mandag 21. november 2011
Min Kamp
tirsdag 21. juni 2011
Morellsprell
Lørdag for et par uker siden var det musikkens dag i Oslo. Det var en nydelig morgen, og jeg kjente sola steke meg i ryggen da jeg trasket nedover til butikken like før sju. Ikke overraskende, da jeg har en tendens til å jobbe på årets fineste lørdager. Allerede i titida rant det inn med folk som skulle kjøpe grillmat, brus, potetgull og øl. Og, tradisjonen tro, ble dette en "alt skjer på en gang"-lørdag. Kø i kassa, en panteautomat som hylte og skreik i ett sett - og klumsete ansatte (dvs. meg) som sølte ut en hel desinfiseringsspray og måtte gnikke på gulvet i en evighet. Uniformen min stinker fortsatt.
Etter en velfortjent lunsjpause er klumse-Line tilbake ved godt mot. Fornøyd med at den nye 18-åringen i butikken tar seg av kassa, stabler jeg varer inn i hyllene i et relativt høyt tempo. Plutselig blir jeg oppmerksom på noe som ligger inne i vaniljesaus-hylla. En liten, hard klump med mørkerød farge. Hø? Jeg plukker opp klumpen og studerer den nøye, men slipper den automatisk da jeg innser at jeg står og tafser på en morellstein. Jasså, noen har kost seg med moreller inne i butikken? Og kastet den fra seg inn i en hylle? Trivelig. Jeg hiver steinen i søpla og fortsetter med varepåfyllinga. Et par minutter seinere, borte ved vaskemidlene (hvor gulvet fortsatt er blankt av desinfiseringsmiddelet jeg sølte ut): En ny morellstein, godt plassert inne i hylla. Borte ved hundematen finner jeg morellstein nummer tre. Og jammen er det ikke en stein borte ved toalettpapiret også! Jeg samler sammen de ekle steinene i en pappeske og viser dem til kollegaen min.
Jeg: Se her! Noen har spist masse moreller og lagt fra seg steinene inni hyllene!
Kollegaen min: Æsj. De morellene er vel så dyre at folk synes de kan unne seg noen smaksprøver...
Å smake på en morell er greit. Å smake på tre-fire moreller, og kaste fra seg steinene på tilfeldige steder, er ikke greit. Noen ganger lurer jeg på om folk tror at en butikk er et slags fristed. Ville de lagt morellsteiner inne i hyller og skap hjemme hos seg selv? Neppe. Men når man går i butikken, da er det greit å oppføre seg som man er tre år gammel!
Med en frustrert mine i ansiktet fortsetter jeg å stable varer inn i hyllene. Resultatet? Jeg mister en skurekrem i gulvet som spruter oppover halve buksa mi. Det er neimen ikke hver dag man blir både desinfisert og skurekremet på jobb! Gratulerer til meg selv.
Da jeg jobbet forrige lørdag, sjekket jeg morellprisene på nytt. Nå koster de 124,90 pr. kg. Jeg lurer på hvor lite de må koste for at kundene skal slutte å gå på morellslang, for jeg fant fire-fem morellsteiner rundt omkring i løpet av arbeidsdagen. Dere får i grunnen anse dette som en reklame for Rimis moreller, ettersom de åpenbart er så gode at kundene ikke greier å motstå en smaksprøve...
PS. Jeg er en elendig blogger for tiden. Beklager. Skjerpings!
fredag 6. mai 2011
Påskerennet 2011
For de som av en eller annen grunn ikke har fått med seg følgende informasjon: Skjærtorsdag er en helligdag. I Norge er det sånn at ølsalget stenger klokka seks, 18.00, dagen før en helligdag. Ølkranene stengte altså klokka seks på Rimi denne onsdagen, og dette hadde vi passet på å informere kundene våre om. Noen velskrevne lapper var hengt opp, både ved inngangspartiet og enkelte av ølskapene. Informasjonen inkluderte dessuten de innskrenkrede åpningstidene våre de neste dagene. Det er åpenbart flere analfabeter i dette landet enn man skulle tro, for etter bare fem minutter i kassa...
