde, som sto ved siden av vekseltyven, begynte å le. Jeg (som antakelig så ut som tidenes spørsmålstegn), fniste også litt.

Per dags dato er dette den særeste opplevelsen jeg har hatt i løpet av min fortryllende karriere på Ica. Strandfyren har ikke dukket opp flere ganger. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg synes det er trist eller ikke.

torsdag 27. august 2009

Posetrøbbel #867

Storhandler: Jeg trenger visst noen poser.
Jeg: Ja, det ser sånn ut. Hvor mange tror du at du må ha? Fire, kanskje?
Storhandler: Mumlemumle.
Jeg tolker dette uklare svaret som et ja, og slår inn fire poser.
Storhandler: Fikk jeg fire poser? Jeg skulle jo bare ha tre! Betaler jeg for fire poser nå?
Jeg: Beklager, jeg trodde du sa fire.
Storhandler: Jeg sa da klart og tydelig at jeg ville ha tre poser! Jeg trenger ikke flere enn tre, og det er uaktuelt å betale for flere. Jeg har nok poser hjemme som det er!
Selvfølgelig. Du har handla for over tusen kroner, så å betale én krone ekstra er jo helt drøyt.
Jeg: Jeg misforsto deg, sorry! Skal jeg ta den ene posen i retur?
Storhandler: Det skal du! At det går an, altså.

Dermed fjerner jeg den ene posen, både fra kjøpesummen og båndet. Kunden stapper varer oppi de tre posene, mens jeg teller sakte til ti og fokuserer hardt på å ikke stikke ham ned med tapetkniven min. (Kniven brukes forøvrig til å åpne pappesker med. Bare så det er sagt).

Storhandler: Hm... jeg tror nesten jeg trenger en pose til likevel, jeg.
Jeg: Jasså. (Her la jeg nesten til et "gitt", men klarte holde meg).
Storhandler: Sleng ned en, da!

Joda, kunden fikk den fjerde posen sin. Gratis. Men han fikk verken smil eller avskjedshilsen da han forlot butikken.

søndag 23. august 2009

Søskenkjærlighet

Ica Nær ligger rett ved banen der (det mer eller mindre dyktige) lokale A-laget stadig løper rundt på balljakt. Imidlertid er fotballbanen (også kjent som "stadion") også i bruk når A-laget ikke trener. Min 10-årige bror og samtlige av hans venner utgjør en liten del av disse øvrige besøkende. Om de i det hele tatt tilbringer tiden der borte med å spille fotball er en smule uklart, men sultne blir de i hvert fall. Det kommer fotballgutter inn døra hver gang jeg jobber - ofte i flere omganger. Boller, smågodt og brus går unna. Guttene er opptatt av å ha et sunt idrettskosthold, med andre ord. Ettersom min kjære bror åpenbart har spredd nyheten om sin hardtarbeidende Ica-søster, gir de små fotballspillerne (evt. de små drittungene) meg mye oppmerksomhet. Spørsmål av typen "Kan jeg få rabatt, siden jeg kjenner Rune?" og "Er det greit at jeg mangler 10 kroner, siden jeg kjenner Rune?" blir glatt overhørt.

Imidlertid kan jeg nesten ikke nekte for at jeg er Runes søster. Akkurat det spørsmålet får jeg minst én gang pr. jobbvakt. Ergo begynner jeg å bli en smule lei. Som regel glefser jeg bare "JA" når noen spør, men i forrige uke fant jeg på et nytt (og svært underholdende) svar.

Fotballgutt nr. 1: Er du søstern til Rune?
Jeg: Ja. Men altså, egentlig er vi ikke søsken. Ikke på ordentlig.
Fotballgutt nr. 2: Hæ? Rune sier at du er søstern hans, da!
Jeg: Joda, vi er søsken. Men ikke biologisk. Rune er adoptert, vi fikk ham like etter at han ble født. Foreldrene hans er narkomane.
Fotballgutt 1 & 2: ...
Jeg: Ojsann. Har ikke Rune fortalt dere dette?
Fotballgutt 1 & 2: ...
Jeg: Jaja. Dere får hilse ham fra meg hvis han er på stadion, da!

Jeg føler på meg at dette nye svaret kan bli en slager.

