D for dårlig #2

Ettersom det ikke er noen coopbutikker i Drammen går jeg som oftest på Ica Maxi. Ica Maxi er en grei butikk, de har passe stort utvalg (veldig mye Aas-brus, men det er Drammen). Men ikke minst fordi de slår til med – tamtam – ti-kronersmarked! Så her om dagen kjøpte kjæresten og jeg masse makaroni og pastasaus for en billig penge. Vi la på halvparten av maten på båndet, la en skillepinne på og la på resten. (Vi har cirkus felles økonomi.) Mens vi så en annen vei, slo kassajenta inn alt sammen på samme betaling – hun tok altså vekk skillepinnen og fortsatte.
Jeg: Eeh, vi skulle betale hver for oss.
Kassajente: Men det kunne jo ikke jeg vite!
Nei, så klart. Vi la jo bare på en pinne for gøy!

Jeg har hatt én fin butikkopplevelse i Drammen da. Det var i høst og jeg skulle ta ut hundre kroner. For å ta ut penger i butikken, må man kjøpe noe først. Det billigste butikker selger er poser, men denne gangen var fyren så grei at jeg slapp å kjøpe posen. Én krone spart er én krone spart.

Hilsen Ruth

For en stund siden fikk jeg en e-mail fra Ruth. Ruth jobber ikke selv i butikk, men hun er ofte i butikken for å handle. Stort sett syns hun de ansatte gjør en strålende jobb, og hun prøver å være en så hyggelig kunde som mulig. Men det er ikke alle som er like hyggelige som Ruth og det er en ting hun blir sur for, og hun skriver:

"Jeg er for en gangs skyld på min nærmeste Rema 1000 på dagtid og oppdager til min glede at de har mer å by på enn jeg trodde. Siden jeg hadde så god tid, vandret jeg mellom hyllene for å titte. Dette plaget tydeligvis en som hadde dårlig tid. I stedet for å unnskylde seg og be om å komme forbi, gikk han oppi ryggen min som en annen hissig italiener i trafikken. Jeg kjente det stakk en djevel i meg og gikk videre i rolig tempo. Til slutt så brøytet han seg forbi slik at jeg holdt på å falle, igjen uten å si et ord eller å se på meg.

Til tross for at han var en meget travel mann endte jeg foran ham i kassekøen, og det var to til foran meg. Ingen av oss hadde mye i kurven - dette plaget ham veldig. Noe han uttrykte høyt å ved rope etter flere til kassen. Så kom det en blid og kjekk jente, hvorpå han, som er sist i køen, rusher bort for å betale.

Jeg er daglig oppgitt over all uhøffligheten jeg treffer på, og i butikken møter man ofte de verste. Dette med ny kasse og splitting av kø er alltid interessant. Hvorfor mener sistemann at han skal være først i neste kø?"

Jeg fikk en lærepenge en gang jeg snek. Jeg hadde ganske dårlig tid, for jeg skulle på personalmøte og jeg bare kjøpe en tannbørste først. Tannbørster har sånn hard, skarp kant, men de er som regel ikke farlige.
Idet jeg skulle til og betale så jeg en full handlevogn komme mot kassen. Jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til å vente på det, så jeg hoppet over en kurv som sto på gulvet for å komme først. Jeg betalte og løp i vei til personalmøte. Men da jeg skulle ta opp låsekortet mitt fra vesken, skar jeg meg på tannbørstekanten. Jeg har smerteterskel på -30, så jeg trodde jeg skulle dø. Og det ville ikke slutte å blø!
På kontoret i butikken skal det være plaster, men den dagen var det ikke flere igjen. Så jeg brukte halve møtet på å slikke i meg blod fra fingeren min. Karma.

Alle som sniker burde oppleve noe sånt, så kanskje de lærer. Jeg har aldri sneket igjen i alle fall.

D for dårlig

Dette skoleåret har jeg bodd i Drammen. Det sies så mangt om Drammen, men alt i alt syns jeg det en finfin by. Men én ting drammensere er veldig dårlige på: Kundeservice i dagligvareforretninger. Jeg har ikke handlet så mye at jeg har blitt stamkunde i noen av butikkene, men jeg da har prøvd ut en del.

