Baguetter til besvær

Jeg beklager at dette innlegget kommer ulovlig seint. Grunnen til det er, ironisk nok, at jeg har jobbet så mye i det siste at skriving har kommet i bakerste rekke. Jeg lover å være en bedre blogger i 2012. Og forresten - tusen takk for alle hyggelige kommentarer på forrige innlegg! :)

"Noen er flinke til å male, tegne og brodere. Andre er flinke til å danse, turne eller spille fotball. Noen er gode i matte, mens noen er musikalske. Jeg er ikke spesielt begavet innenfor disse områdene, tvert i mot, men én ting er jeg usedvanlig flink til. Å være kassadame er min store spesialitet. Samfunnet hadde omtrent ikke fungert uten meg og mine kolleger rundt om i landet. Alle vet at nordmenn går av skaftet dersom muligheten til å handle forsvinner. Dessuten tjener man faktisk penger på å jobbe i butikk. En liten, men særdeles viktig detalj det er overraskende enkelt å glemme."

Det er viktig å motivere seg selv til å sette pris på jobben sin. Ettersom jeg har vært gjennom en lengre "butikkdepresjon", trenger jeg ekstra hjelp til å komme meg på beina. Derfor har jeg, som dere kan se, skrevet en liten tekst for å få tilbake gløden. Det er litt sørgelig å tenke på at noe av det jeg duger best til, er å sitte i kassa og slå inn varer, men det kunne tross alt vært verre.

Med andre ord er jeg inne i en hard og krevende fase for tiden. "Dette er morsomt og utrolig givende", sier jeg til meg selv flere ganger i løpet av en arbeidsøkt - med vekslende resultater. Det er nemlig enkelte som forsøker å lage riper i lakken i mitt lille motivasjonsprosjekt.

Fredag kveld er ikke det festligste tidspunktet å være på jobb. For det første føler man at en stor prosent helgekos går tapt, og for det andre er butikken fullstappet med desperate kunder som har lyst til å komme seg hjem til NRK-gullrekka fortest mulig.

Denne fredagen er intet unntak. Jeg sitter i kassa og forsøker å bevege armene i turbofart for å gjøre kundene fornøyde. Av og til taster jeg inn feil løsvektskode, men jeg ordner raskt opp i rotet slik at det ikke blir kø. Jeg presterer å spørre en 71-årgang om å vise legitimasjon, og da han tar av seg lua og viser fram sine gråaktige hårstrå, rødmer jeg som en forelsket tenåring. Men mannen bare ler, og takker for et hyggelig kompliment. Fredagsrush og diverse klumsete handlinger tatt i betraktning, er dette en ålreit vakt. Slike trivelige stunder varer imidlertid ikke lenge når man arbeider i butikk.

En mann slenger varene sine på disken. Han skal ikke storhandle denne fredagen. To bokser tunfisk, et halvgrovt rundstykke og to baguetter. Jeg slår inn varene hans mens jeg kikker på den voksende kundekøen i øyekroken. Nå gjelder det å jobbe ekstra raskt.

Jeg: Det blir 54,50.

Herr Baguette: Eh... jeg har bare med meg femti kroner.

Jeg: Ja, OK... vil du fjerne en vare, kanskje?

Herr Baguette: Ja, jeg vil ta vekk... de to baguettene.

Jeg kikker bort på baguettene, som selvfølgelig er plassert i samme plastpose som det halvgrove rundstykket. Det sier seg selv at jeg ikke kan ta baguettene ut av posen med hendene, ettersom håndhygienen ikke er på topp etter tre timer i kassa. Da vil baguettene regnes som svinn, dvs. søppel, og jeg vil selvfølgelig unngå slike unødvendigheter. Dermed kikker jeg meg desperat rundt etter et par plasthansker, til tross for at det sjelden ligger slike nyttigheter i kasseområdet. Imidlertid finner jeg en rull plastposer. På et særdeles pent og hygienisk vis trer jeg en plastpose rundt min egen hånd, før jeg napper ut de to baguettene og legger dem i en egen pose. Deretter roper jeg på returnøkkelen, som jeg trenger for å fjerne brødvarene fra kjøpet. Kollegaen min kaster nøkkelen til meg, jeg strekker meg opp fra stolen og tar den i mot med høyre hånd - selv om jeg er veldig venstrehendt. Touché! Nå er jeg klar til å gjøre meg ferdig med Herr Baguette. Eller...?

Jeg: Ja, skal vi se. Nå blir det 41, 50.

Herr Baguette: Greit.

Han rekker meg femtilappen sin, som er av det krøllete slaget. Mens jeg strever med å lirke seddelen inn i den kranglete cashguard-maskina, kommer kollegaen min forbi og napper til seg returnøkkelen igjen. Jeg mumler til ham at han må åpne en kasse til, for køen bak Herr Baguette begynner å bli faretruende lang. Cashguarden godtar femtilappen til slutt, og jeg kan endelig sette meg opp og forberede meg på neste kunde. Herr Baguette vil det annerledes.

Herr Baguette: Vent litt! Jeg vil ta tilbake den ene baguetten! Fjern en tunfiskboks!

Mens jeg fomlet med femtilappen, har Herr Baguette åpenbart regnet ut at pengene hans kan rekke til en baguette likevel. Dessverre har jeg allerede puttet penger i cashguarden, noe som innebærer et slags "point of no return" i butikksammenheng. Nå kan jeg ikke gjøre retur på Herr Baguettes varer uten å annulere hele kjøpet og starte på nytt. Dette betyr at jeg må rope på returnøkkelen igjen. Det er lang kø i to kasser, og jeg begynner å svette på ryggen. Damen bak Herr Baguette sukker oppgitt.

Jeg: Eh... i så fall må jeg faktisk annulere hele kjøpet ditt. Det går ikke an å-

Herr Baguette: HVA?!

Jeg prøver å forklare Herr Baguette hvordan cashguarden fungerer. Note to self: Folk som ikke jobber i butikk, forstår som regel ikke noe som helst av slike forklaringer. Herr Baguette har allerede lagt varene sine ned i en Rimi-pose.

Jeg: Beklager, men du er dessverre nødt til å gi meg varene dine slik at jeg kan slå dem inn på nytt.

Herr Baguette: Nei! I så fall vil jeg ha tilbake pengene mine først!

