Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

mandag 27. september 2010

Minneverdige kunder, del 1

Det er sommer, sol og generelt en vakker og hengiven onsdag. Jeg tilbringer hele ettermiddagen i kassa, og humøret mitt synker stadig etter hvert som antallet "jeg skal bare ha masse grillmat og øl"-kunder øker. Så kommer det selvfølgelig et barn bort til meg. Dette barnet, en liten jente på omtrent åtte år, har vært innom butikken utallige ganger i fellesferien. Hun er veldig snakkesalig. Jeg er også veldig snakkesalig (for å si det pent), men jeg er fryktelig dårlig til å prate med barn. Jenta legger fem pakker med kattemat på disken.

Jente: Katten vår har fått unger!
Jeg (totalt uinteressert): Jaha, ja. Det er jo koselig.
BRYR. MEG. IKKE.
Jente: Ja! Det er fire stykker, den ene er hvit med svarte flekker, den andre er nesten helt svart, den tredje er...

Jeg lider meg gjennom diverse info om de nusselige kattungene. Plutselig føler jeg meg litt slem. Det er nesten ingen kunder i butikken, jeg holder på å krepere av kjedsomhet, og jeg er faktisk veldig glad i katter. Og her sitter jeg og surmuler over en jentunge som i grunnen kan gjøre jobbvakta mi litt mer sosial. Jeg tar meg sammen og stiller et par oppfølgingsspørsmål til det jenta forteller meg. Etter å ha fått uhyre detaljerte opplysninger rundt kattene (hvem som kanskje skal få dem, hvilken katt jenta selv håper på å kunne beholde etc.), kommer det en ny kunde til kassa. Jenta forlater butikken. Jeg kikker på klokka og konstaterer at det fortsatt er en trilliard timer igjen til vi kan stenge for dagen.

Så kommer jenta tilbake.

Jenta: Jeg glemte å kjøpe kalkunpølser til mamma! Kan du vise meg hvor de er hen?

Jeg drar meg selv ut av kassa og tar med meg jenta bort til pølsedisken. Det viser seg at vi ikke har kalkunpølser, bare pølser som inneholder både kylling og kalkun. Jentas mor liker ikke kylling- og kalkunpølser, så jenta kan i hvert fall ikke kjøpe dem! Da blir moren sint og sur og i det hele tatt. Javel.

Jeg: Hm, da er det kanskje best å ikke kjøpe noe. Du kan jo gå bort til Pri-
Jenta: Er ikke du skikkelig lav?
Excuse me?
Jeg: Eh. Joda, jeg er kanskje litt-
Jenta: For du er jo voksen! Mamma er mye høyere enn deg!
Tror ikke jeg liker moren din.
Jeg: Hehe, det er ikke alle som er høye selv om de er voksne. Jeg klarer meg ganske greit selv om jeg er litt lav!
Jenta: Jeg håper i hvert fall at jeg blir mye høyere enn du er når jeg blir stor! Det er ikke noe fint å være såå lav!
Jeg: ...


Barn, altså. Så utrolig sjarmerende og hyggelige! På den annen side kan voksne også være ganske ille. Noen uker tidligere hadde jeg besøk av en fyr som skapte tidenes kleineste stemning i butikklokalet.


Sleazy mann i 30-årene
: Halla! Hvor finner jeg kondomer?
Jeg (peker): De henger der borte, ved siden av batteriene.

Fyren studerer de tre hengerne både lenge og vel. Utvalget består av kondomtypene Näkken, Profil og Easy. Plutselig snur han seg brått og traver tilbake mot kassa igjen.

Sleazy mann i 30-årene: Du! Har dere ikke Good Vibration Kit?
Jooda, når jeg tenker etter har jeg gjemt en hel haug bak kassa her.
Jeg: Vi har nok bare de typene som henger der, dessverre!
Sleazy mann i 30-årene: Jasså. Det var jo dumt.

Deretter stiller han seg ved siden av kassa og glaner intenst på meg. Det er ingen andre kunder i butikken, og jeg merker at en viss pinlig stillhet kommer snikende innover oss. Som den store pratemakeren jeg jo er, takler jeg som regel slike situasjoner ved å snakke. Note to self: Lær deg å holde kjeft.

Jeg: Ehh, altså... det kan jo hende at vi får inn Good Vibration Kit seinere... hvis den er... godt etterspurt.
Sleazy mann i 30-årene (smiler sleskt til meg mens han legger varene sine på båndet): Jah, det får vi da håpe! Du vet - damene liker den vibreringa. Hehehe!
HVA FAEN SKAL JEG SI NÅ?!
Jeg: Eh, hehe, jaha ja, OK...
Kjempebra, Line! Strålende innsats! Klapp på skuldra!
Sleazy mann i 30-årene: Vel, du får si til sjefen din at han skal ta inn den typen! Da får dere sikkert flere kunder også!

Så blunker han til meg, tar varene sine under armen og forlater butikken. Jeg sitter betuttet igjen i kassa. Like etter trasker kollegaen min forbi, stopper opp og spør meg hvorfor jeg er så "sinnssykt rød i fleisen". Flott.

onsdag 8. september 2010

De små hærverkerne

Long time, no see. Jeg har ingen jobb lenger. Det er litt deilig og litt trist. Mest deilig, det skal jeg innrømme. Etter nesten fire år som butikkmedarbeider er det greit med en pause. På den annen side er det ikke spesielt lønnsomt å være arbeidsløs, og jeg har allerede startet jakten etter noe nytt. Eller, jeg skal starte. Jeg må bare nyte friheten en ørliten stund til. Uansett kommer jeg garantert til å bli ansatt i en ny matvarekjede når den tid kommer, så det er bare å glede seg! Jeg gleder meg i hvert fall... supermye.