Kunde 1: Når stenger ølsalget i dag?
Jeg: Det stenger klokka seks.
Kunde 2: Når stenger ølsalget?
Jeg: Det stenger seks.
Kunde 3: Stenger ølsalget åtte i dag, eller?
Jeg: Nei, klokka seks.
Kunde 4: Åssen er det med ølsalget i dag, stenger det åt-?
Jeg: Seks!
Det var opplagt at våre sirlige lappers informasjon ikke kom til sin fulle rett.
Kunde 5: Har dere åpent i morgen?
Jeg: Nei, vi holder stengt fram til lørdag.
Kunde 5: Åja, men har dere ølsalg den dagen?
Jeg: Ja, fra ni til tre.
Kunde 6: Åssen er det med ølsalg på lørdag, egentlig?
Jeg: Det er åpent fra ni til tre.
Kunde 6: Men når åpner dere på lørdag, da?
Jeg: Vi åpner klokka sju som vanlig.
Kunde 6: Men dere har stengt i morgen, eller?
Alt dette står på lappene vi har hengt opp, ditt fjols. Nå blir det kø her.
Jeg: Ja, vi har stengt fram til lørdag morgen.
Kunde 6: Så det er stengt fredag også?
Her må det åpenbart dyttes inn med teskje.
Jeg: Vi har stengt på Langfredag, ja.
Etter omtrent førti liknende samtaler tikker klokka mot seks, og 18.01 presis setter ølmester Line kroken på døra. Like etter ølslutt kommer det en gjeng med partysvensker. De gleder seg nok til tidenes langhelg i finværet, og har lastet opp ikke mindre enn fire kasser øl i tralla si. Jeg stålsetter meg.
Jeg: Hei! Beklager, men ølsalget er dessverre stengt.
Partysvenske 1: VADÅ?!
Jeg: Det stengte klokka seks i dag.
Partysvenske 2: Men... VARFÖR?!
(Partsvenske 3 ser ut som han skal begynne å grine).
Jeg: Altså, i morgen er det Skjærtorsdag. I Norge stenger ølsalget klokka seks dagen før en helligdag.
Partysvenske 1: Vadå Skjærtorsdag?
Partysvenske 2: Men... när öppnar ölsalet?
Jeg: Eh, ikke før lørdag morgen dessverre.
Partysvenske 3: FAN!
Partysvenske 2: Fy fan som jag hatar Norge og alla deras skitregler.
Hyggelig påskestemning i butikken, med andre ord! Mine kolleger og jeg brukte de neste timene på å lempe øl fra kasseområdet og tilbake til ølskapene. "Beklager, ølsalget er stengt" ble min mest uttalte setning i løpet av hele påsken, for å si det sånn. En trønderjypling påsto at jeg løy da jeg sa at ølsalget stenger seks dagen før en helligdag, og en annen mente at denne loven var DEN MEST IDIOTISKE han hadde hørt om i HELE SITT LIV. Det mangler ikke på følelser når det kommer til øl.
Påskeaften morgen: Mine første kunder står og venter utenfor inngangsdøra. De har åpenbart ikke avsluttet gårsdagens fest. Den ene jenta klager høylytt over at vi ikke har "fersk varmmat", noe som muligens er litt mye å forlange klokka sju på en lørdag morgen. Det er få kunder før klokka tolv, og mine kollegaer og jeg bruker mesteparten av tida vår på å luke vekk råtten frukt og grønt. Generelt ser butikken ut som en søppelhaug, det er rotete i hyllene og feilplasserte varer overalt. Varer som er feilplassert av kunder, ikke av de ansatte. For eksempel finner jeg en flaske Solo i fryseren. Det virker som det er mange der ute som ikke vet forskjellen, så la meg gjøre dette klinkende klart en gang for alle: Fryser og kjøleskap er IKKE DET SAMME..
