Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

tirsdag 30. mars 2010

Gjesteopptreden: Historier fra en platebutikk

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Helene. Hun har aldri jobbet i en matvarebutikk, men i en platebutikk hvor hennes motto er "kunden har sjelden rett". Det er kanskje drøyt, men i hennes tilfelle stemmer det ganske bra.

Jeg jobbet mange år i Free Record Shop før kjeden ble lagt ned i 2008, og det er utrolig hvor mange rare mennesker man treffer på i servicebransjen. Her kommer noen av kundehistoriene jeg husker aller best:

Kunde 1, en gammel dame, stavrer seg bort til disken
Kunde 1: Har dere toalettpapir?
Jeg: Nei, dessverre. Dette er en platebutikk. Vi selger dessverre ikke toalettpapir.
Kunde 1: Hva?! Det er uhørt at en så stor butikk ikke selger toalettpapir!
Jeg: Jeg beklager. Men dagligvarebutikken ligger like ved siden av, og de selger nok toalettpapir.

Kunde 2, også en godt voksen dame, kommer inn. Det ligger en bokbutikk rett over gangen på kjøpesenteret jeg jobbet på, og Kunde 2 har tatt med seg noen postkort fra et stativ bokbutikken hadde utenfor inngangen sin, og kommer til kassen.
Kunde 2: Hei, jeg vil gjerne betale for disse kortene.
Jeg: Det får du dessverre ikke gjort her, i og med at det er varene til bokbutikken.
Kunde 2: Hva?! Nå har jeg jo tatt med kortene hit!
Jeg: Jeg beklager, men du har gått til feil butikk. Jeg får ikke tatt betalt for de kortene.
Kunde 2 [begynner å se svært forvirret ut]: Men hvorfor kan du ikke ta betalt for noe du selger i butikken din?
Jeg [har egentlig mest lyst til å rope høyt]: Som sagt er det ikke denne butikken som selger kort.
Kunde 2 kommer seg til slutt over til bokbutikken, og får antakeligvis betalt for kortene der.

Kunde 3, en mann i 30-årene, kommer inn butikken med sin sønn på 4-5 år. I butikken jeg jobbet, var det kun tomme covre ute i butikken, og innholdet var arkivert. Kunde 3 titter rundt i spillseksjonen i ti minutters tid, tar med seg et tomt spillcover (uten at jeg ser det, tror han) til kassen.
Kunde 3: Hei! Sønnen min fikk dette spillet til jul, men så var det ikke noe spill inni coveret.
Jeg: Ja vel. Har du kvittering?
Kunde 3: Nei, det var jo en gave!
Jeg: Men jeg kan dessverre ikke gi deg et nytt spill, fordi jeg så at du var der borte og hentet det coveret.
Kunde 3: Beskylder du meg for å STJELE?!
Jeg: Ehh.. Ja, jeg så at du hentet coveret der borte, og du har ingen kvittering på at det er kjøpt her.
(Jeg sjekket for sikkerhets skyld arkivet, og antallet stemte. Ergo hadde vi ikke glemt å sende med discen på noen av det spillet i julen)
Kunde 3: Dette finner jeg meg ikke i!
Hvorpå han tar med seg coveret, strener ut av butikken og kaster det i søppelkassen rett utenfor. Så viktig var det altså ikke..

Kunde 4 og 5 kom alltid i følge, og må være det mest uhygieniske paret jeg noen gang har vært borti. Det her er ingen overdrivelse; vi kunne faktisk lukte de før de hadde kommet inn i butikken. De kom alltid fem minutter før stengetid, og skulle på død og liv rote gjennom den samme tilbudskurven som de rotet gjennom uken før. Og spørre om de kunne få det enda billigere. Her snakker vi om tyske jodle-CDer som kostet 20 kr. Jeg opplevde aldri at de kjøpte noe til full pris.

Kunde 6 var ofte innom, stadig på utkikk etter nye DVDer til samlingen sin. Han fant ofte flere filmer han likte, men hvis det var noen av dem vi ikke hadde i plast (den som sitter på fra fabrikkens side, ikke forseglingen vi satt på), ville han ikke kjøpe dem.

Kunde 7 var innom flere ganger i uken. Han kjøpte stadig vekk CDer, for i følge han måtte alle ha minst 1000 CDer. Samme hva slags CDer man hadde, bare man hadde 1000 stk. Han kjøpte så å si bare CDer fra billigkurven. Og han spurte hver eneste gang om det kanskje kunne lønne seg å kjøpe en DVD-spiller snart. Han hadde jo en kamerat som hadde DVD-spiller, så det var jo ikke så nøye. Men han tenkte mye og lenge på å gå til anskaffelse av en selv. Dette pågikk frem til 2008, kanskje har han ennå ikke kjøpt seg DVD-spiller.

Og til slutt et par klassikere som jeg hørte igjen og igjen og igjen:

Kunde: Har du [la oss Bruke Bjørn Eidsvåg som eksempel]?
Jeg: Nei, dessverre, den er utsolgt.
Kunde: Er du heeeelt sikker på at du ikke har en liggende bak disken?
Hvorpå jeg hver eneste gang hadde mest lyst til å si: Selvfølgelig har jeg det! Har spart den spesielt til deg! Jeg tulla jo bare med deg da jeg sa at det var utsolgt.