Jeg slår av hjernen, jeg også

Ofte irriterer jeg meg over hvor dumme kunder kan være. I dag irriterte jeg meg over hvor dum jeg var.
Kunde: Hvilken vei skal chipen? (på bankkortet)
Jeg: Eeh, nedover.
Jeg tror hun hadde skjønt dét. (Selv om det er mange som setter kortet nedi med chipen opp.)

fredag 21. august 2009

Mer om helligdager

Ja, ang. helligdager. Jeg jobbet dagen før Kristi Himmelfart eller noe. 2. juni var det i alle fall. Jeg husker ikke når selve butikken stengte, men ølsalget stengte vel klokken tre. Mye over tre (så mye at man ikke kan bli gretten fordi man ikke rakk ølsalget, jeg skjønner at mennesker blir sinte når klokken er to over og de har stått i kø) kommer det en mann med to sixpacker med halvlitere.
Jeg: Beklager, men ølsalget er stengt.
Han: Det står ikke noe om det ved ølet. Jeg sjekket, og det står bare for nyttårsaften, ikke for i dag.
Jeg: Jeg får uansett ikke slått inn ølet ditt og om du lurte på når ølsalget stengte, kunne du spurt noen...
Og her begynner han å legge ut om at han har blitt lurt. Rett og slett lurt av Coop. Vi er noen sniker som ikke selger øl lenger. Fy søren, så dårlig gjort. Jeg har så lyst til å si at det faktisk er lovfestet dette med ølsalg, vi har ikke lov, uansett hvor lurt han har blitt. Vi syns ikke det er gøy å ha et ølsalg som stenger, men sånn er nå reglene. "Nei, vi i Coop syns ikke det er gøy å tjene penger, derfor stenger vi ølsalget før vi må." Det er ikke sånn det fungerer, nemlig.

Men han gir seg ikke. Han legger ut. Jeg godter meg litt. Det var den langhelgen. Og polet er i alle fall stengt. Ha en fin langhelg da! Det skal i alle fall jeg ha, for jeg har kjøpt det jeg trenger.

torsdag 20. august 2009

Potetbråk

I år fikk jeg æren av å jobbe på påskeaften. Butikker over hele landet stenger tidlig denne dagen, og mange er ikke klar over at også ølsalget er kraftig redusert. (Å hindre folk i å kjøpe øl er forøvrig hysterisk morsomt.)

Ica hadde et relativt labert vareutvalg denne lørdagen; snart skulle butikken være stengt flere dager i strekk, og kundene hamstret inn varer til den store gullmedalje. Vår ellers stappfulle frukt- og grøntavdeling hadde krympet betraktelig på få timer, og påfyll ville ikke komme før helligdagenes slutt. Det er tross alt grenser for hvor lenge frukt og grønnsaker holder seg ferske, selv om mesteparten oppbevares på et kjølerom etter stengetid. Alle påskekundene både skjønte og aksepterte at utvalget var dårlig. Vel - nesten alle.

Gammel dame: Har dere ikke flere poteter enn de som ligger i kurven der borte?!
Jeg: Nei, dessverre. Vi får ikke inn nye poteter før tirsdag, når butikken åpner igjen etter ferien. Men vi har fortsatt Icapoteter i pose, så vidt jeg vet!
Gammel dame: En butikk da ha poteter! Dette går ikke an!
Jeg: Jeg beklager, men vi har ikke fått inn så mye frukt og grønt i det siste. Slike varer holder seg ikke over lang tid, og nå skal vi jo snart stenge for flere dager.
Gammel dame: Poteter holder seg! Jeg må ha poteter! En butikk har alltid poteter! Hvor er sjefen din? Jeg vil snakke med ham.
Vi har jo strengt tatt poteter, din gamle røy. Bare ikke av den billige typen i løsvekt.
Jeg: Begge sjefene her har påskeferie nå, dessverre.
Gammel dame: Men jeg må ha poteter! En butikk har jo bestandig poteter!
Jeg har hørt det nå. Hvis du har et så jævlig stort behov for poteter i løsvekt, kan du vel stikke innom grønnsakshandelen som ligger fem minutter unna? De har sikkert et hav av poteter å by på.
Jeg: Ja. Altså, jeg beklager... -
Gammel dame: Når kom sjefene her tilbake, sa du? Jeg vil ta en prat med dem! Det går ikke an å drive en butikk uten poteter!
Jaha? Tydelig at du har peiling på dette området.
Jeg: De er tilbake på jobb når vi åpner på tirsdag.
Gammel dame: Da kommer jeg hit! Jeg skal klage på dette!
CARE. Jeg jobber ikke på tirsdag uansett.


Til tross for potethendelsen er den gamle damen fortsatt fast kunde på Ica. I tillegg til de (åpenbart livsviktige) løspotetene sine, kjøper hun bestandig H-melk. Æsj.

onsdag 19. august 2009

Jeg tenker, derfor ekspederer jeg

For noen uker siden kom Uvennen inn. Klokken var 19:58.
Hun: Er ølsalget fortsatt åpent?
Jeg: Ja, to minutter til. Løp du, så rekker du det kanskje.
Hun løper og jeg tenker på Murphys lov, så jeg slår inn en paprika på to gram for å stoppe klokken. (Med en gang man begynner å slå inn varer, skal klokken stoppe. Det er dog ikke alltid den gjør det... Men den kvelden var jeg heldig.)
Hun kommer tilbake med øl.
Jeg: Jeg slo inn en paprika til to øre for å stoppe klokken, om du lurer på hvorfor den står på kvitteringen.
Og hun klarer ikke slutte å rose meg for hvor flink jeg er! Jeg ble rett forfjamset av alt hun sa, for hun pleier alltid å være så sur.

