Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

onsdag 26. mai 2010

Mimretid

Noen har etterlyst flere historier, og det blir selvfølgelig satt pris på. Imidlertid jobber ikke Ingrid noe særlig for tiden, og da dukker det ikke opp så mange historier. Mine kunder har oppført seg meget eksemplarisk i det siste, og det eneste jeg egentlig har å by på er diverse innlegg om hvor mye jeg misliker unger. Barn viser aldri eksemplarisk oppførsel når de handler hos meg, nemlig. Forøvrig synes jeg det er ganske traurig at bloggen aldri blir oppdatert, så nå slenger jeg ut en nokså gammel historie til dere:

ICAen der jeg jobber blir regnet som en ekte nærbutikk, og de aller fleste kundene som stikker innom er faste. Man blir ikke akkurat kjent med folk når man sitter i en butikk-kasse, men jeg får ofte hyggelige smil fra hundeluftere og andre turgåere når jeg en sjelden gang trasker rundt i området utenom arbeidstid. Imidlertid vil jeg ikke påstå at jeg faktisk kjenner noen av kundene mine, og det kommer jeg neppe til å gå inn for heller. Det får nesten være grenser.

I fjor var jeg, i likhet med flere av kollegene mine, avgangselev på videregående. Jeg brukte selvfølgelig ikke russebuksa mi mens jeg jobbet (bevare meg vel!), men det var likevel mange som fikk med seg at min tid som skolejente snart var over. Til og med kunder jeg ikke kunne huske å ha sett før.

Random kunde #1: Heisann! Sitter du her nå også, selv om du er russ?
EH, åssen vet du at jeg…?
Jeg (litt paff): Hehe, jada. Kan jo ikke skulke unna heller!
Random kunde #1: Nei, det er sikkert lurt å tjene litt penger innimellom også. Var du på Tryvann i helgen, da?
Hjelp. Hvorfor lurer han på dette?
Jeg: Ehe… nei, faktisk ikke. Men jeg drar nok opp dit natt til første mai, tenker jeg.
Random kunde #1: Kollegaen din, Andreas, er ikke han også russ? Jeg så dere sammen forrige uke! 

Herregud, nå begynner dette å bli creepy.
Jeg: Jo… han er det. Trenger du en pose, eller?
Random kunde #1: Ja takk! Pass på å ikke feste for mye disse ukene, da! Snart er det eksamen!
Er du moren min?
Jeg: Hehe… neida.

Litt seinere på dagen kom det en dame innom. Jeg gjenkjente henne ikke som stamkunde, men hun hadde åpenbart truffet meg en del ganger.

Random kunde #2: Hallo! Du jobber selv om du er russ, altså?
Enda en?
Jeg: Jeg gjør det, ja!
Random kunde #2: Jeg kan tenke meg at det blir deilig å slutte på videregående?
Jeg: Eh, jo da. Det blir fint.
Random kunde #2: Husker du på å lese litt til eksamen også?
HVORFOR bryr du deg om dette?
Jeg (litt freaka ut): Hehe. Jeg har nok ikke lest så fryktelig mye foreløpig, jeg tror… -
Random kunde #2: Men har du noen planer til neste år? Skal du studere, kanskje?
Jeg: Eh, jeg håper det. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å komme inn på studiet jeg har søkt.
Random kunde #2: Åh, så du vil ikke ta et friår?
Jeg: Øhm, nei. Ikke hvis jeg kommer inn på studiet, i hvert fall.
Random kunde #2: Jaja, det kan jo sikkert være greit å studere litt da!
Jeg: Hehe, jada. Var det to poser du skulle ha?


Noen uker etter disse to... interessante samtalene, kom enda en stamkunde på besøk. (Til info: Han handler ikke hos oss lenger. Imidlertid fersket jeg ham i å gå inn på dustebutikken Prix for noen uker siden. Hva var galt med ICA, om jeg tør spørre?!) Han pleide bestandig å være veldig søt og hyggelig, men hadde en lite pen hårfrisyre. Denne dagen la jeg merke til at han hadde klippet seg, og den nye sveisen passet ham mye bedre.

