Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

mandag 28. februar 2011

Grumpy old men

Dette innlegget er ikke av den mannefiendtlige sorten, selv om tittelen muligens kan hinte til noe slikt. De fleste menn som handler hos meg er både hyggelige og blide, så jeg har i grunnen svært lite å klage på! Men det finnes jo alltid unntak, og disse unntakene er som regel svært lite koselige. Dagens innlegg er dedikert til to småkjipe fyrer, heretter kalt Herr Skrik og Herr Skrål.

Jeg får gleden av å ekspedere Herr Skrik en mandag ettermiddag. Kundene er åpenbart sultne og slitne og vil hjem til middag, for her handles det inn tacolefser og potetmos til den store gullmedalje. Køen er lang. Herr Skrik befinner seg i kunderekka, men synes åpenbart det er unødvendig å bruke tid på denslags akkurat denne mandagen. Han forsøker å brøyte seg fram.

Herr Skrik: Hallo! Jeg skal bare ha en lighter, du kan vel ekspedere meg nå? Det tar to sekunder! Sikkert greit for hun her!

Herr Skrik peker på damen foran ham i køen, som har en ganske stor topp på handlekurven sin. Hun nikker forfjamset.

Jeg (som akkurat har begynt å slå inn varene til en annen storhandler): Eh, beklager. Du må nok vente til jeg er ferdig med denne kunden, i hvert fall. Jeg har nettopp begynt å slå inn... -
Herr Skrik: GREIT! Da venter jeg, da!

Og dermed masjerer han ut av køen og stiller seg borte ved frysedisken. Jaha? Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke dette. Skal han ha frysevarer, eller stiller han seg der borte for å vente på tur? I så fall har han kanskje misforstått begrepet "kø". Jeg gjør meg ferdig med storhandleren og kikker bort på Herr Skrik igjen, som nå holder opp en pakke med Findus-fisk. Jeg veksler et forvirret blikk med damen Herr Skrik nettopp forlangte å komme foran, og bestemmer meg for å ta sjansen. Jeg begynner å slå inn varene hennes. Etter tre-fire varer våkner Herr Skrik til live borte ved frysedisken. Nå er han rasende.

Herr Skrik: HALLO DU! Du kan jo ikke begynne å slå inn hennes varer nå?! Jeg SA JO at jeg skulle gå foran henne i køen! Jeg har ikke hele dagen på meg!
Jeg: Jeg beklager! Men... jeg trodde kanskje du skulle ha frysevarer, siden du stilte deg borte ved disken?
Herr Skrik: Jeg stilte meg der borte for Å VENTE! Du skulle jo ROPE PÅ MEG når det var min tur!
Jaha, ja. Flott at du ga meg beskjed om dette på forhånd!

Samtlige kunder i køen får med seg dette herlige opptrinnet, og det er en liten trøst at flesteparten av dem gir meg medfølende blikk. Herr Skrik fikk lighteren sin til slutt, etter å ha informert meg om hvilken udugelig jobb jeg nettopp hadde gjennomført. Alltid trivelig med tilbakemeldinger fra kundene, altså!


*

Herr Skrål dukket opp i butikken en tidlig lørdag morgen. Jeg, som hadde stått opp ulovlig tidlig for å kunne åpne butikken klokka sju, syntes i grunnen det var hyggelig å få kunder på besøk. Det er nemlig ikke så folksomt på Rimi klokka halv åtte på en lørdag, tro det eller ei! Herr Skrål gikk rolig rundt i butikken og puttet varer i kurven, før han kom bort til meg.

Jeg (klistrer på morgenfrisk-gliset): Hei, hei!
Herr Skrål: Hei!

Jeg slår inn varene hans. Ingen problemer så langt. Faktisk vil jeg påstå at stemningen er rimelig god.

Jeg: Trenger du en pose?
Herr Skrål: Ja, takk.

Jeg legger en pose oppå varene hans.

Jeg: Det blir 184,50.

Herr Skrål setter kortet inn i betalingsterminalen.

Jeg: Vil du ha kvitteringen?

Herr Skrål er i ferd med å trykke inn koden sin idet jeg stiller dette spørsmålet. Nå blir han plutselig bråsint.

Herr Skrål: JEG KLARER JO IKKE Å KONSENTRERE MEG OM NOE SOM HELST NÅR DU MASER SÅ FÆLT HELE TIDA!

Jeg (skvetter opp): Oj! Unnskyld!

Slukøret synker jeg tilbake i stolsetet med munnen klokelig lukket. Herr Skrål skal så absolutt få fullføre kjøpet sitt i fred og ro. Så kommer jeg på at jeg faktisk ikke har fått svar på om Herr Skrål har lyst på kvitteringen eller ikke. Skal jeg snike meg til å spørre på nytt?

Jeg (ytterst forsiktig): Eh... men... ville du ha kvitteringen?

Herr Skrål: Nei takk, jenta mi. Den kan du kaste.

Heisann, plutselig forandret tonen seg drastisk! Tydelig at Herr Skrål ikke var av den langsinte sorten. Faktisk dristet jeg meg til å ønske ham en god dag da han forlot butikken - situasjonen var jo i grunnen ganske komisk. En skravlebøtte som meg fortjener vel å få tilsnakk en gang i blant. Herr Skrik har jeg derimot ikke noe ønske om å ekspedere igjen. Noen menn kan faktisk kalles for gamle, gretne gubber.