Så kom hun på nytt med øl for noen dager siden. Klokken var 19:50.
Jeg: Ja, nå har du god tid i alle fall!
Hun: Eeh, hva mener du?
Jeg: Ja, forrige gang kom du jo 19:58. Nå har du hele ti minutter på deg.
Hun: Oi, husker du det?!
Jeg er kanskje ikke medlem av Mensa, men jeg har faktisk en ganske god hukommelse. Om noen ting. Som ting hun gjør.

Kjendiseri

Det er en del kjendiser innom butikken. Politikere, fjernsynsfjes, sånne ting. Jeg syntes det var veldig stas den første tiden og holdt på å rødme i hjel, men nå har jeg blitt vant til det. I dag var det en mann som stirret på en av kjendisene. En ting er å titte diskret, en annen ting er å stirre så mye at øynene holder på å poppe ut av hodet. Shit, kjendiser spiser mat de også! Tenk det'a.

tirsdag 18. august 2009

En pakke Malboro light

Jeg røyker ikke selv, men likevel vet jeg tydeligvis mer om røykmerker enn de fleste kundene. Jeg spør konsekvent mennesker som spør om vi selger Malboro light om legetimasjon. Noe som følges opp av en samtale som dette:
Kunde: Tror du jeg er sytten eller?
Jeg: Når du ikke vet hva røyken du skal ha heter engang , så tror jeg i alle fall at du er under 23.
Så blir de gjerne litt gretne.

Når du lærer deg hva røyken heter, skal jeg slutte å spørre deg om leg.

mandag 17. august 2009

Om å bli glad for et smil

Ingrid har tidligere skrevet om kallenavn på kunder. Ettersom jeg jobber i en liten butikk som preges av faste kunder, har jeg kallenavn på nesten alle som stikker innom. Jeg nevner i fleng - Ugledamen (som ser ut som en ugle i ansiktet og bestandig ber om å få kvitteringa), Ølmannen (som alltid kjøper øl - jeg er nesten litt bekymret for ham), han hyggelige (som også hilser på meg hvis jeg treffer ham på gata utenom arbeidstid) og jaffa-fyren (som kjøper minst to pakker jaffa cakes hver gang han handler - og han handler ofte).

Alle de overnevnte menneskene oppfører seg stort sett pent når de handler på Ica. Dessverre finnes det også kunder som gjør meg litt redd. En av dem er Sinnamannen. Sinnamannen er, som navnet tilsier, alltid sint. Han ser bestandig morsk og rasende ut (og oppfører seg deretter), tilsynelatende uten grunn. Sinnamannen er faktisk så skummel at jeg blir nervøs hver gang han er innom butikken. Når jeg er nervøs, blir jeg automatisk ekstra klumsete. En mandag klarte jeg (tro det eller ei) å slå inn 240 poser i stedet for de 2 han hadde bedt om.

Jeg: Ojsann, jeg slo visst inn 240 poser. Hehe, uff da.
Sinnamannen (med sur stemme): Imponerende gjort.
Jeg (enda mer nervøs): Ja, hehe, jeg skal fjerne dem igjen.
Sinnamannen: Jah, 240 poser er det ikke snakk om å betale for!
Herregud. Jeg sa jo at jeg skulle fjerne dem. Jeg skjønner faktisk at ingen vil betale for 240 poser.
Jeg: Sånn, da var de borte. Vil du ha kvitteringen?
Sinnamannen: JA!

Etterpå studerte han selvfølgelig kvitteringen opp og ned hundre ganger for å forsikre seg om at jeg ikke hadde prøvd å svindle ham. Etter den tåpelige pose-episoden har jeg skjerpet meg når Sinnamannen har vært på besøk, og ikke gjort noen nevneverdige tabber. Sinnamannen selv har derimot ikke skjerpet seg - det sure uttrykket er nærmest murt fast i ansiktet hans. Fram til i dag.