En typisk handel i Drammen er slik:
Kassereren sitter i kassen og ser ned på båndet sitt. (Noen ganger sitter det ingen i kassen, men de kommer da etterhvert.)
Jeg legger varene mine på båndet og kassereren begynner å pipe dem inn. (Ikke noe "hei", eller et lite blikk engang.)
Om jeg er heldig spør den ansatte om jeg vil ha pose. Men ikke "vil du ha en pose?", bare "pose?" Viktig å spare på stemmen.
Jeg putter bankkortet i terminalen, betaler og går.

En gang spurte jeg om kvitteringen, og kassadamen bjeffet tilbake: "Ja, den kommer snart!" Så jeg har ikke turt å gjøre det igjen.

Det er ikke bare de unge, slappe deltidsansatte som overser meg, men også kassasjefer og godt voksne ansatte, folk som (jeg mener) burde vite bedre.

De to siste ukene har jeg tilbragt i Oslo, og ingenting er som å være i butikker hvor de ansatte ser på deg, sier hei og ønsker deg en fin dag idet du går. Selv Spar-gutten som sendte meldinger mens han ekspederte meg klarte å si hei og hadet.

Supre dager

Et par ganger i året blir det arrangert såkalte ”superuker” på ICA. Disse ukene går ut på at det er førti prosent rabatt på enkelte varer fra mandag til lørdag, og kundene elsker det. De ansatte er ikke fullt så positive når en ny superuke står for døra. Faktisk tvert i mot. Bare ordet gjør at de fleste kassearbeidere som jobber på ICA får lyst til å legge seg i fosterstilling og bli hjemme til det hele er over. Å sitte i kassa under disse SUPRE dagene er nemlig litt av en utfordring. Selv hadde jeg den store glede av å jobbe på mandag, da vi hadde førti prosent avslag på alle frossenvarer fra Findus. Findusprodukter er generelt ganske dyre, og kundene nærmest kaster seg over fiskegrateng og gourmettorsk hvis disse varene kan fås for noen kroner mindre enn vanlig. Med andre ord: på mandag kjøpte ikke kundene én vare av hver sort. Heller ikke to. Neida – her ble det lasset tårn av Findusvarer opp på disken. En av kundene kjøpte faktisk 20 esker med God Gammeldags Fiskegrateng. Personlig blir jeg litt kvalm av slik hamstring, men den diskusjonen kan vi ta en annen gang. Det største problemet mitt som kassearbeider mandag kveld var nemlig dette:


Bildet er en skjermdump fra ICAs ukentlige kundeavis. Den røde rammen (som jeg har laget selv) uthever annonsens viktigste detalj. Rabatten skulle trekkes fra i kassa. Med andre ord hadde vi ikke skiftet ut noen av prislablene i frysedisken (tilbudet varte tross alt bare i én dag), og rabatten ble gjort automatisk i kassa. Imidlertid dukket ikke tilbudsprisen opp på den lille skjermen kundene får se. Det samlede beløpet kunden sparte på å kjøpe tilbudsvarer, sto bare på min kassaskjerm. Dermed kunne det se ut som kundene ikke fikk Findusvarer til rabattpris. Og tro meg – de aller fleste fulgte med på skjermen for å nyte synet av de lave prisene.

Jeg har full forståelse for at tilbudssystemet ikke var åpenbart for dem, ettersom de naturligvis ikke kunne se skjermen rabatten ble gjort på. Likevel går det an å spørre om noe er galt på en pen måte, gjerne med et vennlig ”unnskyld?” foran. Det gjorde flesteparten av kundene mine. Andre… uttrykte seg på alternativt vis.

Sur kunde #1: HALLO! Er det ikke tilbud på Findusvarer i dag?! Den fisken kan da umulig koste åtti kroner når jeg får femti prosent rabatt?!

Førti prosent rabatt, din gnom.
Jeg: Jo da, rabatt skal du få! Pengene trekkes fra i kassa, og den samlede sparesummen din vil stå nederst på kvitteringen.
Sur kunde #1: Jasså! Da vil jeg gjerne se den kvitteringen!


Jeg raste gjennom resten av kundens varer i full fart, og satte deretter en blyantstrek under pengesummen kunden hadde spart. Kunden studerte papirlappen i fem intense minutter. Innimellom gløttet han mistenksomt opp på meg som om jeg var tidenes svindler. Jeg ”ryddet” i kasseområdet imens. Heldigvis slo han seg til ro med rabatten han hadde fått, og forlot butikken i stillhet. Nye misfornøydheter var imidlertid ikke langt unna. 


