Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

søndag 29. november 2009

Frustrasjonsutbrudd

Jeg regner med at de aller fleste som leser denne bloggen handler i dagligvarebutikker av og til? Hvis ikke er det faenmeg på tide. Uansett - dersom dere plukker med dere en vare, for eksempel en melkekartong, og seinere bestemmer dere for at dere ikke vil ha den likevel - hvor legger dere kartongen da? Tilbake i melkeskapet, der melken streng tatt skal befinne seg til enhver tid? Eller legger dere den istedet i en random hylle, sammen med andre tørr- eller frysevarer?

Til alle som nå nikker gjenkjennende til sistnevnte plasseringsmulighet: SKAM DERE!

Jeg jobber annenhver helg, og i går var det vill fest på Icaen min. Tidlig på morgenen var det unormalt få kunder innom, og jeg vandret rundt i butikken på utkikk etter arbeidsoppgaver. Ettersom jeg hadde vært på jobb kvelden før, var de største ryddeprosjektene allerede unnagjort. Ergo måtte jeg begynne å finpusse på hyllene denne lørdagsmorgenen. Etter å ha ryddet meg gjennom bindhylla og radene med potetgullposer, satte jeg kursen mot sjokoladen. Denne hylla var heldigvis ganske rotete, så synet av den gjorde meg (nesten) varm om hjertet. Imidlertid stoppet jeg opp da blikket mitt nærmet seg Snickers-sjokoladene. Vi selger nemlig bare små Snickersbarer. Men sammen med disse godsakene (dvs. kaloribombene) lå det nå en diger kladask av en Snickers. Wat?

Jeg regner med at alle er fra seg av nysgjerrighet nå? Løsningen var enkel. Den store Snickersbaren var ingen sjokolade. Det var en IS! Vel, den hadde i hvert fall vært en is før den ble lagt sammen med sjokoladen. Greit nok at man ikke har lyst på Snickers-is likevel, men HALLO! Man legger den ikke fra seg sammen med Snickers-sjokolader! Sjokolade og is er faktisk to helt forskjellige ting. Is smelter, for eksempel. I min butikk er is-disken og sjokoladehyllene omtrent fem skritt fra hverandre, så jeg tviler på at den uansvarlige kunden hadde slitt ræva av seg for å legge isen tilbake på riktig plass uansett.

Hva ble så resultatet av dette? Joda, isen/sausen måtte svinnes og kastes. Ergo tapte butikken min penger. Akkurat dette bryr jeg meg i grunnen ikke spesielt mye om (jeg får jo lønn uansett lizzm), men det at folk så å si ødelegger varer med vilje gjør meg særdeles provosert. Det tar som regel ikke så lang tid å legge varen på sin opprinnelige plass! Eventuelt kan den gis til en ansatt.



SE på dette, da! (Hvis noen lurer: Ja, jeg liker å sprike med fingrene når jeg holder ting).


Etter denne dramatiske hendelsen vendte jeg tilbake til mine krevende arbeidsoppgaver. Noen timere seinere tok jeg meg en velfortjent pause - det var jo lite kunder uansett. Vel, det sekundet jeg forsvant inn på personalrommet bestemte visst halve bydelen seg for å trampe til butikken samtidig. Alle ble åpenbart også enige om å gå til kassa i fellesskap. Ergo ble det kø, og min stakkars kollega ble nødt til å gaule på meg i telefongreia vi har i kassene. Jeg sukket og stønnet og gikk ut for å sette meg tilbake i kassa. Moren min var selvfølgelig en av disse "nå går vi til butikken i samlet tropp"-kundene, og hun informerte meg om at noen hadde lagt en julebrus i is-disken. Denne flaska var av glass. Hva skjer når man legger en glassflaske i fryseren? Glasset sprekker. Med andre ord var en stor del av is-diskens innhold nå dekket av glasskår og frosset julebrus-skum. Jeg sukket og stønnet og trampet i gulvet. Så gikk jeg tilbake til pauserommet for å roe de tynnslitte nervene mine.

