I innlegget til Nina her om dagen ville hun at kunder skal legge strekkodene riktig vei. Og det er det mange som ikke helt skjønner greia med. "Jeg vet jo hvor strekkodene er!" sier ansatte. Jeg tipper Nina også vet hvor strekkodene siter på de fleste varer (kanskje unntatt på Ha-På), så poenget er vel heller at det blir mindre å løfte.
I mange andre land, man skal ikke lenger enn til Sverige, så legger de en og en vare på med strekkodene riktig vei. Fordi det blir mindre å løfte for den som sitter i kassen. Tenk å vri og vende på varer hele dagen. Det blir mye etter en stund. Jeg vet ikke hvor mye jeg løfter, men Anna Sam løfter 800 kilo per arbeidsdag.
Så tenk på det, alle som vet hvor strekkodene er. 800 kilo kan man spare på å få strekkodene lagt riktig vei. 800 kilo er like mye som en hest. En hest veier ganske mye.
Ellers kan jeg hilse fra Johanne som har hatt en fin drøm:
I dag hadde jeg mareritt om jobben. Jeg satt i kassa, også kom det en familie og skulle kjøpe doruller. Mange doruller. Og alle dorullene måtte slås inn separat, og alle arkene på alle dorullene, og alle dorullkjernene, også ble det lengre og lengre kø og sintere og sintere kunder og ingen kunne komme og ta den andre kassa. Og så våknet jeg.
mandag 15. mars 2010
lørdag 13. mars 2010
Gjesteopptreden: Hvordan ikke være en god kunde
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
I går handlet innlegget til Nina om hvordan du kan bli en flinkiskunde. I dag presenterer Geir hvordan du kan bli det stikk motsatte.
For de uvitende så har jeg jobba på Rimi før og en kveld mens jeg satt og kjeda meg i kassa fikk jeg en åpenbaring, så jeg skreiv det ned. Når jeg en dag bladde meg gjennom all skiten jeg hadde fant jeg disse notatene og måtte le litt for meg sjøl. Nå deler jeg denne skatten med omverdenen:
Ti punkter som kan gjøre handleturen morsommere for deg som handler (men ikke for oss som jobber der)
10. Følg etter en av de ansatte og gi dem noia. Stirr gjerne lenge nok til at de føler at de må gjemme seg på lageret.
09. Gå til kassa med to traller fulle med mat. Når kassereren har slått igjennom alle varene og går på kontoret for å hente de 20 pakkene med røykeplaster du skulle ha, forsvinner du lydløst og legger igjen en forhåndsskrevet lapp som forklarer at du måtte dra tilbake til fremtiden.
08. Lek gjemsel med tilfeldige unger som er med foreldrene sine på handletur. Vær den mest barnslige.
07. Knus en sixpack med øl, type glass. Si det var med vilje. Løp deretter som faen ut av butikken.
06. Finn ut hvordan callingsystemet fungerer og rop opp deg selv. Etterpå spør du hva for slags syke folk som jobber her som "lar alle bruke callingen som en jævla personlig ropert!"
05. Framfør Team Antonsen-sketsjer for de andre kundene. Klarer du å framføre nederlender-sketsjen 6 ganger før du blir kasta ut, krev å få komme inn igjen for å motta applaus. Det har du faen meg fortjent.
04. Smak på alt i hele butikken. Begynn på A og fortsett alfabetisk. (Ja, dette inkluderer både vaskepulver, blomsterjord og Libresse).
03. Diskutér med sjefen hvorfor du er mer skikka til å være sjef for butikken enn han/henne. Gestikulér som en gal med hendene.
02. Start meitemarkfarm i fruktavdelinga. Forklar at du kommer til å navngi dem etter de ansatte.
01. Kom etter 20:00 og prøv å kjøpe øl. Sleng ut konspirasjonsteorier når de nekter å selge det til deg. Mer enn 0,7 i promille når stuntet bli utført gir ekstrapoeng.
I går handlet innlegget til Nina om hvordan du kan bli en flinkiskunde. I dag presenterer Geir hvordan du kan bli det stikk motsatte.
For de uvitende så har jeg jobba på Rimi før og en kveld mens jeg satt og kjeda meg i kassa fikk jeg en åpenbaring, så jeg skreiv det ned. Når jeg en dag bladde meg gjennom all skiten jeg hadde fant jeg disse notatene og måtte le litt for meg sjøl. Nå deler jeg denne skatten med omverdenen:
Ti punkter som kan gjøre handleturen morsommere for deg som handler (men ikke for oss som jobber der)
10. Følg etter en av de ansatte og gi dem noia. Stirr gjerne lenge nok til at de føler at de må gjemme seg på lageret.
09. Gå til kassa med to traller fulle med mat. Når kassereren har slått igjennom alle varene og går på kontoret for å hente de 20 pakkene med røykeplaster du skulle ha, forsvinner du lydløst og legger igjen en forhåndsskrevet lapp som forklarer at du måtte dra tilbake til fremtiden.
08. Lek gjemsel med tilfeldige unger som er med foreldrene sine på handletur. Vær den mest barnslige.
07. Knus en sixpack med øl, type glass. Si det var med vilje. Løp deretter som faen ut av butikken.
06. Finn ut hvordan callingsystemet fungerer og rop opp deg selv. Etterpå spør du hva for slags syke folk som jobber her som "lar alle bruke callingen som en jævla personlig ropert!"
