Løsningen

Faksimile fra Aftenposten 14. januar 2009.

Mer om barn

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Barn er noen ufyselige små skapninger. Det er svært få ting jeg misliker sterkere enn barn. Dersom de ikke er i sovende tilstand eller på annet mystisk vis holder kjeft helt av seg selv, vil jeg helst ikke være i nærheten av dem. Javel, jeg kan godt innrømme at et mindretall unger (dvs. omtrent 0,3% av dem) er søte og yndige og generelt til å spise opp. Men barna som kommer og handler på Icaen der jeg jobber er definitivt ikke blant dette mindretallet.

Forrige fredag kom det to guttekrek inn i butikken og nærmest sprintet bort til godteriavdelingen. Der ble de både vel og lenge, og jeg trasket rundt i nærheten av dem for å passe på at de ikke stappet ting ned i lommene. Etter 20 minutter (!) med intens godterileting var de små basillene endelig på vei mot kassa.

Jeg: Sånn! Det blir 55 kroner og 50 øre.
Krapyl #1: Hæ, så mye?
Krapyl #2: Vi har bare 50 kroner!
Tenkte jeg det ikke.
Jeg: Jaha. I så fall bør dere kanskje fjerne en ting?
Krapyl #1: Nja… hvilken da, i så fall?
Krapyl #2: Ikke sjokoladen, i hvert fall!

Guttene fortsatte diskusjonen borte ved godterihylla (takk og lov), og brukte denne gangen et kvarter på å bestemme seg. (Hvis noen lurer: Jeg ryddet i medisinskapet imens).

Jeg: Eh… nå ble det 62 kroner og 50 øre.
Krapyl #1: HÆ? Åssen kan det koste mer nå? Den tingen der er jo mye mindre enn den forrige!
Jeg: Hehe, det er dessverre ikke størrelsen på godteriet som bestemmer prisnivået.
Krapyl #2: Ååååh! Hva skal vi gjøre nå?!
FORLATE butikken og aldri komme tilbake? Vær så snill?
Krapyl #1: Ehm… vi får vel fjerne den siste tingen igjen, da. Nå gidder vi ikke mer.

Så gikk de – etter å ha tilbrakt nesten tre kvarter i butikken. Det var stille før stormen. Dagen etter var det nemlig lørdag, dvs. barnedag. Jeg kan virkelig ikke fatte og begripe hvorfor enkelte foreldre ønsker å drasse med seg slike levende forstyrrelser når de skal gjennomføre lørdagshandelen.

I tolvtida, når rushet melder sin ankomst, kommer selvfølgelig fru Barnemaskin inn i butikken. På slep har hun med seg sine TRE barn, alle i gå- og snakkealder. De har dessuten svært ulike meninger om hva som skal kjøpes inn denne lørdagen. Er barn noen gang enige?

Avkom #1: Mamma, kan jeg få et Donaldblad? Mamma, kan jeg det? MAMMA!
Avkom #2: I så fall vil jeg også ha et sånt blad, mamma! Ellers er det urettferdig! Mamma, kan jeg også få, kan jeg det mamma?
Avkom #3 (for liten til å si noe særlig): MAMMA. MAMMA.

Den stakkars moren blir selvfølgelig nødt til å kjøpe tre tegneserier for å unngå tidenes hylekor. Etter omtrent femti år borte ved smågodtavdelingen – hvor de tre larvene selvfølgelig har meget forskjellige synspunkter på hvilke biter som skulle puttes i posen – beveger de seg mot meg. De to eldste barna forsvinner ned til enden av kassa for å plukke opp bladene sine når den tid kommer, mens den yngste holder seg hos moren.

Fru Barnemaskin: Har du lyst til å hjelpe mamma med å legge ting på båndet?
Neeeeei!

Men joooda. Her skal hjelpes. Den lille dotten bruker omtrent tretti sekunder på å legge én vare på båndet, og handlekurven er stappfull. Etter tre varer samler det seg kø bak dem, og kollegaen min må åpne en ny kasse. Det hjelper dessverre ikke så mye, for køen hos meg rikker seg jo ikke av flekken.

Fru Barnemaskin (ser på køen): Ojsann. Eh, kanskje mamma skal hjelpe deg litt…?

Hun tar melkekartongen ut av neven til ungen og prøver å legge den på båndet.
Avkom #3: NEEEEEEI! IKKE!!! GJØR’ SELV!! IKKKEEEEEEEEEEE!!!


For å gjøre en lang historie kort: Det tok sin tid før barnespetakkelet og den stakkars moren var ute av butikken. Antakelig kunne jeg reist fram og tilbake til Kina fem-seks ganger i mellomtiden. 


_____________________________________________________


Dette innlegget begynte jeg på i helgen, da jeg fortsatt var full av barnehat og –irritasjon. Mandag kveld kom det imidlertid en ung far på besøk, med en nydelig liten gutt plassert i handlevogna. Gutten sa ikke et ord, og jeg likte ham med det samme. Faktisk så godt at jeg smilte til ham. Og den lille ungen, kanskje tre år gammel, smilte tilbake og rødmet! Så snudde han hodet vekk med et litt brydd uttrykk i ansiktet, og mitt iskalde hjerte smeltet fullstendig. Jeg ønsker meg den gutten til bursdagen min. Men det tar nok en stund før jeg får egne barn:



Takk til Ingrid for perfekt videofunn!

Noen "Not Always Right"

Jeg bytter poseeske, det er litt tungt og krever begge hender. Kunden, som ikke er et barn, men en mann i femtiårene, ser det.
Kunde, irritert: Kommer du og tar tippinga, eller?
Jeg hinter til esken, og setter den fra meg før jeg kommer bort.
Meg: Beklager, har bare to armer.
Kunde: Det får du gjøre noe med!
…Selvfølgelig, mester, skal lage meg en robotarm til neste gang.

Meg: Vil du ha en pose?
Den gamle damen nikker, sånn ser det i det minste ut for meg. Jeg slenger ned en pose.
Mannen til den gamle damen: Ba vi om pose? Vi trenger ikke pose! Hvorfor fikk vi pose?
Meg: Da jeg spurte deg, så det ut som om du nikket.
Damen: DET GJORDE JEG FAKTISK IKKE!
Meg: Nei vel. Det er ikke noen big deal, skal du -
Damen: Det er helt tydelig!
Meg: Skal du ha retur på femti øre?
Damen og mannen går mens de lager surtgammeltmenneskelyd.
Nestemann i køen: Jeg skal ha pose. Jeg mener det, jeg skal ha pose.
Indre-Johanne: ILU, posemann.