Med andre ord - jeg var i halvgodt humør da jeg satte meg tilbake i kassa for å håndtere kundestrømmen som etterhvert begynte å renne inn i butikken. I køen står det en eldre mann og en ung gutt. Jeg slår inn mannens varer, men oppdager etterhvert at varene tilhører den unge gutten. Hvorfor slår jeg inn guttens varer? Fordi han ikke har hatt vett nok til å bruke den stakkars, nedprioriterte skillepinnen. Og her har jeg altså slått inn alle varene hans mens han har stått og sett på, uten at han har sagt et pip.
Jeg: Eh, slår jeg inn feil varer nå? Er dette dine?
Ung gutt: Det er mine varer, ja.
Jeg motstår fristelsen til å si noe stygt og roper på returnøkkelen. Den eldre mannen sukker oppgitt. Den unge gutten sukker oppgitt. Jeg klarer ikke å la være å si noe likevel.
Jeg: Jeg beklager altså, det er bare ikke så lett å vite hvilke varer som tilhører hvem når ingen bruker skillepinnen.
Ung gutt: Det går an å følge med!
Excuse me? Hva er det du forsøker å insinuere, om jeg tør spørre?!
Jeg (meget spiss i stemmen): Ja. Det går an.
Nok en trivelig kundeprat, for å si det sånn. Jeg ofret ikke den unge gutten så mye som et blikk da han rasket med seg varene sine og forlot butikken. Et par minutter seinere:
Kunde 147: Når er det ølsalget stenger i dag?
Jeg: ....
Ølsalget stengte ett over tre, og det gikk forholdsvis smertefritt. I hvert fall for min del. Vakta mi var ferdig samtidig som ølsalget, så mens mine kolleger måtte avvise ølkjøper etter ølkjøper kunne jeg løpe ut og nyte resten av påskedagen. Eventuelt gikk jeg hjem og la meg.
Uansett - jeg overlevde i år også. Nå teller jeg ned dagene til neste aften-vakt. Jeg gleder meg allerede.
tirsdag 5. april 2011
Gjesteoppteden: Et hes(t)lig besøk
Jeg jobbet i en nærbutikk i et finere villastrøk i Oslo, der det var mye grøntarealer og en rideskole i nærheten. Det var sommer og fint vær, det hadde vært en bra dag på jobb og ettermiddagsrushet var endelig over. Alle kunder var hjemme og grillet middag, og det var nesten bare ansatte igjen i butikken. Jeg jobbet på gulvet sammen med en ung ekstrahjelp. Hun ryddet i drikkevarer i nærheten av inngangen, mens jeg ryddet brødhyllen lengst inn i butikken. Plutselig kommer hun springende mot meg.
Ekstrahjelp: AK! AAAK! Du MÅ komme! Det er en hest inni butikken!
Hæ?
Jeg: En HEST?!
Det må jo bare være en dårlig spøk, det går ikke akkurat hester løst her oppe. En katt eller hund iblant, javisst, men en HEST?!
Jeg: Kødder du med meg, eller?
Hun må jo kødde, det er sikkert bare noen som har parkert en stor hund ved inngangen...
Ekstrahjelp: Nei, jeg kødder ikke!
Vi småspringer mot inngangen, og da mener jeg ikke inngangsdøra, men inne i butikken, og jeg tror øynene skal trille ut for der står det så absolutt en HEST! En Shetlandsponni med sal og grime, fint leid av to småjenter på omtrent 12 år.
Jeg (lettere sjokkert): Unnskyld, men dere kan ikke ta med en HEST inn i butikken!
Jeg titter nervøst mot inngangen. Det hadde jo vært typisk om næringsmiddeltilsynet tok seg en tur innom akkurat nå!
Hestejente (nølende): Neheeei... hvorfor ikke det da?
Greit at du er tolv år, men HALLOOO!