05. Framfør Team Antonsen-sketsjer for de andre kundene. Klarer du å framføre nederlender-sketsjen 6 ganger før du blir kasta ut, krev å få komme inn igjen for å motta applaus. Det har du faen meg fortjent.
04. Smak på alt i hele butikken. Begynn på A og fortsett alfabetisk. (Ja, dette inkluderer både vaskepulver, blomsterjord og Libresse).
03. Diskutér med sjefen hvorfor du er mer skikka til å være sjef for butikken enn han/henne. Gestikulér som en gal med hendene.
02. Start meitemarkfarm i fruktavdelinga. Forklar at du kommer til å navngi dem etter de ansatte.
01. Kom etter 20:00 og prøv å kjøpe øl. Sleng ut konspirasjonsteorier når de nekter å selge det til deg. Mer enn 0,7 i promille når stuntet bli utført gir ekstrapoeng.
fredag 12. mars 2010
Gjesteopptreden: Hvordan være en god kunde
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Denne historien kommer fra Nina. Hun har jobbet to år i en Kiwi-butikk og dette innlegget er noe hun har hun tenkt på lenge.
• Når du først kommer opp til kassen er det lov å si hei eller i hvert fall gi et lite smil.
Vennligst ikke snakk i telefonen og hvis du virkelig må, hør etter hva kassereren sier til deg. Skal du ha pose? Ja, 2 stykker gjerne. Tar deg to sekunder å si og personen i andre enden har nok tid til det.
• Hvordan legge ting på båndet? For det første ikke vend kurven på huet og kast maten på båndet, dette gjør kassereren sint. Ikke pakk oppå hverandre (avis underst, pizza oppå , masse småting øverst.) Dette tar kjempe lang tid for oss å pipe inn. Hvis absolutt de fortryllende snørrungene deres må legge tingene opp på båndet så for guds skyld hjelp dem. Og ja, jeg kunne ikke brydd meg mindre om de griner. Så til det obligatoriske alle burde vite. Sånn skal det legges på båndet: først tunge ting (Drikkekartonger, pizza, kjøtt, vaskemidler etc.) så tar man tørrvarer og fryservarer. (her snakker vi om brød, frokostblandinger, taco sauser etc.) til slutt har vi yoghurt, potetgull/godterier, frukt og egg. Kan du denne rekkefølgen får du en mye bedre handleopplevelse og ting går som smurt. Vil du være superkunden så setter du alle strekkodene mot piperen, kjempeflott!
• Ikke alt er vår skyld. Er det feilpriset i fruktavdeling er det fruktansvarligs skyld. Piper flaskeautomaten er det ikke vi som har ansvaret for å tømme den. Er det et dårlig produkt i hylla er det ikke vår skyld. Går ikke mynten gjennom cash guard er det fordi mynten er møkkete, ikke fordi vi har tankeoverføringer til den og sier den skal kødde med deg. Har vi ikke nok veksel er det fordi det er midt på ettermiddagen og det har vært mange som har tatt ut penger (skjer som regel i helgen). Funker ikke chipen din er det fordi den er slitt og det er ikke vår skyld. Huskeregel : Sier maskinen ta opp kortet og prøv igjen tar du den opp setter den ned igjen to ganger og drar stripen.
• Har du ikke noe fint å si så sier du ingenting. Er det konstruktiv kritikk så si det. Vi liker ikke å bli kjeftet på for ting som vi ikke kan gjøre noe med. Eks: Er vi tomme for Kent Mentol er det fordi butikksjefen ikke har bestilt nok.
• Går banken på reserveløsning går ting sakte, vi skjønner at dere blir sinte men vi kan faktisk ikke gjøre så veldig mye.
• Vær så snill, når man plinger på en ny kasserer er det ikke sikkert den kommer med en gang. Tar det ett minutt før personen er der er dette ikke nok til å begynne å syte og klage over servicen. Vi prøver så godt vi kan!
• Sett gjerne kurver og handlevogner på plass og har dere glemt noe så hent det etter at dere har betalt og pakket ned om det er kø!
• Til slutt: Vi er mennesker vi også, ikke roboter uten følelser. Vi hører hva dere sier og vi skjønner når dere ser ned på oss. Håper dette får dere til å forstå at ikke alt står på oss!
Denne historien kommer fra Nina. Hun har jobbet to år i en Kiwi-butikk og dette innlegget er noe hun har hun tenkt på lenge.
• Når du først kommer opp til kassen er det lov å si hei eller i hvert fall gi et lite smil.
Vennligst ikke snakk i telefonen og hvis du virkelig må, hør etter hva kassereren sier til deg. Skal du ha pose? Ja, 2 stykker gjerne. Tar deg to sekunder å si og personen i andre enden har nok tid til det.
• Hvordan legge ting på båndet? For det første ikke vend kurven på huet og kast maten på båndet, dette gjør kassereren sint. Ikke pakk oppå hverandre (avis underst, pizza oppå , masse småting øverst.) Dette tar kjempe lang tid for oss å pipe inn. Hvis absolutt de fortryllende snørrungene deres må legge tingene opp på båndet så for guds skyld hjelp dem. Og ja, jeg kunne ikke brydd meg mindre om de griner. Så til det obligatoriske alle burde vite. Sånn skal det legges på båndet: først tunge ting (Drikkekartonger, pizza, kjøtt, vaskemidler etc.) så tar man tørrvarer og fryservarer. (her snakker vi om brød, frokostblandinger, taco sauser etc.) til slutt har vi yoghurt, potetgull/godterier, frukt og egg. Kan du denne rekkefølgen får du en mye bedre handleopplevelse og ting går som smurt. Vil du være superkunden så setter du alle strekkodene mot piperen, kjempeflott!
