Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

onsdag 2. februar 2011

Blåmandag

Tro det eller ei - av og til er det skikkelig kjipt å jobbe i butikk. Det finnes vakter som rett og slett bare er dritt, enten på grunn av dårlig dagsform eller at kundene oppfører seg som de har stått opp med det gale beinet først. På mandag hadde jeg min verste vakt så langt i 2011, kanskje den verste i hele min butikkarriere (som snart er fire år lang, jeg bare nevner det!). Da jeg kom hjem etter endt arbeidsdag var jeg så sur, sliten og lei at jeg hadde mest lyst til å skrive en oppsigelse. Istedet for å velge denne barnslige løsningen, skal jeg forsøke å bruke skriving som terapi. Jeg håper dere setter pris på det.

Jeg troppet opp på jobb i den vakre og særdeles kledelige uniformen min mandag ettermiddag. Jeg formelig ristet av glede ved tanken på å tilbringe resten av dagen i kassa. Sju, herlige timer i ren lykkerus. Kremt. Uansett; denne mandagen skilte seg ut fra andre. Det pleier som regel å være mange kunder i begynnelsen av uka, som seg hør og bør etter en lang og handlefri søndag. Men nå var det unormale mengder kunder i butikken. Om det var våre fantastiske tilbud som hadde skylda (bl.a. 6,90 pr. hekto for smågodt!), vet jeg ikke. Uhorvelig lang kø var det, i hvert fall. Fra det sekundet jeg satte meg til rette i kassa og til vi stengte døra klokka elleve, var det fullt kjør. På et tidspunkt ble vi nødt til å ha alle kassene åpne, og det er ikke normalt i vår butikk. Jeg har ikke noe imot mange kunder, det betyr tross alt at butikken tjener penger, men likevel. Dette var i overkant.

Det første tydelige tegnet på at det kommer til å bli en bedriten vakt på jobb, melder seg ganske raskt. En kunde, en middelaldrende dame med kåpe, presterer å knuse en hel Go' Morgen-yoghurt utover hele rullebåndet og samtlige varer som ligger der. Flott.

Damen: Ojsann! Har du noe papir?

Det har jeg, irriterende nok, ikke. Jeg roper på hjelp, men kollegaen som dukker opp klarer merkelig nok ikke å skaffe meg papir. Til slutt blir jeg nødt til å løpe inn på personalrommet for å hente noe å tørke vekk griseriet med, og når jeg kommer tilbake... er køen ti meter lang. Alle kundene stirrer surt på meg. Jeg roper desperat på en kasse til mens jeg tørker i rasende fart. Damen får også litt papir, for hun har fått en liten dert med yoghurt på jakkeermet sitt og er rimelig misfornøyd. Stakkars.

En liten stund etter den festlige yoghurt-episoden, tar kassa mi kvelden. Jeg setter meg i en ny kasse, som henger seg opp et par timer seinere. Fire kasser er redusert til to kasser. Hipp hurra og hæla i taket! Kundene strømmer fortsatt på i ekstreme mengder, og idet en av våre fire ansatte går hjem for kvelden begynner panteautomaten å tulle. En av de gjenværende ansatte er helt ny og kan verken håndtere kassa eller pantemaskina. Ergo er vi praktisk sett bare to stykker på jobb, og det er kø i begge kassene. Jeg veksler et bekymret blikk med kollegaen min, panteautomaten hyler og skriker i bakgrunnen. Kollegaen min må la kundene vente, han løper inn til atomaten mens jeg sitter igjen med 1500 kunder i kø. Blodsukkeret mitt er på null, jeg har ikke fått en pustepause på over fem timer, og humøret mitt synker i takt med kundekøens vekst. Jeg har mest lyst til å legge meg ned og grine. Eventuelt også sparke med beina.

Kunde 1: Hei! Jeg skal hente en pakke, jeg.
Jeg har lyst til å kaldkvele den idioten som oppfant "post i butikk".
Jeg: Eh, OK. Du må dessverre vente litt, kollegaen min prøver å fikse panteautomaten.
Kunde 1: Jasså. Hvor lang tid tar det? Kan ikke du hjelpe meg?
Jeg: Vel, jeg må nesten ta meg av kundene akkurat nå. Som du ser, det er ganske lang k-
Kunde 1 (snurt): Javel, jeg får vel vente da!