Da jeg etterpå sto og pirket vekk klissete brusskum fra et titalls Sandwich-is, kom det en fast kunde bort til meg. Denne kunden er vanligvis veldig grei, og jeg synes det er hyggelig når han handler hos oss. Nå hadde han imidlertid tatt med seg den lille sønnen sin i butikken, noe jeg ikke akkurat frydet meg nevneverdig over. Jeg ble ikke særlig blidere da kunden fortalte meg at det lille vesenet hans hadde hatt "et lite uhell borte ved eggene". Dette "lille uhellet" var i virkeligheten ti knuste egg nederst i kjøleskapet. JESS! Å tørke opp egg er min favoritthobby! Jeg nøt faktisk hvert sekund.


"Heldigvis er det to uker til neste gang", tenkte jeg da jeg omsider kom hjem fra denne superfestlige lørdagsvakta. Så kom jeg på at jeg jobber neste lørdag også. Føkk.

søndag 22. november 2009

Lørdagspenger

Forrige lørdag kom det mange slemme kunder på besøk. Da jeg gikk til jobb tidlig lørdag morgen, hadde jeg faktisk en unormalt god innstilling. "Dette kan bli en fin vakt", tenkte jeg. Så feil kan man ta, gitt! Om det var tidenes sludd- og regnvær som skapte et slik begredelig humør hos de fleste som kom for å handle, vites ikke. De sure lørdagstrynene lot i hvert fall gørra si sprute ut over den stakkars, uskyldige personen i kassa. Dessuten spurte omtrent 80% av dem om å få ta ut penger. Skrev jeg "spurte"? KREVDE er i grunnen et mer beskrivende ord.

La meg gjøre én ting klinkende klart: KIWI har bank i butikk. Ica har IKKE bank i butikk. Det er åpenbart mange som tror at "Kiwi har bank i butikk" automatisk betyr "ALLE butikkjeder har bank i butikk." Vel, slik er det altså ikke. Og dersom den ansatte i kassa ikke har mulighet til å gi deg penger, kommer man ingen vei med tåpelig krangling. Hvis det er så jævlig viktig å ta ut penger, er det vel mulig å komme seg ned til en butikk som faktisk har det dustete bankopplegget? Eller en minibank, kanskje? Hørt om det?

Sinte ord her, altså. Beklager. Her kommer det to illustrerende eksempler fra den grusomme lørdagsvakta mi i forrige uke.

Gammel dame: Ja, også trenger jeg tusen kroner. Kan du ordne det for meg?
Jeg: Njaaa... egentlig har jeg ikke noe særlig penger å gi ut akkurat nå.
Gammel dame: Jamen, jeg skal ut i morgen skjønner du! Jeg ha kontanter!
Og dette er mitt problem fordi...?
Jeg: Hm... jeg har nesten ingen kontanter igjen her, skjønner du. Jeg er nødt til å ha noen vekslepenger her - det er ikke alle som betaler med kort.
Gammel dame: Men du har vel en liten tusenlapp til meg, har du ikke?
Hører du egentlig på hva jeg sier i det hele tatt?
Jeg (som skjønner at jeg aldri blir kvitt dama hvis hun ikke får spenn): Eh... du kan vel få fem hundre. Går det greit?
Gammel dame: Jeg får klare meg med fem hundre, da!

Etter å ha fått min siste femhundrelapp, pakket gamlingen sammen varene sine med en sur mine i ansiktet. Hun svarte ikke da jeg prøvde å blidgjøre henne med et (påtatt) hyggelig "hadet" da hun forlot butikken. Eldre mennesker er mine favorittkunder, altså. Virkelig.

To-tre kvarter seinere kommer det en mann inn. Han er fast kunde, og kjøper bestandig en boks General løssnus. (Tror dere at butikksansatte ikke legger merke til hva dere kjøper, eller? Tro om igjen! Jeg legger i hvert fall merke til alt. Høhø.)