• Ikke alt er vår skyld. Er det feilpriset i fruktavdeling er det fruktansvarligs skyld. Piper flaskeautomaten er det ikke vi som har ansvaret for å tømme den. Er det et dårlig produkt i hylla er det ikke vår skyld. Går ikke mynten gjennom cash guard er det fordi mynten er møkkete, ikke fordi vi har tankeoverføringer til den og sier den skal kødde med deg. Har vi ikke nok veksel er det fordi det er midt på ettermiddagen og det har vært mange som har tatt ut penger (skjer som regel i helgen). Funker ikke chipen din er det fordi den er slitt og det er ikke vår skyld. Huskeregel : Sier maskinen ta opp kortet og prøv igjen tar du den opp setter den ned igjen to ganger og drar stripen.
• Har du ikke noe fint å si så sier du ingenting. Er det konstruktiv kritikk så si det. Vi liker ikke å bli kjeftet på for ting som vi ikke kan gjøre noe med. Eks: Er vi tomme for Kent Mentol er det fordi butikksjefen ikke har bestilt nok.
• Går banken på reserveløsning går ting sakte, vi skjønner at dere blir sinte men vi kan faktisk ikke gjøre så veldig mye.
• Vær så snill, når man plinger på en ny kasserer er det ikke sikkert den kommer med en gang. Tar det ett minutt før personen er der er dette ikke nok til å begynne å syte og klage over servicen. Vi prøver så godt vi kan!
• Sett gjerne kurver og handlevogner på plass og har dere glemt noe så hent det etter at dere har betalt og pakket ned om det er kø!
• Til slutt: Vi er mennesker vi også, ikke roboter uten følelser. Vi hører hva dere sier og vi skjønner når dere ser ned på oss. Håper dette får dere til å forstå at ikke alt står på oss!
torsdag 11. mars 2010
Gjesteopptreden: Fru Ekkel Ansatt
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Denne historien kommer fra Katja. Hun er ikke alltid like blid og glad.
Nå som vi har hørt utallige historier om Herr Ekkel Kunde, tenkte jeg at jeg kunne dele noen historier om Fru Ekkel Ansatt – med andre ord, meg. Ikke misforstå, jeg går på ingen som helst måte inn for å være slem mot kundene, men noen ganger lar det seg ikke unngå. Ingen er perfekte hele tiden.
Scenario 1: Tidligvakt
Kiwi åpner dørene klokken syv om morgenen fra mandag til fredag. Det er sjeldent jeg får tildelt tidligvakter, men når det skjer, pleier jeg å GÅ til jobben, noe som tar én time. Jeg er sporty. (Greit, jeg har verken førerkort, bil eller penger til buss.) Det betyr at jeg må stå opp klokken fem, og dét igjen betyr at humøret er en behagelig plass mellom dårlig og helt forjævlig når jeg ankommer butikken. Selv om jeg prøver å være hyggelig mot de første kundene, er det ikke alltid like enkelt.
Kunde 1 (høflig, blid): Hei, jeg ser dere er tomme for lettmelk, har dere noe på lageret, kanskje?
Jeg (gretten, sur, trøtt, lei): Kanskje, jeg ringer på, så kommer sjefen. Spør ham.
Kunde 1 (fremdeles høflig, blid): Ja, greit.
Sjefen kommer ikke. Jeg sitter i kassen og hater ham.
Kunde 1 (FREMDELES høflig, blid): Unnskyld, jeg har det litt travelt, kunne du kanskje sjekke selv? Kollegaene på jobben vil ha melk i kaffen skjønner du...
Jeg tenker. Egentlig kan jeg, butikken er helt tom, jeg MÅ ikke sitte i kassen akkurat nå. Jeg orker bare ikke å reise meg.
Jeg (50% høflig, 50% likegyldig): Neeei, jeg må egentlig være i kassen... I tilfelle noen kommer.
Parkeringsplassen utenfor vinduet er helt tom. Kunde 1 ser dette og forstår at jeg er lat og vil være i fred.
Kunde 1 (FAKTISK FREMDELES HØFLIG, men med et snev av ergrelse i stemmen): Jaaaaah... Jeg får vel prøve på bensinstasjonen.
Han går. Jeg ser på klokka – fremdeles 7 timer og 45 minutter til jeg kan gå hjem.
Scenario 2: Aldersgrenser
Kunde 2 og 3, venner, sånn cirka ungdomsskolealder, kommer mot meg med hver sin Red Bull (14-årsgrense, men ingen bryr seg, egentlig) i hånden. Dagen har vært teit hittil, og jeg føler for å være teit tilbake.
Kunde 2 setter Red Bullen på båndet.
Jeg: Er du fjorten, eller?
Kunde 2: Neeeeei... Fyller fjorten om fem dager, da!
Jeg: Beklager. Ingen Red Bull på deg.
