Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

tirsdag 21. juni 2011

Morellsprell

Det er juni. Eksamenstida er over, det er lyst til langt på kveld og jeg kan endelig skimte sommerferien i det fjerne. I butikken er det også sommer. Kundene kjøper øl på en vanlig tirsdag hvis det er fint vær, og vi blir utsolgt for pølser og engangsgriller stadig vekk. De siste ukene har vi dessuten hatt moreller i butikken. Disse ble i utgangspunktet solgt til 199 kroner pr. kg. Et par uker seinere ble de satt ned til 149,90 kroner pr. kg., men dette har vel ikke gjort saken noe særlig bedre. Morellene er fryktelig dyre, og dette har kundene absolutt lagt merke til. Tro meg. Imidlertid er det ikke stort jeg kan gjøre med situasjonen. Det er ikke sesong for moreller akkurat nå, og det er sikkert en god grunn til at vi må selge dem til såpass høy kilopris. Jeg har fulgt med i de andre dagligvarekjedene, og på Kiwi må du også ut med en stram hundrelapp for en kilo moreller.

Lørdag for et par uker siden var det musikkens dag i Oslo. Det var en nydelig morgen, og jeg kjente sola steke meg i ryggen da jeg trasket nedover til butikken like før sju. Ikke overraskende, da jeg har en tendens til å jobbe på årets fineste lørdager. Allerede i titida rant det inn med folk som skulle kjøpe grillmat, brus, potetgull og øl. Og, tradisjonen tro, ble dette en "alt skjer på en gang"-lørdag. Kø i kassa, en panteautomat som hylte og skreik i ett sett - og klumsete ansatte (dvs. meg) som sølte ut en hel desinfiseringsspray og måtte gnikke på gulvet i en evighet. Uniformen min stinker fortsatt.

Etter en velfortjent lunsjpause er klumse-Line tilbake ved godt mot. Fornøyd med at den nye 18-åringen i butikken tar seg av kassa, stabler jeg varer inn i hyllene i et relativt høyt tempo. Plutselig blir jeg oppmerksom på noe som ligger inne i vaniljesaus-hylla. En liten, hard klump med mørkerød farge. Hø? Jeg plukker opp klumpen og studerer den nøye, men slipper den automatisk da jeg innser at jeg står og tafser på en morellstein. Jasså, noen har kost seg med moreller inne i butikken? Og kastet den fra seg inn i en hylle? Trivelig. Jeg hiver steinen i søpla og fortsetter med varepåfyllinga. Et par minutter seinere, borte ved vaskemidlene (hvor gulvet fortsatt er blankt av desinfiseringsmiddelet jeg sølte ut): En ny morellstein, godt plassert inne i hylla. Borte ved hundematen finner jeg morellstein nummer tre. Og jammen er det ikke en stein borte ved toalettpapiret også! Jeg samler sammen de ekle steinene i en pappeske og viser dem til kollegaen min.

Jeg: Se her! Noen har spist masse moreller og lagt fra seg steinene inni hyllene!
Kollegaen min: Æsj. De morellene er vel så dyre at folk synes de kan unne seg noen smaksprøver...

Å smake på en morell er greit. Å smake på tre-fire moreller, og kaste fra seg steinene på tilfeldige steder, er ikke greit. Noen ganger lurer jeg på om folk tror at en butikk er et slags fristed. Ville de lagt morellsteiner inne i hyller og skap hjemme hos seg selv? Neppe. Men når man går i butikken, da er det greit å oppføre seg som man er tre år gammel!

Med en frustrert mine i ansiktet fortsetter jeg å stable varer inn i hyllene. Resultatet? Jeg mister en skurekrem i gulvet som spruter oppover halve buksa mi. Det er neimen ikke hver dag man blir både desinfisert og skurekremet på jobb! Gratulerer til meg selv.

Da jeg jobbet forrige lørdag, sjekket jeg morellprisene på nytt. Nå koster de 124,90 pr. kg. Jeg lurer på hvor lite de må koste for at kundene skal slutte å gå på morellslang, for jeg fant fire-fem morellsteiner rundt omkring i løpet av arbeidsdagen. Dere får i grunnen anse dette som en reklame for Rimis moreller, ettersom de åpenbart er så gode at kundene ikke greier å motstå en smaksprøve...

PS. Jeg er en elendig blogger for tiden. Beklager. Skjerpings!