Kunde jeg vil bli venn med #2

Det finnes en annen kunde jeg også godt kunne tenket meg å bli venn med. Noen ganger føler jeg at vi er litt venner også, for han er den eneste jeg tør å prate med – mer enn "har du medlemskort?" Han kjøper mye økologiske varer og har nesten alltid med seg handlenett. Jeg kommenterte det en gang og da svarte han at det var fordi "poser er for pingler", og jeg må jo si at jeg er enig. Men noen ganger har han glemt handlenettene hjemme, og da kan jeg si trøstende ting som at Solheim også bruker plastikkposer.

I julen sa han noe mer smart også: Bæreposer koster 90 øre per stykk og man bruker den gjerne én gang for så å bruke det som søppelpose. Om man kjøper et bærenett koster det ti kroner og man kan bruke det for alltid.

Men hva skal man da kaste søppel i, tenker du sikkert nå? Lett, du kjøper miljøvennlige søppelposer laget av mais til 30 øre per stykk.

Det tar ikke lang tid å spare penger på det, altså. Så tenk litt på det, du, her kan du spare både penger og miljø.

Kreditt-dritt

Bankterminalen i butikken der jeg jobber godtar ikke kredittkort. Ergo blir Mastercard, American Express og andre liknende kort dramatisk avvist dersom noen prøver å stappe dem inn i terminalen. At man ikke kan bruke kredittkort i butikken er selvfølgelig både trist og grusomt og forkastelig og uakseptabelt, men tro det eller ei - personen som sitter i kassa kan ikke gjøre noen ting med det. Hadde jeg kunnet knipse med fingrene eller på annet mystisk vis tryllet bankterminalen vår om til en kredittkortelsker, hadde jeg gjort det for lenge siden. Jeg lover.

Herr Kreditt: Hva, tar dere ikke kredittkort her?! Det går jo ikke an!
Jeg: Jeg beklager! Men det er en minib-
Fru Kreditt: Tar de ikke kredittkort? Hvordan skal vi få betalt da?
Herr Kreditt: ALLE andre butikker i området her tar kredittkort! Jeg har så å si aldri vært borti forretninger som ikke tar kreditt! Man kan jo ikke drive en butikk på denne måten!
Du kan godt ta over butikkdriften et par uker hvis du har veldig lyst?
Jeg: Beklager. Men det ligger en minibank ved 7-eleven, dere kan ta ut penger der og betale senere? Det går helt fint!
Herr Kreditt: Jasså? Hvor ligger denne 7-eleven-butikken hen, da?

Jeg forklarer Herr Kreditt veien til 7-eleven, og etter mye skrik og skrål fordi han må kjøre "helt dit" (dvs. hundre meter) tramper han ut av butikken. Jeg sitter igjen sammen med Fru Kreditt, som insisterer på å bli igjen og passe på de fem stappfulle bæreposene. Sistnevnte er fortsatt plassert nederst i kassa, og stjeler omtrent 80% av plassen der. Fru Kreditt tar opp mobilen sin og ringer til en venninne mens jeg ekspederer andre kunder. Litt seinere blir det kø, og jeg blir en smule irritert over den manglende vareplassen. Jeg prøver å kikke hintende på Fru Kreditt, men hun snakker bare i telefonen og later som jeg ikke eksisterer.

Jeg: Eh... unnskyld?
Fru Kreditt: Dere skal på hytta i helgen, altså? Så hyggelig!
Jeg: Unnskyld?
Fru Kreditt (oppgitt): Vent litt. JA, hva er det du vil?
Jeg (superblid): Jeg bare lurer på om du kan flytte bæreposene ned på gulvet? Jeg får ikke plass til andre kunders varer når de posene står oppe i kassa.
Fru Kreditt: Nei, vet du hva! Det er din feil at jeg blir nødt til å stå her og vente! Varene blir stående til mannen min kommer tilbake.
Hadde jeg hatt et balltre her nå...
Jeg: Åh... jaha. Greit.

Jeg kommer meg gjennom rushet på et vis, og blir glad når Herr Kreditt endelig trasker inn i butikken igjen.

Herr Kreditt: Det var kø på 7-eleven! Herregud så lang tid det skulle ta å handle litt!
Whatever. Kan dere gå nå?
Herr Kreditt: Si til sjefen din at dere må ordne en bankterminal som tar kredittkort!
Jeg: M-m, det kan jeg gjøre.
Eventuelt gjør jeg det ikke.
Fru Kreditt: Ja, for dette her går ikke altså!

Like etter at kredittparet (ENDELIG) hadde gått, kom det en ung fyr inn i butikken. Han betalte kontant. Der og da hadde jeg mest lyst til å kysse ham.


Til slutt vil jeg gjerne takke kunden som åpenbart syntes det var en god idé å stappe en Norgespakke i søppelkassa vår forrige lørdag. Dette var forsåvidt et artig påfunn, men ærlig talt. Det får være grenser. Jeg sørget for at esken ble most i pappressa på bakrommet i stedet.

Gjesteopptreden: Fra ferskvaredisken

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien er fra Malene.

Malene jobber bak ferskvaredisken i en dagligvare, og gjør sitt beste for å betjene alle tre avdelinger samtidig (delikatesse, ost og fisk). Alle avdelingene har sine egne rutiner, men det er en av dem som går igjen hos alle; smaksprøver.

Kjære kunde,

når jeg steller i stand brett med smaksprøver så er det for at du skal få lov til å smake på de ulike varene vi har i disk. Jeg prøver gjerne å gjøre dem delikate med pynt bestående av tomater kuttet i fine stjerner eller helt enkelt grønne salatblader. Smaksprøven i seg selv ligger pent adskilt i hvite skåler. Det jeg prøver å si er; pynten er ikke til å spises!

I tillegg til det opplagte (at det ikke lenger ser delikat ut) tenner du en liten kinaputt inni meg fordi jeg i tillegg til å være en perfeksjonist, har brukt tid og krefter på å dandere noe som nå ser ut som en slagmark. Takk skarru’ ha.

For å forhindre ytterligere destruksjoner ser jeg helst at du prøver å koordinere tommelen og pekefingeren din når du skal ta tak i matbiten, i stedet for å legge hele hånda di oppi maten; også av hensyn til de andre kundene som kommer etter deg og helst ikke vil ha ditt håndflateavtrykk på noe de selv skal putte i munnen. Dessuten bidrar du til rot, og rot = sinna Malene. Rot er også = misfornøyde kunder som klager, og disse = enda sintere Malene.