Sur kunde #2: HVORFOR blir det ikke lavere pris når du slår inn Findusvarene?! Jeg trodde det var femti prosent rabatt på dem i dag?
 Jeg har rett til å få rabatt på disse varene!
Hvorfor sier alle at det er femti prosent rabatt? Det er jo FØRTI.
Jeg: Rabatten gjøres i kassa, og samles nederst på kvitteringen din. Foreløpig har du spart over 200 kroner!
Sur kunde #2: Hm, ja vel. Det er vel i orden. Men vent litt! Jeg trenger flere pakker fiskegrateng! Ikke God Gammeldags, men den andre typen vet du… hva heter den igjen…?
Jeg: Kystens fiskegrateng, kanskje?
Sur kunde #2: NEI! Det er ikke det den heter!
Jeg: Eh, OK. Beklager. Jeg vet egentlig ikke om noen andre typer enn Ky-
Sur kunde #2: Herregud. Jeg går og finner den selv.

Jeg glodde ut i lufta og følte meg som en uvitende butikkansatt mens kunden fant fiskegratengen sin. Han kom tilbake med… fem pakker Kystens fiskegrateng.

Sur kunde #2: Sånn! Det var den typen jeg skulle ha. Ser du?
Nøyaktig den varianten jeg foreslo i stad, med andre ord? 

Jeg: Kystens fiskegrateng, ja. M-m. Trenger du noen poser, eller?

Vel, vel. Jeg kom meg i hvert fall gjennom Superukas første dag uten varige mén. Imidlertid er jeg meget takknemlig for at jeg ikke skal jobbe denne helgen. På lørdag har vi nemlig tilbud på varer fra Den Stolte Hane:


Jeg har en ørliten følelse av at enkelte kunder kommer til å overse detaljen jeg har rammet inn her. Faktisk er det nesten fristende å stikke innom jobben i morgen, bare for å godte meg over de stakkars kollegaene mine. Neida. Månedens ansatt for mars (!!!!!) oppfører seg selvfølgelig ikke så ondskapsfullt.

God helg! Håper den blir SUPER.

:)

Men, men, hvor er ...

Kunder glemmer de rareste tingene i butikken. Det er de som glemmer igjen medlemskortene sine og de som glemmer tyggegummipakken som ligger helt nederst på bånden, men også de som glemmer den ene varen de har kjøpt. Eller de som glemmer igjen en en handlevogn full av betalte varer. Andre igjen, glemmer solbrillene sine.
Kunde, fresh dame 40-50: Hei, jeg glemte igjen solbrillene mine her forrige uke. Du har ikke fått dem inn vel?
Jeg: Jeg kan gå og sjekke i glemmekassen vår, et øyeblikk bare.
Jeg rusler inn på bakrommet, men ingen solbriller der.
Jeg: Beklager, ingen solbriller der.
Kunde: Folk altså, de er så tyvete! Kjeltringer alle sammen. Stjeler som ravner.
Indre-jeg: Eller så kan du passe bedre på tingene dine...
Hun betaler med kontanter og går.

Litt senere kommer hun tilbake igjen.
Kunde: Jeg glemte igjen vekselet mitt.
Jeg: Om det ikke ligger i skålen, så er det nok noen andre som har tatt det, dessverre.
Kunde: Det er så mange tyver her, altså! De stjeler alt de kommer over.

Moralen er: Pass på tingene dine.

Gjesteopptreden: Historier fra en platebutikk

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Helene. Hun har aldri jobbet i en matvarebutikk, men i en platebutikk hvor hennes motto er "kunden har sjelden rett". Det er kanskje drøyt, men i hennes tilfelle stemmer det ganske bra.

Jeg jobbet mange år i Free Record Shop før kjeden ble lagt ned i 2008, og det er utrolig hvor mange rare mennesker man treffer på i servicebransjen. Her kommer noen av kundehistoriene jeg husker aller best:

Kunde 1, en gammel dame, stavrer seg bort til disken
Kunde 1: Har dere toalettpapir?
Jeg: Nei, dessverre. Dette er en platebutikk. Vi selger dessverre ikke toalettpapir.
Kunde 1: Hva?! Det er uhørt at en så stor butikk ikke selger toalettpapir!
Jeg: Jeg beklager. Men dagligvarebutikken ligger like ved siden av, og de selger nok toalettpapir.