Mr. Snus (slenger boksen på båndet): Og to hundre kroner, takk.
Jeg: Beklager, men jeg har dessverre ikke mer penger å gi ut.
Mr. Snus: Åjoa, kom igjen. Du har alltids to hundre i kassa!
Jeg (åpner kassa demonstrativt): Sorry, men jeg kan nesten ikke gi ut mer nå. Jeg trenger kontantene til veksel.
Mr. Snus: Hallo! Jeg ser at du har en hundrelapp der! Gi meg den.
Det er fristende å gi deg penger når du argumenterer på denne måten, altså.
Jeg (med et lite snev av irritasjon): Javel, du kan få den. Men dette er faktisk ingen bank. Det er Kiwi som har bank i butikk.
Mr. Snus: Joa, jeg vet det. Men jeg pleier ikke å ta ut penger her så ofte!

Gode argumenter fra den fyren, altså. Da han snappet hundrelappen ut av hånda mi, var det veldig fristende å si noe stygt om den heftige snusbruken hans.

(Men jeg klarte å la være.)

tirsdag 17. november 2009

Hatobjekt nr. 1

Jeg var i utgangspunktet ikke spesielt begeistret for barn da jeg begynte å jobbe på Ica. Nå, over ett år seinere, blir jeg kvalm bare jeg hører en barnestemme. Hver lørdag synes åpenbart de aller fleste småbarnsforeldre at det er en kjempegod idé å drasse med seg ungene sine i butikken. Den herlige lørdagshandelen må jo inkludere hele familien, ellers blir vel ikke helgekozen komplett. Vel, for min del kan barna godt bindes til rekkverket utenfor. Her er det nemlig ikke snakk om å oppføre seg ordentlig når man er på handletur! Jeg har opplevd alt fra ekstreme raseriutbrudd til smågodtkrig og tissing på gulvet. Sistnevnte hendelse var muligens et uhell, men sikker kan man jo aldri være når det gjelder disse utspekulerte trollene! Og til dere som nå får lyst til å fortelle meg at "jeg har vært barn selv en gang": HOLD SNAVLA.

Jeg har så mange barnehistorier at det er vanskelig å finne et sted å begynne. Barn har aldri med seg nok penger. Barn er som regel flere hakk frekkere enn voksne. Barn griner når de ikke får det som de vil. Barn liker å prøvesmake smågodtbiter, for så å legge den halvspiste biten tilbake.

Barn synes det er ekstremt morsomt å kjøpe en brus, drikke den opp på ti minutter (gjerne inne i butikken), for så å pante den. Den ene krona brukes som regel på smågodt. ("Kan jeg få to biter for denne pantelappen, eller? Kom igjen'a, væææær så snill liksom!") Deretter er det obligatorisk å spørre om å få låne doen, for tisse må man jo etter slik heavy brusdrikking.

Små barn sikler. Større barn mister sjokolademilkshaken sin på gulvet sekundet etter å ha kjøpt den. Barn plukker på alt og alle, hele tida. Barn knuser ølflasker og åpner poser med godteri selv om foreldrene ikke gir dem lov til å kjøpe den uansett. Barn holder ikke kjeft ett sekund. Å være i nærheten av barn er et prevensjonsmiddel i seg selv.

På lørdag var jeg på jobb. I løpet av de seks timene jeg nøt livet i kassa, var det flertallige småkryp innom. En av disse ufyselige parasittene presterte å trille et høyt tårn med kurver ut på gulvet, for så å
velte det. Ergo smalt det kraftig i hele butikken, og kurvene fløt utover hele inngangspartiet. Som regel smiler jeg bare pent (les: anstrengt) når barn finner på slike ting, men denne gangen klarte jeg ikke å la være å sukke oppgitt. Sukket var dessverre såpass høyt at kurvvelterens far registerte det, og han stirret surt på meg mens han plukket opp avkommet sitt. Kurvene? Vel, dere kan vel gjette hvem som måtte stable dem sammen igjen! Drittungens far gjorde det i hvert fall ikke.