Jeg: Selvfølgelig. De vil automatisk komme ut av cashguarden når jeg annulerer kjøpet.

Herr Baguette ser på meg med en skeptisk mine. Køen bak ham blir stadig tettere. Endelig får jeg returnøkkelen tilbake, jeg annulerer kjøpet og Herr Baguette får tilbake den krøllete femtilappen sin. Motvillig legger han varene sine tilbake på disken. Jeg slår dem inn på nytt, men passer på å hoppe over en av tunfiskboksene. Deretter fester jeg en ny plastpose rundt hånda og legger en av baguettene tilbake på disken. Jeg gjør meg klar til å dytte den superkrøllete femtilappen inn i cashguarden for andre gang, men blir igjen avbrutt av Herr Baguette.

Herr Baguette: Vent litt... jeg tror jeg vil bytte ut den andre tunfiskboksen også.

Jeg (sliten): Jaha?

Herr Baguette: Jah. Med den siste baguetten.

SURPRISE.

Det er veldig sjelden jeg tillater meg å være småfrekk mot kundene. Denne fredagen bryter jeg mitt eget prinsipp. Begeret renner over.

Jeg: Jeg håper du vet at du lager en gigantisk kø her nå?

Herr Baguette: Men du må gjøre som jeg sier likevel! DETTE ER JOBBEN DIN!

Herr Baguette har sikkert rett. Jobben min er, banalt sett, å gjøre som kundene sier. Dessverre er jeg ingen robot man kan kommandere hit og dit, særlig ikke midt i rushtiden. Det er mitt ansvar å passe på at også kundene som står i kø er fornøyde. Ingen av kundene som står i køen bak Herr Baguette er spesielt blide akkurat nå. Herr Baguette selv er heller ikke fornøyd, og han insinuerer at det hele er min feil. Jeg har lyst til å skrike til ham at han kan drite i de forbaska baguettene og komme seg ut av butikken, men holder selvfølgelig kjeft. Istedet svelger jeg stoltheten min og gjør som Herr Baguette sier. Med returnøkkelen fjerner jeg tunfiskboksen, slår inn den siste baguetten og skviser femtilappen inn i cashguarden. Herr Baguette er fortsatt sint, men tar i mot kvitteringen og forlater butikken med mørke øyne. Jeg vender blikket mot neste kunde.

Jeg: Beklager så mye, det var ikke meningen at du skulle vente i en evighet!

Dame: Det går bra. Jeg så jo at dette ikke var din feil.

Støttende kunder til tross - jeg fikk meg en skikkelig motivasjonsknekk etter ekspederingen av Herr Baguette. De siste timene på jobb gikk fryktelig sakte. Jeg er ikke kvitt butikksyken min, og det kommer nok til å ta en stund før jeg er helt frisk. Men jeg forsøker å trøste meg selv med at jeg forhåpentligvis ikke kommer til å sitte i kassa resten av livet. Og motivasjonsteksten skal jeg printe ut og legge i lomma på uniformen.

(Dessuten er det vel en viss sjanse for at jeg blir litt friskere når den neste lønningen tikker inn på kontoen min).

Min Kamp

Det er veldig, veldig lenge siden jeg publiserte forrige innlegg. Jeg har fått med meg at mange av de såkalte "toppbloggerne" her til lands unner seg en aldri så liten "bloggpause" nå og da. Slike pauser varer neppe lenger enn to-tre dager, ettersom superbloggerne tross alt tjener penger på å holde herlighetene i live.

Min "bloggpause" har vart i nøyaktig fem måneder. Det har sin forklaring.

En eller annen gang i sommer, jeg vet ikke helt når, begynte jeg å hate jobben min. En liten spire av misnøye hadde plutselig vokst til en diger, stikkende kaktus. Jeg var drittlei. Drittlei av kundene, drittlei av å sitte i kassa, drittlei av den ulende panteautomaten og den iskalde melkekjøla. Jeg sluttet å være hyggelig mot kundene, jeg sluttet å bry meg om hvordan butikken så ut. Jeg ga blanke i hele denne bloggen også. Det skjedde jo aldri noe spennende på jobb uansett.

Hyggelige og blide Rimi-Line var som sunket i jorden. I stedet var det en mørkhåret og ekstra surgeipet versjon av Siv Jensen som satt i kassa. "Har det vært en lang dag, eller?", sa en smilende tirsdagskunde til det miserable trynet mitt. Vakta mi hadde startet for nøyaktig fem minutter siden. Natten i forveien hadde jeg ligget våken og grudd meg til arbeidsøkta som ventet på meg dagen etter. En diger orm av misnøye og hat lå og buktet seg i magen min. Jeg begynte å fantasere om en hverdag uten Rimi. Kanskje jeg kunne skaffe meg en jobb hvor jeg fikk gjøre noe gøy? Kanskje noe studierelevant, til og med? Tenk om jeg kunne få betalt for å skrive!

Langt inne i min egen fantasi leverte jeg oppsigelsen i august. Jeg markerte min aller siste arbeidsdag i kalenderen - "Ferdig på Rimi FOR GODT!" - og telte timene til jeg kunne forlate butikken uten å vende tilbake.

*

Det var en enorm lettelse å slenge uniformen i vaskemaskina, vel vitende om at jeg aldri igjen skulle ta den på meg. Det var uhorvelig deilig å våkne av meg selv hver eneste lørdag, i stedet for å slite meg opp klokka halv seks annenhver uke. Det var behagelig å legge seg mandag kveld, vel vitende om at slemme-Rimi ikke ventet på meg dagen etter. Jeg hadde fri. Fri, fri, fri. FRI.

Det er forbanna kjedelig å ha fri. Det er særdeles lite lønnsomt å ha fri. Da jeg mottok min siste lønning fra Rimi forsto jeg at det kom til å bli en knipen høst. Med mindre jeg fant meg en ny jobb, da. Og selvfølgelig skulle jeg finne meg en ny jobb! Null problem!

For å gjøre en lang og traurig historie kort - jeg har ikke fått meg noen ny jobb. Det er faktisk ikke så enkelt som man skulle tro. Uttrykket "fattig student" har definitivt fått en ny betydning for meg. For å si det på en pen og pyntelig måte; jeg er lutfattig. Og jeg er ufattelig lei av å sitte hjemme og glo i veggen. Dessuten - når man gang på gang får avslag på jobbsøknader man har arbeidet lenge med, er det ikke så lett å holde motivasjonen oppe.