En av de tingene jeg absolutt ikke savner med butikklivet, er barn. Dere som har lest denne bloggen en stund, har muligens fått med dere at jeg ikke akkurat er så begeistret for slike fysaker. Snarere tvert i mot, faktisk. Dere kan si hva dere vil om hvor fantastisk søte, yndige, kosete og snuskeluskete unger kan være, men jeg er altså ikke enig. Punktum. Som kasseansatt møter man nemlig en haug med drittunger, og dette innlegget er viet til noen av dem. De små hærverkerne.

Det er en vanlig fredag kveld i begynnelsen av juni. Rushet er over for flere timer siden, og jeg tusler fraværende rundt i godteavdelingen (som er nærmest kassa) og rydder i hyllene. Plutselig oppdager jeg noe særdeles oppsiktsvekkende. Det ligger en brukket Smilrull i hylla! Knekt tvers over! Masse sjokolade ligger strødd utover alle de andre rullene. Kollegaen min kommer tilfeldigvis forbi, og jeg viser ham funnet mitt.

Kollega: Ojsann. Herregud, hvem er det som gidder å drive på sånn? Sikkert noen ungdommer.
Jeg: Ja. Eller noen barn...

I løpet av kvelden gjør flere jeg oppdagelser - utallige sjokoladeruller i hyllene ser slik ut:


Her er det åpenbart noen som er ute etter å ødelegge sjokoladene våre. Eller halvveis ødelegge dem. Vi som jobber i butikk vet godt at kunder ikke rører varer som ser bittelitt herpa ut, så disse varene ligger alltid igjen i hylla i en evighet og går til slutt ut på dato. (Hvis dette gjelder sjokolade eller noe annet godt, hender det av og til at vi legger det på personalrommet og spiser det selv. Men det er litt hemmelig, og dessuten ikke poenget i denne historien).

Lørdag morgen: Detektiv Line sitter og speider i kassa. Til å begynne med er det bare gamle damer på besøk, og jeg mistenker egentlig ikke dem for å ødelegge sjokoladeruller. Faktisk detter jeg litt ut av etterforskerrollen min noen timer, men er raskt tilbake igjen idet jeg blir oppmerksom på tre små guttekrek som spankulerer mot godterihyllene. De har på seg fotballdrakter, og jeg mistenker dem øyeblikkelig for å være venner av min slaskete lillebror. Jeg regner altså med at vennene hans ikke er noe særlig bedre. Den ene gutten i trekløveret kjenner jeg igjen, han har besøkt butikken mange ganger tidligere. Ved flere anledninger har han forsøkt å få varer gratis ved hjelp av frekke kommentarer, uten å lykkes. Jeg har dessverre ikke mulighet til å gi kunder gratisvarer helt uten videre, og særlig ikke til barn.

Uansett - guttene går mot sjokoladen. Jeg ekspederer en annen kunde for øyeblikket, og strekker halsen så langt jeg kan for å følge med på guttene samtidig. Multitasking er en av mine (få) spesialiteter. Kunden kikker selvfølgelig dumt på meg der jeg sitter som en sjiraff. Jeg slår inn varene i rekordfart for å bli kvitt utsiktshindringen fortest mulig, og idet kjøpet gjennomføres ser jeg tydelig at den ene drittgutten griper tak i en sjokoladerull og bender den hardt fram og tilbake. AHA!

Jeg kaster meg dramatisk ut av kassa og sprinter bort til guttene.

Jeg: Hva er det du driver med, egentlig?!
Gutt #1: Hæ?
Jeg: Jeg så at du bøyde på den sjokoladerullen! Og i går fant vi en brukket Smil i hylla! Dere er klar over at dette kan kalles hærverk?

Hva gjør barn når de blir tatt på fersken, mon tro? Legger de seg flate, unnskylder seg og gråter en skvett for syns skyld? Vel, det gjorde i hvert fall ikke disse ungene. De skyldte på hverandre i stedet.

Gutt #1: Hallo, det er ikke bare jeg som har gjort dette! Han der har også gjort det!
Gutt #2: Det har jeg vel ikke, det har jeg vel ikke! Seriøst, jeg har ikke gjort noenting!
Gutt #3: Jeg gjorde det bare litt, det er han som har gjort mest!

Så der står de, da. Og peker på hverandre mens de skriker uforståelig. Jeg gir opp.

Jeg: Vet dere hva, det er totalt uinteressant for meg hvem av dere som har gjort det ene og det andre. Men jeg kommer til å informere sjefen min om det som har skjedd, og nå vil jeg at dere skal .

Gutt #1 (den frekkasen): Hallo, du kan jo ikke bare kaste oss ut da!
Jeg: Selvfølgelig kan jeg kaste dere ut! Dere ødelegger varene våre! Skal jeg rope på sjefen min med én gang, kanskje?

Guttene piler ut døra. De kan jo ikke vite at sjefen min nesten aldri er tilstede på lørdager. Kollegaen min får derimot gleden av å høre hele historien i detalj når han slentrer forbi kassa litt seinere - og han ler godt av meg der jeg sitter og vifter engasjert med armene mens jeg forteller. Det er vel lov til å være litt stolt når man har kastet ut slike fæle drittunger? Det synes i hvert fall jeg. Amen.