Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

mandag 27. juli 2009

No hablo español

Noen ganger kommer det mennesker som ikke kan norsk. De pleier å smile og si “Sorry, english please” og så tar vi samtalen på engelsk. Men noen skjønner ikke det engang.

Jeg: Hei! Har du medlemskort?
Hun ser dumt på meg.
Jeg tenker at da har hun nok ikke medlemskort.
Jeg: Vil du ha pose på det?
Hun ser dumt på meg igjen.
Jeg gir henne en pose likevel.
Jeg: 167 kroner og 50 øre blir det.
Hun fortsetter å se dumt på meg.
Jeg: Skal du ha noe mer?
Hun ser enda dummere på meg før hun gir meg bankkortet sitt.
Jeg: Du må dra det i kortterminalen.
Jeg peker på kortterminalen.
Hun ser fortsatt dumt på meg.

Jeg tror det endte med at jeg måtte dra kortet for henne og nesten trykke koden for henne. Noen mennesker altså...

Mer om bæreposer

Scenario: Sen kveld. Middelaldrende dame kommer. Kjøper mat for typ hundre kroner.
Jeg: Vil du ha poser?
Hun: Ja, takk.
Jeg trykker på poseknappen to ganger.
Hun betaler.
Hun: Betalte jeg for to poser nå?
Jeg: Eeh, ja.
Jeg spurte om du ville ha poser, og da svarte du ja. Poser er av pose i flertall, så du svarte at du ville ha flere poser enn en. Derfor betalte du for to. Om det skal være så nøye, må du nesten presisere hvor mange poser du vil ha.
Så får hun en krone tilbake for noe hun ikke hørte etter på.

Poser koster 90 øre uansett årstid

Scenario: Det er lørdag. Middelaldrende dame kommer og skal handle.

Jeg: Vil du ha poser?
Hun: Ja.
Jeg trykker på bæreposeknappen tre ganger.
Hun: Andre butikker har gratis poser på lørdager.
Jeg: Ok.
Om du vil ha gratis poser, så kan du gå i andre butikker da. Her koster de 90 øre.
Hun: Det syns jeg du burde ta opp med sjefen din.
Jeg: Ok.
Om du er så gjerrig at du syns 90 øre er mye å betale hver gang du går i butikken, så bruker du posene om igjen. Eller kjøper deg et handlenett. Eller bruker et nett du har fra før. Så vanskelig er det.

Så spurte hun om jeg var ny der, for andre gang på en uke.

mandag 20. juli 2009

Alt for deg

Jeg prøver å gjøre jobben min så godt jeg kan. Til nå har jeg lært meg - nesten alle - PLU-kodene, også de for rundstykker og kaker, og det at jeg bruker mindre energi om jeg ikke erger meg så mye. Jeg har også lært at man kan etterregistrere medlemmer om de er sist ekspederte kunde. Det hadde du ikke trodd gikk an engang, hadde du vel!

Kvitteringsproblemer

Det er mange som ikke skjønner det med kvittering. Slik går det altså:
  1. Du legger varer på båndet.
  2. Jeg slår inn følgende varer.
  3. Jeg forteller deg hvor mye du må betale.
  4. Du betaler. Enten med kontant eller med et bankkort med penger på. Universalgavekort fungerer også.
  5. Infomasjonen sendes til banken.
  6. Kvittering kommer ut.
  7. Jeg spør om du vil ha den.
  8. Du svarer enten ja eller nei.
  9. Jeg kastet den om du sier nei.
  10. Jeg begynner å slå inn varene til den neste kunden i køen og kvitteringen din er tapt i systemet for alltid. Det går for eksempel ikke an å få ut en kopi uansett hvor sint du blir.
Om du sier at du vil ha den likevel, må jeg finne den i søppelkassen som blir ganske full etter åtte timer.
Datasystemet vi bruker lagrer ikke kvitteringer, så selv om du handlet “for fem minutter siden” er den eneste måten å finne kvitteringen på, å lete gjennom søppelkassen.