En onsdagskveld jeg satt foran TV-en og følte meg mislykket, dukket en viss reklamefilm opp på skjermen. Reklamen for den nye og "nyttige" telefonappen Rimi Pluss, som ble lansert for en liten måned siden. Jeg har selvfølgelig lastet ned denne appen for lenge siden og synes ærlig talt den er temmelig ubrukelig, men likevel fikk synet av reklamefilmen meg til å bli varm om hjertet. (Filmen kan sees her for de spesielt interesserte).

Resten av reklamepausen ble jeg sittende og tenke. Jeg innså at jeg, mot alle odds, faktisk savnet Rimi-livet. Jeg savnet den gigantiske uniformbuksa og den lefsete, lyseblå fleecegenseren. Jeg savnet kundene, melkekjøla, rydding i butikkhyllene og - ja, faktisk - den mindre trivelige panteautomaten. Hvorfor hadde jeg funnet på noe så tåpelig som å forlate den trygge og fine arbeidsplassen min? Resolutt tok jeg opp mobiltelefonen, slo nummeret til min tidligere sjef og tryglet ham om lov til å komme tilbake. Heldigvis var han ikke vond å be. Nå er jeg tilbake i kassa, tilbake der jeg hører hjemme - et hjem jeg aldri skal forlate igjen.

(Rask oversettelse av de to klisjéfylte avsnittene ovenfor: Jeg er jævlig blakk. Klarer ikke å skaffe meg noen ny jobb, til tross for iherdig innsats. Har spurt eks-sjefen min om jeg får lov til å jobbe litt i jula. Det sa han ja til. Torsdag i forrige uke kickstartet jeg julesesongen med seks timer i kassa. Det var ganske hyggelig. Faktisk. Særlig når jeg kan lene meg tilbake og tenke på at jeg tjener penger på å sitte der).

Med andre ord er bloggen vekket til live, og denne gangen har skribenten friskt mot. Snart ringer julen inn, og én ting er sikkert og visst - det blir ingen jul uten sure, grinete og vrange kunder.

Det er nesten så jeg gleder meg.

Morellsprell

Det er juni. Eksamenstida er over, det er lyst til langt på kveld og jeg kan endelig skimte sommerferien i det fjerne. I butikken er det også sommer. Kundene kjøper øl på en vanlig tirsdag hvis det er fint vær, og vi blir utsolgt for pølser og engangsgriller stadig vekk. De siste ukene har vi dessuten hatt moreller i butikken. Disse ble i utgangspunktet solgt til 199 kroner pr. kg. Et par uker seinere ble de satt ned til 149,90 kroner pr. kg., men dette har vel ikke gjort saken noe særlig bedre. Morellene er fryktelig dyre, og dette har kundene absolutt lagt merke til. Tro meg. Imidlertid er det ikke stort jeg kan gjøre med situasjonen. Det er ikke sesong for moreller akkurat nå, og det er sikkert en god grunn til at vi må selge dem til såpass høy kilopris. Jeg har fulgt med i de andre dagligvarekjedene, og på Kiwi må du også ut med en stram hundrelapp for en kilo moreller.

Lørdag for et par uker siden var det musikkens dag i Oslo. Det var en nydelig morgen, og jeg kjente sola steke meg i ryggen da jeg trasket nedover til butikken like før sju. Ikke overraskende, da jeg har en tendens til å jobbe på årets fineste lørdager. Allerede i titida rant det inn med folk som skulle kjøpe grillmat, brus, potetgull og øl. Og, tradisjonen tro, ble dette en "alt skjer på en gang"-lørdag. Kø i kassa, en panteautomat som hylte og skreik i ett sett - og klumsete ansatte (dvs. meg) som sølte ut en hel desinfiseringsspray og måtte gnikke på gulvet i en evighet. Uniformen min stinker fortsatt.

Etter en velfortjent lunsjpause er klumse-Line tilbake ved godt mot. Fornøyd med at den nye 18-åringen i butikken tar seg av kassa, stabler jeg varer inn i hyllene i et relativt høyt tempo. Plutselig blir jeg oppmerksom på noe som ligger inne i vaniljesaus-hylla. En liten, hard klump med mørkerød farge. Hø? Jeg plukker opp klumpen og studerer den nøye, men slipper den automatisk da jeg innser at jeg står og tafser på en morellstein. Jasså, noen har kost seg med moreller inne i butikken? Og kastet den fra seg inn i en hylle? Trivelig. Jeg hiver steinen i søpla og fortsetter med varepåfyllinga. Et par minutter seinere, borte ved vaskemidlene (hvor gulvet fortsatt er blankt av desinfiseringsmiddelet jeg sølte ut): En ny morellstein, godt plassert inne i hylla. Borte ved hundematen finner jeg morellstein nummer tre. Og jammen er det ikke en stein borte ved toalettpapiret også! Jeg samler sammen de ekle steinene i en pappeske og viser dem til kollegaen min.

Jeg: Se her! Noen har spist masse moreller og lagt fra seg steinene inni hyllene!
Kollegaen min: Æsj. De morellene er vel så dyre at folk synes de kan unne seg noen smaksprøver...

Å smake på en morell er greit. Å smake på tre-fire moreller, og kaste fra seg steinene på tilfeldige steder, er ikke greit. Noen ganger lurer jeg på om folk tror at en butikk er et slags fristed. Ville de lagt morellsteiner inne i hyller og skap hjemme hos seg selv? Neppe. Men når man går i butikken, da er det greit å oppføre seg som man er tre år gammel!

Med en frustrert mine i ansiktet fortsetter jeg å stable varer inn i hyllene. Resultatet? Jeg mister en skurekrem i gulvet som spruter oppover halve buksa mi. Det er neimen ikke hver dag man blir både desinfisert og skurekremet på jobb! Gratulerer til meg selv.

Da jeg jobbet forrige lørdag, sjekket jeg morellprisene på nytt. Nå koster de 124,90 pr. kg. Jeg lurer på hvor lite de må koste for at kundene skal slutte å gå på morellslang, for jeg fant fire-fem morellsteiner rundt omkring i løpet av arbeidsdagen. Dere får i grunnen anse dette som en reklame for Rimis moreller, ettersom de åpenbart er så gode at kundene ikke greier å motstå en smaksprøve...