En annen ting når vi først er inne på dette med å ta hensyn til kundene som kommer etter deg – dine medsammensvorne om du vil kalle dem det, siden dere er en egen rase etter min oppfatning. Enkelte smaksprøver er av en litt flytende konsistens, som majonessalater, og her putter jeg et par plastskjeer oppi slik at du kan bruke dem til å legge rekesalaten oppå en kjeks. Det denne plastskjeen ikke skal brukes til er bestikk. Den er ikke der for at du skal kunne fylle den med rekesalat for så å putte den i munnen, og deretter sette den tilbake i salaten igjen! Sier hygiene deg noe?! Og de gangene jeg er heldig nok til å se dette (!), medfører du i tillegg pengetap i form av at jeg nå må kaste hele skålen med reker i majones for så å lage ny.

Tenk også litt over ordet ”smaksprøve”. Smak. Prøve. En smakebit. En liten test av hvordan maten er. Du prøver den ut.

Smaksprøver er altså ikke et synonym for ”treretters middag”. At en smaksprøve er god og du gjerne vil ha en bit til, helt greit for meg, men å tømme halve brettet fordi ”ah, detta smakte sabla godt!!” er ikke godkjent i min verden (og til dere som diskret fyller begge jakkelommene deres; I see you..!). Spesielt siden det er mitt ansvar å fylle på med mer mat. Det er her jeg vil nevne at jeg har andre arbeidsoppgaver i tillegg til å måtte fylle på mer for hver femte kunde som kommer forbi fordi dere forsyner dere av prøvene som om jeg er deres personlige kokk. Er det ikke vanlig barneoppdragelse at man skal dele med andre?

Og selv om det er tomt for smaksprøver, så ikke ta saken i egne hender. Vær så snill. Si i fra til meg! Ikke gå og hent nye varer fra diskene i butikken for så å åpne dem selv! Det er noe som heter ”uregistrert svinn” og den blir veldig stor hvis dere forsyner dere selv uten at jeg får det med meg og kan skanne varen dere nå har maltraktert i et forsøk på å få åpnet den.

Også har vi det motsatte; hvis du ikke liker smaksprøven er det egentlig bare to ting å gjøre. Enten kniper du øynene sammen og tar et dypt svelg (eventuelt ber om et glass vann hvis du har smakt på den sterkeste blåmuggosten vår) eller så hiver du den i søplebøtten som står ved siden av bordet.

IKKE legg den fra deg på smaksprøvebrettet igjen, inni serviettdispenseren, oppå glasset til ferskvaredisken, i varmeskapets selvbetjente del (du vet vel at ost smelter?!), i butikkhyllene, bak melken, eller i kassen.

I verste fall kan du gi den til meg, så skal jeg kaste den i søpla for deg. Jeg vil bare slippe å plukke opp halvspiste, gamle smaksprøver fra vilkårlige steder i butikken.

Helt til slutt vil jeg gi deg et lite tips:

Ikke putt en smaksprøve i munnen før du går over til ferskvaren for å si hva du vil ha. Om du av personlige grunner må gjøre det i denne rekkefølgen, tygg ferdig og svelg før du begynner å prate med meg. Det sparer oss begge for diverse pinligheter.

Takk.

Kunde jeg vil bli venn med #1

Denne bloggen skal ikke bare handle om dumme kunder. For det finnes ikke bare om dumme og teite kunder. Det finnes også noen riktig så greie. Som jeg godt kunne tatt med hjem, hadde jeg ikke vært så sjenert. Og så er det jo ganske upassende.

Diskusjonen om hvilken vei strekkoden skal legges har vi jo hatt allerede, men jeg tar det igjen. Jeg vet ikke om du har tenkt på det, det er så vidt jeg har tenkt på det, men hvor mye jeg faktisk bruker armene på jobb? I Norge er det ikke kultur for å sette strekkoden fra kassereren, noe som betyr at jeg må snu alle varene. Halvannen litere med brus veier mye, hele kalkuner veier mer. Og alt må jeg snu og vende på i åtte timer i strekk. Er det rart jeg får senebetennelse?

Noen ganger kommer det omtenksomme kunder. En venninne av meg som jeg jobber sammen med har i lang tid fortalt meg om den ene gangen hun fikk en kunde som snudde alt riktig vei. Og i julen kom han igjen! (Jeg regner med at det er samme fyren i alle fall.) Jeg la ikke merke til det før midt i kjøpet, men han stod og snudde på alle varene og satte dem forsiktig på båndet. Og så glad jeg ble, jeg ble helt varm om hjertet og det bruste litt i hodet. Men feig som jeg var turte jeg ikke si tusen takk, jeg følte meg mer teit som satte så stor pris på det. Jeg noterte meg dog navnet hans, jeg tenkte å sende ham et brev hvor jeg skrev hvor stor pris jeg satte på sånne mennesker som ham, men jeg turte ikke det heller. Det kunne jo kanskje misforståes som at jeg er en crazy stalker.

Men etter det kjøpet merket jeg at jeg ikke var sliten i håndleddene i det hele tatt. Det er deilig å få anledning til å løfte så lite som mulig.

Jeg har nå skjønt at det et flere mennesker som legger strekkodene riktig vei. Da vil jeg bare si: Jeg elsker dere alle sammen, og jeg håper dere vil komme i fødselsdagsselskapet mitt.

Gis bort: Kassedisker

Vil du øve deg til å bli en bedre kunde? Vil du øve deg på å stå i kø? Vil du øve deg på å smile pent, si hei og pakke i poser? På Finn kan du nå få to kassedisker (dog uten kassen), så du kan også invitere over venner og pakke varer om kapp. Ny drikkelek kanskje? Hentes i Halden, og om ikke du henter dem skal jammen jeg ha dem.

159 kroner per kilo

I fjor fikk jeg masse kjeft fordi "pinnekjøttet skal koste 129 kroner, hvorfor står det her at det kostet 367 kroner!". I år fikk jeg kjeft for kalkunen i steden for.

En dame kommer med tre esker hel kalkun. Kalkuner er ganske store og tunge og veier som oftest mer enn en kilo per stykk. Jeg slår dem inn og det blir en ganske stor sum:

Jeg: 743 kroner da.

Hun: Eeh, skal de ikke koste 159 kroner?

Jeg: Det er per kilo, men disse kalkunene veier rundt to kilo og en halv hver.

Hun: Ehehe, da tar jeg bare to, jeg.