Kunde 2, også en godt voksen dame, kommer inn. Det ligger en bokbutikk rett over gangen på kjøpesenteret jeg jobbet på, og Kunde 2 har tatt med seg noen postkort fra et stativ bokbutikken hadde utenfor inngangen sin, og kommer til kassen.
Kunde 2: Hei, jeg vil gjerne betale for disse kortene.
Jeg: Det får du dessverre ikke gjort her, i og med at det er varene til bokbutikken.
Kunde 2: Hva?! Nå har jeg jo tatt med kortene hit!
Jeg: Jeg beklager, men du har gått til feil butikk. Jeg får ikke tatt betalt for de kortene.
Kunde 2 [begynner å se svært forvirret ut]: Men hvorfor kan du ikke ta betalt for noe du selger i butikken din?
Jeg [har egentlig mest lyst til å rope høyt]: Som sagt er det ikke denne butikken som selger kort.
Kunde 2 kommer seg til slutt over til bokbutikken, og får antakeligvis betalt for kortene der.

Kunde 3, en mann i 30-årene, kommer inn butikken med sin sønn på 4-5 år. I butikken jeg jobbet, var det kun tomme covre ute i butikken, og innholdet var arkivert. Kunde 3 titter rundt i spillseksjonen i ti minutters tid, tar med seg et tomt spillcover (uten at jeg ser det, tror han) til kassen.
Kunde 3: Hei! Sønnen min fikk dette spillet til jul, men så var det ikke noe spill inni coveret.
Jeg: Ja vel. Har du kvittering?
Kunde 3: Nei, det var jo en gave!
Jeg: Men jeg kan dessverre ikke gi deg et nytt spill, fordi jeg så at du var der borte og hentet det coveret.
Kunde 3: Beskylder du meg for å STJELE?!
Jeg: Ehh.. Ja, jeg så at du hentet coveret der borte, og du har ingen kvittering på at det er kjøpt her.
(Jeg sjekket for sikkerhets skyld arkivet, og antallet stemte. Ergo hadde vi ikke glemt å sende med discen på noen av det spillet i julen)
Kunde 3: Dette finner jeg meg ikke i!
Hvorpå han tar med seg coveret, strener ut av butikken og kaster det i søppelkassen rett utenfor. Så viktig var det altså ikke..

Kunde 4 og 5 kom alltid i følge, og må være det mest uhygieniske paret jeg noen gang har vært borti. Det her er ingen overdrivelse; vi kunne faktisk lukte de før de hadde kommet inn i butikken. De kom alltid fem minutter før stengetid, og skulle på død og liv rote gjennom den samme tilbudskurven som de rotet gjennom uken før. Og spørre om de kunne få det enda billigere. Her snakker vi om tyske jodle-CDer som kostet 20 kr. Jeg opplevde aldri at de kjøpte noe til full pris.

Kunde 6 var ofte innom, stadig på utkikk etter nye DVDer til samlingen sin. Han fant ofte flere filmer han likte, men hvis det var noen av dem vi ikke hadde i plast (den som sitter på fra fabrikkens side, ikke forseglingen vi satt på), ville han ikke kjøpe dem.

Kunde 7 var innom flere ganger i uken. Han kjøpte stadig vekk CDer, for i følge han måtte alle ha minst 1000 CDer. Samme hva slags CDer man hadde, bare man hadde 1000 stk. Han kjøpte så å si bare CDer fra billigkurven. Og han spurte hver eneste gang om det kanskje kunne lønne seg å kjøpe en DVD-spiller snart. Han hadde jo en kamerat som hadde DVD-spiller, så det var jo ikke så nøye. Men han tenkte mye og lenge på å gå til anskaffelse av en selv. Dette pågikk frem til 2008, kanskje har han ennå ikke kjøpt seg DVD-spiller.

Og til slutt et par klassikere som jeg hørte igjen og igjen og igjen:

Kunde: Har du [la oss Bruke Bjørn Eidsvåg som eksempel]?
Jeg: Nei, dessverre, den er utsolgt.
Kunde: Er du heeeelt sikker på at du ikke har en liggende bak disken?
Hvorpå jeg hver eneste gang hadde mest lyst til å si: Selvfølgelig har jeg det! Har spart den spesielt til deg! Jeg tulla jo bare med deg da jeg sa at det var utsolgt.