Han stiller seg ved siden av kassa med armene i kors og glor irritert på meg.

Kunde 2 (bryter seg framover i køen): Hallo! Jeg skal bare bytte denne avokadoen, den er jo helt råtten! Kjøpte den tidligere i dag!
Kunde 3: Hva er det som tar så lang tid? Kan du ikke åpne en kasse til?
Kunde 4: Unnskyld, hva koster denne boksen med krumkaker? Det står ingen pris her!

Som dere kanskje skjønner - det var mye som skjedde på én gang. Ved flere anledninger måtte jeg unnskylde meg overfor kundene, ettersom jeg var særdeles lite hyggelig mot noen av dem. Panteautomaten lot seg ikke ordne før kvelden var omme, det gjorde heller ikke de to ubrukelige kassene. Butikken så helt forjævlig ut da vi stengte den kvelden, for rydding i hyllene ble det rett og slett ikke tid til.

Dette innlegget er verken særlig morsomt eller interessant, men jeg trengte å skrive det likevel. Det er muligens ganske enkelt og greit å være butikkansatt, men det er sørenmeg stressende og vanskelig til tider også. Nå har jeg imidlertid fått ristet av meg de verste frustrasjonene og er fit for fight til lørdagsvakta om noen dager. Da skal jeg stå opp fem over halv seks om morgenen (!!!) for å åpne butikken i sjutida. Det blir sikkert veldig givende. Tross alt elsker jeg jobben min!

Men mandagsvakta har jeg bare lyst til å putte i glemmeboka.

34 kommentarer:

  1. M-M. L.A.Klanderud2. februar 2011 kl. 14:54

    Sympati er herved avsendt!

    SvarSlett
  2. Åååååh grøssss.
    "Skal bare hente en pak-""Piiip piiiip piiip pii-""Hva koster den herre h-""HEI Kan noen fikse denne panteaut-""Nå var det veldig rotete he-""Piiip piiip pii-""Unsk-""Hvor e-""Åsså skal jeg ha tusen ov-""GÅR DET AN Å FÅ TIPPET I KVELD ELLER"..... Jeg griner. Griner for oss alle.

    SvarSlett
  3. *gaah* Jeg føler sånn med deg! Av en eller annen grunn skjer alltid alt på en gang.

    Og spørsmålet: "Kan du ikke åpne en kasse til?" Ja, det er virkelig til å spy av. Er det lang kø, så er muligheten særdeles stor for at den som er i kassa er fullstendig klar over det. Og at det er gitt beskjed om å åpne flere kasser. Men dette skjer jo ikke alltid på sekundet.
    Flere ganger har jeg svart at jeg er kun en person, jeg klarer ikke stå i to kasser på en gang, men jeg har gitt beskjed til kollegaen min som er på vei. De spør jo alltid om JEG kan åpne en kasse til. Vel, jeg klarer ikke være to steder på en gang, selv om man jo som kjent skal kunne ALT når man jobber bak kassa. :oP

    SvarSlett
  4. Stakkars, for en dag ;(

    SvarSlett
  5. Uff, jeg føler med deg. Jeg synes ikke det er noe morsomt å stå i kø selv, men det betyr jo ikke nødvendigvis at kundene trenger å klenge seg på hverandre samtidig som de maser på kassapersonen for det!

    Nei, jeg føler virkelig med deg, selv om det hjelper svært lite:/

    Klem!

    SvarSlett
  6. Sender gode sympativibber i din retning!

    Faktisk tror jeg mandag 31. januar 2011 var synonymt med "dommedag", for i butikken hvor jeg jobber i ferskvaren, var det også totalt kaos. Nei, kaos er en underdrivelse, det var rett og slett jævlig. Jeg sitter ikke i kassa (gudskjelov med tanke på den dagen), men mengden folk som bare strømmet på fikk meg nesten til å begynne å grine.