Kunde 3: Jeg er fjorten! Jeg kan kjøpe til ham! Se her, jeg har leg!
Han trykker et bankkort opp i ansiktet mitt.
Jeg: Sorry, men nå som jeg vet at du kjøper brusen til en som er under aldersgrensen, kan jeg egentlig ikke selge til deg heller. Det er ikke lov å kjøpe til noen som er under aldersgrensen.
Kunde 3: Hva?! Å kom igjen, det er jo ikke alkohol eller noe!
Djevel-Jeg: Nei.
Djevel-Jeg innvendig: MOAHAHAHAHA.
Kunde 2/3: Åsåjævligteitfaenassdrittkjerring
Kunde 2 og 3 går, tydelig sure og oppgitte.
Når jeg tenker på denne blir jeg faktisk fremdeles irritert på meg selv. Personlig både røykte og drakk jeg da jeg var 16, så det er litt ironisk at akkurat jeg skal være prippen på aldersgrenser som ingen i bunn og grunn er nøye på. Selvfølelsen ble forresten ikke noe bedre av å terrorisere småunger, så opplegget var egentlig helt bortkastet.
Scenario 3: Smågodt
Lørdag formiddag, tusen kunder, to åpne kasser, kø herifra til Svinesund.
Kunde 4 kjøper masse ting, deriblant en STOR boks med smågodt. Dessuten skal hun ha tobakk som ligger helt øverst i tobakkskapet. Jeg (163 cm) strekker meg på tå for å få tak i tobakken, ettersom tobakkskapet åpenlyst er bygd for mennesker fra 175 cm og oppover. Tobakken ligger i klem, jeg får den ikke løs.
Kunde 4 (vennlig): Får du det til?
Jeg: Jaaaaaaahfgdkjg
Kunde 4: Hmmm... Det ser ut som om du strever litt. Skal jeg hjelpe deg?
Jeg: Skal... Klare... Selv!
Kunde 4: Det er ikke noe problem, jeg kan gjerne...
I det øyeblikket løsner tobakkesken med et rykk. Jeg mister balansen, snubler og dundrer ned på båndet. Smågodtboksen velter, mister lokket og spyr skumsopp og Malaco-krokodiller i alle retninger. Dessuten greier jeg å skubbe en sekspakning egg og en melkekartong ned på gulvet. Begge knuser selvfølgelig og skaper kaos, fortvilelse og død. Alle i umiddelbar nærhet blir dusjet i egg/melk/smågodt. Storkoser seg, med andre ord.
Jeg: Eeeeehehehee... Innskild?
Som dere ser, oppfører butikkansatte seg ikke ulastelig HELE tiden- bare 99% av arbeidsdagen.
Denne historien kommer fra Katja. Hun er ikke alltid like blid og glad.
Nå som vi har hørt utallige historier om Herr Ekkel Kunde, tenkte jeg at jeg kunne dele noen historier om Fru Ekkel Ansatt – med andre ord, meg. Ikke misforstå, jeg går på ingen som helst måte inn for å være slem mot kundene, men noen ganger lar det seg ikke unngå. Ingen er perfekte hele tiden.
Scenario 1: Tidligvakt
Kiwi åpner dørene klokken syv om morgenen fra mandag til fredag. Det er sjeldent jeg får tildelt tidligvakter, men når det skjer, pleier jeg å GÅ til jobben, noe som tar én time. Jeg er sporty. (Greit, jeg har verken førerkort, bil eller penger til buss.) Det betyr at jeg må stå opp klokken fem, og dét igjen betyr at humøret er en behagelig plass mellom dårlig og helt forjævlig når jeg ankommer butikken. Selv om jeg prøver å være hyggelig mot de første kundene, er det ikke alltid like enkelt.
Kunde 1 (høflig, blid): Hei, jeg ser dere er tomme for lettmelk, har dere noe på lageret, kanskje?
Jeg (gretten, sur, trøtt, lei): Kanskje, jeg ringer på, så kommer sjefen. Spør ham.
Kunde 1 (fremdeles høflig, blid): Ja, greit.
Sjefen kommer ikke. Jeg sitter i kassen og hater ham.
Kunde 1 (FREMDELES høflig, blid): Unnskyld, jeg har det litt travelt, kunne du kanskje sjekke selv? Kollegaene på jobben vil ha melk i kaffen skjønner du...
Jeg tenker. Egentlig kan jeg, butikken er helt tom, jeg MÅ ikke sitte i kassen akkurat nå. Jeg orker bare ikke å reise meg.
Jeg (50% høflig, 50% likegyldig): Neeei, jeg må egentlig være i kassen... I tilfelle noen kommer.
Parkeringsplassen utenfor vinduet er helt tom. Kunde 1 ser dette og forstår at jeg er lat og vil være i fred.
Kunde 1 (FAKTISK FREMDELES HØFLIG, men med et snev av ergrelse i stemmen): Jaaaaah... Jeg får vel prøve på bensinstasjonen.
Han går. Jeg ser på klokka – fremdeles 7 timer og 45 minutter til jeg kan gå hjem.
Scenario 2: Aldersgrenser
Kunde 2 og 3, venner, sånn cirka ungdomsskolealder, kommer mot meg med hver sin Red Bull (14-årsgrense, men ingen bryr seg, egentlig) i hånden. Dagen har vært teit hittil, og jeg føler for å være teit tilbake.