Kunde: Har du [la oss bruke Sissel Kyrkjebø som eksempel denne gangen]?
Jeg: Nei, dessverre.
Kunde: Hva? Nei, da går jeg til konkurrenten din.
Jeg: Å, du mener den andre platebutikken i byen, den borte på hjørnet? Den er i samme butikk-kjede som oss. Jeg jobber der også. Altså er det ikke konkurrenten min, men kollegaen min.

Kunde: Det er en gave. Kan du sette en byttelapp på den?
Jeg: Nei, men jeg kan forsegle den.
Kunde: Forsegle? Hva betyr det?

Kunde som ikke er gammel nok til å kjøpe DVD/spill med 18årsgrense.
Jeg: Har du legitimasjon?
Kunde: Nei…
Jeg: Men da kan jeg nok ikke selge det til deg, fordi du ikke kan bevise at du er gammel nok.
Kunde: Men jeg får lov av mamma…

Gjesteopptreden: Kundevitser #2

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Dagens historien kommer fra (en annen) Anders. Han slår vitser (som du kommer til å lese) – kanskje han er i slekt med Bunnprismannen.

Etter snart et halvt år som kasserer har jeg bitt meg merke i et sosialt aspekt, som i stor grad er noe som lyser opp dagen til en stakkars fyr som meg... en som i mange tilfeller bare blir sett på som en maskin for sure småbarnsforeldre (mange vil ha det til at gamle damer er verst, men disse er da bare koselige?). Jeg snakker om humor.

Hos alle mine favorittkunder er humor en viktig del av handelen. Enkelte vitser og bemerkninger fra kundene, samt reaksjonene deres på mine egne vitser og bemerkninger, kan få meg til å smile resten av vakten, noe som igjen fører til at de neste kundene mine blir glade de også. Det eneste som kan ødelegge noe slikt er faktisk at folk kommer og kjefter på meg med ting jeg ikke har noe med, eventuelt klikker helt for en mikroskopisk feil av meg og skal "saksøke meg, ikke jobben, men meg", noe denne bloggen er full av eksempler på. Det høres kanskje rart ut, men om jeg er i en god stim er dette alt som skal til for at jeg blir skutt ned igjen.

Uansett, i dette innlegget har jeg lyst å ta opp humor, både fra kassererens og fra kundens side. Som kasserer opplever man nemlig mange vitser fra kundene. Det er veldig godt ansett sosialt å kunne ha en hyggelig samtale med en kasserer, og derfor er dette noe de fleste kundene mine forsøker å oppnå, og da ofte i form av små vitser, relatert til det som foregår under handelen... Likevel er det utrolig mange vitser som går igjen. Og igjen. Og igjen. Enkelte vitser hører jeg kanskje 5-6 ganger per vakt, og selvom jeg alltid smiler og ler så glir det mer og mer over i en høflig latter. Noen eksempler:

Jeg: Vil du ha pose?
Kunden: Ja, jeg har ikke armer nok til alt dette.

Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Kunden: Nei, jeg får jo ingenting igjen på skatten!

Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Kunden: Ja, jeg må jo se hvor pengene går hen!

I mange tilfeller er jeg såpass forberedt på disse svarene, noe som igjen gjør at jeg kommer med motsvar. Eksempelvis når noen har sagt "Jeg har ikke armer nok til alt dette" har jeg en tendens til å svare "Har du ikke lommer da?". Men i den senere tid har jeg skjønt at det faktisk finnes folk som ikke skjønner hvorfor vi spør om pose, så derfor pleier jeg heller å opplyse om at det er derfor vi spør, litt avhengig av hvor lyst jeg har til å ha det moro med kunden eller irettesette han/hun litt. I tillegg har jeg i ettertid tenkt på om jeg faktisk er så morsom som jeg tror når jeg spøker tilbake med de samme, forberedte spøkene. For hva om kunden, i likhet med meg, har hørt de før? Andre eksempler på vitser jeg kan dra, og som jeg høster høflig latter for:

*Kunde mister penger ned på gulvet*
Jeg: Tror du har for mye penger, jeg.