Kunde: Har du [la oss bruke Sissel Kyrkjebø som eksempel denne gangen]?
Jeg: Nei, dessverre.
Kunde: Hva? Nei, da går jeg til konkurrenten din.
Jeg: Å, du mener den andre platebutikken i byen, den borte på hjørnet? Den er i samme butikk-kjede som oss. Jeg jobber der også. Altså er det ikke konkurrenten min, men kollegaen min.

Kunde: Det er en gave. Kan du sette en byttelapp på den?
Jeg: Nei, men jeg kan forsegle den.
Kunde: Forsegle? Hva betyr det?

Kunde som ikke er gammel nok til å kjøpe DVD/spill med 18årsgrense.
Jeg: Har du legitimasjon?
Kunde: Nei…
Jeg: Men da kan jeg nok ikke selge det til deg, fordi du ikke kan bevise at du er gammel nok.
Kunde: Men jeg får lov av mamma…

lørdag 27. mars 2010

Gjesteopptreden: Kundevitser #2

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Dagens historien kommer fra (en annen) Anders. Han slår vitser (som du kommer til å lese) – kanskje han er i slekt med Bunnprismannen.

Etter snart et halvt år som kasserer har jeg bitt meg merke i et sosialt aspekt, som i stor grad er noe som lyser opp dagen til en stakkars fyr som meg... en som i mange tilfeller bare blir sett på som en maskin for sure småbarnsforeldre (mange vil ha det til at gamle damer er verst, men disse er da bare koselige?). Jeg snakker om humor.

Hos alle mine favorittkunder er humor en viktig del av handelen. Enkelte vitser og bemerkninger fra kundene, samt reaksjonene deres på mine egne vitser og bemerkninger, kan få meg til å smile resten av vakten, noe som igjen fører til at de neste kundene mine blir glade de også. Det eneste som kan ødelegge noe slikt er faktisk at folk kommer og kjefter på meg med ting jeg ikke har noe med, eventuelt klikker helt for en mikroskopisk feil av meg og skal "saksøke meg, ikke jobben, men meg", noe denne bloggen er full av eksempler på. Det høres kanskje rart ut, men om jeg er i en god stim er dette alt som skal til for at jeg blir skutt ned igjen.

Uansett, i dette innlegget har jeg lyst å ta opp humor, både fra kassererens og fra kundens side. Som kasserer opplever man nemlig mange vitser fra kundene. Det er veldig godt ansett sosialt å kunne ha en hyggelig samtale med en kasserer, og derfor er dette noe de fleste kundene mine forsøker å oppnå, og da ofte i form av små vitser, relatert til det som foregår under handelen... Likevel er det utrolig mange vitser som går igjen. Og igjen. Og igjen. Enkelte vitser hører jeg kanskje 5-6 ganger per vakt, og selvom jeg alltid smiler og ler så glir det mer og mer over i en høflig latter. Noen eksempler:

Jeg: Vil du ha pose?
Kunden: Ja, jeg har ikke armer nok til alt dette.

Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Kunden: Nei, jeg får jo ingenting igjen på skatten!

Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Kunden: Ja, jeg må jo se hvor pengene går hen!

I mange tilfeller er jeg såpass forberedt på disse svarene, noe som igjen gjør at jeg kommer med motsvar. Eksempelvis når noen har sagt "Jeg har ikke armer nok til alt dette" har jeg en tendens til å svare "Har du ikke lommer da?". Men i den senere tid har jeg skjønt at det faktisk finnes folk som ikke skjønner hvorfor vi spør om pose, så derfor pleier jeg heller å opplyse om at det er derfor vi spør, litt avhengig av hvor lyst jeg har til å ha det moro med kunden eller irettesette han/hun litt. I tillegg har jeg i ettertid tenkt på om jeg faktisk er så morsom som jeg tror når jeg spøker tilbake med de samme, forberedte spøkene. For hva om kunden, i likhet med meg, har hørt de før? Andre eksempler på vitser jeg kan dra, og som jeg høster høflig latter for:

*Kunde mister penger ned på gulvet*
Jeg: Tror du har for mye penger, jeg.

*Kunde lurer på om hun kan ta ut penger*
Kunde: Har du mye penger du?
Jeg: Jeg har veldig lite penger, men det ligger en del i kassen her.

*Kunde kjøper 4 sekspakninger på en torsdag*
Jeg: Dette ser ut som en kjekk torsdagskveld.

Men som sagt, så har jeg blitt litt betenkt på hvor morsom jeg faktisk er når jeg drar disse små-spøkene. Derfor har jeg skrevet ned tankene mine rundt akkurat dette, og sendt de inn i håp om å få noen svar fra
kommentarfeltet... Hva er å foretrekke av en effektiv og stille kasserer og en som kommer med bløte vitser?

PS: Selv om jeg bare ler høflig av vitser jeg har hørt hundrevis av ganger før så er det virkelig å foretrekke i forhold til folk som er sur, eller som ikke sier noe som helst. Folk som ikke svarer når jeg sier "Heisann" er noe av det som kan drepe smilet mitt.

fredag 26. mars 2010

Gjesteopptreden: Kundevitser #1

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Anders. Han jobbet tre år på Spar mens han gikk på videregående.