Du kan ikke få to forskjellige kvitteringer og betale én gang. Mellomslag finnes ikke og det sier jeg ikke fordi jeg ikke vet bedre.

Den nederste delen av et bånd er ikke en søppelkasse. Så om du på død liv skal ha kvitteringen, så ta den i alle fall med deg.

Ølsalg er tydeligvis ganske vanskelig

Jeg vet ikke hva du tenker på, om du i det hele tatt tenker, men jeg håper du skjønner at de som jobber i butikken gjerne er de som vet mest om butikk. Det med at kunden har alltid rett er bare tull.

Ølsalget stenger klokken åtte på vanlige dager. Og når det er stengt, så er det stengt. I butikken hvor jeg jobber, får man ikke slått inn øl etter klokken åtte, og da mener jeg det: Om du kommer med en øl 20:01, så går det ikke. Uansett. Det kommer opp en beskjed på skjermen min som sier noe som: “Klokken er over åte. Ikk’no ølsalg nå, sa brura!” Alle som jobber sammen med meg vet dette, så vi pleier å rope ut noen minutter før at om noen har øl, så må man ha betalt det før klokken åtte om man skal ha det. Spør den som står foran deg i køen, andre kunder er faktisk ganske greie. Jeg har hatt én kunde som nektet fordi hun hadde stått såå lenge i kø, hele to minutter, så at jeg i det hele tatt kunne spørre om noe så frekt! Men dette med at ølsalget fysisk stenges, er det tydeligvis ikke alle som skjønner. Når en kasserer sier: “Sleng den på, du har ett minutt igjen!” så er det serious business. Så for noen dager siden hadde vi følgende scenario i butikken:

Det er sommerferie, det er fem kunder innom på to timer og vi er fire stykker i kassene og alle sitter ledige.
Kunde til meg og han som sitter overfor meg: Hvem av dere vil ha noe å gjøre?
Jeg leser (diskret) i et Se & Hør, og ettersom kollegaen min elsker mennesker – noe jeg ikke gjør, går kunden bort til ham.
Kasserer: Sleng på ølen, du har ett minutt igjen!
Kunde tydelig forvirret: Huh?
Kasserer: Ja, sleng den på, det er ett minut til ølsalget stenger!.
Kunden begynner å legge på dopapir.
Kasserer i det han slår inn ølet: Beklager, men nå er den ett over åtte, så jeg får ikke slått den inn.
Kona til kunden kommer.
Hun: Vet du hva, jeg kjøpte denne klokken for tohundretusen og den er to på åtte.
Kasserer: Beklager, men klokken i kassen sier 20:01, og da får jeg ikke slått den inn.
Hun mot meg: Ja, hva er klokken din da?
Jeg: Min kasse sier også 20:01. Men armbåndsuret mitt sier 20:05.
Hun: Da går tydeligvis din klokke feil da!
Jeg: Men jeg rekker i alle fall ølsalget med min klokke, så da går det helt greit for meg at den er feil.
Det siste sa jeg ikke, men gosj, så lyst jeg hadde!
Så kanskje klokken i kassen går ett minutt for fort, men når man skal kjøpe øl må man alltid regne med at det kan bli kø. Det er mye som skjer i en butikk: Mennesker glemmer penger, har ikke nok penger, har kjøpt feil vare, husker ikke kodene på kortene sine, skal ikke ha noe likevel…
Så etter at de har brukt ti minutter på å fortelle at de har vært i Spania, men at det ikke er så farlig med øl, kryssforhørt kasserern om hvordan det er med ølsalg i Sverige (han er svensk) og spurt samtlige kunder i butikken og hos nabobutikken overfor oss om hva klokken er, betaler de og går uten, men tydeligvis gretne over å ikke ha fått øl.

Om vi selger øl etter klokken åtte mister vi jobben. Om vi selger øl etter klokken åtte og Næringslivsetaten (og de har spioner overalt) får vite om det, mister butikken skjenkebevilningen. Så hva er viktigst; at du får øl én kveld eller at du og alle andre som handler i samme butikk som deg kan kjøpe så mye øl dere vil resten av livene deres?