    Så jeg føler med deg! Og noen ganger er det "just one of those days".

    SvarSlett
  7. Det er når jeg leser slikt som dette jeg er glad for at jeg byttet beite fra butikk til helsevesen.

    SvarSlett
  8. hvis det er en trøst, så har jeg opplevd det samme. og det er ofte. og jeg har også PiB. DØD over PiB! og avogtil da kommer de herlige kundene som skal ha Bank i Butikk OG Post i Butikk, samt en haug med kø!

    håper du har kommet deg!

    SvarSlett
  9. Døh, dette går begge veier. Jeg er en av de som ALLTID behandler butikkansatte med respekt, prøver å få øyekontakt og si hei og smile, har forståelse for at jeg iblant må vente fordi det rett og slett ikke er nok folk på jobb til å betjene både kasse og post-i-butikk og ikke blir sur for småting. Derimot er det SYKT mange butikkansatte (da spesielt i kassa) som har NULL begrep om service og imøtekommenhet mot kunder.
    Jeg snakker om de som ikke gidder se opp og si hei, ikke gidder si takk eller hadet, og ikke hører etter når man svarer om man vil ha pose, eller hvor mange. I min faste lokale Rimi er faktisk majoriteten av kassapersonalet slik. Det gir ikke meg spesielt lyst til å være sprudlende og overbærende tilbake.

    SvarSlett
  10. Herlig blogg! Ble faktisk sittende å bla meg tilbake i arkivet... og vips så hadde jeg drept en halvtime ved å lese godt skrevne historier om livet i butikk. Kjenner meg så igjen i noe av det her etter noen år i butikk under studietiden.

    Selvsagt går dette begge veier, som "Rasende Festlig" sier, men det vet jo alle! En sur og vanskelig person er en sur og vanskelig person - enten personen sitter bak eller står foran kassa!

    Tommel opp for blodden :)

    SvarSlett
  11. Hehe, høres ut som en helt vanlig lørdag på min jobb. Da er vi gjerne 3 ansatte som skal ha kontroll på 3 kasser, panteautomaten, tippingen og i tillegg prøve å spise lunsj. Kjente meg veldig godt igjen i dette innlegget :P

    SvarSlett
  12. Festlig.Uansett hvor glad en er i jobben sin,så er det alltid noen(eller kun en)som kan ødelegge hele dagen.Slik er det berre.veldig godt å få ut litt frustrasjon av og til.Stå på,liker du jobben din så er dette noe du ler av når det har gått litt tid.

    SvarSlett
  13. Å, hjelpes. Kjenner meg altfor godt igjen, fra Maxi. Husker en gang fire kasser streiket en lørdag. Det var ikke så gøy. Særlig ikke fordi vi var jo sju kasseansatte, og dermed to som bare sosa rundt mens vi venta på at kassene skule bli fiksa. Gjett om vi fikk mange spørsmål om vi ikke kunne åpne en kasse til.

    Ellers må jeg ærlig innrømme at jeg syns det er noe herk med nye folk. De kan ingenting, og trenger mye hjelp. Dårlig kombo hvis man er få på vakt. Husker særlig en lørdag da jeg var den som hadde jobba lengst i butikken, og den eneste som kunne MyPack (Post i Butikk, omtrent, bare annen leverandør) og tippekassa, utenom en fyr som hadde jobba en måned. Tror jeg aldri har vært så stressa.

    SvarSlett
  14. Det er fryktelig frustrerende - kundene kan rette oppmerksomheten og kreftene sine mot én eneste ting; å klage over kø, varer som må returneres, varer som mangler, priser som mangler, Vensafe som ikke fungerer, at tippingen ikke blir betjent, at pantemaskinen er full osv. Du som butikkansatt skal derimot ta hensyn til alt dette på en og samme tid, og det er rent umulig da noen ting innebærer at man må forflytte seg fra kassa, der det er kø, for å løse problemet. Det er slitsomt - spesielt siden kunder generelt ikke skjønner hvorfor du ikke kan slippe alt du har i hendene og hjelpe dem på et blunk.