Kundevitser er noe jeg hører hver dag, hvor kunden der og da tror den er den første til å fortelle:

1: Kunden finner ikke en vare og spør deretter om hjelp. Jeg viser kunden hvor denne varen ligger, som nesten alltid viser seg å være rett foran trynet på kunden.
Kundevitser i dette scenarioet:
"Ååh, se der! Nesa var i veien, gitt!"
"Jaja, øya er det første man blir blind på!"

2: I butikken hvor jeg jobber bruker vi cashguard, og når kunden betaler med cash vil nok vekslepengene komme skranglende ut av cashguarden.
Kundevits i dette scenarioet:
"Neimen, se her ja, jeg vant!"

3: Du spør om kunden vil ha kvittering.
Kundevits i dette scenarioet:
"Nei, får det ikke igjen på skatten likevel, hehe."

Kundevennlig som man å være, må man dessverre humre med hver gang. Det skulle stått vitsebøker i hylla ved siden av VG og Dagbladet.

Av det jeg irriterer meg mest over er kunder som tror de kan droppe køen fordi de var og handlet der for et halvt minutt siden, og at de kommer foran køen fordi de glemte én ting – get back in line bitch!

Hadde det vært opp til meg burde alle sure kunder blitt skutt. Det er svært vanskelig å lese takene dine om at du ikke trenger pose, ettersom du ikke svarte da jeg spurte, så slutt å kjeft på meg! Den koster 80 øre din, jævla gnier!

Kunden har aldri rett.

torsdag 25. mars 2010

Ting vi skulle ønske vi turte å si høyt

En ting som går igjen i alle butikker uansett hvor i landet du bor, er kundevitser. En ting det er altfor lite av, er ansattvitser. Her kommer alle de tingene Line og jeg ikke tør å si, fordi vi må være så flinke og seriøse når vi jobber. (Men en dag, min kjære venn, en dag kommer det.)

Jobber du her?
Indre-Ingrid: Nei, jeg bare syns denne flotte grønne uniformen er så flatterende, så jeg kjøpte meg en lik en som de som jobber her!
Indre-Ingrid #2: Nei, jeg bare later som. Gosj, jeg vet ingenting, ikke se sånn på meg!

Er denne kassen åpen?
Indre-Ingrid: Nei, herregud, jeg jobber ikke her engang, sa jeg ikke det i sted! Jeg bare syns et er så innmari gøy å sette meg i forskjellige kasser i forskjellige butikker for å se hvordan det er å jobbe i butikk. Dessuten syns jeg denne uniformen er så flatterende, jeg vil aldri ta den av!

Jeg skal ha en pakke sigaretter da.
Indre-Ingrid: Hvor tror du jeg gjemmer sigarettene? Under kassen, i lommene, mellom alle posene?

Hvordan bruker jeg denne vensafelappen?
Indre-Ingrid: Du tar den med hjem, legger dem i et glass med vann, og vips, når du våkner i morgen ligger det en pakke med sigaretter i glasset ditt!

Kanskje en av varene ikke vil slåes inn:
Ja, da er den vel gratis!
Indre-Ingrid: PRØV MEG.
Alt har sin pris.

Når kunder kjøper for flere tusen og båndet er fullt:
Kasserer-Ingrid: Vil du ha poser?
Nei, jeg putter det i lommene!
Indre-Ingrid: Ha. Ha. Ha. Jeg. Ler. Meg. Ihjel. Vær. Så. Snill. Skyt. Meg.
Det er faktisk mange som har med egne poser.

Når kunder lar store brusflasker stå på båndet, og alle velter idet båndet begynner å kjøre:
Å NEI! Nå fikk du alle flaskene til å falle!
Indre-Line: Jeg fikk alle flaskene til å falle? Det var du som lot dem STÅ på båndet!
(Budskap: Legg flaskene på båndet, da blir alle butikkansatte fornøyde).

Midt i uka. Mange kunder henter seg en tilbudsavis, og finleser hver eneste side.
Gjelder disse tilbudene nå, eller?
Indre-Line: Neeeida. De gjelder for neste uke!
Kasserer-Line: Hehe, jada! Tilbudene varer fram til neste lørdag. Datoene står øverst på avisa.
Jasså, ja. Så bananer koster altså 9,90?

Indre-Line
: Nei nei, det som står i tilbudsavisa er bare oppspinn. Bananene koster 26,90!
Kasserer-Line: De koster 9,90, ja!

Om du ikke har hørt så mange kundevitser, skal Anders fortelle deg om det i morgen.

mandag 22. mars 2010

Bill.mrk: Under 18

Ettersom jeg har fødselsdag i dag og endelig kan kjøpe sprit lovlig (ikke at jeg har kjøpt sprit ulovlig) tenkte jeg å fortelle om folk som ikke har legetimasjon og som ikke får kjøpt morsombrus. (Du kan godt gratulere meg med dagen.)