Kunde 2 setter Red Bullen på båndet.
Jeg: Er du fjorten, eller?
Kunde 2: Neeeeei... Fyller fjorten om fem dager, da!
Jeg: Beklager. Ingen Red Bull på deg.
Kunde 3: Jeg er fjorten! Jeg kan kjøpe til ham! Se her, jeg har leg!
Han trykker et bankkort opp i ansiktet mitt.
Jeg: Sorry, men nå som jeg vet at du kjøper brusen til en som er under aldersgrensen, kan jeg egentlig ikke selge til deg heller. Det er ikke lov å kjøpe til noen som er under aldersgrensen.
Kunde 3: Hva?! Å kom igjen, det er jo ikke alkohol eller noe!
Djevel-Jeg: Nei.
Djevel-Jeg innvendig: MOAHAHAHAHA.
Kunde 2/3: Åsåjævligteitfaenassdrittkjerring
Kunde 2 og 3 går, tydelig sure og oppgitte.
Når jeg tenker på denne blir jeg faktisk fremdeles irritert på meg selv. Personlig både røykte og drakk jeg da jeg var 16, så det er litt ironisk at akkurat jeg skal være prippen på aldersgrenser som ingen i bunn og grunn er nøye på. Selvfølelsen ble forresten ikke noe bedre av å terrorisere småunger, så opplegget var egentlig helt bortkastet.
Scenario 3: Smågodt
Lørdag formiddag, tusen kunder, to åpne kasser, kø herifra til Svinesund.
Kunde 4 kjøper masse ting, deriblant en STOR boks med smågodt. Dessuten skal hun ha tobakk som ligger helt øverst i tobakkskapet. Jeg (163 cm) strekker meg på tå for å få tak i tobakken, ettersom tobakkskapet åpenlyst er bygd for mennesker fra 175 cm og oppover. Tobakken ligger i klem, jeg får den ikke løs.
Kunde 4 (vennlig): Får du det til?
Jeg: Jaaaaaaahfgdkjg
Kunde 4: Hmmm... Det ser ut som om du strever litt. Skal jeg hjelpe deg?
Jeg: Skal... Klare... Selv!
Kunde 4: Det er ikke noe problem, jeg kan gjerne...
I det øyeblikket løsner tobakkesken med et rykk. Jeg mister balansen, snubler og dundrer ned på båndet. Smågodtboksen velter, mister lokket og spyr skumsopp og Malaco-krokodiller i alle retninger. Dessuten greier jeg å skubbe en sekspakning egg og en melkekartong ned på gulvet. Begge knuser selvfølgelig og skaper kaos, fortvilelse og død. Alle i umiddelbar nærhet blir dusjet i egg/melk/smågodt. Storkoser seg, med andre ord.
Jeg: Eeeeehehehee... Innskild?
Som dere ser, oppfører butikkansatte seg ikke ulastelig HELE tiden- bare 99% av arbeidsdagen.
onsdag 10. mars 2010
Gjesteopptreden: Historier fra en bokhandel
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Denne historien kommer fra Åshild. Hun har aldri jobbet i en matbutikk, men kjenner seg likevel ofte igjen i situasjonene. Hun har nemlig de siste seks årene hatt sommerjobb i en bokhandel i en koselig sørlandsby.
Kunde: Har dere "DaVinci-koden" i pocket?
Jeg: Beklager, men den har ikke kommet ut i pocket enda.
Kunde: HAR dere ikke den boken?
Jeg: Nei, de har ikke gitt den ut enda i billigutgave.
Kunde: Jo, det HAR DE!
Jeg: Nei, beklager, den finnes ikke.
Kunde: Jo, jeg har sett det i OSLO!
Jeg: Det kan du ikke ha gjort, for den eksisterer ikke i norsk pocket. Den finnes kun på engelsk.
Kunde: Dette går ikke an! Dere er jo en BOKHANDEL! Dere MÅ HA DEN BOKEN!
Damen snur på hælen og forlater butikken...
Dette er også en klassiker:
Kunde: Har dere (navnet på en nesten ukjent og lite solgt bok, laget for spesielt interesserte)?
Jeg: Beklager, vi har den ikke inne akkurat nå. Men jeg kan bestille den for deg?
Kunde: HAR dere ikke den?
Jeg: Nei, men som sagt, jeg kan bestille.
Kunde: Er ikke dere BOKbyen da?!?! Og så har dere INGEN bøker!
Eller:
Jeg: Det blir 349 kr da.
Kunde: Ojojoj, så mye?!
Jeg: Ja...
Kunde: Bøker er dyrt!
...
Kunde: Jeg har da sett den MYE billigere i OSLO
Jeg: Den kom ut i år, så prisen er nok lik overalt.
Kunde (sukk, stønn): Jaja, jeg MÅ jo ha den, så....
Jeg: Vil du ha med kvitteringen?
Kunde: Nei, den får jeg jo ingenting igjen på likevel!
Kunden ler høyt av sin egen "nyoppfunne" vits.
Og historiene kunne vært enda mange flere...
Denne historien kommer fra Åshild. Hun har aldri jobbet i en matbutikk, men kjenner seg likevel ofte igjen i situasjonene. Hun har nemlig de siste seks årene hatt sommerjobb i en bokhandel i en koselig sørlandsby.
