Tilbud?

“Er det ikke tilbud på denne?”
“Eeh, hvordan jeg skal vite det, jeg bare jobber her.”

Jobben min består av å slå inn varer. Er de grønne på skjermen min er de på tilbud. Er de ikke grønne er de ikke på tilbud. Det er alt jeg vet, for jeg leser ikke den kundeavisen så innmari nøye som tydeligvis andre mennesker gjør.

Jeg vet heller ikke prisen på "denne", men jeg kan godt slå den inn og sjekke for deg.

Jesus døde ikke for gøy og ølsalget strenger klokken tre

Noen ganger, som dagen før helligdager, stenger ølsalget klokken tre. To minutter over tre er to minutter over ølsalg og jeg slår det ikke inn uansett.

Jeg: Hei. Ølsalget er dessverre stengt, så jeg får ikke solgt dette.
Kunde: Jammen, det var jo helt åpent der borte!
Jeg: Fordi klokken er to minutter over og du var antakelig der for mer enn to minutter siden og da kunne man fortsatt kjøpe øl.
Kunde: Dere kan nesten ikke lure kunder på den måten.
Jeg: Fortsatt; du var der antakelig for mer enn to minutter siden.

Han ble selvfølgelig fryktelig snurt og gretten. Jeg fikk alkohol og det fikk ikke han. Ha ha.

Rett etterpå kom det en mann og mente at vi burde hatt ølsalg til klokken seks. Ja, særlig når butikken stenger klokken fire.

Jesus døde ikke for gøy og butikken stenger klokken fire

Når det er 30 grader ute og strålende sol, er ikke det jeg vil mest i verden å sitte inne og pipe inn varer. Men må man så må man. Da skal du bare vite at når du kommer med en full handlevogn kvart over fire, så har jeg slått av vennligheten min. Butikken stenger klokken fire, og da vil jeg gjerne hjem. Jeg har faktisk et liv. Og når du kommer løpende inn ti på halv fem og ser at alle gitrene er rullet ned, så er det ikke noe som heter “bare en melk”.

Oss kasserere i mellom

Jeg var på Lambertseter i dag og mistet akkurat t-banen. I 30 svette grader, gikk jeg inn på Narvesen for å leke litt med airconditionen og kjøpe litt is. Idet jenta før meg skal til og betale, kommer det en middelaldrende dame:

Hun: Jeg har et spørsmål om barn bare!
Narvesen-gutt: På t-banen mener du?
Hun: Ja. Kan man ta med seg barn gratis i helgene?
Narvesen-gutt: Tror det bare er på lørdager.
Hun - nå tydelig irritert: Nei, nei, det er hele helgen.
Narvesen-gutt: Ja, om du har dagskort, så kan du vel det.
Hun - nå mer irritert: Nei, det er på fleksikort også!
Narvesen-gutt: Det står i alle fall bakpå kortene om du vil vite noe da.
Hun: Nei, her står det ingenting!
Narvesen-gutt i oppgitt og frekk tone (du vet når du prøver å ikke klikke i vinkel-tonefall): Ja, da vet du nok mer enn meg, dessverre.

Og damen snur seg, tydeligvis ganske gretten mot følget sitt (en gammel dame og et barn) igjen. Jeg er helt enig, mennesker som jobber på Narvesen burde vite alt. Alt annet er uakseptabelt!!!

Kokosdamen

Jeg har fått mitt første kallenavn som jeg ikke har gitt meg selv. Fra nå av vil jeg bare kalles “Kokosdamen”. Hvordan jeg fikk det? Jo, morsomt at du spør.

Det er en ikkesåfast,menlikevelsåfastatjegkjennerhamigjen-kunde som noen ganger innom butikken min. På tirsdag var han der igjen.
Kunden: Hei, jenter (Jeg hadde som vanlig ruslet til frukten og hang der) Selger dere kokosmelk?
Jeg: Jaa! Det husker jeg å ha solgt før.
Jeg strener mot den lilla hyllen, der jeg mener at kokosmelk burde være.
Jeg: Jepp, her. Vanlig, økologisk og en liten.
Kunden: Jeg tar denne lille, jeg. Og det skal jeg huske på, at hun der (henviser til meg), at hun er en jævel på kokosmelk!
Vi ler.
Jeg går tilbake til kassejobben min.

Han må jo så klart betale, så jeg sitter klar og venter på ham.

Kunden: Hei, der er du igjen. Kokosdamen!
Jeg ler.
Og her viser det seg at han har lagt igjen kokosmelken mens han hentet seg en pose nøtter.
Vi ler litt.
Han går og henter seg en ny en.
Jeg begynner å tenke på alle de morsomme vitsene hans.
Jeg ler inni meg.
Hele mannen er tross alt morsom uansett hva han gjør.
Han betaler og går sin vei mens jeg sitter igjen og hylskratter.
(Okei, gjorde ikke det, men det var ganske nærme. Hadde vært ganske dårlig kundeservice det.)

