Poser koster 90 øre uansett årstid

Scenario: Det er lørdag. Middelaldrende dame kommer og skal handle.

Jeg: Vil du ha poser?
Hun: Ja.
Jeg trykker på bæreposeknappen tre ganger.
Hun: Andre butikker har gratis poser på lørdager.
Jeg: Ok.
Om du vil ha gratis poser, så kan du gå i andre butikker da. Her koster de 90 øre.
Hun: Det syns jeg du burde ta opp med sjefen din.
Jeg: Ok.
Om du er så gjerrig at du syns 90 øre er mye å betale hver gang du går i butikken, så bruker du posene om igjen. Eller kjøper deg et handlenett. Eller bruker et nett du har fra før. Så vanskelig er det.

Så spurte hun om jeg var ny der, for andre gang på en uke.

Alt for deg

Jeg prøver å gjøre jobben min så godt jeg kan. Til nå har jeg lært meg - nesten alle - PLU-kodene, også de for rundstykker og kaker, og det at jeg bruker mindre energi om jeg ikke erger meg så mye. Jeg har også lært at man kan etterregistrere medlemmer om de er sist ekspederte kunde. Det hadde du ikke trodd gikk an engang, hadde du vel!

Kvitteringsproblemer

Det er mange som ikke skjønner det med kvittering. Slik går det altså:

1. Du legger varer på båndet.
2. Jeg slår inn følgende varer.
3. Jeg forteller deg hvor mye du må betale.
4. Du betaler. Enten med kontant eller med et bankkort med penger på. Universalgavekort fungerer også.
5. Infomasjonen sendes til banken.
6. Kvittering kommer ut.
7. Jeg spør om du vil ha den.
8. Du svarer enten ja eller nei.
9. Jeg kastet den om du sier nei.
10. Jeg begynner å slå inn varene til den neste kunden i køen og kvitteringen din er tapt i systemet for alltid. Det går for eksempel ikke an å få ut en kopi uansett hvor sint du blir.

Om du sier at du vil ha den likevel, må jeg finne den i søppelkassen som blir ganske full etter åtte timer.
Datasystemet vi bruker lagrer ikke kvitteringer, så selv om du handlet “for fem minutter siden” er den eneste måten å finne kvitteringen på, å lete gjennom søppelkassen.

Du kan ikke få to forskjellige kvitteringer og betale én gang. Mellomslag finnes ikke og det sier jeg ikke fordi jeg ikke vet bedre.

Den nederste delen av et bånd er ikke en søppelkasse. Så om du på død liv skal ha kvitteringen, så ta den i alle fall med deg.

Ølsalg er tydeligvis ganske vanskelig

Jeg vet ikke hva du tenker på, om du i det hele tatt tenker, men jeg håper du skjønner at de som jobber i butikken gjerne er de som vet mest om butikk. Det med at kunden har alltid rett er bare tull.

Ølsalget stenger klokken åtte på vanlige dager. Og når det er stengt, så er det stengt. I butikken hvor jeg jobber, får man ikke slått inn øl etter klokken åtte, og da mener jeg det: Om du kommer med en øl 20:01, så går det ikke. Uansett. Det kommer opp en beskjed på skjermen min som sier noe som: “Klokken er over åte. Ikk’no ølsalg nå, sa brura!” Alle som jobber sammen med meg vet dette, så vi pleier å rope ut noen minutter før at om noen har øl, så må man ha betalt det før klokken åtte om man skal ha det. Spør den som står foran deg i køen, andre kunder er faktisk ganske greie. Jeg har hatt én kunde som nektet fordi hun hadde stått såå lenge i kø, hele to minutter, så at jeg i det hele tatt kunne spørre om noe så frekt! Men dette med at ølsalget fysisk stenges, er det tydeligvis ikke alle som skjønner. Når en kasserer sier: “Sleng den på, du har ett minutt igjen!” så er det serious business. Så for noen dager siden hadde vi følgende scenario i butikken:

Det er sommerferie, det er fem kunder innom på to timer og vi er fire stykker i kassene og alle sitter ledige.
Kunde til meg og han som sitter overfor meg: Hvem av dere vil ha noe å gjøre?
Jeg leser (diskret) i et Se & Hør, og ettersom kollegaen min elsker mennesker – noe jeg ikke gjør, går kunden bort til ham.
Kasserer: Sleng på ølen, du har ett minutt igjen!
Kunde tydelig forvirret: Huh?
Kasserer: Ja, sleng den på, det er ett minut til ølsalget stenger!.
Kunden begynner å legge på dopapir.
Kasserer i det han slår inn ølet: Beklager, men nå er den ett over åtte, så jeg får ikke slått den inn.
Kona til kunden kommer.
Hun: Vet du hva, jeg kjøpte denne klokken for tohundretusen og den er to på åtte.
Kasserer: Beklager, men klokken i kassen sier 20:01, og da får jeg ikke slått den inn.
Hun mot meg: Ja, hva er klokken din da?
Jeg: Min kasse sier også 20:01. Men armbåndsuret mitt sier 20:05.
Hun: Da går tydeligvis din klokke feil da!
Jeg: Men jeg rekker i alle fall ølsalget med min klokke, så da går det helt greit for meg at den er feil.
Det siste sa jeg ikke, men gosj, så lyst jeg hadde!
Så kanskje klokken i kassen går ett minutt for fort, men når man skal kjøpe øl må man alltid regne med at det kan bli kø. Det er mye som skjer i en butikk: Mennesker glemmer penger, har ikke nok penger, har kjøpt feil vare, husker ikke kodene på kortene sine, skal ikke ha noe likevel…
Så etter at de har brukt ti minutter på å fortelle at de har vært i Spania, men at det ikke er så farlig med øl, kryssforhørt kasserern om hvordan det er med ølsalg i Sverige (han er svensk) og spurt samtlige kunder i butikken og hos nabobutikken overfor oss om hva klokken er, betaler de og går uten, men tydeligvis gretne over å ikke ha fått øl.