Etter to ukers ferie fra Ica var det hardt å komme tilbake på jobb. At jeg fikk skikkelig mageknip etter et par timer i kassa, gjorde ikke saken bedre. Jeg hadde så vondt at jeg trodde jeg skulle besvime, men knep tenna sammen og presset fram hyggelige hilsner til kundene som ramla inn i butikken. Da jeg i tillegg slo hofta hardt mot kassekanten (noe som gjorde forferdelig vondt), var begeret nesten fullt. Jeg var ti sekunder fra å brenne ned hele Ica da Sinnamannen dukket opp. Jeg forberedte meg mentalt på å bli i enda dårligere humør av å ekspedere ham, men der tok jeg grundig feil. Sinnamannen smilte da han kom til kassa! På eget initiativ! Faktisk så han ganske søt ut. Selv om smilet bare varte i et øyeblikk (steinansiktet vendte tilbake før jeg fikk sukk for meg), ble jeg unektelig i bedre form etter at Sinnamannen hadde forlatt butikken. Ikke bare hadde han smilt til meg for første gang - smilet kom på en av mine verste jobbdager noensinne.

Akkurat dét kan vel ikke kalles noe annet enn bra timing.

søndag 16. august 2009

Mensen bare én gang i måneden

Jeg har tidligere skrevet om kunden som kjøpte ekstremt mange bind på tilbud. En annen ting jeg har lagt merke til senere, er at de dagene jeg selger bind og tamponger, selger jeg aldri til bare én kunde. Det er alltid seks-syv stykker som kommer og kjøper. Mens resten av måneden er det sjelden jeg selger noe. Har alle kundene synkronisert syklusene sine?

mandag 10. august 2009

Grei kunde #1 og #2

Så, ølsalget stenger klokken seks på lørdager. Noen ganger 17:59 også. (Dumme kasse.) Og nå har noen tydeligvis skjønt det! Ikke alle som handler er dumme, og jeg elsker dem.

Scenario: Lang kø, klokken er fem på seks. Jeg er sliten. Hører ølflasker som klirrer. Jeg tenker at om du er så dum at du er sen, så er det ditt eget problem.
Grei kunde #1: Hei, kan jeg bare betale disse før klokken seks?
Jeg: Jaja.
Jeg henvender meg til grei kunde 2 som skal til å betale.
Jeg: Er det greit for deg?
Grei kunde #2: Jada, om han er avhengig så.
Jeg slår inn ølet, han betaler.
Jeg: Kan jeg bare spørre om det er noen som har øl?
(Klokken er 17:58.)
Grei kunde #2: Jada, det går greit.
Det er ingen som svarer at de har øl, så da får det være synd for dem.
Og alle som ville ha øl, fikk øl, og ingen var sure.

Det var noen fine minutter.

Grei kunde #2 har en tendens til å komme 17:59 og 19:59, men hun syns alltid det er greit at de som må ha øl får øl. Kanskje hun tror på karma. I så fall blir hun noe veldig fint i sitt neste liv.

lørdag 8. august 2009

Potetsalat til bry

Det er forskjell på Coop-butikkene. Coop Marked er nærbutikk, Coop Mega er storbutikk, Coop Obs! er altmuligbutikk, Coop Prix er billigbutikk. Når en type Coop-butikk har tilbud, betyr ikke det at alle andre har det samme tilbudet.

30. august hadde Coop Prix en helside i Aftenposten med sommertilbud. Blant annet 400 gram potetsalat til 5 kroner og 90 øre. På Coop Mega koster den 6,90. En dame kjøper fem stykker og går. Så kommer hun tilbake:

“Er ikke denne på tilbud?”
“Nei…”
“Jammen, det stod i avisen!” og rekker frem avissiden. (Herregud, at hun i det hele tatt har tatt den med!)
“Dette er en prixreklame. Vi er Mega.”
“Dere er Coop!”
“Ja, men vi har ikke samme priser for det.”
Og så maser hun om at dette er dårlig for Coop og at hun har vært trofast kunde i så mange år og at nå skal hun ringe managementet!
“Veldig misvisende reklame! Da vil jeg ha tilbake pengene!”
Jeg ringer på returkort og begynner å slå dem ut igjen.
“Så får du 34 kroner og 50 øre tilbake da.”
“Er det ikke mer?”
“Nei, de koster 6,90 per stykk.”
“Her står det 14!” og peker igjen på reklamen.
“Det er per kilo… En pakke koster 6,90 for den er 400 gram.”
“Da vil jeg ikke ha tilbake pengene likevel!”
“…”

Jeg håper hun ringte til managementet.

Er ikke dette Ica?!

Det har kommet en hel del mennesker nå i det siste som tydeligvis ikke aner hvilken butikk de er i.

Eks. 1

“Har du medlemskort?”
“Nei, det trekkes automatisk fra dette kortet!”
“Eeh…”
Eneste måten å få medlemsrabatt er å scanne medlemskortet.

Eks. 2
“Har du medlemskort?”
“Tar dere Trumf?”
“Nei, vi er Coop.”
“ER IKKE DETTE ICA?!”