    I stressende situasjoner pleier jeg å snakke (så blid og ydmyk som jeg klarer) med kundene og forklare hva som skjer slik at de forstår problemet og hvorfor det evt. tar lang tid. Det hjelper som regel litt; det verste er vel følelsen å vente lenge tilsynelatende uten grunn. Det hjelper meg også med å få bedre overblikk over situasjonen og bli mer løsningsorientert.

    Men så har du dager som denne; håpløse uansett hvor mye du prøver og strever. Akk og ve. Det blir spennende å se hva morgendagens vakt har å by på.

    SvarSlett
  15. Dette er et bra innlegg!
    Jobber ikke i butikk selv, men har jobbet i sentraladministrasjonen i en av de store kjedene i Norge og ser at det er behov for mer respekt for yrket.
    Min kone stusset da hun leste innlegget fordi jeg på mandag hadde en lignende opplevelse fra kundehold. En kasse åpen, to på jobb men kun en som er å se, panteautomaten klikker, kassen tom for kvitteringspapir, hyller tomme osv og den stakkars ene butikkansatte som løp som en strikk mellom alt og egentlig ikke fikk gjort noe mens nr. 2 på jobb var som sunket i jorden og måtte hentes inn for å bidra.

    Et tips fra en organisasjonspsykolog i en sådan stund til den pliktoppfyllende butikkmedarbeider som får all skyld: det er lov å peke på en felles fiende. Det er lov å si; "Jeg er bare en og vi er så underbemannet i dag. Jeg skal si ifra til sjefen at han må sette flere på vakt på mandager", eller i mitt tilfelle "Beklager, vi er to på jobb, men jeg ringer og ringer etter henne og hun kommer ikke, jeg får nesten ikke gjort mer."

    SvarSlett
  16. Haha..! Bra at du hadde en så fin dag.

    SvarSlett
  17. Uffameg. Jeg har all respekt for dere, og jeg prøver så godt jeg kan å være en flink kunde. Blir mer oppgitt over kundene enn de som sitter i kassen!

    SvarSlett
  18. Som kunde forbanner jeg også post i butikk -jeg synes ikke det er noe stas å føle at jeg lager kø i matbutikken for de som faktisk skal kjøpe mat fordi den butikkansatte leter etter klespakken min. Men det er ikke noe jeg kan noe for, her har Rimi og Ellos rottet seg sammen mot meg og bestent at sånn skal det være -med andre ord er jeg en kunde i butikken på lik linje med de som skal handle melk og brød. Da forventer jeg også å bli behandlet deretter -en beskjed om at jeg måtte vente fordi de i kassen må priorotere kundene (hva er jeg -en tilfeldig forbipasserende?) hadde ikke falt i veldig god jord. Selvfølgelig står jeg i kassekø som de andre, men jeg forventer å bli betjent når det er min tur.

    SvarSlett
  19. Sånne dager er det nesten alltid på jobben min. Og jeg elsker den IKKE. har ALDRI overskudd etter jobb. >.< en stor klem er herved sendt!

    SvarSlett
  20. fy fader akkurat det der kjenner jeg meg så innmari godt igjen i!! "kan du ikke ringe etter en til?" alt skal skje på en gang..å utålmodige kunder som lar det gå utover en stakkar kassadame(meg!)

    SvarSlett
  21. tusen tusen takk for en fantastisk blog!!! :D jeg jobber selv i butikk som kassadame og er litt innom ferskvaren også! og jeg vil bare si at denne bloggen gjør en til tider uutholdelig jobb litt lettere! så tusen takk skal dere ha, dere minner meg om at jeg ikke er den eneste som opplever jævlige kunder eller 1 kg mel pakker som revner på rullebåndet..( ja det skjedde og jeg måtte fram med støvsuger...det ble en rimelig lang kø av dette)

    stor klem fra meg :)