Neida, jeg er faktisk ikke en fæl gammel grinebiter som bruker veldig mye tid på å mislike unger - mange av dem er sikkert greie å ha med å gjøre. Jeg har bare vært litt for mye på jobb, og møtt litt for mange barn mens jeg har vært der.



(Haha, hvem er det egentlig jeg prøver å lure her? Barn kan gjerne slaktes for min del!)

fredag 6. november 2009

Butikk-dumskap

Ingrid har tidligere skrevet et innlegg om avskrudd hjerne på jobb. Vel, jeg har mine dager jeg også. I aller høyeste grad.

Ung fyr
: Hei, Line!
Jeg
: Eh... hei.
Åssen vet han hva jeg heter? Hvor kjenner jeg ham fra? Er det frekt av meg å ikke gi ham en mer personlig hilsen, siden vi tydeligvis har møtt hverandre før?

Jeg studerer fyren mistenksomt mens jeg slår inn alle varene hans. Deretter glaner jeg på ham mens han stapper varene ned i posen sin.

Ung fyr
(ser opp fra varepakkinga): Er det noe galt?
Jeg: Hehe, neida. Jeg prøver bare å finne ut hvor jeg kjenner deg fra, siden du vet hva jeg heter.
Ung fyr
: Øh... du har et navneskilt på genseren din.
Jeg
: Åja! Hihihehehe.
Herrejesus. Jeg dør.

Etter at fyren hadde gått, gjemte jeg meg under kassa. Jeg reiste meg ikke opp igjen før den sterke rødfargen i ansiktet var borte. Det tok en stund.

tirsdag 3. november 2009

Krangel over spilt melk

I det siste har butikken min tatt inn mindre H-melk enn vanlig. Dette er fordi vi over lang tid har hatt store problemer med å selge melken før den har gått ut på dato. Faktisk har vi måttet svinne (les: helle ut) ekstremt mange liter H-melk de siste ukene. Dette taper butikken mye penger på, og sjefene mine bestemte seg dermed for å ta inn færre H-melk en periode. Personlig synes jeg dette var en god idé, da jeg ikke kan forstå hvorfor noen skulle ønske å drikke H-melk i utgangspunktet.

I går ble vi utsolgt for den ekle melken. For aller første gang. Da en kunde kom bort til meg og spurte om hvorfor vi var tomme for "vanlig melk", trodde jeg automatisk at han snakket om lettmelk. Man kan da umulig mene at H-melk er vanlig? ÆSJ. Seinere på kvelden kom det nye H-melk-kunder. (Det finnes altså flere!) Dette paret, som forøvrig var godt voksne, klarte imidlertid ikke helt å godta at vi var tomme for den elskbare drikken deres.

Fru H-melk: Er det noen spesiell grunn til at dere er utsolgt for H-melk?
Jeg: Nja. Vi har tatt inn mindre H-melk i det siste, for vi har solgt lite av det i flere måneder. Jeg antar at det er noen som har kjøpt mange kartonger på én gang tidligere i dag, for det var mye melk igjen nå i helgen.
Herr H-melk: Unnskyldning ikke godtatt!
Jeg (litt paff): Eh... neivel.
Fru H-melk: Dere kan jo ikke drive butikk på denne måten! H-melk er man nødt til å ha!
Herregud. Hvorfor tror kunder bestandig at de vet "hvordan man driver en butikk"?
Herr H-melk: Hva er dette for noe tull? Dere kan jo ikke ta inn mindre H-melk bare fordi enkelte ikke kjøper den! Når man selger lite av noe bør man kjøpe inn ekstra mye, slik at man alltid har noe til overs!
EH. Det der virker jo jævlig logisk.
Jeg: Men altså... vi har hatt store problemer med å få solgt H-melken før den går ut på dato. Vi har fått utrolig mye melkesvinn. Butikken taper mye penger på det, og da blir vi nødt til å redusere vareantallet.
Herr H-melk: Jeg blåser vel i hvor mye denne butikken tjener! Kunne ikke brydd meg mindre! Nå får du slutte å være så schtøgg i trynet.
Jeg: ...
Herr H-melk: Jeg kommer jo hit for å handle det jeg trenger! Når jeg ikke får det jeg trenger, blir jeg irritert.
ÅJA! Det har jeg ikke fått med meg.