Gutt kommer og skal kjøpe øl.
Kollega: Har du leg?
Gutten viser frem et bankkort hvor alderen er over 18, men han skal betale med et annet kort.
Kollega: Eeh, det går nok ikke.
Gutt: Jammen, betalingskortet er mammas, det bakkortet er mitt!
Kollega: Så, moren din er 17 år og heter Robert?
Gutt: Eeehe
Så går han, uten øl.
Om du har fake leg, sørg i alle fall for å betale med mynter. Den letteste måten å bli ferska på om du bruker fake leg er at du betaler med et annet kort.

En annen gang kom en jente inn og skulle kjøpe snus. Hun var over 18, det kunne jeg se, men man skal uansett vise leg uoppfordret til man er 23, så jeg spurte henne. Hun hadde alle mulige slags kort utenom gyldig legitimasjon – skolebevis, månedskort på kollektivtransport osv.
Hun fikk ikke snus. Og det gjorde jeg ikke for å være kjip, men fordi jeg ikke ville miste jobben.

Mor og sønn er på handletur sammen. Moren betaler for sine varer og sønnen skal bare ha en boks snus før de kan gå. Han har ikke legitimasjon.
Mor: Men han er over 16 år altså!
Moren fikk en irritert sønn og han fikk ikke snus. Om jeg hadde twitret om det, skulle jeg tagget kommentaren hennes med #epicfail.

Og så er det jo de som "glemmer" bankkortene sine.
Festkledd jente 15 +/-: Hei, jeg skal ha en pakke røyk.
Jeg: Har du legitimasjon?
FJ: Heh...
Hun titter ned i den tomme lille vesken sin.
FJ: Nei, det har jeg glemt...
Jeg: Sorriborri, no smoke 4 u.
(Okei, jeg sa ikke akkurat det, men nesten.)

En annen gang kom en kompisgjeng inn. De var pubertale og en av dem var ganske høy. De gikk en stund rundt i butikken og tittet før de sendte den høyeste for å kjøpe røyk.
Kollega: Har du legitimasjon?
Pubertal gutt: Eeh...
Så gikk de og kjøpte godteri i steden for.

Om du skal kjøpe øl/sigaretter når du er under 18, så lat i alle fall som om du har legitimasjon. Som en kompis av en kompis gjorde da han var 16 og skulle kjøpe snus:
Gutt: Hei, jeg skal ha en boks med snus.
Han i kassen: Ja, da må jeg se legitimasjon.
Gutt: Værsågod.
Han i kassen: Eeh, du vet at det står at du er 16 her?
Så han løp fra hele den kleine situasjonen.

Moralen er: Vent til du får kjøpt lovlig. Alt kommer for en dag uansett.

mandag 15. mars 2010

Det å legge strekkodene riktig vei

I innlegget til Nina her om dagen ville hun at kunder skal legge strekkodene riktig vei. Og det er det mange som ikke helt skjønner greia med. "Jeg vet jo hvor strekkodene er!" sier ansatte. Jeg tipper Nina også vet hvor strekkodene siter på de fleste varer (kanskje unntatt på Ha-På), så poenget er vel heller at det blir mindre å løfte.

I mange andre land, man skal ikke lenger enn til Sverige, så legger de en og en vare på med strekkodene riktig vei. Fordi det blir mindre å løfte for den som sitter i kassen. Tenk å vri og vende på varer hele dagen. Det blir mye etter en stund. Jeg vet ikke hvor mye jeg løfter, men Anna Sam løfter 800 kilo per arbeidsdag.

Så tenk på det, alle som vet hvor strekkodene er. 800 kilo kan man spare på å få strekkodene lagt riktig vei. 800 kilo er like mye som en hest. En hest veier ganske mye.

Ellers kan jeg hilse fra Johanne som har hatt en fin drøm:
I dag hadde jeg mareritt om jobben. Jeg satt i kassa, også kom det en familie og skulle kjøpe doruller. Mange doruller. Og alle dorullene måtte slås inn separat, og alle arkene på alle dorullene, og alle dorullkjernene, også ble det lengre og lengre kø og sintere og sintere kunder og ingen kunne komme og ta den andre kassa. Og så våknet jeg.

lørdag 13. mars 2010

Gjesteopptreden: Hvordan ikke være en god kunde

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

I går handlet innlegget til Nina om hvordan du kan bli en flinkiskunde. I dag presenterer Geir hvordan du kan bli det stikk motsatte.

For de uvitende så har jeg jobba på Rimi før og en kveld mens jeg satt og kjeda meg i kassa fikk jeg en åpenbaring, så jeg skreiv det ned. Når jeg en dag bladde meg gjennom all skiten jeg hadde fant jeg disse notatene og måtte le litt for meg sjøl. Nå deler jeg denne skatten med omverdenen:

Ti punkter som kan gjøre handleturen morsommere for deg som handler (men ikke for oss som jobber der)

10. Følg etter en av de ansatte og gi dem noia. Stirr gjerne lenge nok til at de føler at de må gjemme seg på lageret.

09. Gå til kassa med to traller fulle med mat. Når kassereren har slått igjennom alle varene og går på kontoret for å hente de 20 pakkene med røykeplaster du skulle ha, forsvinner du lydløst og legger igjen en forhåndsskrevet lapp som forklarer at du måtte dra tilbake til fremtiden.