    SvarSlett
  22. Jeg HATER når folk maser i kassa! En gang i julerushet var jeg overstressa pga tusen kunder i kø, og tilfeldigvis satt jeg i den kassa som er rett ved tippedisken. Først betjente jeg en kunde som ikke hadde nok penger, og som jeg måtte krangle med. Hun maste konstant om å få med seg varene og betale senere den dagen, men det nektet jeg for. "Er det noen ansvarshavende her jeg kan snakke med?!" Jeg henviste henne til noen andre, og ble kvitt henne for en stund. MEN - hun pakka aldri varene sine, så jeg måtte pent stable varene til kommende kunder en halvmeter i været for å unngå å blande dem. Argggh. Og nå kom ALT på en gang: pantemaskinen klikka, kundene maser om poser, "unnskyld, hvor har dere mais?", "Hei, er det noen som kan ta tippinga?", og sist men ikke minst kom det jævla trollet tilbake og krevde å få varene sine hjem og betale senere. Jeg måtte med andre ord fortsette krangelen, men til slutt fikk hun viljen sin. ÅÅÅÅÅH!!! Da var jeg så sint og stressa at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Når alle kundene tramper i gulvet og ser på klokka når de er i kø, gjør ikke saken noe bedre.

    SvarSlett
  23. Ble oppfordret til å spre en av mine egene kundeopplevelser, så her har dere no' å lese. Kunder er sjuke mennesker av og til...

    http://www.abit.no/nicolai.solheim/blog.php/?p=109

    SvarSlett
  24. Ah. Høres ut som min lørdag, bare med en twist... Jeg skulle sitte i kassen i omtrent åtte timer, noe som jeg nesten valgte selv, fordi jeg elsker å sitte i kassen! Kundene mine er noen fantastiske mennesker som får meg til å smile fra øre til øre, og de kommer med noen av de mest sjarmerende komplimentene, -noen av dem i hvert fall. Vi har også de kundene som bare ikke vil smile eller se opp, de som nekter å gå med på at prisen er riktig, de som har et sterkt behov for å være (unnskyld meg) drittsekker, osv.

    Jeg hadde altså en lang dag fremfor meg da jeg møtte opp på jobb halv elleve. Vi har bare tre kasser, og som regel har vi bare to av dem åpne. Igår var faktisk første gang jeg satt i kassen når alle kassene var åpne, eller det vil si, de var åpne en stund, helt til den ene sa takk for seg. Den lille tiden hvor alle kassene var åpne var den værste tiden jeg har tilbragt i kassen. Det var folk på alle kanter og jeg, som satt i kasse to, var så sliten og redd at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har aldri før jobbet med kunder rett bak ryggen min, og det var utrolig ekkelt. Nesten ingen avstand, og surround støy.

    Etter at kasse 3 ble ødelagt kom en krevende kunde til kasse en, som jeg heldigvis ikke satt i. Der satt nemelig en jente som ble annsatt i vinter. Stakkars jente. Hun ble sittende med samme kunde i utrolig lang tid, og klarte ikke å fikse problemet.

    Panteautomaten pep, og det sto kunder i tippingen, så det var ingen som kunne hjelpe henne heller. Altså, tre kasser, en ødelagt, en med vanskelig kunde, jeg i den siste. Jeg var sliten, men jeg vet om et knep som nesten alltid virker, og det var nok det som reddet meg der jeg sto med kø til langt forbi snopehyllen. Jeg er overdrevent høflig, og smiler stort til alle. Filosofien er at så lenge jeg smiler og spøker med kundene (samtidig som jeg jobber på turbo, selvsagt), så kan ingen av dem komme å klage over lang kø, da vil de fremstå som DE drittsekkene, og jeg kan ta frem mitt sukkersøte smil og si at jeg gjør så godt jeg kan, og at kollegaene mine også gjør så godt de kan. Jeg har aldri måtte si det, fordi smilingen og tullingen som regel virker perfekt. Alle blir hilst på med et stort smil, spurt om de vil ha pose, om de har medlemskort, og alle blir ønsket en fantastisk/vidunderlig/super/flott/fin kveld/ettermiddag/helg osv. Innimellom der spøker jeg med det jeg kan og prøver så godt jeg kan å holde masken. Ikke la de se at stresset sakte spiser meg opp.
    Problemet i panteautomaten og i kasse en ble etterhvert ordnet opp i, og vi var oppe å gikk igjen med to fungerende kasser. Oh herlige lørdag var nesten over for min del, og jeg er bare trist jeg ikke fikk sett et smil fra en av favorittkundene mine som hadde havnet i kasse en uten at jeg fikk sagt hei til han. Han så faktisk drittrist ut der han gikk mot utgangen og kastet et tomt blikk mot meg. Vell vitende om at jeg kunne ha fått han til å smile hvis det ikke hadde vært for en av de smartingene som hadde valgt å ta storhandelen (gigant-handelen er mer treffende..) på en lørdag ettermiddag midt i handlerushet. Jeg mener, come on! du har fem andre dager du kan gjøre storhandelen på, og må du absolutt velge ettermiddagen når du først har valgt lørdagen?
    Ingen liker jo å stå i kø, gjør de?