Eks. 3
“Vil du ha poser?”
“Nei, jeg kjøper dette nettet i steden for, jeg!”
Hun ser nøye på nettet, som er en kjempestor sort bag med en diger Coop-logo med slagord på.
“Var ikke disse grønne før?”
“Nei, de har nok alltid vært svarte.”
“Merkelig… Er ikke dette Meny da?”
“…”

Posestyr

Det er så mye styr med de posene. I dag spurte jeg en mann om han ville ha “pose på det”. “Jeg vil ikke ha pose på det, kanskje til det, men ikke på!”
Greit at du har en dårlig dag og er en lingvistkverulant, men vær så snill og ikke la det gå utover meg.

Så kom det en annen kunde:
Jeg: Vil du ha poser til det?
Han: Ja.
Jeg trykker to ganger på poseknappen.
Han: En pose gjerne.
Jeg har ikke returkort og ser ingen grunn til å ringe på returkort når det tar så himla lang tid.
Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Så kaster jeg ned to poser fordi han betalte for det, selv om han sa han bare ville ha en.
Han: Nei, takk. Betalte jeg for to poser nå?
Jeg: Om du bad om en, så betalte du bare for en.
Så ler jeg inni meg.

mandag 27. juli 2009

No hablo español

Noen ganger kommer det mennesker som ikke kan norsk. De pleier å smile og si “Sorry, english please” og så tar vi samtalen på engelsk. Men noen skjønner ikke det engang.

Jeg: Hei! Har du medlemskort?
Hun ser dumt på meg.
Jeg tenker at da har hun nok ikke medlemskort.
Jeg: Vil du ha pose på det?
Hun ser dumt på meg igjen.
Jeg gir henne en pose likevel.
Jeg: 167 kroner og 50 øre blir det.
Hun fortsetter å se dumt på meg.
Jeg: Skal du ha noe mer?
Hun ser enda dummere på meg før hun gir meg bankkortet sitt.
Jeg: Du må dra det i kortterminalen.
Jeg peker på kortterminalen.
Hun ser fortsatt dumt på meg.

Jeg tror det endte med at jeg måtte dra kortet for henne og nesten trykke koden for henne. Noen mennesker altså...

Mer om bæreposer

Scenario: Sen kveld. Middelaldrende dame kommer. Kjøper mat for typ hundre kroner.
Jeg: Vil du ha poser?
Hun: Ja, takk.
Jeg trykker på poseknappen to ganger.
Hun betaler.
Hun: Betalte jeg for to poser nå?
Jeg: Eeh, ja.
Jeg spurte om du ville ha poser, og da svarte du ja. Poser er av pose i flertall, så du svarte at du ville ha flere poser enn en. Derfor betalte du for to. Om det skal være så nøye, må du nesten presisere hvor mange poser du vil ha.
Så får hun en krone tilbake for noe hun ikke hørte etter på.

Poser koster 90 øre uansett årstid

Scenario: Det er lørdag. Middelaldrende dame kommer og skal handle.

Jeg: Vil du ha poser?
Hun: Ja.
Jeg trykker på bæreposeknappen tre ganger.
Hun: Andre butikker har gratis poser på lørdager.
Jeg: Ok.
Om du vil ha gratis poser, så kan du gå i andre butikker da. Her koster de 90 øre.
Hun: Det syns jeg du burde ta opp med sjefen din.
Jeg: Ok.
Om du er så gjerrig at du syns 90 øre er mye å betale hver gang du går i butikken, så bruker du posene om igjen. Eller kjøper deg et handlenett. Eller bruker et nett du har fra før. Så vanskelig er det.

Så spurte hun om jeg var ny der, for andre gang på en uke.

mandag 20. juli 2009

Alt for deg

Jeg prøver å gjøre jobben min så godt jeg kan. Til nå har jeg lært meg - nesten alle - PLU-kodene, også de for rundstykker og kaker, og det at jeg bruker mindre energi om jeg ikke erger meg så mye. Jeg har også lært at man kan etterregistrere medlemmer om de er sist ekspederte kunde. Det hadde du ikke trodd gikk an engang, hadde du vel!

Kvitteringsproblemer

Det er mange som ikke skjønner det med kvittering. Slik går det altså:
  1. Du legger varer på båndet.
  2. Jeg slår inn følgende varer.
  3. Jeg forteller deg hvor mye du må betale.
  4. Du betaler. Enten med kontant eller med et bankkort med penger på. Universalgavekort fungerer også.
  5. Infomasjonen sendes til banken.
  6. Kvittering kommer ut.
  7. Jeg spør om du vil ha den.
  8. Du svarer enten ja eller nei.
  9. Jeg kastet den om du sier nei.
  10. Jeg begynner å slå inn varene til den neste kunden i køen og kvitteringen din er tapt i systemet for alltid. Det går for eksempel ikke an å få ut en kopi uansett hvor sint du blir.
Om du sier at du vil ha den likevel, må jeg finne den i søppelkassen som blir ganske full etter åtte timer.
Datasystemet vi bruker lagrer ikke kvitteringer, så selv om du handlet “for fem minutter siden” er den eneste måten å finne kvitteringen på, å lete gjennom søppelkassen.