08. Lek gjemsel med tilfeldige unger som er med foreldrene sine på handletur. Vær den mest barnslige.

07. Knus en sixpack med øl, type glass. Si det var med vilje. Løp deretter som faen ut av butikken.

06. Finn ut hvordan callingsystemet fungerer og rop opp deg selv. Etterpå spør du hva for slags syke folk som jobber her som "lar alle bruke callingen som en jævla personlig ropert!"

05. Framfør Team Antonsen-sketsjer for de andre kundene. Klarer du å framføre nederlender-sketsjen 6 ganger før du blir kasta ut, krev å få komme inn igjen for å motta applaus. Det har du faen meg fortjent.

04. Smak på alt i hele butikken. Begynn på A og fortsett alfabetisk. (Ja, dette inkluderer både vaskepulver, blomsterjord og Libresse).

03. Diskutér med sjefen hvorfor du er mer skikka til å være sjef for butikken enn han/henne. Gestikulér som en gal med hendene.

02. Start meitemarkfarm i fruktavdelinga. Forklar at du kommer til å navngi dem etter de ansatte.

01. Kom etter 20:00 og prøv å kjøpe øl. Sleng ut konspirasjonsteorier når de nekter å selge det til deg. Mer enn 0,7 i promille når stuntet bli utført gir ekstrapoeng.

fredag 12. mars 2010

Gjesteopptreden: Hvordan være en god kunde

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Nina. Hun har jobbet to år i en Kiwi-butikk og dette innlegget er noe hun har hun tenkt på lenge.

• Når du først kommer opp til kassen er det lov å si hei eller i hvert fall gi et lite smil.
Vennligst ikke snakk i telefonen og hvis du virkelig må, hør etter hva kassereren sier til deg. Skal du ha pose? Ja, 2 stykker gjerne. Tar deg to sekunder å si og personen i andre enden har nok tid til det.

• Hvordan legge ting på båndet? For det første ikke vend kurven på huet og kast maten på båndet, dette gjør kassereren sint. Ikke pakk oppå hverandre (avis underst, pizza oppå , masse småting øverst.) Dette tar kjempe lang tid for oss å pipe inn. Hvis absolutt de fortryllende snørrungene deres må legge tingene opp på båndet så for guds skyld hjelp dem. Og ja, jeg kunne ikke brydd meg mindre om de griner. Så til det obligatoriske alle burde vite. Sånn skal det legges på båndet: først tunge ting (Drikkekartonger, pizza, kjøtt, vaskemidler etc.) så tar man tørrvarer og fryservarer. (her snakker vi om brød, frokostblandinger, taco sauser etc.) til slutt har vi yoghurt, potetgull/godterier, frukt og egg. Kan du denne rekkefølgen får du en mye bedre handleopplevelse og ting går som smurt. Vil du være superkunden så setter du alle strekkodene mot piperen, kjempeflott!

• Ikke alt er vår skyld. Er det feilpriset i fruktavdeling er det fruktansvarligs skyld. Piper flaskeautomaten er det ikke vi som har ansvaret for å tømme den. Er det et dårlig produkt i hylla er det ikke vår skyld. Går ikke mynten gjennom cash guard er det fordi mynten er møkkete, ikke fordi vi har tankeoverføringer til den og sier den skal kødde med deg. Har vi ikke nok veksel er det fordi det er midt på ettermiddagen og det har vært mange som har tatt ut penger (skjer som regel i helgen). Funker ikke chipen din er det fordi den er slitt og det er ikke vår skyld. Huskeregel : Sier maskinen ta opp kortet og prøv igjen tar du den opp setter den ned igjen to ganger og drar stripen.

• Har du ikke noe fint å si så sier du ingenting. Er det konstruktiv kritikk så si det. Vi liker ikke å bli kjeftet på for ting som vi ikke kan gjøre noe med. Eks: Er vi tomme for Kent Mentol er det fordi butikksjefen ikke har bestilt nok.

• Går banken på reserveløsning går ting sakte, vi skjønner at dere blir sinte men vi kan faktisk ikke gjøre så veldig mye.

• Vær så snill, når man plinger på en ny kasserer er det ikke sikkert den kommer med en gang. Tar det ett minutt før personen er der er dette ikke nok til å begynne å syte og klage over servicen. Vi prøver så godt vi kan!

• Sett gjerne kurver og handlevogner på plass og har dere glemt noe så hent det etter at dere har betalt og pakket ned om det er kø!

• Til slutt: Vi er mennesker vi også, ikke roboter uten følelser. Vi hører hva dere sier og vi skjønner når dere ser ned på oss. Håper dette får dere til å forstå at ikke alt står på oss!

torsdag 11. mars 2010

Gjesteopptreden: Fru Ekkel Ansatt

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Katja. Hun er ikke alltid like blid og glad.

Nå som vi har hørt utallige historier om Herr Ekkel Kunde, tenkte jeg at jeg kunne dele noen historier om Fru Ekkel Ansatt – med andre ord, meg. Ikke misforstå, jeg går på ingen som helst måte inn for å være slem mot kundene, men noen ganger lar det seg ikke unngå. Ingen er perfekte hele tiden.