Kunde: Har dere "DaVinci-koden" i pocket?
Jeg: Beklager, men den har ikke kommet ut i pocket enda.
Kunde: HAR dere ikke den boken?
Jeg: Nei, de har ikke gitt den ut enda i billigutgave.
Kunde: Jo, det HAR DE!
Jeg: Nei, beklager, den finnes ikke.
Kunde: Jo, jeg har sett det i OSLO!
Jeg: Det kan du ikke ha gjort, for den eksisterer ikke i norsk pocket. Den finnes kun på engelsk.
Kunde: Dette går ikke an! Dere er jo en BOKHANDEL! Dere MÅ HA DEN BOKEN!
Damen snur på hælen og forlater butikken...
Dette er også en klassiker:
Kunde: Har dere (navnet på en nesten ukjent og lite solgt bok, laget for spesielt interesserte)?
Jeg: Beklager, vi har den ikke inne akkurat nå. Men jeg kan bestille den for deg?
Kunde: HAR dere ikke den?
Jeg: Nei, men som sagt, jeg kan bestille.
Kunde: Er ikke dere BOKbyen da?!?! Og så har dere INGEN bøker!
Eller:
Jeg: Det blir 349 kr da.
Kunde: Ojojoj, så mye?!
Jeg: Ja...
Kunde: Bøker er dyrt!
...
Kunde: Jeg har da sett den MYE billigere i OSLO
Jeg: Den kom ut i år, så prisen er nok lik overalt.
Kunde (sukk, stønn): Jaja, jeg MÅ jo ha den, så....
Jeg: Vil du ha med kvitteringen?
Kunde: Nei, den får jeg jo ingenting igjen på likevel!
Kunden ler høyt av sin egen "nyoppfunne" vits.
Og historiene kunne vært enda mange flere...
mandag 8. mars 2010
Gjesteppptreden: Sylteagurksøl
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Daniel hadde for en tid tilbake et gjesteinnlegg om da han møtte en svært snørrete kunde. Nå er han tilbake med enda en historie fra Bunnpris-livet sitt – denne gangen forble han tørr.
En sliten herremann i 50-åra kommer bort til en staut Bunnprisansatt (meg) og lurer på hvor sylteagurken står.
Jeg: Kom her, så skal jeg vise deg jeg.
Fyr: Jah..
Vi ankommer hylla og jeg viser vårt flotte utvalg
Fyr: Jeg tar den der jeg.
Han velger Eldorado-sylteagurk.
Jeg: Ja, den er god vettøøø.
Fyr: Ja. Kan du åpne lokket til meg, kanskje? Jeg har en vond hånd.
Jeg: Ja, klart det.
Det viser seg at lokket sitter ekstra godt på dette glasset. Ja, det var ingenting i veien med muskelmassen min...
Jeg: Den satt godt denne, gitt.
Jeg dunker glasset forsiktig i hyllekanten og lokket må gi slipp.
Jeg: Voila, der vettø.
Fyren ser meget undrende på meg.
Fyr: Hva gjorde du nå?
Jeg: Jeg dunka glasset i kanten så det skulle løsne.
Fyr: Nei, det har jeg aldri hørt om. Blir det ikke ødelagt?
Jeg: Neida, jeg var ganske forsiktig. Tror det gikk bra.
Fyren er fortsatt meget undrende og skeptisk.
Fyr: Tror ikke jeg vil ha den altså.
Jeg: Hvorfor det? Det er jo ikke noe galt med det. Jeg åpna det jo bare.
Fyr: Nei, aldri hørt om å dunke glasset sånn. Sikkert ikke bra.
Jeg: Eeh...
Fyr: Tar et annet glass, jeg.
Jeg: Heh, janeidet. Jeg har jo åpnet dette til deg nå da.
Fyr: Ja. Tar et annet, jeg.
Jeg: Dugjørveldet. Skal vel åpne det til deg også da?
Fyr: Gjerne.
Jeg åpner et nytt glass... Uten å dunke.
Jeg: Vær så god
Fyr: Takk.
Svinn.
Daniel hadde for en tid tilbake et gjesteinnlegg om da han møtte en svært snørrete kunde. Nå er han tilbake med enda en historie fra Bunnpris-livet sitt – denne gangen forble han tørr.
En sliten herremann i 50-åra kommer bort til en staut Bunnprisansatt (meg) og lurer på hvor sylteagurken står.
Jeg: Kom her, så skal jeg vise deg jeg.
Fyr: Jah..
Vi ankommer hylla og jeg viser vårt flotte utvalg
Fyr: Jeg tar den der jeg.
Han velger Eldorado-sylteagurk.
Jeg: Ja, den er god vettøøø.
Fyr: Ja. Kan du åpne lokket til meg, kanskje? Jeg har en vond hånd.
Jeg: Ja, klart det.
Det viser seg at lokket sitter ekstra godt på dette glasset. Ja, det var ingenting i veien med muskelmassen min...
Jeg: Den satt godt denne, gitt.
Jeg dunker glasset forsiktig i hyllekanten og lokket må gi slipp.
Jeg: Voila, der vettø.
Fyren ser meget undrende på meg.
Fyr: Hva gjorde du nå?
Jeg: Jeg dunka glasset i kanten så det skulle løsne.
Fyr: Nei, det har jeg aldri hørt om. Blir det ikke ødelagt?