Nyklipt kunde: Hei, hei!
Jeg: Hei! Så fin du er på håret!

Kunden rødmet kraftig, og stotret fram et takk og et "det er litt uvant, da" mens han raskt stappet varene sine i posen og forsvant. Det er tydeligvis ikke bare kassesittere som kan bli satt ut av kommentarer - kunder blir også pinlig berørt hvis butikkarbeidere slenger ut en bemerkning. Selv om den er av det hyggelige slaget.

:)


PS! Dette innlegget ble laget som utkast før helgen. På lørdag var det pinseaften. Da tilbragte jeg ni - 9 - timer på ICA. Tro meg, det kommer et nytt innlegg om kort tid.

torsdag 6. mai 2010

D for dårlig #3

Ingrid har skrevet et par innlegg om mer eller mindre ubrukelige kassearbeidere i Drammen. Og, tro det eller ei, det finnes middelmådige kassadamer i Oslo også!

For et par uker siden besøkte jeg en viss ICA Supermarked-filial. Ikke fordi jeg hadde så fryktelig lyst, men fordi jeg trengte å slå ihjel noen minutter fram til trikken min gikk. Ettersom butikken jeg selv jobber i er relativt liten (og koselig!), blir jeg ofte litt fascinert når jeg en sjelden gang er innom ICA Supermarked. Og forvirret. Etter fire-fem minutters intens trasking på jakt etter varene jeg skulle ha, var jeg endelig på vei mot kassa. I min egen butikk er det bare to kasser, mens ICA Supermarked har minst fire. Ergo ble det vanskeligere å vurdere hvilken kasse jeg ville komme meg raskt og greit igjennom. Med trikken jeg ønsket å rekke i bakhodet stilte jeg meg pent i kasse nummer tre, hvor det for øyeblikket bare var én kunde foran meg. ”Wuhu, nå har jeg valgt riktig kasse”, tenkte jeg. Vel… så feil kan man ta.

Kassadamen som satt bak disken jeg hadde valgt meg ut, var nemlig ikke av samme perfekte slag som Ingrid og jeg er. Da jeg kom bort til kassa hennes, var hun i ferd med å slå inn kundens eneste vare – en firepack med Pepsi Max. Disse pakningene har en diger strekkode på hver side, slik at de skal være enkle å slå inn. Til alle kassearbeideres frustrasjon er ikke pakningen strukket ordentlig rundt flaskene, og strekkoden for enkeltflaskene stikker gjerne ut. La meg illustrere:


Strekkodeløsningen gjør at man må være en smule forsiktig når man slår inn disse firepackene. Hvis ikke, er det svært sannsynlig at man slår inn både en firepack og en enkeltflaske i samme vending. Selv har jeg opplevd dette utallige ganger, og det vedder jeg på at kollegene mine også har. Damen i kassa på ICA Supermarked slo inn kundens firepack, og i samme slengen fikk hun med en enkeltflaske. Hun sukket oppgitt, trakk fram returnøkkelen sin, og fjernet enkeltflaska. Jeg så medlidende på henne, ettersom jeg jo vet akkurat hvor irriterende situasjonen er. Kassadamen bestemte seg åpenbart for å starte hele innslåingen på nytt, og løftet firepacken mot sensoren. Imidlertid var hun ikke rask nok, og en enkeltflaske ble på nytt slått inn. Igjen så hun seg nødt til å starte hele operasjonen fra begynnelsen, og igjen slo hun inn en enkeltflaske sammen med firepacken. ”Du må løfte firepacken når du slår den inn, ikke skyve”, holdt jeg på å si til henne. Men jeg holdt kjeft. Jeg er da ingen masete bedreviter-kunde, er jeg vel? På femte forsøk knakk kassadamen koden selv, og løftet firepacken etter å ha slått den inn. Kjøpet ble deretter gjennomført. Jeg, som hadde begynt å bli redd for at trikken skulle kjøre fra meg, ble lystigere til sinns. Dette kom til å gå bra.