PS. Jeg er en elendig blogger for tiden. Beklager. Skjerpings!

Påskerennet 2011

De tre siste årene har jeg hatt gleden av å jobbe på påskeaften. Jeg har stort sett flaks når det gjelder familien Aften. Julaften, påskeaften, pinseaften... jeg har jobbet meg gjennom dem alle, så å si hvert eneste år. Med mer eller mindre vekslende hell. Denne påsken startet jeg imidlertid friskt med å jobbe onsdag før Skjærtorsdag.

For de som av en eller annen grunn ikke har fått med seg følgende informasjon: Skjærtorsdag er en helligdag. I Norge er det sånn at ølsalget stenger klokka seks, 18.00, dagen før en helligdag. Ølkranene stengte altså klokka seks på Rimi denne onsdagen, og dette hadde vi passet på å informere kundene våre om. Noen velskrevne lapper var hengt opp, både ved inngangspartiet og enkelte av ølskapene. Informasjonen inkluderte dessuten de innskrenkrede åpningstidene våre de neste dagene. Det er åpenbart flere analfabeter i dette landet enn man skulle tro, for etter bare fem minutter i kassa...

Kunde 1: Når stenger ølsalget i dag?

Jeg: Det stenger klokka seks.



Kunde 2: Når stenger ølsalget?

Jeg: Det stenger seks.



Kunde 3: Stenger ølsalget åtte i dag, eller?

Jeg: Nei, klokka seks.



Kunde 4: Åssen er det med ølsalget i dag, stenger det åt-?

Jeg: Seks!

Det var opplagt at våre sirlige lappers informasjon ikke kom til sin fulle rett.



Kunde 5: Har dere åpent i morgen?

Jeg: Nei, vi holder stengt fram til lørdag.

Kunde 5: Åja, men har dere ølsalg den dagen?

Jeg: Ja, fra ni til tre.


Kunde 6: Åssen er det med ølsalg på lørdag, egentlig?

Jeg: Det er åpent fra ni til tre.

Kunde 6: Men når åpner dere på lørdag, da?

Jeg: Vi åpner klokka sju som vanlig.

Kunde 6: Men dere har stengt i morgen, eller?

Alt dette står på lappene vi har hengt opp, ditt fjols. Nå blir det kø her.

Jeg: Ja, vi har stengt fram til lørdag morgen.

Kunde 6: Så det er stengt fredag også?

Her må det åpenbart dyttes inn med teskje.

Jeg: Vi har stengt på Langfredag, ja.


Etter omtrent førti liknende samtaler tikker klokka mot seks, og 18.01 presis setter ølmester Line kroken på døra. Like etter ølslutt kommer det en gjeng med partysvensker. De gleder seg nok til tidenes langhelg i finværet, og har lastet opp ikke mindre enn fire kasser øl i tralla si. Jeg stålsetter meg.



Jeg: Hei! Beklager, men ølsalget er dessverre stengt.

Partysvenske 1: VADÅ?!

Jeg: Det stengte klokka seks i dag.

Partysvenske 2: Men... VARFÖR?!

(Partsvenske 3 ser ut som han skal begynne å grine).

Jeg: Altså, i morgen er det Skjærtorsdag. I Norge stenger ølsalget klokka seks dagen før en helligdag.
Partysvenske 1: Vadå Skjærtorsdag?
Partysvenske 2: Men... när öppnar ölsalet?
Jeg: Eh, ikke før lørdag morgen dessverre.
Partysvenske 3: FAN!
Partysvenske 2: Fy fan som jag hatar Norge og alla deras skitregler.

Hyggelig påskestemning i butikken, med andre ord! Mine kolleger og jeg brukte de neste timene på å lempe øl fra kasseområdet og tilbake til ølskapene. "Beklager, ølsalget er stengt" ble min mest uttalte setning i løpet av hele påsken, for å si det sånn. En trønderjypling påsto at jeg løy da jeg sa at ølsalget stenger seks dagen før en helligdag, og en annen mente at denne loven var DEN MEST IDIOTISKE han hadde hørt om i HELE SITT LIV. Det mangler ikke på følelser når det kommer til øl.



Påskeaften morgen: Mine første kunder står og venter utenfor inngangsdøra. De har åpenbart ikke avsluttet gårsdagens fest. Den ene jenta klager høylytt over at vi ikke har "fersk varmmat", noe som muligens er litt mye å forlange klokka sju på en lørdag morgen. Det er få kunder før klokka tolv, og mine kollegaer og jeg bruker mesteparten av tida vår på å luke vekk råtten frukt og grønt. Generelt ser butikken ut som en søppelhaug, det er rotete i hyllene og feilplasserte varer overalt. Varer som er feilplassert av kunder, ikke av de ansatte. For eksempel finner jeg en flaske Solo i fryseren. Det virker som det er mange der ute som ikke vet forskjellen, så la meg gjøre dette klinkende klart en gang for alle: Fryser og kjøleskap er IKKE DET SAMME..

Med andre ord - jeg var i halvgodt humør da jeg satte meg tilbake i kassa for å håndtere kundestrømmen som etterhvert begynte å renne inn i butikken. I køen står det en eldre mann og en ung gutt. Jeg slår inn mannens varer, men oppdager etterhvert at varene tilhører den unge gutten. Hvorfor slår jeg inn guttens varer? Fordi han ikke har hatt vett nok til å bruke den stakkars, nedprioriterte skillepinnen. Og her har jeg altså slått inn alle varene hans mens han har stått og sett på, uten at han har sagt et pip.

Jeg: Eh, slår jeg inn feil varer nå? Er dette dine?
Ung gutt: Det er mine varer, ja.

Jeg motstår fristelsen til å si noe stygt og roper på returnøkkelen. Den eldre mannen sukker oppgitt. Den unge gutten sukker oppgitt. Jeg klarer ikke å la være å si noe likevel.

Jeg: Jeg beklager altså, det er bare ikke så lett å vite hvilke varer som tilhører hvem når ingen bruker skillepinnen.
Ung gutt: Det går an å følge med!
Excuse me? Hva er det du forsøker å insinuere, om jeg tør spørre?!
Jeg (meget spiss i stemmen): Ja. Det går an.