Jeg: Neida, jeg var ganske forsiktig. Tror det gikk bra.
Fyren er fortsatt meget undrende og skeptisk.
Fyr: Tror ikke jeg vil ha den altså.
Jeg: Hvorfor det? Det er jo ikke noe galt med det. Jeg åpna det jo bare.
Fyr: Nei, aldri hørt om å dunke glasset sånn. Sikkert ikke bra.
Jeg: Eeh...
Fyr: Tar et annet glass, jeg.
Jeg: Heh, janeidet. Jeg har jo åpnet dette til deg nå da.
Fyr: Ja. Tar et annet, jeg.
Jeg: Dugjørveldet. Skal vel åpne det til deg også da?
Fyr: Gjerne.
Jeg åpner et nytt glass... Uten å dunke.
Jeg: Vær så god
Fyr: Takk.
Svinn.
søndag 7. mars 2010
Gjesteopptreden: Butikk-FML
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Denne historien kommer fra Magnus som jobber i en elektronikkbutikk.
Jeg: Hei, står denne HDMI-kabelen registrert på et navn?
Nevnte kunde har dessverre lei talefeil og kan ikke uttale ”s”. Dette blir fort ”f”.
Kunde: Den ftår på Laffe!
Jeg søker da på ja – ”Laffe”, men etter flere mislykkede forsøk innser jeg at kunden kan hete Lasse.
Jeg: Åja, hehe! Jeg trodde du het Laffe jeg!
Kunde: Ja, jeg heter faktifk Laffe!, svarer kunden sint.
Jeg innser til slutt at jeg dreit ut Laffes talefeil.
FML.
fredag 5. mars 2010
Superkunden
Historier om snille kunder er etterlyst. Selv om Ingrid oppfylte leserønsket i går, har jeg også lyst til å bidra. Da jeg jobbet på mandag brukte jeg mye tid på å lete i hukommelsen etter snille kunder. Og mens jeg ryddet i kosmetikkhylla (som forøvrig ble meget lekker), dukket Superkunden opp i hodet mitt.
Superkunden kom på besøk i høst, og det forundrer meg litt at jeg ikke har skrevet om han før. Det var en vanlig mandag, og jeg var selvfølgelig på plass i kassa. Det var få kunder for øyeblikket, og jeg satt og irriterte meg grenseløst over at visse kunder (les: nesten alle) ikke klarer å dytte handlevognene ordentlig på plass i rekka. La meg illustrere problemet:
Ser dere? I stedet for å bruke ett eller to sekunder på å dytte handlevogna si pent inn i rekka, foretrekker så å si samtlige kunder denne halvveis-løsningen. Gjett tre ganger hvem som regelmessig må traske bort til handlevognene og bruke verdifull muskelkraft på å dytte dem på plass?
...
Greit, jeg skal innrømme at det ikke er så fryktelig krevende. Men nettopp derfor er det vanskelig å forstå hvorfor kundene ikke gidder å dytte vognene skikkelig inn i rekka! Superkunden var av samme oppfatning som meg. Som nevnt kom han på besøk mens det var få andre kunder i butikken, og jeg skulle akkurat til å reise meg for å dytte vognene på plass.
Superkunden (ser på kaoset av vogner): Åh, jeg er så lei av at vognene står slik! Hvorfor kan ikke folk sette dem skikkelig på plass?
Jeg: Hehe, ikke godt å si! Jeg irriterer meg veldig over det.
Superkunden: Jeg også! Jeg skjønner ikke hvorfor det stadig oppstår et slikt kaos. Det tar jo to sekunder å sette vogna inn i rekka!
Er du sendt fra oven?
Jeg (relativt amazed av denne fantastiske kunden): Helt enig!
Superkunden: Hadde alle satt vognene pent på plass, hadde verden vært et bedre sted!
Vil du gifte deg med meg? Vær så snill?
Jeg: Ja! Enig!
Etter å ha betalt og pakket sammen varene sine, dyttet Superkunden handlevogna pent på plass. Han smilte skjevt til meg idet vogna smalt inn i rekka. Resten av arbeidsdagen var jeg i strålende humør, takket være Superkunden. Dessverre har han aldri kommet tilbake. Hvem vet - kanskje han vandrer rundt fra butikk til butikk, kun for å spre glede? Han lyktes i hvert fall hos meg!
Superkunden kom på besøk i høst, og det forundrer meg litt at jeg ikke har skrevet om han før. Det var en vanlig mandag, og jeg var selvfølgelig på plass i kassa. Det var få kunder for øyeblikket, og jeg satt og irriterte meg grenseløst over at visse kunder (les: nesten alle) ikke klarer å dytte handlevognene ordentlig på plass i rekka. La meg illustrere problemet:
Ser dere? I stedet for å bruke ett eller to sekunder på å dytte handlevogna si pent inn i rekka, foretrekker så å si samtlige kunder denne halvveis-løsningen. Gjett tre ganger hvem som regelmessig må traske bort til handlevognene og bruke verdifull muskelkraft på å dytte dem på plass?
...
Greit, jeg skal innrømme at det ikke er så fryktelig krevende. Men nettopp derfor er det vanskelig å forstå hvorfor kundene ikke gidder å dytte vognene skikkelig inn i rekka! Superkunden var av samme oppfatning som meg. Som nevnt kom han på besøk mens det var få andre kunder i butikken, og jeg skulle akkurat til å reise meg for å dytte vognene på plass.