*Kunde lurer på om hun kan ta ut penger*
Kunde: Har du mye penger du?
Jeg: Jeg har veldig lite penger, men det ligger en del i kassen her.

*Kunde kjøper 4 sekspakninger på en torsdag*
Jeg: Dette ser ut som en kjekk torsdagskveld.

Men som sagt, så har jeg blitt litt betenkt på hvor morsom jeg faktisk er når jeg drar disse små-spøkene. Derfor har jeg skrevet ned tankene mine rundt akkurat dette, og sendt de inn i håp om å få noen svar fra
kommentarfeltet... Hva er å foretrekke av en effektiv og stille kasserer og en som kommer med bløte vitser?

PS: Selv om jeg bare ler høflig av vitser jeg har hørt hundrevis av ganger før så er det virkelig å foretrekke i forhold til folk som er sur, eller som ikke sier noe som helst. Folk som ikke svarer når jeg sier "Heisann" er noe av det som kan drepe smilet mitt.

Gjesteopptreden: Kundevitser #1

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Anders. Han jobbet tre år på Spar mens han gikk på videregående.

Kundevitser er noe jeg hører hver dag, hvor kunden der og da tror den er den første til å fortelle:

1: Kunden finner ikke en vare og spør deretter om hjelp. Jeg viser kunden hvor denne varen ligger, som nesten alltid viser seg å være rett foran trynet på kunden.
Kundevitser i dette scenarioet:
"Ååh, se der! Nesa var i veien, gitt!"
"Jaja, øya er det første man blir blind på!"

2: I butikken hvor jeg jobber bruker vi cashguard, og når kunden betaler med cash vil nok vekslepengene komme skranglende ut av cashguarden.
Kundevits i dette scenarioet:
"Neimen, se her ja, jeg vant!"

3: Du spør om kunden vil ha kvittering.
Kundevits i dette scenarioet:
"Nei, får det ikke igjen på skatten likevel, hehe."

Kundevennlig som man å være, må man dessverre humre med hver gang. Det skulle stått vitsebøker i hylla ved siden av VG og Dagbladet.

Av det jeg irriterer meg mest over er kunder som tror de kan droppe køen fordi de var og handlet der for et halvt minutt siden, og at de kommer foran køen fordi de glemte én ting – get back in line bitch!

Hadde det vært opp til meg burde alle sure kunder blitt skutt. Det er svært vanskelig å lese takene dine om at du ikke trenger pose, ettersom du ikke svarte da jeg spurte, så slutt å kjeft på meg! Den koster 80 øre din, jævla gnier!

Kunden har aldri rett.

Ting vi skulle ønske vi turte å si høyt

En ting som går igjen i alle butikker uansett hvor i landet du bor, er kundevitser. En ting det er altfor lite av, er ansattvitser. Her kommer alle de tingene Line og jeg ikke tør å si, fordi vi må være så flinke og seriøse når vi jobber. (Men en dag, min kjære venn, en dag kommer det.)

Jobber du her?

Indre-Ingrid: Nei, jeg bare syns denne flotte grønne uniformen er så flatterende, så jeg kjøpte meg en lik en som de som jobber her!

Indre-Ingrid #2: Nei, jeg bare later som. Gosj, jeg vet ingenting, ikke se sånn på meg!

Er denne kassen åpen?

Indre-Ingrid: Nei, herregud, jeg jobber ikke her engang, sa jeg ikke det i sted! Jeg bare syns et er så innmari gøy å sette meg i forskjellige kasser i forskjellige butikker for å se hvordan det er å jobbe i butikk. Dessuten syns jeg denne uniformen er så flatterende, jeg vil aldri ta den av!

Jeg skal ha en pakke sigaretter da.

Indre-Ingrid: Hvor tror du jeg gjemmer sigarettene? Under kassen, i lommene, mellom alle posene?

Hvordan bruker jeg denne vensafelappen?

Indre-Ingrid: Du tar den med hjem, legger dem i et glass med vann, og vips, når du våkner i morgen ligger det en pakke med sigaretter i glasset ditt!

Kanskje en av varene ikke vil slåes inn:
Ja, da er den vel gratis!
Indre-Ingrid: PRØV MEG.
Alt har sin pris.