Du kan ikke få to forskjellige kvitteringer og betale én gang. Mellomslag finnes ikke og det sier jeg ikke fordi jeg ikke vet bedre.

Den nederste delen av et bånd er ikke en søppelkasse. Så om du på død liv skal ha kvitteringen, så ta den i alle fall med deg.

Ølsalg er tydeligvis ganske vanskelig

Jeg vet ikke hva du tenker på, om du i det hele tatt tenker, men jeg håper du skjønner at de som jobber i butikken gjerne er de som vet mest om butikk. Det med at kunden har alltid rett er bare tull.

Ølsalget stenger klokken åtte på vanlige dager. Og når det er stengt, så er det stengt. I butikken hvor jeg jobber, får man ikke slått inn øl etter klokken åtte, og da mener jeg det: Om du kommer med en øl 20:01, så går det ikke. Uansett. Det kommer opp en beskjed på skjermen min som sier noe som: “Klokken er over åte. Ikk’no ølsalg nå, sa brura!” Alle som jobber sammen med meg vet dette, så vi pleier å rope ut noen minutter før at om noen har øl, så må man ha betalt det før klokken åtte om man skal ha det. Spør den som står foran deg i køen, andre kunder er faktisk ganske greie. Jeg har hatt én kunde som nektet fordi hun hadde stått såå lenge i kø, hele to minutter, så at jeg i det hele tatt kunne spørre om noe så frekt! Men dette med at ølsalget fysisk stenges, er det tydeligvis ikke alle som skjønner. Når en kasserer sier: “Sleng den på, du har ett minutt igjen!” så er det serious business. Så for noen dager siden hadde vi følgende scenario i butikken:

Det er sommerferie, det er fem kunder innom på to timer og vi er fire stykker i kassene og alle sitter ledige.
Kunde til meg og han som sitter overfor meg: Hvem av dere vil ha noe å gjøre?
Jeg leser (diskret) i et Se & Hør, og ettersom kollegaen min elsker mennesker – noe jeg ikke gjør, går kunden bort til ham.
Kasserer: Sleng på ølen, du har ett minutt igjen!
Kunde tydelig forvirret: Huh?
Kasserer: Ja, sleng den på, det er ett minut til ølsalget stenger!.
Kunden begynner å legge på dopapir.
Kasserer i det han slår inn ølet: Beklager, men nå er den ett over åtte, så jeg får ikke slått den inn.
Kona til kunden kommer.
Hun: Vet du hva, jeg kjøpte denne klokken for tohundretusen og den er to på åtte.
Kasserer: Beklager, men klokken i kassen sier 20:01, og da får jeg ikke slått den inn.
Hun mot meg: Ja, hva er klokken din da?
Jeg: Min kasse sier også 20:01. Men armbåndsuret mitt sier 20:05.
Hun: Da går tydeligvis din klokke feil da!
Jeg: Men jeg rekker i alle fall ølsalget med min klokke, så da går det helt greit for meg at den er feil.
Det siste sa jeg ikke, men gosj, så lyst jeg hadde!
Så kanskje klokken i kassen går ett minutt for fort, men når man skal kjøpe øl må man alltid regne med at det kan bli kø. Det er mye som skjer i en butikk: Mennesker glemmer penger, har ikke nok penger, har kjøpt feil vare, husker ikke kodene på kortene sine, skal ikke ha noe likevel…
Så etter at de har brukt ti minutter på å fortelle at de har vært i Spania, men at det ikke er så farlig med øl, kryssforhørt kasserern om hvordan det er med ølsalg i Sverige (han er svensk) og spurt samtlige kunder i butikken og hos nabobutikken overfor oss om hva klokken er, betaler de og går uten, men tydeligvis gretne over å ikke ha fått øl.

Om vi selger øl etter klokken åtte mister vi jobben. Om vi selger øl etter klokken åtte og Næringslivsetaten (og de har spioner overalt) får vite om det, mister butikken skjenkebevilningen. Så hva er viktigst; at du får øl én kveld eller at du og alle andre som handler i samme butikk som deg kan kjøpe så mye øl dere vil resten av livene deres?

søndag 21. juni 2009

Tilbud?

“Er det ikke tilbud på denne?”
“Eeh, hvordan jeg skal vite det, jeg bare jobber her.”

Jobben min består av å slå inn varer. Er de grønne på skjermen min er de på tilbud. Er de ikke grønne er de ikke på tilbud. Det er alt jeg vet, for jeg leser ikke den kundeavisen så innmari nøye som tydeligvis andre mennesker gjør.