    SvarSlett
  25. Grøss!
    Føler med deg. Etter å ha lest denne bloggen har jeg alltids passe på å smile ekstra bredt og være veldig snill mot de stakkars kassadamene. At folk er så egoistiske og ikke ser at folk er opptatt! Jeg fatter det ikke, jeg tviler på at de dør av å vente i fem minutter!
    Men har du noen gang lest Percy Jackson? Eller er Hipp Hurra og hæla i taket er ganske vanlig uttrykk som har gått meg hus forbi?

    SvarSlett
  26. Kjenner meg VELDIG igjen. Herremingud x( ikkje din dag! Har fast mandagsvakter, og de kan være veldig tunge til tider!

    SvarSlett
  27. Jeg må bare le litt, for dette minner meg så veldig om da jeg jobbet i butikk selv. På Rema. Jeg elsket det, og jeg hatet det, og innimellom hender det faktisk at jeg savner det :)

    P.S. Jeg bruker alltid skillepinne ;)

    SvarSlett
  28. Det kan være utrolig krevende å jobbe med kunder! Og det er en kunst, på høyt nivå! For det er ikke alle kunder som har lært seg empati eller enkel folkeskikk .. :) Og etter x antall av slike kunder, holder det hardt å ikke ta ting personlig eller å bli personlig .. :)) Du har min dypeste medfølelse!

    SvarSlett
  29. Løsningen på alle problemene her er følgende:
    Meld dere inn i en fagforening. Når du er innmeldt, engasjerer du og alle du får med deg i følgende saker: "Bedre arbeidsvilkår for butikkansatte", "Nei til megabutikker" og "Kortere åpningstid".
    Du ville gjort deg selv og resten av samfunnet en stor tjeneste da!

    SvarSlett
  30. Haha, så butikk-kundene er kunder, og postkundene er,....eh. Ja, hva er de? Gjester som forstyrrer deg i arbeidstiden?

    SvarSlett
  31. blogg meeeer :- D det er så gøy å lese

    SvarSlett
  32. Fabelaktig innlegg! Kjenner meg veldig godt igjen i dette etter mange år bak kassa! Fortsett denne gode blogg-terapien :)

    SvarSlett
  33. "Nei til megabutikker"
    Hvis du tenker på butikker ala Coop Obs! må jeg si du tar feil.

    Greit, dette er et halvt år etter innlegget, men la meg utbrodere likevel:

    Det er en egen gjeng i panteautomaten, så du slipper stresset med at den går full.

    Du har en egen avdeling med folk som tar seg av kunder som klager.

    Det er 20 kasser, så du kan skubbe store volum av kunder ut av butikken samtidig.

    I tillegg er disse storbutikkene utstyrt med ekstra store rullebånd. Det er plass til fire kunder (med fulle handlevogner!) per kasse. Luksuriøse greier.

    Det beste er at det er telefoner til alle avdelingene. Du kan når som helst ringe frukt, kjøtt, tørrvare, sport…

    Dessuten: Coop har INGEN SJEFSKORT ELLER RETURNØKLER.
    OG PÅ OBS! SLIPPER DU Å TA OPPGJØR.

    I store bokstaver fordi du bare vil gå hjem når du er ferdig for dagen. Og det kan du der.

    SvarSlett