Når kunder kjøper for flere tusen og båndet er fullt:
Kasserer-Ingrid: Vil du ha poser?
Nei, jeg putter det i lommene!
Indre-Ingrid: Ha. Ha. Ha. Jeg. Ler. Meg. Ihjel. Vær. Så. Snill. Skyt. Meg.
Det er faktisk mange som har med egne poser.

Når kunder lar store brusflasker stå på båndet, og alle velter idet båndet begynner å kjøre:
Å NEI! Nå fikk du alle flaskene til å falle!
Indre-Line: Jeg fikk alle flaskene til å falle? Det var du som lot dem STÅ på båndet!
(Budskap: Legg flaskene på båndet, da blir alle butikkansatte fornøyde).

Midt i uka. Mange kunder henter seg en tilbudsavis, og finleser hver eneste side.
Gjelder disse tilbudene nå, eller?
Indre-Line: Neeeida. De gjelder for neste uke!
Kasserer-Line: Hehe, jada! Tilbudene varer fram til neste lørdag. Datoene står øverst på avisa.
Jasså, ja. Så bananer koster altså 9,90?
Indre-Line: Nei nei, det som står i tilbudsavisa er bare oppspinn. Bananene koster 26,90!
Kasserer-Line: De koster 9,90, ja!

Om du ikke har hørt så mange kundevitser, skal Anders fortelle deg om det i morgen.

Bill.mrk: Under 18

Ettersom jeg har fødselsdag i dag og endelig kan kjøpe sprit lovlig (ikke at jeg har kjøpt sprit ulovlig) tenkte jeg å fortelle om folk som ikke har legetimasjon og som ikke får kjøpt morsombrus. (Du kan godt gratulere meg med dagen.)

Gutt kommer og skal kjøpe øl.
Kollega: Har du leg?
Gutten viser frem et bankkort hvor alderen er over 18, men han skal betale med et annet kort.
Kollega: Eeh, det går nok ikke.
Gutt: Jammen, betalingskortet er mammas, det bakkortet er mitt!
Kollega: Så, moren din er 17 år og heter Robert?
Gutt: Eeehe
Så går han, uten øl.
Om du har fake leg, sørg i alle fall for å betale med mynter. Den letteste måten å bli ferska på om du bruker fake leg er at du betaler med et annet kort.

En annen gang kom en jente inn og skulle kjøpe snus. Hun var over 18, det kunne jeg se, men man skal uansett vise leg uoppfordret til man er 23, så jeg spurte henne. Hun hadde alle mulige slags kort utenom gyldig legitimasjon – skolebevis, månedskort på kollektivtransport osv.
Hun fikk ikke snus. Og det gjorde jeg ikke for å være kjip, men fordi jeg ikke ville miste jobben.

Mor og sønn er på handletur sammen. Moren betaler for sine varer og sønnen skal bare ha en boks snus før de kan gå. Han har ikke legitimasjon.
Mor: Men han er over 16 år altså!
Moren fikk en irritert sønn og han fikk ikke snus. Om jeg hadde twitret om det, skulle jeg tagget kommentaren hennes med #epicfail.

Og så er det jo de som "glemmer" bankkortene sine.
Festkledd jente 15 +/-: Hei, jeg skal ha en pakke røyk.
Jeg: Har du legitimasjon?
FJ: Heh...
Hun titter ned i den tomme lille vesken sin.
FJ: Nei, det har jeg glemt...
Jeg: Sorriborri, no smoke 4 u.
(Okei, jeg sa ikke akkurat det, men nesten.)

En annen gang kom en kompisgjeng inn. De var pubertale og en av dem var ganske høy. De gikk en stund rundt i butikken og tittet før de sendte den høyeste for å kjøpe røyk.
Kollega: Har du legitimasjon?
Pubertal gutt: Eeh...
Så gikk de og kjøpte godteri i steden for.

Om du skal kjøpe øl/sigaretter når du er under 18, så lat i alle fall som om du har legitimasjon. Som en kompis av en kompis gjorde da han var 16 og skulle kjøpe snus:
Gutt: Hei, jeg skal ha en boks med snus.
Han i kassen: Ja, da må jeg se legitimasjon.
Gutt: Værsågod.
Han i kassen: Eeh, du vet at det står at du er 16 her?
Så han løp fra hele den kleine situasjonen.

Moralen er: Vent til du får kjøpt lovlig. Alt kommer for en dag uansett.