Livet i en dagligvareforretning er ikke bare pip-pip-pip. Det er også poser som revner, ølsalg som stenger og melk som lekker. Og noen ganger litt kjærlighet. Hvilken vei skal egentlig chipen på bankkortet?

tirsdag 30. mars 2010

Gjesteopptreden: Historier fra en platebutikk

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Helene. Hun har aldri jobbet i en matvarebutikk, men i en platebutikk hvor hennes motto er "kunden har sjelden rett". Det er kanskje drøyt, men i hennes tilfelle stemmer det ganske bra.

Jeg jobbet mange år i Free Record Shop før kjeden ble lagt ned i 2008, og det er utrolig hvor mange rare mennesker man treffer på i servicebransjen. Her kommer noen av kundehistoriene jeg husker aller best:

Kunde 1, en gammel dame, stavrer seg bort til disken
Kunde 1: Har dere toalettpapir?
Jeg: Nei, dessverre. Dette er en platebutikk. Vi selger dessverre ikke toalettpapir.
Kunde 1: Hva?! Det er uhørt at en så stor butikk ikke selger toalettpapir!
Jeg: Jeg beklager. Men dagligvarebutikken ligger like ved siden av, og de selger nok toalettpapir.

Kunde 2, også en godt voksen dame, kommer inn. Det ligger en bokbutikk rett over gangen på kjøpesenteret jeg jobbet på, og Kunde 2 har tatt med seg noen postkort fra et stativ bokbutikken hadde utenfor inngangen sin, og kommer til kassen.
Kunde 2: Hei, jeg vil gjerne betale for disse kortene.
Jeg: Det får du dessverre ikke gjort her, i og med at det er varene til bokbutikken.
Kunde 2: Hva?! Nå har jeg jo tatt med kortene hit!
Jeg: Jeg beklager, men du har gått til feil butikk. Jeg får ikke tatt betalt for de kortene.
Kunde 2 [begynner å se svært forvirret ut]: Men hvorfor kan du ikke ta betalt for noe du selger i butikken din?
Jeg [har egentlig mest lyst til å rope høyt]: Som sagt er det ikke denne butikken som selger kort.
Kunde 2 kommer seg til slutt over til bokbutikken, og får antakeligvis betalt for kortene der.

Kunde 3, en mann i 30-årene, kommer inn butikken med sin sønn på 4-5 år. I butikken jeg jobbet, var det kun tomme covre ute i butikken, og innholdet var arkivert. Kunde 3 titter rundt i spillseksjonen i ti minutters tid, tar med seg et tomt spillcover (uten at jeg ser det, tror han) til kassen.
Kunde 3: Hei! Sønnen min fikk dette spillet til jul, men så var det ikke noe spill inni coveret.
Jeg: Ja vel. Har du kvittering?
Kunde 3: Nei, det var jo en gave!
Jeg: Men jeg kan dessverre ikke gi deg et nytt spill, fordi jeg så at du var der borte og hentet det coveret.
Kunde 3: Beskylder du meg for å STJELE?!
Jeg: Ehh.. Ja, jeg så at du hentet coveret der borte, og du har ingen kvittering på at det er kjøpt her.
(Jeg sjekket for sikkerhets skyld arkivet, og antallet stemte. Ergo hadde vi ikke glemt å sende med discen på noen av det spillet i julen)
Kunde 3: Dette finner jeg meg ikke i!
Hvorpå han tar med seg coveret, strener ut av butikken og kaster det i søppelkassen rett utenfor. Så viktig var det altså ikke..

Kunde 4 og 5 kom alltid i følge, og må være det mest uhygieniske paret jeg noen gang har vært borti. Det her er ingen overdrivelse; vi kunne faktisk lukte de før de hadde kommet inn i butikken. De kom alltid fem minutter før stengetid, og skulle på død og liv rote gjennom den samme tilbudskurven som de rotet gjennom uken før. Og spørre om de kunne få det enda billigere. Her snakker vi om tyske jodle-CDer som kostet 20 kr. Jeg opplevde aldri at de kjøpte noe til full pris.