PS. Neste innlegg skal inneholde noe annet enn klaging over sure kunder og håpløse vakter. Jeg lover.

onsdag 2. februar 2011

Blåmandag

Tro det eller ei - av og til er det skikkelig kjipt å jobbe i butikk. Det finnes vakter som rett og slett bare er dritt, enten på grunn av dårlig dagsform eller at kundene oppfører seg som de har stått opp med det gale beinet først. På mandag hadde jeg min verste vakt så langt i 2011, kanskje den verste i hele min butikkarriere (som snart er fire år lang, jeg bare nevner det!). Da jeg kom hjem etter endt arbeidsdag var jeg så sur, sliten og lei at jeg hadde mest lyst til å skrive en oppsigelse. Istedet for å velge denne barnslige løsningen, skal jeg forsøke å bruke skriving som terapi. Jeg håper dere setter pris på det.

Jeg troppet opp på jobb i den vakre og særdeles kledelige uniformen min mandag ettermiddag. Jeg formelig ristet av glede ved tanken på å tilbringe resten av dagen i kassa. Sju, herlige timer i ren lykkerus. Kremt. Uansett; denne mandagen skilte seg ut fra andre. Det pleier som regel å være mange kunder i begynnelsen av uka, som seg hør og bør etter en lang og handlefri søndag. Men nå var det unormale mengder kunder i butikken. Om det var våre fantastiske tilbud som hadde skylda (bl.a. 6,90 pr. hekto for smågodt!), vet jeg ikke. Uhorvelig lang kø var det, i hvert fall. Fra det sekundet jeg satte meg til rette i kassa og til vi stengte døra klokka elleve, var det fullt kjør. På et tidspunkt ble vi nødt til å ha alle kassene åpne, og det er ikke normalt i vår butikk. Jeg har ikke noe imot mange kunder, det betyr tross alt at butikken tjener penger, men likevel. Dette var i overkant.

Det første tydelige tegnet på at det kommer til å bli en bedriten vakt på jobb, melder seg ganske raskt. En kunde, en middelaldrende dame med kåpe, presterer å knuse en hel Go' Morgen-yoghurt utover hele rullebåndet og samtlige varer som ligger der. Flott.

Damen: Ojsann! Har du noe papir?

Det har jeg, irriterende nok, ikke. Jeg roper på hjelp, men kollegaen som dukker opp klarer merkelig nok ikke å skaffe meg papir. Til slutt blir jeg nødt til å løpe inn på personalrommet for å hente noe å tørke vekk griseriet med, og når jeg kommer tilbake... er køen ti meter lang. Alle kundene stirrer surt på meg. Jeg roper desperat på en kasse til mens jeg tørker i rasende fart. Damen får også litt papir, for hun har fått en liten dert med yoghurt på jakkeermet sitt og er rimelig misfornøyd. Stakkars.

En liten stund etter den festlige yoghurt-episoden, tar kassa mi kvelden. Jeg setter meg i en ny kasse, som henger seg opp et par timer seinere. Fire kasser er redusert til to kasser. Hipp hurra og hæla i taket! Kundene strømmer fortsatt på i ekstreme mengder, og idet en av våre fire ansatte går hjem for kvelden begynner panteautomaten å tulle. En av de gjenværende ansatte er helt ny og kan verken håndtere kassa eller pantemaskina. Ergo er vi praktisk sett bare to stykker på jobb, og det er kø i begge kassene. Jeg veksler et bekymret blikk med kollegaen min, panteautomaten hyler og skriker i bakgrunnen. Kollegaen min må la kundene vente, han løper inn til atomaten mens jeg sitter igjen med 1500 kunder i kø. Blodsukkeret mitt er på null, jeg har ikke fått en pustepause på over fem timer, og humøret mitt synker i takt med kundekøens vekst. Jeg har mest lyst til å legge meg ned og grine. Eventuelt også sparke med beina.

Kunde 1: Hei! Jeg skal hente en pakke, jeg.
Jeg har lyst til å kaldkvele den idioten som oppfant "post i butikk".
Jeg: Eh, OK. Du må dessverre vente litt, kollegaen min prøver å fikse panteautomaten.
Kunde 1: Jasså. Hvor lang tid tar det? Kan ikke du hjelpe meg?
Jeg: Vel, jeg må nesten ta meg av kundene akkurat nå. Som du ser, det er ganske lang k-
Kunde 1 (snurt): Javel, jeg får vel vente da!

Han stiller seg ved siden av kassa med armene i kors og glor irritert på meg.

Kunde 2 (bryter seg framover i køen): Hallo! Jeg skal bare bytte denne avokadoen, den er jo helt råtten! Kjøpte den tidligere i dag!
Kunde 3: Hva er det som tar så lang tid? Kan du ikke åpne en kasse til?
Kunde 4: Unnskyld, hva koster denne boksen med krumkaker? Det står ingen pris her!

Som dere kanskje skjønner - det var mye som skjedde på én gang. Ved flere anledninger måtte jeg unnskylde meg overfor kundene, ettersom jeg var særdeles lite hyggelig mot noen av dem. Panteautomaten lot seg ikke ordne før kvelden var omme, det gjorde heller ikke de to ubrukelige kassene. Butikken så helt forjævlig ut da vi stengte den kvelden, for rydding i hyllene ble det rett og slett ikke tid til.

Dette innlegget er verken særlig morsomt eller interessant, men jeg trengte å skrive det likevel. Det er muligens ganske enkelt og greit å være butikkansatt, men det er sørenmeg stressende og vanskelig til tider også. Nå har jeg imidlertid fått ristet av meg de verste frustrasjonene og er fit for fight til lørdagsvakta om noen dager. Da skal jeg stå opp fem over halv seks om morgenen (!!!) for å åpne butikken i sjutida. Det blir sikkert veldig givende. Tross alt elsker jeg jobben min!

Men mandagsvakta har jeg bare lyst til å putte i glemmeboka.