Jeg: Du, folk får ikke ta med HUNDER inn i en butikk en gang. Hva i all verden gjør at du tror dere kan ta med en HEST!? Nå skal dere ta den ut igjen MED ÉN GANG!
Heldigvis hadde ikke jentene kommet seg langt inn i butikken, bare rett innenfor, og i mitt hode spilte seg en skrekkfilm der hesten fikk panikk og sprang som et villdyr rundt i butikken og raserte alt den kom over - for til slutt å stoppe ved frukten og gnafse og gomle i seg epler og pærer. Og deretter legge en skikkelig hesteruke midt på gulvet...
Tilbake til virkeligheten: Mens jentene geleidet hesten ut igjen, forklarte jeg dem klart og tydelig hvorfor man ikke tar med hester inn i butikken. De bandt dyret på utsiden og gikk selv inn igjen og kjøpte det de skulle ha. Vi ansatte ble ganske lattermilde av det hele - det gikk jo faktisk bra til slutt. En sann historie som har blitt en gjenganger i festlige lag!
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.
mandag 28. februar 2011
Grumpy old men
Jeg får gleden av å ekspedere Herr Skrik en mandag ettermiddag. Kundene er åpenbart sultne og slitne og vil hjem til middag, for her handles det inn tacolefser og potetmos til den store gullmedalje. Køen er lang. Herr Skrik befinner seg i kunderekka, men synes åpenbart det er unødvendig å bruke tid på denslags akkurat denne mandagen. Han forsøker å brøyte seg fram.
Herr Skrik: Hallo! Jeg skal bare ha en lighter, du kan vel ekspedere meg nå? Det tar to sekunder! Sikkert greit for hun her!
Herr Skrik peker på damen foran ham i køen, som har en ganske stor topp på handlekurven sin. Hun nikker forfjamset.
Jeg (som akkurat har begynt å slå inn varene til en annen storhandler): Eh, beklager. Du må nok vente til jeg er ferdig med denne kunden, i hvert fall. Jeg har nettopp begynt å slå inn... -
Herr Skrik: GREIT! Da venter jeg, da!
Og dermed masjerer han ut av køen og stiller seg borte ved frysedisken. Jaha? Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke dette. Skal han ha frysevarer, eller stiller han seg der borte for å vente på tur? I så fall har han kanskje misforstått begrepet "kø". Jeg gjør meg ferdig med storhandleren og kikker bort på Herr Skrik igjen, som nå holder opp en pakke med Findus-fisk. Jeg veksler et forvirret blikk med damen Herr Skrik nettopp forlangte å komme foran, og bestemmer meg for å ta sjansen. Jeg begynner å slå inn varene hennes. Etter tre-fire varer våkner Herr Skrik til live borte ved frysedisken. Nå er han rasende.
Herr Skrik: HALLO DU! Du kan jo ikke begynne å slå inn hennes varer nå?! Jeg SA JO at jeg skulle gå foran henne i køen! Jeg har ikke hele dagen på meg!
Jeg: Jeg beklager! Men... jeg trodde kanskje du skulle ha frysevarer, siden du stilte deg borte ved disken?
Herr Skrik: Jeg stilte meg der borte for Å VENTE! Du skulle jo ROPE PÅ MEG når det var min tur!
Jaha, ja. Flott at du ga meg beskjed om dette på forhånd!
Samtlige kunder i køen får med seg dette herlige opptrinnet, og det er en liten trøst at flesteparten av dem gir meg medfølende blikk. Herr Skrik fikk lighteren sin til slutt, etter å ha informert meg om hvilken udugelig jobb jeg nettopp hadde gjennomført. Alltid trivelig med tilbakemeldinger fra kundene, altså!
*
Herr Skrål dukket opp i butikken en tidlig lørdag morgen. Jeg, som hadde stått opp ulovlig tidlig for å kunne åpne butikken klokka sju, syntes i grunnen det var hyggelig å få kunder på besøk. Det er nemlig ikke så folksomt på Rimi klokka halv åtte på en lørdag, tro det eller ei! Herr Skrål gikk rolig rundt i butikken og puttet varer i kurven, før han kom bort til meg.