Kunde 6 var ofte innom, stadig på utkikk etter nye DVDer til samlingen sin. Han fant ofte flere filmer han likte, men hvis det var noen av dem vi ikke hadde i plast (den som sitter på fra fabrikkens side, ikke forseglingen vi satt på), ville han ikke kjøpe dem.

Kunde 7 var innom flere ganger i uken. Han kjøpte stadig vekk CDer, for i følge han måtte alle ha minst 1000 CDer. Samme hva slags CDer man hadde, bare man hadde 1000 stk. Han kjøpte så å si bare CDer fra billigkurven. Og han spurte hver eneste gang om det kanskje kunne lønne seg å kjøpe en DVD-spiller snart. Han hadde jo en kamerat som hadde DVD-spiller, så det var jo ikke så nøye. Men han tenkte mye og lenge på å gå til anskaffelse av en selv. Dette pågikk frem til 2008, kanskje har han ennå ikke kjøpt seg DVD-spiller.

Og til slutt et par klassikere som jeg hørte igjen og igjen og igjen:

Kunde: Har du [la oss Bruke Bjørn Eidsvåg som eksempel]?
Jeg: Nei, dessverre, den er utsolgt.
Kunde: Er du heeeelt sikker på at du ikke har en liggende bak disken?
Hvorpå jeg hver eneste gang hadde mest lyst til å si: Selvfølgelig har jeg det! Har spart den spesielt til deg! Jeg tulla jo bare med deg da jeg sa at det var utsolgt.

Kunde: Har du [la oss bruke Sissel Kyrkjebø som eksempel denne gangen]?
Jeg: Nei, dessverre.
Kunde: Hva? Nei, da går jeg til konkurrenten din.
Jeg: Å, du mener den andre platebutikken i byen, den borte på hjørnet? Den er i samme butikk-kjede som oss. Jeg jobber der også. Altså er det ikke konkurrenten min, men kollegaen min.

Kunde: Det er en gave. Kan du sette en byttelapp på den?
Jeg: Nei, men jeg kan forsegle den.
Kunde: Forsegle? Hva betyr det?

Kunde som ikke er gammel nok til å kjøpe DVD/spill med 18årsgrense.
Jeg: Har du legitimasjon?
Kunde: Nei…
Jeg: Men da kan jeg nok ikke selge det til deg, fordi du ikke kan bevise at du er gammel nok.
Kunde: Men jeg får lov av mamma…

6 kommentarer:

  1. Lettere sjokkert over mannen med sønnen. Godt eksempel forøvrig for sin lille sønn. Vi er litt naive i Norge, tror slikt er mer "vanlig" (i den grad noe slikt kan være vanlig) i utlandet. Eller kanskje jeg har sett for mange episoder av Svindlerne på Discovery Channel.

    SvarSlett
  2. Haha, så utrolig bra! Enkelte mennesker ...

    SvarSlett
  3. Men jeg får lov av mamma haha xD

    SvarSlett
  4. Hehe, utrolig bra. Damen med toalettpapir minner meg om følgende historie fra en kompis.

    Han jobber i en grønnsaksbod om sommeren.
    En mann i 50-årene kommer til boden, bruker god tid til å gå rundt der. Studerer varene lenge og vel. Til slutt stiller han seg utenfor boden, tar hele i øyesyn og spør: "hvor har du makrellen hen?"

    SvarSlett
  5. Bokbutikk? Bokhandel!

    SvarSlett
  6. Jeg har begynt å sette mer pris på ansatte når jeg går i butikken. Jeg har blandt annet begynt å legge stripa riktig vei på båndet, og smiler kanskje mer enn jeg gjorde før til de.
    Denne bloggen er genial, og jeg har ofte ledd så jeg griner av hvor merkelige mennesker kan være!
    Keep up the good work! :)

    SvarSlett