Jeg la de tre varene mine, blant annet en pose med røde plommer, på båndet. Jeg fulgte med på skjermen med et halvt øye, og rykket til da jeg så at kassadamen slo inn ”pasjonsfrukt” til nesten førti kroner. Pasjonsfrukt er ikke det samme som røde plommer, verken kode- eller prismessig.

Jeg: Eh… unnskyld? Nå tror jeg du slo inn noe feil. Det der er plommer, ikke pasjonsfrukt.

Kassadamen: Hæ?

Jeg: Du slo inn pasjonsfrukt nå nettopp. I posen min er det plommer. 



Jenta stirret på meg med et glassaktig uttrykk i ansiktet.



Kassadamen: Æh, jeg forstår ikke helt…?

DET VAR DA VELDIG, DA!
Jeg (fortsatt vennlig): Altså – jeg la en pose med plommer på båndet. Du slo dem inn som pasjonsfrukt. Pasjonsfrukt koster mye mer enn plommer, det er derfor jeg reagerer.

Kassadamen: Neeei… det tror jeg ikke. 

Hallo! Jeg jobber faktisk på ICA selv! Jeg vet at jeg har rett!
Jeg: Eh… faktisk jobber jeg også på ICA, så jeg vet hva ting koster. Og hvordan ting ser ut. Jeg skal ikke kjøpe pasjonsfrukt, men plommer. Du har nok dessverre slått inn feil.

Kassadamen (peker på plommeposen nederst i kassa): Ja vel. Hent dem, da. 

Pust inn. Pust ut. Pust inn. Pust ut.
Jeg: OK. Vær så god!

Av en eller annen merkelig grunn, bestemte kassadamen seg (nok en gang) for å annullere hele kjøpet og starte fra begynnelsen.

Kassadamen (peker igjen): Hent de andre varene også! Jeg trenger dem, de må slås inn på nytt.
Du er klar over at jobben din innebærer service? Hørt ordet før? Det er uansett du som har gjort en tabbe her, ikke jeg. 

Jeg (ikke like vennlig lenger): Jaha. Her.

Etter mye om og men var kjøpet gjennomført på nytt, nesten tredve kroner billigere enn forrige gang. Jeg presset fram et smil og et takk, før jeg stappet varene mine ned i veska og sprintet ut til trikken – som jeg rakk med et nødskrik. Det blir nok en stund til mitt neste besøk i denne butikken, men da vet jeg i hvert fall hvilken kasse jeg ikke skal stille meg i.


Hva synes dere, kjære lesere? Var dette ueksemplarisk oppførsel fra en butikkansatt, eller er det jeg som er i overkant ømfintlig?

mandag 3. mai 2010

D for dårlig #2

Ettersom det ikke er noen coopbutikker i Drammen går jeg som oftest på Ica Maxi. Ica Maxi er en grei butikk, de har passe stort utvalg (veldig mye Aas-brus, men det er Drammen). Men ikke minst fordi de slår til med – tamtam – ti-kronersmarked! Så her om dagen kjøpte kjæresten og jeg masse makaroni og pastasaus for en billig penge. Vi la på halvparten av maten på båndet, la en skillepinne på og la på resten. (Vi har cirkus felles økonomi.) Mens vi så en annen vei, slo kassajenta inn alt sammen på samme betaling – hun tok altså vekk skillepinnen og fortsatte.
Jeg: Eeh, vi skulle betale hver for oss.
Kassajente: Men det kunne jo ikke jeg vite!
Nei, så klart. Vi la jo bare på en pinne for gøy!