Jeg vet heller ikke prisen på "denne", men jeg kan godt slå den inn og sjekke for deg.

tirsdag 2. juni 2009

Jesus døde ikke for gøy og ølsalget strenger klokken tre

Noen ganger, som dagen før helligdager, stenger ølsalget klokken tre. To minutter over tre er to minutter over ølsalg og jeg slår det ikke inn uansett.

Jeg: Hei. Ølsalget er dessverre stengt, så jeg får ikke solgt dette.
Kunde: Jammen, det var jo helt åpent der borte!
Jeg: Fordi klokken er to minutter over og du var antakelig der for mer enn to minutter siden og da kunne man fortsatt kjøpe øl.
Kunde: Dere kan nesten ikke lure kunder på den måten.
Jeg: Fortsatt; du var der antakelig for mer enn to minutter siden.

Han ble selvfølgelig fryktelig snurt og gretten. Jeg fikk alkohol og det fikk ikke han. Ha ha.

Rett etterpå kom det en mann og mente at vi burde hatt ølsalg til klokken seks. Ja, særlig når butikken stenger klokken fire.

Jesus døde ikke for gøy og butikken stenger klokken fire

Når det er 30 grader ute og strålende sol, er ikke det jeg vil mest i verden å sitte inne og pipe inn varer. Men må man så må man. Da skal du bare vite at når du kommer med en full handlevogn kvart over fire, så har jeg slått av vennligheten min. Butikken stenger klokken fire, og da vil jeg gjerne hjem. Jeg har faktisk et liv. Og når du kommer løpende inn ti på halv fem og ser at alle gitrene er rullet ned, så er det ikke noe som heter “bare en melk”.

Oss kasserere i mellom

Jeg var på Lambertseter i dag og mistet akkurat t-banen. I 30 svette grader, gikk jeg inn på Narvesen for å leke litt med airconditionen og kjøpe litt is. Idet jenta før meg skal til og betale, kommer det en middelaldrende dame:

Hun: Jeg har et spørsmål om barn bare!
Narvesen-gutt: På t-banen mener du?
Hun: Ja. Kan man ta med seg barn gratis i helgene?
Narvesen-gutt: Tror det bare er på lørdager.
Hun - nå tydelig irritert: Nei, nei, det er hele helgen.
Narvesen-gutt: Ja, om du har dagskort, så kan du vel det.
Hun - nå mer irritert: Nei, det er på fleksikort også!
Narvesen-gutt: Det står i alle fall bakpå kortene om du vil vite noe da.
Hun: Nei, her står det ingenting!
Narvesen-gutt i oppgitt og frekk tone (du vet når du prøver å ikke klikke i vinkel-tonefall): Ja, da vet du nok mer enn meg, dessverre.

Og damen snur seg, tydeligvis ganske gretten mot følget sitt (en gammel dame og et barn) igjen. Jeg er helt enig, mennesker som jobber på Narvesen burde vite alt. Alt annet er uakseptabelt!!!

fredag 15. mai 2009

Kokosdamen

Jeg har fått mitt første kallenavn som jeg ikke har gitt meg selv. Fra nå av vil jeg bare kalles “Kokosdamen”. Hvordan jeg fikk det? Jo, morsomt at du spør.

Det er en ikkesåfast,menlikevelsåfastatjegkjennerhamigjen-kunde som noen ganger innom butikken min. På tirsdag var han der igjen.
Kunden: Hei, jenter (Jeg hadde som vanlig ruslet til frukten og hang der) Selger dere kokosmelk?
Jeg: Jaa! Det husker jeg å ha solgt før.
Jeg strener mot den lilla hyllen, der jeg mener at kokosmelk burde være.
Jeg: Jepp, her. Vanlig, økologisk og en liten.
Kunden: Jeg tar denne lille, jeg. Og det skal jeg huske på, at hun der (henviser til meg), at hun er en jævel på kokosmelk!
Vi ler.
Jeg går tilbake til kassejobben min.

Han må jo så klart betale, så jeg sitter klar og venter på ham.
Kunden: Hei, der er du igjen. Kokosdamen!
Jeg ler.
Og her viser det seg at han har lagt igjen kokosmelken mens han hentet seg en pose nøtter.
Vi ler litt.
Han går og henter seg en ny en.
Jeg begynner å tenke på alle de morsomme vitsene hans.
Jeg ler inni meg.
Hele mannen er tross alt morsom uansett hva han gjør.
Han betaler og går sin vei mens jeg sitter igjen og hylskratter.
(Okei, gjorde ikke det, men det var ganske nærme. Hadde vært ganske dårlig kundeservice det.)

søndag 12. april 2009

På påskeaften

Selv om jeg jobber på påskeaften betyr ikke det at jeg ikke har et liv. Butikken stenger klokken tre, og da vil jeg hjem.