Jeg (klistrer på morgenfrisk-gliset): Hei, hei!
Herr Skrål: Hei!
Jeg slår inn varene hans. Ingen problemer så langt. Faktisk vil jeg påstå at stemningen er rimelig god.
Jeg: Trenger du en pose?
Herr Skrål: Ja, takk.
Jeg legger en pose oppå varene hans.
Jeg: Det blir 184,50.
Herr Skrål setter kortet inn i betalingsterminalen.
Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Herr Skrål er i ferd med å trykke inn koden sin idet jeg stiller dette spørsmålet. Nå blir han plutselig bråsint.
Herr Skrål: JEG KLARER JO IKKE Å KONSENTRERE MEG OM NOE SOM HELST NÅR DU MASER SÅ FÆLT HELE TIDA!
Jeg (skvetter opp): Oj! Unnskyld!
Slukøret synker jeg tilbake i stolsetet med munnen klokelig lukket. Herr Skrål skal så absolutt få fullføre kjøpet sitt i fred og ro. Så kommer jeg på at jeg faktisk ikke har fått svar på om Herr Skrål har lyst på kvitteringen eller ikke. Skal jeg snike meg til å spørre på nytt?
Jeg (ytterst forsiktig): Eh... men... ville du ha kvitteringen?
Herr Skrål: Nei takk, jenta mi. Den kan du kaste.
Heisann, plutselig forandret tonen seg drastisk! Tydelig at Herr Skrål ikke var av den langsinte sorten. Faktisk dristet jeg meg til å ønske ham en god dag da han forlot butikken - situasjonen var jo i grunnen ganske komisk. En skravlebøtte som meg fortjener vel å få tilsnakk en gang i blant. Herr Skrik har jeg derimot ikke noe ønske om å ekspedere igjen. Noen menn kan faktisk kalles for gamle, gretne gubber.
PS. Neste innlegg skal inneholde noe annet enn klaging over sure kunder og håpløse vakter. Jeg lover.
onsdag 2. februar 2011
Blåmandag
Jeg troppet opp på jobb i den vakre og særdeles kledelige uniformen min mandag ettermiddag. Jeg formelig ristet av glede ved tanken på å tilbringe resten av dagen i kassa. Sju, herlige timer i ren lykkerus. Kremt. Uansett; denne mandagen skilte seg ut fra andre. Det pleier som regel å være mange kunder i begynnelsen av uka, som seg hør og bør etter en lang og handlefri søndag. Men nå var det unormale mengder kunder i butikken. Om det var våre fantastiske tilbud som hadde skylda (bl.a. 6,90 pr. hekto for smågodt!), vet jeg ikke. Uhorvelig lang kø var det, i hvert fall. Fra det sekundet jeg satte meg til rette i kassa og til vi stengte døra klokka elleve, var det fullt kjør. På et tidspunkt ble vi nødt til å ha alle kassene åpne, og det er ikke normalt i vår butikk. Jeg har ikke noe imot mange kunder, det betyr tross alt at butikken tjener penger, men likevel. Dette var i overkant.
Det første tydelige tegnet på at det kommer til å bli en bedriten vakt på jobb, melder seg ganske raskt. En kunde, en middelaldrende dame med kåpe, presterer å knuse en hel Go' Morgen-yoghurt utover hele rullebåndet og samtlige varer som ligger der. Flott.
Damen: Ojsann! Har du noe papir?
Det har jeg, irriterende nok, ikke. Jeg roper på hjelp, men kollegaen som dukker opp klarer merkelig nok ikke å skaffe meg papir. Til slutt blir jeg nødt til å løpe inn på personalrommet for å hente noe å tørke vekk griseriet med, og når jeg kommer tilbake... er køen ti meter lang. Alle kundene stirrer surt på meg. Jeg roper desperat på en kasse til mens jeg tørker i rasende fart. Damen får også litt papir, for hun har fått en liten dert med yoghurt på jakkeermet sitt og er rimelig misfornøyd. Stakkars.