High-tech

Jeg jobber i en ganske så high-tech butikk. Vi har cash guard og vensafe. Cash guard fungerer nesten som en kasse, bare at det ikke kommer en skuff med penger ut, som det gjør i butikken til Line. Dette betyr at om man mangler én krone, så går ikke kjøpet gjennom. Jeg som kasserer har ingen mulighet til å fullføre kjøpet – uansett. Og det er ikke som om jeg har masse mynter i lommen til alle verdens tider så jeg kan legge ut for kunder. Det som er bra med det, er at du som kunde alltid får tilbake riktig beløp, for jeg slipper å fikle med mynter.

I romjulen kom det en liten gutt og skulle kjøpe pepperkaker på tilbud, hele tre bokser.

Jeg: 7,50 kroner blir det.

Han putter på penger og mangler 50 øre.

Han: Jeg kan komme tilbake etterpå altså!

Jeg: Beklager, men du må ha ha nok.

Han gikk sin vei, tydelig ganske lei seg, men to pepperkakebokser rikere.

En annen gang kom det en mann som skulle kjøpe øl. Jeg var heldig, for han kom ikke til min kasse, men han gikk til hun som satt bak meg.

Hun: Beklager, men du mangler en krone. Du må ha nok penger, ellers går ikke kjøpet gjennom.

Og da klikket det for mannen. Han skrek og kjeftet, og da kassereren prøvde å forklare hvordan systemet fungerer, ble han enda sintere. Heldigvis kunne en bak i køen slenge inn en krone for ham så han ble fornøyd til slutt.

Men jeg hadde så lyst til å snu meg og si: Vet du hva, vi leker ikke butikk her.

Vensafe er en annen fin ting. Det betyr at jeg ikke har sigaretter og medisin i kassen, men at man først må gå til en grå maskin, trykke på det man skal ha, så kan jeg slå inn lappen og når man har betalt må man gå til en ny maskin hvor man får ut sigarettene sine. Det er ikke så komplisert som det høres ut, men det er fortsatt mange som ikke skjønner det.

Kundetype #1 kommer til kassen og sier sleskt: "20 Marlboro light!"

Jeg: Da må du gå i automaten der borte.

Kundetype #1 går til automaten og trykker litt før han sier: Jeg skjønner ikke denne!

Vensafen er noe at det mest intuitive som noen gange er laget. Først trykker man på det man vil ha, sigaretter, snus, legemidler osv. Så kommer det opp hva slags merke du vil ha, og da trykker man (naturligvis) på merket man vil kjøpe. Så kommer det opp navn og bilde av alle typene vi selger. Da trykker man på den man vil ha. Og så kommer det ut en lapp med en strekkode som du gir til kassereren. Vanskelig? Nei.

I sommerferien var det bilde av varene på lappene også. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men da jeg jobbet i julen, var bildene borte. Det ble lagt merke til av én kunde:

Kunde #2: Nå må dere jammen få på bilde på lappene igjen! Dårlig kaller jeg det!

Kundetype #3: Hei, 20 Marlboro Light.

Jeg: Da må du gå i automaten der borte.

Kunde #3 går bort og ser dumt på den mens den trykker litt før den sier: Eeh, skal det være masse striper på skjermen?

Jeg: Da virker den ikke, så bruk den neste du.

Det kan være at det bare er jeg som er superintelligent, men når noe man vet skal gi en sigaretter er grønnstripete, så er det en liten sjanse for at noe galt med den.

Så jeg limte på en lapp hvor det stod "Virker ikke!" på den.

Kundetype #4: Hei, 20 Marlboro Light!

Jeg: Ja, da må du bruke automaten der borte.

Kunde #4: Eeh, det står at den ikke virker.

Jeg: Ja, da må du bruke den ved siden av... (Det er i alle fall fem – 5 – automater på rad og rekke ved kassene.)

Jeg har lyst til å gråte. Og når skal mennesker lære seg at det Marlboro Light ikke finnes mer, den heter Marlboro Gold.

Kundetype #5, ungt menneske: Hei, 20 Marlboro Light.

Jeg: Da må du gå i automaten der borte.

Han får det til og kommer med lappen.

Jeg: Har du legitimasjon?

Han: Eeh, ja. Jeg er over 18 da.

De er alltid over 18.

Indre-Jeg: Sorry, men når du er under 25 skal du vise leg uoppfordret, og særlig når du ikke vet hva røyken du skal kjøpe heter.

En annen ting med vensafen er at man må ha betalt varen før man får den ut av den andre automaten. At en vare en pepet inn betyr ikke at den er betalt. Noe også mange har problemer med.

Eksempel: To stykker handler, så mens jeg piper inn varer pakker den ene i poser og den andre går for å hente sigarettene.

Kundetype #6: Vensafen vil ikke gi meg sigarettene mine!

Jeg: Det er fordi den ikke er betalt.

Kundetype #6: Men du har jo pepet den inn!

Jeg: Ja, og så?

Kundetype #6: Men da skal det jo gå!

Jeg: Den må være betalt før du får den ut, den er ikke betalt når den bare er pepet inn...

Noen ganger tror jeg at jeg jobber i en barnehage.

Gjesteopptreden: Samlebånd

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Knut. Han er din venn bak ferskvarendisken, og av og til bak kassen.

Det sikreste beviset vi har for at vi nå befinner oss i postmoderniteten, og ikke i det moderne industrialiserte samfunnet, er at folk ikke lengre vet hvordan samlebånd fungerer. Tro det eller ei, det finnes åpenbare metoder for hvordan varer best kan legges på samlebåndet for å oppnå en mest mulig sikker, effektiv, rask og fornøyelig handleopplevelse både for deg og din venn bak kassen.

Samlebånd for nybegynnere
1) "Haugen". Å stå i kø kan være en psykologisk påkjennelse som svekker folks eller normale kognitive evner. Dette utmaner seg spesielt når man er "neste mann" til å bli ekspedert. Av en eller annen mystisk grunn er det eneste målet for "neste mann" å få alle varene på båndet fortest mulig. Jo mer varer, jo raskere må de på båndet. De åpenbare –men åpenbart ikke åpenbart nok– feilene i denne effektivitetsrasjonalistiske måten å takle situasjonen som "neste mann" på utarter seg når følgende ting skjer: a) varene detter ned på gulvet, i 20% av tilfellene er dette en ølflaske, b) varene drar med seg ting som er stablet rundt kassen, c) det tar mer tid for kassebetjenten å slå i gjennom varene fordi hun/han er tvunget til å gjøre manøvre man vanligvis finner i spillet Jenga.