Jeg har hatt én fin butikkopplevelse i Drammen da. Det var i høst og jeg skulle ta ut hundre kroner. For å ta ut penger i butikken, må man kjøpe noe først. Det billigste butikker selger er poser, men denne gangen var fyren så grei at jeg slapp å kjøpe posen. Én krone spart er én krone spart.

søndag 2. mai 2010

Hilsen Ruth

For en stund siden fikk jeg en e-mail fra Ruth. Ruth jobber ikke selv i butikk, men hun er ofte i butikken for å handle. Stort sett syns hun de ansatte gjør en strålende jobb, og hun prøver å være en så hyggelig kunde som mulig. Men det er ikke alle som er like hyggelige som Ruth og det er en ting hun blir sur for, og hun skriver:

"Jeg er for en gangs skyld på min nærmeste Rema 1000 på dagtid og oppdager til min glede at de har mer å by på enn jeg trodde. Siden jeg hadde så god tid, vandret jeg mellom hyllene for å titte. Dette plaget tydeligvis en som hadde dårlig tid. I stedet for å unnskylde seg og be om å komme forbi, gikk han oppi ryggen min som en annen hissig italiener i trafikken. Jeg kjente det stakk en djevel i meg og gikk videre i rolig tempo. Til slutt så brøytet han seg forbi slik at jeg holdt på å falle, igjen uten å si et ord eller å se på meg.

Til tross for at han var en meget travel mann endte jeg foran ham i kassekøen, og det var to til foran meg. Ingen av oss hadde mye i kurven - dette plaget ham veldig. Noe han uttrykte høyt å ved rope etter flere til kassen. Så kom det en blid og kjekk jente, hvorpå han, som er sist i køen, rusher bort for å betale.

Jeg er daglig oppgitt over all uhøffligheten jeg treffer på, og i butikken møter man ofte de verste. Dette med ny kasse og splitting av kø er alltid interessant. Hvorfor mener sistemann at han skal være først i neste kø?"

Jeg fikk en lærepenge en gang jeg snek. Jeg hadde ganske dårlig tid, for jeg skulle på personalmøte og jeg bare kjøpe en tannbørste først. Tannbørster har sånn hard, skarp kant, men de er som regel ikke farlige.
Idet jeg skulle til og betale så jeg en full handlevogn komme mot kassen. Jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til å vente på det, så jeg hoppet over en kurv som sto på gulvet for å komme først. Jeg betalte og løp i vei til personalmøte. Men da jeg skulle ta opp låsekortet mitt fra vesken, skar jeg meg på tannbørstekanten. Jeg har smerteterskel på -30, så jeg trodde jeg skulle dø. Og det ville ikke slutte å blø!
På kontoret i butikken skal det være plaster, men den dagen var det ikke flere igjen. Så jeg brukte halve møtet på å slikke i meg blod fra fingeren min. Karma.

Alle som sniker burde oppleve noe sånt, så kanskje de lærer. Jeg har aldri sneket igjen i alle fall.

lørdag 1. mai 2010

D for dårlig

Dette skoleåret har jeg bodd i Drammen. Det sies så mangt om Drammen, men alt i alt syns jeg det en finfin by. Men én ting drammensere er veldig dårlige på: Kundeservice i dagligvareforretninger. Jeg har ikke handlet så mye at jeg har blitt stamkunde i noen av butikkene, men jeg da har prøvd ut en del.

En typisk handel i Drammen er slik:
Kassereren sitter i kassen og ser ned på båndet sitt. (Noen ganger sitter det ingen i kassen, men de kommer da etterhvert.)
Jeg legger varene mine på båndet og kassereren begynner å pipe dem inn. (Ikke noe "hei", eller et lite blikk engang.)
Om jeg er heldig spør den ansatte om jeg vil ha pose. Men ikke "vil du ha en pose?", bare "pose?" Viktig å spare på stemmen.
Jeg putter bankkortet i terminalen, betaler og går.

En gang spurte jeg om kvitteringen, og kassadamen bjeffet tilbake: "Ja, den kommer snart!" Så jeg har ikke turt å gjøre det igjen.

Det er ikke bare de unge, slappe deltidsansatte som overser meg, men også kassasjefer og godt voksne ansatte, folk som (jeg mener) burde vite bedre.

De to siste ukene har jeg tilbragt i Oslo, og ingenting er som å være i butikker hvor de ansatte ser på deg, sier hei og ønsker deg en fin dag idet du går. Selv Spar-gutten som sendte meldinger mens han ekspederte meg klarte å si hei og hadet.