En liten stund etter den festlige yoghurt-episoden, tar kassa mi kvelden. Jeg setter meg i en ny kasse, som henger seg opp et par timer seinere. Fire kasser er redusert til to kasser. Hipp hurra og hæla i taket! Kundene strømmer fortsatt på i ekstreme mengder, og idet en av våre fire ansatte går hjem for kvelden begynner panteautomaten å tulle. En av de gjenværende ansatte er helt ny og kan verken håndtere kassa eller pantemaskina. Ergo er vi praktisk sett bare to stykker på jobb, og det er kø i begge kassene. Jeg veksler et bekymret blikk med kollegaen min, panteautomaten hyler og skriker i bakgrunnen. Kollegaen min må la kundene vente, han løper inn til atomaten mens jeg sitter igjen med 1500 kunder i kø. Blodsukkeret mitt er på null, jeg har ikke fått en pustepause på over fem timer, og humøret mitt synker i takt med kundekøens vekst. Jeg har mest lyst til å legge meg ned og grine. Eventuelt også sparke med beina.
Kunde 1: Hei! Jeg skal hente en pakke, jeg.
Jeg har lyst til å kaldkvele den idioten som oppfant "post i butikk".
Jeg: Eh, OK. Du må dessverre vente litt, kollegaen min prøver å fikse panteautomaten.
Kunde 1: Jasså. Hvor lang tid tar det? Kan ikke du hjelpe meg?
Jeg: Vel, jeg må nesten ta meg av kundene akkurat nå. Som du ser, det er ganske lang k-
Kunde 1 (snurt): Javel, jeg får vel vente da!
Han stiller seg ved siden av kassa med armene i kors og glor irritert på meg.
Kunde 2 (bryter seg framover i køen): Hallo! Jeg skal bare bytte denne avokadoen, den er jo helt råtten! Kjøpte den tidligere i dag!
Kunde 3: Hva er det som tar så lang tid? Kan du ikke åpne en kasse til?
Kunde 4: Unnskyld, hva koster denne boksen med krumkaker? Det står ingen pris her!
Som dere kanskje skjønner - det var mye som skjedde på én gang. Ved flere anledninger måtte jeg unnskylde meg overfor kundene, ettersom jeg var særdeles lite hyggelig mot noen av dem. Panteautomaten lot seg ikke ordne før kvelden var omme, det gjorde heller ikke de to ubrukelige kassene. Butikken så helt forjævlig ut da vi stengte den kvelden, for rydding i hyllene ble det rett og slett ikke tid til.
Dette innlegget er verken særlig morsomt eller interessant, men jeg trengte å skrive det likevel. Det er muligens ganske enkelt og greit å være butikkansatt, men det er sørenmeg stressende og vanskelig til tider også. Nå har jeg imidlertid fått ristet av meg de verste frustrasjonene og er fit for fight til lørdagsvakta om noen dager. Da skal jeg stå opp fem over halv seks om morgenen (!!!) for å åpne butikken i sjutida. Det blir sikkert veldig givende. Tross alt elsker jeg jobben min!
Men mandagsvakta har jeg bare lyst til å putte i glemmeboka.
torsdag 27. januar 2011
Gjesteopptreden: Fru Fordom
Dere skal nok ikke se bort fra at det kommer et nytt butikkinnlegg ganske snart, ettersom det har vært flere actionfylte vakter i det siste. Men i mellomtida kan dere kose dere med et artig gjesteinnlegg! Dette kommer fra Karoline:
For noen år siden jobba jeg på en garn- og stoffbutikk. Som sagt hadde vi både garn og stoff, men mitt spesialfelt var nok garnet, da det jeg for det meste gjør her i livet er å spise, sove og strikke.