2) "Bowlingkjeglene". Brus kommer i flasker. Flasker er sylinderformede gjenstander og har en relativt høy egenvekt i forhold til diameteren i bunnen. Kombinert med at tyngdepunktet er jevnt ut over hele høyden fører dette til at flasker ikke står særlig stabilt, iallefall ikke på et underlag som beveger seg. Man trenger ikke 3FY for å ha fått med seg dette. Allikevel synes folk det er lurt å sette flasker vertikalt på båndet. På Vinmonopolet går dette fordi her har man tatt det til etterettning at varebeholdningen stort sett består av disse gjenstandende, og har derfor skrudd ned tempoet på båndet betraktelig (det pleier heller ikke å være så langt). I matbutikker er det en helt annen situasjon, og jo større butikk, jo fortere går båndene. Det eneste positive som kommer ut av dette er at din venn i kassen for øvd opp sine finmotoriske evner fordi hun/han er nødt til å redde flaskene dine når disse kommer veltende inn. Og ja, dersom du setter flaskene på båndet på denne måten, ikke klag over at vi er "uforsiktige" eller at "nå blir cola’n flat" når vi er nødt til å gjøre en slik redningsmanøver.

3) "Pris- og matkjenneren". Dette er ikke direkte relatert til samlebåndets fysiske natur, men heller dens "sosiologiske kontekst". I noen tilfeller oppstår situasjonen der kasseren ikke umiddelbart får scannet inn varen ved hjelp av dens strekkode, eller har hjerneteppe når det kommer til PLU nummeret til sharonfrukten/aroma-soppen/sitrongresset/piel-de-sapo-melonen eller hva enn esoterisk grønnsak du tror du vil lage imponerende mat med. Kunden observerer gjerne litt rynking i pannen, trykking og sjekking i sladrelistene. Dette er ikke en invitasjon til å formidle 1) prisen på produktet, eller 2) opplysning på hva produktet heter. Dersom du enten kan EAN-koden eller PLU-koden er det en annen sak. Stort sett alle som sitter i kassen (og som ikke har "under opplæring" spikret til bryset) er klar over at det du forsøker å imponere gourmétvennene dine med er en carambol. Prisen har vi heller ikke bruk for, fordi butikken er best kjent med å bruke den rette koden fordi da får man oversikt over hva som blir solgt (og dette er tro-det-eller-ei viktig for butikker å vite). Det finnes bare ett unntak hvor kunden bør komme med slike opplysninger, og det er når din venn i kassen spør deg (noe vi forøvrig hater å måtte gjøre). Er du interessert i en effektiv og hyggelig handleopplevelse kommer du med opplysningen uten sarkastiske "dette burde du vite", eller tilbyr deg å sjekke prisen selv om det er mye kø (ikke alle kan forlate kassen sin og må derfor ringe på en annen).

4) "Lapp-o-strofe". Penger, vensafe-lapper og lignende skal ikke legges på båndet, men på den lille skålen rett foran deg eller rett i hendene til din venn i kassen. Dette burde ikke behøve forklaring.

Samlebånd for viderekommende
Når man har tatt disse punktene til etterettning vil man kanskje prøve å bli en bedre kunde. Hvordan går man videre for å sikre en sikker, effektiv, rask og fornøyelig handleopplevelse både for seg selv og ens venn bak kassen? Her er noen tips:

1) Tunge, store og harde ting først. De varene du er minst redd for og som tåler mest bør først opp på båndet. Dette vil alle tjene på. Disse vil ligge nederst i andre enden og komme først opp i posen/vognen igjen. De vil heller ikke risikere å knuse chipsposen/tomatene eller eggene dersom din venn bak kassen ikke får lagt disse varene til side. (Vi er klar over at dette krever litt koordinering fordi disse varene gjerne ligger nederst i handlekurven, men det burde i nesten alle tilfeller være overkommelig.)

2) Vent til det er plass på båndet før du fortsetter å legge ting på båndet. Vi vil helst ha varer i kun ett lag (en ideel verden ville disse bli lagt med strekkoden klar mot scanneren, men vi er jo tross alt bare mennesker).

3) Flasker, spesielt 1.5l flasker legges på båndet med tuten vendt mot kassen (for å unngå "rulle-effekten").

4) Spør etter pose (evt. takk ja til pose) i begynnelsen og send din medhjelper ned for å begynne pakkingen, evt. begynn selv om du har mange varer. To ting oppnås: du slipper å se dumt ut i luften og føle trangen til å opplyse din venn i kassen om at det er en "sellerirot" og at den koster "seksnitti"), og du kommer deg fortere ut av butikken.

Kjeft og smell

Det er en kjent greie at kontrollører i NSB får kjeft for mye rart. Mange lar sinnet gå utover mennesker som ikke har noe skyld i det. Noen går i butikken og kjefter også:

Kunde #1: Nå må dere slutte å ta ut varer av sortimentetet deres som jeg liker! Jeg er så lei av det, dere gjør det hele tiden!

Hun sa dog ikke hva slags varer det var. Herrejemini, jeg er ikke synsk heller. Kontruktiv kritikk, vær så snill...

Julesild er julesild, glassmestersild er ikke julesild

En kunde har akkurat kjøpt et glass med glassmestersild og annet julesnadder, men før hun kan pakke sammen, må hun studere kvitteringen.

Kunde: Den julesilden skal koste 19,90. Det er tilbud på den! Jeg har betalt 34,90! Det stod at julesild skulle koste 19,90!

Jeg: Jaha, jeg kan sjekke det ut.

Akkurat da går en som jobber på gulvet (aka en som vet sånt) forbi.

Jeg: Er det tilbud på denne silden?

Kollega: Jeg kan sjekke.

Han tar med seg glasset med sild.

Kollega: Nei, det er tilbud på julesild, ikke glassmestersild.

Kunde: Da vil jeg ha julesilden i steden for.

Kollega går og setter på plass glassmestersilden og henter et glass med julesild.

Kunde: Bra, denne er jo mye bedre! Men dere må jammen meg bli flinkere til å prise ting!

Jeg lurer på hvordan kunden vil at vi skal prise ting. Hun så at det stod "julesild 19,90" på prisetikketten under julesilden. Likevel tok hun med seg et glass med glassmestersild. Dette er en butikk, ikke en barnehage.