Jeg holdt kjeft mens paret pakket sammen varene sine. Det går ikke an å diskutere rolig med noen som ber deg "slutte å være schtøgg i trynet". Da de endelig forlot butikken, kunne jeg høre at herr H-melk fortsatt mumlet sint for seg selv - blant annet oppfattet jeg ordene "jævla idioter". Jeg tror vel egentlig jeg har en viss formening om hvem som var den største idioten i dette tilfellet.

søndag 1. november 2009

Bunnpris-nostalgi

Siden en viss anonym leser har ytret et særdeles høflig ønske om en oppdaterrrring, skal jeg nå dele en Bunnpris-historie med dere. Jeg jobbet i en slik minibutikk i nesten to år, og jeg vil vel ikke påstå at det var den lykkeligste tiden i mitt liv. Butikken lå (og ligger fortsatt) sentralt til, og det ramla inn kunder hele tida. Særlig fem minutter før stengetid klokka elleve, så klart. Jeg tillot meg å ikke være spesielt hyggelig mot disse kundene. Skulle bare mangle!

Men uansett - min tid på Bunnpris ble først og fremst tilbragt på gulvet. Da jeg begynte å jobbe der var jeg 16 år, og fikk ergo ikke lov til å sitte i kassa. Som nesten-dverg trengte jeg gjerne to-tre bruskasser for å rekke opp til de øverste hyllene, for på Bunnprisbutikkene i Oslo stabler man alt i høyden. En gang jeg ryddet i buljonghylla (som var helt øverst), kom det en fyr forbi. Han kløp meg i baken, noe som selvfølgelig fikk meg til å snu meg rundt. Da kunne mannen, som forøvrig var omtrent femti år, fortelle at jeg så ut som "en jente man sikkert kunne gjøre mye moro med". Sjarmerende, eller hva? Hadde jeg ikke vært fanget oppe på bruskassene, skulle jeg smelt til ham. I skrittet.

Vel, vel. Dersom Bunnpris-kunder finner varer som er utgått på dato i butikken, får de varen gratis. Denne regelen finnes også hos Kiwi - det er vel mange som har hørt om Kiwi-Bob? På Bunnpris fikk vi hvert fall besøk av en liknende type. Imidlertid gjorde han ikke den stakkars nybegynneren i kassa (les: meg) oppmerksom på dette før jeg hadde slått inn halvparten av varene.

Mann
: Du er klar over at dette er varer som har gått ut på dato, ikke sant? Jeg skal ha dem gratis!
Jeg: Eh... nei, det visste jeg ikke.
Mann: Du må jo følge med!
Du kunne kanskje ha gitt meg beskjed om dette før jeg begynte å slå inn varene? Jeg er ikke så interessert i kunders varer at jeg sjekker datoen på eget intiativ.
Jeg: Ja, OK. Datoen har gått ut på alle disse?
Mann: Jeg sa jo det! Jeg skal ha dem gratis! Det er sånn regelen er!
Jeg: Ja, det skal du få. Eh, jeg vet faktisk ikke helt hvordan man fjerner varene igjen. Jeg tror jeg blir nødt til å rope på hjelp.
Mann: Du vet ikke hvordan man fjerner varene? Jobber ikke du her?!

Dette er muligens en av de mest sympatiske og hyggelige kundene jeg har vært borti noensinne. For å gjøre en lang og vond historie kort: han fikk alle varene gratis. At samtlige varer var reker i lake - utgått på dato for over en måned siden - sier vel sitt. Mannen hadde virkelig gjort en heftig leteinnsats på kjølerommet vårt, i hvert fall. Jeg håper han nøt rekene sine.


PS! På Icaen min er det sommer helt til november. I hvert fall på kvitteringsnivå. Hurra!
(JA, jeg har faktisk tatt med meg en kvittering hjem fra jobben og scannet den inn her. En nerd har jeg alltid vært!)