Superkunden (ser på kaoset av vogner): Åh, jeg er så lei av at vognene står slik! Hvorfor kan ikke folk sette dem skikkelig på plass?
Jeg: Hehe, ikke godt å si! Jeg irriterer meg veldig over det.
Superkunden: Jeg også! Jeg skjønner ikke hvorfor det stadig oppstår et slikt kaos. Det tar jo to sekunder å sette vogna inn i rekka!
Er du sendt fra oven?
Jeg (relativt amazed av denne fantastiske kunden): Helt enig!
Superkunden: Hadde alle satt vognene pent på plass, hadde verden vært et bedre sted!
Vil du gifte deg med meg? Vær så snill?
Jeg: Ja! Enig!
Etter å ha betalt og pakket sammen varene sine, dyttet Superkunden handlevogna pent på plass. Han smilte skjevt til meg idet vogna smalt inn i rekka. Resten av arbeidsdagen var jeg i strålende humør, takket være Superkunden. Dessverre har han aldri kommet tilbake. Hvem vet - kanskje han vandrer rundt fra butikk til butikk, kun for å spre glede? Han lyktes i hvert fall hos meg!
torsdag 4. mars 2010
SKK – snill, kjedelig kunde
Dere etterlyste at vi skriver mer om snille kunder. For det er flest snille kunder i butikkene. Det er bare det at snille kunder for det meste er synonymt med kjedelige kunder. Og det er ganske kjedelig å skrive om – og lese om. Men dere vil jo ha snille kunder, så her kommer en historie om en snill kunde.
Stamkunde, middelaldrende dame, kommer alltid og handler masse mat om kvelden.
Jeg: Hei!
Snill kunde: Hei!
Hun legger varene i små hauger, men det er ikke så farlig, for hun har ikke kjøpt en kalkun på tre kilo.
Jeg: Har du medlemskort?
Snill kunde: Nei.
Jeg tenker i mitt stille sinn at det burde hun jo ha. Men så tenker jeg at det er jo bare én prosent og noen medlemstilbud, så jeg skjønner at folk ikke har det. Men likevel, alt lønner seg. Nok med tankene mine.
Jeg: Vil du ha poser?
Snill kunde: Ja, takk.
Jeg gir henne åtte poser og hun bruker alle.
Jeg: Hadet bra!
Snill kunde: Hadet bra!
Og sånn går dagene.
Dette er hvorfor vi for det meste skriver om dumme kunder.
Stamkunde, middelaldrende dame, kommer alltid og handler masse mat om kvelden.
Jeg: Hei!
Snill kunde: Hei!
Hun legger varene i små hauger, men det er ikke så farlig, for hun har ikke kjøpt en kalkun på tre kilo.
Jeg: Har du medlemskort?
Snill kunde: Nei.
Jeg tenker i mitt stille sinn at det burde hun jo ha. Men så tenker jeg at det er jo bare én prosent og noen medlemstilbud, så jeg skjønner at folk ikke har det. Men likevel, alt lønner seg. Nok med tankene mine.
Jeg: Vil du ha poser?
Snill kunde: Ja, takk.
Jeg gir henne åtte poser og hun bruker alle.
Jeg: Hadet bra!
Snill kunde: Hadet bra!
Og sånn går dagene.
Dette er hvorfor vi for det meste skriver om dumme kunder.
mandag 1. mars 2010
Bloggkjendiser!
Vi vet at det har vært få bloggoppdateringer her i det siste. Grunnen er rett og slett at kundene våre ikke er spesielt slemme for tiden. Da jeg jobbet i helgen, satt jeg nesten i kassa og ønsket at de jeg ekspederte skulle være vrange og vanskelige. Men neida! Tretten ICA-timer på under et døgn - og alt var bare fryd og gammen! Jeg skylder på vinterferien. Man kan vel ikke være sur og gretten når det er ferie, kan man vel?
Vinterferien har også skylden for at Ingrid har vært mindre aktiv i det siste. Sjefen hennes hadde ikke bruk for henne i ferien (HALLO?!), og i ren provokasjon reiste hun på ferie - uten Macen sin.
Men nå, dere. Nå kjenner vi motivasjonen komme tilbake i rasende fart. Fra og med i dag kan vi nemlig skryte på oss bloggkjendis-status! I dag publiserte det nylanserte nettmagasinet Bloggpuls sitt portrettintervju med posejentene! Vi er stolte. Håper dere er det også!
(I hvert fall blir vi rimelig sure hvis dere ikke leser intervjuet).
Vinterferien har også skylden for at Ingrid har vært mindre aktiv i det siste. Sjefen hennes hadde ikke bruk for henne i ferien (HALLO?!), og i ren provokasjon reiste hun på ferie - uten Macen sin.
Men nå, dere. Nå kjenner vi motivasjonen komme tilbake i rasende fart. Fra og med i dag kan vi nemlig skryte på oss bloggkjendis-status! I dag publiserte det nylanserte nettmagasinet Bloggpuls sitt portrettintervju med posejentene! Vi er stolte. Håper dere er det også!
(I hvert fall blir vi rimelig sure hvis dere ikke leser intervjuet).
Abonner på:
Innlegg (Atom)