Om bankkort med og uten chips

I dag tenkte jeg å lære alle sammen om bankkort. Noen bankkort har chip, andre har ikke chip. For å få en klarhet i dette og for at alle skal skjønne dette, her er et bilde av et bankkort:

Sparebank1 på Flickr / Creative Commons

Til venstre på bankkortet er chipen. Noen ganger er den gullfarget, noen ganger er den sølvfarget. Men det er altså den du skal bruke til å betale med. Mange kort har også et sølvfarget merke på andre siden og mange mennesker forveksler den med en chip. Men dette er altså ikke chipen. Noen ganger finnes bare den søvfargede ikke-chipen på kortet ditt. Det betyr ikke at chipen på bankkortet ikke fungerer, men rett og slett at du ikke har chip på bankkortet ditt. Da kan du, om du vil ha chip, ringe banken din. Jeg som butikkansatt kan ikke trylle på en chip til deg.

Nå som du vet hvordan chipen ser ut, kan vi lære hvordan chipen skal brukes. Det som er gøy med chip og bankterminaler, er at alle bankterminaler er ulike, så det kan være ganske vanskelig å lære seg. Noen ganger skal chipen vende mot deg, andre ganger skal den peke mot meg, noen ganger skal den puttes i oppå terminalen, andre ganger skal den under terminalen. Men en ting er felles, chipen skal alltid nedover. Aldri oppover. Nå tenker du kanskje "aldri si aldri", men seriøst, chipen skal aldri opp i luften. Det er en bankterminal du skal bruke, ikke en spåkone. Det hjelper heller ikke å klage til den butikkansatte at det er vanskelig, ring heller til bankterminalfabrikkene. Jeg som butikkansatt har ikke noe ansvar for design av bankterminaler. Men jeg kan gjerne fortelle deg hvordan bankterminalen skal brukes.

Noen ganger når du har klart å putte kortet nedi riktig, sier bankterminalen "ta ut kortet og prøv igjen" og det er det mange som ikke skjønner hva betyr. Det betyr at du skal ta opp kortet og sette det ned igjen. Det betyr ikke ta opp kortet, se på det, se på kassereren, spør hva det betyr, for så å dra kortet. Bare sett det ned igjen. Om bankterminalen sier "ta ut kortet og prøv igjen" må du gjenta prosedyren, altså: ta opp kortet og sette det ned igjen. Noen ganger sier den at du skal trykke inn koden, og da gjør du det. (Det er ikke nødvendig å lese opp alt som står på bankterminalens skjerm til den som sitter i kassen, vi har vår egen skjerm hvor akkurat det samme står.) Så må du ha bankkortet i bankterminalen helt til transaksjonen er godkjent. Om du tar det ut for tidlig, må hele prosedyren gjøre om igjen og noen ganger tar det ørlite lenger tid.

Noen ganger sier bankterminalen "ta ut kortet og dra stripen". Dette skjer aldri (les: aldri) før du har satt ned kortet tre – 3 – ganger, men det betyr altså at man må dra kortet og bruke stripen. På gamlemåten. Dette er fordi chipen ikke fungerer. Jeg vet ikke hvorfor den ikke fungerer. Ring heller banken og snakk med dem.

Noen mennesker har Mastercard og vil gjerne signere kvitteringen i steden for å taste en kode av forskjellige grunner. Noen kan rett og slett ikke koden sin (suspekt). Men når man bruker chip må man taste inn kode (bedre sikkerhet). Da kan du lære et triks nå: Putt chipen inn feil vei i bankterminalen tre ganger, for som du har lært, du får ikke dra kortet før chipen har feilet tre ganger. Nå tror bankterminalen at chipen ikke fungerer og den vil at du skal dra stripen. Og vips, du slipper å slå kode. Smart, eh?

Kaste flasker i miljøstasjonen? Nei takk!

I butikken min har vi en kjempefin panteautomat. Den piper når den er full, og sier ifra når den trenger en vask. Faktisk maser den på deg helt til den blir vasket. Etter rengjøringen blir den imidlertid glad igjen. ”Takk for at du vasket meg!” står det på skjermen.

Som butikkansatt får man gjerne et spesielt forhold til dette miljøapparatet, og jeg er selvfølgelig intet unntak. Det hender titt og ofte at jeg gir panteautomaten en kjærlig klaps når jeg går forbi.

(GREIT, jeg gjør kanskje ikke det. Men jeg kunne sikkert ha gjort det!)

Ved siden av panteautomaten er det en søppelsekk. Denne søppelsekken er det meningen at kundene skal kaste ekle plastikkposer og den slags i. Omtrent førti skritt unna butikken er det en miljøstasjon. I den er det meningen at folk i nærområdet skal kaste vinflasker og andre glassgreier oppi. Skal vi ta det en gang til, slik at alle får det med seg? Plastikkposer og annet søppel kastes i søppelposen ved siden av automaten. Vinflasker, syltetøyglass etc. skal stappes i miljøstasjonen. På den måten unngår vi at butikkens søppelpose blir full av glassflasker og alkoholgris (noe som både er stygt og ekkelt), mens miljøstasjonen får velfortjent påfyll. En enkel og grei løsning, ikke sant? Vel... ikke for alle.

Familiefar: Wops, jeg har visst tatt med meg noen vinflasker i dag. Haha, de kan jo ikke pantes!
Jeg: Hehe, nei. Men det er en miljøstasjon der nede!

Mannen snur seg og ser miljøstasjonen, som står litt nedenfor parkeringsplassen. Det regner ute.

Familiefar: Æh, jeg har egentlig litt dårlig tid nå. Kaster flaskene i denne posen jeg, det går vel greit?
NEI! Det går ikke greit!
Jeg: Øh, egentlig skal det ikke kastes glassflasker i den pos-

Lenger kom jeg ikke før alle flaskene var slengt oppi søppelposen, som var ganske full fra før. På slutten av arbeidsdagen gikk jeg og min kollega ned til miljøstasjonen og kastet flaskene der. Det tok oss tross alt bare to minutter, selv i regnværet.

Kåpedame: Oj! Rusbrusflasker kan kanskje ikke pantes, eller?
Jeg: Nei, slike flasker er det ikke pant på.

Damen prøver å stappe flaskene inn i maskina et par ganger til. Det er tydeligvis veldig festlig å se på at de kommer ut igjen nederst.

Kåpedame: Nei, dette fungerer visst ikke!
SURPRISE!
Jeg: Eh, som sagt er det ikke pant på rusbrusflasker.
Kåpedame: Du hadde visst rett, ja! Hm. Skal jeg bare kaste flaskene oppi denne posen da, eller?
Neiiiiiiii.
Jeg: Det hadde vært kjempefint om du kastet dem i miljøstasjonen i stedet! Den står rett der borte!
Kåpedame: Åja. Jeg kan gjøre det når jeg er ferdig med å handle!