Om vi selger øl etter klokken åtte mister vi jobben. Om vi selger øl etter klokken åtte og Næringslivsetaten (og de har spioner overalt) får vite om det, mister butikken skjenkebevilningen. Så hva er viktigst; at du får øl én kveld eller at du og alle andre som handler i samme butikk som deg kan kjøpe så mye øl dere vil resten av livene deres?

Tilbud?

“Er det ikke tilbud på denne?”
“Eeh, hvordan jeg skal vite det, jeg bare jobber her.”

Jobben min består av å slå inn varer. Er de grønne på skjermen min er de på tilbud. Er de ikke grønne er de ikke på tilbud. Det er alt jeg vet, for jeg leser ikke den kundeavisen så innmari nøye som tydeligvis andre mennesker gjør.

Jeg vet heller ikke prisen på "denne", men jeg kan godt slå den inn og sjekke for deg.

Jesus døde ikke for gøy og ølsalget strenger klokken tre

Noen ganger, som dagen før helligdager, stenger ølsalget klokken tre. To minutter over tre er to minutter over ølsalg og jeg slår det ikke inn uansett.

Jeg: Hei. Ølsalget er dessverre stengt, så jeg får ikke solgt dette.
Kunde: Jammen, det var jo helt åpent der borte!
Jeg: Fordi klokken er to minutter over og du var antakelig der for mer enn to minutter siden og da kunne man fortsatt kjøpe øl.
Kunde: Dere kan nesten ikke lure kunder på den måten.
Jeg: Fortsatt; du var der antakelig for mer enn to minutter siden.

Han ble selvfølgelig fryktelig snurt og gretten. Jeg fikk alkohol og det fikk ikke han. Ha ha.

Rett etterpå kom det en mann og mente at vi burde hatt ølsalg til klokken seks. Ja, særlig når butikken stenger klokken fire.

Jesus døde ikke for gøy og butikken stenger klokken fire

Når det er 30 grader ute og strålende sol, er ikke det jeg vil mest i verden å sitte inne og pipe inn varer. Men må man så må man. Da skal du bare vite at når du kommer med en full handlevogn kvart over fire, så har jeg slått av vennligheten min. Butikken stenger klokken fire, og da vil jeg gjerne hjem. Jeg har faktisk et liv. Og når du kommer løpende inn ti på halv fem og ser at alle gitrene er rullet ned, så er det ikke noe som heter “bare en melk”.

Oss kasserere i mellom

Jeg var på Lambertseter i dag og mistet akkurat t-banen. I 30 svette grader, gikk jeg inn på Narvesen for å leke litt med airconditionen og kjøpe litt is. Idet jenta før meg skal til og betale, kommer det en middelaldrende dame:

Hun: Jeg har et spørsmål om barn bare!
Narvesen-gutt: På t-banen mener du?
Hun: Ja. Kan man ta med seg barn gratis i helgene?
Narvesen-gutt: Tror det bare er på lørdager.
Hun - nå tydelig irritert: Nei, nei, det er hele helgen.
Narvesen-gutt: Ja, om du har dagskort, så kan du vel det.
Hun - nå mer irritert: Nei, det er på fleksikort også!
Narvesen-gutt: Det står i alle fall bakpå kortene om du vil vite noe da.
Hun: Nei, her står det ingenting!
Narvesen-gutt i oppgitt og frekk tone (du vet når du prøver å ikke klikke i vinkel-tonefall): Ja, da vet du nok mer enn meg, dessverre.

Og damen snur seg, tydeligvis ganske gretten mot følget sitt (en gammel dame og et barn) igjen. Jeg er helt enig, mennesker som jobber på Narvesen burde vite alt. Alt annet er uakseptabelt!!!

Kokosdamen

Jeg har fått mitt første kallenavn som jeg ikke har gitt meg selv. Fra nå av vil jeg bare kalles “Kokosdamen”. Hvordan jeg fikk det? Jo, morsomt at du spør.

Det er en ikkesåfast,menlikevelsåfastatjegkjennerhamigjen-kunde som noen ganger innom butikken min. På tirsdag var han der igjen.
Kunden: Hei, jenter (Jeg hadde som vanlig ruslet til frukten og hang der) Selger dere kokosmelk?
Jeg: Jaa! Det husker jeg å ha solgt før.
Jeg strener mot den lilla hyllen, der jeg mener at kokosmelk burde være.
Jeg: Jepp, her. Vanlig, økologisk og en liten.
Kunden: Jeg tar denne lille, jeg. Og det skal jeg huske på, at hun der (henviser til meg), at hun er en jævel på kokosmelk!
Vi ler.
Jeg går tilbake til kassejobben min.

Han må jo så klart betale, så jeg sitter klar og venter på ham.

Kunden: Hei, der er du igjen. Kokosdamen!
Jeg ler.
Og her viser det seg at han har lagt igjen kokosmelken mens han hentet seg en pose nøtter.
Vi ler litt.
Han går og henter seg en ny en.
Jeg begynner å tenke på alle de morsomme vitsene hans.
Jeg ler inni meg.
Hele mannen er tross alt morsom uansett hva han gjør.
Han betaler og går sin vei mens jeg sitter igjen og hylskratter.
(Okei, gjorde ikke det, men det var ganske nærme. Hadde vært ganske dårlig kundeservice det.)

På påskeaften

Selv om jeg jobber på påskeaften betyr ikke det at jeg ikke har et liv. Butikken stenger klokken tre, og da vil jeg hjem.