Nok en trivelig kundeprat, for å si det sånn. Jeg ofret ikke den unge gutten så mye som et blikk da han rasket med seg varene sine og forlot butikken. Et par minutter seinere:

Kunde 147: Når er det ølsalget stenger i dag?
Jeg: ....


Ølsalget stengte ett over tre, og det gikk forholdsvis smertefritt. I hvert fall for min del. Vakta mi var ferdig samtidig som ølsalget, så mens mine kolleger måtte avvise ølkjøper etter ølkjøper kunne jeg løpe ut og nyte resten av påskedagen. Eventuelt gikk jeg hjem og la meg.

Uansett - jeg overlevde i år også. Nå teller jeg ned dagene til neste aften-vakt. Jeg gleder meg allerede.

Gjesteoppteden: Et hes(t)lig besøk

Dere klager på at det ikke skjer noe her, og det er forståelig. På den annen side er det vanskelig å skrive et godt innlegg når man ikke har noe spesielt å skrive om. Kundene mine har vist seg fra sin beste side i det siste, nemlig. "Heldigvis" varer slike perioder aldri lenge, så ta det med ro - ganske snart kommer det nok et nytt og frustrert innlegg fra undertegnede. I mellomtida kan dere kose dere med et gjesteinnlegg fra Ann Kristin:


Jeg jobbet i en nærbutikk i et finere villastrøk i Oslo, der det var mye grøntarealer og en rideskole i nærheten. Det var sommer og fint vær, det hadde vært en bra dag på jobb og ettermiddagsrushet var endelig over. Alle kunder var hjemme og grillet middag, og det var nesten bare ansatte igjen i butikken. Jeg jobbet på gulvet sammen med en ung ekstrahjelp. Hun ryddet i drikkevarer i nærheten av inngangen, mens jeg ryddet brødhyllen lengst inn i butikken. Plutselig kommer hun springende mot meg.

Ekstrahjelp: AK! AAAK! Du MÅ komme! Det er en hest inni butikken!
Hæ?
Jeg: En HEST?!
Det må jo bare være en dårlig spøk, det går ikke akkurat hester løst her oppe. En katt eller hund iblant, javisst, men en HEST?!
Jeg: Kødder du med meg, eller?
Hun må jo kødde, det er sikkert bare noen som har parkert en stor hund ved inngangen...
Ekstrahjelp: Nei, jeg kødder ikke!

Vi småspringer mot inngangen, og da mener jeg ikke inngangsdøra, men inne i butikken, og jeg tror øynene skal trille ut for der står det så absolutt en HEST! En Shetlandsponni med sal og grime, fint leid av to småjenter på omtrent 12 år.

Jeg (lettere sjokkert): Unnskyld, men dere kan ikke ta med en HEST inn i butikken!

Jeg titter nervøst mot inngangen. Det hadde jo vært typisk om næringsmiddeltilsynet tok seg en tur innom akkurat nå!

Hestejente (nølende): Neheeei... hvorfor ikke det da?
Greit at du er tolv år, men HALLOOO!
Jeg: Du, folk får ikke ta med HUNDER inn i en butikk en gang. Hva i all verden gjør at du tror dere kan ta med en HEST!? Nå skal dere ta den ut igjen MED ÉN GANG!

Heldigvis hadde ikke jentene kommet seg langt inn i butikken, bare rett innenfor, og i mitt hode spilte seg en skrekkfilm der hesten fikk panikk og sprang som et villdyr rundt i butikken og raserte alt den kom over - for til slutt å stoppe ved frukten og gnafse og gomle i seg epler og pærer. Og deretter legge en skikkelig hesteruke midt på gulvet...

Tilbake til virkeligheten: Mens jentene geleidet hesten ut igjen, forklarte jeg dem klart og tydelig hvorfor man ikke tar med hester inn i butikken. De bandt dyret på utsiden og gikk selv inn igjen og kjøpte det de skulle ha. Vi ansatte ble ganske lattermilde av det hele - det gikk jo faktisk bra til slutt. En sann historie som har blitt en gjenganger i festlige lag!


Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Grumpy old men

Dette innlegget er ikke av den mannefiendtlige sorten, selv om tittelen muligens kan hinte til noe slikt. De fleste menn som handler hos meg er både hyggelige og blide, så jeg har i grunnen svært lite å klage på! Men det finnes jo alltid unntak, og disse unntakene er som regel svært lite koselige. Dagens innlegg er dedikert til to småkjipe fyrer, heretter kalt Herr Skrik og Herr Skrål.

Jeg får gleden av å ekspedere Herr Skrik en mandag ettermiddag. Kundene er åpenbart sultne og slitne og vil hjem til middag, for her handles det inn tacolefser og potetmos til den store gullmedalje. Køen er lang. Herr Skrik befinner seg i kunderekka, men synes åpenbart det er unødvendig å bruke tid på denslags akkurat denne mandagen. Han forsøker å brøyte seg fram.

Herr Skrik: Hallo! Jeg skal bare ha en lighter, du kan vel ekspedere meg nå? Det tar to sekunder! Sikkert greit for hun her!

Herr Skrik peker på damen foran ham i køen, som har en ganske stor topp på handlekurven sin. Hun nikker forfjamset.

Jeg (som akkurat har begynt å slå inn varene til en annen storhandler): Eh, beklager. Du må nok vente til jeg er ferdig med denne kunden, i hvert fall. Jeg har nettopp begynt å slå inn... -
Herr Skrik: GREIT! Da venter jeg, da!

Og dermed masjerer han ut av køen og stiller seg borte ved frysedisken. Jaha? Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke dette. Skal han ha frysevarer, eller stiller han seg der borte for å vente på tur? I så fall har han kanskje misforstått begrepet "kø". Jeg gjør meg ferdig med storhandleren og kikker bort på Herr Skrik igjen, som nå holder opp en pakke med Findus-fisk. Jeg veksler et forvirret blikk med damen Herr Skrik nettopp forlangte å komme foran, og bestemmer meg for å ta sjansen. Jeg begynner å slå inn varene hennes. Etter tre-fire varer våkner Herr Skrik til live borte ved frysedisken. Nå er han rasende.