Kunden la flaskene i handlevognen sin og gikk inn i butikken. Hun brukte lang tid på å handle, og det endte med at hun ble ekspedert av en annen kasserer. Et par timer seinere oppdaget jeg at rusbrusflaskene lå på toppen av søppelposen. Damen hadde slengt dem oppi på vei ut. Ved siden av søppelposen, som nå var stappfull, sto det en tom vinflaske og en Bacardi. Gulvet brukes gjerne som reserve dersom posen er full, nemlig. Ved flere anledninger har kunder satt fra seg bæreposer fulle av glassflasker. Å bruke miljøstasjonen er visst utelukket for enkelte. Ganske trist, i grunn. Hva skjedde med miljøånden?

_____________________________________________________

Apropos panteautomater: I går var en liten tur på Kiwi. Da jeg sto i kassakøen og ventet på tur, begynte panteautomaten å pipe. Jeg kjente selvfølgelig igjen lyden med én gang. ”Pantebordet er fullt!”, sa munnen min helt av seg selv, slik den pleier når jeg er i min egen butikk. Ikke mindre enn tre personer foran i køen snudde seg og glante på meg som om jeg skulle vært klin gæern. Ja, ja. Vi som jobber i butikk blir kanskje litt gale etter en stund.

Gjesteopptreden: Min hemmelige lidenskap

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Hilde-Gunn.

Du har helt sikkert sett oss. Kanskje trodd vi var butikkdetektiver der vi rusler rundt i butikkene uten å putte så mye i vogna, stirrende på hyllene..tankefulle. Noen ganger nikker vi anerkjennende. Andre ganger kaster vi et oppgitt blikk på dårlig arrangert frukt og sukker. Det er oss. Kjøpmannsbarna.

Vi kan ikke noe for det. En ny butikk er en opplevelse. Det er en lidenskap vi ikke blir kvitt. En time i butikken kan fort gå med selv om man bare skal kjøpe en brunost og to pakker melk. Jeg har riktignok lært å skjerpe meg hvis jeg må. Men det må ut til slutt. Timevis etterpå vender jeg stadig tilbake til den smarte betalingsløsningen, køordningen, produktplasseringen og observerte hyllevarmere. Ja, du vet, hyllevarmere, de produktene som har alt for lang omløpstid til å forsvare sin tid i butikkhyllene.

Den mest ekstreme butikkopplevelsen hadde jeg i ei lita bygd et sted i Norge. Den var fantastisk. Du visste aldri når den var åpen for det hang ikke noe skilt på døra. Den var åpen når døra var åpen. Stengt når døra var låst. Det var en knøttliten butikk, ja, mange ville kanskje bare kalt den en kiosk. Men den hadde dagligvarer og sikringer i porselen håndpriset med blyant. Melka ble stort sett solgt til halv pris noen dager på overtid i forhold til stemplingsdatoen. Ferskvarer var i det hele tatt ikke denne butikkens spesialitet. Etter en nøye vurdering, falt jeg for fristelsen å kjøpe en pakke tørkede Vestlandslefser. Den burde jo ha lang nok holdbarhet selv for denne butikken, tenkte jeg. Men så snart jeg la pakken på disken, snappet kjøpmannen den lynraskt tilbake.

-Nei, ikke den!
-Eh, er den ikke salgs?
-Ikke den!

Jeg rakk akkurat å se holdbarhetsdatoen før kjøpmannen la pakken bort. Den hadde gått ut på dato for 15 år siden. Da jeg stakk innom dagen etter, lå den på plass i hylla igjen.

Etter dette ble det aldri det samme igjen å gjenkjenne hyllevarmere i butikkhyllene. Jeg skjønte at den gamle kjøpmannen og jeg var like ubotelig glad i kremmeryrket. Han tjente nok ikke så mye. Men det var livet hans.

Historien om den gangen jeg ble låst inne på jobben:

Vi var nesten ferdige å rydde etter siste “jeg skal bare ha en melk” hadde gått, så jeg stakk opp på for å skifte. Det var dumt. Da jeg kom ut var alle lysene av, ikke noe unormalt der. Det som var unormalt, var at døren var låst. “Haha, D-E. Veldig morsomt”, sa jeg. Jeg sjekka alle dørene, men de var låst.

Har du noengang vært i en butikk etter stengetid? Det er nesten som et levende vesen, som en stor TARDIS. Den lager summelyder og pipelyder og knaser og holder på. Spesielt piping. Etterhvert innså jeg at D-E og T ikke spilte meg et puss, de hadde faktisk glemt meg. Så ringte jeg til D-E. “Abonementen kan ikke nås for øyeblikket, sucks to be you.” Heldigvis tok T telefonen, et par meter unna bussen. Hurra! Så ringte telefonen igjen. “Hei, det er vaktselskapet, alarmen har gått.” Shit. Den pipinga var visst ikke fryseren. “Eh, jeg. Jeg er låst inne! Men kavaleriet er underveis, dette går fint.” “Flott, men kan du passordet?” “Eh, nei. Dårlig med passord.” Heldigvis kom D-E og T til unnsetning, begge rimelig flaue. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Dette skal jeg skrive om i selvbiografien min.

Hvordan få sparken: tre enkle steg

Hei, jeg er Johanne. Jeg jobber også i dagligvarehandel, nærmere bestemt på Spar. Der jeg bor er Spar lokalbutikken, det vil si at det er de samme menneskene som kommer dit hver eneste dag. Eller, det kan være noen bare kommer på onsdager og lørdager for å hilse på meg. Det er ikke usannsynlig. Uansett, befolkningen der jeg bor kan deles inn i tre grupper: gamle mennesker, gale mennesker og fylliker. Det finnes normale folk og barn, men de har snev av en eller flere av disse tre så de teller ikke. Den lilla damen (vi har også kallenavn på dem, Ingrid!) faller et sted mellom kategori 1 og 2.

Den lilla damen er en sånn tilsynelatende søt gammel dame med trillevogn og et navn som Jutta eller Nutta eller Trudelutta. Hun går alltid i lilla, fra øyenskyggen til snowjogsene til pelskåpa, og snakker med ”jeg prøvde å legge over til østnorsk på 50-tallet men jeg eier ikke språkøre”-tonefall. Den lilla damen klager alltid på et eller annet. ALLTID. Dessuten pakker hun inn hver eneste vare i de små fruktposene sånn at det er umulig å slå dem inn. Her kommer de enkle stegene:

DLD: ”Har Activa virkelig gått opp med TO kroner?”