lørdag 7. mars 2009

Om å være 16 år og første gang

En gutt og en jente kommer inn. Jenta går først til kassen med varene sine og gutten legger på sine varer, typ sjokolade og potetgull. Mens jeg piper inn, slenger hun på en pakke kondomer.
Jeg spør om de skal betale sammen. Det skal de ikke.
- 109 kroner, sier jeg mens jeg holder på å knekke sammen i latter.
- Eeh, jeg har bare 100, sier hun
- Kan du ikke bare overføre ni kroner til meg, sier han
Jeg har lyst til å si noe om at vi ikke leker butikk, men sier at det nok ikke går.
- Da betaler vi sammen, sier han.
Jeg piper inn resten av varene mens de kysser. De virker veldig ukomfortable med hele situasjonen. De betaler og leier hverandre ut av butikken. Jeg sitter igjen og holder på å dø av latter av hele den pinlige situasjonen.

lørdag 28. februar 2009

Tilbudsvarer

Det er, tydeligvis, tilbud på bind denne uken. Noen vet å utnytte dette bedre enn andre.

Jeg sitter i den kassen med utsikt mot hyllen med bind. Det er en av de bedre kassene, for jeg slipper å se rett inn i smågodtet. (Prøv det når du er sulten.) Hun står der og plukker ut hele den forreste raden med bind. Og en hel rad til. Det er sikkert 15 pakker med bind i kurven hennes. Jeg prøver å ikke stirre samtidig som jeg ber til Gud om at hun må komme til meg mens jeg fniser stille. Butikken er nesten tom, jeg er ledig. Hun ser seg litt rundt og går mot kassene. Min kasse. Pakke på pakke med bind kommer opp på båndet. Jeg holder på å fnise meg i hjel, men holder meg - så vidt.

På en eller annen måte kom en av pakkene med bind over på den andre siden av skillepinnen. Der er det en gammel mann som står og pakker:
Den gamle mannen: Jeg tror denne er din
og holder opp pakken med bind
Bind-damen: Ja, det er det nok. Kjøper ikke du sånne altså?
Den gamle mannen: Nei, ikke nå lenger.

Jeg skulle ønske det var tilbud på bind hver dag.

onsdag 25. februar 2009

Faste kunder

Selv om jeg jobber i en stor butikk, begynner man å kjenne igjen kundene etterhvert. Noen bedre enn andre, og noen er så heldige at de får kallenavn.

Uvennen. Hun skjelte meg ut første dag på jobb fordi jeg tydeligvis hadde tatt jobben hennes. Hun hadde også søkt, og ikke fått svar. Men nå er vi venner igjen. Hun kom nemlig en sen kveld og skulle kjøpe øl. Klokken er 19:58, så jeg ber henne løpe og hente øl. Og smart som jeg er, slår jeg inn en paprika til 2 øre for å få klokken til å stoppe. Da jeg fortalte henne det ble hun så glad og sa at jeg jammen meg var grei.

Den sure pantelappmannen . En gang glemte jeg å scanne pantelappen hans. Han klikka nesten i vinkel for 6 kroner og 50 øre. Jeg er ganske sikker på at han er lærer på skolen jeg gikk på.

Prinsippmannen. Han klikker i vinkel om han må betale 90 øre for en pose for mye og krever retur på den, “det handler om prinsipp!” sier han. Ryktene vil ha det til at Den sure pantelappmannen og Prinsippmannen er samme person.

Pappaen til Kristian. Mens en av kundene er flau over datteren med Downs syndrom, er pappaen til Nikolas helt rolig uansett hva sønnen finner på. Harmonisk. (Nå er det lenge siden jeg har sett ham. Kanskje de har flyttet.)

Han kjekke. Han røyker Blue Master og ser ut som om han er 20, selv om han egentlig bare er 18. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om han er kjekk eller slesk.

Mellomslagmannen. Kommer ofte antrukket uniform (tipper Forsvaret). En gang kalte han meg ufaglært (selvfølgelig er jeg det!) og dårlig fordi systemet vi har ikke kan slå mellomslag. Neste gang kan han gjøre det selv, om han er så smart.

Vis hensyn-mannen. Blir kjempesinna om noen av varene kommer i klem og maser at jeg må "vise hensyn". Morra di kan vise hensyn, skal jeg si deg.

Jeg lurer på hvor mange som kjenner igjen meg.

Hei hei

Jeg jobber i en dagligvarehandel. Det er sånn passe greit, men noen ganger er det spesielt festlig. Og det er disse øyeblikkene denne bloggen skal handle om. Du skal få være med på moroa som finnes i myldreret av pasjonsfrukter, trøffelolje og sultne barn som spiser snørr.

Har du medlemskort?