Herr Skrik: HALLO DU! Du kan jo ikke begynne å slå inn hennes varer nå?! Jeg SA JO at jeg skulle gå foran henne i køen! Jeg har ikke hele dagen på meg!
Jeg: Jeg beklager! Men... jeg trodde kanskje du skulle ha frysevarer, siden du stilte deg borte ved disken?
Herr Skrik: Jeg stilte meg der borte for Å VENTE! Du skulle jo ROPE PÅ MEG når det var min tur!
Jaha, ja. Flott at du ga meg beskjed om dette på forhånd!

Samtlige kunder i køen får med seg dette herlige opptrinnet, og det er en liten trøst at flesteparten av dem gir meg medfølende blikk. Herr Skrik fikk lighteren sin til slutt, etter å ha informert meg om hvilken udugelig jobb jeg nettopp hadde gjennomført. Alltid trivelig med tilbakemeldinger fra kundene, altså!


*

Herr Skrål dukket opp i butikken en tidlig lørdag morgen. Jeg, som hadde stått opp ulovlig tidlig for å kunne åpne butikken klokka sju, syntes i grunnen det var hyggelig å få kunder på besøk. Det er nemlig ikke så folksomt på Rimi klokka halv åtte på en lørdag, tro det eller ei! Herr Skrål gikk rolig rundt i butikken og puttet varer i kurven, før han kom bort til meg.

Jeg (klistrer på morgenfrisk-gliset): Hei, hei!
Herr Skrål: Hei!

Jeg slår inn varene hans. Ingen problemer så langt. Faktisk vil jeg påstå at stemningen er rimelig god.

Jeg: Trenger du en pose?
Herr Skrål: Ja, takk.

Jeg legger en pose oppå varene hans.

Jeg: Det blir 184,50.

Herr Skrål setter kortet inn i betalingsterminalen.

Jeg: Vil du ha kvitteringen?

Herr Skrål er i ferd med å trykke inn koden sin idet jeg stiller dette spørsmålet. Nå blir han plutselig bråsint.

Herr Skrål: JEG KLARER JO IKKE Å KONSENTRERE MEG OM NOE SOM HELST NÅR DU MASER SÅ FÆLT HELE TIDA!

Jeg (skvetter opp): Oj! Unnskyld!

Slukøret synker jeg tilbake i stolsetet med munnen klokelig lukket. Herr Skrål skal så absolutt få fullføre kjøpet sitt i fred og ro. Så kommer jeg på at jeg faktisk ikke har fått svar på om Herr Skrål har lyst på kvitteringen eller ikke. Skal jeg snike meg til å spørre på nytt?

Jeg (ytterst forsiktig): Eh... men... ville du ha kvitteringen?

Herr Skrål: Nei takk, jenta mi. Den kan du kaste.

Heisann, plutselig forandret tonen seg drastisk! Tydelig at Herr Skrål ikke var av den langsinte sorten. Faktisk dristet jeg meg til å ønske ham en god dag da han forlot butikken - situasjonen var jo i grunnen ganske komisk. En skravlebøtte som meg fortjener vel å få tilsnakk en gang i blant. Herr Skrik har jeg derimot ikke noe ønske om å ekspedere igjen. Noen menn kan faktisk kalles for gamle, gretne gubber.


PS. Neste innlegg skal inneholde noe annet enn klaging over sure kunder og håpløse vakter. Jeg lover.

Blåmandag

Tro det eller ei - av og til er det skikkelig kjipt å jobbe i butikk. Det finnes vakter som rett og slett bare er dritt, enten på grunn av dårlig dagsform eller at kundene oppfører seg som de har stått opp med det gale beinet først. På mandag hadde jeg min verste vakt så langt i 2011, kanskje den verste i hele min butikkarriere (som snart er fire år lang, jeg bare nevner det!). Da jeg kom hjem etter endt arbeidsdag var jeg så sur, sliten og lei at jeg hadde mest lyst til å skrive en oppsigelse. Istedet for å velge denne barnslige løsningen, skal jeg forsøke å bruke skriving som terapi. Jeg håper dere setter pris på det.

Jeg troppet opp på jobb i den vakre og særdeles kledelige uniformen min mandag ettermiddag. Jeg formelig ristet av glede ved tanken på å tilbringe resten av dagen i kassa. Sju, herlige timer i ren lykkerus. Kremt. Uansett; denne mandagen skilte seg ut fra andre. Det pleier som regel å være mange kunder i begynnelsen av uka, som seg hør og bør etter en lang og handlefri søndag. Men nå var det unormale mengder kunder i butikken. Om det var våre fantastiske tilbud som hadde skylda (bl.a. 6,90 pr. hekto for smågodt!), vet jeg ikke. Uhorvelig lang kø var det, i hvert fall. Fra det sekundet jeg satte meg til rette i kassa og til vi stengte døra klokka elleve, var det fullt kjør. På et tidspunkt ble vi nødt til å ha alle kassene åpne, og det er ikke normalt i vår butikk. Jeg har ikke noe imot mange kunder, det betyr tross alt at butikken tjener penger, men likevel. Dette var i overkant.

Det første tydelige tegnet på at det kommer til å bli en bedriten vakt på jobb, melder seg ganske raskt. En kunde, en middelaldrende dame med kåpe, presterer å knuse en hel Go' Morgen-yoghurt utover hele rullebåndet og samtlige varer som ligger der. Flott.

Damen: Ojsann! Har du noe papir?

Det har jeg, irriterende nok, ikke. Jeg roper på hjelp, men kollegaen som dukker opp klarer merkelig nok ikke å skaffe meg papir. Til slutt blir jeg nødt til å løpe inn på personalrommet for å hente noe å tørke vekk griseriet med, og når jeg kommer tilbake... er køen ti meter lang. Alle kundene stirrer surt på meg. Jeg roper desperat på en kasse til mens jeg tørker i rasende fart. Damen får også litt papir, for hun har fått en liten dert med yoghurt på jakkeermet sitt og er rimelig misfornøyd. Stakkars.