Scenario 1: Tidligvakt
Kiwi åpner dørene klokken syv om morgenen fra mandag til fredag. Det er sjeldent jeg får tildelt tidligvakter, men når det skjer, pleier jeg å GÅ til jobben, noe som tar én time. Jeg er sporty. (Greit, jeg har verken førerkort, bil eller penger til buss.) Det betyr at jeg må stå opp klokken fem, og dét igjen betyr at humøret er en behagelig plass mellom dårlig og helt forjævlig når jeg ankommer butikken. Selv om jeg prøver å være hyggelig mot de første kundene, er det ikke alltid like enkelt.

Kunde 1 (høflig, blid): Hei, jeg ser dere er tomme for lettmelk, har dere noe på lageret, kanskje?
Jeg (gretten, sur, trøtt, lei): Kanskje, jeg ringer på, så kommer sjefen. Spør ham.
Kunde 1 (fremdeles høflig, blid): Ja, greit.
Sjefen kommer ikke. Jeg sitter i kassen og hater ham.
Kunde 1 (FREMDELES høflig, blid): Unnskyld, jeg har det litt travelt, kunne du kanskje sjekke selv? Kollegaene på jobben vil ha melk i kaffen skjønner du...
Jeg tenker. Egentlig kan jeg, butikken er helt tom, jeg MÅ ikke sitte i kassen akkurat nå. Jeg orker bare ikke å reise meg.
Jeg (50% høflig, 50% likegyldig): Neeei, jeg må egentlig være i kassen... I tilfelle noen kommer.
Parkeringsplassen utenfor vinduet er helt tom. Kunde 1 ser dette og forstår at jeg er lat og vil være i fred.
Kunde 1 (FAKTISK FREMDELES HØFLIG, men med et snev av ergrelse i stemmen): Jaaaaah... Jeg får vel prøve på bensinstasjonen.
Han går. Jeg ser på klokka – fremdeles 7 timer og 45 minutter til jeg kan gå hjem.

Scenario 2: Aldersgrenser
Kunde 2 og 3, venner, sånn cirka ungdomsskolealder, kommer mot meg med hver sin Red Bull (14-årsgrense, men ingen bryr seg, egentlig) i hånden. Dagen har vært teit hittil, og jeg føler for å være teit tilbake.
Kunde 2 setter Red Bullen på båndet.
Jeg: Er du fjorten, eller?
Kunde 2: Neeeeei... Fyller fjorten om fem dager, da!
Jeg: Beklager. Ingen Red Bull på deg.
Kunde 3: Jeg er fjorten! Jeg kan kjøpe til ham! Se her, jeg har leg!
Han trykker et bankkort opp i ansiktet mitt.
Jeg: Sorry, men nå som jeg vet at du kjøper brusen til en som er under aldersgrensen, kan jeg egentlig ikke selge til deg heller. Det er ikke lov å kjøpe til noen som er under aldersgrensen.
Kunde 3: Hva?! Å kom igjen, det er jo ikke alkohol eller noe!
Djevel-Jeg: Nei.
Djevel-Jeg innvendig: MOAHAHAHAHA.
Kunde 2/3: Åsåjævligteitfaenassdrittkjerring
Kunde 2 og 3 går, tydelig sure og oppgitte.

Når jeg tenker på denne blir jeg faktisk fremdeles irritert på meg selv. Personlig både røykte og drakk jeg da jeg var 16, så det er litt ironisk at akkurat jeg skal være prippen på aldersgrenser som ingen i bunn og grunn er nøye på. Selvfølelsen ble forresten ikke noe bedre av å terrorisere småunger, så opplegget var egentlig helt bortkastet.

Scenario 3: Smågodt
Lørdag formiddag, tusen kunder, to åpne kasser, kø herifra til Svinesund.
Kunde 4 kjøper masse ting, deriblant en STOR boks med smågodt. Dessuten skal hun ha tobakk som ligger helt øverst i tobakkskapet. Jeg (163 cm) strekker meg på tå for å få tak i tobakken, ettersom tobakkskapet åpenlyst er bygd for mennesker fra 175 cm og oppover. Tobakken ligger i klem, jeg får den ikke løs.
Kunde 4 (vennlig): Får du det til?
Jeg: Jaaaaaaahfgdkjg
Kunde 4: Hmmm... Det ser ut som om du strever litt. Skal jeg hjelpe deg?
Jeg: Skal... Klare... Selv!
Kunde 4: Det er ikke noe problem, jeg kan gjerne...
I det øyeblikket løsner tobakkesken med et rykk. Jeg mister balansen, snubler og dundrer ned på båndet. Smågodtboksen velter, mister lokket og spyr skumsopp og Malaco-krokodiller i alle retninger. Dessuten greier jeg å skubbe en sekspakning egg og en melkekartong ned på gulvet. Begge knuser selvfølgelig og skaper kaos, fortvilelse og død. Alle i umiddelbar nærhet blir dusjet i egg/melk/smågodt. Storkoser seg, med andre ord.
Jeg: Eeeeehehehee... Innskild?