På påskeaften

Selv om jeg jobber på påskeaften betyr ikke det at jeg ikke har et liv. Butikken stenger klokken tre, og da vil jeg hjem.

Om å være 16 år og første gang

En gutt og en jente kommer inn. Jenta går først til kassen med varene sine og gutten legger på sine varer, typ sjokolade og potetgull. Mens jeg piper inn, slenger hun på en pakke kondomer.
Jeg spør om de skal betale sammen. Det skal de ikke.
- 109 kroner, sier jeg mens jeg holder på å knekke sammen i latter.
- Eeh, jeg har bare 100, sier hun
- Kan du ikke bare overføre ni kroner til meg, sier han
Jeg har lyst til å si noe om at vi ikke leker butikk, men sier at det nok ikke går.
- Da betaler vi sammen, sier han.
Jeg piper inn resten av varene mens de kysser. De virker veldig ukomfortable med hele situasjonen. De betaler og leier hverandre ut av butikken. Jeg sitter igjen og holder på å dø av latter av hele den pinlige situasjonen.

Tilbudsvarer

Det er, tydeligvis, tilbud på bind denne uken. Noen vet å utnytte dette bedre enn andre.

Jeg sitter i den kassen med utsikt mot hyllen med bind. Det er en av de bedre kassene, for jeg slipper å se rett inn i smågodtet. (Prøv det når du er sulten.) Hun står der og plukker ut hele den forreste raden med bind. Og en hel rad til. Det er sikkert 15 pakker med bind i kurven hennes. Jeg prøver å ikke stirre samtidig som jeg ber til Gud om at hun må komme til meg mens jeg fniser stille. Butikken er nesten tom, jeg er ledig. Hun ser seg litt rundt og går mot kassene. Min kasse. Pakke på pakke med bind kommer opp på båndet. Jeg holder på å fnise meg i hjel, men holder meg - så vidt.

På en eller annen måte kom en av pakkene med bind over på den andre siden av skillepinnen. Der er det en gammel mann som står og pakker:
Den gamle mannen: Jeg tror denne er din
og holder opp pakken med bind
Bind-damen: Ja, det er det nok. Kjøper ikke du sånne altså?
Den gamle mannen: Nei, ikke nå lenger.

Jeg skulle ønske det var tilbud på bind hver dag.

Faste kunder

Selv om jeg jobber i en stor butikk, begynner man å kjenne igjen kundene etterhvert. Noen bedre enn andre, og noen er så heldige at de får kallenavn.

Uvennen. Hun skjelte meg ut første dag på jobb fordi jeg tydeligvis hadde tatt jobben hennes. Hun hadde også søkt, og ikke fått svar. Men nå er vi venner igjen. Hun kom nemlig en sen kveld og skulle kjøpe øl. Klokken er 19:58, så jeg ber henne løpe og hente øl. Og smart som jeg er, slår jeg inn en paprika til 2 øre for å få klokken til å stoppe. Da jeg fortalte henne det ble hun så glad og sa at jeg jammen meg var grei.

Den sure pantelappmannen . En gang glemte jeg å scanne pantelappen hans. Han klikka nesten i vinkel for 6 kroner og 50 øre. Jeg er ganske sikker på at han er lærer på skolen jeg gikk på.

Prinsippmannen. Han klikker i vinkel om han må betale 90 øre for en pose for mye og krever retur på den, “det handler om prinsipp!” sier han. Ryktene vil ha det til at Den sure pantelappmannen og Prinsippmannen er samme person.

Pappaen til Kristian. Mens en av kundene er flau over datteren med Downs syndrom, er pappaen til Nikolas helt rolig uansett hva sønnen finner på. Harmonisk. (Nå er det lenge siden jeg har sett ham. Kanskje de har flyttet.)

Han kjekke. Han røyker Blue Master og ser ut som om han er 20, selv om han egentlig bare er 18. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om han er kjekk eller slesk.

Mellomslagmannen. Kommer ofte antrukket uniform (tipper Forsvaret). En gang kalte han meg ufaglært (selvfølgelig er jeg det!) og dårlig fordi systemet vi har ikke kan slå mellomslag. Neste gang kan han gjøre det selv, om han er så smart.

Vis hensyn-mannen. Blir kjempesinna om noen av varene kommer i klem og maser at jeg må "vise hensyn". Morra di kan vise hensyn, skal jeg si deg.

Jeg lurer på hvor mange som kjenner igjen meg.

Hei hei

Jeg jobber i en dagligvarehandel. Det er sånn passe greit, men noen ganger er det spesielt festlig. Og det er disse øyeblikkene denne bloggen skal handle om. Du skal få være med på moroa som finnes i myldreret av pasjonsfrukter, trøffelolje og sultne barn som spiser snørr.

Har du medlemskort?