En liten stund etter den festlige yoghurt-episoden, tar kassa mi kvelden. Jeg setter meg i en ny kasse, som henger seg opp et par timer seinere. Fire kasser er redusert til to kasser. Hipp hurra og hæla i taket! Kundene strømmer fortsatt på i ekstreme mengder, og idet en av våre fire ansatte går hjem for kvelden begynner panteautomaten å tulle. En av de gjenværende ansatte er helt ny og kan verken håndtere kassa eller pantemaskina. Ergo er vi praktisk sett bare to stykker på jobb, og det er kø i begge kassene. Jeg veksler et bekymret blikk med kollegaen min, panteautomaten hyler og skriker i bakgrunnen. Kollegaen min må la kundene vente, han løper inn til atomaten mens jeg sitter igjen med 1500 kunder i kø. Blodsukkeret mitt er på null, jeg har ikke fått en pustepause på over fem timer, og humøret mitt synker i takt med kundekøens vekst. Jeg har mest lyst til å legge meg ned og grine. Eventuelt også sparke med beina.

Kunde 1: Hei! Jeg skal hente en pakke, jeg.
Jeg har lyst til å kaldkvele den idioten som oppfant "post i butikk".
Jeg: Eh, OK. Du må dessverre vente litt, kollegaen min prøver å fikse panteautomaten.
Kunde 1: Jasså. Hvor lang tid tar det? Kan ikke du hjelpe meg?
Jeg: Vel, jeg må nesten ta meg av kundene akkurat nå. Som du ser, det er ganske lang k-
Kunde 1 (snurt): Javel, jeg får vel vente da!

Han stiller seg ved siden av kassa med armene i kors og glor irritert på meg.

Kunde 2 (bryter seg framover i køen): Hallo! Jeg skal bare bytte denne avokadoen, den er jo helt råtten! Kjøpte den tidligere i dag!
Kunde 3: Hva er det som tar så lang tid? Kan du ikke åpne en kasse til?
Kunde 4: Unnskyld, hva koster denne boksen med krumkaker? Det står ingen pris her!

Som dere kanskje skjønner - det var mye som skjedde på én gang. Ved flere anledninger måtte jeg unnskylde meg overfor kundene, ettersom jeg var særdeles lite hyggelig mot noen av dem. Panteautomaten lot seg ikke ordne før kvelden var omme, det gjorde heller ikke de to ubrukelige kassene. Butikken så helt forjævlig ut da vi stengte den kvelden, for rydding i hyllene ble det rett og slett ikke tid til.

Dette innlegget er verken særlig morsomt eller interessant, men jeg trengte å skrive det likevel. Det er muligens ganske enkelt og greit å være butikkansatt, men det er sørenmeg stressende og vanskelig til tider også. Nå har jeg imidlertid fått ristet av meg de verste frustrasjonene og er fit for fight til lørdagsvakta om noen dager. Da skal jeg stå opp fem over halv seks om morgenen (!!!) for å åpne butikken i sjutida. Det blir sikkert veldig givende. Tross alt elsker jeg jobben min!

Men mandagsvakta har jeg bare lyst til å putte i glemmeboka.

Gjesteopptreden: Fru Fordom

Tusen takk for herlige tilbakemeldinger på det forrige innlegget! Godt å høre at de fleste av dere er flittige skillepinne-brukere. Klapp på skuldra og stjerne i boka!

Dere skal nok ikke se bort fra at det kommer et nytt butikkinnlegg ganske snart, ettersom det har vært flere actionfylte vakter i det siste. Men i mellomtida kan dere kose dere med et artig gjesteinnlegg! Dette kommer fra Karoline:

For noen år siden jobba jeg på en garn- og stoffbutikk. Som sagt hadde vi både garn og stoff, men mitt spesialfelt var nok garnet, da det jeg for det meste gjør her i livet er å spise, sove og strikke.

Da jeg var så hedig å bli ansatt i denne butikken, var jeg inne i en "periode". Jeg tror nok alle har vært i en "periode", og min var svarte klær og mye piercinger. Jeg så altså ut som jeg kom rett fra Blitz eller helvete, alt ettersom hvor mange fordommer man hadde. Dette ble ofte litt for mye for kundene, og det var ikke alle som helt kunne stole på meg når jeg veiledet dem i bunadsøm, hardangersøm og strikking av babyklær i butikken.

Nå hadde det seg også sånn at jeg jobbet sammen med en meget pen og pyntelig Bergens-dame i 60-åra, med prikkfri finbergensk og det jeg liker å kalle "to-timer-på-badet-om-morran-hår". Hun var en reser på å sy klær, men helt håpløs til å strikke. Altså, hun tok seg for det meste av stoffavdelingen. Det hadde seg imidlertid slik at den avdelingen befant seg i kjelleren, og når det ikke var kunder der nede, oppholdt hun seg oppe i garnavdelingen sammen med meg, der vi hadde et lite bord vi kunne sitte rundt og skravle.

En dag kommer en dame inn i butikken, heretter kalt "Fru Fordom". Jeg er ledig, men min kollega, heretter kalt "Fru Bergen", er opptatt med en annen kunde.

Fru Fordom: Hei? Jeg skulle hatt garn til denne luen her. Kan du noe om det?

Jeg: Jada, det ordner vi vet du.

Fru Fordom: Ja? Det står her at jeg trenger Peer Gynt-garn, har dere det?

Jeg: Jada... (oppdager at vi mangler den blå fargen hun trenger i Peer Gynt) ... Nei, vi mangler jaggu den blå, men du kan bruke dette!

Jeg viser henne et nøste av et annet merke, som også kan brukes.

Fru Fordom: Jammen, det er jo et helt annet garn! Er du sikker på at jeg kan bruke dette? Kan du noe om dette?

Jeg: Jada. De er like, det er kun merket som er forskjellen. Forskjellige leverandører, vet du.

Fru Fordom: Hm... nei, dette er jeg ikke sikker på du. (Hun tar garnnøstet). Nei, jeg må nok tenke litt på det. Takktakk.

Jeg går litt rundt i butikken og rydder litt. Jeg merker hele tida at Fru Fordom gransker meg og skotter hele tiden bort på Fru Bergen, som fortsatt holder på med en kunde. Det går lang tid, og Fru Fordom står liksom bare der i kroken og glaner på garnnøstet.

Så skjønner jeg det. Hun venter selvfølgelig på Fru Bergen. Endelig er hun ferdig med kunden sin, og Fru Fordom sniker seg diskret innpå henne.

Fru Fordom: Jeg trenger garn til denne luen her. Kan du hjelpe meg?