Som dere ser, oppfører butikkansatte seg ikke ulastelig HELE tiden- bare 99% av arbeidsdagen.

onsdag 10. mars 2010

Gjesteopptreden: Historier fra en bokhandel

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Åshild. Hun har aldri jobbet i en matbutikk, men kjenner seg likevel ofte igjen i situasjonene. Hun har nemlig de siste seks årene hatt sommerjobb i en bokhandel i en koselig sørlandsby.

Kunde: Har dere "DaVinci-koden" i pocket?
Jeg: Beklager, men den har ikke kommet ut i pocket enda.
Kunde: HAR dere ikke den boken?
Jeg: Nei, de har ikke gitt den ut enda i billigutgave.
Kunde: Jo, det HAR DE!
Jeg: Nei, beklager, den finnes ikke.
Kunde: Jo, jeg har sett det i OSLO!
Jeg: Det kan du ikke ha gjort, for den eksisterer ikke i norsk pocket. Den finnes kun på engelsk.
Kunde: Dette går ikke an! Dere er jo en BOKHANDEL! Dere MÅ HA DEN BOKEN!
Damen snur på hælen og forlater butikken...

Dette er også en klassiker:
Kunde: Har dere (navnet på en nesten ukjent og lite solgt bok, laget for spesielt interesserte)?
Jeg: Beklager, vi har den ikke inne akkurat nå. Men jeg kan bestille den for deg?
Kunde: HAR dere ikke den?
Jeg: Nei, men som sagt, jeg kan bestille.
Kunde: Er ikke dere BOKbyen da?!?! Og så har dere INGEN bøker!

Eller:
Jeg: Det blir 349 kr da.
Kunde: Ojojoj, så mye?!
Jeg: Ja...
Kunde: Bøker er dyrt!
...
Kunde: Jeg har da sett den MYE billigere i OSLO
Jeg: Den kom ut i år, så prisen er nok lik overalt.
Kunde (sukk, stønn): Jaja, jeg MÅ jo ha den, så....
Jeg: Vil du ha med kvitteringen?
Kunde: Nei, den får jeg jo ingenting igjen på likevel!
Kunden ler høyt av sin egen "nyoppfunne" vits.

Og historiene kunne vært enda mange flere...

mandag 8. mars 2010

Gjesteppptreden: Sylteagurksøl

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Daniel hadde for en tid tilbake et gjesteinnlegg om da han møtte en svært snørrete kunde. Nå er han tilbake med enda en historie fra Bunnpris-livet sitt – denne gangen forble han tørr.

En sliten herremann i 50-åra kommer bort til en staut Bunnprisansatt (meg) og lurer på hvor sylteagurken står.
Jeg: Kom her, så skal jeg vise deg jeg.
Fyr: Jah..

Vi ankommer hylla og jeg viser vårt flotte utvalg
Fyr: Jeg tar den der jeg.
Han velger Eldorado-sylteagurk.
Jeg: Ja, den er god vettøøø.
Fyr: Ja. Kan du åpne lokket til meg, kanskje? Jeg har en vond hånd.
Jeg: Ja, klart det.

Det viser seg at lokket sitter ekstra godt på dette glasset. Ja, det var ingenting i veien med muskelmassen min...
Jeg: Den satt godt denne, gitt.
Jeg dunker glasset forsiktig i hyllekanten og lokket må gi slipp.
Jeg: Voila, der vettø.

Fyren ser meget undrende på meg.

Fyr: Hva gjorde du nå?
Jeg: Jeg dunka glasset i kanten så det skulle løsne.
Fyr: Nei, det har jeg aldri hørt om. Blir det ikke ødelagt?
Jeg: Neida, jeg var ganske forsiktig. Tror det gikk bra.

Fyren er fortsatt meget undrende og skeptisk.

Fyr: Tror ikke jeg vil ha den altså.
Jeg: Hvorfor det? Det er jo ikke noe galt med det. Jeg åpna det jo bare.
Fyr: Nei, aldri hørt om å dunke glasset sånn. Sikkert ikke bra.
Jeg: Eeh...
Fyr: Tar et annet glass, jeg.
Jeg: Heh, janeidet. Jeg har jo åpnet dette til deg nå da.
Fyr: Ja. Tar et annet, jeg.
Jeg: Dugjørveldet. Skal vel åpne det til deg også da?
Fyr: Gjerne.

Jeg åpner et nytt glass... Uten å dunke.

Jeg: Vær så god
Fyr: Takk.

Svinn.

søndag 7. mars 2010

Gjesteopptreden: Butikk-FML

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Magnus som jobber i en elektronikkbutikk.

Jeg: Hei, står denne HDMI-kabelen registrert på et navn?
Nevnte kunde har dessverre lei talefeil og kan ikke uttale ”s”. Dette blir fort ”f”.
Kunde: Den ftår på Laffe!
Jeg søker da på ja – ”Laffe”, men etter flere mislykkede forsøk innser jeg at kunden kan hete Lasse.
Jeg: Åja, hehe! Jeg trodde du het Laffe jeg!
Kunde: Ja, jeg heter faktifk Laffe!, svarer kunden sint.
Jeg innser til slutt at jeg dreit ut Laffes talefeil.