Da jeg var så hedig å bli ansatt i denne butikken, var jeg inne i en "periode". Jeg tror nok alle har vært i en "periode", og min var svarte klær og mye piercinger. Jeg så altså ut som jeg kom rett fra Blitz eller helvete, alt ettersom hvor mange fordommer man hadde. Dette ble ofte litt for mye for kundene, og det var ikke alle som helt kunne stole på meg når jeg veiledet dem i bunadsøm, hardangersøm og strikking av babyklær i butikken.
Nå hadde det seg også sånn at jeg jobbet sammen med en meget pen og pyntelig Bergens-dame i 60-åra, med prikkfri finbergensk og det jeg liker å kalle "to-timer-på-badet-om-morran-hår". Hun var en reser på å sy klær, men helt håpløs til å strikke. Altså, hun tok seg for det meste av stoffavdelingen. Det hadde seg imidlertid slik at den avdelingen befant seg i kjelleren, og når det ikke var kunder der nede, oppholdt hun seg oppe i garnavdelingen sammen med meg, der vi hadde et lite bord vi kunne sitte rundt og skravle.
En dag kommer en dame inn i butikken, heretter kalt "Fru Fordom". Jeg er ledig, men min kollega, heretter kalt "Fru Bergen", er opptatt med en annen kunde.
Fru Fordom: Hei? Jeg skulle hatt garn til denne luen her. Kan du noe om det?
Jeg: Jada, det ordner vi vet du.
Fru Fordom: Ja? Det står her at jeg trenger Peer Gynt-garn, har dere det?
Jeg: Jada... (oppdager at vi mangler den blå fargen hun trenger i Peer Gynt) ... Nei, vi mangler jaggu den blå, men du kan bruke dette!
Jeg viser henne et nøste av et annet merke, som også kan brukes.
Fru Fordom: Jammen, det er jo et helt annet garn! Er du sikker på at jeg kan bruke dette? Kan du noe om dette?
Jeg: Jada. De er like, det er kun merket som er forskjellen. Forskjellige leverandører, vet du.
Fru Fordom: Hm... nei, dette er jeg ikke sikker på du. (Hun tar garnnøstet). Nei, jeg må nok tenke litt på det. Takktakk.
Jeg går litt rundt i butikken og rydder litt. Jeg merker hele tida at Fru Fordom gransker meg og skotter hele tiden bort på Fru Bergen, som fortsatt holder på med en kunde. Det går lang tid, og Fru Fordom står liksom bare der i kroken og glaner på garnnøstet.
Så skjønner jeg det. Hun venter selvfølgelig på Fru Bergen. Endelig er hun ferdig med kunden sin, og Fru Fordom sniker seg diskret innpå henne.
Fru Fordom: Jeg trenger garn til denne luen her. Kan du hjelpe meg?
Fru Bergen: Kunne ikkje Karoline hjelpe deg?
Fru Fordom: Hun? Joo... men dere har ikke mer igjen av den blå fargen.
Fru Bergen: Eeeh... nei vel. (Hun titter bort på meg, som står og gliser). Men du kan bruke dette!
Fru Bergen holder opp det samme nøstet som jeg hadde funnet frem, og henvender seg deretter til meg.
Fru Bergen: Hun kan bruke dette i steden for Peer Gynt, sant? Det gir samme resultat?
Jeg: Joda, det gjør da det.
Fru Bergen (henvendt til kunden): Karoline er strikkeorakelet her, skjønner du! Jeg er egentlig ikke noe god til å strikke, så jeg må alltid spørre henne.
Fru Fordom sjokker mot kassen med garnnøstet, og sender meg ikke så mye som et blikk.
OWNED! You gotta love it!
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.
tirsdag 4. januar 2011
Pi(n)nen i mitt liv
Like før jul var det selvfølgelig en god del kunder i butikken. Jeg satt i kassa i åtte timer i strekk, slo inn kalkuner og medisterkaker for harde livet og var generelt ganske sliten i hodet. I løpet av en slik kveld slår jeg inn varene til ei ung jente. Det vil si, jeg tror de tilhører henne.