Fru Bergen: Kunne ikkje Karoline hjelpe deg?

Fru Fordom: Hun? Joo... men dere har ikke mer igjen av den blå fargen.

Fru Bergen: Eeeh... nei vel. (Hun titter bort på meg, som står og gliser). Men du kan bruke dette!

Fru Bergen holder opp det samme nøstet som jeg hadde funnet frem, og henvender seg deretter til meg.

Fru Bergen: Hun kan bruke dette i steden for Peer Gynt, sant? Det gir samme resultat?

Jeg: Joda, det gjør da det.

Fru Bergen (henvendt til kunden): Karoline er strikkeorakelet her, skjønner du! Jeg er egentlig ikke noe god til å strikke, så jeg må alltid spørre henne.

Fru Fordom sjokker mot kassen med garnnøstet, og sender meg ikke så mye som et blikk.

OWNED! You gotta love it!

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Pi(n)nen i mitt liv

I butikkhverdagen er det vanlig å bruke en pinne til å skille kundenes varer fra hverandre på rullebåndet. Denne pinnen, som passende nok ble døpt "skillepinne" i høst, er nyttig for oss butikkansatte. Svært nyttig, faktisk. Jeg visste i grunnen ikke hvor viktig denne pinnen var, før jeg begynte å jobbe i min nåværende Rimi-butikk. De fleste kundene som handler hos meg her, skjønner nemlig ikke vitsen med å benytte seg av skillepinnens fantastiske funksjon. Tvert i mot, faktisk. Hvorfor bruke skillepinnen når de kan la være, liksom? Hver eneste vakt gjør jeg feil fordi kundene lar være å legge skillepinnen på båndet. Hver eneste vakt må jeg rope på returnøkkel, hver eneste vakt blir det kø, hver eneste vakt står kundene og sukker og stønner over den dumme kassedama som ikke skjønner hvilke varer som tilhører hvem. Hver eneste vakt må jeg bite meg i kinnene for å ikke dælje skillepinnen i kassa og skrike "Men dere brukte jo ikke denne her, DUSTEKUNDER! Det er faktisk ikke så lett å gjette hvem som eier hva, når dere ikke viser meg det!"

Like før jul var det selvfølgelig en god del kunder i butikken. Jeg satt i kassa i åtte timer i strekk, slo inn kalkuner og medisterkaker for harde livet og var generelt ganske sliten i hodet. I løpet av en slik kveld slår jeg inn varene til ei ung jente. Det vil si, jeg tror de tilhører henne.

Ung jente: Nei, vent litt! Det der er jo ikke mine varer! Det eneste som er mitt, er den brusen!

Det står ingen andre kunder i køen. Jeg blir forvirret.

Jeg: OK? Men... hvem er det som eier varene jeg har slått inn?
Ung jente: Aner ikke! Jeg la egentlig ikke merke til hvem som sto foran meg. Men de varene er i hvert fall ikke mine!
Jeg: Beklager. Det er ikke så lett å vite hvilke varer som tilhører hvem når nesten ingen bruker skillepinnen.

Det blir stille. Jenta sender meg et stygt blikk, jeg kikker desperat ut i butikken og håper å få øye på kunden som eier varene. Jeg kan ikke se noen. En pinlig stemning brer seg utover kasseområdet. Plutselig dukker en hattedame opp i synsfeltet mitt.

Dame med hatt: Hallo der! Er det mine varer du slår inn?
Jeg: Kanskje? Jeg vet egentlig ikke hvem de tilhører.
Dame med hatt: Joda, de er mine! Jeg skulle bare gå og hente et par ting til!
Jeg: Eh, OK.
Jeg elsker kunder som stikker av i en evighet for å hente ting når de har lagt alle de andre varene sine på båndet fra før.
Dame med hatt: Men vent nå litt! Hvor er resten av varene mine? Jeg la noen varer oppå her!

Hun peker på kjølebeholderen vår, som står inntil kassa. Den inneholder yoghurt, salater og andre varer vi håper kundene vil bli fristet til å raske med seg i siste øyeblikk. På Rimi er det alltid sukkerfri kasse, bare så det er sagt!

Jeg: Hva?
Dame med hatt: Jeg satte noen varer oppå her! Hvor er de?
Hvorfor i all verden bestemte du deg for å sette varer oppå kjølebeholderen?
Jeg (sliten nå): Hm... jeg roper på hjelp. Jeg må fjerne noen varer her uansett, det ble slått inn noen som ikke er dine.
Dame med hatt: DET skal vi jo ikke ha noe av!

Jeg roper på kollegaen min, som kommer med returnøkkelen. Jeg spør ham om han har sett noen varer som sto på kjøleren.

Kollega: Oj, jeg beklager! Jeg trodde det var varer som ingen skulle ha, siden de sto oppå der.
Dame med hatt: NEI! De var mine! Hvor har du gjort av dem?
Ung jente (til meg): Kanskje du kan ekspedere mine varer snart også? Jeg begynner å få dårlig tid!

På dette tidspunktet har jeg mest lyst til å stenge hele kassa og gå hjem og legge meg.

Kollega: Det går bra, jeg husker hvilke varer som sto der. Jeg henter dem nå!

Han sprinter avgårde, antakelig skjønner han at dette er en kunde man ikke skal spøke med. Hattedamen stiller seg opp foran meg med et meget misfornøyd uttrykk i ansiktet. Jeg nuller vekk brusen til den unge jenta, som for øyeblikket ser på meg med et minst like surmulende fjes. Gooood stemning. Heldigvis kommer kollegaen min raskt tilbake.

Dame med hatt (tar i mot varene): Veldig så lang tid det skulle ta å få handlet i dag, da!
Du har vel muligens deg selv å takke når du stikker av fra varene dine i over fem minutter?
Ung jente: M-m!

Ingen tvil om hvem som var skurken i denne saken, med andre ord! Fysj og fy for en ubrukelig kassedame jeg er.

Jeg vil gjerne oppsummere læringsmålene for denne historien: Ikke forlat varene dine på båndet, ikke dandér et personlig varelager på tilfeldige steder i butikken, og vær så snill, BRUK SKILLEPINNEN når du skal legge varene på båndet!

Takk for meg.

Billig øl!

Fra Underskog.

Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, og i dag er vi i cup mot Opplysningskontoret. Stem her da vel.