FML.

fredag 5. mars 2010

Superkunden

Historier om snille kunder er etterlyst. Selv om Ingrid oppfylte leserønsket i går, har jeg også lyst til å bidra. Da jeg jobbet på mandag brukte jeg mye tid på å lete i hukommelsen etter snille kunder. Og mens jeg ryddet i kosmetikkhylla (som forøvrig ble meget lekker), dukket Superkunden opp i hodet mitt.

Superkunden kom på besøk i høst, og det forundrer meg litt at jeg ikke har skrevet om han før. Det var en vanlig mandag, og jeg var selvfølgelig på plass i kassa. Det var få kunder for øyeblikket, og jeg satt og irriterte meg grenseløst over at visse kunder (les: nesten alle) ikke klarer å dytte handlevognene ordentlig på plass i rekka. La meg illustrere problemet:


Ser dere? I stedet for å bruke ett eller to sekunder på å dytte handlevogna si pent inn i rekka, foretrekker så å si samtlige kunder denne halvveis-løsningen. Gjett tre ganger hvem som regelmessig må traske bort til handlevognene og bruke verdifull muskelkraft på å dytte dem på plass?

...

Greit, jeg skal innrømme at det ikke er så fryktelig krevende. Men nettopp derfor er det vanskelig å forstå hvorfor kundene ikke gidder å dytte vognene skikkelig inn i rekka! Superkunden var av samme oppfatning som meg. Som nevnt kom han på besøk mens det var få andre kunder i butikken, og jeg skulle akkurat til å reise meg for å dytte vognene på plass.

Superkunden (ser på kaoset av vogner): Åh, jeg er så lei av at vognene står slik! Hvorfor kan ikke folk sette dem skikkelig på plass?
Jeg: Hehe, ikke godt å si! Jeg irriterer meg veldig over det.
Superkunden: Jeg også! Jeg skjønner ikke hvorfor det stadig oppstår et slikt kaos. Det tar jo to sekunder å sette vogna inn i rekka!
Er du sendt fra oven?
Jeg (relativt amazed av denne fantastiske kunden): Helt enig!
Superkunden: Hadde alle satt vognene pent på plass, hadde verden vært et bedre sted!
Vil du gifte deg med meg? Vær så snill?
Jeg: Ja! Enig!

Etter å ha betalt og pakket sammen varene sine, dyttet Superkunden handlevogna pent på plass. Han smilte skjevt til meg idet vogna smalt inn i rekka. Resten av arbeidsdagen var jeg i strålende humør, takket være Superkunden. Dessverre har han aldri kommet tilbake. Hvem vet - kanskje han vandrer rundt fra butikk til butikk, kun for å spre glede? Han lyktes i hvert fall hos meg!

torsdag 4. mars 2010

SKK – snill, kjedelig kunde

Dere etterlyste at vi skriver mer om snille kunder. For det er flest snille kunder i butikkene. Det er bare det at snille kunder for det meste er synonymt med kjedelige kunder. Og det er ganske kjedelig å skrive om – og lese om. Men dere vil jo ha snille kunder, så her kommer en historie om en snill kunde.

Stamkunde, middelaldrende dame, kommer alltid og handler masse mat om kvelden.
Jeg: Hei!
Snill kunde: Hei!
Hun legger varene i små hauger, men det er ikke så farlig, for hun har ikke kjøpt en kalkun på tre kilo.
Jeg: Har du medlemskort?
Snill kunde: Nei.
Jeg tenker i mitt stille sinn at det burde hun jo ha. Men så tenker jeg at det er jo bare én prosent og noen medlemstilbud, så jeg skjønner at folk ikke har det. Men likevel, alt lønner seg. Nok med tankene mine.
Jeg: Vil du ha poser?
Snill kunde: Ja, takk.
Jeg gir henne åtte poser og hun bruker alle.
Jeg: Hadet bra!
Snill kunde: Hadet bra!
Og sånn går dagene.

Dette er hvorfor vi for det meste skriver om dumme kunder.

mandag 1. mars 2010

Bloggkjendiser!

Vi vet at det har vært få bloggoppdateringer her i det siste. Grunnen er rett og slett at kundene våre ikke er spesielt slemme for tiden. Da jeg jobbet i helgen, satt jeg nesten i kassa og ønsket at de jeg ekspederte skulle være vrange og vanskelige. Men neida! Tretten ICA-timer på under et døgn - og alt var bare fryd og gammen! Jeg skylder på vinterferien. Man kan vel ikke være sur og gretten når det er ferie, kan man vel?

Vinterferien har også skylden for at Ingrid har vært mindre aktiv i det siste. Sjefen hennes hadde ikke bruk for henne i ferien (HALLO?!), og i ren provokasjon reiste hun på ferie - uten Macen sin.

Men nå, dere. Nå kjenner vi motivasjonen komme tilbake i rasende fart. Fra og med i dag kan vi nemlig skryte på oss bloggkjendis-status! I dag publiserte det nylanserte nettmagasinet Bloggpuls sitt portrettintervju med posejentene! Vi er stolte. Håper dere er det også!

(I hvert fall blir vi rimelig sure hvis dere ikke leser intervjuet).