Ung jente: Nei, vent litt! Det der er jo ikke mine varer! Det eneste som er mitt, er den brusen!
Det står ingen andre kunder i køen. Jeg blir forvirret.
Jeg: OK? Men... hvem er det som eier varene jeg har slått inn?
Ung jente: Aner ikke! Jeg la egentlig ikke merke til hvem som sto foran meg. Men de varene er i hvert fall ikke mine!
Jeg: Beklager. Det er ikke så lett å vite hvilke varer som tilhører hvem når nesten ingen bruker skillepinnen.
Det blir stille. Jenta sender meg et stygt blikk, jeg kikker desperat ut i butikken og håper å få øye på kunden som eier varene. Jeg kan ikke se noen. En pinlig stemning brer seg utover kasseområdet. Plutselig dukker en hattedame opp i synsfeltet mitt.
Dame med hatt: Hallo der! Er det mine varer du slår inn?
Jeg: Kanskje? Jeg vet egentlig ikke hvem de tilhører.
Dame med hatt: Joda, de er mine! Jeg skulle bare gå og hente et par ting til!
Jeg: Eh, OK.
Jeg elsker kunder som stikker av i en evighet for å hente ting når de har lagt alle de andre varene sine på båndet fra før.
Dame med hatt: Men vent nå litt! Hvor er resten av varene mine? Jeg la noen varer oppå her!
Hun peker på kjølebeholderen vår, som står inntil kassa. Den inneholder yoghurt, salater og andre varer vi håper kundene vil bli fristet til å raske med seg i siste øyeblikk. På Rimi er det alltid sukkerfri kasse, bare så det er sagt!
Jeg: Hva?
Dame med hatt: Jeg satte noen varer oppå her! Hvor er de?
Hvorfor i all verden bestemte du deg for å sette varer oppå kjølebeholderen?
Jeg (sliten nå): Hm... jeg roper på hjelp. Jeg må fjerne noen varer her uansett, det ble slått inn noen som ikke er dine.
Dame med hatt: DET skal vi jo ikke ha noe av!
Jeg roper på kollegaen min, som kommer med returnøkkelen. Jeg spør ham om han har sett noen varer som sto på kjøleren.
Kollega: Oj, jeg beklager! Jeg trodde det var varer som ingen skulle ha, siden de sto oppå der.
Dame med hatt: NEI! De var mine! Hvor har du gjort av dem?
Ung jente (til meg): Kanskje du kan ekspedere mine varer snart også? Jeg begynner å få dårlig tid!
På dette tidspunktet har jeg mest lyst til å stenge hele kassa og gå hjem og legge meg.
Kollega: Det går bra, jeg husker hvilke varer som sto der. Jeg henter dem nå!
Han sprinter avgårde, antakelig skjønner han at dette er en kunde man ikke skal spøke med. Hattedamen stiller seg opp foran meg med et meget misfornøyd uttrykk i ansiktet. Jeg nuller vekk brusen til den unge jenta, som for øyeblikket ser på meg med et minst like surmulende fjes. Gooood stemning. Heldigvis kommer kollegaen min raskt tilbake.
Dame med hatt (tar i mot varene): Veldig så lang tid det skulle ta å få handlet i dag, da!
Du har vel muligens deg selv å takke når du stikker av fra varene dine i over fem minutter?
Ung jente: M-m!
Ingen tvil om hvem som var skurken i denne saken, med andre ord! Fysj og fy for en ubrukelig kassedame jeg er.
Jeg vil gjerne oppsummere læringsmålene for denne historien: Ikke forlat varene dine på båndet, ikke dandér et personlig varelager på tilfeldige steder i butikken, og vær så snill, BRUK SKILLEPINNEN når du skal legge varene på båndet!
Takk for meg.