Meg: ”Ser sånn ut. Jeg trodde den kostet seksten, så jeg trodde den hadde blitt satt ned, jeg!” (1)

DLD: ”NEIVETDUHVA! Det får være grenser, dere setter jo opp varer hele tiden!”

Meg: ”Beklager, men det er faktisk ikke min feil.” (2) ‘

DLD: ”Jeg syntes bare jeg skulle si ifra at dette ikke går ann.”

Meg: ”Det er leit, men det er ikke noe jeg får gjort med det. Om det er for dyrt med Activa, kan du vel spise svisker som oss andre.” (3)

"Poser er faktisk gratis på lørdager!"-damen kommer tilbake

Det var jo juleferie, og ferie betyr null skole og mye jobbing. Jobbing betyr stamkunder. Stamkunder som "poser er faktisk gratis på lørdager"-damen. Jeg har ikke gjort henne noe, så jeg skjønner ikke hvorfor hun hater meg så intenst. Kanskje fordi jeg ikke heter det samme som henne.

Jeg: Heihei.

Hun: Hei.

Jeg piper inn varene og meldemskortet hennes.

Jeg: 155 kroner da.

Hun: Har du tatt medlemskortet?

Jeg: Ja.

Hun: Ja, for du skjønner, jeg kan ikke se det når du legger det tilbake akkurat som jeg la det der. Alle de andre kassererene pleier å legge det med den andre siden opp, så man kan se at det er brukt. Det burde du også.

Jeg: Ja... (Men da ser det så rotete ut!)

Så pakker hun sammen varene sine og akkurat da kommer kassererkollega Hedvig forbi.

Hun: Hedvig... Jeg... mistet... brødet... min... på... gulvet...

Kasserer-Hedvig: Da kan du få et nytt et.

Hun: Ååh, du er jammen grei... Kan du gå og hente det til meg..?

Kasserer-Hedvig: Ja, selvfølgelig.

Idet kunden går lener jeg meg mot Hedvig og sier: Må vi være hyggelige mot alle kunder? Hun der, hun er bare sur mot meg hver gang.

Kasserer-Hedvig: Jeg tror hun bare liker meg fordi vi heter det samme.

Så nå skal jeg stjele navneskiltet til Hedvig, så kanskje jeg og Kunde-Hedvig kan bli venner. Evt. at hun kan slutte å hate meg.

Julekoz

Eldre mann (som holder opp en pose med typiske julenøtter): Hallo der, du jenta! Hva koster disse nøttene?
"Du jenta"?
Jeg: Eh... det vet jeg egentlig ikke. Men jeg kan sikkert sjekke prisen i kassa hvis du kommer bort hit!
Eldre mann: Hva mener du med "komme bort"? Vet du ikke hva tingene i butikken koster? Jobber du ikke her?
Herregud så lei jeg er av det spørsmålet. NEI, jeg jobber selvfølgelig ikke her! Hva innbiller du deg? Jeg sitter bak kassa i Icauniform fordi jeg synes det er dødsfett!
Jeg: Hehe, joda. Men jeg klarer dessverre ikke å lære meg prisene på alle varene her. Men som sagt, jeg kan sjekke prisen i kassa.
Eldre mann: Nei, vet du hva! Da kan det være det samme!

Det endte selvfølgelig med at jeg, serviceinnstilt og hyggelig som jeg er, trasket bort til ham og hentet en nøttepose. Deretter travet jeg tilbake til kassa for å sjekke prisen på den. Mannen syntes selvfølgelig nøttene var "horribelt dyre", og ga meg beskjed om at han nå ville ta turen til Rema i stedet. Ah, apropos Rema...

Dame: Heisann! Vet du om det er en Remabutikk i nærheten her?
Ikke nå igjen.
Jeg: Jo... det er vel det.
Dame: Ja? Er den langt unna, eller?
Jeg: Eh... det er egentlig rimelig langt, ja. I hvert fall i dette været.
Dame: Nei nei, det går bra! Jeg har jo bilen med meg!

Ja, ja. Jeg ble jo nødt til å forklare henne veien til slutt. Akkurat den beskrivelsen skal jeg spare dere for. Det tok litt tid før hun skjønte hva jeg mente også. Typisk Remakunder! Idioter alle sammen!

Dame: Aha, nå skjønner jeg! Takk for hjelpen!
Jeg: Bare hyggelig!
Riiiiight. Drithyggelig.
Dame: Så stille det var her, forresten!
Kan du gni det litt hardere inn, takk?

De siste dagene før jul var selvfølgelig bare fryd og gammen. I år - eller strengt tatt i fjor - hadde sjefene mine passet på å bestille masse julevarer for å gjøre kundene våre fornøyde. Vel... det er jo vanskelig å blidgjøre absolutt alle. For eksempel ble vi raskt utsolgt for det (etter min mening) udrikkelige skvipet kalt gløgg. Heldigvis kunne kunder på gløggjakt informere om at samtlige butikker i området var utsolgt for denne... hostesaften. Til og med Rema! Håh, jeg godtet meg lenge etter å ha mottatt de gledelige nyhetene. Men uansett - kundene var generelt ganske fornøyde med utvalget vårt. Imidlertid ble det selvfølgelig litt surmulig av og til. For det blir jo ikke skikkelig jul uten den tradisjonelle juleloffen?

Herr Loff: Hallo! Jeg ser at dere ikke har mer loff igjen!
Jeg: Jaha? Er det den butikkstekte typen eller Bakers-loff du tenker på?
Herr Loff: Jeg vil da ikke ha sånn Bakers-dritt! Jeg snakker om Ica-loffen!
Jeg: Altså... hvis det ikke ligger noe der ute nå, kan jeg sikkert be noen om å steke en loff til deg? Da kan du få et nystekt brød om ca. ti minutter?
Herr Loff: Det skulle du ha sagt før! Jeg har ikke tid til å vente på at noe skal stekes opp! Jeg trenger en loff nå!
Modenhet på høyt nivå her nå, altså! Jeg er imponert!
Jeg: Eh... å steke et brød til deg er egentlig det beste jeg kan tilb-
Herr Loff: Jeg må si at jeg synes det er helt forkastelig at dere ikke har mer loff liggende ute klokka halv to! Det er jo lille julaften! Elendig, kaller jeg det!
Jeg (gir opp): Ja, det er det kanskje. Jeg beklager.
Eventuelt gir jeg faen.


Nå er det et helt år igjen til neste jul. Foreløpig er det ingen fare for at jeg kommer til å savne den intenst.